Generelt

Caltagirone og Agrigento – Giro d’Italia

Generelt /

I dag var vi først i Caltagirone (kjente for sin keramikk) og i Agrigento (veldig kjent for Valle dei templi), og til vår overraskelse hadde gårsdagens tappe i Giro d’Italia endt i Caltagirone, og dagens etappe startett i Agrigento (rytterne syklet rett forbi templene). Vi hadde blitt advart mot å ankomme Agrigento før kl kl 15 i dag, og da vi kom (kl 15), måtte vi kjøre omveier for å komme fram til hotellet vårt – og mellom kl 16 og 19 i dag så vi de berømte templene.

Cefalu – Kristus pantokrator

Generelt /

Vi er i Cefalù, på nordkysten av Sicilia og besøkte i dag den berømte domkirken, men den enda mer berømte mosaikken av Kristus allherskeren. Wikipedia skriver bl.a. dette om kirken:

The cathedral was erected in 1131 in the Norman architectural style, the island of Sicily having been conquered by the Normans in 1091. According to tradition, the building was erected after a vow made to the Holy Saviour by the King of Sicily, Roger II, after he escaped from a storm to land on the city’s beach. The building has a fortress-like character and, seen from a distance, it dominates the skyline of the surrounding medieval town. It made a powerful statement of the Norman presence – the apse mosaics were begun in 1145.

De to bildene under viser domkirken utenfra, og også hvordan den dominerer bybildet. Det siste bildet viser også fjellet med den store borgen rett ved byen. Vi besøkte den i går.

Trajanbuen i Benevento

Generelt /

På vei fra Cassino til Matera tirsdag kjørte vi gjennom Benevento og stoppet for å se på den berømte Trajanbuen (som vi vel ikke hadde hørt om før). Engelske Wikipedia skriver om buen (den norske utgaven har ikke noe om dette):

The Arch of Trajan is an ancient Roman triumphal arch in Benevento, southern Italy. It was erected in honour of the Emperor Trajan across the Via Appia, at the point where it enters the city.

The arch was built between 114 and 117.

In Lombard times, it was incorporated into the southern sector of the city walls and became known as Porta Aurea («Golden Gate»). The church of Sant’Ilario, now housing the Videomuseum of the Arch, was built nearby. The arch was studied by Gianmarco Serlio in Renaissance times and drawn by Giovanni Battista Piranesi in the 18th century.

It was restored several times due to aging and earthquakes: under Pope Urban VIII, then in 1661, 1713 (after the marble architrave crumbled) and 1792. In 1850, on the occasion of Pope Pius IX’s visit to Benevento, it was isolated through demolition of the adjoining buildings.

Utsnittet under viser keiser Trajan, vel i samtale med senatorer, guddommer i bakgrunnen.

To ukers tur til det sørlige Italia

Generelt /

Vi skal ha to uker tidlig sommerferie fra 1. til 15. mai (derimot ingen ferie i juni, juli, august), og skal ha en ganske omfattende tur til det sørlige Italia. Reiseplanen ser slik ut:

Leonardo da Vinci-Fiumicino
Vi leier bil og kjører til Cassino (inkl. Montecassino)
Matera
Alberobello og Locorotondo der vi bor i et Trullo-hotell
På vei sørover stopper vi i Tropea
Cefalu (med stopp i Enna)
Piazza Armerina (dagstur til Morgantina)
Agrigento (med Valle dei Templi)
Ragusa (og noen timer i Noto)
Syracusa (litt usikkert om vi også stopper i Catania)
På vei nordover igjen stopper vi i Paola
Siste stopp før vi leverer fra oss bilen er i Sperlonga

De siste tre dagene skal vi være i Roma, og jeg skal feire den norske 17. mai-messen der – som jeg også gjorde i fjor.

