Generelt

Jeg ble personlig oppfordret av en av initiativtekserne til å undertegne et opprop mot mulig framtidig vielse av homofile. Pastor Jan-Aage Torp i Oslokirken og Andreas Hesselberg fra kristenblogg.no har lansert en underskriftskampanje for å markere sin motstand. Jeg har valgt å ikke undertegne siden språket i innledningen var litt lite nøkternt («homo-Norge»), og siden det sies en hel del på slutten om Den norske kirkes indre liv, som jeg som katolikk i prinsippet ikke blander meg inn i. Men jeg var litt i tvil, oppropet er på mange måter godt.

Oppropet lyder i sin helhet lyder slik:
Regjeringen Stoltenberg hylles av homo-Norge for forslaget om felles ekteskapslov / kjønnsnøytral ekteskapslov. Ifølge LLH-leder Jon Reidar Øyan mangler det bare noen stemmer på at lovforslaget blir vedtatt av Stortinget, og disse stemmene jobber de for å hente fra Høyre og Senterpartiet. Les oppslaget i Aftenposten om dette: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1781383.ece

Det er en egen gruppe på Facebook som kjemper for en ny, felles ekteskapslov. Dette må de få kjempe for. Men det må også være lov å tilkjennegi motstand mot dette lovforslaget fra regjeringen Stoltenberg. Ifølge Aftenposten reagerer KrFs ledere med sjokk på lovforslaget. Les i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1782243.ece

Vi vil si klart og tydelig: Nei til felles ekteskapslov! Vi mener at alle mennesker har rett til å leve med den de vil, men ekteskapet er og skal være forbeholdt mann-kvinne-relasjonen. Homofile er velkomne i Den Norske Kirke og alle andre kirkesamfunn, men vi støtter ikke at Den Norske Kirke vier homofile.

Vi vil også protestere på at biskopene i Den Norske Kirke godtar kirkelige vigsler av homofile par (http://www.vl.no/kristenliv/article2772528.ece)

I en artikkel jeg leste onsdag, går det fram at Amnesty International planlegger å forandre sitt syn på abort. I sine interne dokumenter sier Amnesty nå: Amnesty International’s International Executive Committee (IEC) has adopted a new position on Sexual and Reproductive Rights that includes support for abortion in very particular circumstances, in the context of our work to stop grave human rights abuses against women and girls.

The new policy has three basic goals: (1) provide access to abortion in what they claim will only be “particular circumstances,” (2) ensure that women have access to medical care after botched—whether legal or illegal—abortions, and (3) eliminate all penalties against women seeking abortions and against abortion providers.

Det er det tredje punktet her som er det vanskeligste/farligste. Man vil arbeide for at utførte aborter ikke skal straffes noe sted, og i sine bakgrunnsdokumenter nevnes det også at abort må legaliseres. Det er vanskelig å se at dette standpunktet betyr noe annet enn at Amnesty International nå vil arbeide aktivt for fri abort over hele verden. Dette er selvsagt ganske kontroversielt, og Amnesty har derfor så langt ikke ønsket å gå aktivt ut med den nye politikken, men diskuterer den internt.

Amnesty mener at de ikke har noe syn på når livet begynner, og at de respekterer alle religiøse meninger om livet. Men artikkelen jeg leste avsluttes slik: Amnesty International, of course, ultimately does take a position on the question of when life begins: Life does not begin—at least not in a way that merits the advocacy of Amnesty International—until after birth. The organization’s leadership deludes itself if it thinks its new support for an unlimited abortion license doesn’t undermine the solidarity once enjoyed among all those working to end human suffering. And that’s reason for all champions of human rights to be saddened by the “news” coming from Amnesty International today.

LES HELE ARTIKKELEN I FIRST THINGS HER.

Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!

Jeg ser av og til innom Eyvind Skeies blog, og når skriver han om sangverket «Visst skal våren komme» som han skrev sammen med Sigvald Tveit tidlig på 80-tallet:

«Det er tolv sanger om håp. Fremdeles mottar jeg meldinger fra mennesker som fikk hjelp av denne utgivelsen og dette korprogrammet, hvor vårens lengsel og sødme er forent med sterke bilder fra Åbenbaringsboken i Bibelen. Noen har til og med fortalt meg at de har brukt denne innspillingen som en form for terapi eller hjelp i sine aller mørkeste øyeblikk, hvor tanken på selvmord var skremmende nær. En annen person fortalte at vedkommende nærmest hadde gjennomgått en form for rensende og helbredende prosess ved å lytte til musikken og ordene.»

LES VIDERE HER.

Marsipan kommer av ordene «Marci panis» – nederst i posten står forklaringa.

