For akkurat et år siden kom vi til Napoli etter vår tur til (kirkene) i Puglia.
Dette bildet viser en av de to gamle romerske gatene i Napoli; snorrette og veldig smale, med høye hus på begge sider – og med interessante kirker eller andre bygninger på hvert gatehjørne.
Vi hadde et fantastisk halvår i Roma og Italia i fjor, og det er nesten litt dumt å bare bo i gamle Norge i år.
John Edwards, som prøver å bli nominert som den demokratiske presidentkandidaten, har nå skapt en hel del diskusjon fordi han lar medlemmer av sin kampanjestab skrive de verste ting om katolikker og andre kristne på sine blogger. Det er tydelig at blogger mer og mer blir regnet som viktige i samfunnsdebatter.
Mange demokrater (i tillegg til mer konservative amerikanere) er blitt støtt av det som står i bloggene (og det står ting der som jeg ikke kunne tenke meg å trykke i min blog), Edwards selv er også bekymret, men han lar tydeligvis bloggerne fortsette:
Thursday, the campaign issued a statement from Edwards saying that he had been personally offended by the remarks and that the bloggers «have both assured me that it was never their intention to malign anyone’s faith, and I take them at their word.»
The campaign also sent out semi-apologetic statements from each blogger saying she was sorry if anyone was offended.
And so religious liberals find themselves in a quandary. They have no interest in associating with the likes of William Donohue, the Catholic League president who is closely aligned with the GOP and led the charge against Edwards’ aides. Donohue said Thursday he would take out newspaper advertisements attacking Edwards as anti-Catholic. But religious liberals also think Edwards’ aides merit more than a slap on the wrist.
“I thought his explanation was not satisfying,» said Cornell’s Penalver. «It’s obvious that they did mean to give offense.»
«You imagine a similar kind of comment directed at the Jewish community or at the gay community – something at this level of intentional offensiveness — and I have a hard time believing it gets resolved in the same way,» he said.
LES MER OM DETTE HER – OG PÅ Amy Welborns blog – en av de mest kjente katolske bologgene i USA.
I dag for akkurat et år siden reiste min kone og jeg med tog fra Roma til Puglia, Italias hæl. Her stoppet vi først i Trani, som har den flotte domkirken vi ser på bildet.
Etter to dager i Trani reiste vi videre sørover, stoppet noen timer i Bari, før vi ankom Lecce, som er kjent som ‘barokk-byen’ og har et stort antall kirker i barokk stil; spesielt utvendig er de fantastiske.
SE BILDER AV FLERE KIRKER HER.
Jeg er nå kommet i skikkelig ‘mimre’stemning – har vært det i et par uker allerede, og det kommer nok til å fortsette en stund – det er nemlig akkurat et år siden min kone og jeg reiste til Roma/Italia, på en 5 1/2 måneders studiepermisjon. Vi hadde et flott halvår, så de gode minnene kommer nok til å strømme på hele det neste halvåret.
Slik skrev jeg for akkurat et år siden:
TIL ROMA!
tirsdag, 31/01/2006
I morgen tidlig, 1. februar, reiser min kone og jeg til Roma!
Vi skal være der i nesten et halvt år; selv skal jeg studere økumenisk teologi ved det pavelige universitetet som kalles Angelicum. Vårsemesteret i Roma begynner 20. februar, men denne uken skal jeg ned og registeres og ordne med en del praktiske ting, før vi tar en ti dagers ferie på Italias hæl, i Puglia.
LES MINE POSTER FRA FEBRUAR 2006 HER.
I Storbritania vil en ny «Likhetslov» tre i kaft i april, og denne loven vil tvinge alle adopsjonskontorer til å formidle barn også til homofile par. Katolske ledere (sammen med anglikanske og muslimske) har bedt om å få dsipensasjoner fra denne regelen, men det sier stasminister Blair at de ikke vil få. De vil få en overgangsperiode fram til januar 2009, men ikke mer.
Høyst sannsynlig vil dette føre til at alle katolske adopsjonskontorer i Storbritania vil stenge, for Kirken vil ikke gå med på dette kravet. Cardinal Cormac Murphy-O’Connor, Westminster, president of the bishops’ conference of England and Wales, said in a statement that today’s decision is deeply disappointing.
Last week the cardinal pointed out in a letter sent to Prime Minister Tony Blair and members of the Cabinet that proposed sexual orientation regulations would require Catholic agencies to «act against the principles of Catholic teaching.»
