Katolsk

Jeg tar ut en kommentar fra Anna (herfra) og legger den ut som et eget innlegg:

«Det er en refleksjon over begreper og mentaliteter som mange ser ut til å ta for gitt, som jeg er ute etter. Dette er et ømtåelig og sårbart punkt. Eller rettere sagt, det er blitt det. Strengt tatt handler det mye om en «som man reder så ligger man» problematikk og hvordan løse den. Men vi er nødt til å snakke om det, uansett hvor ømtåelig det er. Samtalen har egentlig startet for lengst.

Mange norske katolikker er faktisk født katolikker. Og andre, som meg, kom til Kirken i relativt ung alder og har derfor hatt en katolsk identitet mer eller mindre hele vårt liv, og gitt den videre til nå etterhvert voksne, katolskefødte norske barn. Jeg, og en god del andre norske katolikker, satt i kirkebenkene rundt om da de første vietnamesere og polakker dukket opp. Selv tilhørte jeg da en ørliten menighet bestående av et par nordmenn og så de katolske, europeiske (og et par amerikanske) ektefellene til lokale norske menn og kvinner, og deres barn. Utlendingene var i flertall. Presten var utlending, tysk. Dette miljøet, i den grad noen i det hele tatt ville ha tatt seg bryet med å sette et navn på det, var internasjonalt. Jeg kan ikke huske at noen noensinne reflekterte over, eller analyserte og begrepsatte tilstanden. Det var en katolsk menighet kort og godt. Samtlige messer var på norsk – selv om utlendingene var i flertall, med noe iblandet latin på faste messeledd når det skulle være «fint». Ordet innvandrer var ikke oppfunnet enda, eller hadde enda ikke slukt alle andre ord. Vi brukte språket bedre, og snakket om flyktninger, innflyttere, emigranter, da disse kom. En innvandrer, slik ordet etterhvert brukes, er en person som defineres som et offer for noe, og som derfor trenger særlige hensyn. Mind you, det var ikke katolikkene i Norge som ga ordet innvandrer dette implisitte innholdet.

Så det er den politisk ideologiske måten innvandrerne ble tatt imot på som har laget et problem. I en idéell verden hadde katolske innvandrere rett og slett bare gått opp i de lokale katolske menighetene uansett hvor små de var, og demonstrert Verdenskirken i praksis. Kirken er ikke internasjonal, som du sier. Den er overnasjonal. Og det er hovedforklaringen på at katolske innvandrere er godt assimilert i samfunnet forøvrig. Katolikker har ingen spise og kleskodepreferanser, og heller ingen modernitetsproblemer. Som Jana påpeker her over, språket spiller ingen rolle fordi en katolikk kan gjenkjenne messen over alt. Så hvorfor er katolske innvandrere så dårlig assimilert innad i Kirken av alle steder? Pål Veiden på Minarva nett http://www.minerva.as/2010/09/13/jeg-er-ogsa-svak/ har skrevet det innlegget jeg lenge har drømt om å skrive. Sjekk gjerne ut denne samtidig http://www.minerva.as/2010/09/08/fordi-jeg-føler-det-slik/ – omtale av Dalrymples bok om følelsestyrranier. Poenget er at man definerte innvandrerne som svake. De som det måtte tilrettelegges spesielt for. Dette er i bunn og grunn respektløst fordi det gir innvandreren en annen standard enn den man krever av seg selv .Og der er vi enda. Veiden snakker om de svakes vetorett. Dette er ikke en rett de har gitt seg selv, men som har blitt tilrettelagt for dem av velmenende omgivelser.

Selvsagt kan såkalte konservative innvandrerne være en motvekt mot norske «raddiser». Dette er et poeng flere har nevnt, og det har mye for seg. Men forutsetningen er å være såpass involvert i den opprinnelige menigheten at ens egne holdninger kan ha en positiv innflytelse. Jeg er enig med deg i at de norske høymessene er fantastisk smeltedigler. Og er ikke det symptomatisk for Kirken egentlig? Så hvorfor da opprettholde nasjonalgruppene som en faktor i menighetslivet? For folk som har vært her i snart to generasjoner (som de fleste historikere regner en genreasjon, dvs 20 år)? Det er da ikke Kirkens ansvar å tilrettelegge for etniske sosiale fora – sjømannskirkesyndromet?

Så, nei. Jeg tror ikke det er så mye irritiasjon ute og går, egentlig – selv om det er det òg- som det er en sårhet over at Kirken i Norge ikke retter seg mot byen og landet lenger, altså det Urbi et Orbiperspektivet jeg etterlyste i det første innlegget som startet tråden. Jeg er helt overbevist om at den store trosmanifstasjonen sommerens prosesjoner kunne ha vært, ble kraftig redusert av altfor utstrakt bruk av utilgjengelige språk. Hvem mente man å henvende seg til? Jeg mener katolisismen helt unødvendig ble understreket nok en gang som noe fremmed og eksotisk – noe som drukner i resten av multikultigreiene.»