Markus’ navn forbindes ofte med Venezia, fordi (sier historien) to kjøpmennen i år 828 røvet hans relikvier fra Alexandria for at de ikke skulle skjendes av de fremstormende muslimene. Da de kom til Venezia med sin dyrebare last den 31. januar 828, ble relikviene skrinlagt i den opprinnelige San Marco-kirken. Denne var forløperen for dagens katedral, som ble bygd mellom 1063 og 1073. Markus ble dermed byens skytshelgen, noe han fortsatt er, og den store plassen foran katedralen er på mange måter fortsatt byens sentrum.

Markus’ minnedag er 25. april. Dagen er også avmerket på den norske primstaven. I vesten er hans fest feiret siden 800-tallet. I øst ble han tidligere feiret den 23. september, mens nå feirer både kopterne, syrerne og bysantinerne ham den 25. april. Translasjonsfesten til Venezia er 31. januar. Andre Markusfester feires 25. juni (Venezia), 11. januar (grekerne) og 26. mars (kopterne). Informasjon hentet fra www.katolsk.no.

I Venezia velsignes på Markus’ festdag de så kalte Markus-brød (Marci panis), som er opphavet til ordet Marsipan.

(På bildet står jeg foran Markus-katedralen i Venezia, i juni 2000.)

Vårt Land publiserte i går en artikkel der det sies ganske tydelig at påsken i Norge har blitt mer religiøs de siste 30-40 åra:

Påsken er tilbake!
Folkeminnegranskeren er ikke i tvil: Nordmenn legger større vekt på påskens religiøse innhold enn før. Men uttrykket er et annet.

– Mange nordmenn reiser til utlandet og feirer påsken. De drar til Roma, Firenze og Spania, for eksempel. De finner noe i den katolske påsken som de savner her. Men samtidig ser vi at kirken her hjemme legger langt mer til rette for påskefeiring enn før. Det er ikke lenger slik at man går i kirken i påsken bare for å høre en preken og gå hjem igjen, sier han.

Jeg har nok selv merket at fjellet er blitt mindre viktig i Norge de siste 20 åra, men at påsken skal ha blitt mer religiøs (midt i all sekulariseringa) har jeg litt vanskelig for å tro.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Morgenbladet har en interessant artikkel om en utstilling av (kopier av) Giottos fresker fra Padova i Nordberg kirke i Oslo. (Min kone og jeg var selv i Scrovegni-kapellet i Padova sommeren 2000, en uforglemmelig opplevelse.) Trond Berg Eriksen har vært der og skrevet bl.a. dette interessante om forholdet til rikdom i middelalderen:

Før den hellige Frans’ tid hadde rikdom og ære vært synlige tegn på at mottagerne levde under nåden. Etter Frans blir rikdom og ære mistenkeliggjort. Særlig skeptisk er den fransiskanske tradisjonen til pengeutlånere som utbytter dem som ikke eier noe selv. Dante plasserer dem som driver med pengeutlån i den 7. krets av helvete. Giotto og Dante er åpenbart enige om at pengeutlånere er noe av det verste som finnes.

Giotto viser ingen nåde i sine bilder til Scrovegni-kapellet. Han er en virkelig botspredikant og minner den rike familien på hvor de har fått pengene sine fra. Giotto plasserer Judas som mottar de 30 sølvpengene, og står der med den svære pungen sin, slik at alle som sitter i kapellet, får bildet midt i fleisen. Ikke noe sted er Kristus så aggressiv og ubøyelig som i bildet hvor han straffer dem som kjøpte og solgte i tempelgården. Det er sjelden man ser Vårherre knytte neven i kunsthistorien. Men der gjør han nettopp det, så han skremmer vettet av et par småunger inne i billedrommet.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

I forbindelse med EU’s 50-årsjubileum ble det holdt en konferanse i Roma der pave Benedikt 24. mars sa en del ganske kritiske ting om Europas holding til seg selv og sine kristne røtter. «Til og med før det fjerner seg fra Gud, ser Joseph Ratzinger at det gamle kontinentet skiller seg fra seg selv, fra sin egen identitet.”

Fifty years after the signing of the Treaty of Rome, which in 1957 brought into life what today is the European Union, Benedict XVI has formulated a very severe diagnosis of the status of the continent. He has even come to the point of stating that Europe is falling into a “remarkable form of apostasy.” …

The pope formulated this diagnosis while receiving in the Vatican’s Sala Clementina on March 24 the cardinals, bishops, and politicians who were taking part in a conference organized in Rome by the Commission of the Bishops’ Conferences of the European Community, COMECE, dedicated to the theme of “Values and perspectives for the Europe of tomorrow.”

LES MER OM DETTE HOS WWW.CHIESA.

– Jostein Gaarder er ikke en som hater jøder. Men han er en som parodierer, forakter og latterliggjør jødenes religion, jødedommen, mener professor ved Menighetsfakultetet Oskar Skarsaune. Avisen Dagen refererer i dag dette fra en seminar som ble holdt i Oslo lørdag. Og avisen skriver videre.

