Katolsk

For å avslutte dekningen av årets Corpus Christi feiring, viser jeg her noen bilder fra årets feiring i Roma. Pave Benedikt feiret først messen i Johannes i Lateranet torsdag kveld (Vatikanet feiret festen på selve dagen, mens i Italia er feiringen flyttet til søndagen etterpå), og etter messen var det sakramentsprosesjon opp til kirken St Maria Maggiore, der det hele ble avsluttet med sakramental velsignelse. (Bildene har jeg funnet – i større format – på Papa Raztinger Forum.)

Også i Norge blir selvsagt Festen for Kristi legeme og blod feiret hvert år, og de siste årene har man sett at tradisjonen med sakramentsprosesjon (utenfor kirken) er tatt opp igjen i mange menigheter – om ikke så storslagent som her i Roma. (Overreaksjonen etter det andre Vatikankonsilet første de fleste steder til at tradisjonen hadde forsvunnet de fleste steder.)

Det kan også være interessant å nevne her at vår nye biskop har bestemt at det i alle menigheter skal være sakramental tilbedelse minst én gang i uken. I Bergen ble den tradisjonen tatt opp igjen for ca fem-seks år siden og de siste tre årene vi hatt slik tilbedelse hver tirsdag før messen og hver fredag etter messen – i St. Paul kirke.

USA’s katolske biskoper godkjente torsdag med overveldende flertall den nye engelske oversettelsen av messen, som vil forandre viktige bønner og svar som katolikker sier i hver messe – det er nesten 40 år siden så store forandringer i messen sist ble gjort..

Jeg nevnte litt om denne saken for et par dager siden og det viste seg at de amerikanske biskopene med et meget stort flertall (173-29) godkjente oversettelsen – med noen få forandringer, som jeg ikke kjenner til. Før denne nye oversettelsen kan tas i bruk, både i USA og i andre land, må den endelig godkjenens av Vatikanet.

Vi kan vel si at det er to typer forandringer det er snakk om her: Det første er en del faste svar som menigheten sier som forandres (‘and with your spirit’, tre ganger ‘ved min skyld’, ‘I am not worthy that you should enter under my roof, og både Gloria, Credo og Sanctus forandres litt), det andre er at mange av bønnene som presten sier blir noe mer høytidelige, dette gjelder både de eukaristiske bønnene og kollektbønner, offertoriebønner etc.

For det aller meste har den norske oversettelsen av messen vært slik den engelske nå kommer til å bli, og de (mange) som har klagd over at den nåværende engelske oversettelsen er for platt, vil bli fornøyd.

En nyhetsmelding om dette kan leses her:

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», skriver han også om arbeidet med liturgirevisjonen under Vatikankonsilet, på s 122-23.

Han skriver her at det ikke var noe ønske om å gjøre noen forandringer liturgien hos de fleste biskopene, f.eks. i Italia. Den liturgiske bevegelsen (og også teologisk utvikling på andre områder) hadde kommet langt i Tyskland og Frankrike, pluss Nederland og Belgia, men ikke andre steder. Biskopene fra disse landene fikk likevel overbevist er stort flertall på konsilet om at en viss liturgisk fornyelse var nødvendig, bl.a. at morsmålet skulle tillates i messen mer enn før. Men ingen/få hadde vel drømt om at forandringene skulle bli så dramatiske som de i praksis ble.

Ratzinger som tysker hadde forståelse den nye teologiske utviklingen, men begynte ganske snart (allerede på 60-taller) å mene at forandringene i Kirken skjedde for fort, gikk for langt, var av feil type etc. For mange er det vel kjent at han i noen år nå har arbeidet for å revidere forståelsen/ konsekvensene av Vatikankonsilet på en del punkter. Det er kanskje aller mest liturgien (og folks opplevelse av messefeiringen) han har ønsket å tilbakeføre, og i denne tidlige selvbiografien ser vi allerede dette ønsket.

For alle som følger med i katolske saker internasjonalt er det vel godt kjent at en ny oversettelse av messen på engelsk nå nesten er ferdig. Denne oversettelsen skal gjelde for alle engelskspråklige land og i mange land har biskopene allerede godkjent den nye oversettelsen (der man for eksempel skal si ”And with your spirit” isteden for ”And also with you.”). I disse dager skal den amerikanske bispekonferansen stemme over forslagene, og siden en del biskoper der er mot disse ’konservative’ forandringene, er det stor spenning og usikkerhet rundt avstemmingsresultatet.

