Liturgi – Side 17 – EN KATOLSK WEBLOG

Pave Leo XIII om familien

Katolsk, Liturgi, Teologi / 13. januar, 2013

Den hellige familie er det beste eksempel som fins for dagens familier, skriver pave Leo XIII, i dette apostoliske brevet fra 1892. (De fleste vet at den nye og den tradisjonelle liturgiske kalenderen er ganske forskjellige, og i dag feires festen for den hellige familie i den tradisjonelle kalenderen, og i år faller faktisk festen for Jesu dåp bort. Personlig syns jeg at å feire den hellige familie i romjulen – som i den nye kalenderen – er like naturlig. Men om to uker begynner førfatsetiden (Septuagesima søndag) i den tradisjonelle kalenderen, og jeg syns det er et stort tap at den perioden falt helt bort ved luturgirevisjonen.)

Slik skriver pave Leo XIII (fra matutins 4., 5. og 6. lesning):

From the Apostolic Letters of Pope Leo XIII – Breve Neminem, 14 June 1892
When God in his mercy determined to accomplish the work of man’s renewal, which same had so many long ages awaited, he appointed and ordained this work on such wise that its very beginning might shew to the world the august spectacle of a Family which was known to be divinely constituted; that therein all men might behold a perfect model, as well of domestic life as of every virtue and pattern of holiness: for such indeed was the Holy Family of Nazareth. There in secret dwelt the Sun of Righteousness, until the time when he should shine out in full splendour in the sight of all nations. There Christ, our God and Saviour, lived with his Virgin Mother, and with that most holy man Joseph, who held to him the place of father. No one can doubt that in this Holy Family was displayed every virtue which can be called forth by an ordinary home life, with its mutual services of charity, its holy intercourse, and its practices of godly piety, since the Holy Family was destined to be a pattern to all others. For that very reason was it established by the merciful designs of Providence, namely, that every Christian, in every walk of life and in every place, might easily, if he would but give heed to it, have before him a motive and a pattern for the good life.

To all fathers of families, Joseph is verily the best model of paternal vigilance and care. In the most holy Virgin Mother of God, mothers may find an excellent example of love, modesty, resignation of spirit, and the perfecting of faith. And in Jesus, who was subject to his parents, the children of the family have a divine pattern of obedience which they can admire, reverence, and imitate. …

Pave Leo XIII om familienLes mer »

6. januar: In Epiphania Domini – I. classis

Liturgi / 6. januar, 2013

4., 5. og 6. lesning til matutin i dag:

From the Sermons of Pope St Leo (the Great) 2nd for Twelfth-Day.
Dearly beloved brethren, rejoice in the Lord; again I say, rejoice. But a few days are past since the solemnity of Christ’s Birth, and now the glorious light of His Manifestation is breaking upon us. On that day the Virgin brought Him forth, and on this the world knew Him. The Word made Flesh was pleased to reveal Himself by degrees to those for whom He had come. When Jesus was born He was manifested indeed to the believing, but hidden from His enemies. Already indeed the heavens declared the glory of God, and their sound went out into all lands, when the Herald Angels appeared to tell to the shepherds the glad tidings of a Saviour’s Birth; and now the guiding star leadeth the wise men to worship Him, that from the rising of the sun to the going down thereof, the Birth of the true King may be known abroad; that through those wise men the kingdoms of the east might learn the great truth, and the Roman empire remain no more in darkness.

The very cruelty of Herod, when he strove to crush at His birth this King Whom he alone feared, was made a blind means to carry out this dispensation of mercy. While the tyrant with horrid guilt sought to slay the little Child he did not know, amid an indiscriminate slaughter of innocents, his infamous act served to spread wider abroad the heaven-told news of the Birth of the Lord. Thus were these glad tidings loudly proclaimed, both by the novelty of their story, and the iniquity of their enemies. Then was the Saviour borne into Egypt, that nation, of a long time hardened in idolatry, might by the mysterious virtue which went out of Him, even when His presence was unknown, be prepared for the saving light so soon to dawn on them, and might receive the Truth as a wanderer even before they had banished falsehood.

