Liturgi

I dag, 25. juli, feirer vi den hellige Jakob, apostel

Liturgi /

Den hellige Jakob den Eldre (eller Jacobus Major) ble født rundt Jesu fødsel i Betsaida i Galilea (i dag et-Tell i Israel) ved Jordans munning i Genesaretsjøen. Han var sønn av Sebedeus og Salome og bror av apostelen og evangelisten Johannes, som han hadde en fiskebåt sammen med på Genesaretsjøen. Alt vi vet om Jakob, har vi fra evangeliene. Han og broren ble kalt til Jesu disipler, og etter tradisjonen var Jakob den eldste og broren Johannes den yngste av de tolv disiplene. Jesus ga de impulsive og temperamentsfulle brødrene tilnavnet «Tordensønnene», etter at de ville nedkalle ild fra himmelen over de troløse samaritanerne (Mark 3,17). Kanskje de hadde arvet temperamentet fra sin mor Salome, som kom med sine sønner til Jesus og ba om at de måtte få æresplassene i himmelen ved hans høyre og venstre side. Da han spurte om de var villige til å drikke kalken, det vil si lide, svarte brødrene med et muntert Possumus – «det kan vi» (Matt 20,20-23).

Jakob var en av Kristi tre nærmeste apostler sammen med Peter og Johannes. Han var vitne til helbredelsen av Peters svigermor (Matt 1,29-31) og oppvekkelsen av Jairus’ datter (Mark 5,37-43), og sammen med Peter og Johannes ble han utvalgt av Kristus til å være vitne til hans forklarelse på fjellet Tabor (Matt 17,1-9) og til hans dødsangst i Getsemane (Matt 26,36-46), og som disse to hadde han en viss forrang blant de tolv. Etter pinse forkynte han evangeliet, sannsynligvis i Palestina.

En spansk tradisjon forteller imidlertid at Jakob reiste til Spania og forkynte evangeliet der. På spansk heter St. Jakob Sant Iago. Han skal ha gått i land i Iria Flavia (i dag El Padron) og ha oppholdt seg i Spania i to år før han dro tilbake til Det hellige Land. Beretningen stammer først fra 600-tallet, og sannsynligheten taler så vektig imot at tradisjonen nå avvises helt utenfor Spania. Den hellige Julian av Toledo, som døde på slutten av 600-tallet, nevner ikke denne reisen i sin beretning om apostlenes reiser.

Jakob var den første av apostlene som led martyrdøden, idet han ble halshogd med sverd på kong Herodes Agrippa Is ordre for å tekkes de jødiske motstanderne av kristendommen (Apg 12,1-2).

Det er flere legender om hvordan Jakobs legeme havnet i Spania.
En legende fra 800-tallet forteller at etter Jakobs martyrium brakte hans disipler Athanasius og Theodor legemet ombord på et skip og lot en engel styre det. Mange mirakler skjedde under transporten; selv Spanias dronning skal ha omvendt seg. Skipet landet i Galicia (Nord-Spania), nøyaktig samme sted hvor Jakob gikk i land da han misjonerte i Spania, hvor hans disipler begravde ham i Iria Flavia og bygde en liten kirke over graven. Da disiplene døde, ble de begravd sammen med ham. Under kristenforfølgelsene under keiserne Decius (249-51) og Diokletian (284-305) forfalt kirken, og da vestgoterkongen Leovigild noen århundrer senere innførte den arianske vranglære i Spania, ble stedet glemt, og bare en muntlig tradisjon om apostelen Jakob holdt seg.

Da de siste kristne samlet seg i Nord-Spania for å drive muslimene ut av landet, så eneboeren Pelayo en natt en gang mellom 824 og 829 et uforklarlig lys fra en busk. Dette lyset kom igjen natt etter natt, og til slutt ga han biskop Theodemir av Iria Flavia beskjed. Han lot busken grave opp, og under den fant man legemene til Jakob og disiplene. Da kong Alfons II fikk høre om det, bygde han en kirke over graven. En annen versjon sier at biskopen i 830 ved stranden fant den ødelagte sarkofagen til Jakob på et sted som kaltes «Campus Stella», stjernemarken. Iria Flavia var etter tradisjonen stedet hvor Jakob gikk i land da han kom til Spania for å misjonere.