… Cardinal Murphy-O’Connor said today, «This debate has raised crucial issues for the common good of our society. We believe there is an urgent task to reach a new consensus on how best the public role of religious organizations can be safeguarded and their rights upheld.
LES MER OM DETTE HER.
Flere aviser har i dag på sine nettsider informasjon om at pave Johannes Paul lurte seg ut av Vatikanet ca 100 ganger sine første år som pave – for å gå på ski!
Aftenposten skriver at det i den nye boka til Kardinal Stanislaw Dziwisz, pavens privatsekretær, står at det i begynnelsen var vanskelig for paven, som var en ivrig idrettsmann, å innordne seg i de strenge kravene til Vatikanet. Derfor foretok han en rekke «rømninger» sammen med tre nære venner, alle polske geistlige.
I dag er det verdens holocaustdag og vi leser på FN’s nettsider at dagen skal markeres i FN’s hovedkvarter fra kl 10.30-12.30. Generalsekretær Ban Ki-moon sier om dagen:
«The International Day in memory of the victims of the Holocaust is thus a day on which we must reassert our commitment to human rights. […]
We must also go beyond remembrance, and make sure that new generations know this history. We must apply the lessons of the Holocaust to today’s world. And we must do our utmost so that all peoples must enjoy the protections and rights for which the United Nations stands.»
Det norske senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har et oppslag om dagen (og et undervisningsopplegg for skoler), men ellers er det veldig stille om denne markeringa på norske nettsider i dag, så langt jeg kan se.
Paven snakket onsdag om «Barn og medier: En utfordring for utdannelsen», i forbindelse med feiringen av journalistenes skytshelgen, den hellige Frans av Sales. Dagbladet har slått pavens ord opp under den dramatiske overskriften «Paven fordømmer dataspill«, men det er selvsagt bare tull. Tvert imot sa paven flere fornuftige ting om at vold og sex ikke måtte være med i produkter rettet mot barn – noe Dagbladet også fikk med seg i selve artikkelen:
– Det påstås at den formative påvirkningen fra media er like sterk som den fra skolen, fra kirken – og kanskje til og med fra hjemmet. Virkeligheten er for mange det mediene viderformidler som virkelig, sa paven i sin tale.
– Enhver trend der det lages programmer og produkter – inkludert animerte filmer og dataspill – der vold glorifiseres og antisosial oppførsel eller trivialisering av den menneskelige seksualitet portretteres i underholdningens navn, er en perversjon. Enda mer usmakelig blir det når disse programmene rettes mot barn og ungdom, sa paven i sin tale.
Han fulgte deretter opp: – Hvordan kan man forklare denne «underholdningen» for de utallige uskyldige unge mennekser som faktisk blir utsatt for vold, utnyttet og misbrukt?
– Jeg ber ledere i medieindustrien om å veilede og oppfordre produsenter til å ivareta det felles gode, til å opprettholde sannheten, beskytte individets stolthet og promotere respekten for familiens behov, fortsatte paven.
Som et godt alternativ til de usømmelige underholdningsformene, foreslår paven heller at barna introduseres for «klassisk barnelitteratur, kunst og oppløftende musikk».
Jeg arbeidet i mange år på St Paul katolske skole i Bergen, men har likevel fått med meg den katolske skolen i Oslo, St Sunniva, fikk et økonomisk sjokk i fjor høst da de forstod at de kom til å miste flere millioner i statsstøtte. (Pga. utregninger av skoleutgiftene i Oslo i fordhold til landsgjennomsnittet.) Nå har det løst seg, og Aftenbladet har referert følgende melding fra NTB:
Ifølge departementet var det en systemfeil som førte til at skolene først fikk for lite penger.
Av bevilgningen vil frittstående skoler i utlandet få fire millioner kroner, mindre skoler i Norge vil få fem millioner, mens de større friskolene vil få tolv millioner kroner.
Bevilgningen til de store skolene fordeler seg med 3,7 millioner kroner til Kristelig Gymnasium, 4,3 millioner kroner til St. Sunniva skole og 3,5 millioner kroner til Rudolf Steinerskolen i Oslo. I tillegg kommer 340.000 kroner til Danielsen ungdomsskole i Bergen.
– Med dette har vi ryddet opp en systemfeil som ville ha hatt store konsekvenser for elevene ved de store friskolene, sier kunnskapsminister Øystein Djupedal i en pressemelding.