Dearly beloved brethren, we recognise in the wise men who came to worship Christ, the first-fruits of that dispensation to the Gentiles wherein we also are called and enlightened. Let us then keep this Feast with grateful hearts, in thanksgiving for our blessed hope, whereof it doth commemorate the dawn. From that worship paid to the new-born Christ is to be dated the entry of us Gentiles upon our heirship of God and co-heirship with Christ. Since that joyful day the Scriptures which testify of Christ have lain open for us as well as for the Jews. Yea, their blindness rejected that Truth, Which, since that day, hath shed Its bright beams upon all nations. Let all observance, then, be paid to this most sacred day, whereon the Author of our salvation was made manifest, and as the wise men fell down and worshipped Him in the manger, so let us fall down and worship Him enthroned Almighty in heaven. As they also opened their treasures and presented unto Him mystic and symbolic gifts, so let us strive to open our hearts to Him, and offer Him from thence some worthy offering.

Oktavdag for julen – del 3 – preken av Ambrosius

Liturgi / 1. januar, 2013

7., 8. og 9. lesning til Matutin i dag:

From the Holy Gospel according to Luke (2:21)
In that time after eight days were accomplished, that the child should be circumcised, his name was called Jesus. And so on …

Homily by St Ambrose, Bishop of Milan – Book ii. on Luke ii.
So the Child is circumcised. This is the Child of Whom it is said Unto us a Child is born, unto us a Son is given, Isa. ix. 6. Made under the law to redeem them that were under the law. Gal. iv. 4. To present Him to the Lord, 22. In my Commentary on Isaiah I have already explained what is meant by being presented to the Lord in Jerusalem, and therefore I will not enter into the subject again. He that is circumcised in heart gaineth the protection of God, for the eyes of the Lord are upon the righteous. Ps. xxxiii. 16. Ye will see that as all the ceremonies of the old law were types of realities in the new, so the circumcision of the body signified the cleansing of the heart from the guilt of sin.

But since the body and mind of man remain yet infected with a proneness’ to sin, the circumcision of the eighth day is also a type of that complete cleansing from sin which we shall have at the resurrection. This ceremony was also performed in obedience to the commandment of God: Every male that openeth the womb shall be called holy unto the Lord. These words were written with especial reference to the delivery of the Blessed Virgin. Truly He That opened her womb was holy, for He was altogether without spot, and we may gather that the law was written specially for Him from the words of the Angel That Holy Thing Which shall be born of thee, shall be called the Son of God.

Among all that are born of women the Lord Jesus Christ stood alone in holiness. Fresh from His immaculate Birth, He felt no contagion from human corruption, and His heavenly Majesty drove it away. If we are to follow the letter and say that every male that openeth the womb is holy, how shall we explain that so many have been unrighteous? Was Ahab holy? Were the false prophets holy? Were they holy on whom Elijah justly called down fire from heaven? But He to Whom the sacred commandment of the law of God is mystically directed is the Holy One of Israel; Who also alone hath opened the secret womb of His holy Virginbride the Church, filling her with a sinless fruitfulness to give birth to Christian souls.

Oktavdag for julen – del 2 – preken av Leo den store

Liturgi / 1. januar, 2013

I den tradisjonelle liturgien leser vi i Matutus 4., 5. og 6. lesning:

From the Sermons of Pope St Leo the Great – 7th for Christmas.

Dearly beloved brethren, whosoever will keep truly and honour piously this day’s festival, it is necessary for him neither to think falsely of the Lord’s Incarnation, nor meanly of the Lord’s Godhead. For as there is danger, on the one hand, of denying the truth of Christ’s participation of our nature, so is there no less danger, on the other, of doing despite to the equality of His glory with the glory of the Father. Wherefore, when we draw near to understand the mystery of Christ’s Birth, wherein He was born of the Virgin Mary, we must leave the clouds of earthly imagination behind and pierce the fog of human wisdom with the eye of enlightened faith.

The authority on which we believe is the authority of God Himself; the teaching which we follow is the teaching of God Himself. Wherefore whether we lend the ear of our mind to the testimony of the Law, or to the revelations of the Prophets, or to the full pealing of the Gospel trumpet, that is true, which John the Son of Thunder, uttered, when he was filled with the Holy Ghost, and said In the beginning was the Word, and the Word was with God, and the Word was God. The Same was in the beginning with God. All things were made by Him, and without Him was not anything made. True also is his witness when he saith The Word was made Flesh, and dwelt among us, and we beheld His glory, the glory as of the Only-begotten of the Father. John i. 1-3, 14.