Teksten over er et utdrag fra katolsk.no – som har mye informasjon på norsk om tusenvis av helgener.

Det fins også andre (ikke bare katolikker) som interesserer seg for Jakob og andre helgener og pilegrimsturer. Pilegrimsfellesskapet St. Jakob skriver følgende om Santiago:

Fra det 10. århundre frem til vår egen tid har pilegrimer tatt seg frem til Santiago, langs fire ruter; fra Paris, Vézelay, Le Puy eller Arles. I Nord-Spania møttes disse veiene i det som blir kalt «Camino Francés». Pilegrimsrutene går gjennom vakre landskap i Frankrike og Spania, rikt på klostre, katedraler, godt bevarte middelalderbyer, borger og gamle stenbroer.

I Santiago ønskes pilegrimene velkommen av den storslåtte romanske katedralen, der den rikt utsmykkede portalen; «Portico de la Gloria» representerer noe av det fineste i romansk kirkekunst. Veien til Santiago har fått status som Europas første kulturvei. Hvert år går tusener av pilegrimer fra mange nasjoner på «caminoen» som representerer en hovedpulsåre i europeisk kulturhistorie.

Pilegrimsfellesskapet St. Jakob er etablert ut fra ønsket om at også nordmennene skal bidra til revitaliseringen av «Camino de Santiago». Pilegrimskontoret innehar stor kompetanse på denne pilegrimsveien. Å være pilegrim er å tre inn i en større åndelig og kulturell sammenheng.

Pius XII’s encyklika “Mediator Dei” – Om den hellige liturgi

Katolsk, Liturgi, Teologi /

På vår ferietur til Tunisia nylig hadde jeg også med meg interessant teologisk litteratur, bl.a. Pius XII’s encyklika «Mediator Dei», promulgert 20. november 1947. Dokumentet åpner på denne kraftfulle måten:

1. Mediator between God and men and High Priest who has gone before us into heaven, Jesus the Son of God quite clearly had one aim in view when He undertook the mission of mercy which was to endow mankind with the rich blessings of supernatural grace. Sin had disturbed the right relationship between man and his Creator; the Son of God would restore it. The children of Adam were wretched heirs to the infection of original sin; He would bring them back to their heavenly Father, the primal source and final destiny of all things. For this reason He was not content, while He dwelt with us on earth, merely to give notice that redemption had begun, and to proclaim the long-awaited Kingdom of God, but gave Himself besides in prayer and sacrifice to the task of saving souls, even to the point of offering Himself, as He hung from the cross, a Victim unspotted unto God, to purify our conscience of dead works, to serve the living God.

Encyklikaen er på over 200 avsnitt, og jeg kan ikke nevne alt her. Men jeg vil likevel ta fram tre punkter som jeg la spesielt merke til.

1 – Om messen som et offer først og fremst – måltidsaspektet må ikke skygge for denne hovedsaken:

62. … it is a wise and most laudable thing to return in spirit and affection to the sources of the sacred liturgy. For research in this field of study, by tracing it back to its origins, contributes valuable assistance towards a more thorough and careful investigation of the significance of feast-days, and of the meaning of the texts and sacred ceremonies employed on their occasion. But it is neither wise nor laudable to reduce everything to antiquity by every possible device. Thus, to cite some instances, one would be straying from the straight path were he to wish the altar restored to its primitive tableform; …

Pius XII’s encyklika “Mediator Dei” – Om den hellige liturgiLes mer »

Er messen en kultisk handling?

Liturgi, Teologi /

I en annen post (om kvinnelige prester) på denne bloggen har det vært en diskusjon om hva en kultisk handling er. Der kan vi lese:
«Katolske prester utfører ikke kultiske handlinger. Enten tror man på dette eller ikke, så: vi tror at Kristus er sann Gud, og dermed, katolske prester formidler messeofferet hvor vi som troende mottar Kristi realpresens. Dette er ingen kultisk handling fra prestens side – det er Kristus som utfører handlingen. Tror vi. Prester/prestinner fra andre og tidligere religioner, tilhørte et religiøst paradigme hvor selve handlingen, utført av personen, er den bevegende årsak til et eller annet ønsket resultat. Vi kaller dette kultisk handling. Kult – kultur = noe man gjør.»

