Generelt

28. desember 1994 – på festen for DE USKYLDIGE BARN I BETLEHEM – ble jeg opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og mottok konfirmasjonens sakrament og min første hellige kommunion.

Jeg hadde akkurat et år tidligere sagt opp min jobb i Den evangelisk lutherske frikirke i Arendal, og ga meg selv et halvt år til å tenke meg om (og om nødvendig ombestemme meg) før jeg avslutta min lutherske prestetjeneste i juni 1994 – åtte år etter min lutherske ordinasjon – og begynte skikkelig på min opptakelesesprosess.

Bildet viser meg denne dagen sammen med pastor Alan Littlewood og min fadder. Littlewood hadde kjent til mine planer om å bli katolikk siden november 1993, han tok meg opp i Kirken, og han hjalp meg svært mye i min fortsatte forberedelse fram mot ordinasjonen 8. januar 2000.

Om noen få dager er det altså 20 år siden min prestevielse.

På danske Katolsk Orientering leser jeg i dag at «Polen har hatt markant færre prestekall de siste 20 år.» Og siden dette har ganske stor betydning for Norge, som nå har veldig mage polske prester, siterer jeg hele artikkelen her.

Polens primas siger, at overgrebssagerne har haft betydning for den store tilbagegang i antallet af nye præstekald.

”Demografi spiller naturligvis en vigtig rolle i den faldende tendens, men det er bestemt ikke den eneste årsag”, siger ærkebiskop Wojciech Polak til det katolske nyhedsbureau KAI. ”Jeg stiller også spørgsmål ved de unge polakkers trosliv i dag, vores vidnesbyrd om troen i Kirken, verden og i familierne, og vores evne og vilje til at løse vanskelige og smertefulde spørgsmål i Kirkens liv”.

Ærkebiskoppen kommenterede de nyeste kirkelige data, der viser, at 498 begyndte deres uddannelse på et af landets 83 katolske præsteseminarer i år, hvilket er en femtedel mindre end i 2018. Hermed bekræftes tendenser for de sidste tyve år, hvor antallet af seminarister er faldet med 60 %.

Polak henviser også til den ”massive emigration” og ”et større forbrug” som nøglefaktorer, og en ”stadig større ligegyldighed over for det immaterielle og åndelige”.

”Vi ved, det er et komplekst problem, som kræver en dybtgående og kompetent analyse som udgangspunkt for at tage yderligere skridt”, tilføjer han: ”Spændingerne inden for Kirken har også haft betydning, især den mest smertelige af dem alle, pædofiliskandalen. Alt dette, kombineret med mange problemer i relation til opdragelse og familieliv, har skabt en større frygt for at træffe livslange beslutninger”.

Den polske primas tilføjer, at præstemanglen nu udgør “et virkeligt problem” især i mindre sogne, hvor nogle præster nu får ansvar for flere sogne. I 2017 advarede kardinal Kazimierz Nycz af Warszawa om, at Kirken i Polen – ligesom i andre europæiske lande – bliver nødt til at sammenlægge sogne og rekruttere præster fra Asien. I et hyrdebrev i april 2018 skrev landets bispekonference, at Kirken i Polen ikke længere råder over så mange præster, at man fremover vil kunne betjene polske katolikker i udlandet i samme udstrækning som hidtil.

Vi leser også i år at Mariastatuen ved Spansketrappen fikk mye oppmerksomhet og kranser 8. desember, dagen for Jomfru Marias uplettede unnfangelse – en krans blir hengt på Marias arm ved hjelp av en lang stige (se bildet over). Hos Catholic News Agency kan vi lese mer om det som skjedde i dag: «For the Solemnity of the Immaculate Conception of Mary, Pope Francis on Sunday venerated a statue of the Virgin Mary located in Rome’s Piazza di Spagna …»

Man kan lese mer om denne statuen på Wikipedia – og se et større bilde under (klikk på bildet).

CNA-artikkelen skriver videre: «On the feast day, Pope Francis also offered a prayer before the Byzantine Marian icon Salus Populi Romani in the Basilica of St. Mary Major.» Mer om dette bildet kan man lese på Wikipedia og også se bildet under.

