Generelt

Katolsk reaksjon på Saddams død

Det er i dag blitt kjent at Saddam Hussein ble hengt i Bagdad ved morgengry, og Vatikanet har også uttalt seg i sakens anledning. «Drapet på en skyldig part er ikke den rette måten å gjenopprette rettferdighet og skape forsoning på. Tvert imot er det risiko for at en henrettelse fører til hevnlyst og mer vold.»

Samtidig ser vi en debatt på katolske websider om det er mulig, og i hvilken grad, som katolikk å være for dødsstraff i enkelte alvorlige tilfeller. Som mange kanskje vet har Den katolske kirke (og spesielt pave Johannes Paul II) de siste årene strammet inn muligheten for å godta dødsstraff ganske kraftig.

I debatten sier noen at katolikker alltid må være mot dødsstraff, som de må være mot abort og eutanasi, mens andre sier at disse spørsmålene ikke kan vurderes på samme måte. På denne websiden kan man lese en grundig diskusjon om vurderingen av hengingen av Saddam Hussein, og bl.a. siteres kardinal Ratzinger (nåværende pave Benedikt), som skrev om ulike moralske spørsmål i forbindelse med den amerikanske valgkampen i 2004, der den katolske kandidaten John Kerry var for fri abort. Ratzinger skriver i punkt tre i brevet til kardinal McCarrick:

Not all moral issues have the same moral weight as abortion and euthanasia. For example, if a Catholic were to be at odds with the Holy Father on the application of capital punishment or on the decision to wage war, he would not for that reason be considered unworthy to present himself to receive Holy Communion. While the Church exhorts civil authorities to seek peace, not war, and to exercise discretion and mercy in imposing punishment on criminals, it may still be permissible to take up arms to repel an aggressor or to have recourse to capital punishment. There may be a legitimate diversity of opinion even among Catholics about waging war and applying the death penalty, but not however with regard to abortion and euthanasia.

Personlig er jeg glad at jeg slipper å ta stilling til hva som var den beste handlemåten i denne saken, både politisk/ strategisk og moralsk.

Ole Hallesby renvasket?

I Klassekampen leser vi en interessant artikkel av Espen Stueland om den radikale kristendomskritikken, som fra 30-tallet og utover opplevdes ganske slagkraftig i sin kritikk av kristendommen og kristenfolket – ofte symbolisert ved Ole Hallesby og hans «Helvetestale» fra 1953.

Kulturradikalismens kritikk av kristendommen er intolerant og useriøs, sier forfatter Espen Stueland. Han mener venstresida må gi slipp på svart/hvitt-tenkingen om religion. I 1953 fikk norske radiolyttere følgende kraftsalve av en preken servert: «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.»

Ordene tilhørte predikanten Ole Hallesby, og hans kringkastede «Helvetestale» førte med seg en stor debatt om hva kirka skulle tillate seg av skremsler om helvete: Var det for eksempel greit for en radiopredikant å henvende seg i lytterne i du-form med spørsmål som: «Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden. Du som ikke vet om du våkner i din seng om morgenen eller i helvete?»

Nå har forfatter Espen Stueland foretatt en nylesning av radiotalen, i et essay i sin nye bok «Brått revet bort». – Hallebys radiotale er sagnomsust, jeg hørte om den som mørk, dyster og skremmende når jeg vokste opp. Jeg hadde lyst til å lese den på andre premisser og se hva som virkelig står i den, sier Stueland.

Hans konklusjon er at religionskritikken den kulturradikale venstresida kom med mot Ole Hallesby tale har gått ut på dato. Mot Hallesby sto blant andre forfatteren Arnulf Øverland. I 1933 holdt han foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage», som ble anmeldt for blasfemi. I foredraget tar kulturradikaleren Øverland et oppgjør med Hallesby og hans like – men det er ikke helten Øverland som kommer heldig ut av det når Stueland har gått til kildene på nytt: I dag er det pinlig å lese Øverland, uttalte Stueland nylig til avisa Vårt Land. Han fikk støtte av forfatter Edvard Hoem i samme avis, for sin nylesning av Hallesby.

Da Stueland hørte Hallesbys foredrag, fant han lite svovel i radiotalen. Likevel mener Stueland at Hallesby en «stokk reaksjonær tradisjonalist» – men at Arnulf Øverlands tordentale mot kristendommen ikke er riktig medisin.