«Jeg er ikke sikker på at ordet kultisk trenger å brukes så strengt; den katolske kirkes katekisme bruker det f.eks. én gang: § 1346. … Ordets liturgi og eukaristiliturgien utgjør til sammen “bare én kultisk handling”; det bord som dukes for oss i eukaristien, er nemlig på én og samme tid Guds Ords bord og Jesu legemes.»

«Jeg tror ikke du vil ha mange teologer, og ingen religionshistorikere, med deg på din argumentasjon. … Når presten frembærer det ublodige offeret, en gjenkallelse av Kristi éne offer, gjør han faktisk noe. Med Guds nåde gjør presten selv Kristi offer nærværende. Akkurat som du mener: ikke fordi han vil, men fordi Gud gjør det gjennom ham. Men uten presten skjer det ikke. Det er en handling som utføres. På denne bloggen er det en stor vilje til å fremheve offeraspektet i messen. Det betyr samtidig at vi ønsker å tydeliggjøre messen som en KULTISK handling, og mindre som et sosialt bønnemøte.»

«Den strenge definisjonen er egentlig ikke suget av eget bryst må jeg tilstå, men kommer fra en teologisk forelesningsrekke jeg deltok i for et par år siden. Foreleseren skilte det kultiske fra det katolske for å understreke det kvalitativt forskjellige, for å si det slik, mellom katolisismen og andre religioner.»

«Også salige J. van der Burg bruker begrepet “kult” (og “kultus”) i sin lille avhandling om Alterets Sakrament: “Nattverdsfeiringen hører til den offentlige kult, som skal forene de troende (…)”, heter det bl.a.»

Jeg sjekket med van der Burgs hefte: Læren om Alterets Sakrament, og finner at han der faktisk bruker ordet kult/kultisk hele 16 ganger – og jeg har selv ikke noe problem med å bruke det om messen. Tvert imot mener jeg det er viktig for katolikker å framheve nattverden/ messeofferet som en kultushandling, som ganske grunnleggende skiller oss fra de protestantiske kirkenes praksis.

Slik leser vi hos van der Burg:

——-

Eukaristi; bokstavelig «takksigelse» er oldkirkens vanlige betegnelse for Alterets sakrament, som jo er Guds store gave vi skal takke ham for, og den store kultushandling vi skal takke ham ved.

Alterets sakrament, som fra kristendommens begynnelse av var sentrum i den kristne kult, …

Er messen en kultisk handling?Les mer »

Hvordan deltok de troende i messen i Norge før 1965?

Liturgi, TLM /

Jeg er for øyeblikket med på et lite, praktisk seminar om den tradisjonelle latinske messen. Vi snakka i går en del om i hvilken grad de troende i TLM skal/kan svare (dvs. si eller synge) ulike deler av messen. Tydeligvis er det ulike tradisjonele rundt omkring; i Frankrike sier/synger de veldig mye, i England ingenting.

Derfor vil jeg spørre alle som husker (eller kjenner noen som husker) hvordan den katolske messen i Norge ble feira før 1965. I hvor stor grad deltok folket med svar?

Og lekfolket hadde faktisk lov til å delta i veldig stor grad:
a) First, the congregation may make the easier liturgical responses to the prayers of the priest: Amen; Et cum spiritu tuo; Deo gratias; Gloria tibi Domine; Laus tibi, Christe; Habemus ad Dominum; Dignum et justum est; Sed libera nos a malo;
b) Secondly, the congregation may also say prayers, which, according to the rubrics, are said by the server, including the Confiteor, and the triple Domine non sum dignus before the faithful receive Holy Communion;
c) Thirdly, the congregation may say aloud with the celebrant parts of the Ordinary of the Mass: Gloria in excelsis Deo; Credo; Sanctus-Benedictus; Agnus Dei;
d) Fourthly, the congregation may also recite with the priest parts of the Proper of the Mass: Introit, Gradual, Offertory, Communion.
(From: the Sacred Congregation of Rites, on the feast of St. Pius X, Sept. 3, 1958)

Hvordan skal man i praksis klare å “snu” alterne?

