Generelt

Det Italienske parlamentet vedtok sist uke, med 208 mot 8 stemmer, en resolusjon om pave Benedict XVI’s foredrag om Islam 12/9. Det er visstnok første gang de italienske folkevalgte har uttrykt sin støtte til en offentlig uttalelse av en pave. I vedtaket leser vi bl.a.:

Vi uttrykker Italias fulle støtte til pave Benedict XVI etter de urettferdige angrepene og de uakseptable truslene som ble rettet mot hans person og mot Den katolske kirkes institusjoner, og volden som ble rettet mot enkelte troende og mot katolske grupper.

Les hele dette interessante vedtaket her.

Pavens mye omdiskuterte foredrag i Regensburg i Tyskland om forholdet mellom tro og viten (og der han også nevnte Islam) er nå lagt ut på Vatikanets nettsider i fullstendig form, med fothoter osv., slik pave Benedikt lovet tidligere.

Vi legger merke til at sitatet om Muhammed er innledet mer forsiktig i denne utgaven. For en måned siden sa paven så langt vi vet at «keiseren vendte seg til sin samtalepartner og sa ganske direkte (brusquely) ang. det sentrale spørsmålet om forholdet mellom religion og vold … ..» I den bearbeidede utgaven står det nå «og sa sjokkerende direkte (brusquely), på en måte som vi finner uakseptabel …».

Ellers er sitatet det samme og like dirkte som sist, og vi kan bare lure på om en litt forsiktigere innledning før de kritiske ord om Muhammed, ville ha mildnet den muslimske reaksjonen. Her siterer jeg den offisielle engelske versjonen:

I would like to discuss only one point (in this dialogue) – itself rather marginal to the dialogue as a whole – which, in the context of the issue of «faith and reason», I found interesting and which can serve as the starting-point for my reflections on this issue. …

… (The emperor) addresses his interlocutor with a startling brusqueness, a brusqueness that we find unacceptable, on the central question about the relationship between religion and violence in general, saying: «Show me just what Mohammed brought that was new, and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by the sword the faith he preached.” The emperor, after having expressed himself so forcefully, goes on to explain in detail the reasons why spreading the faith through violence is something unreasonable.

Den italienske avisen, Avvenire, forteller om et vellykket møte mellom pave Benedikt og representanter fra muslimske land og organisasjoner. Alle de muslimske representantene var enige i at møtet hadde vært fruktbart og positivt.

«The meeting,» said Abdellah Redouane, secretary-general of the Islamic Center of Rome, «went very well. It was an important step forward after the series of clarifications that followed the Pope’s lecture in Regensburg. We have gone beyond the tensions of the past several days, and now we should intensify our efforts to favor ongoing dialog. It is important for world peace.»

The Pope was given a crate of dates, a book on Mohammed and another on the Virgin Mary by Mohammed Nour Dachan, president of UCCOI, who also gave him a letter asking him to be a sponsor for the fifth annual celebration of a Day of Christian-Islamic dialog onb October 20, which will be the last Friday of teh Muslim fasting month of Ramadan.

Nå har jeg lest John Allens grundige analyse av reaksjonen på pavens forelesning i Regensburg, som man kan finne i sin helhet her. Der skriver han at paven av mange blir anklaget for å ha gjort én eller flere av disse tre tingene:

* Benedikt har alliert seg med USA’s politiske agenda i Midt-Østen, og spesielt med krigen i Irak
* Benedikt er i prinsipp negativ til samtale mellom rleigionene, og noen kritiserer her hans motstand til pave Johannes Paul II’s møte med religiøse ledere i Assisi i 1986
* Benedikt er teologisk sett en islamofob, og noen assosierer hans uttalelser med en bevegelse av konservative evangelikale kristne, som ofte kalles ‘kristen zionisme’

Selv om det kan se ut til å være noe sant i alle disse tre anklagene, viser det seg at de alle tre en grunleggende feil, skriver Allen – og han gir grudige argumenter for sitt syn. Jeg anbefaler alle å lese hans argumenter her.

Vil pavens Regensburg-foredrag om noen år vurderes som et vendepunkt i Vestens forståelse av Islam og muslimers forhold til jihad-ideologien?

Den kjente Vatikan-reporteren, John Allen, skriver følgende avslutning i en artikkel i New York Times for et par dager siden:
Through his statements … Benedict clearly hopes to stimulate Islamic leaders to express their faith effectively in a pluralistic world. The big question is whether it will be received that way, or whether it simply reinforces the conviction of jihadists about eternal struggle with the Christian West.