Anmeldelse av høymesse i St Olav, Oslo

Generelt, Katolsk, Liturgi /

«Alle vet at det kan være kjedelig å gå til messe. På mange måter er det som å være med i et spill der det kan ta veldig lang tid å forstå reglene og sammenhengene, og hvordan vi deltar på en meningsfull måte. Det kan være vanskelig å følge med. Og dette spillet er ikke engang laget for å være morsomt. Men sakte, men sikkert kan vi oppdage hvordan dette spillet har en dyp sammenheng med livet selv. Både når vi har det bra og når vi har det dårlig. Dette spillet hjelper oss på uante måter å leve livet vårt i alle dets fasetter, og vi kan alltid lære og oppdage nye ting om akkurat det.»

Vårt Land anmeldte høymessen i St Olav 15. april, og jeg leste anmeldelsen da det stod på trykk 23. april – og syntes ikke den var spesielt god eller interessant. I dag leser jeg at anmeldelsen er omtalt på katolsk.no og jeg leste også debatten om den på verdidebatt.no.

Vårt Lands anmelder hadde misforstått en hel del, men det viktigste jeg satt igjen med etter å ha lest disse artiklene, er sitatet fra Peder Solberg (øverst i mitt innlegg); at man må vite hva en gudstjeneste/messe/liturgi ønsker å gjøre før man kan si noe fornuftig om den.

Prestevielse og/eller presteløfter

Generelt, Katolsk /

Jeg stiller meg sammen med andre som gratulerer p. Paul Opata med prestevielsen sist lørdag; bildet øverst og nederst i denne artikkelen viser noe av det som skjedde – og man kan se mange flere bilder her. Jeg har hatt en diskusjon med redaktørene på katolsk.no, som (etter min mening nokså forvirrende) beskrev det som skjedde som «å avlegge presteløfter». Jeg mente at katolikker alltid vil kalle handlingen prestevielse eller ordinasjon, og jeg ser nå at begrepsbruken er blitt korrigert.

Men det er også riktig at en kandidat avlegger løfter før biskopen gir ham ordinasjonens sakrament; sølibatsløftet ble avlagt allerede ved diakonvielsen, og sekulærprester avlegger ingen fattigdomsløfter, men et lydighetsløfte til biskopen avlegges, sam flere løfter om hvordan man skal te seg som prest. Slik lyder løftene:

Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære at du er villig til å påta deg denne tjeneste. Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Vil du i pakt med Kirkens hellige tradisjon fromt og trofast feire Kristi mysterier, til Guds ære og til helliggjørelse av det kristne folk?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du med verdighet og klokskap utøve ordets tjeneste ved å forkynne evangeliet og utlegge den katolske tro?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du stadig inderligere forenes med Kristus, vår yppersteprest, Han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen, og sammen med Ham vie deg til Gud for menneskenes frelse?
Ordinanden: Ja, del vil jeg, så sant hjelpe meg Gud.
Biskopen: Lover du meg og mine rettmessige etterfølgere respekt og lydighet?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Måtte Gud selv fullføre det gode verk Han har begynt i deg.

Maria Magdalena og Jesu oppstandelse

Generelt, Katolsk, Liturgi /

Siden det i dag er påskedag, passer det godt å presentere hvordan NT og Kirkens liturgi framstiller Maria Magdalenas vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.

Utgangspunktet er det som står skrevet i Johannesevangeliet (20, 1-3,11-18)

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. … …

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Dernest nevnes Maria Magdalena også svært tydelig i den høytidelige Påskesekvensen som synges påskedag og gjerne hele påskeoktaven. Den lyder slik:

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant om tegnene du fant!»

«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i strålekrans,
så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder.
Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst.
Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist.
Amen. Halleluja.

Og da minnedagen for den hellige Maria Magdalena (22/7) i fjor ble opphøyet til fest, ble denne nye prefasjonen laget til messen, for Maria Magdalena, som nå kalles Apostlenes apostel:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi i alle ting forkynner deg, allmektige Fader,
hvis miskunn ikke er ringere enn din makt,
ved Kristus, vår Herre.

Han åpenbarte seg i haven for Maria Magdalena,
hun som i livet hadde ham kjær, som så ham dø på korset,
og søkte ham da han lå i graven.