Liturgi /

Jeg har blitt stadig mer overbevist at noe av det første som må skje for å vinne tilbake helligheten i messen, er at presten feirer messen vendt mot Gud igjen, og at de troende går tilbake til å motta kommuion knelende og på tungen. Dette burde egentlig ikke være så vanskelig, fordi ingen kirkelige dokumenter noen gang har sagt at det skal gjøres på noen annen måte, og fordi konsekvensene for de troende ikke vil bli særlig dramatiske – presten går jo ikke til alteret før til offertoriet i den nye messen.

Som inspirasjon kan vi se på bildet over, tatt fra bloggen TLM, som viser en liten kirke et sted i Canada.

Cum clamarem ad Dominum, exaudivit vocem meam,

Liturgi, TLM /

ab his, qui appropinquant mihi: et humiliavit eos qui est ante saecula, et manet in aeternum: jacta cogitatum tuum in Domino, et ipse te enutriet. — Exaudi, Deus orationem meam, et ne despexeris deprecationem meam: intende mihi, et exaudi me.

Da jeg ropte på Herre, hørte han mitt rop (om hjelp) mot dem som kommer meg for nær, og han ydmykte dem, han som er fra evighet og blir i evighet. Kast dine tanke på Herren, og han selv skal nære deg. — Hør min bønn, Herre, og akt ikke mitt rop ringe. Vend deg til meg og bønnhør meg.

I den gamle kalender har vi i dag 10. søndag etter pinse, og teksten over er inngangsverset på latin og norsk. Jeg finner ingen felles trekk denne søndagen med den nye messens 16. søndag i kirkeåret – ofte pleier antifoner og bønner være ganske like.

Les tekster og bønner i for 10. søndag etter pinse på latin/norsk her og latin/engelsk her.

“Dersom dine barn synder, gir du anledning til omvendelse.”

Liturgi /

«Herre, uten deg er det ingen Gud som sørger for alle ting, ingen Gud som kan overprøve dine dommer. For din makt er rettferdighetens kilde. Fordi du er alles Herre, kan du skåne alle. Du viser din styrke når noen tviler på at din makt er fullkommen; du tukter alt hovmod hos dem som kjenner din makt. Skjønt du hersker med veldig styrke, dømmer du mildt. Om du ville, kunne du ha brukt din veldige makt mot oss; men i stedet styrer du oss med stor overbærenhet. Slik har du lært ditt folk at den rettferdige skal være menneskekjær, og du har gitt dine barn det gode håp at om de synder, gir du anledning til omvendelse.»

Slik lyder i sin helhet første lesning i dagens messe, tatt fra Visd. 12.13.16-19. Evangeliet handler om samme tema – ugresset i hveten, Matteus 13,24-43. Og i mine prekener i dag skal jeg snakke nokså konkret om omvendelse og tilgivelse.

Her kan man lese dagens tekster og antifoner/bønner.

Festen for apostelfyrstene Peter og Paulus

Liturgi /

Prefasjonen i dagens messe uttrykker tydelig hovedinnholdet i dagens feiring:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud.
For vi gleder oss over hva du virket gjennom de salige apostler Peter og Paulus:
Han som først bekjente troen, og han som forklarte den til fulle;
Peter som grunnla Kirken for Israels rest, og Paulus som ble hedningenes lærer.
Deres nådegaver var forskjellige, men Kristi hushold samlet de til ett;
deres ære er den samme, og de mottok samme seierskrans.

Dagens tekster og dagens bønner i norsus ordo. TLM’s tekster og bønner for denne dagen. (I dag er disse to messene svært like.)

