Katolsk

Den katolske Kirke i Belgia

(Hvordan kan er katolsk biskop kle seg slik?)

Både Dagbladet og Aftenposten skrev i går om seksuelle overgrep i Kirken i Belgia, som er svært sjokkerende – selv om det ikke er helt nytt. Dagbladet skriver bl.a.:

Rapporten har undersøkt mulige overgrep fra 1960-tallet og fram til siste halvdel av 1980-tallet. I april måtte biskopen av Brugge, Roger Vangheluwe (bilde over), innrømme å ha hatt kjønnslig omgang med mindreårige både før og etter å ha blitt biskop. Han måtte gå av.

Ikke ett eneste kirkesogn i Belgia frikjennes for overgrep, framgår det av rapporten. Dette viser hvor omfattende kulturen for overgrep har vært i de kirkelige kretsene. Kommisjonen mottok de fleste av meldingene om overgrep etter at biskop Vangheluwe måtte gå av i april.

Kommisjonsleder Adriaessens fordømmer «loven om taushet» som gjaldt i årtier innenfor kirkelige kretser når det gjaldt seksuelle overgrep. I Rapporten får man lese flere hundre tidligere elever ved religiøse skoler fra særlig 1960- og 1970-tallet som forteller om overgrep fra sine religiøse foresatte.

Noe av det mest rystende ved rapporten er sjølmordene blant ofrene. Rapporten har bekreftet 13 tilfeller, og den har også bekreftet ytterligere seks forsøk på å ta sitt eget liv.

Og Aftenposten skriver:

Rystende detaljer om seksuelle overgrep begått av geistlige ved den katolske kirken i Belgia har nå blitt offentliggjort, skriver BBC .

På 60-tallet var omfanget så stort at det nærmest ved alle kristne kostskoler og bispedømmer foregikk overgrep, ifølge kommisjonens leder Peter Adriaenssens.

Rapporten slår fast at hele tre hundre barn har blitt misbrukt, at en tredjedel av ofrene var jenter, at 13 av ofrene skal ha begått selvmord, og at først på 80-tallet skal misbruket ha begynt å gå ned. /blockquote>

Britisk journalist fikk et nytt syn på pave Benedikt

En britisk journalist, Mark Dowd , brukte flere hundre timer på å foreberede et program om pave Benedikt, nå før besøket i England og Skottland. I prosessen har han fått et nytt syn på paven (lese hele artikkelen her):

The making of this film has been something of a voyage of discovery for me. I can’t be the only Catholic in the world who had major apprehensions on April 19 2005 as the conclave made its decisive choice to elect the first German pope since the 11th century (I don’t count Adrian VI, born in Utrecht in 1459, part of the Holy Roman Empire). I was worried about whether the former head of the Congregation for the Doctrine of the Faith might be just a little too polarising. I am no expert of conclave arithmetic, but my hunch was that he simply had too many doubters inside the College of Cardinals to get the required votes. Wrong. And I have been wrong about him, too. It is not that he has changed radically since taking up the papacy; it is simply that when you have to make a one-hour programme on one of the most clever and gifted people on the planet you have to look behind the headlines and the angry rants on the blogosphere. In short, you have to do justice to the man as best as you can.

Something similar is going on with Pope Benedict at the moment as has been occurring with John Henry Newman in recent months. Recognising the brilliant intellectual acumen of an individual often leads to wings, sections of the Church, staking their claim. They want to possess them as “their own”. I can understand why. But there are occasionally rare moments when these drives towards colonising the output of a gifted mind simply fail on account of the sheer dynamism and multi-facetedness of the individual concerned. So Pope Benedict’s uncompromising language on homosexuality, his disciplining of liberation theologians and 2007 Motu Proprio on the Old Rite of the Roman liturgy all have conservatives ticking their boxes and approving. But how then to deal with some rather contradictory evidence, not least of all his championing of workers’ rights in Caritas in Veritate and his uncompromising critique of neo-liberal economics?:

“I would like to remind everyone, especially everyone engaged in boosting the world’s economic and social assets, that the primary capital to be safeguarded and valued is man, the human person in his or her integrity” …

But the real delight for me has been in engaging with the writings of this 83-year-old man. The encyclicals have been given deserved space and attention. Yet you have to go back to 1968 for his classic, Introduction to Christianity, a work in which it becomes abundantly clear that, for this gentle and determined Bavarian, that man does not create his own truth through effort and endeavour, but, as he writes: “To believe as a Christian means in fact entrusting oneself to the meaning that upholds me and the world, taking it as the firm ground on which I can stand fearlessly… to believe as a Christian means understanding our existence as a response to the word, the logos, that upholds and maintains all things.” ….