Hun var den første som tilba ham da han sto opp fra de døde.
For apostlenes åsyn æret han henne med apostolisk oppdrag,
slik at det gode budskap om nytt liv kunne nå til verdens ende.

Derfor, Herre, lovpriser vi deg, sammen med englene og alle de hellige,
idet vi jublende istemmer:

Mye blir feil i filmen om Maria Magdalena

Generelt /

Jeg skrev nylig en anmeldelse av den nye filmen om Maria Magdalena for katolsk.no. Jeg så filmen på premieredagen 23/3, og skrev følgende:

Reiser man rundt i (det katolske) Europa og besøker kunstmuseer, ser man stadig bilder av den hellige Maria Magdalena; enten som en (ofte lettkledd) kvinne med langt utslått hår, med tittel «den angrende Magdalena», eller i hagen ved graven etter Jesu oppstandelse, der bildene har en latinsk tittel «Noli me tangere» (ikke rør meg).

Slike bilder viser hvor viktig Maria Magdalena har vært for kristne i svært lang tid; av kvinnene i Bibelen er det bare Maria, Jesu mor, som har en større plass i folks bevissthet. Det er derfor gledelig at det fredag før palmesøndag var norsk premiere for en film om henne, med tittel Den sanne historien om Maria Magdalena.

Men ordene «den sanne historien om» gir oss også et forvarsel på hva filmskaperne ønsker å gjøre, nemlig å fortelle en alternativ historie om Maria Magdalena. I praksis legger filmen stor vekt på fremveksten av Guds rike, den både begynner og slutter med lignelsen om at Guds rike kan sammenlignes med et lite frø som vokste opp og ble til et stort tre.

Men det er uklart for meg hva filmen mener innholdet i dette riket er, det nærmeste man kommer er at det har noe med ærlighet og barmhjertighet å gjøre. Det minner meg faktisk om elementer fra flere apokryfe evangelier, som verken Den katolske kirke eller andre kirkesamfunn godkjenner. Fokuset i disse evangeliene er i stor grad hvordan Jesu lære kunne «opplyse» hans etterfølgere, slik gnostiske religioner vektlegger dette.

Et slikt feilaktig fokus på Jesu oppdrag på jorden er mitt viktigste ankepunkt mot filmen, for det er ikke slik de aller fleste kristne oppfatter evangeliet. At Jesu død skulle ha noe med soning for synd å gjøre, er for eksempel helt borte fra filmen.

Vi gjenkjenner også andre elementer fra de apokryfe evangeliene når Maria Magdalena beskrives; hennes ekstra nære forhold til og dype samtaler med Jesus og at hun går blant de tolv apostlene som én av dem. Når Jesus sender ut mange disipler to og to for å forkynne om Guds rike, er det faktisk Magdalena og Peter som går sammen! Akkurat det blir litt for søkt, og er et eksempel på at filmen ikke på noen måte hensyn til hvordan kvinner kunne oppføre seg den gang.

NT beskriver tydelig at Maria Magdalena og noen andre kvinner var blant Jesus disipler, men samtidig skiller NT tydelig mellom disiplene og de tolv utvalgte apostlene – noe denne filmen ikke tar hensyn til.

To tekster avslutningsvis i filmen beskriver tydelig hva den ønsker å gjøre. Den første teksten sier at filmen vil stoppe den gamle tolkningen der Magdalena var identifisert som den prostituerte kvinnen som vasket Jesu føtter med sine tårer, og tørket den med sitt hår. Kirken regner stort sett ikke i dag med at Maria Magdalena var denne kvinnen, så på det punktet kan man si at filmens kritikk er berettiget – eller at den slår inn åpne dører.

Det andre filmen ønsker å gjøre, bommer den kraftig på. Den nevner at pave Frans i fjor opphøyet Maria Magdalenas minnedag (22/7) til fest, og ga henne navnet apostlenes apostel, og så påstår filmen at dette gjorde henne lik apostlene. Men da forstår man ikke hva det greske ordet apostel betyr. Det betyr utsending, og Maria Magdalena blir altså kalt den som er utsendt for å fortelle de tolv utsendte at Jesus hadde stått opp fra de døde.