Pave Benedikt vil fortsette med å dele ut kommunion på tungen – og folk skal knele

Liturgi /

Jeg skrev for en måneds tid siden om at folk har begynt å knele når de mottar kommunion på tungen fra pavens hånd. Fra et intervju med pavens seremonimester, Msgr. Guido Marini, ser det ut til at pave Benedikt ønsker at dette skal bli en fast ordning:

L’ OssRom: In the recent visit to Santa Maria di Leuca and Brindisi the Pope distributed Communion to the faithful on the tongue and kneeling. It his a practice destined to become habitual in papal ceremonies?


Msgr. Marini: I really think so. In this regard it is necessary not to forget that the distribution of Communion in the hand remains, even now, from the juridical standpoint, an indult from the universal law, conceded by the Holy See to those bishops conferences which requested it. The method adopted by Benedict XVI tends to underscore the force of the norm valid for the whole Church. In addition, one could perhaps also note a preference for using this method of distribution which, without taking anything from the other, better sheds light on the truth of the Real Presence in the Eucharist, it helps the the devotion of the faithful, introduces them more easily to a sense of mystery. Aspects which, in our time, speaking pastorally, it is urgent to highlight and recover.

Les mer om dette her.

OPPDATERING:
www.katolsk.no meldte også om dette, med det lille bildet – noen få timer etter meg. Hadde de lest det på bloggen min?

Forberedelsen av liturgirevisjonen – september 1964

Liturgi, TLM /

De fleste husker ikke (i detaljer, eller i det hele tatt) hva som skjedde da messen og feiringa de andre sakramentene ble forandra ganske grundig i siste halvdel av 60-tallet. Jeg har f.eks. før denne uka aldri lest dokumentet Inter oecumenici, som den berømte gruppa Consilium (of Sacred Congregation of Rites) publiserte 26. september 1964. Dette dokumentet – som paven bestemte skulle tre i kraft første søndag i fasten 1965 – bestemte at messefeiringa skulle forandres på ganske mange områder. (Man forstår egentlig bare disse punktene hvis man kjenner den gamle messen. Det gjør jeg nå, og jeg forstår (og er delvis enig i) det gjennomgående prinsippet at folket skulle trekkes mer inn i messen, men at f.eks. korstegn skal tas bort forstår jeg egentlig ikke.) Les dette utdraget:

48. Until reform of the entire Ordo Missae, the points that follow are to be observed:

a. The celebrant is not to say privately those parts of the Proper sung or recited by the choir or the congregation.

b. The celebrant may sing or recite the parts of the Ordinary together with the congregation or choir.

c. In the prayers at the foot of the altar at the beginning of Mass Psalm 42 is omitted. All the prayers at the foot of the altar are omitted whenever there is another liturgical rite immediately preceding.

d. In solemn Mass the subdeacon does not hold the paten but leaves it on the altar.

e. In sung Masses the secret prayer or prayer over the gifts is sung and in other Masses recited aloud.

f. The doxology at the end of the canon, from Per ipsum through Per omnia saecula saeculorum. R. Amen, is to be sung or recited aloud. Throughout the whole doxology the celebrant slightly elevates the chalice with the host, omitting the signs of the cross, and genuflects at the end after the Amen response by the people.

g. In recited Masses the congregation may recite the Lord’s Prayer in the vernacular along with the celebrant; in sung Masses the people may sing it in Latin along with the celebrant and, should the territorial ecclesiastical authority have so decreed, also in the vernacular, using melodies approved by the same authority.

h. The embolism after the Lord’s Prayer shall be sung or recited aloud.

i. The formulary for distributing holy communion is to be, Corpus Christi. As he says these words, the celebrant holds the host slightly above the ciborium and shows it to the communicant, who responds: Amen, then receives communion from the celebrant, the sign of the cross with the host being omitted.

j. The last gospel is omitted; the Leonine Prayers are suppressed.

k. It is lawful to celebrate a sung Mass with only a deacon assisting.

l. It is lawful, when necessary, for bishops to celebrate a sung Mass following the form used by priests.