– Hvis man skal finne god religionskritikk, hvor skal man lete etter noe som er fruktbart å gå videre på? Jeg finner ikke noe hos Øverland. Da jeg leste Øverland på nytt, ble jeg slått av hvor intolerant og upresis han var, sier Stueland.

LES MER I KLASSEKAMPEN.

Milliardmeieri på Kårstø

Stavanger Aftenblad har i dag en interessant artikkel (som også er lagt ut på web) om Kårstø industriområde, rett nord for Boknafjorden, og tett ved hovedveien mellom Stavanger og Bergen. Jeg nevner denne artikkelen til glede for folk fra andre deler av landet, sjøl om det er et uvanlig emne for min blogg.


Kårstø blei åpna i 1985 og er nå inne i en langvarig moderniseringsprosess, slik at anlegget skal kunne brukes i 30 år til. I Aftenbladet kan vi lese:

Norges viktigaste industrianlegg blir Kårstø ofte kalla. Kårstø er også Europas største utskipingshamn for propan og andre flytande gassar.

Gjennom anlegget passerar ein tredel av heile den norske gasseksporten. Dette er energimengder som tilsvarar nær tre gonger den norske vannkraftproduksjonen.

… Tørrgasseksporten i røyr har ein årleg verdi på ca 40 milliardar kroner. Våtgass og lettolje, ca 25 milliardar kroner.

LES ARTIKKELEN I AFTENBLADET HER
.

Hvordan kunne paven be sammen med muslimer?

Etter pave Benedikts besøk i Tyrkia har man begynte å diskutere hvordan han kunne stoppe og be i den berømte blå moskeen i Istanbul. John Allen tar opp dette spørsmålet i sin ukentlige analyse «All Things Catholic» – SE HER.

Ratzinger er kjent for å ha vært nokså kritisk til hvordan bønnen i Assisi i 1986 – med personer fra mange av verdens religioner, ledet av pave Johannes Paul II – ble gjennomført. Ratzinger har senere satt opp kriterier for hvordan man kan be sammen med (eller i nærheten av etc.) personer som tilhører andre religioner. Og det er svært viktig for ham at dette ikke må bli noen som helst form for relativisme eller synkretisme.

I sin bok fra 2003, «Sannhet og toleranse», skrev han at man må skille klart mellom “multi-religiøs” bønn, der tilhengere av forskjellige religioner ber i samme kontekst, men separat, og “inter-religiøs” bønn, der man ber sammen. “Inter-religiøs” er det uakseptabelt å delta i for kristne. Og for at “multi-religiøs” bønn skal kunne være aksptabel, må to kriterier oppfylles:

1
“Such multi-religious prayer cannot be the normal form of religious life, but can only exist as a sign in unusual situations in which, as it were, a common cry for help rises up, stirring the hearts of men, to stir also the heart of God.”

2
“A careful explanation of what happens here and what does not happen is most important … [it] must make clear that there is no such thing as a common concept of God or belief in God … What is happening must be so clear in itself, and to the world, that it does not become a demonstration of that relativism through which it would nullify its own significance.”

John Allen konkluderer sin artikkel med, at siden det var pave Benedikt selv som kom i denne situasjonen, er det ikke nødvendig for Vatikanet å forsvare eller persisere veldig tydelig hva som skjedde; for ingen kan likevel kritisere den strenge Ratzinger for å handle relativistisk eller synkretistisk.

Den katolske kirke uttaler seg om statskirken

I dag er vår egen (katolske) biskop Bernt Eidsvig sitert i Aftenposten, og temaet er om Statskirken i Norge bør opprettholdes. Vi leser:

Oslo Katolske Bispedømmes høringsnotat om Staten og Den norske kirke. Her står det blant annet at statskirkeordningen gjør det vanskeligere for Den norske kirke å utvikle egen identitet som kristent kirkesamfunn i et pluralistisk samfunn. Et slikt kirkesamfunn kan ikke forvente å prege nasjon og folk gjennom privilegerte posisjoner og rester av gammel enhetskultur. …. ….