Også i beskrivelsen av dette fantastiske, at Jesus stod opp fra de døde, bommer filmen alvorlig. Den beskriver riktignok at Magdalena hadde et møte med (eller syn av) den oppstandne Jesus (etter å ha sovet hele natten utenfor graven!), men da hun forteller dette til apostlene, tror de henne ikke – og slik slutter filmen.

Men dette aller viktigste som Maria Magdalena gjorde, beskrives slik i Johannes 20: Hun går til graven tidlig søndag morgen for å salve Jesu legeme, og da hun ser at graven er åpen og tom, løper hun og forteller dette til apostlene. Av disse løper Peter og Johannes til graven og ser også at den er tom. Magdalena løper også tilbake til graven, og etter at de to andre har gått derfra, møter hun Jesus, og han sier det berømte «rør meg ikke». Maria går da tilbake til de tolv, og sier til dem: «Jeg har sett Herren!»

Min anbefaling er at man bør se denne filmen hvis man ønsker å se en helt annen (og ganske sær og lite troverdig) fremstilling av den hellige Maria Magdalena enn den Kirken formidler. Ellers bør man la det være.

Mercatornet har også en anmeldelse av filmen om Maria Magdalena (som jeg har lest i ettertid), og de avslutter sin anmeldelse slik:

… perhaps there is a film to be made about Mary Magdalene. But it would need to be much more faithful to the scriptural sources than Davis’ effort, and much less influenced by tired feminist tropes about what constitutes women’s genius and leadership.

P. Richard John Neuhaus blir minnet

Generelt, Katolsk /

P. Richard Neuhaus var en av de som hadde påvirket med mest da jeg i 1994 valgte å bli katolikk – jeg hørte om ham da jeg vinteren 1991 var i USA noen uker for å studere luthersk kirkeliv «over there». I dag leser jeg på Catholic Herald at det i forgårs ble arrangert en seminar om hans arbeid og innflytelse i Washington, D.C. Der leser vi bl.a.:

Friends, colleagues and intellectuals influenced by the late author, editor and public figure Fr Richard John Neuhaus gathered Wednesday to discuss his contribution to American Christianity and public society. …

… the March 7 symposium, “Catholic Witness in the Public Square: Celebrating the Life and Letters of Father Richard John Neuhaus,” held at the Catholic University of America in Washington, D.C. The event corresponded with the donation and cataloguing of Fr Neuhaus’ papers to the university’s American Catholic History Research Center. The donated papers include personal correspondence, photographs, articles, personal artefacts and writings by the priest and author.

Neuhaus wrote and spoke as an advocate for Christianity in the public square over the course of four decades, helping to reshape the conversation on Christianity and public life in America over the course of his lifetime. A convert from Evangelical Lutheranism to Catholicism, Neuhaus was a prolific author and editor, the founder of the ecumenical religious journal, First Things, and co-convener of “Catholics and Evangelicals Together.”

Les gjerne hele den interessante artikkelen.

Biskop Eidsvig ba om å få slutte som biskop

Generelt, Katolsk /

I går ettermiddag ble det lagt ut et intervju på katolsk.no med biskop Eidsvig, med følgende innhold:

To ganger under medlemsregistersaken, i november 2014 og i februar 2015, ba biskop Bernt Eidsvig om å få lov til å tre tilbake. Roma svarte nei.

I dette intervjuet med katolsk.no beklager biskop Eidsvig den belastning medlemsregistersaken har vært for de troende, han oppsummerer og lukker kapitlet etter straffesaken og han sier det er viktig for ham fremover å bygge tillit gjennom sitt daglige virke.

Jeg må innrømme at jeg ble spesielt overrasket da intervjuet inneholdt følgende:

– Pater Oddvar Moi skrev nylig på sin blogg: «Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.» Er du enig med ham i dette?

– Jeg tror dette er en presis vurdering fra Oddvar Mois side.