Staten gir friskolene et tilskudd som svarer til 85 prosent av de vanlige driftsutgiftene som den offentlige skolen har.
Flere aviser skriver i dag om en undersøkelse som viser at blant norske kvinner under 25 år tar over halvparten abort når de blir gravide! Det var skuffende å lese dette rett etter at vi har hørt om høye fødselstall for 2006, og etter at aborttalene har vist en svak nedgang en del år.
Avisene diskuterer i hvilken grad økonomiske støtteordninger kan forklare noe av dette, samt forskjellen mellom etnisk norske kvinner og innvandrere, men det som er aller tydeligst er vel at fosterets menneskeverd er kommet ned på et sjokkerende lavmål, som det er vanskelig å begripe om man går 30-40 år tilbake. Og for katolikker (og andre kristne) er dagens avisartikler bare en bekreftelse på at vår abortpraksis er vårt lands aller største moralske problem.
Slik dekker bl.a. Aftenposten denne saken:
For første gang har forskere i Norge undersøkt forekomsten av fødsler og abort hos etnisk norske kvinner. Resultatene er oppsiktsvekkende. Aldri før er det vist så høye aborttall i enkelte grupper og aldri før er det vist så store forskjeller mellom hvem som tar abort og hvem som velger å fullføre svangerskapet.
Undersøkelsen blant etnisk norske kvinner i Oslo avdekker blant annet at: Over halvparten av gravide under 25 år velger abort.
LES HELE ARTIKKELEN HER.
Ved begynnelsen av det nye året vil jeg gjerne bringe ønsker om fred til ledere og regjeringer i alle land, og til alle mennesker av god vilje. Jeg ber spesielt til Herren om fred for alle som opplever lidelse og smerte, de som trues av vold og krig, de som ennå ikke har oppnådd menneskelig eller sosial frihet, og de som ikke behandles på en verdig måte. Jeg ber spesielt for barn, som gjennom sin uskyld beriker menneskeheten ved sin godhet og sitt håp, og gjennom sin lidelse tvinger oss til å arbeide for rettferdighet og fred. På grunn av denne omsorgen for barn, spesielt de barna som kan få sin framtid ødelagt ved de voksnes utnyttelse og ondskap, ønsker jeg å oppfordre alle til å tenke over temaet for årets fredsdag: ”Mennesket står i sentrum av fredsarbeidet”. Jeg er overbevist om at å vise respekt for mennesker avler fred, og at ved å bygge freden legges grunnlaget for en sann humanisme. På denne måten legges grunnlaget for en god framtid for kommende generasjoner.
Dette er innledningen til pavens fredsbudskap for året 2007. Jeg har oversatt deler av pavens (lange og interessente) budskap for å bruke det i messen nyttårsdag. De som ønsker å lese mer av min forkortede oversettelse, kan gjøre så nedenfor, og de som ønsker å les hele pavens fredsbudskap (på engelsk), kan gå til Vatikanets websider.
Mennesket og freden: Gave og oppgave
2. Den hellige skrift sier at ”Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, i Guds bilde skapte han dem, til mann og kvinne skapte han dem” (1. Mos 1:27). Som skapt av Gud har hvert eneste menneske den samme verdighet; han eller hun er ikke bare noe, en ting, men en person som er i stand til å lære å kjenne seg selv, styre sine egne handlinger, til å gi seg selv og til å oppnå fellesskap med andre. På samme tid er også hver person kalt til fellesskap med Skaperen, kalt til å gi ham respons gjennom tro og kjærlighet, noe ingen andre skapninger kan. …
Det er i dag blitt kjent at Saddam Hussein ble hengt i Bagdad ved morgengry, og Vatikanet har også uttalt seg i sakens anledning. «Drapet på en skyldig part er ikke den rette måten å gjenopprette rettferdighet og skape forsoning på. Tvert imot er det risiko for at en henrettelse fører til hevnlyst og mer vold.»
Samtidig ser vi en debatt på katolske websider om det er mulig, og i hvilken grad, som katolikk å være for dødsstraff i enkelte alvorlige tilfeller. Som mange kanskje vet har Den katolske kirke (og spesielt pave Johannes Paul II) de siste årene strammet inn muligheten for å godta dødsstraff ganske kraftig.