The Person of the Son of God therefore remaineth unchanged and one, though He have two natures, keeping His own, and taking ours. He appeareth as man to be the restorer of men, but abideth all the while in His immutable Godhead. That Godhead which He shareth with the Father was not a whit the less Almighty, nor did the form of a servant touch the form of God to derogate from it. The Most High and Everlasting Being, bending down for man’s salvation, took the Manhood into His glory; He ceased not to be That which He is from everlasting. Hence we see the Only-begotten Son of God in one place confessing that the Father is greater than He, John xiv. 28, and in another declaring that He and the Father are One, x. 30. This is an evident proof of the distinction of His two natures, and the unity of His Person; for He is inferior to the Father as touching His Manhood, and yet equal to the Father as touching His Godhead, and yet, though He be God and Man, He is not two, but One Christ.

Oktavdag for julen – del 1 – bibeltekster

Liturgi / 1. januar, 2013

1. januar syns jeg er blitt overfylt i vår tid, da den både er oktavdag for julen, Jesu navnedag, høytid for Maria Guds mor og verdens fredsdag. I den tradisjonelle kalenderen er den bare oktavdag for julen og Jesu navnedag og i lesning 1,2 og 3 til Matutin leser vi:

Hva skal vi da si om Abraham, vår jordiske stamfar? Hva oppnådde han? 2 Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. 3 For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. 4 Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. 5 Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror. 6 Slik priser også David et menneske salig når Gud regner det som rettferdig uten at det har gjerninger: 7 Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult. 8 Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner synd.

9 Gjelder så denne saligprisningen bare de omskårne eller også de uomskårne? Vi sa at Abraham ble regnet som rettferdig fordi han trodde. 10 Når skjedde det? Var det før eller etter at han ble omskåret? Det skjedde før han ble omskåret. 11 Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret. Slik ble han far til alle uomskårne som tror, så de kan regnes som rettferdige. 12 Men han ble også far til de omskårne når de ikke bare er omskåret, men også går i vår far Abrahams fotspor og har den tro han hadde før han ble omskåret.

13 For det var ikke ved loven Abraham og hans ætt fikk løftet om å arve verden, men ved den rettferdighet en får ved tro. 14 Er det de som holder seg til loven, som er arvinger, da er jo troen meningsløs og løftet opphevet. 15 Loven fremkaller vrede, men der det ikke finnes noen lov, finnes det heller ikke noe lovbrudd. 16 Derfor fikk Abraham løftet fordi han trodde, så alt skulle være av nåde. For da kan løftet stå fast for hele hans ætt, ikke bare for den som har loven, men også for den som har samme tro som Abraham. Han er jo far til oss alle, 17 slik det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag. I Guds øyne er han vår far, for han trodde ham som gjør de døde levende og byr at det som ikke er, skal bli til.

31. desember: Hl Sylvester I

Katolsk, Liturgi / 31. desember, 2012

Den hellige pave Sylvester I feires i dag – mest i de Tysktalende land, uten at jeg vet hvorfor. Wikipedia skriver om ham:

Pope Sylvester I served as pope from 31 January 314 to 31 December 335, succeeding Pope Miltiades. He filled the See of Rome at an important era in the history of the Catholic Church, yet very little is known of him. The accounts of his papacy preserved in the Liber Pontificalis (7th or 8th century) are little else than a record of the gifts said to have been conferred on the Church by Constantine I, but it does say that he was the son of a Roman named Rufinus.

During his pontificate were built the great churches founded at Rome by Constantine, e.g. the Basilica of St. John Lateran, Santa Croce in Gerusalemme, St. Peter’s Basilica, and several cemeterial churches over the graves of martyrs.

Sylvester did not himself attend the First Council of Nicaea in 325, but he was represented by two legates, Vitus and Vincentius, and he approved the council’s decision. …

… In the West, the liturgical feast of Saint Sylvester is on 31 December, the day of his burial in the Catacomb of Priscilla. This is the last day in the year and, accordingly, in German-speaking countries and in some others close to them, New Year’s Eve is known as Silvester. In other countries too, the day is usually referred to as Saint Sylvester’s Day or the Feast of Saint Sylvester. …

Vi kan også lese om ham på katolsk.no – der det legges en del vekt på at han ikke var så viktig:

… Tjue dager etter at pave Miltiades døde, ble Sylvester den 31. januar 314 valgt til biskop av Roma og dermed Kirkens 33. overhode. Selv om han var pave i nesten 22 år av keiser Konstantin den Stores regjeringstid (306-37), en periode hvor kirken utviklet seg dramatisk, synes han å ha spilt en ubetydelig rolle i de store begivenhetene som fant sted. Bare et par ganger dukker han frem fra historiens mørke, og da fremstår han ikke udelt positivt. …