Jeg skrev dette først til Vårt Land 29/12 (som forandret en del på ingresser o.l.), og hele mitt innlegg kan leses på Verdidebatt her, og på min blogg her.

Ågotsmesse 5. februar

Generelt, Katolsk, Liturgi /

I dag er det den hellige Agatas minnedag. Hun var fra Catania på Sicilia, og jeg skal i ettermiddag døpe et barn i en familie fra Catania – som spesielt ønsket dåp denne dagen.

Vårt Land viser i dag dette bildet (under) og skriver om Ågotsmessen:

Ågotsmesse er en av primstavens minst markerte dager. Men 5. februar er minnedagen for Den hellige Agata fra Sicilia, som led martyrdøden i 251. Hun avslo tilnærmelser fra en romersk prefekt, da hun avviste ham ble hun forfulgt som kristen. Legenden forteller at hun ble torturert, men i fengselet fkk hun besøk av St. Peter og en engel som helbredet henne.

Om bildet skriver Vårt Land: «St. Agatha pleid av St. Peter og engel i fengselet, malt av Alessandro Turchi, og fnnes i Walters Art Museum i Baltimore. Det er scenen i maleriet til Alessandro Turchi (1578-1649), som tidlig i barokken har tatt opp Caravaggios dramatiske lyssetting.»

På katolsk.no kan man lese mye mer om den hellige Agata.

Tilbake i kalde Oslo

Generelt /

I går kveld kom vi tilbake til Oslo etter en måned i varmen. En nokså ubehagelig overgang må jeg si; flere kuldegrader og is på alle fortauer – men gradvis venner vi oss vel til det, og det har allerede blitt en hel del lysere.

Reformasjonen i Danmark

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Katolsk orientering skriver (les siste side her) i sitt siste nummer om hvordan reformasjonen (med slu taktikk å rå makt) ble innført i Danmark i 1536. Der kan vi lese bl.a.:

… Hvad skete der egentlig, den gang Danmark så pludseligt kasserede 600 års historie som et katolsk land i Europa til fordel for Luthers nyfortolkning? Det er et spørgsmål, der også må rejses og belyses nu ved jubilæumsåret. Selvfølgelig har enhver af vore mange danmarkshistorier, der stadig udkommer, skildringer af de dramatiske politiske og kirkelige begivenheder, der fandt sted i disse år.

Om natten den 11.-12. august afholdt kong Christian et hemmeligt krigsråd. Deltagerne var to holstenere, feltherren Johan Rantzau og diplomaten Melchior Rantzau, samt netop Johan Pein selv og nogle officerer for lejetropperne, men ingen danskere!

Det var dette tyske ”krigsråd”, der besluttede straks at tage ”biskopperne ved vingebenet”. København blev sat i undtagelsestilstand, i tre dage lukkedes alle porte. Om morgenen kl. 4 blev de tre biskopper, der var kommet til byen for at deltage i herredagen, nemlig Torben Bille af Lund, Joachim Rønnov af Roskilde og Oluf Munk af Ribe arresterede af soldaterne og fængslet i Blåtårn på Københavns Slot. Derefter blev flere militærkolonner sendt ud i landet for også at pågribe de andre biskopper.

Først kl. 8 om morgenen blev de verdslige danske rigsråder sammenkaldt og orienteret. Kongen stillede dem et ultimatum. De skulle underskrive en samtykkeerklæring. For fremtiden skulle Danmark styres rent verdsligt, så ingen biskop mere måtte få noget gejstligt eller verdsligt embede her i landet. Bispernes gods skulle konfiskeres til fordel for kronens økonomi, og Luthers lære prædikes frit i Danmark. Kl. 6 om aftenen havde rigsråderne underskrevet, dog med et vigtigt forbehold: ”Dette skal kun gælde, indtil et almindeligt koncil, hvor Danmark deltog, havde bestemt noget andet”. På den måde markerede de katolske rigsråder dog deres mening. I breve dagen efter til sine evangeliske fyrstekolleger, Filip af Hessen og Ernst af Braunsweig, røbede kongen, at han havde truet rigsråderne med bispernes skæbne, hvis de ikke føjede sig.