… The predictions of an inflexible Vicar of Rome, “God’s Rottweiler”, in 2005 have been misplaced. Many of us got it wrong and I am happy to say so unambiguously. ….

Tilbake til P. Lutz’ bok om AVLATEN

Etter at sommerferien nå er over, prøver jeg å gjøre ferdig korrekturlesinga av boka «Avlaten og de helliges samfunn» – som kan leses her. Jeg har i dag korrekturlest og lagt ut følgende kapitler (mens kap. XI, XII og XIII forstatt gjenstår):

VIII. Den «åndelige skatt» er vår felles eiendom. – IX. Hva avlaten forutsetter hos oss. – X. Andre innvendinger mot avlaten.

I kapittel 10 tar Pater Lutz opp noen protestantiske innvendinger mot avlaten som fortjener å bli drøftet alvorlig (mens han regner en del andre motforestillinger som mye mindre seriøse). Han nevner bl.a. en innvending fra tidsskriftet Kirke og Kultur, 1928: «Vi skal ikke søke avlat for vår synd, ikke fly dens følger, men gå inn under dem, ta dem opp som et kors.» Til dette svarer han:

Ved første blikk synes denne oppfatning bedre å forene seg med rettferdigheten. Men med hvilken rettferdighet? Med vår. Men hvor ville denne vår rettferdig het føre oss hen? Til den evige død! For er det ærligere å gå inn under syndens følger enn å ta imot tilgivelse, så måtte vi også tilbakevise Guds kjærlighet, som tar fra oss den evige straff, d.v.s. syndens egentlige og mest rettferdige straff. Men Guds rettferdighet er ikke som vår; den har sine egne veier. Den forbinder seg med den uendelige miskunnhet og blir allikevel en uendelig rettferdighet, fordi både rettferdighet og miskunnhet er ett og det samme vesen, Gud selv. Gud er likeså rettferdig, når Han tilgir som når Han straffer; og likeså barmhjertig, når Han straffer som når Han tilgir. Han fant en vei for å vise seg både rettferdig og barmhjertig også for oss. Denne vei er Jesu sonende lidelse. …

… «Det er altfor lettvint,» mener man. La være at enkelte katolikker tar det som noe lettvint. De alvorlige gjør det ikke. De har den dype overbevisning om at vi skal leve vårt religiøse liv ikke bare således som vi mennesker oppfatter det; men som Gud oppfatter det. Vi søker ikke vår rettferdighet, men Guds. Var det Jesu vilje å sone for hele synden, så tar vi imot Hans frelsesgjerning med tro og takk, uten smålig å drøfte hvordan Guds rettferdighet tilpasser seg etter våre fattige ideer. Får vi gjennom avlaten en fornyet bevissthet om vår enhet med Jesus og Hans hellige samfunn, så synes vi at vårt religiøse liv ikke lider noe tap fordi om vi lider mindre ondt av vår synd; tvert om, det blir sterkere, dypere. Det kristne livs store realitet er Jesu liv i oss. Vi kaller det nåde, kjærlighet, mystisk enhet; vi kan likeså vel kalle det rettferdighet, og beundre vår Gud, som på en så opphøyet måte forener det som for oss mennesker synes å være motsetninger.

Ungdommelig musikk under pavens besøk i England

På The Independets nettsider ble det kunngjort for noen få dager siden:

(The pope) is a liturgical traditionalist who is known to favour the Latin mass with all its ancient trimmings. But when it comes to finding a song that will appeal to young worshippers, the Pope has opted for rap. The committee overseeing Pope Benedict’s itinerary in Britain next week announced today that they have chosen a hip-hop track to be the official “youth anthem” for his three day visit.

“Heart’s Cry”, by Catholic trio Ooberfuse, is a world away from the type of soaring hymnals usually associated with Catholic services. The band, who all live in London, sent their track to Father Andrew Headon, a member of the Papal Visit Organising Committee which chose the song to represent young worshippers. It will almost certainly be played to the faithful during the Pope’s prayer vigil in Hyde Park, an event which is specifically aimed at appealing to younger Catholics.

Ooberfuse’s track bears a passing resemblance to Black Eyed Peas’ breakthrough single, “Where is the love?” and open with extracts of a speech by Pope Benedict proclaiming that “evil will never reign in the hearts of men again.”

Cherrie Anderson, the trio’s 24-year-old lead singer, told The Independent that her band wanted to move away from the stereotype that modern Christian bands only ever played soft rock.

