Liturgi

Sist fredag ble det offentliggjort på http://www.katolskakyrkan.se/ følgende melding fra biskop Anders Arborelius, der han ønsker den tradisjonelle latinske messen varmt velkommen. (!) Slik skirver han:

Tridentinsk mässa
Efter Summorum Pontificum, alltså det Motu Proprio, som påven Benedikt XVI skrev den 7.7.2007 angående firandet av den tridentiska mässan i den form som den salige Johannes XXIII år 1962 godkände, har jag undersökt möjligheterna för hur denna mässa skall firas i vårt stift. Den helige fadern vill med sitt Motu Proprio stärka enheten i Kyrkan och befästa en rik liturgisk och andlig tradition som måste få leva vidare. I vårt stift med alla dess olika riter och nationella språk som mässan firas på finns en stor liturgisk mångfald och det bör inte förvåna någon att den salige Johannes XXIII:s mässa firas mer frekvent i framtiden. Jag är mycket tacksam för att präster från Kristus Konungens Institut regelbundet har kommit till vårt stift för att fira denna mässa. Också i framtiden vill de fortsätta med detta, och de har också visat sig villiga att hjälpa de präster i stiftet som vill lära sig att fira denna mässa. Tanken är alltså att utöka firandet av denna mässa på de tre platser i landet där det redan förekommer: Stockholm, Göteborg och Malmö/Lund. Så snart mässtider etc. blivit klara kommer det att kungöras på respektive plats.

Jag vill också tacka Kardinal Dante Sällskapet som lagt sig vinn om att vårda denna liturgiska tradition och pater Wilhelm Feussner SJ som sedan en tid fungerat som stiftets kontaktperson i detta sammanhang.

På denne adressen kan man se mange interessante bilder av hvordan den tradisjonelle messen blir feira etter dominikansk ritus. Dominikanerne hadde/har mange små forskjeller i sin messefeiring, men bildene gir også et godt bilde av hvordan den gamle messen generelt blir feira. Ærbødigheten overfor Gud er svært tydelig, og offergavene blir behandla svært samvittighetsfullt. En hel del av dette er blitt borte i vår tid, siden det fins svært så få faste regler nå.

Denne søndagens tekster starter med å slå fast av vi mennesker mangler innsikt i de store spørsmål i livet: «Hvordan kan vel menneske kjenne Guds plan, eller utforske hva Herren vil? Et dødelig menneskes tanker duger ikke, våre innfall er så usikre. For det dødelige legeme tynger sjelen ned, den jordiske hytte fyller sinnet med bekymringer. Vi kan knapt nok tyde de jordiske ting, vi må streve for å fatte selv det som er oss nærmest. Men det som er i himmelen, hvem kan utforske det?»

Så blir dette forsterka av de kjente ord i Salme 90: «Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: «Vend tilbake menneskebarn!» For tusen år er i dine øyne som en dag, som dagen i går og som en nattevakt. Du skyller dem bort som en drøm om morgenen. De er som det groende gress. Det gror og blomstrer en morgen, innen aftenen er det visnet og tørt.»

I andre lesning skriver Paulus til sin venn Onesimus fra fengselet – Paulus skrev mye når han (ofte) satt i fengsel. Og Jesus utfordrer oss skikkelig når han i evangeliet sier: «Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. … ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.»

Les alle søndagens tekster her.

I forrige post skrev jeg om en søknad fra personer knytta til Karl Borromæus Gruppen til en sogneprest i København om den tradisjonelle latinske messen kunne feires hver søndag i hans sognekirke. Selv om jeg selv er usikker på om jeg personlig vil foretrekke den gamle messen heller en den nye messen feira på verdig måte (med gregoriansk sang, gjerne på latin, med presten og alteret vendt mot Herren etc.), syns jeg absolutt at søknaden bør innvilges. De som har søkt er likevel usikre på om de vil få lov, for det fins motstand mot den gamle messen i Danmark.

Men de bør ubetinget få et ja, fordi: De allerede har en prest som kan feire messen, de vil hjelpe med alt praktisk slik at det ikke skal bli noen byrde for menigheten, de er forsiktige og ønsker ikke å begynne før til advent, og de har helt rett når de sier at pave Benedikt ønsker at den gamle messen skal feires i vanlige kirker og bli en del av menighetslivet. (Så langt har Københavns biskop bare gitt tillatelse til en messe i måneden, og da ikke på en søndag og ikke i en sognekirke.)

I pavens motu proprio står det at hvis sognepresten ikke ser seg i stand til å la den gamle messen feires i menighetskirken (sognepresten har ikke mulighet til å nekte av andre grunner), er det biskopens ansvar å hjelpe. Hvis verken sogneprest eller biskop viser noen velvilje, har Vatikanet så en egen kommisjon som skal kunne gripe inn. Men jeg ser ingen grunn til at det skal være nødvendig i København.