I debatten sier noen at katolikker alltid må være mot dødsstraff, som de må være mot abort og eutanasi, mens andre sier at disse spørsmålene ikke kan vurderes på samme måte. På denne websiden kan man lese en grundig diskusjon om vurderingen av hengingen av Saddam Hussein, og bl.a. siteres kardinal Ratzinger (nåværende pave Benedikt), som skrev om ulike moralske spørsmål i forbindelse med den amerikanske valgkampen i 2004, der den katolske kandidaten John Kerry var for fri abort. Ratzinger skriver i punkt tre i brevet til kardinal McCarrick:
Not all moral issues have the same moral weight as abortion and euthanasia. For example, if a Catholic were to be at odds with the Holy Father on the application of capital punishment or on the decision to wage war, he would not for that reason be considered unworthy to present himself to receive Holy Communion. While the Church exhorts civil authorities to seek peace, not war, and to exercise discretion and mercy in imposing punishment on criminals, it may still be permissible to take up arms to repel an aggressor or to have recourse to capital punishment. There may be a legitimate diversity of opinion even among Catholics about waging war and applying the death penalty, but not however with regard to abortion and euthanasia.
Personlig er jeg glad at jeg slipper å ta stilling til hva som var den beste handlemåten i denne saken, både politisk/ strategisk og moralsk.
I Klassekampen leser vi en interessant artikkel av Espen Stueland om den radikale kristendomskritikken, som fra 30-tallet og utover opplevdes ganske slagkraftig i sin kritikk av kristendommen og kristenfolket – ofte symbolisert ved Ole Hallesby og hans «Helvetestale» fra 1953.
Kulturradikalismens kritikk av kristendommen er intolerant og useriøs, sier forfatter Espen Stueland. Han mener venstresida må gi slipp på svart/hvitt-tenkingen om religion. I 1953 fikk norske radiolyttere følgende kraftsalve av en preken servert: «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.»
Ordene tilhørte predikanten Ole Hallesby, og hans kringkastede «Helvetestale» førte med seg en stor debatt om hva kirka skulle tillate seg av skremsler om helvete: Var det for eksempel greit for en radiopredikant å henvende seg i lytterne i du-form med spørsmål som: «Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden. Du som ikke vet om du våkner i din seng om morgenen eller i helvete?»
Nå har forfatter Espen Stueland foretatt en nylesning av radiotalen, i et essay i sin nye bok «Brått revet bort». – Hallebys radiotale er sagnomsust, jeg hørte om den som mørk, dyster og skremmende når jeg vokste opp. Jeg hadde lyst til å lese den på andre premisser og se hva som virkelig står i den, sier Stueland.
Hans konklusjon er at religionskritikken den kulturradikale venstresida kom med mot Ole Hallesby tale har gått ut på dato. Mot Hallesby sto blant andre forfatteren Arnulf Øverland. I 1933 holdt han foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage», som ble anmeldt for blasfemi. I foredraget tar kulturradikaleren Øverland et oppgjør med Hallesby og hans like – men det er ikke helten Øverland som kommer heldig ut av det når Stueland har gått til kildene på nytt: I dag er det pinlig å lese Øverland, uttalte Stueland nylig til avisa Vårt Land. Han fikk støtte av forfatter Edvard Hoem i samme avis, for sin nylesning av Hallesby.
Da Stueland hørte Hallesbys foredrag, fant han lite svovel i radiotalen. Likevel mener Stueland at Hallesby en «stokk reaksjonær tradisjonalist» – men at Arnulf Øverlands tordentale mot kristendommen ikke er riktig medisin.
– Hvis man skal finne god religionskritikk, hvor skal man lete etter noe som er fruktbart å gå videre på? Jeg finner ikke noe hos Øverland. Da jeg leste Øverland på nytt, ble jeg slått av hvor intolerant og upresis han var, sier Stueland.
Stavanger Aftenblad har i dag en interessant artikkel (som også er lagt ut på web) om Kårstø industriområde, rett nord for Boknafjorden, og tett ved hovedveien mellom Stavanger og Bergen. Jeg nevner denne artikkelen til glede for folk fra andre deler av landet, sjøl om det er et uvanlig emne for min blogg.
Kårstø blei åpna i 1985 og er nå inne i en langvarig moderniseringsprosess, slik at anlegget skal kunne brukes i 30 år til. I Aftenbladet kan vi lese:
Norges viktigaste industrianlegg blir Kårstø ofte kalla. Kårstø er også Europas største utskipingshamn for propan og andre flytande gassar.
Gjennom anlegget passerar ein tredel av heile den norske gasseksporten. Dette er energimengder som tilsvarar nær tre gonger den norske vannkraftproduksjonen.