Biskopen sier deretter:
Jeg er redd for at dersom ikke Den norske kirke blir stilt fri, så vil den tape som kristent trossamfunn. Vi ser gjerne en stor og sterk norsk kirke og nettopp derfor oppfordrer vi staten til å slippe denne kirken fri. I dag får vi dessverre mer og mer et inntrykk av at det er staten som vil beholde kirken. Det bør være tankevekkende for ethvert tros- og livssynssamfunn, sier biskop Bernt Eidsvig.


LES ARTIKKELEN I AFTENPOSTEN HER
.

MER – utdrag fra Den katolske kirkes uttalelse:
1. Hvilke overordnede prinsipper bør ligge til grunn for tros- og livssynspolitikken?
Svar: Se vår høringsuttalelse
2. Den norske kirke som statskirke:
Svar: Bør avvikles.
3. I hvilken lov bør Den norske kirke være forankret?
Svar: I lov om trudomssamfunn og ymist anna
6. Dersom statskirkeordningen avvikles, hva bør i så fall stå i § 2 (eller i en annen paragraf) i Grunnloven i tillegg til prinsippet om religionsfrihet?
Svar: Se vår høringsuttalelse
7. Hvem bør ha ansvaret for gravferdsforvaltningen?
Svar: Den lokale kirke
8. Hvem bør eie og forvalte kirkebyggene?
Svar: Den lokale kirke bør eie kirkebyggene og ha det økonomiske ansvaret

HELE UTTALELSEN kan leses her.

Paven skriver bok om Jesus

For knapt en uke siden ble det kjent at pave Benedikt nettopp er ferdig med den først av to bøker han ønsker å skrive om Jesus – om Jesu liv og virke, om Jesus i Det nye Testamente. Den første boken (på nesten 300 sider) handler om Jesu liv fram til Forklarelsen på fjellet, og så langt har jeg notert meg allert mest, at selv om paven refererer til moderne bibelforskning – som i stadig større grad (mer enn da jeg var student for 25 år siden) skiller skarpt mellom ‘den historiske Jesus’ og Jesus i Det nye testamente – så går han ikke med på denne forståelsen, denne kritikken, og aksepterer selv evengeliene slik de faktisk er skrevet.

Boken er skrevet på tysk, og man regner med at den vil være oversatt til flere språk før utgivelsen, som er beregnet til våren 2007. Deler av Benedikts forord er oversatt til engelsk og følger her:

I have felt the need to give readers these indications of a methodological character so that they can determine the path of my interpretation of the figure of Jesus in the New Testament. With reference to my interpretation of Jesus, this means first of all that I trust the Gospels. Of course I take as a given all that the Council and modern exegesis say about the literary genres, the intention of their affirmations, on the communal context of the Gospels and its words in this living context. Accepting all this in the measure that was possible to me, I wished to present the Jesus of the Gospels as the true Jesus, as the «historical Jesus» in the true sense of the expression.

Pressens dekning av det som skjer i Israel

Jeg følger alltid ganske godt med på det som skjer i Israel, bl.a. siden jeg som pur ung var på et studiesemester i Jerusalem. I uken som gikk var det stort fokus på, og sterk kritikk av Israel pga. et par israelske granater som bommet på sitt mål, og derfor drepte 18 palestinere. Dette ble selvsagt fordømt over hele verden, men det forundret meg denne gangen svært at man ‘glemte’ å ta med i nyhetsdekningen at Israel umiddelbart beklaget det som hadde skjedd. De hadde prøvd å treffe utskytningsstedet for raketter som akkurat da ble avfyrt mot israelske byer, og så bommet de dessverre med ca 500 m og traff en boligblokk.

Avisen Dagen – som har en helt annerledes og interessant dekning av av det som skjer i Israel og på Vestbredden – skrev i går om dette på lederplass:

Underveis i (militær)operasjonen skjedde det en episode der personer i kvinneklær infiltrerte kampsonen for å hjelpe beleirede terrorister å flykte. Etter avslutningen av Operasjon Høstskyer skjedde det nok en episode under israelsk granatskyting mot rakett-terroristene. Den kostet nærmere 18 sivile arabere livet. Begge episodene brukes nå, med urette, som propagandavåpen mot Israels rett til å forsvare seg mot terroristene.

Det første som bør sies om både operasjonen som helhet og de to enkeltepisodene, er at de var utløst av arabisk rakettskyting mot israelske sivile i Sderot og Asjkalon. Terroristene ville ha jublet av glede hvis de hadde greid å ramme 18 uskyldige sivile israelere med rakettene sine. Dette er selve utgangsfaktum i saken og hører derfor hjemme i den ene av rettferdighetens to vektskåler.