Så vidt jeg vet er det ikke sendt noen søknad og heller ikke lagt noen planer for offentlig, regelmessig søndagsfeiring av den gamle messen noen steder i Norge (men kanskje jeg tar feil?), så dette initiativet i Danmark vil jeg følge med stor interesse.

Jeg skrev nylig at jeg ikke trodde det skjedde så veldig mye i Danmark mht den tradisjonelle latinske messen, men nå har jeg blitt korrigert. I en mail ble jeg gjort oppmerksom på en nyhet på nettstedet til Sankt Karl Borromæus Gruppen – for den ekstraordinære liturgi i bispedømmet København.

Gruppen har sendt en henvendelse til sognepresten ved Jesu Hjerte kirke i København, som er meget vennlig og ryddig, slik som pavens motu proprio legger opp til, og lyder slik:

Kære sognepræst, p. Gerhard Sanders SJ

[Underskrevet af 40 troende med tilknytning til Jesu Hjerte kirke]

De skriver også:
… En gruppe af såvel ældre som yngre katolikker i København har i de senere år deltaget i den hl. messe efter såkaldt gammel ritus (nu ved pavens udtalelse tydeliggjort som en ekstraordinær form af den romerske enhedsritus), idet biskop Kozon har udnævnt p. Michael Hornbech-Madsen som ansvarlig for gruppens præstelige betjening. I øjeblikket fejres messen en gang om måneden i skolekapellet på Institut Sankt Joseph.

For det andet går Motu propriet ud fra, at den ekstraordinære messefejring finder sted som en del af – og ikke som hidtil afsondret fra – sognelivet. Man kan næppe tænke sig en kirke i hovedstaden, hvor denne forudsætning bedre kan opfyldes, end netop Jesu Hjerte Kirke.

Søndagens første lesning er fra Sirak 3:
«Min sønn, vær ydmyk i all din ferd, så vil du bli mer avholdt enn en som deler ut gaver. Jo mektigere du blir, desto mer må du ydmyke deg, og Herren skal vise deg nåde. For Herrens makt er stor, og de ydmyke lovpriser ham. Når den overmodige rammes, fins det ingen lindring, for ondskapen har slått rot i ham. Den forstandiges hjerte grunner på ordspråk, den vise ønsker å lytte og lære.»

Evangeliet har samme tema og avslutte slik:
«For den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.
Han sa også et ord til den som hadde innbudt ham: «Når du skal ha gjester, enten til middag eller kvelds, skal du ikke be venner og brødre og slektninger og rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår.»

Det er ikke lett å ha den rette ydmyke holdning, det vet vi nok alle sammen av erfaring. Men Kristus selv var det; han fornedret seg like til døden på korset, og derfor ble han opphøyet over alle ting.

Onsdag 5. september er den salige Teresa av Calcuttas minnedag, og jeg skal snakke litt om hennes i mine tre messer denne søndagen. Hun er et eksempel på en sann ydmyk livsholdning, og en person som i alle fall ikke hjalp de fattigste av de fattige for å få noe igjen selv. Hun gjorde det for å være lydig mot det kallet Herren hadde gitt henne.

LES ALLE TEKSTENE FOR DENNE SØNDAGEN HER.

My spirits are soaring after attending yesterday’s solemn traditional Mass at Merton College, Oxford, during the training course for priests organised by the Latin Mass Society. Dette sier Damian Thompson, som blir sitert av Father Z. Han fortsetter slik:

It was glorious to see the sunlight piercing the pillar of incense as priest, deacon and sub-deacon performed the ancient liturgy for which Merton Chapel was built.

Let’s hope that that the social barrier between Catholics attached to the newer and older forms of the Mass also disappears. The Pope understands that liturgical renewal will reinvigorate the whole Church; what Catholics need now are diocesan bishops who are willing implement his reform.

For Z. er det viktigste her kanskje at det stort sett er vanlige menighetsprester som deltar på det «trenings»seminaret. Jeg er enig med ham at en symbiose mellom de to formene av messen er det viktigste. Om den tradisjonelle latinske messen (i sin rene form) blir feriet svært ofte i framtida, er litt mindre viktig enn om pavens motu proprio kan skyve messefeiringa i Den katolske kirke som helhet i riktig retning.

Jeg er altså ikke helt på linje med flere av puristene/tradisjonalistene som skriver på bloggen min. (Men de må gjerne fortsette å skrive, og prøve å overbevise meg og andre!)

Bildene har jeg funnet her.

Jeg leste i dag om en preken erkebiskop Vincent Nichols i Birmingham (i England) holdt for prester som er kommet sammen for å øve på den tradisjonelle latinske messen. Han legger stor vekt på rikdommen i den gamle messen, og hvordan den kan fokusere på en verdig feiring også av den nye messen (og at det er nødvendig).

