Liturgi

Under konferansen Adoratio 2011, skriver Fr. Simon Henry følgende referat om hva kardinal Ranjith fra Columbo, Sr Lanka, sa:

In his address to the Conference (Cardinal Ranjith) spoke of the lack of faith in many parts of the Church itself, a lack of faith in the objective presence of the Lord in the Holy Eucharist. He thought there was often a lack of wonder and reverence for the Blessed Sacrament, quoting St Augustine saying, «We would sin if we did not adore Him before receiving Him.»

The Cardinal spoke of the meaningless and tasteless (in many senses) experience of the Eucharist in many parishes because of a noisy and frenetic atmosphere that was no longer devout, adoring and contemplative. These aspects are not of choice but essential to a celebration of the Mass – an experience much more usual in the «Tridentine» Mass.

Of the priest facing the people instead of the Lord, he said that it promoted an attitude of showmanship, a silent body language of entertainment inevitably enters into the Mass. It is an innovation never advocated by the Second Vatican Council and is not respectful of the awesome mystery of the Holy Eucharist. (There was here an extended interruption for as applause echoed around the auditorium.)

He re-iterated the view that active participation does not mean outward activity but interior adoration, which takes a great deal of effort and spiritual activity. Later over dinner he was also telling us of some of the changes he has made in his own diocese:

Each and every church has altar rails once again for the reception of Holy Communion, which is to be received kneeling. The allowance to deviate from the universal norm of Holy Communion on the tongue has been withdrawn. So Communion is always on the tongue. …

Personlig syns jeg disse tre tingene som nevnes her, er de aller mest problematiske med dagens katolske messepraksis; at presten feirer eukaristien vendt rett mot folk (heller enn mot Gud, vendt samme vei som folket), og at kommunionen mottas stående og i hånden. Og det underligste er at disse tingene ikke en gang ble nevnt under konsilet; de ble heller ikke innført med messereformen i 1969; det har faktisk ikke blitt bestmt noe sted at det skal være slik – det har bare blitt slik. Pave benedikt har pogså argumentert grundig med denne praksisen, men det er ytterst få som følger ham.

Fr. Tim Finigan, på bloggen The hermeneutic of continuity, skriver om en prestevenn i Manchester, England, som nå har omgjort en tidligere forandring (=ødeleggelse) av sin sognekirke. Jeg viser bare ett bilde før og ett etter, her kan man se flere bilder.

Når slikt kan skje noen steder, er det vel håp også for andre.

Jeg har i dag lest noen rapporter fra konferansen Adoratio 2011, som nettopp er avsluttet i Roma:

“In order to evangelize the world, we need experts in celebration, adoration and contemplation of the Holy Eucharist” (John Paul II – Message for World Mission 04.19.2004)

The Bishop of Fréjus-Toulon, France, Bishop Dominique Rey has announced a major International Conference on Eucharistic Adoration to take place in Rome from June 20-24, 2011.

Organised by the Missionaries of the Most Holy Eucharist, a new community founded by Bishop Rey in 2007, the conference brings together a wide range of international speakers, including six prominent Cardinals. “The first condition for the new evangelisation is adoration”, Bishop Rey said. “We must regain the ability to adore Christ in the Most Holy Eucharist if we are to bring the men and women of the twenty-first century to faith in Jesus Christ. This is one of the key themes of the pontificate of Pope Benedict XVI”, he emphasised, “which is why we are taking this initiative.” …

I masteroppgaven om katolske musikk – som jeg har referert til tidligere – er det også utdrag fra en interessant diskusjon om sang i katolske messer i Norge; tre leserinnlegg i St Olav fra 1944:

Det er en fryd på en klar maimorgen å vandre gjennom skog og eng og høre lerken, nattergalen, gjøken og turtelduen synge sine viser. Ja selv en hønsegård byr på morsomme konserter, når høns og gjess, ender og kalkuner med sine kyllinger synger og ber om mat, og takker vår Herre, når de er mette. Men ingen stemme, ikke engang nattergalens, er så vakker som den menneskelige. Og skjønnere enn i alle arier og romanser klinger den, når menneskene synger i kirken til Guds ære. Det er derfor bare gledelig at «St. Olav» og forøvrig mange andre røster i de katolske land oppfordrer alle til å delta i kirkesangen. Men iveren kan somme tider være alt for stor. …. det kan nok ikke gå an at alle synger Introitus, Alleluja med verset, offertorium og Communio. Disse deler av den liturgiske tekst skifter med hver søndag, og er som regel nokså vanskelige. Det er nok at koret innøver dem, men koret må da også gjøre det, og ikke nøye seg med recitatif.

Kyrie derimot, Gloria, Sanctus og Agnus Dei, og især Credo vilde ta seg praktfullt ut hvis hele menigheten sang dem. Likeledes svarene: Amen, «Et cum spiritu tuo», «Habemus ad Dominum», «Dignum et justum est».

Men, no kommer det viktigste, de gregorianske melodier er kunst. De motiver de springer ut fra er som regel ganske enkle, men den melodiske linje utfolder ofte en rytmisk rikdom og gratie som de beste moderne komponister etterlikner dem; ikke engang den klassiske fiolinmusikk kan oppvise maken til dem. Slike melodier kan ikke hver fugl uten videre synge med sitt nebb. De må læres ved tålmodig øvelse, og fram for alt ved nøyaktig overveielse av de regler for den gregorianske sang som finnes gjengitt i Graduale Romanum. Men, kjære sangfugl, ikke tap motet, de kan læres av alle som har en sangstemme og såpass musikalsk sans at de hører det selv når de synger galt. En kråke lærer aldri at kvidre som en lerke, men den menneskelige stemme kan lære all slags melodier, også de gregorianske, når den som fikk en sangstemme av Gud virkelig vil bruke den til Hans ære og derfor også er villig til å underkaste seg den nødvendige disiplin.

Uten disiplin, uten øvelse blir sangen aldri det den skal være. Ta noe så lett som den melodi som salmen «Miserere» synges etter våre aftenandakter under krigen. Den melodi er så enkel og så vakker i seg selv. Og likevel lyder den undertiden så elendig! Det går så langsomt, så tungvint og slepende at en uvilkårlig tenker på en lastebil som kjører gjennom en myr.

Hva skal det da gjøres for at menigheten virkelig skal kunde delta i kirkesangen? Det ble framsatt et forslag om at det skal holdes sangøvelser for koret og menigheten sammen, med spesiell sikte på de gregorianske melodier som synges til høymessen. Ideen er god. Jeg vilde ønske at den snart kunde bli virkeliggjort i praksis. Foreløpig rettes det en appell til alle menigheter om at de skal gjøre seg fortrolig med en tanke som jo svarer til den hellige faders og alle biskopers ønske. – En gammel kantor.

Det var første innlegg – og debatten fortsetter. …

Rapport om katolsk kirkesang fra 1944Les mer »

I tredje og siste utdrag fra sitatene fra Pius Xs motu proprio om kirkemusikk, kan man lese i masteroppgaven jeg referer til: «Pius X sier også at det finnes musikksjangre og instrumenter som i seg selv er upassende for liturgisk bruk:»

5. Kirken har til alle tider anerkjendt og fremmet fremskridtet og kunsterne, idet den ved gudstjeneste tillod alt det, som geniet i aarhundredernes løb opfandt af godt og skjønt ved dog altid at sikre de liturgiske love. Som følge deraf er ogsaa den moderne musik tilladt i kirkerne, idet ogsaa den frembød kompositioner af en skjønhed, et alvor og værdighed, saa de paa ingen maade er de liturgiske funktioner uværdige.