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», s 128-29, skriver han om sitt eget teologiske fundament:
For meg (har) Skriften, kirkefedrene og en grundig historisk forståelse hatt en absolutt fundamental plass i min intellektuelle utvikling.

Jeg skrev for en måneds tid siden om Ratzinger innsats under 2. vatikankonsil og samarbeid med andre teologer, bl.a. Rahner.

I forbindelse med arbeidet med 2. Vatikankonsils dikument om åpenbaringen «Lumen gentium» samarbeidet han en hel del med Karl Rahner, men selv om de var enige om mange spørsmål som ble tatt opp i konsilet, var de egentlig svært ulike. Ratzinger skriver:

«Mens vi arbeidet sammen ble det tydelig for meg, at selv om vi var enige i mange ønsker og konklusjoner, levde Rahner og jeg på to ulike teologiske planeter. (Vi kom ofte til samme konklusjoner) … , men av helt ulike grunner. På tross av at han hadde lest kirkefedrene tidlig, var hans teologi fullstendig preget av en Suareziansk skolastisisme og den nye forståelsen i lys av tysk idealisme og Heidegger. … kirkefedrene spilte egentlig en liten rolle for ham og hele den historiske dimensjonen var ubetydelig.

«Generelt har tolkningene gått i retning religionen som hovedsaken: Kristina abdiserte fordi hun i sitt hjerte var blitt katolikk, og hun forsto at hun som katolikk ikke kunne styre det dypt lutherske Sverige. Hun ville blitt avsatt, straffet, kanskje med døden. Derfor sa hun fra seg tronen først, før hun reiste til kontinentet og antok katolisismen. Saken så enkel ut ved første øyekast. … «

Slik skriver Morgenbladet i sist ukes nummer om en ny bok (Peter Englund: Silvermasken – en kort biografi över drottning Kristina, Bonniers, 2006) som omhandler dronning Kristina av Sverige som i år 1654 sjokkerte alle ved å abdisere fra tronen og deretter bli katolikk.

Jeg leste selv om dronning Kristina for litt over ti år siden, da jeg leste flere av Oskar Garsteins bøker om norden i tiden under og rett etter reformasjonen. Les mer av bokanmeldelsen her:

I samme bok som jeg har nevnt tidligere, skriver Ratzinger også om det katolske synet på Kirken, og hvordan dette på ypperlig måte ble uttrykt det 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium. (Church, Ecumenism & Politics, 1988, her fra side 5, og 8-10)

Det første som er viktig, er at Lumen gentium snakker om Kristus først, og ikke Kirken selv. Slik kommer dette til uttrykk helt i starten av dokumentet:

Kristus er lyset for alle folk, og dette hellige kirkemøte, samlet i Den Hellige Ånd, nærer derfor et brennende ønske om å opplyse alle mennesker med hans herlighets glans, slik den gjenspeiler seg på Kirkens åsyn, ved å forkynne evangeliet for all skapningen (Mk. 16,15). Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet.

Det neste Ratzinger nevner er at Kirken vokser fra innsiden og utover, ikke motsatt retning. Et poeng som faktisk har svært mye å si i den økumeniske debatt, og som nok mange protestanter ikke kan godta uten videre. For å belegge sitt syn siterer Ratzinger fra artikkel 26 i Lumen gentium:

…Denne Kristi Kirke er virkelig tilstede i alle de rettmessige lokale menigheter som, når de samler seg omkring sine hyrder, også blir kalt kirker av Det nye testamente. De er også hver på sitt sted det nye folk, sammenkalt av Gud, i Den Hellige Ånd og stor overbevisning (1. Tess. 1,5). … I disse menigheter, selv om de ofte er små og fattige, eller spredte og isolerte, er Kristus tilstede, han som den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke samles ved. …

Her er to ting viktige, sier Ratzinger:

Menigheten må være rettmessig sammenkalt for å kunne være Kirke, og den må være rettmessig organisert sammen med sin hyrde. Hva betyr dette? Først betyr det at ingen kan gjøre seg selv til Kirke. En gruppe kan ikke bare samle seg, lese Det nye testamente og si: ”Vi er nå Kirken, siden Herren er tilstede der hvor to eller tre er samlet i hans navn.” Et viktig element i Kirken er å motta, akkurat som troen kommer av å høre og ikke er et resultat av ens egne avgjørelser og refleksjoner. … Begrepet vi bruker på denne strukturen med å motta og møte noe(n) er ”sakrament”. Og en del av den sentrale definisjonen av et sakrament er at det blir mottatt, det er ikke noe man kan gi til seg selv. … Kirken er ikke noe man kan lage, bare noe man kan motta, og, faktisk, bare noe man kan motta fra der den allerede fins; det sakramentale fellesskapet av Hans legeme som har gått gjennom historien.