Samtidig nevner han at Vatikankonsilet ba om noen forandringer i messen som hadde blitt feiret inntil da. (Dette punktet vil jeg gjerne se litt mer på snart; enkelte ting ble nevnt spesifikt av biskopene, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde drømt om at forandringene skulle bli så store som de faktisk ble.)

I hope that your study of the Missal of Pope John XXIII will help you to appreciate the history and richness of that form of the Mass. And I trust that you will bring all that you learn to every celebration of the Mass you lead in the future.

The Missal of Pope John XXIII will remain the extraordinary form of the celebration of the Mass, for, as Pope Benedict says, its use ‘presupposes a certain degree of liturgical formation and some knowledge of the Latin language; neither of these is found very often’. And the decision of the Church was that, for general use, it needed to be revised. But there are truths of which it can still remind us and it has treasures and consolation to offer.

Father Z. har også skrevet om dette på sin blog, og fått inn ganske mange kommentarer, bl.a. en som sier at det godt kan tenkes at den nye og den gamle formen av messen vil smelte sammen; kanskje med TLM som utgangspunkt, men: «I, for one wouldn’t object ot seeing the whole congregation singing the Pater Noster for example.»

«Herodes hadde latt Johannes gripe, hadde bundet ham og kastet ham i fengsel. Dette hadde han gjort på grunn av sin brors hustru Herodias. For Johannes hadde sagt til Herodes: «Det er ikke tillatt for deg å ha henne til hustru.» Han ville da helst ha drept ham, men var redd folket, som mente at Johannes var en profet. Men da Herodes feiret sin fødselsdag, danset datter til Herodias for gjestene. Herodes likte dette så godt at han med ed lovte å gi henne hva hun så bad om. Da fikk moren henne til å si: «Gi meg døperen Johannes’ hode på et fat.» Kongen ble ille ved, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, bød han at hun skulle få det, og han sendte folk for å halshogge Johannes i fengslet. Hodet ble båret inn på et fat og gitt til piken, som gav det videre til sin mor. Men disiplene hans kom og hentet liket og gravla det, og gikk så og fortalte alt til Jesus.» Matteus 14, 3-12

Det er denne hendelsen katolikkene markerer i dag. Les mer om dagen på katolsk.no. Trykk HER for å se en stor kopi av Caravaggios bilde.

Her er noen tanker jeg har gjort meg et par dager etter å ha opplevd min aller første tradisjonelle latinske messe (TLM):

For det første syns jeg det var fint at presten var lite opptatt av ytre prakt og stas. Man trenger selvsagt en del ting når man skal feire messe, men det trenger ikke alltid være eksklusivt og flott. Noen ganger får man dessverre inntrykk av at det ytre er det mest sentrale for noen tradisjonalister.

Dernest var det godt at liturgien var et tydelig møte med Gud; der forberedelse og rensing fra synd var viktig, der Kristi fullkomne offer ble løfta fram for Gud, og der Gud blei tilbedt og takka på en passende måte.

At presten sa en hel del ting stille i messen (både i forberedelsen og selve canonbønna) var ventet og det må man tåle – selv om det var uvant for noen av oss. Hvis vi hadde kjent TLM-liturgien bedre, hadde vi ikke vært så usikre og forvirra som noen av oss var.

At presten aleine sier enkelte ting i messen som vi er vant med å si sammen (Fadervår, Gloria, og i stor grad også Credo, Sanctus, Agnus Dei), syns jeg er mindre naturlig. Det ser ut til å være historiske grunner for noe av dette, men slike ting syns jeg nok virker unødvendig passifiserende.

Bibeltekstene lest på latin av presten, mens han står vendt mot alteret, syns jeg nok er det aller minst passende. Her bør TLM lære av den nye messen og lese bibeltekstene på et passende moderne språk, vendt mot folket.

I den gamle messetradisjonen er det flere ulike messer, og det er mange små ulikheter mellom disse messene som jeg ikke har noen oversikt over. Kanskje Trond kan hjelpe meg hvis noe av min kritikk ikke treffer.

Søndagens første lesning, fra Jesaja 66, handler om hvordan Herren vil kalle alle folkeslag til seg. Det er en ganske festlig tekst:

Jeg som kjenner deres gjerninger og tanker, kommer for å samle alle folk og tungemål. De skal komme og se min herlighet. Jeg gjør et tegn iblant dem og sender noen av dem som er berget, ut til folkene – Tarsis, Put, Lud, Mesjek, Rosj, Tubal og Javan – og til de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet. De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene. Og de skal komme med alle deres brødre fra alle folkeslag, som en offergave til Herren – til hest, i vogner og bærestoler, på muldyr og kameler. De skal komme til mitt hellige fjell i Jerusalem, sier Herren, som når israelittene kommer med offergaver i rene skåler til Herrens hus. Også av dem tar jeg noen til prester og til levitter, sier Herren.