Ikke desto mindre maa man, fordi den moderne musik fornemlig er fremgaaet af den profane, med desto større forsigtighed passe paa, at de kompositioner i den moderne stil, som man tillader i kirkerne, intet profant indeholder og ikke minder om de paa teatrene opførte motiver og heller ikke har den ydre form fælles med de profane stykker.

6. Blandt de forskjellige arter af den moderne musik gives der en, som synes der mindst skikket til at ledsage de hellige handlinger, og det er den teatralske stil, en art, der i forrige aarhundrede var vidt utbredt, især i Italien. Den staar ifølge sin natur i største modsætning til den gregorianske sang og til den klassiske flerstemmige musik og derved til den vigtigste lov for al god kirkemusik. Desuden tilfredsstiller den indre opbygning, rytmen og den saakaldte konventionalisme af en saadan stil kun meget daarlig den sande liturgiske musiks krav. (…)

19. Forbudt i kirkerne er brugen af pianoforte som ogsaa de larmende eller letfærdige instrumenter saasom trommer, pauker, bækkener, klokkespill og desl.

20. Strengt forbudt er det af saakaldte musikkorps at spille i kirkerne; kun ved særskilte anledninger med ordinariens tilladelse kan et fornuftigt og til rummet passende indskrænket udvalg af blæsinstrumenter tillades, under den forudsætning, at den udførte komposition og akkompagnementet er i alvorlig stil, passende og lig den for orglet.”

Musikken kan aldri ta fokuset fra liturgien:

23. I almindelighed bør man undgaa som en særdeles stor misbrug endog skinnet af, at liturgien ved de kirkelige handlinger indtager den anden plads og bliver ligesom kun musikens tjener, medens dog musiken simpelthen skal være en del af liturgien og dennes ydmyge tjenerinde.”

I masteroppgave om katolsk kirkemusikk i Norge kan vi lese videre fra Pius X motu proprio fra 1903. Forfatteren skriver: «Deretter la St. Pius X grunnlaget for den liturgiske musikkens prinsipper:»

1. Kirkemusiken, som fuldstændiggjørende del af den høitidelige liturgi, virker med til det almindelige øiemed, som er Guds ære og de troendes helliggjørelse og opbyggelse. Den har tillige del i ophøielsen af de kirkelige ceremoniers værdighed og glans, og ligesom det er dens hovedopgave med passende melodier at iklæde den liturgiske tekst, der bliver de troendes forstaaelse forelagt, saaledes er det dens særegne opgave at give denne tekst en høiere virkning, for at de troende ved dette middel lettere kan blive tilskyndede og forberedte til andagt og for at optage i sig de naadefrugter, som er særegne for disse høihellige hemmeligheder.

2. Som følge deraf maa kirkemusiken i høieste grad besidde de egenskaber, som er eiendommelige for liturgien, isærdeleshed formens hellighed og godhed, hvoraf naturlig udspringer dens anden karakter, d. e. almindeligheden. Den skal være hellig og derfor udelukke al verdslighed, og det ikke alene i sig selv, men ogsaa med hensyn til den maade, paa hvilken den bliver foredraget af musikerne.

Den skal være sand kunst, fordi det ellers er umuligt, at den udøver hin virkning paa den hørendes sjæl, som kirken har til hensigt at opnaa, idet den optager tonernes kunst i liturgien.

Men den maa samtidig være almindelig i følgende forstand: endskjønt det bliver tilstedet hver nation i de kirkelige kompositioner benyttelsen af hine særskilte former, som, for saa at sige, danner specialkarakteren af dens egen musik, maa dette dog ske paa en saadan maade, at kirkemusikens almindelige karakter bliver sikret, for at ingen af en anden nation skal faa et daarligt indtryk ved at høre den.”

«Som vi ser, var pave Pius X åpen for også å inkludere i liturgien musikalske tradisjoner fra ulike etniske grupper, og klargjorde at disse tradisjonene måtte være universelle for å kunne virke “gode” for mennesker fra alle nasjoner.