Bilde av Johannes døperen

Liturgi /

Dette bildet (som jeg la ut på bloggen for akkurat et år siden, men som gjerne kan vises på nytt) viser «Den hellige familie på vei til Egypt, med Johannes døperen».
Fra Bartolommeo, Firenze, ca. 1509

Det fins et svært stort antall malerier av Johannes døperen rundt i verdens museer. På denne lenken kan man se mange av dem.

Døperens fødsel – De ventre matris meae vocavit me Dominus nomine meo.

Liturgi /

De ventre matris meae vocavit me Dominus nomine meo: et posuit os meum ut gladium acutum: sub tegumento manus suae protexit me, et posuit me quasi sagittam electam. — Bonum est confiteri Domino: et psallere nomini tuo, Altissime.

Alt i min mors liv kalte Herren meg ved navn og han gjorde min munn til et kvast sverd; i skyggen av sin hånd har han gjemt meg og gjort meg til en utvalgt pil. Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste. Jesaja 49,1-2

I går kveld feira jeg vigilien for Johannes døperens fødsel – novus ordo, menighetsmesse med en liten skare av troende. I kveld feirer jeg dagens messe – TLM, privat messe, med bare en ministrant, så langt jeg vet.

Dagens messe etter TLM kan i sin helhet leses her. Den nye messen ligner mye på den gamle; inngangsverset er bytta ut, men lesningene er de samme og bønnene er også ganske like.

Dominus, fortitudo plebis suæ, et protector salutarium Christi sui est

Liturgi /

Herren er sitt folks styrke, vern og frelse for sin salvede. Frels ditt folk og velsign din arvelodd! Vær deres hyrde og styr dem til evig tid! Sal 28 (27), 8-9

Tekstene i dagens messe er ikke så lette å få tak i, men det handler mest om Herrens hjelp og beskyttelse gjennom livet. Her tar jeg med noen utdrag av tekstene, som viser akkurat dette:

Jeremia 20
Jeremia sa: «Alle som jeg hadde fred med, venter bare på at jeg skal falle … Men Herren er med meg som en veldig helt. Derfor skal de som forfølger meg, snuble og ikke vinne over meg. … Syng for Herren, lovpris Herren, for han berger den fattiges liv og frir ham fra ugjerningsmenn.»

Salme 69 med omkved:
Jeg retter min bønn til deg, se, nå er nådens tid.
Gud, i din store miskunn, hør meg ved din frelsende troskap.
Herre, svar meg i din nådes godhet, vend deg til meg i din store miskunn!

Matteus 10
På den tid sa Jesus til sine apostler: ‘Vær ikke redde for menneskene! … Frykt ikke dem som nok slår legemet i hjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen. Frykt heller ham som kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna! Selges ikke et par spurver for en skilling? Men ikke én av dem faller til jorden uten Faderens samtykke! Og hva dere selv angår, holder han regnskap med hvert hår dere har på hodet. Så vær da ikke engstelige; dere er mer verd enn mange spurver! …

Les alle søndagens tekster her.

Introitus er det samme i TLM, men tekstene er (som vanlig) helt ulike. Les dem her på latin/engelsk her og på latin/norsk her – NB helt nye sider.

Avsuttende ord i St. Olav tidsskrift om den gamle messen

Liturgi, TLM /

I siste nummer av St. Olav tidsskrift skriver redaktør Henrik Holm:

Avsluttende ord i debatten om den gamle ritus
Fra og med september 2007 har det pågått en debatt i St. Olav om pavens Motu proprio, der han åpnet for feiringen av den gamle ritus. Det er ingen tvil om det dreier seg om et sårt tema. Noen har gitt uttrykk for at de følte deres gamle ritus ble tatt fra dem, mens andre opplevde den nye messen som en befrielse. Heldigvis er det nå rom for begge ritene i Den katolske kirke. Uansett hvordan man vil stille seg debatten, er en ting sikkert: Å spille de to ritene ut mot hverandre, er fundamentalt galt og nærmest ukatolsk. Selv om enkelte vil bestride det, er i begge ritene Kristi offer det avgjørende, uansett om det feires på den gamle eller nye måten. Personlig har jeg ingenting imot den gamle ritus, men når enkelte prøver å overbevise meg om at offeret liksom ikke er fullt og helt til stede i den nye messen, er det vanskelig å ikke bli provosert.