LES MER AV DAGENS DEKNING HER.

1250 mennesker i kirken en vanlig søndag

Jeg skrev i går et innlegg på vår menighets nyhetsblogg, det var en beskrivelse av hor mange mennesker som kom i St. Svithun kirke sist søndag; 1250 mennesker til sammen på de fire messene. Det er mange menensker, og en stor utfordring for prestene og andre som har oppgaver i menigheten. Klarer vi for eksempel å følge opp alle disse menenskene på andre måter?

Les dette inlegget her: http://blogg.katolsk.no/Stavanger/arkiv/37 om dere ønker det, og kom gjerne med kommentarer og synspunkter på det jeg (og andre) har skrevet.

Forholdet mellom tro og fornuft

Hvem lanserte hypotesen om at tro og fornuft er fiender? Sapere aude, å våge å tenke på egen hånd, det var opplysningstidens krigsrop. Fornuften måtte til slutt seire og befri menneskene fra overtro og virke for sekularisering, var holdningen.

Slik starter Anders Piltz en interessant artikkel i det svenske katolske tidsskriftet Signum. Et stykke nede i artikkelen skriver han også: Påvens omdiskuterade föreläsning i Regensburg hade udden riktad, inte mot islam, utan mot Europas destruktiva förnekande av sina egna kristna rötter. Han försökte övertyga sin akademiska lyssnarskara om att teologin, den rationella dialogen om Gud och existensen, tillför det västerländska samhället en oersättlig möjlighet till ett konstruktivt samtal också med de andra stora kulturerna i världen, främst bland dem islam, som ser religionen som ett omistligt värde, inte en belastning.

Les hele artikkeln her.

Problematisk trosfrihet i Norge

I 1983 meldte jeg meg ut av Den norske kirke fordi jeg mente at stat og kirke ikke burde ‘samarbeide’ slik de fortsatt gjør, og har gjort i flere hundre år. Avisen Dagen har i dag en artikkel der Biskop Bondevik i Molde faktisk sier at Den norske kirke mangler trosfrihet. Der sier han bl.a.:

Prinsippet om at kirken må få velge egne ledere er et hovedpunkt. Men det er også viktig at andre livssynssamfunn ikke skal føle seg forskjellsbehandlet med tanke på kirkens rettigheter. Biskopen mener at det er feil å argumentere for dagens ordning med at den er nødvendig for at kirken skal være åpen og inkluderende.
– Det er en myte og en forvregning å si at det finnes folk, for eksempel i indremisjonen, som ønsker å lage terskelen høyere eller som vil utelukke folk, sier biskopen.

Han understreker at det skal være bedre plass i kirkebenken enn på prekestolen.
– Kirkebenkene skal være åpne for folk uansett uten at det stilles krav. Men vi slipper ikke hele menigheten opp på prekestolen. Der er det de som er forpliktet på Bibelens budskap som skal stå, sier biskopen.

Les hele artikkelen i Dagens nettavis her.

Italia støtter pave Benedikt

Det Italienske parlamentet vedtok sist uke, med 208 mot 8 stemmer, en resolusjon om pave Benedict XVI’s foredrag om Islam 12/9. Det er visstnok første gang de italienske folkevalgte har uttrykt sin støtte til en offentlig uttalelse av en pave. I vedtaket leser vi bl.a.:

Vi uttrykker Italias fulle støtte til pave Benedict XVI etter de urettferdige angrepene og de uakseptable truslene som ble rettet mot hans person og mot Den katolske kirkes institusjoner, og volden som ble rettet mot enkelte troende og mot katolske grupper.

Les hele dette interessante vedtaket her.

Pavens foredrag er nå lagt ut med fotnoter etc.

Pavens mye omdiskuterte foredrag i Regensburg i Tyskland om forholdet mellom tro og viten (og der han også nevnte Islam) er nå lagt ut på Vatikanets nettsider i fullstendig form, med fothoter osv., slik pave Benedikt lovet tidligere.

Vi legger merke til at sitatet om Muhammed er innledet mer forsiktig i denne utgaven. For en måned siden sa paven så langt vi vet at «keiseren vendte seg til sin samtalepartner og sa ganske direkte (brusquely) ang. det sentrale spørsmålet om forholdet mellom religion og vold … ..» I den bearbeidede utgaven står det nå «og sa sjokkerende direkte (brusquely), på en måte som vi finner uakseptabel …».