Richard Neuhaus i First Things skriver mye om pave Benedikts foredrag i Regensburg, siterer en del fra Johan Allens artikkel, og avslutter sin kommentar slik:
That is the big question. Moving all of us toward an answer to that question is one of the great gifts of what might be called the “Regensburg moment.” It is quite possible that ten years from now people will look back at the Regensburg lecture and the responses to it as a turning point in the West’s understanding of Islam and its relationship to the jihadist ideology that is devoted to world conquest by any means necessary.

Siden jeg nå (etter noen ukers pendling) har flyttet skikkelig til Stavanger, vårt flyttelass er vel i hus etc., syns jeg det var på tide å oppdatere bloggen. Derfor gikk jeg nå dag ned til Breivatnet og tok et bilde i retning den gamle domkirken. Kirken er for det aller meste skult av trærne, men nå har jeg i alle fall fått et sentralt Stavanger-motiv på toppen av bloggen.

To eksperter på antisemittisme utfordret oss i Dagen i går på hva som er Israel-vennskap og hva det betyr å bry seg om jødene som mennesker. De hevder at mange som framstår som projødiske og israelsvenner innen de lavkirkelige miljøene, i realiten ikke bryr seg om det jødiske folket og er antijødiske. Vi ønsker å ta slik anklager på alvor, men stemmer det?

På bakgrunn av Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten, og reaksjonene på denne, ba vi to eksperter på antisemittisme, religionshistoriker Terje Emberland og professor Christhard Hoffmann, om å kommentere spørsmålet om antisemittisme (jødehat) ut fra et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv.» … ….

Avisen Dagen i Bergen skriver svært ofte interessante lederartikler; sitatet over er fra lederen 21. august. Alle disse lederartiklene kan leses på internett fra denne siden.

(Oppdatert 2008: dessverre er ikke disse lenkene «i live» lenger.)

I går hadde jeg min siste skolegudstjeneste i Bergen. Bildet viser et ikon (laget av Solrunn Nes) som jeg fikk ved avslutningen av gudstjenesten. (Bildet er lånt fra St. Paul skoles hjemmesider.)

Teksten jeg snakket over var fra Lukas 2, da Jesus som 12-åring var i tempelet og foreldrene ikke kunne finne ham. Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og over de svar han gav. Foreldrene ble meget forbauset da de fikk se ham, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»

Jeg forsøkte da å si litt om hva det er vi lærer både hjemme og på skolen og ellers i livet. Det er både praktiske og akademiske ting, ting som har med moral og oppførsel å gjøre osv. Men det som vi ikke må glemme, og i alle fall ikke på en katolsk skole; er å forberede oss ikke bare for dette livet, men også for det evige liv.

Å pakke alle sine saker i esker, bære alle store og små ting ut av leiligheten og inne i en stor varebil med henger, kjøre dette store lasset fra Bergen til Stavanger, for til slutt å bære alt sammen opp i ny leilighet, er ikke noe spesielt morsomt, men nå er det i alle fall gjort. Jeg reiste opp til Bergen torsdag og kom tilbake fredag, og nå gjenstår det (bare) å montere bokhyller, får bøker og kjøkkenutstyr og diverse annet på plass.

Kontoret mitt er også blitt pusset opp siste uken, så nå skal jeg (endelig) få litt mer orden både på papierer, datamaskiner, klær o.a..

Jeg må innrømme at jeg har blitt ganske engasjert i debatten rundt Jostein Gaarders innlegg i Aftenposten for noen dager siden, der han ser ut til å fradømme staten Israel enhver rett til å eksistere. De siste dagene har jeg derfor fulgt ekstra nøye med på den interessante bloggen dokument.no

Jeg har alltid har vurdert Israel som andre stater, dvs. rent politisk, men bl.a. siden jeg bodde i Jerusalem et halvt år i min ungdom, har jeg vel et litt nærmere forhold til landet enn mange andre. De siste årene har verdensopinionen (og enda mer opinionen i Norge) snudd kraftig i Israels disfavør, uten at jeg har gjort det samme. Jeg tror dessverre ikke at mange av palestinerne/araberne/muslimene ønsker å la Israel få leve, heller ikke innefor de opprinnelige grensene. Hvis ikke Israel klarer å forsvare seg, så blir landet utslettet, så alvorlig tror jeg det er. At Israel kan gjør enkelte feilvurderinger (genertelt, og spesielt nå i denne krigen) er opplagt, men at de kjemper desperat for å overleve som stat, kommer sjelden frem i norske medier.

Forøvrig er også den kristne avisen Dagen et meget sterkt unntak når det gjelder dekningen av Israel, ofte har de helt nye perspektiver på det som skjer der.

Christer Gulbrandsen skrev i går om » Religionenes perverse plass i samfunnet», jeg svarte ham her på min egen blogg, og i dag får jeg et svar fra ham – som kan leses her.