I dag har vi vært i Museu Nacional de Arte Antiga i Lisboa, og bl.a. sette den berømte Belem-monstransen. Om denne kan man lese:

Commissioned by the king Dom Manuel I for the Mosteiro de Santa Maria de Belém (Jerónimos), the Belém Monstrance can be attributed to the Portuguese goldsmith and playwright Gil Vicente. It was made with the gold paid as a tribute by the king of Kilwa (in present-day Tanzania), as a sign of vassalage to the crown of Portugal, and was brought to this country by Vasco da Gama on his return from his second voyage to India, in 1503. It stands as an excellent example of the taste for pieces conceived as micro-architectures in the late Gothic period.

Designed to house the consecrated host and exhibit it for the veneration of the congregation, it presents the twelve apostles kneeling in the centre, with a swinging dove hovering above them, in white enamelled gold, the symbol of the Holy Spirit, and, in the upper level, the figure of God the Father, holding the globe of the Universe. In this way, moving in an upward direction, the monstrance materialises the representation of the Holy Trinity.
The armillary spheres, the emblem of king Dom Manuel I, which mark out the knot of the central stem as if uniting two worlds (the earthly world, which spreads across the base, and the supernatural world, which rises upwards at the top of the piece), appear as the fullest possible consecration of the royal power at that historic moment of overseas expansion, confirming the spirit of the device of the Fortunate King.

Under ser dere mine egne bilder fra besøket; jeg syns det mest slående er de tolv apostlene som kneler i tilbedelse foran sakramentet.

Jeg hadde faktisk ikke hørt om dette tidligere; at man i domkirken i Milano en nagle fra Jesu kors, som erkebiskopen selv henter ned fra det faste tilholdsstedet 40 meter oppe på apsisveggen hvert år 14. september. Men i år leste jeg om det hos New Liturgical Movement, bl.a.:

As one might imagine, the cathedral of Milan, the largest cathedral in Italy and the mother church of one of the largest dioceses in the world, boasts a very impressive collection of relics. Chief among these is the Holy Nail, one of the nails of Our Lord’s Crucifixion, found by St Helena when she discovered the relics of the True Cross in Jerusalem. According to an old tradition, attested by St Ambrose in his funeral oration for the Emperor Theodosius, the holy empress sent one of the nails to her son Constantine, who had it bent into a bridle for his horse. This was then passed on to his son Constantius, who made his capital at Milan, and by him to his successors, until Theodosius consigned it to St Ambrose at the very end of the fourth century.

The reliquary containing the Holy Nail is normally kept in a tabernacle at the very back of the Duomo’s apse, and almost at the ceiling, forty meters above the floor. Its place is marked with a red light which burns before it continually, but the tabernacle itself is often difficult to see when the church is dark. However, each year the reliquary is brought down on Sept. 14, at Vespers of the Exaltation of the Cross, and left for a week in the main sanctuary of the cathedral for the veneration of the faithful. …

Jeg vikarierte selv i Ålesund under årets Olsok-helg – det var nokså stille der da, for sognepresten og mange i menigheten hatt reist til feiringen i Trondheim. Jeg leste en interessant artikkel om hellig Olav, skrevet av Eirik A. Steenhoff og publisert på Skaperkrafts sider 29/7.

Artikkelen åpner slik:

Få skikkelser i norsk historie evner å engasjere oss i samme grad som Olav den hellige. Men det er høyst uklart hva han har å si oss.

Det er bare elleve år til tusenårsjubileet for Olav Haraldssons død på Stiklestad den 29. juli 1030. Men hva er det vi dermed kommer til å markere: Er det hans betydning for vår politiske utvikling gjennom implementeringen av kristne lover? Er det rikssamlingen, og hvordan Norge gikk fra å være et land med mange høvdinger og småpotentater til å samles under én hersker? Eller har Olav den helliges betydning først og fremst med det faktum at han var hellig å gjøre? Det var jo som hellig forbeder hos Gud at nordmenn æret ham gjennom 500 år, like fra hans død til reformasjonens innføring i 1536/37.

