Katolsk

Etter at sommerferien nå er over, prøver jeg å gjøre ferdig korrekturlesinga av boka «Avlaten og de helliges samfunn» – som kan leses her. Jeg har i dag korrekturlest og lagt ut følgende kapitler (mens kap. XI, XII og XIII forstatt gjenstår):

VIII. Den «åndelige skatt» er vår felles eiendom. – IX. Hva avlaten forutsetter hos oss. – X. Andre innvendinger mot avlaten.

I kapittel 10 tar Pater Lutz opp noen protestantiske innvendinger mot avlaten som fortjener å bli drøftet alvorlig (mens han regner en del andre motforestillinger som mye mindre seriøse). Han nevner bl.a. en innvending fra tidsskriftet Kirke og Kultur, 1928: «Vi skal ikke søke avlat for vår synd, ikke fly dens følger, men gå inn under dem, ta dem opp som et kors.» Til dette svarer han:

Ved første blikk synes denne oppfatning bedre å forene seg med rettferdigheten. Men med hvilken rettferdighet? Med vår. Men hvor ville denne vår rettferdig het føre oss hen? Til den evige død! For er det ærligere å gå inn under syndens følger enn å ta imot tilgivelse, så måtte vi også tilbakevise Guds kjærlighet, som tar fra oss den evige straff, d.v.s. syndens egentlige og mest rettferdige straff. Men Guds rettferdighet er ikke som vår; den har sine egne veier. Den forbinder seg med den uendelige miskunnhet og blir allikevel en uendelig rettferdighet, fordi både rettferdighet og miskunnhet er ett og det samme vesen, Gud selv. Gud er likeså rettferdig, når Han tilgir som når Han straffer; og likeså barmhjertig, når Han straffer som når Han tilgir. Han fant en vei for å vise seg både rettferdig og barmhjertig også for oss. Denne vei er Jesu sonende lidelse. …

… «Det er altfor lettvint,» mener man. La være at enkelte katolikker tar det som noe lettvint. De alvorlige gjør det ikke. De har den dype overbevisning om at vi skal leve vårt religiøse liv ikke bare således som vi mennesker oppfatter det; men som Gud oppfatter det. Vi søker ikke vår rettferdighet, men Guds. Var det Jesu vilje å sone for hele synden, så tar vi imot Hans frelsesgjerning med tro og takk, uten smålig å drøfte hvordan Guds rettferdighet tilpasser seg etter våre fattige ideer. Får vi gjennom avlaten en fornyet bevissthet om vår enhet med Jesus og Hans hellige samfunn, så synes vi at vårt religiøse liv ikke lider noe tap fordi om vi lider mindre ondt av vår synd; tvert om, det blir sterkere, dypere. Det kristne livs store realitet er Jesu liv i oss. Vi kaller det nåde, kjærlighet, mystisk enhet; vi kan likeså vel kalle det rettferdighet, og beundre vår Gud, som på en så opphøyet måte forener det som for oss mennesker synes å være motsetninger.

På The Independets nettsider ble det kunngjort for noen få dager siden:

(The pope) is a liturgical traditionalist who is known to favour the Latin mass with all its ancient trimmings. But when it comes to finding a song that will appeal to young worshippers, the Pope has opted for rap. The committee overseeing Pope Benedict’s itinerary in Britain next week announced today that they have chosen a hip-hop track to be the official “youth anthem” for his three day visit.

“Heart’s Cry”, by Catholic trio Ooberfuse, is a world away from the type of soaring hymnals usually associated with Catholic services. The band, who all live in London, sent their track to Father Andrew Headon, a member of the Papal Visit Organising Committee which chose the song to represent young worshippers. It will almost certainly be played to the faithful during the Pope’s prayer vigil in Hyde Park, an event which is specifically aimed at appealing to younger Catholics.

Ooberfuse’s track bears a passing resemblance to Black Eyed Peas’ breakthrough single, “Where is the love?” and open with extracts of a speech by Pope Benedict proclaiming that “evil will never reign in the hearts of men again.”

Cherrie Anderson, the trio’s 24-year-old lead singer, told The Independent that her band wanted to move away from the stereotype that modern Christian bands only ever played soft rock.

En av bloggens lesere har tipset meg om dette, og han er ikke nådig i sine kommentarer:

Latin blir brukt….og «noen» jobber tydeligvis hardt for å gjøre ting mest mulig pinlig for paven mens han er i England. Komitéen som skal styre pavens besøk (en av de endeløse komitéene i den postkonsiliære æra…) har valgt en hip-hop sang (!!!!!!!) som offisiell «ungdomshymne» under pavens besøk. «Melodien» heter visst «Heart’s Cry» og er visstnok et produkt fra et orkester som heter Ooberfuse. I stykket jeg har limt inn under og som bringer nyheten om musikkvalget, er det også en hel del håpløse påstander som jeg ikke gidder å gå inn på, blant annet dette med å være «relevant for dagens unge» og annet sludder.