Jeg er takknemlig for at redaktøren har gitt plass for en debatt om den tradisjonelle latinske messen i tidsskriftet, og jeg er enig i at det her selvsagt ikke er snakk om et enten – eller. Men det han sier om forståelsen av messen som offer, forstår jeg ikke. Det er jo ikke snakk om at Kristi fullkomne offer ikke bæres fram også i den nye messen, for det gjør det, og det gjøres selvsagt på sammem måten som i den gamle messen. Problemet er at offeraspektet i messen får en mindre tydelig plass, på bekostning av måltidsaspektet. I noen messer blir det så utydelig at det i stor grad forvirrer de troende, noe som selvsagt er svært uheldig.

Aktiv deltakelse er å forene seg selv og sine lidelser med Kristi offer

Liturgi, TLM /

«Vi er alle, prester og lekfolk, kalt til å forene oss selv og våre lidelser med Kristi offer. Dette er den mest fundamentale måten å «delta aktivt» i messen.» Dette sa kardinal Castrillón Hoyos under sitt besøk i England.

Kardinalen var i England bare litt over 24 timer, men hans besøk har gjort et svært stort inntrykk: After the .. visit .., Mr Julian Chadwick, Chairman of the Latin Mass Society, said: “Second only to Pope Benedict’s Motu Proprio, this Pontifical Mass has been the high point of the LMS’s 43 year struggle to preserve and re-introduce the Traditional Latin Rite. Cardinal Castrillón Hoyos has spoken very plainly during his visit, stressing the rights of the faithful and the duties of priests and bishops as established in the Holy Father’s Motu Proprio. These new rights and duties are still sinking in but they are beginning to be better understood and they will result in a widespread re-introduction of the Extraordinary Form in the life of the Church in England and Wales over the next few years. The LMS will work tirelessly to accomplish the clear wish of Pope Benedict. We invite all the priests and bishops of England and Wales to work with us”.

Les pressemeldinga fra the Latin Mass Society her.

Exaudi, Domine, vocem meam, qua clamavi ad te.

Liturgi /

Adjutor meus esto, ne derelinquas me, neque despicias me, Deus salutaris meus. – Herre, hør mitt rop. Du er min hjelp. Forlat meg ikke, min Gud, min Frelser, gå ikke fra meg! Salme 27 (26), 7.9

Denne 11. søndagen i kirkeåret er første lesning fra 2. Mosebok 19,2-6a, og der hører vi bl.a.:
… Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom fremfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.»

I evangeliet fra Matteus 9,36 – 10,8 hører vi om utsendelsen av de tolv apostlene:
Og dette er navnene på de tolv apostler: Den første er Simon, han som kalles Peter; så hans bror Andreas, så Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, så Filip og Bartolomeus, Thomas og Matteus, tolloppkreveren, Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus, Simon den nidkjære, og Judas Iskariot, han som forrådte ham. Disse tolv sendte Jesus ut, mens han la dem følgende på hjerte: … hvor dere kommer, skal dere forkynne at himlenes rike er nær. Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut demoner. Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre.»

Les messen tekster her – bønnene og antifonene her.

I den tradisjonelle latinske messen er antifoner og bønner stort sett de samme (men dagen kalles 5. søndag etter pinse) og tekstene er helt andre. HER er tekstene for denne messen på latin og norsk – i den norske messeboken fra 1961.

Dominus illuminatio mea, et salus mea, quem timebo? Dominus defensor vitae meae, a quo trepidabo?

Liturgi /

Herren er mitt lys og min frelse, hvem skal jeg frykte? Herren verner mitt liv, for hvem skal jeg være redd?

Slik starter inngangsverset i dagens messe, og dagens kollektbønn lyder slik: Barmhjertige Gud, alt godt kommer fra deg alene. Vi ber deg: Opplys våre hjerter ved din Ånd, så vi erkjenner hva som er rett, og med din hjelp også handler etter den innsikt du gir oss. Les alle messens bønner og antifoner her.