I en kommentar (fra Trond) til et innlegg som handlet om felles språk (latin) og innvandrere i Kirken i Norge, tok jeg ut følgende tekst og trykker den for seg selv:

… I tillegg har norske katolske ledere klart uttalt at Kirken forlengst hadde sluttet å misjonere blant lutheranere.

Man skal unngå “proselyttisme”, som det så fint heter. Hva nå enn ordet egentlig betyr, for det defineres aldri. Nå er det en gang slik at jeg faktisk vet godt hva ordet egentlig betyr og det betyr “forsøk på å endre noens oppfatning.” Altså misjonsvirksomhetens kjerne. At ordet oftest i praksis idag brukes om tvangskonvertering eller andre former for indusert konversjon (bestikkelser etc) blir de facto en tildekking av det hele. Når katolske ledere sier noe om”proselyttisme” og at man er mot dette, er det i norsk kontekst en helt meningsløs uttalelse, i tillegg til at det er de fide lære at man at ikke kan tvangskonvertere noen som helst. Det man egentlig er imot, er Kirkens plikt til å forkynne den sanne lære for alle og insistere på at den kun finnes én, udelelig og sann Kirke, slik doktrinen lærer oss.

Det er en bruddshermenutikk, for å bruke Pavens ord, som legges til grunn når man avviser som “proselyttisme” at det er en del av Kirkens misjon å konvertere f.eks lutheranere til den sanne tro. Helgener led og døde for det målet, i kjærlighet til de som var forvillet. Pater Lutz og pastor v.d Burg er bare et kjært minne, dessverre.

Kirkemenn HAR IKKE LOV til å gi opp Kirkens apostolat. Den postkonsiliære praksis på området har vært en udelt katastrofe, ikke minst for alle de sjeler som går fortapt på grunn av menneskelig unnfallenhet. Unam Sanctam Catholicam Ecclesiam ber vi på søndager, men blir det tatt på alvor?

For egen regning må jeg nok si at dette ikke treffer spikeren på hodet. Muligens kunne man si noe slikt for 20-30 år siden, men i dag syns jeg ikke dette (at man ikke vil misjonere) passer på andre katolikker i Norge enn noen ganske få og små grupper.

Etter at sommerferien nå er over, prøver jeg å gjøre ferdig korrekturlesinga av boka «Avlaten og de helliges samfunn» – som kan leses her. Jeg har i dag korrekturlest og lagt ut følgende kapitler (mens kap. XI, XII og XIII forstatt gjenstår):

VIII. Den «åndelige skatt» er vår felles eiendom. – IX. Hva avlaten forutsetter hos oss. – X. Andre innvendinger mot avlaten.

I kapittel 10 tar Pater Lutz opp noen protestantiske innvendinger mot avlaten som fortjener å bli drøftet alvorlig (mens han regner en del andre motforestillinger som mye mindre seriøse). Han nevner bl.a. en innvending fra tidsskriftet Kirke og Kultur, 1928: «Vi skal ikke søke avlat for vår synd, ikke fly dens følger, men gå inn under dem, ta dem opp som et kors.» Til dette svarer han:

Ved første blikk synes denne oppfatning bedre å forene seg med rettferdigheten. Men med hvilken rettferdighet? Med vår. Men hvor ville denne vår rettferdig het føre oss hen? Til den evige død! For er det ærligere å gå inn under syndens følger enn å ta imot tilgivelse, så måtte vi også tilbakevise Guds kjærlighet, som tar fra oss den evige straff, d.v.s. syndens egentlige og mest rettferdige straff. Men Guds rettferdighet er ikke som vår; den har sine egne veier. Den forbinder seg med den uendelige miskunnhet og blir allikevel en uendelig rettferdighet, fordi både rettferdighet og miskunnhet er ett og det samme vesen, Gud selv. Gud er likeså rettferdig, når Han tilgir som når Han straffer; og likeså barmhjertig, når Han straffer som når Han tilgir. Han fant en vei for å vise seg både rettferdig og barmhjertig også for oss. Denne vei er Jesu sonende lidelse. …

… «Det er altfor lettvint,» mener man. La være at enkelte katolikker tar det som noe lettvint. De alvorlige gjør det ikke. De har den dype overbevisning om at vi skal leve vårt religiøse liv ikke bare således som vi mennesker oppfatter det; men som Gud oppfatter det. Vi søker ikke vår rettferdighet, men Guds. Var det Jesu vilje å sone for hele synden, så tar vi imot Hans frelsesgjerning med tro og takk, uten smålig å drøfte hvordan Guds rettferdighet tilpasser seg etter våre fattige ideer. Får vi gjennom avlaten en fornyet bevissthet om vår enhet med Jesus og Hans hellige samfunn, så synes vi at vårt religiøse liv ikke lider noe tap fordi om vi lider mindre ondt av vår synd; tvert om, det blir sterkere, dypere. Det kristne livs store realitet er Jesu liv i oss. Vi kaller det nåde, kjærlighet, mystisk enhet; vi kan likeså vel kalle det rettferdighet, og beundre vår Gud, som på en så opphøyet måte forener det som for oss mennesker synes å være motsetninger.