En av bloggens lesere har tipset meg om dette, og han er ikke nådig i sine kommentarer:

Latin blir brukt….og «noen» jobber tydeligvis hardt for å gjøre ting mest mulig pinlig for paven mens han er i England. Komitéen som skal styre pavens besøk (en av de endeløse komitéene i den postkonsiliære æra…) har valgt en hip-hop sang (!!!!!!!) som offisiell «ungdomshymne» under pavens besøk. «Melodien» heter visst «Heart’s Cry» og er visstnok et produkt fra et orkester som heter Ooberfuse. I stykket jeg har limt inn under og som bringer nyheten om musikkvalget, er det også en hel del håpløse påstander som jeg ikke gidder å gå inn på, blant annet dette med å være «relevant for dagens unge» og annet sludder.

Før dere går inn og leser stykket nedenunder, så ta en titt på denne videoen fra Gloria TV. Den er hysterisk morsom og handler nettopp om «relevant» religion og religionsundervisning.

Nå gjenstår det vel å se hvor ille det vil bli – for egentlig sier vel avisartikkelen bare at denne sangen nok helt sikkert vil bli brukt i pavens møte med ungdommer i Hyde Park.

Skillelinjer i pavens kirke

I går sendte BBC et program, The Pope’s British Divisions, som en forberedelse til pave Benedikts besøk i England om kort tid. Mange bloggere har kommentert programmet, bl.a. F. Tim Finigan, som skriver:

The 45 minute programme aimed to show how Catholic life in England has changed since the visit of Pope John Paul II in 1982. It looked at immigration, secularism, what it is to be a Catholic, the Soho Masses, the revival of the usus antiquior (which is where Blackfen came in), and how priests of the future see their ministry in Britain today. The seminarians at Oscott who provided the material for the last part gave a very creditable performance. … …

It was hilarious to hear the «Alle-alle-alle – looo – ooo – yah» (27’52») used to illustrate liturgy «a world away from the old rite». I was disappointed that our young people who were interviewed did not get into the final version – but that’s life. …

En annen prest, Fr. Blake, skriver på sin blogg bl.a.:

There was an interesting programme on Radio 4 this morning The Pope’s British Divisions, it concentrates on that, divisions. I think it is a rather fair picture of the Church, Mark Dowd, a gay, a former Dominican novice, presents a programme which shows the Church which is confused. The picture is very much one of cafeteria Catholicism, there is report on the Soho LGBT Mass, a disturbing interview with a Fr Joe Wheat, Bishop McMahon’s Youth Service chaplain, there is also an interview with Fr Tim Finigan over the introduction of the EF in Blackfen and the disgruntled Liberals in his parish. The interest picture is that which emerges from the interjections of Archbishop Nichols, trying to do, in part, what most Archbishop’s should do: hold the Church in unity but you also get the impression he is waiting to see where the wind is really blowing. …

Det er sjokkerende å høre om (praktiserende) katolske ungdommer, som ikke har noen som helst forståelse for moralske spørsmål, som f.eks. abort. (En jegnte sa bl.a.: ‘The best thing about being a Catholic is you get to pick and choose what to believe’.) Dette poenget tas opp på denne bloggen, og enda en annen blogg skriver følgende:

… There was a serious degree of self-deception in advocates of non-judgmentalism in the programme. Fr Joe Wheat who works with Catholic youth didn’t want to make value judgments about who was Catholic and who wasn’t. But, I thought, isn’t he making a value judgment about value judgments? Fr Wheat described the situation of young Catholic people who disagreed with Catholic truths as a ‘struggle’, but judging by the young people who were interviewed, their struggle seemed to be in understanding how Pope Benedict could be so out of touch with the 21st century. They seemed not to be involved in a moral struggle at all; more of a knowledge struggle in what was to them an incomprehensible Church. I don’t want to make judgments, of course, but why do I have the feeling they needn’t look to Fr Joe Wheat for enlightement? …

Selve programmet kan man høre her.

Prester får ikke være alene med barn

Denne overskrifta finner jeg på tre nettaviser i dag, og den skal referere til samtalene på den norske bispekonferansen i Bergen – som jeg skrev om her i går.

De aktuelle avisene er Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisa, og de tar opp regler som ble nevnt i Vårt Land i går (og som jeg nevnte i min forrige artikkel). Men i tillegg ser de ut til å ha fått noen ekstraopplysninger fra Adresseavisa om at prester ikke skal kunne være alene med barn (og ungdom vil jeg tro, for vi snakker jo her om regler for alle under 18 år) i det hele tatt i et rom med døren lukket – eller har disse avisene misforstått helt?

I USA vet jeg at Kirken hadde så strenge regler for noen få år siden (og muligens fortsatt har det), og jeg har forstått at Kirken i Sverige også har svært strenge regler på noen områder – men skal det bli slik at prester ikke en gang skal kunne være på f.eks. konfirmantweekender?