De udsendte militærkolonner fik snart arresteret de øvrige biskopper rundt om i landet. Dog ikke uden modstand. Biskop Jørgen Friis forsvarede sig mod Johan Rantzau på Hald Slot, men blev narret ud til en forhandling og så pågrebet. Biskop Ove Bille af Århus var så anset, at selv kongen tøvede. Men da han nægtede at beordre sin høvedsmand på Silkeborg Slot til at overgive sig, blev også han taget i forvaring.

Dette var naturligvis et ”statskup”, der skaffede kong Christian III af med konkurrenter i Rigsrådet og tilmed forøgede krongodset med ca 1/4 af Danmark. Men i virkeligheden var det vigtigste resultat, at han dermed for altid fjernede selve Den katolske Kirkes ledelse, biskopperne. Som Danmarks officielle religion fandtes Den katolske Kirke ikke mere. Kongen havde fået helt frie hænder til at nå sit eget religiøse mål, nemlig at indføre Luthers tros- og kirkeforståelse i Danmark. …

Snø på Petersplassen i 1956

Generelt /

Det var visst mye snø i Europa vinteren 1956; fra mitt eget liv er jeg blitt fortalt at det var uframkommelig på veiene både da jeg skulle hjem fra fødeklinikken rett før jul 1955 og ved min dåp i slutten av januar 1956, og fra mine år i Arendal husker jeg bilder fra mars 1956 da folk måtte lage tuneller i snøen for å komme seg ut av huset.

På NLM-bloggen kan vi lese om Roma den samme vinteren, bl.a.:

… this marvelous photo of seminarians of the North American College having a snowball fight in St Peter’s Square. The exact provenance of the photo is unknown, but the date would be in February of 1956, when Rome experienced its heaviest snowfall since 1796. Many of the national colleges in Rome had a distinctive design for their cassock, the wearing of which was, of course, absolutely mandatory at all times; that of the North American had blue buttons and piping, and a red fascia, but was only used by students. … Even without the fascia, the fact that they are enjoying the snow, and not desperately huddled around a radiator somewhere inside, clearly marks them as Americans.

Fint å tenke på dette når vi har fin varme på Gran Canaria.

Store omveltninger av tro og kirke i England

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Nå har jeg lest ferdig Peter Marshalls bok Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det var interessant lesning, der rundt 70 år av engelsk kirkehistorie (ca 1520-1590) blir gjennomgått år for år, noen ganger uke for uke. Det viser hvordan de ulike monarkene, Henry, Edward, Mary og Elizabeth, bestemte hvordan mennesker i England og Wales (Irland og Skottland nevnes bare noe få ganger) skulle tro og oppføre seg i kirkene.

Så langt jeg kan se er dette en rettferdig framstilling av hva som skjedde, om hvor populær Den katolske kirke var i mesteparten av England (med noen få områder der en del mennesker hadde protestantiske sympatier) og hvor mye makt som ble brukt fra begge sider (flere ganger gis det presise tall over hvor mange som ble fengslet, flyktet fra landet eller ble drept).

Det har tatt ei uke å lese disse 600 sidene, men det har vært interessant og nyttig.

Fint vær her i januar

Generelt /

Nå har vi vært på Gran Canaria i to uker, med 4-5 timer studier hver dag, lange turer og bading (havet er ca 20 grader).

Theological Origins of Modernity

Generelt, Katolsk /

I januar skal jeg også lese The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

Bringing the history of political thought up to date and situating it against the backdrop of contemporary events, Gillespie’s analyses provide us a way to begin to have conversations with the Islamic world about what is perhaps the central question within each of the three monotheistic religions: if God is omnipotent, then what is the place of human freedom?

Litt over 20 grader varmt

Generelt /

Bildet over viser været vi kan regne med de neste dagene, her vi bor mellom Puerto Rico og Arguineguin på Gran Canaria. Jeg har i år begynt forsiktig på pensjonisttilværelsen, med å redusere mitt arbeid med ca. 10 %, nærmere bestemt ved i ta fri (uten lønn) hvert år i januar. Jeg leser da bl.a. de bøkene jeg har nevnt her på bloggen.