Før dere går inn og leser stykket nedenunder, så ta en titt på denne videoen fra Gloria TV. Den er hysterisk morsom og handler nettopp om «relevant» religion og religionsundervisning.

Nå gjenstår det vel å se hvor ille det vil bli – for egentlig sier vel avisartikkelen bare at denne sangen nok helt sikkert vil bli brukt i pavens møte med ungdommer i Hyde Park.

Denne overskrifta finner jeg på tre nettaviser i dag, og den skal referere til samtalene på den norske bispekonferansen i Bergen – som jeg skrev om her i går.

De aktuelle avisene er Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisa, og de tar opp regler som ble nevnt i Vårt Land i går (og som jeg nevnte i min forrige artikkel). Men i tillegg ser de ut til å ha fått noen ekstraopplysninger fra Adresseavisa om at prester ikke skal kunne være alene med barn (og ungdom vil jeg tro, for vi snakker jo her om regler for alle under 18 år) i det hele tatt i et rom med døren lukket – eller har disse avisene misforstått helt?

I USA vet jeg at Kirken hadde så strenge regler for noen få år siden (og muligens fortsatt har det), og jeg har forstått at Kirken i Sverige også har svært strenge regler på noen områder – men skal det bli slik at prester ikke en gang skal kunne være på f.eks. konfirmantweekender?

Jeg er enig i at det må være tydelige regler, men bør ikke reglene for prester ligne nokså mye på det som gjelder for f.eks. lærere, helsepersonell og idrettsledere?

OPPDATERING:
På katolsk.no leser vi også om denne saken, men der står det bare at det skal arbeides med dette spørsmålet:

Den nordiske bispekonferanse, som er samlet i Bergen fra 2. – 6. september, har bestemt å arbeide fram felles retningslinjer for tilfeller av seksuelle overgrep i Den katolske kirke i Norden. De nye retningslinjene vil inneholde to deler: en prinsipiell del som gjelder alle Nordens bispedømmer, samt en del som omhandler det enkelte bispedømme og tar hensyn til landenes særegne forhold og lovverk. Sistnevnte del vil arbeides frem i det enkelte bispedømme.

Bispekonferansen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal arbeide frem den felles, prinsipielle delen. …

Skottlands kardinal Keith O’Brien sier i the Telegraph at han opplever en sterkt negativ holdning til kristendommen generelt og til Den katolske Kirke spesielt hos BBC, og at han frykter for hva som vil skje når pave Benedikt kommer til England og Skottland om kort tid:

Cardinal Keith O’Brien said the BBC’s news coverage is contaminated by “a radically secular and socially liberal mindset”. The Archbishop of St Andrews and Edinburgh said the corporation’s intolerance of religion is equivalent to its “massive” political bias against the Conservatives in the 1980s.

He also accused the corporation of plotting a “hatchet job” on the Vatican in a documentary about clerical sex abuse on the eve of Pope Benedict XVI’s visit to Britain.

Cardinal O’Brien believes that atheists like Professor Richard Dawkins are given a disproportionate amount of airtime while mainstream Christian views are marginalised. …

He said: “This week the BBC’s director general [Mark Thompson] admitted that the corporation had displayed ‘massive bias’ in its political coverage throughout the 1980s, acknowledging the existence of an institutional political bias.”

“Our detailed research into BBC news coverage of Christianity in general and Catholicism in particular, together with a systematic analysis of output by the Catholic church, has revealed a consistent anti-Christian institutional bias.”

He added that insiders at the BBC had privately admitted that there is a cultural intolerance of Christianity at the corporation.

Den nordiske (katolske) bispekonferansen møtes i disse dager i Bergen – på Marias Minde vil jeg tro ut fra bildet – der den offisielle starten på den norrdiske bispekonferansen fant sted i starten av mai 1960. Les om konferansens historie.

Vårt Land skriver i dag om møtet, og nevner nesten utelukkende det som har med overgrep mot mindreårige å gjøre. VL skriver litt om hva biskopene har bestemt, men jeg er litt usikker på hvor presist VL beskriver vedtakene. Bl.a. står det at «Presten skal tilby offeret å følge vedkommende til politiet, dersom dette er ønskelig.» og «Ved skriftemål hvor det framkommer bekjennelser om seksuelle overgrep, skal gjerningsmannen tydelig oppfordres til å melde seg for politiet.» – men at presten gjerne gjør dette, kan vel ikke være noe nytt.

Mer konkret står det om barnas (aller) første skriftemål: «Ved første skriftemål, som katolske barn gjerne går til i åtteårsalderen, skal presten sitte på en benk foran barnet. Skriftemålet skal foregå i kirkerommet, helst med andre mennesker tilstede i kirken.»

Jeg har selv mange ganger vært med på barnas første skriftemål, og da er det alltid vanlig at mange barn og voksne kateketer er samlet i kirkerommet. I Bergen satt det så 2 eller 3 presten foran i kirken (ved en knelebenk), og så gikk barna fram og skriftet når det var ledig hos en av prestene. I Stavanger gjorde vi det på samme måte, men der satt prestene bak en dør som ble lukket når et barn gikk inn – og da blir det litt mer privat, og det er ikke noen fare for at andre kan høre det som blir sagt. Den siste måten bruker man også på St Sunniva skole her i Oslo, og jeg kan ikke riktig se at den skal være særlig problematisk.

