Liturgi

– in quo est salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salvati, et liberati sumus. – I vår Herres Jesu Kristi kors er all vår ros. I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse. Ved ham er vi frelst og fridd ut.

Denne festen for korsets opphøyelse er svært gammel, og har for det meste blitt feiret på 14. september. Tradisjonen sier at det hellige kors ble funnet i Jerusalem på denne datoen i år 330 – av keiserinne Helena. Fem år senere ble korset vist fram for de troende for første gang, på samme dato. På katolsk.no kan man lese mer om denne festen.

I svært mange år har man også lest den kjente teksten fra Filipperbrevet på denne dagen, som viser hvor dypt Jesus ydmyka seg, og hvor høyt han derfor ble opphøya – men siden 1969 har vi dessverre) slutta å knele mot slutten av teksten:

Jesus Kristus voktet ikke sjalu over sin stilling som Guds like, selv om han var av guddoms rang. Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden, ja, døden på et kors! Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre, så høyt, [her pleide alle å knele] at alle ting i Jesu navn skal bøye kne, i himmelen, på jorden og i dypet. Og hver en tunge skal forkynne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faderens ære. (Filipperbrevet 2, 5-11)

Les alle bønnene og tekstene for dagen – og les bønnene og tekstene for TLM.

En sogneprest har restaurert alteret på bildet over, og sist helg og kommende helg feirer han alle messene ad orientem (så langt har han ikke bestemt seg for å gjøre dette permanent). Slik skriver han selv om dette:

In order that the parish can see our newly restored altar in its full beauty, and used as it was intended when it was built by our forefathers, during this weekend and next I am celebrating the Masses at the high altar ad orientem, that is, facing the high altar rather than “facing the people” at the small altar as most of us are accustomed. The phrase “ad orientem” means “toward the East”, and this phrase is used to describe this posture because, in the early Church, most churches were built so that the altar faced the East. The East, being the direction of the rising sun, was seen as symbolic of Christ, as He is our Sun of Righteousness, the Light of the World, and the Daystar of the new dawn.

Sometimes people refer to the posture of ad orientem as the priest celebrating Mass “with his back to the people”, but this is a mistaken way of looking at it. The idea isn’t that the priest “has his back to the people”, but that he and the people are facing the same direction, that is, united in facing the Lord at the altar. Our holy father Pope Benedict has encouraged the re-appropriation of this ancient custom, urging us to “turn toward the Lord”, and has used it himself in public celebrations of the Eucharist. … I hope that we all may have our faith enriched and gain a new perspective on the liturgy by making use of this ancient tradition over the next two weeks.

På bloggen NLM er dette kommentert og det er også en diskusjon om forandringene som er gjort. Bl.a. har flere lesere sagt at prestens stol på bilder står feil; den bør heller settes inn mot veggen, ved ministrantenes stoler. Her er kommentarene fra NLM:

One cannot overstress the importance of the reclamation of ad orientem as part of parish liturgical practice …

Det gamle alteret er blitt restaurert og tatt i bruk igjenLes mer »

Jeg leste i dag tidlig en diskusjon om hvordan den katolske messen helst bør begynne . Helst med inngangsverset/ introitus som er satt opp for dagen, men dette brukes veldig sjelden i Norge nå. Dernest kan man begynne med en inngangssalme (som de fleste gjør i vårt land), og her liker jeg å bruke en salme som takker/ priser Gud for hans storhet og hans omsorg for oss. Men man kan (dessverre) også åpne messen med en «gathering song» (svært vanlig blant katolikker i alle fall i USA) som fokuserer veldig mye på det horisontale, på det fellesskapet vi har i messen.

Denne diskusjonen handler nota bene ikke først om fremst om musikksmak, den handler (syns jeg) om hvordan man får hjelp til å samle seg om det mest sentrale i messen; møtet med Herren, der vi hører Hans ord og bærer fram Kristi fullkomne offer for Faderen.

Så til det jeg leste i dag tidlig:
The Holy Sacrifice is the main reason we come to mass, and even if people don’t entirely understand that explicitly, the idea that we are there for deeper reasons than social ones is a pervasive understanding even today in the Catholic Church. A chipper, welcoming song just doesn’t connect with the Catholic sense.

The phrase «gathering song» really must be completely retired from use. …

Hvordan starter messen – med introitus, inngangssalme eller “Gathering song”?Les mer »

Jeg diskuterte for ikke lenge siden om messen/ nattverden fokuser på Jesu måltid med apsotlene, eller enda mer på hans offerdød på korset. Når vi ser på fokuset i selve Skjærtorsdags kveldsmesse blir dette enda klarere:

Slik er nemlig messens introitus:
Nos autem gloriari oportet in cruce Domini nostri Iesu Christi: in quo est salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salvati, et liberati sumus. – I vår Herres Jesu Kristi kors er all vår ros. I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse; ved ham er vi frelst og fridd ut.