Jeg er enig i at det må være tydelige regler, men bør ikke reglene for prester ligne nokså mye på det som gjelder for f.eks. lærere, helsepersonell og idrettsledere?

OPPDATERING:
På katolsk.no leser vi også om denne saken, men der står det bare at det skal arbeides med dette spørsmålet:

Den nordiske bispekonferanse, som er samlet i Bergen fra 2. – 6. september, har bestemt å arbeide fram felles retningslinjer for tilfeller av seksuelle overgrep i Den katolske kirke i Norden. De nye retningslinjene vil inneholde to deler: en prinsipiell del som gjelder alle Nordens bispedømmer, samt en del som omhandler det enkelte bispedømme og tar hensyn til landenes særegne forhold og lovverk. Sistnevnte del vil arbeides frem i det enkelte bispedømme.

Bispekonferansen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal arbeide frem den felles, prinsipielle delen. …

Negativ presse i forb. med pavens besøk i England og Skottland

Skottlands kardinal Keith O’Brien sier i the Telegraph at han opplever en sterkt negativ holdning til kristendommen generelt og til Den katolske Kirke spesielt hos BBC, og at han frykter for hva som vil skje når pave Benedikt kommer til England og Skottland om kort tid:

Cardinal Keith O’Brien said the BBC’s news coverage is contaminated by “a radically secular and socially liberal mindset”. The Archbishop of St Andrews and Edinburgh said the corporation’s intolerance of religion is equivalent to its “massive” political bias against the Conservatives in the 1980s.

He also accused the corporation of plotting a “hatchet job” on the Vatican in a documentary about clerical sex abuse on the eve of Pope Benedict XVI’s visit to Britain.

Cardinal O’Brien believes that atheists like Professor Richard Dawkins are given a disproportionate amount of airtime while mainstream Christian views are marginalised. …

He said: “This week the BBC’s director general [Mark Thompson] admitted that the corporation had displayed ‘massive bias’ in its political coverage throughout the 1980s, acknowledging the existence of an institutional political bias.”

“Our detailed research into BBC news coverage of Christianity in general and Catholicism in particular, together with a systematic analysis of output by the Catholic church, has revealed a consistent anti-Christian institutional bias.”

He added that insiders at the BBC had privately admitted that there is a cultural intolerance of Christianity at the corporation.

Den nordiske bispekonferansen møtes i Bergen


Den nordiske (katolske) bispekonferansen møtes i disse dager i Bergen – på Marias Minde vil jeg tro ut fra bildet – der den offisielle starten på den norrdiske bispekonferansen fant sted i starten av mai 1960. Les om konferansens historie.

Vårt Land skriver i dag om møtet, og nevner nesten utelukkende det som har med overgrep mot mindreårige å gjøre. VL skriver litt om hva biskopene har bestemt, men jeg er litt usikker på hvor presist VL beskriver vedtakene. Bl.a. står det at «Presten skal tilby offeret å følge vedkommende til politiet, dersom dette er ønskelig.» og «Ved skriftemål hvor det framkommer bekjennelser om seksuelle overgrep, skal gjerningsmannen tydelig oppfordres til å melde seg for politiet.» – men at presten gjerne gjør dette, kan vel ikke være noe nytt.

Mer konkret står det om barnas (aller) første skriftemål: «Ved første skriftemål, som katolske barn gjerne går til i åtteårsalderen, skal presten sitte på en benk foran barnet. Skriftemålet skal foregå i kirkerommet, helst med andre mennesker tilstede i kirken.»

Jeg har selv mange ganger vært med på barnas første skriftemål, og da er det alltid vanlig at mange barn og voksne kateketer er samlet i kirkerommet. I Bergen satt det så 2 eller 3 presten foran i kirken (ved en knelebenk), og så gikk barna fram og skriftet når det var ledig hos en av prestene. I Stavanger gjorde vi det på samme måte, men der satt prestene bak en dør som ble lukket når et barn gikk inn – og da blir det litt mer privat, og det er ikke noen fare for at andre kan høre det som blir sagt. Den siste måten bruker man også på St Sunniva skole her i Oslo, og jeg kan ikke riktig se at den skal være særlig problematisk.

TILLEGG:
En tradisjonell skriftestol i et åpent kirkerom er jo egentlig det beste sted for et skriftemål, for der ivaretas både åpenheten og sikkerheten og det private og anonyme. Da jeg for noen år siden inviterte klassene på St Paul skole i Bergen til skrifte før påske, skrifte de mindre barna ved en åpeen knelebenk foran i kirken (mens resten av klassen satt litt lenger bak), men fra ca 7. klasse av ønsket de heller å bruke skriftestolen (noen få meter borte fra resten av klassen) pga den mer private følelsen den ga. (Og skriftestolen var egentlig også for stor for de små barna.)