På The Independets nettsider ble det kunngjort for noen få dager siden:

(The pope) is a liturgical traditionalist who is known to favour the Latin mass with all its ancient trimmings. But when it comes to finding a song that will appeal to young worshippers, the Pope has opted for rap. The committee overseeing Pope Benedict’s itinerary in Britain next week announced today that they have chosen a hip-hop track to be the official “youth anthem” for his three day visit.

“Heart’s Cry”, by Catholic trio Ooberfuse, is a world away from the type of soaring hymnals usually associated with Catholic services. The band, who all live in London, sent their track to Father Andrew Headon, a member of the Papal Visit Organising Committee which chose the song to represent young worshippers. It will almost certainly be played to the faithful during the Pope’s prayer vigil in Hyde Park, an event which is specifically aimed at appealing to younger Catholics.

Ooberfuse’s track bears a passing resemblance to Black Eyed Peas’ breakthrough single, “Where is the love?” and open with extracts of a speech by Pope Benedict proclaiming that “evil will never reign in the hearts of men again.”

Cherrie Anderson, the trio’s 24-year-old lead singer, told The Independent that her band wanted to move away from the stereotype that modern Christian bands only ever played soft rock.

En av bloggens lesere har tipset meg om dette, og han er ikke nådig i sine kommentarer:

Latin blir brukt….og «noen» jobber tydeligvis hardt for å gjøre ting mest mulig pinlig for paven mens han er i England. Komitéen som skal styre pavens besøk (en av de endeløse komitéene i den postkonsiliære æra…) har valgt en hip-hop sang (!!!!!!!) som offisiell «ungdomshymne» under pavens besøk. «Melodien» heter visst «Heart’s Cry» og er visstnok et produkt fra et orkester som heter Ooberfuse. I stykket jeg har limt inn under og som bringer nyheten om musikkvalget, er det også en hel del håpløse påstander som jeg ikke gidder å gå inn på, blant annet dette med å være «relevant for dagens unge» og annet sludder.

Før dere går inn og leser stykket nedenunder, så ta en titt på denne videoen fra Gloria TV. Den er hysterisk morsom og handler nettopp om «relevant» religion og religionsundervisning.

Nå gjenstår det vel å se hvor ille det vil bli – for egentlig sier vel avisartikkelen bare at denne sangen nok helt sikkert vil bli brukt i pavens møte med ungdommer i Hyde Park.

Denne overskrifta finner jeg på tre nettaviser i dag, og den skal referere til samtalene på den norske bispekonferansen i Bergen – som jeg skrev om her i går.

De aktuelle avisene er Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisa, og de tar opp regler som ble nevnt i Vårt Land i går (og som jeg nevnte i min forrige artikkel). Men i tillegg ser de ut til å ha fått noen ekstraopplysninger fra Adresseavisa om at prester ikke skal kunne være alene med barn (og ungdom vil jeg tro, for vi snakker jo her om regler for alle under 18 år) i det hele tatt i et rom med døren lukket – eller har disse avisene misforstått helt?

I USA vet jeg at Kirken hadde så strenge regler for noen få år siden (og muligens fortsatt har det), og jeg har forstått at Kirken i Sverige også har svært strenge regler på noen områder – men skal det bli slik at prester ikke en gang skal kunne være på f.eks. konfirmantweekender?

Jeg er enig i at det må være tydelige regler, men bør ikke reglene for prester ligne nokså mye på det som gjelder for f.eks. lærere, helsepersonell og idrettsledere?

OPPDATERING:
På katolsk.no leser vi også om denne saken, men der står det bare at det skal arbeides med dette spørsmålet:

Den nordiske bispekonferanse, som er samlet i Bergen fra 2. – 6. september, har bestemt å arbeide fram felles retningslinjer for tilfeller av seksuelle overgrep i Den katolske kirke i Norden. De nye retningslinjene vil inneholde to deler: en prinsipiell del som gjelder alle Nordens bispedømmer, samt en del som omhandler det enkelte bispedømme og tar hensyn til landenes særegne forhold og lovverk. Sistnevnte del vil arbeides frem i det enkelte bispedømme.