Graduale (bare i den gamle messen):
Christus factus est pro nobis obediens usque ad mortem, mortem autem crucis. V.: Propter quod et Deus exaltavit illum: et dedit illi nomen, quod est super omne nomen. – Kristus er blitt lydig for oss til døden på korset. Derfor har også Gud opphøyet ham og gitt ham et navn som er over alle navn.

Jeg leste om dette i kommentarene til en post på bloggen The New liturgical Movement, som tar utgangspunkt i salmevalget i messen.

«Gathering song» implies that Mass is something like a family reunion, a dinner party, a staff meeting, or some other people-center event in which people just sort of show up and enjoy each other’s company.

Which raises the question of the celebration of the Last Supper on Maundy Thursday, coincidentally, with the introit of this Sunday: the introit of MT does not celebrate the Last Supper as a meal, but as a sacrifice of Christ on the cross within the Eucharistic meal of the evening. In fact the famous gradual Christus Factus Est says everything about Maundy Thursday; but following the change of emphasis after Vatican II that gradual was extricated from Maundy Thursday in the Novus Ordo and placed on Palm Sunday.

Om ikke lenge skal pave Benedikt til Frankrike, og den franske (ganske radikale) avisa Le Figaro har et stykke om de liturgiske forandringene som franskmenn da kommer til å se. Stykket bygger i stor grad på et intervju med pavens MC, Guido Marini, og kan leses på engelsk her og fransk her. Her er litt av innholdet:

«Benedict XVI wants to emphasize that the norms for distributing Communion in the Catholic Church are still in force. One has indeed forgotten that the distribution of Holy Communion in the hand is due to an indult, an exception, one might say, given by the Holy See to the episcopal conferences that request it.» He recognizes that Benedict XVI has a «preference» for communion in the mouth but that «the use of this modality does not detract from the other modality, to receive the host in hand.» However, he observes, «to receive the host in the mouth highlights the truth of the Real Presence in the Eucharist, it helps the devotion of the faithful and introduces more easily into the sense of mystery. So many aspects it is important to stress today and urgent to recover.» Nothing, therefore, of a papal fantasy. These changes in liturgical forms are part of a clear vision of Benedict XVI and explicitly expressed in Rome by several interlocutors close to him: «To achieve, ultimately, a liturgical synthesis between the Mass of Paul VI and that which tradition can contribute to it as enrichment.»

På Father Z.’s blog var det nylig en liten diskusjon om det var godt og korrekt å gi en velsignelse til barn og andre som ikke mottar kommunion i messen. Mange syns vel at spørsmålstillinga er overraskende, siden dette er så vanlig i Norge. Men mange vet sikkert at man ikke kan regne med at prestene forstår hva man ønsker når man i andre land i Europa går fram for å motta en velsignelse under kommunion – og at en slik velsignelse ikke er beskrevet i noen kirkelige dokumenter.

Personlig ser jeg ikke denne praksisen som et problem (det gjør heller ikke Father Z.), men det er lenge siden jeg slutta å tegne barna med et kors på pannen med de samme fingrene som jeg bruker til å ta i hostiene. Nå legger jeg de tre andre fingrene av høyre hånd (minus tommel og pekefinger) på barnas hode og gir dem en velsignelse.

Det burde nok startes en debatt om hvor forsiktig man bør være for å unngå at partikler fra de innviede hostier spres rundt omkring. I den tradisjonelle latinske messen er jo reglene for dette svært strenge, og jeg skulle ønske at den gamle tradisjonen kunne påvirke dagens praksis i større grad.

Du er rettferdig, Herre, og din dom er rettvis. Gjør med din tjener etter din miskunn! Salme 119 (118), 137.124

Herren er sannelig rettferdig og full av miskunn. Tekstene i dag er temmelig alvorlige, og handler om hvordan vi alle (men mest biskopene og også prestene) har et ansvar for å rettlede og tale til rette andre kristne som farer på ville veier. Dette er svært så tydelig i første lesning fra profeten Esekiel 33, (7-9):
Så sier Herren: Og du, menneske, jeg har satt deg til vokter for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du gi dem en advarsel fra meg. Hvis jeg sier til en ugudelig mann: «Du skal sannelig dø», og du ikke advarer ham mot det liv han fører, da skal han dø fordi han har syndet. Men deg vil jeg kreve til ansvar for hans død. Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget ditt liv.