Sist uke fra onsdag til fredag hadde de mange nye bevegelsen i Den katolske kirke en kongress her i Roma, 300 representanter fra mer enn 100 bevegelser – som Focolare, Neokatekumenatet, L’Arche, Sant’ Egidio, Comunione e Liberazione, Schönstatt, Den karismatiske fornyelsen, Regnum Christi etc. Denne «lille» kongressen ble avsluttet med en virkelig stor samling der medlemmer fra alle disse gruppene fikk møte pave Benedikt på Petersplassen lørdag kl 18.00.

Jeg var selv til stede der – i nærheten av plassen må jeg vel legge til, både hele Petersplassen og hele Via Concilatiazione var stappende fulle av 400.000 mennesker, men jeg klarte å se paven på en strategisk plassert storskjerm – se bildet. Jeg fikk også et lite glimt av noen Focolare-medlemmer fra Norge. (Det skinner vel gjennom at jeg personlig syns slike samlinger er for store, men hvis de kan glede og oppmuntre andre, så må de gjerne arrangeres.)

I sin tale til forsamlingen la pave Benedikt bl.a. vekt på misjonsinnsatsen:

«Den som har funnet noe som er sant, fint og godt i sitt liv – den eneste skatten, den dyrebare perlen – løper over alt for å dele dette med familien og venner, og ellers i sin omgangskrets», sa han.

Paven apellerte også til bevegelsene og fellesskapene som var samlet om å «være enda mer, mye mer, pavens samarbeidapartnere i hans verdensvide apostoliske tjeneste, for å åpne dørene for Kristus. Dette er den beste tjenesten Kirken kan gi til mennesker, og spesielt til de fattige, slik at menneskene … finner Kristus, hjørnesteinen som vi kan bygge en samfunn bygget på kjærlighet på.»

Jeg fikk nylig en hilsen til bloggen fra en gammel venn der han skriver: Lykke til videre med blog og bekjennelser;-)

Jeg har siden tenkt en del på om denne bloggen min handler mest/mye om bekjennelser, og må innrømme at den i alle fall til en viss grad gjør det. Jeg ble også minnet om noe lignende i en melding jeg skrev for noen dager siden om en anglikansk prest som nylig ble katolikk, der hans egen beskrivelse av konverteringen begynner med følgende sitat av G. K. Chesterton:

Det er umulig å være nøytral overfor Den katolske kirke. Det øyeblikket man slutter å motarbeide den, føler man en dragning til den. Det øyeblikket man slutter å argumentere mot den, begynner man å lytte til den med glede. Det øyeblikket man begynner å være rettferdig overfor den, begynner man å bli glad i den. Og når denne følelsen har passert et visst punkt, begynner det å ligne mer og mer faretruende på en kjærlighetsfortelling.

Det var nok dette jeg opplevde for ca 15 år siden; jeg begynte å interessere meg for Den katolske kirke, leste om den, snakket med katolikker (flere av dem hadde forlatt Kirken) om hva de hadde opplevd, tok etter hvert kontakt med den lokale katolske sogneprest etc.

Det er i disse dager akkurat 12 år siden jeg avsluttet min prestetjeneste i den lutherske kirke – jeg skrev en begrunnelse til mine venner den gangen – og kjærlighetsforholdet vokser stadig.

Lørdagens nyheter fra pavens tur til Polen, sier John Allen, er at journalistene er frustrerte fordi pave Benedikt ikke sier noe som passer til avisenes overskrifter, han legger faktisk (bare) frem viktige ting i den kristne tro.

(Dette er en fortsettelse på gårsdagens post Formålet med pavens besøk i Polen – del 1″

I Wadowice, pave Johannes Pauls fødested, pekte han på dåpspakten, hvor viktig det er for alle kristne å leve den ut. Han pekte også på hvor viktig det er at troen integreres i hele vårt liv, Allen skriver:
At its roots, Benedict believes, the modern malady is a crisis of faith – faith in Christ, in the church, and hence declining passion for the sacraments, for prayer, and for living a life of moral purpose. Hence what Benedict offers are usually the spiritual and pastoral basics, almost as if he wants to peel the modern situation back to the beginning of the divorce between faith and culture in the Enlightenment, and start again. Benedict is in that sense a man of the fundamentals.

LES VIDERE HER.