Morgenbladet dømt i PFU etter ‘katolikkreportasje’

Brudd på god presseskikk, sier Pressens faglige utvalg (PFU) om Morgenbladets artikkel om en påstått «prosess». I siste PFU-møte er det avsagt to fellelser mot Morgenbladet i forbindelse med avisens artikkel «Prosessen mot Pollestad». Katolikkene Claes Tande og Ingvild Sjo vant fram med sine klager mot avisen. …

Slik skriver Vårt Land når de melder at Morgenbladet ble dømt i Pressens Faglige Utvalg nylig, etter at de i vår skrev om en såkalt ‘prosess’ mot Pollestad og beskrev to katolske prester på konkrete og lite fordelaktige måter. Deres beskrivelse av p. Voith (som de delvis allerede har beklaget – se her) og f. Tande mener altså PFU var svært kritkkverdige.

(Det de skrev om f. Tande, har jeg ikke berørt her på bloggen i det hele tatt, siden det saklige innholdet i det de skrev var ‘tatt ut av luften’, og noen konkrete beskyldinger mot ham ikke hadde noe i en avis å gjøre.)

Pave Benedikts besøk i England og Skottland

Pave Benedikt kommer til England og Skottland i midten av september, og det har vært mye skriverier om besøket de siste månedene. Katolsk.no har en egen side med informasjon, Damian Thompson har vært svært kritisk til planlegginga, videoen over (fra Rome Reports) er svært positiv, det fins et eget nettsted for besøket, og innlegget under lurer på om katolikker virkelig vil slutte opp om besøket:

Francis Campbell, the British Ambassador to the Holy See, spoke to the US Catholic News Service this week about the Pope’s trip. Talking about hostility in the media, he mentioned that he preferred antagonism to indifference, “because it means you’re relevant”.

The media, certainly, are not indifferent to the Pope’s trip. But are Catholics? Rumours suggest that the Mass at Cofton Park and the vigil in Hyde Park are actually undersubscribed, and that the Church is struggling to fill the space.

Some say a lack of interest was spread by the papal visit organisers when they announced that not everyone could see the Pope and that most people would have to watch him on television. Others argue that Pope Benedict XVI is not as popular among English Catholics as John Paul II was.

Still others add that Cardinal Newman does not have a broad appeal among Catholics; he is known as a brilliant writer, but few people have read his books.

On the other hand, when Pope Benedict XVI arrives in Britain, his goodness and gentleness will be evident for all to see. Many Catholics love Pope Benedict, and their voice certainly has not been heard in the run-up to his visit. ….

Pave Benedikts studenter vil studere gjennomføringen av Vatikankonsilets vedtak

Professor Ratzingers ca 40 tidligere doktorgradsstudenter samles hvert år sammen med sin tidligere professor (nå pave) for å samtale om et viktig tema. I år valgte pave Benedikt å invitere den nye lederen av vatikanets enhetsråd, erkebiskop Kurt Koch, til å forelese om «Vatican II Between Tradition and Innovation» og om «Sacrosanctum concilium and the reform of the liturgy.»

Les mer om dette hos zenit.org.

Om liturgiske eksperter

En amerikansk prest skriver nokså bitende om liturgien vi har hatt de siste 40 år, selv om han er glad for den nye engelske oversettelsen av messen – og håper at messefeiring ad orientem skal komme tilbake i større grad. Her er noen sitater – les gjerne alt her i First Things:

… A genius of the Latin rite has been its virile precision, even bluntness. Contrast this with the unsettled grammar of “alternative opening prayers” in the original books from ICEL (the International Commission on English in the Liturgy), whose poesie sounds like Teilhard on steroids.

They were much wordier than the Latin collects or their English equivalents, and gave the impression of having been composed by fragile personalities who had not had a happy early home life. So too, the Prayers of the Faithful cloyingly pursued “themes” usually inspired by an undisciplined concern for air pollution and third world debt. …. ….

While I am glad for the new and more accurate translation of the Mass, which is not perfection but closer to it than one deserves in an imperfect world, a far more important reform would be the return of the ad orientem position of the celebrant as normative. It is the antidote to the tendency of clerisy to impose itself on the people. When a celebrant at Mass stops and says, “This is not about me,” you may be sure he thinks it may be about him. It would be harder for him to harbor that suspicion were he leading the people humbly to the east and the dawn of salvation. … …

“Clad in his sacerdotal vestments, [the priest] sinks what is individual in himself altogether, and is but the representative of Him from whom he derives his commission. His words, his tones, his actions, his presence, lose their personality; one bishop, one priest, is like another; they all chant the same notes, and observe the same genuflections, as they give one peace and one blessing, as they offer one and the same sacrifice.