Jeg legger inn et svar på hans blogg, men publiserer det også her. Noe av det han nå skriver syns jeg er en forbedring, mens på andre omsråder har innlegget samme svakhet.

Som svar på min kritikk; .. han ingen steder føler behov for å forklare hvorfor de verdslige livssynene er sanne. Han tar dette for gitt, på sammen måte som han tar for gitt at religioner er overtro. skriver han f.eks. nå: Problemet mitt er nok heller det at jeg kanskje var uklar. Jeg vil ikke undertrykke religionene.

Det høres jo fint ut, men på den annen side hopper han helt bukk over det han skrev i første innlegg, i tredje avsnitt: Religionene kaster opp «falske og gagnløse guder», som erstatning for det menneskelige. For hva er den guddommelige kraft, annet enn en personifisering av summen av menneskers, dyrs og naturens handlinger eller hendelser? Hva er guddommene, annet enn en rasjonalisering av det tilfeldige? Det var slike uttalelser jeg vurderte (og fortsatt vurderer som helt useriøse), og som han forhåpentligtvis ikke mener (?).

Han gjentar også det som nok er hovedpoenget i hans innlegg: – jeg ønsker bare at de skal miste sin privilegerte plass i samfunnet. Jeg ser at han skriver dette, og forstår på en måte at han irriterer deg, og for 50 år siden hadde han nok hatt et poeng. Men i dag har vel kristendommen blitt så marginalisert i samfunnet, at jeg ikke kan se at den på noen måte har en priviligert plass. Statskirken (der jeg selv ikke er medlem) er et nok et punkt som kunne vært vanskelig, men den har mistet veldig mye av sin autoritet, og kirken selv har i flere år ønsket å løsrive seg fra staten, men noen politikere holder igjen (sannsynligvis fordi de da mener de kan kontrollere kirken bedre).

Til slutt om trosfriheten, der han skriver: Moi lurer på om jeg vil avskaffe trosfriheten. Svaret på det er et klart og tydelig «nei». Men jeg mener at de gangene det er konflikt mellom religiøse verdier og menneskerettighetene, må menneskerettighetene gå foran. Her syns jeg nok han slår deg selv på munnen, siden dette blir en begrenset trosfrihet. Og også menneskerettigheten selv sier at trosfriheten skal være absolutt.

1. august skal jeg flytte fra Bergen (og St. Paul menighet) og begynne å arbeide i Stavanger (i St. Svithun menighet).

På mange måter er det trist å flytte (og mye praktisk arbeid, som skal gjøres denne og neste uke), men på den annen side var det vel på tide å flytte fra Bergen etter såpass mange år – 11 år i byen og 6 1/2 år som kapellan i menigheten.

Går det å være nøytral i spørsmålet om tro og livsanskuelse? Guds eksistens kan man ikke bevise og heller ikke motbevise, det er et spørsmål om livsholdning. Også ateisme er en livsanskuelse som egentlig kan sidestilles med en tro. Innenfor vitenskapen snakker man ofte om en agnostisk holdning: Ettersom kunnskap om Guds eksistens ikke kan oppnås for vitenskapen, forholder vi oss nøytrale til utsagn om Gud. En tilsvarende livsholdning er å leve som om Gud ikke berører min eksistens og at det dermed er meg likegyldig om han finns eller ikke. Dette er også et eksistensielt livsvalg, akkurat som en religiøs tro er det. Hva er det som får noen til å si at det ene valget er mer rett eller mer «nøytralt» enn det andre?

Dette skriver Bengt Malmgren mye mer og grundig om på denne siden.

Christer Gulbrandsen skriver en blog der han med jevne mellomrom ser ut til å ta opp religiøse spørsmål, og der han vurderer både kristendommen og andre religioner med den største skepsis (og forakt). Han skrev i dag en artikkel som han kalte «Religionenes perverse plass i samfunnet».

Han skriver her litt om at religioner ofte har dekket menneskenes behov, men at de noen ganger har blitt misbrukt – synspunkter også jeg er enig i. Men så blir han etter hvert helt usaklig, og skriver bl.a.: «Religionene kaster opp «falske og gagnløse guder», som erstatning for det menneskelige. For hva er den guddommelige kraft, annet enn en personifisering av summen av menneskers, dyrs og naturens handlinger eller hendelser?»