Første del av evangeliet, fra Matteus 18, 15-20, tar opp akurat det samme temaet:
På den tid sa Jesus til disiplene: «Dersom din bror synder, så gå til ham og forklar ham det på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, ta da enda en eller to med deg, slik at ‘saken kan bli gjort opp ut fra to eller tre vitners utsagn’. Vil han heller ikke høre på dem, så legg saken frem for kirken; og nekter han til og med å høre på kirken, da skal han for deg stå i samme stilling som en hedning, eller en tolloppkrever. …

Les alle messen bønner og tekster.

Den gamle messen har som vanlig samme inngansgvers, men helt andre tekster – SE HER.

Den 3. september 1958, på festen for pave Pius X (i den gamle kalenderen), offentliggjorde liturgikommisjonen en instruks om messens liturgi og musikk som vi gjerne må lese mer i vår tid.

Denne innstruksen fullfører den fine rekken av pavelige dokumenter om liturgien som begynte i 1903, med Motu proprioet Inter sollicitudines of St. Pius X (22/11 1903); the Apostolic Constitution Divini cultus of Pius XI (Dec. 20, 1928); and the encyclical Musicæ sacræ disciplina of the Ven. Pius XII (Dec. 25, 1955). It also embodies much of the teaching of Mediator Dei (November 20, 1947), Pope Pius XII’s great encyclical on the Sacred Liturgy.

It remains until today the guiding document on sacred music for communities and the faithful attached to the Gregorian Rite. Furthermore, all Catholics — even those who serve or worship exclusively in the context of the Novus Ordo — would do well to study this document and think with it, given that it embodies the general principles of sacred music as set forth by the Magisterium.

Her kan vi lese om ulike typer musikk:
5. Gregorian chant, which is used in liturgical ceremonies, is the sacred music proper to the Roman Church; it is to be found in the liturgical books approved by the Holy See. This music has been reverently, and faithfully fostered, and developed from most ancient, and venerable traditions; and even in recent times new chants have been composed in the style of this tradition.

This style of music has no need of organ or other instrumental accompaniment. …

De musica sacra et sacra liturgia – 3. september 1958Les mer »

Ha medynk med meg, Herre, for hele dagen kaller jeg på deg! – Quia tu, Domine, suavis ac mitis es, et copiosus in misericordia omnibus invocantibus te. – Du, Herre, er tilgivelse og godhet, og full av miskunn mot alle som søker deg. Sal 86 (85), 3.5

Dagens evangelium er en direkte fortsettelse av sist søndags tekst om Peters bekjennelse. Og her misforstår Peter fullstendig hva Jesus virkelig er kommet for å gjøre. Det var vanskelig for Peter å forstå at lydighet og nederlag kunne føre til virkelig seier, og det er ofte like vanskelig for oss i dag.

«På den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han skulle dra til Jerusalem og få meget å lide av de eldste, av yppersteprestene og de lovkyndige; at han skulle bli slått i hjel og så bli oppvakt fra de døde tredje dagen etter. Da tok Peter ham til side og ville tale ham til rette: «Det Gud forby, Herre! Noe slikt må ikke hende deg!» Men Jesus vendte seg og sa til Peter: «Bort fra meg, Satan, snare på min vei! For du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!» Derpå sa Jesus til sine disipler: «Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen. Hva gavn har vel et menneske av å vinne hele verden, dersom prisen er hans eget liv? For hva skal en mann kunne gi i vederlag for sitt liv? Ja, Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet og omgitt av sine engler, og da skal han gjengjelde enhver etter hans verk.»»

Les alle søndagens TEKSTER og BØNNER. Etter den gamle kalenderen er det 16. søndag etter pinse.

Bildet over er malt av Caravaggio – trykk HER for å se en mye større kopi av det.

Jeg skrev også om dette i fjor – og da trykte det andre bildet Caravaggio har malt av denne scenen. Da trykte jeg også evangeliet på denne dagen, fra Matteus 14, 3-12.

Sekretæren for sakramentskongregasjonen i Vatikanet, erkebiskop Malcolm Ranjith, var i Maria Vesperbild i Bayern for å feire festen for Marias opptagelse i himmelen, 15. august. Da han var der, ble han intervjua av den tyske, katolske avisa, Die Tagespost. Og litt av intervjuet (om lituriske spørsmål) er oversatt til engelsk på bloggen NLM – etter hvert er hele intervjuet blitt oversatt. Jeg deler erkebiskopens svar om liturgien opp i fem deler, og skriver min egen kommentar til hver del:

Die Tagespost: In what way has the postconciliar liturgical reform contributed to a spiritual renewal?

Msgr. Ranjith: The use of the vernacular has let many people understand the mystery of the Eucharist more deeply and has procured a more intense relationship with the texts of Scripture. The active participation of the faithful has been encouraged.