“The Mass must not be said without a Missal under the priest’s eye; nor in any language but that in which it has come down to us from the early hierarchs of the Western Church. But, when it is over, and the celebrant has resigned the vestments proper to it, then he resumes himself, and comes to us in the gifts and associations which attach to his person. … …

Our Lady of the Angels

Søndag var vi i høymessen i den store, nye, berømte (og noen ganger kristiserte) domkirken; Our Lady of the Angels. Det var kardinal Mahony selv som feiret messen. Jeg skriver sannsynligvis noe om messen etter hvert; her er noen bilder.

Fem prester

Dette bildet ble tatt etter p. Khiems prestevielsen lørdag 14/8-10. Jeg er litt usikker; er disse prestene gammeldagse eller moderne når de kler seg slik? Selv kler (og oppfører) jeg meg gjerne svært tradisjonelt nå jeg feirer messen – gjerne med biretta og romersk messehakel etc – men utenfor messen kler jeg meg ikke opp slik, bortsett fra i sutan ved en del anledninger. Er det en svakhet, og noe jeg snarest må forandre?

Gratulerer p. Khiem!

Nguyen Duc Khiem ble lørdag den 14. august 2010 presteviet av biskop Bernt Eidsvig Can.Reg i en fullsatt Stavanger domkirke. Etter messen samlet familie, venner og prestekolleger seg til mottakelse i idrettshallen «Ynglingen». Søndag feiret p. Khiem sin første messe i Hetland Kirke i Stavanger.

Les mer om dette på katolsk.no – og se flere bilder her.

Første Maria-prosesjon i Oslo

Festen for Jomfru Marias opptakelse til himmelen ble markert lørdag 14. august 2010 i Oslo med en prosesjon fra St. Hallvard kirke til St. Olav kirke. Mangfoldet i den katolske kirke kom til syne gjennom flotte folkedrakter, Mariabilder, blomster, bønner på mange språk og glede over å feire på tvers av menighetene. Turen gikk fra Enerhaugen, over Grønland opp Hausmannsgate og endte med messe i St. Olav kirke.

Er det første prosesjon i Oslo av denne typen på svært lang tid – kanskje noen av leserne har mer informasjon? Jeg har tatt med noen bilder under – se flere bilder her.

Katekismens kompendium på nett

Nå er Kompendiet til Den katolsk Kirkes Katekisme lagt ut på nett på norsk – FLOTT. Jeg har etterlyst det noen ganger (desember 2007 var første gang), men en stund ønsket forlaget at man skulle vente litt. Men nå er det på plass, og kan leses her på katolsk.no. Selve katekismen har ligget her i mange år til fri bruk, og jeg har konsultert den ofte, selv om jeg i alle år også har hatt den trykte utgaven.

Slik lyder pave Benedikts forord til Kompendiet, da det ble utgitt 28. juni 2005:

For tyve år siden begynte arbeidet med Den Katolske Kirkes Katekisme. Det var Den ekstraordinære bispesynode i anledning av tyveårsdagen for avslutningen av Det annet Vatikankonsil som hadde bedt om dette.

Jeg er Gud Herren uendelig takknemlig for at Han har gitt Kirken denne Katekisme som i året 1992 ble godkjent av pave Johannes Paul II, min ærede og elskede forgjenger.

Denne gavens store nytte og verdi ble bekreftet ved dens brede og positive mottagelse blant biskopene. Den var i første rekke rettet til dem – som en sikker og autentisk oppslagstekst for fremstillingen av den katolske lære, og særlig for utarbeidelsen av stedlige katekismer. Katekismens betydning ble også bevist ved at den i høy grad ble velvillig mottatt i alle deler av Guds folk. De har lært å kjenne og verdsette den i de mer enn femti språk som den hittil er oversatt til.

Nå godtar og offentliggjør jeg med stor glede Kompendiet til denne Katekismen.

Kompendiet ble i oktober 2002 lidenskapelig ønsket av deltagerne i Den internasjonale kateketiske kongress. På denne måten gav de uttrykk for et utbredt behov i Kirken. Min avdøde forgjenger grep dette ønsket og besluttet i februar 2003 å sette det ut i livet. Redaksjonen ble betrodd en liten kardinalkommisjon med meg som leder. Vi fikk hjelp fra enkelte fagpersoner. I arbeidets løp ble et utkast til Kompendiet forelagt alle kardinaler og ledere av bispekonferanser. Det store flertall av dem aksepterte det og vurderte det positivt.