En passende straff – vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten

Generelt, Katolsk /

Vårt Land trykker i dag mitt innlegg om avslutningen av Den katolske kirkes medlemsregistreringsproblemer – slik ser i alle fall jeg på det etter tingrettens dom.

Vårt Land laget et ganske overraskende og underlig oppslag om mitt innlegg på førstesiden, da de med mitt navn og bilde erklærer: Vi rotet det skikkelig til med medlemsregistreringen. Det sa jeg også, men mitt hovedpoeng var at vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten. De skrev inn noen ingresser i teksten som jeg syns passet dårlig, men ellers trykket de jo det jeg skrev:

En passende straff

Nå som det er blitt kjent at statsadvokaten ikke anker tingrettens dom og strek (langt på vei) er satt for konsekvensene av Oslo katolske bispedømmes uakseptable medlemsregistrering, kan jeg selv si meg ganske godt fornøyd med resultatet. OKBs tidligere økonom ble i tingretten frikjent fra påstanden om bedrageri; ganske klart og tydelig frikjent ifølge dommen. Det er jeg glad for.

Dernest dømmes OKB til en foretaksstraff for uaktsomt bedrageri, og det syns jeg også er passende – for vi rotet medlemsregistreringen skikkelig til for oss selv noen år. Dommen sier: «Retten finner ikke bevismessig dekning for å konstatere forsett fra foretakets side. Det er systemsvikten som er kritikkverdig i denne saken, og retten er overbevist om at denne svikten må karakteriseres som grovt uaktsom. Det manglet rutiner og retningslinjer. Det manglet ikke på advarsler … uten at det ble fulgt opp på en forsvarlig måte. …»

Ellers legger jeg også merke til at dommen bare beskriver selve registreringsmetoden, som ble avsluttet i oktober 2014. Den antyder ikke med ett ord at ting som skjedde de månedene OKB arbeidet med å få tidligere registrerte personer til å bekrefte sitt medlemskap, skulle være lovstridig, men det var jo pga. mistanker om nettopp slikt at OKB ble politianmeldt.

Saken er ikke helt avsluttet, siden det er berammet en sivil sak om et års tid, der OKB sier seg villige til å betale tilbake støtte for alle som hadde blitt feilregistrert, men ikke for personer som virkelig var katolikker – selv om de ikke hadde blitt registrert på korrekt måte. Får OKB medhold i den saken, vil erstatningsbeløpet reduseres til ca. 25% av det stat og kommune krever. Men OKB har allerede inngått avtaler om tilbakebetaling både med staten og kommunene, så dramatikken rundt dette har blitt svært redusert.

Alle som følger med vet også nå (bl.a. fra tallene for 2016 og 2017) at Den katolske kirke i Norge har flere medlemmer enn noen gang før, og alle er nå korrekt registrert. Det er altså ingen grunn til å tro at vi noen gang fikk støtte for flere medlemmer enn det antallet katolikker som bodde og bor i Norge. Det faktumet bør også hjelpe til å redusere dramatikken.

Vårt Land skrev i en leder for noen uker siden (9. desember) at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke» og at «det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt».

Her vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.

Julekrybber som viser de uskyldige barn i Betlehem

Generelt /

Vi er akkurat kommet til Gran Canaria og har sett to flotte og omfattende julekrybber her i Las Palmas, der vi skal være de første dagene – før vi reiser ned til enda mer varme i en leilighet mellom Puerto Rico og Arguineguin. Begge julekrybbene – den første ved byens gamle sentrum, San Telmo-parken, og den andre (i sand) ved Canteras-straneden ved byens nye sentrum lenger nord – viser også en scene med de uskyldige barn i Betlehem.

I dag er det forøvrig akkurat 23 år siden min opptagelse i Den katolske kirke.

Skroll til toppen