Hva har de siste 500 årene gitt oss? Den utbredte oppfatning anno 2019 er, om vi skal tro avisoverskriftene, at Olav ikke var noen helgen, men en røver og en voldsmann. …

Og den avsluttes på denne måten:

… I en etterkristen kultur står ikke valget simpelthen mellom å bekjenne troen og å ikke bekjenne den, eller mellom å gjeninnføre den kristne monokulturen eller ikke. Et slikt valg er i vår kontekst helt illusorisk. Valget står mellom å vite hva vi avviser, og å ikke vite det. Det dreier seg om tilegne en kunnskap om hvilken Gud våre forfedre trodde på og som Olav den hellige døde for, og hvilken kirke de tilhørte. En slik kunnskap synes vi sørgelig lite interessert i å tilegne oss. Men om vi gjør det––om vi går til kildene og forsøker å lære om vår egen kristne fortid med det rette perspektiv, vil vi oppdage at vi kan lære noe, og at vi til og med kan gjenkjenne oss selv underveis. Det fører oss også til et behov for en dypere avklaring. Dersom vi forutsetter at menneskenes hjerter forblir de samme, må vi spørre oss selv om i hvilken grad våre forfedres kristendom er i stand til å besvare menneskets universelle lengsler. Var det noen dypere eksistensielle grunner—som altså går langt utover forklaringer ut fra kirkelig maktpolitikk og dominans—til at kristendommen fikk fotfeste i dette landet for tusen år siden, og er disse grunnene fortsatt av betydning for oss?

Vår moderne gjenfortelling om Olav Haraldsson slutter kanskje på Stiklestad. For middelalderens kristne er det der den begynte––i kirkens kalender er den 29. juli notert som hans dies natalicium, hans (himmelske) fødselsdag. Etter verdslig målestokk var Olav en taper, og det er han saktens fremdeles. Han tapte slaget ved Stiklestad. Men den kristne målestokk er motsatt: i nederlaget vant han seier. Det var slik hans liv og død ble tolket hele middelalderen gjennom.

Vi har endret på målestokken igjen. Vi forstår ikke lenger hvem Olav den hellige var, ei heller dem som dyrket ham. Derfor må vi fortsatt begynne med Stiklestad.

Les gjerne hele artikkelen her.

Jeg undret meg ganske mye da vi etter 29. juni i år hørte at pave Frans (uten videre, uten konsultasjoner e.l.) hadde gitt viktige relikvier av apostelen Peter til kirken i Konstantinopel, og i dag skriver Fr. Raymond de Souza om dette i Catholic Herald, bl.a.:

The decision to send the relics of St Peter from the private chapel of the papal apartment to the Ecumenical Patriarchate of Constantinople is still in need of explanation. The manner in which it was done remains inexplicable.

On June 29, the feast of Ss Peter and Paul, Pope Francis gave to the delegation representing Bartholomew, the primus inter pares of the Orthodox Church, a reliquary containing nine bone fragments of Peter the Apostle. While the majority of Peter’s relics are under the high altar of St Peter’s Basilica, St Paul VI had taken the fragments to be kept in the private chapel of the papal apartment, a source of comfort, strength and intercession for Peter’s successors. Upon consigning the relics to the Orthodox delegation for conveyance to Constantinople, Pope Francis told the archbishops that the idea had occurred to him the previous evening.

“I no longer live in the Apostolic Palace, I never use this chapel, I never serve the Holy Mass here, and we have St Peter’s relics in the basilica itself, so it will be better if they will be kept in Constantinople,” Pope Francis said. “This is my gift to the Church of Constantinople. Please take this reliquary and give it to my brother Patriarch Bartholomew.”

A month later, and still there has been no full explanation for the decision. Peter’s relics have no connection whatsoever to Constantinople. Indeed, when the Roman emperor moved the capital eastward, Peter’s successors stubbornly refused to decamp from the city of Peter’s martyrdom.