TILLEGG:
En tradisjonell skriftestol i et åpent kirkerom er jo egentlig det beste sted for et skriftemål, for der ivaretas både åpenheten og sikkerheten og det private og anonyme. Da jeg for noen år siden inviterte klassene på St Paul skole i Bergen til skrifte før påske, skrifte de mindre barna ved en åpeen knelebenk foran i kirken (mens resten av klassen satt litt lenger bak), men fra ca 7. klasse av ønsket de heller å bruke skriftestolen (noen få meter borte fra resten av klassen) pga den mer private følelsen den ga. (Og skriftestolen var egentlig også for stor for de små barna.)

Søndag var vi i høymessen i den store, nye, berømte (og noen ganger kristiserte) domkirken; Our Lady of the Angels. Det var kardinal Mahony selv som feiret messen. Jeg skriver sannsynligvis noe om messen etter hvert; her er noen bilder.

Dette bildet ble tatt etter p. Khiems prestevielsen lørdag 14/8-10. Jeg er litt usikker; er disse prestene gammeldagse eller moderne når de kler seg slik? Selv kler (og oppfører) jeg meg gjerne svært tradisjonelt nå jeg feirer messen – gjerne med biretta og romersk messehakel etc – men utenfor messen kler jeg meg ikke opp slik, bortsett fra i sutan ved en del anledninger. Er det en svakhet, og noe jeg snarest må forandre?

Nguyen Duc Khiem ble lørdag den 14. august 2010 presteviet av biskop Bernt Eidsvig Can.Reg i en fullsatt Stavanger domkirke. Etter messen samlet familie, venner og prestekolleger seg til mottakelse i idrettshallen «Ynglingen». Søndag feiret p. Khiem sin første messe i Hetland Kirke i Stavanger.

Les mer om dette på katolsk.no – og se flere bilder her.

Festen for Jomfru Marias opptakelse til himmelen ble markert lørdag 14. august 2010 i Oslo med en prosesjon fra St. Hallvard kirke til St. Olav kirke. Mangfoldet i den katolske kirke kom til syne gjennom flotte folkedrakter, Mariabilder, blomster, bønner på mange språk og glede over å feire på tvers av menighetene. Turen gikk fra Enerhaugen, over Grønland opp Hausmannsgate og endte med messe i St. Olav kirke.

Er det første prosesjon i Oslo av denne typen på svært lang tid – kanskje noen av leserne har mer informasjon? Jeg har tatt med noen bilder under – se flere bilder her.

Den hellige Maximilian Maria Kolbe ble født som Raimund Kolbe den 7. januar 1894 i den lille landsbyen Zdunska Wola ved Lódz i den russiskokkuperte delen av Polen. Han ble døpt samme dag. Hans forfedre kom fra Bøhmen, og navnet Kolbe synes å indikere germansk snarere enn slavisk opprinnelse. Dette var og er fortsatt vanlig i Polen. Han var den andre av tre sønner av de hengivne foreldrene Julius Kolbe og Maria Dabrowska. Hans eldre bror het Frans og hans yngre bror het Josef. Faren drev først som vever hjemme, men under det russiske styret fikk han økonomiske problemer. Familien måtte flytte til Lódz og deretter i 1897 til Pabianice, hvor faren ble fabrikkarbeider, og han og hans hustru strevde for å gi barna mat og klær.

Moren tilhørte helt sikkert fransiskanernes tredjeorden, og det gjorde trolig også faren. Om ikke faktiske medlemmer så var de tilknyttet ideologisk de tyve hemmelige tertiar-kongregasjonene som var etablert i russisk Polen av den salige kapusineren Honoratus Kozminski (1829-1916) for å undervise og fortsette det sosiale apostolatet blant arbeidere. Raimunds foreldre var dypt fromme og dypt patriotiske, og brødrene fikk en streng oppdragelse. Den 29. juni 1902 mottok Raimund sin første kommunion.

Som tiåring hadde han en mystisk drøm som syntes å endre den noe egenrådige guttens karakter. Den hellige Jomfru Maria tilbød ham to kroner, en hvit og en rød, renhetens og martyriets symboler. Han valgte dem begge, og Maria smilte og forsvant. Deretter viet han seg til et liv i Kristi etterfølgelse. Kjernen i hans spiritualitet ble dogmet fra 1854 om Marias uplettede unnfangelse, bekreftet av Jomfru Maria i Lourdes overfor den hellige Bernadette, som spurte hvem hun var: «Jeg er den uplettede unnfangelse». …

Dette, og mye mer, kan vi lese om den hellige Maxiimlian Maria Kolbe på katolsk.no – og her kan man lese om mitt besøk i hans dødscelle i Auschwitz I, 27. oktober 2008.