Skarsaune oppfatter ikke Gaarders synspunkter som moderne antisemittisme, men som en tradisjonell kristen kritikk av jødedommen som religion, basert på den klassiske kristne karikatur og misforståelse av jødedommen.

– Men det er en avgjørende forskjell på Gaarder og de gammeltestamentlige domsprofetene. Den dom over folket som de forkynte, var begrunnet i at folket hadde sviktet sin Gud og ikke fulgt hans lover og bud. Gaarders domsprofetier er grunngitt i at folket har holdt fast på sin religion og vært lydig mot den, hvilket er deres store ulykke. Skarpere kritikk av jødedommen kan vanskelig tenkes, men den bygger ikke på virkelig innsikt i jødedommen. Den bygger på en for lengst utdatert liberalteologisk karikatur av jødedommen, avsluttet Oskar Skarsaune.

Flere aviser melder i dag at Oslos lutherske biskop Ole Christian Kvarme på nytt har prøvd å opprettholde tradisjonell kristen seksualetikk, ved å nekte en samlevende homofil mann prestevikariat i Oslo. Prosten hadde gitt mannen vikariatet, men biskopen sa altså nei. Modig gjort av Kvarme, for han må regne med mye kritikk også for dette.

Stavanger Aftenblad skriver om dette i dag og sier bl.a.:

Kvarme mener hans nei til Josefsen er i tråd med det synet han tydelig har gitt uttrykk for hele veien, og forklarer at han drøfter spørsmål om vikariater med bispedømmerådet.

– Denne type vikariater er det biskopen som har ansvaret for å engasjere til, og jeg har fulgt min kjente praksis med å ikke engasjere personer som lever i et homofilt partnerskap. Jeg fikk også reaksjoner fra deler av menigheten om denne presten, sier Kvarme.

John Allen er nå i Nigera for å søke etter informasjon til sin neste bok om «Mega-Trends in Catholicism». Forholdet mellom kristne og muslimer er det interesserer ham mest, og han skriver om det på denne siden.

Nigeria er Africas mest folkerike land, med 140 millioner mennesker, og den niende største oljeprodusenten i verden. Blant andre ting vil Nigeria bli et katolsk kraftsentrum i det 21. århundret. It will be the ninth largest Catholic country in the world in 2050, with 47 million members, and because Nigerians speak English, they’re poised to be the «voice» of African Catholicism in the global media culture. …

* Waves of violence in Kaduna in 1987 and 1992 left hundreds dead, and caused an informal religious portioning of the city, with Christians moving to the south side of the river and Muslims to the north.
* Clashes between the predominantly Muslim Fulani tribe and the mostly Christian Taroh tribe from September 2001 to May 2004 are estimated to have cost at least 1,800 lives and some 160,000 cattle. .
* Controversies over the introduction of shariah law in several northern Nigerian states triggered violence that left 1,000 dead in Kaduna in 2000, and 2,000 dead in the northern city of Jos in 2001.
* In the summer 2002, thousands of people died during communal clashes in Plateau state, with an estimated 100,000 people displaced and 88 localities almost entirely destroyed.
* Violence broke out anew in November 2002, related to the international «Miss World» pageant to be held that year in Nigeria. When a local newspaper columnist satirically suggested that Mohammad might have taken a wife from among the contestants, a chain of tit-for-tat attacks broke out that left hundreds dead and dozens of churches and mosques destroyed.
* In 2004, 900 people were killed in Plateau state, including 630 Muslims slaughtered by hundreds of armed Christians in the town of Yelaw-Shenda, followed by 200 Christians killed in Kano by Muslims as a reprisal for this «Yelwa-Shenda massacre.»
* In February 2006, violence broke out in Nigeria as elsewhere as part of the Danish cartoon controversy. More than 150 people were killed after a group of Christians was massacred by angry Muslim militants, triggering several anti-Muslim reprisals.

BBC News viser på kvinnedagen en bildeserie av en enslig mor i Kenya. Bildene, som har overskriften Utstøtt, viser Ogichoya Kimogol fra det nordlige Kenya, som forteller hvordan hun klarer seg som ung, ugift mor. (Til denne saken fikk jeg tips fra min kones familie i USA,)

“When I became pregnant at 17, there was a lot of pressure to get rid of the baby because I was not married. None of the villagers here would talk to me then. I felt bad, I was really down and depressed when they rejected me like that. I felt like I was no longer a human being. I was so ashamed of myself.”

I hennes kultur var det vanlig med tvangsabort, ved at andre kvinner hoppet på magen til den gravide, helt til hun aborterte – noen ganger døde den gravide også. Men Ogichoya fikk hjelp av en kvinnegruppe i kirken både til å beholde barnet og til å få seg jobb.

LES HISTORIEN OG SE BILDENE HER.