The rationale that the relics were languishing in the unused papal apartment is not sufficient to transfer them to Constantinople. They could have been moved to the chapel of the Domus Sanctae Marthae, where the Holy Father does pray. …

Jeg blei intervjua av NRK for noen uker siden om den kommende Synoden i Roma om Kirkens arbeid i Amazonas. Jeg var ikke veldig fornøyd med det som ble skrevet – og jeg valgte å tone ned at synoden kan bli nokså kontroversiell – men her er noe av det.

Biskopar i Amazonas-området skal møtast i oktober for å diskutere behova dei har, melder nyheitsbyrået AP.

Eit av temaa dei vil sjå nærmare på, er om den katolske kyrkja skal tillate å ordinere menn som allereie er gifte til å bli prestar.

– Diskusjonen gjeld berre for gifte menn over 35 år og som bur i avsidesliggande deler av Amazonas. Dette diskuterest ikkje på brei front i den katolske kyrkja, seier Oddvar Moi, som er katolsk sjukehusprest i Oslo. …

Moi var opphavleg luthersk prest, men konverterte i 1994 til den katolske kyrkja. Han var første person i landet som fekk tillating til å bli ordinert, sjølv om han allereie var gift.

– Eg måtte søke paven om dispensasjon, seier han.

– Kva synest du om at Vatikanet nå opnar opp for ein debatt rundt sølibatkravet?

– Då eg blei katolsk prest og var gift, var det eit klart unntak. Det same er det for prestane i Amazonas. Eg er ganske nøytral til det.

– Kva trur du verknaden av ei oppmjuking vil vere?

– Om dette blir vedtatt om få år, må vi sjå om det faktisk er mange som ønsker å bli ordinert som gifte prestar i desse områda. Så må vi sjå om det funkar.

Catholic Herald skriver bl.a. dette om pave Frans’ besøk i Romania:

In a meeting with Patriarch Daniel and the Synod of the Romanian Orthodox Church in Bucharest, Pope Francis highlighted how Catholics and Orthodox suffered together under Romania’s former Communist regime.

During his three-day trip to Romania, Pope Francis will beatify seven Greek-Catholic bishops of Romania who were killed by the Communists between 1950 and 1970.

“The bonds of faith that unite us go back to the Apostles, the witnesses of the risen Jesus, and in particular to the bond between Peter and Andrew, who according to tradition brought the faith to these lands. Blood brothers, they were also in an exceptional way brothers in shedding their blood for the Lord,” Francis said in the Palace of the Patriarchate.

“They remind us that there exists a fraternity of blood that precedes us and that, as a silent and life-giving stream flowing down the centuries, has never ceased to nourish and sustain us on our journey,” he said.

Pope Francis’ trip to Romania marks the 20th anniversary of the first papal trip to Romania by St. John Paul II in 1999. …

På katolsk.no kan vi lese en interessant artikkel om Det pavelige akademi for samfunnsvitenskaps plenumsmøte i mai. Janne Haaland Matlary er med der, og hun holdt et av foredragene på møtet, som artikkelen referer en del ting fra:

Du holdt selv innlegg med tittelen: «The Nation-State between the Scylla of Populism and the Charybdis of Identity Politics», altså: Nasjonalstaten mellom sjømonstrene Skyllas populisme og Kharybdis’ identitetspolitikk. Hvorfor bruker du dette bildet?

Det er fordi begge ødelegger demokratiet: populisme definert som demagogisk metode forenkler politikkens innhold og gjør den til et spørsmål om såkalt folk versus såkalt elite, og eliten antas å være korrupt og maktglad, mens folket alltid vet best. Slik er det ikke. Populisme finnes på både venstre og høyresiden, tenk på Hugo Chavez og Donald Trump som eksempler. Folk blir forført, kan man si, men de sakene som opptar folk, er reelle nok: arbeidsplasser under globalisering, nasjonalt fellesskap som trues av globalisering og av ukontrollert migrasjon. Den andre problematikken er det typisk vestlige: Gruppene erstatter likheten blant borgerne, og gruppene krever rettigheter og egen status – bare kvinner kan delta i abortdebatten, fordi den presumptivt bare angår kvinner; kun svarte kan mene noe om svarte, etc., sier professor Matlary og legger til:

Menneskets felles natur er ikke lenger basisen for borgerskap og stemmerett – altså demokratiets likhetsideal – men det motsatte. Dette fører til minoritetstyranni, enhver gruppe er krenket ut fra subjektive premisser og ingen utenfor gruppen tør ytre seg kritisk om den.