29. desember: Hl Thomas Becket

Katolsk, Liturgi / 29. desember, 2012

Om den hellige Thomas Becket kan vi lese i en grundig artikkel på katolsk.no:

… Om ettermiddagen den 29. desember kom de (ridderne) til Thomas, og etter en krangel med erkebiskopen drepte de ham tidlig på kvelden den 29. desember, da klokkene ringte til vesper, i et sidekapell i hans domkirke ved altrene som var viet til Jomfru Maria og St. Benedikt. En subdiakon ved navn Hugh av Horsea deltok også i mordet. Selv om Becket ikke hadde levd som en helgen, døde han sannelig som en, og overga sin sjel i Guds og hans helgeners hender. Hans siste ord, som ble gjenfortalt av øyenvitner, var kjernen i hans idealer som erkebiskop: «Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken».

Nyheten om hans død forferdet kristenheten, og over hele Vest-Europa ble Thomas øyeblikkelig æret som martyr. Det ble meldt om mange mirakler ved hans grav, etter ti år var de kommet opp i 703. Hans feil var glemt og han ble hyllet som en martyr for Kristus og Kirkens frihet. Allerede den 21. februar 1173 ble han formelt kanonisert av pave Alexander III som «martyr for Kirkens rettigheter og Kirkens frihet». Paven påla kong Henrik II personlig interdikt og de strengeste sanksjoner, og han ble tvunget til å valfarte til St. Thomas’ grav og der offentlig bli pisket til blods av biskopen av London og femti munker den 12. juli 1174; videre måtte han erkjenne sin skyld i bruddet mellom seg selv og erkebiskop St. Thomas. Kongen måtte akseptere erkebiskopens standpunkt i spørsmålet om geistlige forbrytere og tillate appeller til paven, men ellers tapte han i praksis lite og beholdt det meste av sin reelle makt.

Den 7. juli 1220 ble St. Thomas’ relikvier høytidelig overført fra hans grav i krypten til et skrin i Treenighetskapellet bak høyalteret av erkebiskopen, kardinal Stefan Langton, i nærvær av kong Henrik III, den pavelige legaten kardinal Pandulf, erkebiskopen av Reims og en enorm menneskemengde. I nesten 400 år var hans relikvieskrin i Canterbury et av de tre eller fire viktigste pilegrimssteder i Europa. I Canterbury erstattet Thomas’ kult mer eller mindre den for de andre lokale helgenene på grunn av den enorme valfarten til hans skrin. Det finnes fortsatt spor av pilegrimsveien fra London eller Winchester til Canterbury, og stemningen på valfartene er udødeliggjort av Chaucer i Canterbury Tales. Erasmus av Rotterdam angrep senere flere elementer av Thomas’ kult, og en av Henrik IIs etterfølgere, den uberegnelige kong Henrik VIII, lot i 1538 det kostbare skrinet med St. Thomas’ ben ødelegge. Han forsøkte også å fjerne minnet om den store kirkemannen ved å forby og skamfere avbildninger av ham og ved å beordre at alle henvisninger til hans navn i liturgiske bøker skulle fjernes. Men minnet om denne personligheten holdt seg levende gjennom alle hundreår.

Wikipedia skriver også om hva som skjedde etter Thomas’ død: In 1220, Becket’s remains were relocated from this first tomb to a shrine,[1] in the recently completed Trinity Chapel where it stood until it was destroyed in 1538, during the Dissolution of the Monasteries, on orders from King Henry VIII.[1][17] The king also destroyed Becket’s bones and ordered that all mention of his name be obliterated.[18] The pavement where the shrine stood is today marked by a lit candle.[19]

Messen for de uskyldige barn i Betlehem

Liturgi / 28. desember, 2012

Inngangsvers: De uskyldige barn ble drept for Kristi skyld. Nå følger de ham som er Lammet uten lyte, og synger uten opphør: Ære være deg, Herre.

Kollektbønn: Evige Gud, på denne dag forkynte de uskyldige barn din pris, ikke med ord, men med sitt blod. Vi ber deg: Gi at vi med våre liv må vitne om den tro vi her bekjenner. Ved vår Herre …

Les alle messens antifoner, bønner og tekster.

Dette er også datoen for min opptakelse i Den katolske Kirkes fulle fellesskap – for 18 år siden.