Kompendiet som jeg nå forelegger for hele Kirken, er en tro og sikker sammenfatning av Den Katolske Kirkes Katekisme. Det inneholder i knapp form alle vesentlige og grunnleggende elementer i Kirkens tro, og utgjør slik min forgjenger ønsket det, et slags vademecum som gjør det mulig for menneskene – enten de er troende eller ikke – å få et konkret overblikk over hele Den katolske tro. … …

Skjærsilden er utgangspunktet for å forstå avlaten

Jeg tenker fortsatt en del på spørsmål om avlat og skjærsild, bl.a. fordi jeg nylig fikk en e-post fra en person jeg har kjent i mange år, som kjenner luthersk teologi godt, og som også burde ha mer kjennskap til katolsk teologi. Men han skriver: «… For meg verkar læra om avlat som brot på 1.bud. … Eg forstår det som står om katolsk syn som om Gud rår for himmel og helvete, men skriftefedre og avdøde helgenar rår for skjærselden på vegne av Gud. … Å be til avdøde menneske verkar på meg som totalt heidensk avgudsdyrking. … Jesu frelsesverk er så fullkome at det er INGENTING som helgenar og andre kan gjere i tillegg. …»

Samtidig som jeg møter slike beskyldninger og misforståelser, ble jeg også minnet på pastor van der Burgs bok om «Den bibelske lære om et renselsessted» (les den her), der han bl.a. skriver (og forstår man skjærsilden, har man også muligheten til å begynne å forstå avlaten):

… Allerede før Kristi tid trodde jødene på en renselse etter døden og ba for de avdøde.

Et vitnesbyrd om det har vi i 2 Makkabeernes bok kap. 17, 43-46, hvor det berettes at Judas, føreren for Guds folk og jødelovens heltemodige forsvarer, «samlet inn to tusen drakmer sølv og sendte dem til Jerusalem til å frembære et syndoffer til forsoning for de døde, så at de matte bli forløst fra sine synder.» …

I 1 Kor. 3, 13-15 lærer Paulus uttrykkelig at det gis mindre synder som ikke fører til evig fortapelse, men som likevel har til følge at en ikke oppnår sin salighet uten først å gå gjennom en rensende ild. «Det skal bli åpenbart, hva slags verk enhver har øvet. For Dagen skal gjøre det klart: den blir jo åpenbart med ild, og hvordan enhvers verk er, skal ilden prøve. Hvis det verk en har bygget, står seg, skal han få lønn. Hvis ens verk brenner opp, skal han lide skade; selv skal han nok bli frelst, dog således som gjennom ild.» … …

Vi vil avslutte våre vitnesbyrd fra kirkefedrene med å høre den store teolog Augustin (354-430), Meget ofte (omkring 40 ganger) taler han i sine skrifter om renselsesstedet og bønnen for de avdøde. «Noen» – skriver han «lider timelige straffer bare i dette liv, andre etter døden, andre både nu og da, men før den siste dom» (De civ. Dei XXI, 13). Og han ba for seg selv: «Rens meg i dette liv, og gjør meg slik at jeg ikke trenger skjærsilden» (In PS. XXXVII, 3). At rensningen skjer ved ild, sier han flere ganger (Sml. De Gen. adv. Manich. II, 20, 30; Enchiridion 69; De octo Dulc. quæst. 12; De civ. Dei XXI, 26), men han tør ikke hevde som en trossannhet at det dreier seg om en virkelig ild. Gang på gang taler han om messeofferet som det viktige middel å hjelpe de avdødes sjeler med. «Det er Kirkens praksis, som de troende kjenner, at martyrene nevnes foran alteret, hvor det ikke blir bedt for dem. Men for de andre avdøde blir det bedt» (Serm. 159, 1, 1). Å frembære det hl. messeoffer for de avdøde er en skikk som «er overlevert fra fedrene og blir overholdt av hele Kirken» (Serm. 172, 2, 2). … …

Da Luther i 1517 slo opp sine 95 teser, var, det ikke hans mening å forkaste troen på et renselsessted. I flere av disse teser taler han om de smerter sjelene må lide i skjærsilden (sml. t. 15.16.18 og 19). I sine «Resolusjoner» (1518) til forklaring av sine teser sier han: «For meg er det helt sikkert at det finnes et renselsessted» (Weimar Utg. I, 555). Den samme faste overbevisning uttalte han i 1519 i sin «Unterricht auf etliche Artikel»: «Man må fast tro, og jeg vet at det er sant, at de arme sjeler lider en usigelig smerte og at man må hjelpe dem ved bønner, faste, almisser og andre gode gjerninger» (Weimar Utg. Il, 70). Han godkjenner bønnen for de avdøde også i en preken han holdt i 1522, 22 juni (Erl. Utg. XIII, 13), og likeledes i sitt skrift «Vom Abendmahl Christi Bekenntniss» i 1528 (Weimar Utg. XXVI, 508).