Problemet hans er at han ingen steder føler behov for å forklare hvorfor de verdslige livssynene er sanne. Han tar dette for gitt, på sammen måte som han tar for gitt at religioner er overtro. Slik blir hans innlegg rett og slett for dumt, man bør kunne kreve litt seriøsitet, også på en blogg. Før han avslutter innlegget med noen konkrete punkter – som jeg skal kommentre – avslutter hans slik. «Den eneste måten å bekjempe overtroen på, er gjennom opplysning og ved å sørge for at andre mekanismer kan fylle de samme menneskelige behovene. Dessuten kan vi iverksette noen tiltak for å skyve noen ekstra priviligerte religioner ned fra sin pidestall.»

Så kommer hans punkter (som jeg grupperer litt annerledes enn han), med mine kommentarer:

1. Avskaff statskirke og grunnlovsvernet av kristendommen. Erstatt tekstene om kristendom og tro med tekster om menneskerettigheter og verdier.
3. Behandle alle trossamfunn på lik linje med politiske partier og frivillige organisasjoner i forhold til økonomisk støtte og krav om medlemskontingent.

Statskirken er selvsagt en anakronisme som bør avskaffes så snart som mulig, men det er jo ikke Den norske kirke som har motsatt seg en slik nyorganisering, det er politikerne, nå spesielt AP og SP. …

Usaklig angrep på kristendommenLes mer »

De første to ukene av juli reiser min kone og jeg rundt på Sardinia (den første uken) og deretter i Umbria, Le Marche, og muligens inn i Toscana og helt til Bologna. Vi gleder oss over å få se disse flotte delene av Itaila, før vi kommer hjem til Norge for godt 15. juli.

Det blir knapt noe blogging fra min side disse ukene.

De siste par dagene var min kone og jeg på en liten tur (bare tre timer med tog) fra Santa Marinella (nord for Roma) til Pisa. Pisa er kjent for sitt skeive tårn, som jeg på bildet ser på og vurderer om det snart skal falle. Det er det ingen fare for, siden det på 90-tallet var stengt i flere år og ny-fundamentert ganske solid. Hellingen ble begrenset fra 5,50 m til ca 5 m – å rette det helt opp ville jo stoppe hele turist-strømmen!

Pisa var en flott by, men litt ujevn. Området rundt domkirker, tårnet, baptisteriet etc. (kalt mirakel-plassen) var enestående (og fullt av turister), men resten av byen var noe ujevn. Dvs. at den var modernisert på en noe ujevn måte, flere flotte kirker var stengt eller omgjort til konsertlokaler eller teater. Kort sagt; i store deler av byen skulle man ikke tro at man var i en av Italias mest kjente turist-byer.

Vi opplevde kanskje noe av det samme da vi var i Ravenna for akkurat seks år siden. Den er kjent for sine flotte kirker og mosaikker fra 400-tallet, men bortsett fra de stedene, var ikke den byen helelr særlig interessant eller preget av turister.

På vår tur denne uken var vi også en dag i Lucca, og den var mer interessant og helhetlig som by. Jeg skriver om Lucca snart.

Femti år etter sin etablering tilbyr L’Abri fortsatt et utfordrende fellesskap, en slags utvidet kristen familie hvor ærlige svar og ærlige spørsmål preger hverdagene.

På 70- og 80-tallet ble jeg påvirket og hjulpet av den amerikanske teologen og filosofen Francis Schaeffer og senteret L’Abri – ordet er fransk og betyr ’tilfluktsstedet’. Jeg leste flere av Schaeffers bøker tidlig i teologistudiene på MF i Oslo, og etter at jeg var ferdig med militærtjenesten og alle mine studier, var jeg både på hovedsenteret i Sveits (i tre måneder) og på Nordiska L’Abri i Mölle i Sør-Sverige, der jeg arbeidet i 1 1/2 år.

Avisen Dagen skriver i dag en artikkel om dette stedet i Sveits – der min kone og jeg faktisk møtte hverandre for 21 år siden. (!) I avisartikkelen står det bl.a.:

Mye av veiledningen som foregår i samtalene våre handler om at kritikk, kritiske spørsmål og kritisk holdning ikke nødvendigvis gjør det umulig å tro. Vi prøver ikke å manipulere noen, men ønsker å hjelpe mennesker videre i sine prosesser. Vi møter som sagt, ofte svært konservative unge kristne som har levd, og kanskje fortsatt lever under press fra sin kirke, familie og kultur. Her på L’Abri kan de få lov til å tvile, kanskje for første gang i sitt liv. Og jeg mener helt oppriktig talt at det er bedre at de får oppleve tvilen sin her enn mange andre steder, sier Bradford.

Samtidig er det både nødvendig og viktig for meg å dytte folk ut av sin tvilssirkel på et visst punkt. Som veileder må jeg si fra, slik at vedkommende ikke blir sittende fast i en evig runddans om sin egen tvil, legger L’Abri-veilederen til.

Besøk L’Abris offisielle hjemmeside.