Messen for evangelisten Johannes

Liturgi / 27. desember, 2012

Inngangsvers: Dette er den Johannes som hvilte mot Herrens bryst ved den siste nattverd: Den salige Apostel som fikk skue de himmelske mysterier og gav livets ord til verden.

Kollektbønn: Miskunnsrike Gud, ved den salige apostel Johannes åpenbarte du for oss ditt evige Ords mysterium. Vi ber deg: Gi oss forstand og innsikt til å fatte dybden i det budskap vi har hørt. Ved vår Herre …

Les alle messens antifoner, bønner og tekster.

Messen for den hellige Stefan

Liturgi / 26. desember, 2012

Inngangsvers: Himmelens porter åpnet seg for den hellige Stefan, den første av martyrskaren. Derfor jubler han i himmelen med seierens krone.

Kollektbønn: Herre, vi ber deg, hjelp oss å etterligne ham vi ærer, så vi kan lære å elske også våre fiender. For i dag feirer vi den hellige Stefans fødselsfest, han som du gav kraft til å be endog for sine forfølgere. Ved vår Herre …

Les alle messens antifoner, bønner og tekster.

Midnattsmessen i Peterskirken

Katolsk, Liturgi, Paven / 25. desember, 2012

Jeg så netopp hele midnattsmessen fra Peterskirken på tv.nrk.no – jeg hadde selv en messe på nesten samme tidspunkt på Nesodden i går kveld. Filmingen var veldig imponerende, musikken litt variert, messen ble gjennomført på en god måte – og man brydde seg ikke om å spare tid – messen varte litt over to timer. Her er noen bilder:

Messen julenatt

Liturgi / 24. desember, 2012

Inngangsvers: Herren sa til meg: «Du er min sønn, jeg har født deg i dag.»

Kollektbønn: Evige Gud, du har latt denne hellige natt fylles av glansen fra det sanne lys. Vi ber deg, at vi som på jorden har fått oppleve dette underfulle lys, engang må få glede oss hos deg i himmelen. Ved vår Herre …

Les alle messens antifoner, bønner og tekster.

Prope est iam Dominus. Venite adoremus.

Liturgi / 23. desember, 2012

«Nå er Herren kommet nær. Kom, la oss tilbe ham.»
Slik var første antifon til matutin på fjerde søndag i advent (i den tradisjonelle kalenderen), og de neste antifonene var slik (Google translator kan hjelpe med oversettelsen):

Véniet ecce Rex excélsus cum potestáte magna ad salvandas gentes, allelúia.

Gaudéte omnes et lætámini: ecce quia véniet Dóminus ultionis addúcet retributiónem: ipse véniet, et salvábit nos.

Etter hvert fokuserer antifonene mer på budskapet til Maria:

Gábriel Ángelus locútus est Maríæ, dicens: Ave, grátia plena: Dóminus tecum: benedícta tu inter mulíeres.

María dixit: Putas qualis est ista salutatio, quia conturbáta est ánima mea, et quia paritura sum Regem, qui claustrum virginitátis meæ non violabit.

Men mens vi i den nye messen hører om jomfru Maria også i evangeliet, gjør vi ikke det i den tradisjonelle messen, der er det Johannes døperens budskap som lyder:

Luke 3:1-6
In the fifteenth year of the reign of Tiberius Caesar, Pontius Pilate being governor of Judea. And so on.

Homily by Pope St Gregory the Great, 20th on the Gospels.
John said unto the multitude, that came forth to be baptised of him: O generation of vipers, who hath warned you to flee from the wrath to come? The wrath to come in one sense signifieth the great vengeance of the Latter Day the sinner that repenteth not of his sin now, will have no mean whereby to flee from punishment then. Let us remark that addressing evil children copying the example of evil parents, the Baptist calleth them a generation of vipers in that they were envious at the righteous, and persecuted them; that they repaid evil for evil; that they hunted out ways of harming their neighbours, in all these things following the pattern of carnal parents, the prophet likeneth them to a venomous brood hatched from a venomous stock.

Hvordan kan Vatikankonsilets dokumenter tolkes korrekt?

Liturgi, Teologi / 21. desember, 2012

En godt voksen katolsk prest – han er 2 år og 2 dager eldre enn meg – skriver på sin blogg om hvordan konsilet og spesielt liturgidokumentet best skal tolkes (i kontinuitet med Kirkens tidligere historie), og han ler litt når han ser hvordan med progressive teologer tolker konsilet (han var selv mye mer progressiv for noen år siden):

I am amused when I read other blogs that are of a more progressive bent and find a creeping infallibility applied not only to Sacrosanctum Concilium as a document, but even more so to a liberal interpretation of it as seen through the eyes of rupture with what preceded it.