Først i året 1530 brøt Luther med læren om et renselsessted i sitt skrift «Widerruf vom Fegfeuer». Likevel erklærte Melanchton kort etterpå (samme år) i sin «Apologi for den augsburgske bekjennelse, (som ble et av de lutherske bekjennelsesskrifter): «Vi vet at de gamle taler om bønn for de døde, noe som vi ikke forbyr» (Art. 12). Og at heller ikke Luther definitivt har forkastet bønnen for de avdøde, fremgår av at han lot sin preken fra 1522, 22 juni, på nytt trykke i sin Kirkepostille i 1543, noen få år før sin død.

14. august: Den hellige Maximilian Maria Kolbe

Den hellige Maximilian Maria Kolbe ble født som Raimund Kolbe den 7. januar 1894 i den lille landsbyen Zdunska Wola ved Lódz i den russiskokkuperte delen av Polen. Han ble døpt samme dag. Hans forfedre kom fra Bøhmen, og navnet Kolbe synes å indikere germansk snarere enn slavisk opprinnelse. Dette var og er fortsatt vanlig i Polen. Han var den andre av tre sønner av de hengivne foreldrene Julius Kolbe og Maria Dabrowska. Hans eldre bror het Frans og hans yngre bror het Josef. Faren drev først som vever hjemme, men under det russiske styret fikk han økonomiske problemer. Familien måtte flytte til Lódz og deretter i 1897 til Pabianice, hvor faren ble fabrikkarbeider, og han og hans hustru strevde for å gi barna mat og klær.

Moren tilhørte helt sikkert fransiskanernes tredjeorden, og det gjorde trolig også faren. Om ikke faktiske medlemmer så var de tilknyttet ideologisk de tyve hemmelige tertiar-kongregasjonene som var etablert i russisk Polen av den salige kapusineren Honoratus Kozminski (1829-1916) for å undervise og fortsette det sosiale apostolatet blant arbeidere. Raimunds foreldre var dypt fromme og dypt patriotiske, og brødrene fikk en streng oppdragelse. Den 29. juni 1902 mottok Raimund sin første kommunion.

Som tiåring hadde han en mystisk drøm som syntes å endre den noe egenrådige guttens karakter. Den hellige Jomfru Maria tilbød ham to kroner, en hvit og en rød, renhetens og martyriets symboler. Han valgte dem begge, og Maria smilte og forsvant. Deretter viet han seg til et liv i Kristi etterfølgelse. Kjernen i hans spiritualitet ble dogmet fra 1854 om Marias uplettede unnfangelse, bekreftet av Jomfru Maria i Lourdes overfor den hellige Bernadette, som spurte hvem hun var: «Jeg er den uplettede unnfangelse». …

Dette, og mye mer, kan vi lese om den hellige Maxiimlian Maria Kolbe på katolsk.no – og her kan man lese om mitt besøk i hans dødscelle i Auschwitz I, 27. oktober 2008.

Informasjon om skjærsilden, om bot, om soning og om avlat

Når jeg nå har fått spørsmål om både skjærsilden og om avlaten (etter mitt leserinnlegg i Vårt Land), har jeg funnet fram til noe nyttig informasjon om dette på katolsk.no – isteden for at jeg «skal finne opp kruttet på nytt». Jeg vil også nevne Pater A. J. Lutz’ bok om Avlaten og det han der skriver om skjærsilden. Og så disse dokumentene fra katolsk.no:

Purgatoriet (Skjærsilden) – og himmel, helvete, bønnen for de avdøde
Av p. Olav Müller SS.CC.

Bønnen for de avdøde – Den bibelske lære om et renselsessted
Av pastor Dr. teol. J. van der Burg

Avlaten – et forsøk på nytenkning
Av p. Olav Müller SS.CC.

Avlat og bot
Fra Bønnebok for Den katolske kirke, St Olav Forlag 1990.

Syv myter om avlat
Av James Akin

Hva er avlat – en grundig forklaring
En artikkel av James Akin (oversatt fra engelsk og bearbeidet av f. Claes Tande)

Kan vi sone for våre synder? – og hva betyr egentlig å «sone»?
Av James Akin

Skroll til toppen