Selv om den gregorianske sang regnes for å være den sjangeren som inkluderer alle disse egenskapene på en mest vellykket måte, er også polyfon kormusikk, som melodisk sett er beslektet med gregoriansk sang, blant de musikksjangre som egner seg liturgisk:» …

Kirkemusikkens «codex juridicus» fra 1903 – del 2Les mer »

«Og derfor offentliggjør Vi af egen drift og med sikkert kjendskab denne Vor instruktion, med hensyn til hvilken, da den er, for saa at sige, kirkemusikens codex juridicus, Vi ifølge Vor apostoliske autoritetsfuldkommenhed kræver, at den skal have lovs kraft, idet Vi anbefaler til alle ved denne Vor anvisning den mest samvittighedsfulde iagttagelse.”

Dette er tatt fra Pave Pius X’s introduksjonen til Inter Sollicitudines, hans motu proprio om kirkemusikken fra 1903 – den norske oversettelsen av dokumentet ble trykket i St. Olaf i 1904. Jeg har dette fra en masteroppgave om kirkemusikk som nylig er levert inn her i Oslo. Jeg skal ikke ta med noe særlig fra selve oppgaven (før jeg har avklart dette med forfatteren – i alle fall!), men jeg drister meg til å ta med noen utdrag fra motu propriet slik det ble oversatt til (den tids) norsk og trykket i St Olaf tidsskrift – og nå gjort tilgjengelig på nytt gjennom denne oppgaven Slik skriver forfatter av masteroppgaven (i hermetegn, sitatene som ‘quote’):

«Dette dokumentet er spesielt viktig, ikke bare fordi det ble promulgert av en helgenpave (helligkåret i 1954), men fordi det ble promulgert som en lov i Kirken, og fordi prinsippene herfra har blitt bekreftet gjentatte ganger av Kirken siden den tid. Når de neste pavene kommenterte liturgisk musikk, refererte de alltid til Inter Sollicitudines. Dokumentets innhold er organisert i disse underkapitlene:»

1) Almindelige grundsætninger

2) Kirkemusikens arter

3) Den liturgiske tekst

4) De kirkelige kompositioners ydre form

5) Sangerne

6) Orgel og instrumenter

7) Den liturgiske musiks omfang

8) Hovedsagelige midler

9) Slutning

«I innledningen til motu propriet klager St. Pius X over misbrukene som fant sted på den tiden:»

Til hyrdeembedets forpligtelser, ikke alene denne høieste lærestols, som vi, endskjønt uværdige, ifølge Forsynets uransagelige raadslutning indehar, men ogsaa hver enkelt kirkes hører uden tvil især den at vedligeholde og fremme gudshusets værdighed, i hvilket religionens ophøiede hemmeligheder feires, og i hvilket det kristelige folk samles til modtagelse af naadens sakramenter, til bivaanelse af altrets hellige offer, til tilbedelse af det allerhelligste sakrament og til fælles bønner ved de offentlige og høitidelige liturgiske handlinger.

Intet tør derfor ske i templet, som kan forstyrre eller ogsaa kun formindske de troendes fromhed og andagt, intet, der kan byde en fornuftig grund til fortræd eller forargelse, fremforalt intet, der der direkte kan krænke de hl. handlingers værdighed og hellighed, og hvad der er bønnens hus og den guddommelige majestæt værdigt. Vi vil ikke i det enkelte berøre de misbrug, som i denne henseende kan indtræde. Vor opmerksomhed henvender sig i dag paa en misbrug, som hører til de mest almindelige, til dem, der er mest vanskelige at utrydde, en misbrug, som man undertiden ogsaa maa beklage der, hvor andre ting er høist rosværdige paa grund af templets skjønhed og herlighed, ceremoniernes glans og omhyggelige orden, presteskabets talrighed og de forrettende presters fromhed.

Dette er misbrugen angaaende sangen og kirkemusiken.

…

Kirkemusikkens «codex juridicus» fra 1903 – del 1Les mer »