Folks, the Second Vatican Council while one of the most authoritative ways that the Pope together with the bishops of the world fulfill their commission to teach, rule and sanctify, is not primarily a dogmatic Ecumenical Council, but rather a pastoral one. Because of that much of what is taught is in reaction to the social trends and changes of the late 1950’s and early 1960’s in light of the aftermath of World War II, the Holocaust and the liturgical movement of the 20th century.

What also had changed even more gradually was the relationship of the Church to Protestantism, to the Jews and to other religions. The Church at the time of the Council and certainly today saw dialogue with all of these realities as important and the need to find commonality with one another to build a better world.

With all the talk of how Sacrosanctum Concilium reflecting a new ecclesiology of the Church where the laity take their rightful, proactive place in worship by acknowledging their own baptized priesthood, the primary emphasis of Vatican II’s ecclesiology powerfully symbolized by the call to holiness of the laity in addition to the clergy and religious was that they would bring their Catholic faith in a more public, less private way, to the public square, such as their home, their places of work and where they recreate. It was hoped that those public Catholics who are in high places of business, politics and government would do so in the most spectacular way of Catholic witness to the truths of the Church, not something they manufacture for themselves.

This is where Vatican II has failed and on a grand scale. Or it might be better for me to say this is where Vatican II has been neglected by liberal, progressive Catholics and even by more conservative pundits.

The priesthood of the baptized is primarily for the world and the witness that the Catholic baptized give to the world by their actions.

How then can we say that Vatican II has been fulfilled when nearly 80% of Roman Catholics do not go to Mass every Sunday, thus diminishing the hope-for participation of Catholics in a conscious, present way at Mass? …..

Utenfor Jæren på Thomasmessedagen i 1027

Generelt, Liturgi / 21. desember, 2012

Jeg skrev for et år siden om mine minner fra norskeksamen på universitetet i Bergen i 1995, da jeg oversatte fra gammelnorsk teksten om Olav den Hellige som på Thomasmessedagen, 21. desember, i 1027 (eller 1028) fór forbi Jæren med båtene sine og innover Ryfylke – og om hvordan det forundret meg at apostelen Thomas ble feiret like før jul (for i 1970 ble festen flyttet til 3. juli).

175. Tomasmesse før jul strax i dagningen styrede kongen ud af havnen (i Eikundasund); det var da meget god bør, men noksaa sterk. Han seilede da nord forbi Jæderen. Veiret var vaadt og nogen skoddedrift. Strax fór det bud overland om Jæderen, medens kongen seilede udenfor. Da Erling blev vis paa, at kongen var seilet vestover, lod han blæse al sin hær til skibene; da drev alt folket ud paa skibene og gjorde sig rede til kamp. Men kongens skibe seilede raskt mod nord forbi Jæderen. Derpaa stævnede han den indre led, han vilde fare ind i fjordene og faa sig der mænd og gods. Erling seilede efter ham og havde stor hær og mange skibe. Deres skibe skred godt frem, da de havde intet ombord undtagen mænd og vaaben. Da gik Erlings skeid mere end de andre skibe; da lod han rebe seilet og biede paa sine mænd. Da saa kong Olav, at Erlings mænd søgte raskt efter, fordi kongens skibe var meget tunge og trutnede, da de havde flydt i sjøen hele sommeren og om høsten og dertil om vinteren; han skjønte, at det vilde blive stor folkemon, om han paa én gang skulde møde hele Erlings hær. Da lod han raabe fra skib til skib, at de skulde lade seilene sige, men meget langsomt, og svøfte med haandrev. Og saa blev gjort. Erling og hans mænd merkede det. Da raabte Erling til sine mænd og bad dem seile raskere; «I ser,» siger han, «at nu blir deres seil lavere, og at de drager sig unda os.» Han lod da revene tage ud af seilet paa skeiden; den gik da raskt frem.