De positive ting han legger vekt på er altså, 1) fortsåelse av liturgien (pga. morsmålet), 2) at flere bibeltekster i messen er positivt for de troende, og 3) at aktiv (ytre) deltakelse er blitt styrka. (Både gjennom Pius X’s vekt på felles gregoriansk sang, og senere åpning for menighetssvar, spesielt under Pius XII – dette kom egentlig ikke inn etter konsilet.)

However, this must not mean that Mass is to be entirely dialogue-oriented. Mass must have moments of silence, of inwardness and personal prayer. Where there is ceaseless talking, man cannot be deeply penetrated by mystery. We are not to talk uninterruptedly before God, but to also let Him speak.

Denne vektlegginga på stillheten syns jeg absolutt bør tas opp igjen. Jeg kjenner ikke til at dette egentlig er et samtaletema i vår tid.

The liturgical renewal has been affected, however, by the experimental arbitrariness with which Mass today is being freely performed as «do-it-yourself liturgy». The spirit of the liturgy has, in a manner of speaking, been abducted. What has happened cannot now be undone anymore.

Det må bli slutt på at prester og menigheter tar seg alle slags friheter i messefeiringa; man må alltid «gjøre det som står med rød tekst og si det som står med svart tekst».

The fact is that our churches have become emptier. Of course there are also other factors: the unbridled consumerist behaviour, secularism, an excessive image of man.

I mange land blir kirkene stadig tommere, og erkebiskopen innrømmer at det selvsagt er flere grunner til dette, men dårlig messefeiring er også en av faktorene.

We have to muster the courage to correct course, because not everything which happened after the reform of the liturgy was according to the intention of the Council. Why should we drag along ballast which the Council did not want at all?

Kursen må absolutt justeres, feil må rettes opp, og vi må prøve å gjøre det konsilfedrene virkelig ønska i 1962-65.

Jeg syns disse kommentarene er interessante. Erkebiskopen uttaler seg balansert og klarer å fokusere på de viktigste temaene i det videre liturgiske arbeidet.

Pave Benedikt XVI ba Angelus ved Castel Gandolfo sist søndag, og sa da også litt om søndagens evangelium; om Peters bekjennelse, og Jesu oppdrag til Peter. Her fokuserer paven først på Peters bekjennelse, som alle kristne stadig må fornye. Deretter tar han opp Peteres madat, som han selv som pave stadig må forholde seg til:

“Even today we want to proclaim this with innermost conviction,” said the Pontiff. “Yes, Jesus, you are Christ, the Son of the Living God! We are aware that Christ is the true ‘treasure’ for whom it is worth sacrificing all. He is the friend who never abandons us for he knows the innermost expectations of our heart. Jesus is the ‘Son of the Living God’, the promised Messiah, who came on earth to offer humanity salvation and satisfy the thirst for life and love that dwells in every human being. What advantages would humanity get if it welcomed the announcement that brings with it joy and peace!”

Following the Apostle’s confession of faith Jesus conferred upon Peter his mandate …

Pave Benedikt snakker om søndagsteksten: “Du er Peter …”Les mer »

Deus meus sperantem in te: miserere mihi, Domine, quoniam ad te clamavi tota die. – Vend ditt øre til meg, Herre, og svar meg i Frels din tjener som setter sin lit til deg, min Gud! Ha medynk med meg, Herre, for hele dagen kaller jeg på deg. Sal 86 (85), 1-3

Evangeliet i dag er om Peters bekjennelse ved Cæsarea Filippi: «Simon Peter ordet, og svarte: «Du er Messias, sønn av den levende Gud.» Og Jesus svarte ham: «Salig er du, Simon Bar-Jona! Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene. Og jeg sier deg, at du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold. Deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike; det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene.»»

Dette er jo en veldig kjent tekst, og selv om den handler om Peter alene, vil jeg likevel i min preken i dag snakke om hele Kirkens apostoliske embete. Jeg finner det f.eks. alltid mest fruktbart, når man skal forklare pavens stilling i Kirken for protestantene, å begynne med de tolv apostlene som Jesus valgte ut og ga myndighet. Deres myndighet gikk videre til deres etterfølgere, biskopene, og slik har det fortsatt til denne dag. Deretter blir det anledning til å ta opp Peters, og pavens, spesielle plass blant apostlene, biskopene.

Les alle tekstene og bønnene på denne 21. søndagen i kirkeåret. Etter den gamle kalenderen er det 15. søndag etter pinse. Inngangsverset er det samme, men ellers er tekster og bønner helt forskjellige (evangeliet er at Jesus vekker opp fra de døde enkas sønn i Nain).