… Tørrgasseksporten i røyr har ein årleg verdi på ca 40 milliardar kroner. Våtgass og lettolje, ca 25 milliardar kroner.
LES ARTIKKELEN I AFTENBLADET HER.
Etter pave Benedikts besøk i Tyrkia har man begynte å diskutere hvordan han kunne stoppe og be i den berømte blå moskeen i Istanbul. John Allen tar opp dette spørsmålet i sin ukentlige analyse «All Things Catholic» – SE HER.
Ratzinger er kjent for å ha vært nokså kritisk til hvordan bønnen i Assisi i 1986 – med personer fra mange av verdens religioner, ledet av pave Johannes Paul II – ble gjennomført. Ratzinger har senere satt opp kriterier for hvordan man kan be sammen med (eller i nærheten av etc.) personer som tilhører andre religioner. Og det er svært viktig for ham at dette ikke må bli noen som helst form for relativisme eller synkretisme.
I sin bok fra 2003, «Sannhet og toleranse», skrev han at man må skille klart mellom “multi-religiøs” bønn, der tilhengere av forskjellige religioner ber i samme kontekst, men separat, og “inter-religiøs” bønn, der man ber sammen. “Inter-religiøs” er det uakseptabelt å delta i for kristne. Og for at “multi-religiøs” bønn skal kunne være aksptabel, må to kriterier oppfylles:
1
“Such multi-religious prayer cannot be the normal form of religious life, but can only exist as a sign in unusual situations in which, as it were, a common cry for help rises up, stirring the hearts of men, to stir also the heart of God.”
2
“A careful explanation of what happens here and what does not happen is most important … [it] must make clear that there is no such thing as a common concept of God or belief in God … What is happening must be so clear in itself, and to the world, that it does not become a demonstration of that relativism through which it would nullify its own significance.”
John Allen konkluderer sin artikkel med, at siden det var pave Benedikt selv som kom i denne situasjonen, er det ikke nødvendig for Vatikanet å forsvare eller persisere veldig tydelig hva som skjedde; for ingen kan likevel kritisere den strenge Ratzinger for å handle relativistisk eller synkretistisk.
I dag er vår egen (katolske) biskop Bernt Eidsvig sitert i Aftenposten, og temaet er om Statskirken i Norge bør opprettholdes. Vi leser:
Oslo Katolske Bispedømmes høringsnotat om Staten og Den norske kirke. Her står det blant annet at statskirkeordningen gjør det vanskeligere for Den norske kirke å utvikle egen identitet som kristent kirkesamfunn i et pluralistisk samfunn. Et slikt kirkesamfunn kan ikke forvente å prege nasjon og folk gjennom privilegerte posisjoner og rester av gammel enhetskultur. …. ….
Biskopen sier deretter:
Jeg er redd for at dersom ikke Den norske kirke blir stilt fri, så vil den tape som kristent trossamfunn. Vi ser gjerne en stor og sterk norsk kirke og nettopp derfor oppfordrer vi staten til å slippe denne kirken fri. I dag får vi dessverre mer og mer et inntrykk av at det er staten som vil beholde kirken. Det bør være tankevekkende for ethvert tros- og livssynssamfunn, sier biskop Bernt Eidsvig.
LES ARTIKKELEN I AFTENPOSTEN HER.
MER – utdrag fra Den katolske kirkes uttalelse:
1. Hvilke overordnede prinsipper bør ligge til grunn for tros- og livssynspolitikken?
Svar: Se vår høringsuttalelse
2. Den norske kirke som statskirke:
Svar: Bør avvikles.
3. I hvilken lov bør Den norske kirke være forankret?
Svar: I lov om trudomssamfunn og ymist anna
6. Dersom statskirkeordningen avvikles, hva bør i så fall stå i § 2 (eller i en annen paragraf) i Grunnloven i tillegg til prinsippet om religionsfrihet?