176. Kong Olav stævnede indenfor Bokn; da var de ikke synlige for hinanden. Siden bød kongen at lægge seilene ned og ro frem i et trangt sund, som var der. Der lagde de da skibene sammen; et klippe-nes gik udenfor dem. Da var alle mænd hærklædte. Erling seilede da imod sundet, og de merkede ikke, at en hær laa der foran dem, før end de saa, at kongsmændene roede alle skibene paa én gang imod dem. Erlings mænd lod seilene falde og greb til vaaben; men kongens hær laa paa alle sider om skibet. Det blev nu en kamp, og den var meget haard; mandefaldet vendte sig snart til Erlings mænd. Erling stod i løftingen paa sit skib; han havde hjelm paa hovedet, skjold for sig og sverd i haanden. …. Da tog Erlings mænd paa at falde, og saasnart striden tog til og man gjorde opgang paa skeiden, da faldt hver i sit rum. Kongen selv gik haardt frem. …. Saa faldt Erlings hær til sidste mand, at ingen stod oppe paa skeiden, undtagen han alene. Aarsagen var baade, at man lidet bad om grid, og at ingen fik, om han end bad, og heller ikke kunde nogen vende sig til flugt, thi skibene laa rundt om skeiden. Det er ogsaa sagt med sandhed, at ingen mand søgte at fly. ….

Da satte man ind paa Erling baade fra forrummet og fra de andre skibe. Det var godt rum i løftingen, og den laa høit oppe over de andre skibe, og ingen kunde komme til undtagen med skud og tildels med spydstik, men dem huggede han alle fra sig. Erling vergede sig saa herlig, at ingen vidste at nævne, at én mand havde staaet saa længe imod saa mange; men aldrig søgte han at undkomme eller at bede om grid. … Kong Olav søgte da agter i forrummet og saa, hvad Erling gjorde. Kongen talte da til ham og sagde: «Idag vender du aasynet imod, Erling.» Han svarer: «Aasyn mod aasyn skal ørner hugges.» … Da sagde kongen: «Vil du gaa mig til haande, Erling?» «Det vil jeg,» sagde han. Da tog han hjelmen af sit hoved, lagde ned sverdet og skjoldet og gik frem fra løftingen til forrummet. Kongen stak øxespidsen i hans kind og sagde: «Merkes skal drottensvigeren.» Da løb Aslak Fitjeskalle til og huggede sin øx i Erlings hoved, saa at den stod ned i hjernen. Det var strax et banesaar, og Erling lod der sit liv. Da sagde kong Olav til Aslak: «Gid du maatte faa en ulykke for dit hugg; nu hugg du Norge af min haand.» ….

Her kan man lese hele denne teksten (gå til avsnitt 175), og Sigvat Skalds kvad, som jeg har tatt bort.

Tekster på Thomas-dagen 21. desember

Liturgi, TLM / 21. desember, 2012

I de tradisjonelle tidebønnene leser vi i dag om apostelen Thomas (i Matutins 4., 5. og 6. lesning):

The Apostle Thomas, called Didymus, or the Twin, was a Galilean. After the descent of the Holy Ghost, he went into many provinces to preach Christ’s Gospel. He gave knowledge of the rules of Christian faith and life to the Parthians, Medes, Persians, Hyrcanians, and Bactrians. He went last to the East Indies. Here he provoked the anger of one of the idolatrous kings, because the holiness of his life and teaching, and the number of his miracles, drew many after him, and brought them to the love of Christ Jesus. He was therefore condemned, and slain with lances. He crowned the dignity of the Apostleship with the glory of martyrdom, on the Coromandel coast, not far from Madras.

It is written By His Spirit the Lord hath adorned the heavens. Job xxvi. 13. Now the ornament of the heavens are the godly powers of preachers, and this ornament, what it is, Paul teacheth us thus To one is given by the Spirit the word of wisdom, to another the word of knowledge by the same Spirit; to another faith by the same Spirit; to another the gifts of healing by the same Spirit, to another the working of miracles, to another prophecy, to another discerning of spirits, to another divers kinds of tongues, to another the interpretation of tongues. But all these worketh that one and the self-same Spirit, dividing to every man severally as He will. 1 Cor. xii. 8.

So much power then as have preachers, so much ornament have the heavens. Wherefore again it is written By the word of the Lord were the heavens made. Ps. xxxii. 6. For the Word of the Lord is the Son of the Father. But, to the end that all the Holy Trinity may be made manifest as the Maker of the heavens, that is, of the Apostles, it is straightway added touching God the Holy Ghost: you and all the host of them by the Breath of His mouth. Therefore the might of the same heavens is the might of the Spirit, for they had not braved the powers of this world, unless the strength of the Holy Ghost had comforted them. For we know what manner of men the Teachers of the Holy Church were before the coming of this Spirit and since He came we see in Whose strength they are made strong.