Tekstene handler om å ha et rett syn på synd og tilgivelse; om å selv leve etter Guds vilje, og om å vurdere andre mennesker rett – å «hate synda , men elske synderen», som noen uttrykker det.

Hosea 6,3-6
La oss lære å kjenne Herren, la oss strebe etter å kjenne ham! Han kommer like visst som morgenrøden. Han kommer til oss som regnet, lik vårregn som væter jorden. Hva skal jeg gjøre med deg, Efraim? Hva skal jeg gjøre med deg, Juda? Deres troskap er som en morgensky, lik dugg som tidlig blir borte. Derfor slår jeg dem ved profetene, jeg dreper dem med ord fra min munn; mine domsord mot deg går frem som lyset. For jeg vil ha troskap, ikke slaktoffer, gudskunnskap heller enn brennoffer.

Evangelium Matt 9,9-13
På den tid kom Jesus forbi tollboden; der så han en mann som het Matteus. Han sier til ham: «Følg meg.» Og mannen reiste seg og fulgte Jesus. En gang han satt til bords der i huset, var det en hel del tolloppkrevere og offentlige syndere som kom og satt til bords med Jesus og hans disipler. Da fariseerne så det, sa de til disiplene: Hvordan kan deres mester spise i selskap med tolloppkrevere og syndere~» Jesus hørte det og sa: ‘Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå hen og finn ut av hva det betyr, det stedet hvor det heter at miskunn, ikke ofringer, er det jeg vil ha’. For det er ikke de rettferdige, men synderne jeg er kommet for å kalle!»

Les alle søndagens tekster her.

Den tradisjonelle latinske messen har i dag (4. søndag etter pinse) nokså like antifoner og bønner, men helt andre tekster – se her.

Vektforskyvning i messen

Liturgi, TLM /

I en annen post på denne bloggen har det begynt en diskusjon om folkets forbønner i messen; en person har kritisert disse forbønnene, mens andre har kritisert en slik holdning.

Denne uenigheten bunner nok i ganske kompliserte argumenter om hva messen egentlig er, og om det skjedde en tydelig vektforskyvning i messen ved reformen i 1970. Er messen først og fremst at presten bærer fram Kristi offer, og at lekfolket (sekundært) gjør dette sammen med presten. Eller er messen primært en gjentakelse av det første nattverdmåltidet av hele Guds folk, der presten (sekundært) har noen egne oppgaver. Et brev fra SSPX (pdf-fil) til pave Johannes Paul II i 2001 prøver å beskrive problemet:

30. As we have indicated, the gathering of the community is a “sacrament” with a certain power, and not merely a symbol. By “[making] themselves into a worshipping community” (Institutio Generalis §24) the assembly of the faithful make the Lord really present: “Then the priest, by his greeting, reminds the assembled people that the Lord is present among them. This greeting and the people’s reply express the mystery of the Church formally assembled” (IG §28). From the outset, therefore, the emphasis is on the Lord’s spiritual presence, and this presence will dominate the ceremony. Having devalued the presence of Christ the Victim which is brought about transubstantially through the action of the sacred minister, the new missal glorifies the spiritual presence of the Lord wrought through the ministry of the priest and people. As for the celebrant who is offering the Eucharist, he must simply “serve God and the people with dignity and humility” in order to “make the faithful realize the presence of the living Christ” (IG §60). …

32. The “Eucharistic liturgy” of the new missal patently shows how the ministerial priesthood has been pushed aside in favor of the communal action of the assembly. …

Vektforskyvning i messenLes mer »

Flott messe med kardinal George i Chicago

Liturgi /

Father Z. skrev om en ordinasjon (av to prester) i menigheten St. John Cantius nylig, og kalte sitt stykke «Wonderful liturgical eye-candy». Den aktuelle menigheten er en liturgisk eksempelmenighet (for alle som liker tradisjonell liturgi) og et godt eksempel på den nye messen feira på en fin måte, men de bruker også den tradisjonelle latinske messen.


Messen ble feira på latin (novus ordo), og ad orientem – som vi ser under.

LES MER OG SE FLERE BILDER HER.

Skroll til toppen