Matlary er uroet over at det nasjonale fellesskap erstattes av grupper ….

Les videre her.

Vårt Land hadde i dag en lang og interessant artikkel om Sigrid Undset, skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen. Jeg tar med noen utdrag derfra:

Når Sigrid Undset flytter inn på Bjerkebæk Lillehammer i 1919, skriver hun om hvordan litteraturen de seneste årene speiler «et omslag i det alminnelige på tenkesett». For første gang er hun i ferd med å bevege seg over blant de troende. Hun har virkelig «været skraasikker paa at vi mennesker hadde æren av å ha skapt Gud som et idealbilde», men det er hun ikke så sikker på lenger.

I lengre tid har det nærmest vært upassende å snakke om menneskets sjel, som en form for bluferdighet. Nå ser hun en «trang» til å snakke om sjelen og at «mennesker har en fundamental trang til religion i bredeste forstand».

Den høsten og vinteren setter hun seg ned og skriver på det store middelalderverket om Kristin Lavransdatter og hun sender Kristin i forveien, inn i den katolske troen hun selv er i ferd med å nærme seg. … Med fortellingen om Kristin Lavransdatters liv på 1300-tallet hadde hun satt seg fore å si noe vesentlig om menneskenes hjerter i middelalderens Norge, og hvilken betydning de kristne idealene hadde i menneskenes liv. Som en del av nasjonsbyggingen var interessen stor for både sagaene og høymiddelalderen, ikke minst overgangen fra hedensk til kristen tid. Hvilken innflytelse hadde kulturstrømninger fra Europa og fra pavekirken i Roma på Norge i denne perioden?

… Samtidig var pavekirken i ferd med å få en helt spesiell betydning i hennes eget liv. Mens hun saumfarer kristningen av Norge, kristner hun også seg selv. … … På Allehelgensdag 1. november 1924 knelte Sigrid Undset foran alteret i St. Torfinns kapell. Hun bekjente seg til helgendyrkelsen og ærefrykt for de helliges bilder, at hun trodde på skjærsilden, de dødes oppstandelse og det evige liv. Tre og et halvt år senere, på festdagen for den hellige Thomas Aquinas, 7. mars, trådte hun inn i Dominikanerordenen. Nøyaktig ett år senere avla hun løfte om å leve etter tredjeordenens regel resten av sitt liv. Da var Sigrid Undset 46 år.

Innerst i det som var soverommet til Sigrid Undset i Dalsegstua på Bjerkebæk står Thomas Aquinas, Summa Theologica, i engelsk oversettelse. De tykke røde bindene fyller til sammen en hel hyllemeter i bokhyllene hennes. Hun har ikke bare skaffet seg hans hovedverk for å ha det i bokhylla, hun har studert bøkene nøye, streket under tekstpassasjer med gråblyant, gjort notater i bøkene og lagt inn bokmerker med kommentarer.

I Kristin Lavransdatter er det mange spor etter hennes studier både i Augustins og Thomas Aquinas’ verker. Hos disse to fant Sigrid Undset teologis forankring for de innsiktene hun selv hadde funnet i sagaene, folkevisene og middelalderballadene. …

… Selv om Undset ikke døde før 1949, overlevde ikke den skjønnlitterære forfatteren krigen. På litt over et år hadde hun mistet moren, datteren Maren Charlotte og den eldste sønnen Anders, som falt ved Segalstad bru en av krigens første dager. Tyskerne inntok Bjerkebæk.

… Den siste boka Sigrid Undset skrev var en studie av Caterina av Siena, om den visjonære farverdatteren som på 1300¬tallet gikk sterkt i rette med kirkens og pavens verdsliggjøring og arbeide for viktige kirkelige reformer. Boken utkom første i 1951 – to år etter Undsets død.