Messen søndag 9/12-12

Liturgi, TLM / 15. desember, 2012

Her legger jeg inn en hel del bilder fra «5 års-jubileums»messen søndag 9/12. Jeg filmet messen med et enkelt kamera, og fikk med de første 45 minuttene. Under følger en hel del bilder med enkle forklaringer.

Søndagsmessen begynner med «Asperges me» og stenking med vievann.

Trinnbønnen, etter å ha skiftet til messehakel.

Presten sier «Kyrie eleison» ved alteret.

Presten snur seg og sier «Dominus vobiscum».

Ber kollektbønnen.

Setter seg når Graduale og Alleluja synges.

…

Messen søndag 9/12-12Les mer »

Er det trendy å være tradisjonalist?

Katolsk, Liturgi / 14. desember, 2012

Jeg leste hos Fr Finigan (og flere andre steder) om en artikkel i The Economist:

The Economist this week carries an article on A traditionalist avant-garde. It’s trendy to be a traditionalist in the Catholic church. I thought it was very good – we are used to silly uninformed articles on the Catholic Church in the mainstream media and it is good to see something that is balanced and informative with an intelligent understanding of the issues.

Any of us might baulk a bit about the idea that being traditionalist is now trendy, but the Economist has picked up on something. We all want it to be much more than just trendy: it is up to us to make sure that it is.

Men er det virkelig slik? Både og vil jeg si. Det er vel en viss bevegelse i konservativ/ tradisjonell retning, men noen steder har denne trenden ikke kommet særlig langt, og ofte møter den svært mye motstand.

Fem år siden min første tradisjonelle messe

Liturgi, TLM / 8. desember, 2012

Det er søndag 9/12 akkurat tre år siden jeg feiret min første tradisjonelle latinske messe, i Stavanger, i St Svithuns kirkes kapell. HER kan man lese om denne messen, og HER kan man se noen flere bilder. For to år siden hadde vi en «halv»stor markering av dette, med en missa cantata (se HER), og bildene fra den messen, i St Hallvard kirkes kapell, ser man under. Femårsmarkeringen blir i TLMen i St Hallvard kirke søndag 9/12 kl 14.30.

…

Fem år siden min første tradisjonelle messeLes mer »

Fornuftig samtale om den tradisjonelle latinske messen

Liturgi, TLM / 8. desember, 2012

En ganske progressiv liturgiblogg jeg ofte leser – PrayTell – skrev nylig om den tradisjonelle latinske messen, mest om hvordan den stimulerer folks deltakelse i messen (og hva slags deltakelse som er viktigst).

Etter åpningsinnlegget (som kanskje er litt for fullt av detaljer, og ikke veldig presist), følger en svært interessant debatt, der bl.a. lederen av arbeidet med den nye engelske overettelsen av messen, msgr. Andrew Wadsworth, skriver flere kommentarer. Bl.a. svarer han på en kommentar som mener at den tradisjonelle messen er veldig sær og elitepreget slik:

“It’s mostly all a liturgical dead-end. Unreformed, and most practitioners seem proud to keep it that way.”

This is a gross generalisation and cannot be substantiated. While there are certainly those who seem to wish to present the EF as a form of gnosticsm into which others must be initiated as a sort of club, this is certainly not of the essential nature of the experience and is something of a caricature by those who celebrate the EF in this way.

In over fifty years of regular active particpation in this form of the liturgy, in which I have been a regular celebrant for the past twenty-two years, it has certainly not been my own experience. It is quite possible to be present at a Sung Mass in the EF at which many, if not most, of the injunctions of Sacrosanctum concilium are fulfilled. It may equally be the case, of course, that they are not – in this it suffers the same fate as many celebrations in the Ordinary Form.

Dessuten tar han som et eksempel på at den tradisjonelle messen legger godt til rette for menighetens deltakele en kjent video (se nederst) fra en søndagsmesse St Nicolas du Chardonnet (SSPX) i Paris, der han peker spesielt på følgende deler av messen:

0.04.00 Asperges
0.11.00 Kyrie
0.13.37 Gloria
0.36.14 Credo
0.46.48 Preface & Sanctus
0.57.07 Pater noster
0.58.29 Fraction
1.01.45 Ecce Agnus Dei/Domine non sum dignus
1.07.08 Ite missa est
1.08.12 Salve Regina
1.10.17 Vernacular Recessional Hymn