Bispekonferansen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal arbeide frem den felles, prinsipielle delen. …

Skottlands kardinal Keith O’Brien sier i the Telegraph at han opplever en sterkt negativ holdning til kristendommen generelt og til Den katolske Kirke spesielt hos BBC, og at han frykter for hva som vil skje når pave Benedikt kommer til England og Skottland om kort tid:

Cardinal Keith O’Brien said the BBC’s news coverage is contaminated by “a radically secular and socially liberal mindset”. The Archbishop of St Andrews and Edinburgh said the corporation’s intolerance of religion is equivalent to its “massive” political bias against the Conservatives in the 1980s.

He also accused the corporation of plotting a “hatchet job” on the Vatican in a documentary about clerical sex abuse on the eve of Pope Benedict XVI’s visit to Britain.

Cardinal O’Brien believes that atheists like Professor Richard Dawkins are given a disproportionate amount of airtime while mainstream Christian views are marginalised. …

He said: “This week the BBC’s director general [Mark Thompson] admitted that the corporation had displayed ‘massive bias’ in its political coverage throughout the 1980s, acknowledging the existence of an institutional political bias.”

“Our detailed research into BBC news coverage of Christianity in general and Catholicism in particular, together with a systematic analysis of output by the Catholic church, has revealed a consistent anti-Christian institutional bias.”

He added that insiders at the BBC had privately admitted that there is a cultural intolerance of Christianity at the corporation.

Den nordiske (katolske) bispekonferansen møtes i disse dager i Bergen – på Marias Minde vil jeg tro ut fra bildet – der den offisielle starten på den norrdiske bispekonferansen fant sted i starten av mai 1960. Les om konferansens historie.

Vårt Land skriver i dag om møtet, og nevner nesten utelukkende det som har med overgrep mot mindreårige å gjøre. VL skriver litt om hva biskopene har bestemt, men jeg er litt usikker på hvor presist VL beskriver vedtakene. Bl.a. står det at «Presten skal tilby offeret å følge vedkommende til politiet, dersom dette er ønskelig.» og «Ved skriftemål hvor det framkommer bekjennelser om seksuelle overgrep, skal gjerningsmannen tydelig oppfordres til å melde seg for politiet.» – men at presten gjerne gjør dette, kan vel ikke være noe nytt.

Mer konkret står det om barnas (aller) første skriftemål: «Ved første skriftemål, som katolske barn gjerne går til i åtteårsalderen, skal presten sitte på en benk foran barnet. Skriftemålet skal foregå i kirkerommet, helst med andre mennesker tilstede i kirken.»

Jeg har selv mange ganger vært med på barnas første skriftemål, og da er det alltid vanlig at mange barn og voksne kateketer er samlet i kirkerommet. I Bergen satt det så 2 eller 3 presten foran i kirken (ved en knelebenk), og så gikk barna fram og skriftet når det var ledig hos en av prestene. I Stavanger gjorde vi det på samme måte, men der satt prestene bak en dør som ble lukket når et barn gikk inn – og da blir det litt mer privat, og det er ikke noen fare for at andre kan høre det som blir sagt. Den siste måten bruker man også på St Sunniva skole her i Oslo, og jeg kan ikke riktig se at den skal være særlig problematisk.

TILLEGG:
En tradisjonell skriftestol i et åpent kirkerom er jo egentlig det beste sted for et skriftemål, for der ivaretas både åpenheten og sikkerheten og det private og anonyme. Da jeg for noen år siden inviterte klassene på St Paul skole i Bergen til skrifte før påske, skrifte de mindre barna ved en åpeen knelebenk foran i kirken (mens resten av klassen satt litt lenger bak), men fra ca 7. klasse av ønsket de heller å bruke skriftestolen (noen få meter borte fra resten av klassen) pga den mer private følelsen den ga. (Og skriftestolen var egentlig også for stor for de små barna.)

Søndag var vi i høymessen i den store, nye, berømte (og noen ganger kristiserte) domkirken; Our Lady of the Angels. Det var kardinal Mahony selv som feiret messen. Jeg skriver sannsynligvis noe om messen etter hvert; her er noen bilder.

Dette bildet ble tatt etter p. Khiems prestevielsen lørdag 14/8-10. Jeg er litt usikker; er disse prestene gammeldagse eller moderne når de kler seg slik? Selv kler (og oppfører) jeg meg gjerne svært tradisjonelt nå jeg feirer messen – gjerne med biretta og romersk messehakel etc – men utenfor messen kler jeg meg ikke opp slik, bortsett fra i sutan ved en del anledninger. Er det en svakhet, og noe jeg snarest må forandre?

Nguyen Duc Khiem ble lørdag den 14. august 2010 presteviet av biskop Bernt Eidsvig Can.Reg i en fullsatt Stavanger domkirke. Etter messen samlet familie, venner og prestekolleger seg til mottakelse i idrettshallen «Ynglingen». Søndag feiret p. Khiem sin første messe i Hetland Kirke i Stavanger.

Les mer om dette på katolsk.no – og se flere bilder her.