Ellers er sitatet det samme og like dirkte som sist, og vi kan bare lure på om en litt forsiktigere innledning før de kritiske ord om Muhammed, ville ha mildnet den muslimske reaksjonen. Her siterer jeg den offisielle engelske versjonen:

I would like to discuss only one point (in this dialogue) – itself rather marginal to the dialogue as a whole – which, in the context of the issue of «faith and reason», I found interesting and which can serve as the starting-point for my reflections on this issue. …

… (The emperor) addresses his interlocutor with a startling brusqueness, a brusqueness that we find unacceptable, on the central question about the relationship between religion and violence in general, saying: «Show me just what Mohammed brought that was new, and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by the sword the faith he preached.” The emperor, after having expressed himself so forcefully, goes on to explain in detail the reasons why spreading the faith through violence is something unreasonable.

Paven møter muslimer

Den italienske avisen, Avvenire, forteller om et vellykket møte mellom pave Benedikt og representanter fra muslimske land og organisasjoner. Alle de muslimske representantene var enige i at møtet hadde vært fruktbart og positivt.

«The meeting,» said Abdellah Redouane, secretary-general of the Islamic Center of Rome, «went very well. It was an important step forward after the series of clarifications that followed the Pope’s lecture in Regensburg. We have gone beyond the tensions of the past several days, and now we should intensify our efforts to favor ongoing dialog. It is important for world peace.»

Klalid Chaouki spoke for the Consultative Council for Italian Muslims: «Benedict XVI was very clear in stating the need for dialog, and we invite the Muslim world to welcome his words of great esteem and recognition, and pursue the course he suggests.»

The Pope was given a crate of dates, a book on Mohammed and another on the Virgin Mary by Mohammed Nour Dachan, president of UCCOI, who also gave him a letter asking him to be a sponsor for the fifth annual celebration of a Day of Christian-Islamic dialog onb October 20, which will be the last Friday of teh Muslim fasting month of Ramadan.

Hva paven ikke har gjort

Nå har jeg lest John Allens grundige analyse av reaksjonen på pavens forelesning i Regensburg, som man kan finne i sin helhet her. Der skriver han at paven av mange blir anklaget for å ha gjort én eller flere av disse tre tingene:

* Benedikt har alliert seg med USA’s politiske agenda i Midt-Østen, og spesielt med krigen i Irak
* Benedikt er i prinsipp negativ til samtale mellom rleigionene, og noen kritiserer her hans motstand til pave Johannes Paul II’s møte med religiøse ledere i Assisi i 1986
* Benedikt er teologisk sett en islamofob, og noen assosierer hans uttalelser med en bevegelse av konservative evangelikale kristne, som ofte kalles ‘kristen zionisme’

Selv om det kan se ut til å være noe sant i alle disse tre anklagene, viser det seg at de alle tre en grunleggende feil, skriver Allen – og han gir grudige argumenter for sitt syn. Jeg anbefaler alle å lese hans argumenter her.

Islam og forholdet til jihad-ideologien

Vil pavens Regensburg-foredrag om noen år vurderes som et vendepunkt i Vestens forståelse av Islam og muslimers forhold til jihad-ideologien?

Den kjente Vatikan-reporteren, John Allen, skriver følgende avslutning i en artikkel i New York Times for et par dager siden:
Through his statements … Benedict clearly hopes to stimulate Islamic leaders to express their faith effectively in a pluralistic world. The big question is whether it will be received that way, or whether it simply reinforces the conviction of jihadists about eternal struggle with the Christian West.

Richard Neuhaus i First Things skriver mye om pave Benedikts foredrag i Regensburg, siterer en del fra Johan Allens artikkel, og avslutter sin kommentar slik:
That is the big question. Moving all of us toward an answer to that question is one of the great gifts of what might be called the “Regensburg moment.” It is quite possible that ten years from now people will look back at the Regensburg lecture and the responses to it as a turning point in the West’s understanding of Islam and its relationship to the jihadist ideology that is devoted to world conquest by any means necessary.