Svar: Se vår høringsuttalelse
7. Hvem bør ha ansvaret for gravferdsforvaltningen?
Svar: Den lokale kirke
8. Hvem bør eie og forvalte kirkebyggene?
Svar: Den lokale kirke bør eie kirkebyggene og ha det økonomiske ansvaret
For knapt en uke siden ble det kjent at pave Benedikt nettopp er ferdig med den først av to bøker han ønsker å skrive om Jesus – om Jesu liv og virke, om Jesus i Det nye Testamente. Den første boken (på nesten 300 sider) handler om Jesu liv fram til Forklarelsen på fjellet, og så langt har jeg notert meg allert mest, at selv om paven refererer til moderne bibelforskning – som i stadig større grad (mer enn da jeg var student for 25 år siden) skiller skarpt mellom ‘den historiske Jesus’ og Jesus i Det nye testamente – så går han ikke med på denne forståelsen, denne kritikken, og aksepterer selv evengeliene slik de faktisk er skrevet.
Boken er skrevet på tysk, og man regner med at den vil være oversatt til flere språk før utgivelsen, som er beregnet til våren 2007. Deler av Benedikts forord er oversatt til engelsk og følger her:
I have felt the need to give readers these indications of a methodological character so that they can determine the path of my interpretation of the figure of Jesus in the New Testament. With reference to my interpretation of Jesus, this means first of all that I trust the Gospels. Of course I take as a given all that the Council and modern exegesis say about the literary genres, the intention of their affirmations, on the communal context of the Gospels and its words in this living context. Accepting all this in the measure that was possible to me, I wished to present the Jesus of the Gospels as the true Jesus, as the «historical Jesus» in the true sense of the expression. …
Jeg følger alltid ganske godt med på det som skjer i Israel, bl.a. siden jeg som pur ung var på et studiesemester i Jerusalem. I uken som gikk var det stort fokus på, og sterk kritikk av Israel pga. et par israelske granater som bommet på sitt mål, og derfor drepte 18 palestinere. Dette ble selvsagt fordømt over hele verden, men det forundret meg denne gangen svært at man ‘glemte’ å ta med i nyhetsdekningen at Israel umiddelbart beklaget det som hadde skjedd. De hadde prøvd å treffe utskytningsstedet for raketter som akkurat da ble avfyrt mot israelske byer, og så bommet de dessverre med ca 500 m og traff en boligblokk.
Avisen Dagen – som har en helt annerledes og interessant dekning av av det som skjer i Israel og på Vestbredden – skrev i går om dette på lederplass:
Underveis i (militær)operasjonen skjedde det en episode der personer i kvinneklær infiltrerte kampsonen for å hjelpe beleirede terrorister å flykte. Etter avslutningen av Operasjon Høstskyer skjedde det nok en episode under israelsk granatskyting mot rakett-terroristene. Den kostet nærmere 18 sivile arabere livet. Begge episodene brukes nå, med urette, som propagandavåpen mot Israels rett til å forsvare seg mot terroristene.
Det første som bør sies om både operasjonen som helhet og de to enkeltepisodene, er at de var utløst av arabisk rakettskyting mot israelske sivile i Sderot og Asjkalon. Terroristene ville ha jublet av glede hvis de hadde greid å ramme 18 uskyldige sivile israelere med rakettene sine. Dette er selve utgangsfaktum i saken og hører derfor hjemme i den ene av rettferdighetens to vektskåler.
Jeg skrev i går et innlegg på vår menighets nyhetsblogg, det var en beskrivelse av hor mange mennesker som kom i St. Svithun kirke sist søndag; 1250 mennesker til sammen på de fire messene. Det er mange menensker, og en stor utfordring for prestene og andre som har oppgaver i menigheten. Klarer vi for eksempel å følge opp alle disse menenskene på andre måter?
Les dette inlegget her: http://blogg.katolsk.no/Stavanger/arkiv/37 om dere ønker det, og kom gjerne med kommentarer og synspunkter på det jeg (og andre) har skrevet.
Hvem lanserte hypotesen om at tro og fornuft er fiender? Sapere aude, å våge å tenke på egen hånd, det var opplysningstidens krigsrop. Fornuften måtte til slutt seire og befri menneskene fra overtro og virke for sekularisering, var holdningen.
Slik starter Anders Piltz en interessant artikkel i det svenske katolske tidsskriftet Signum. Et stykke nede i artikkelen skriver han også: Påvens omdiskuterade föreläsning i Regensburg hade udden riktad, inte mot islam, utan mot Europas destruktiva förnekande av sina egna kristna rötter. Han försökte övertyga sin akademiska lyssnarskara om att teologin, den rationella dialogen om Gud och existensen, tillför det västerländska samhället en oersättlig möjlighet till ett konstruktivt samtal också med de andra stora kulturerna i världen, främst bland dem islam, som ser religionen som ett omistligt värde, inte en belastning.