Oppdatert bilde på toppen av bloggen

Siden jeg nå (etter noen ukers pendling) har flyttet skikkelig til Stavanger, vårt flyttelass er vel i hus etc., syns jeg det var på tide å oppdatere bloggen. Derfor gikk jeg nå dag ned til Breivatnet og tok et bilde i retning den gamle domkirken. Kirken er for det aller meste skult av trærne, men nå har jeg i alle fall fått et sentralt Stavanger-motiv på toppen av bloggen.

Interessante lederartikler i avisen Dagen

To eksperter på antisemittisme utfordret oss i Dagen i går på hva som er Israel-vennskap og hva det betyr å bry seg om jødene som mennesker. De hevder at mange som framstår som projødiske og israelsvenner innen de lavkirkelige miljøene, i realiten ikke bryr seg om det jødiske folket og er antijødiske. Vi ønsker å ta slik anklager på alvor, men stemmer det?

På bakgrunn av Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten, og reaksjonene på denne, ba vi to eksperter på antisemittisme, religionshistoriker Terje Emberland og professor Christhard Hoffmann, om å kommentere spørsmålet om antisemittisme (jødehat) ut fra et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv.» … ….

Avisen Dagen i Bergen skriver svært ofte interessante lederartikler; sitatet over er fra lederen 21. august. Alle disse lederartiklene kan leses på internett fra denne siden.

(Oppdatert 2008: dessverre er ikke disse lenkene «i live» lenger.)

Avskjed med St. Paul skole i Bergen


I går hadde jeg min siste skolegudstjeneste i Bergen. Bildet viser et ikon (laget av Solrunn Nes) som jeg fikk ved avslutningen av gudstjenesten. (Bildet er lånt fra St. Paul skoles hjemmesider.)

Teksten jeg snakket over var fra Lukas 2, da Jesus som 12-åring var i tempelet og foreldrene ikke kunne finne ham. Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og over de svar han gav. Foreldrene ble meget forbauset da de fikk se ham, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»

Jeg forsøkte da å si litt om hva det er vi lærer både hjemme og på skolen og ellers i livet. Det er både praktiske og akademiske ting, ting som har med moral og oppførsel å gjøre osv. Men det som vi ikke må glemme, og i alle fall ikke på en katolsk skole; er å forberede oss ikke bare for dette livet, men også for det evige liv.

Flyttelass

Å pakke alle sine saker i esker, bære alle store og små ting ut av leiligheten og inne i en stor varebil med henger, kjøre dette store lasset fra Bergen til Stavanger, for til slutt å bære alt sammen opp i ny leilighet, er ikke noe spesielt morsomt, men nå er det i alle fall gjort. Jeg reiste opp til Bergen torsdag og kom tilbake fredag, og nå gjenstår det (bare) å montere bokhyller, får bøker og kjøkkenutstyr og diverse annet på plass.

Kontoret mitt er også blitt pusset opp siste uken, så nå skal jeg (endelig) få litt mer orden både på papierer, datamaskiner, klær o.a..

Har staten Israel noen eksistensberettigelse?

Jeg må innrømme at jeg har blitt ganske engasjert i debatten rundt Jostein Gaarders innlegg i Aftenposten for noen dager siden, der han ser ut til å fradømme staten Israel enhver rett til å eksistere. De siste dagene har jeg derfor fulgt ekstra nøye med på den interessante bloggen dokument.no

Jeg har alltid har vurdert Israel som andre stater, dvs. rent politisk, men bl.a. siden jeg bodde i Jerusalem et halvt år i min ungdom, har jeg vel et litt nærmere forhold til landet enn mange andre. De siste årene har verdensopinionen (og enda mer opinionen i Norge) snudd kraftig i Israels disfavør, uten at jeg har gjort det samme. Jeg tror dessverre ikke at mange av palestinerne/araberne/muslimene ønsker å la Israel få leve, heller ikke innefor de opprinnelige grensene. Hvis ikke Israel klarer å forsvare seg, så blir landet utslettet, så alvorlig tror jeg det er. At Israel kan gjør enkelte feilvurderinger (genertelt, og spesielt nå i denne krigen) er opplagt, men at de kjemper desperat for å overleve som stat, kommer sjelden frem i norske medier.

Forøvrig er også den kristne avisen Dagen et meget sterkt unntak når det gjelder dekningen av Israel, ofte har de helt nye perspektiver på det som skjer der.

Skroll til toppen