Sett sammen med evangeliet, fra Lukas 13, blir perspektivet også på den festlige og gledesfylte teksten ganske alvorlig. Jesus sier nemlig at de som er utvalgt må arbeide hardt for å holde seg på den rette vei, og at «mange skal forsøke å komme inn i himlenes rike, men ikke klare det». Akkurat det ransakende spørsmålet skal jeg prøve å fokusere på i søndagens messer. Slik lyder hele evangeliet:

På sin vei til Jerusalem drog han omkring fra by til by og fra landsby til landsby og lærte folket. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husbonden først har reist seg og lukket døren, og dere står utenfor og banker på og sier: «Herre, lukk opp for oss!» da skal han svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra.» Da vil dere si: «Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.» Men han skal svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.» Da skal dere gråte og skjære tenner, for dere skal se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene samlet i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Noen av de siste skal da bli de første, og noen av de første skal bli de siste.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER OG BØNNER.

På bloggen The New Liturgical Movement leste jeg nylig om en amerikansk familie som hadde flyttet til en ny by, og hadde svære problemer med å finne en kirke å gå i som hadde en messefeiring de kunne klare å holde ut. Jeg har selv snakket med flere utenlandske katolikker i det siste, og blitt forundret over hvor snevert de tenker om liturgien; å synge bare ørlite grann latin i messens faste ledd er helt fremmed for dem, det samme gjelder tradisjonelle salmer. De tenker også lite på at messen først og fremst er et møte med Herren, og at det horisontale aspektet (og det de 20-30 frivillige i hver messe skal gjøre) er noe mindre viktig.

I artikkelen under hevdes det at 85% av messene ofte kommer svært til kort. Jeg er redd det kan være korrekt når vi tenker på om messene er et verdig møte med den allmektige, og om man til en viss grad tar vare på Kirkens liturgiske tradisjon. I Norge er det faktisk ganske annerledes, og i går hørte jeg rykter om at man i St. Olav domkirke er i ferd med å innføre (enda) mer latin, faktisk å lese en søndagsmesse helt på latin hver søndag, kan noen bekrefte det?

Her er utdrag fra artikkelen jeg refererte til:

Two friends of mine from different parts of the country, settled into a parish of their liking, more or less, picked up to move to other parts of the country, leaving their parishes behind and encountering a terrifying situation in looking for a new parish. Both of them are in a state of complete shock.

For this reason, we all work very hard to find liturgical environments that are suitable to our sensibilities and then feel a bit of comfort, only to have this completely upset when we move across the country into an unfamiliar place and encounter that horrible reality that Catholic liturgy in the United States really is in a relentless state of emergency. You can at this point make up a statistic, but I’m guessing that something like 85% of Catholic Masses in this country stand in complete violation to the letter and spirit of the Roman Rite.

LES RESTEN HER.

I Vermont i USA gikk en biskop foran med et godt eksempel, og feiret Høytiden for Marias opptagelse i himmelen med en stor tradisjonel latinsk messe – se bildet.

Jeg tror det skal slike litt store sammenhenger til for at katolikker flest skal oppdage den gamle messen, slik at den nye og gamle messen sammen skal innvirke positivt på hverandre, og på den måten oppfylle det jeg tror er pave Benedikts målsetting med å frigi den gamle messen. (Legg også merke til at denne kirken har et frittstående alter, og at det ikke er noe problem.)

Slik leser vi på bloggen WDTPRS:

For the first time in more than 30 years, Roman Catholics in Vermont had a chance to attend a traditional Latin Mass last week, and the overwhelmingly positive response means there likely will be more to come.

Looking out on the overflowing congregation, bishop Matano promised to invest time in similar ceremonies. «If this is what it takes to fill our churches, then so be it,» he said. «I will do whatever I can to fill our churches.»

Father Z. har på sin blog spurt leserne hvordan de i utgansgpunktet opplevde den tradisjonelle latinske messen – NB han ba bare de som ikke var vokst opp med den å svare.

I have a favor to ask those of you who did NOT grow up with the older form of Mass. If sometime along the way you decided to check out the older form of Mass, the «Tridentine» Mass, I am interested in your experience and reactions.

* Were you «hooked»?
* Are you hooked now but it took a while?
* Were you indifferent («What’s the big deal?»)
* Were you put off and don’t want to go back?
* What was it that captured you?
* What repelled you?
* Do you go now? Often? Exclusively? Rarely?

Så langt har han fått 141 svar (22/8 er det blitt 233 svar). Noen likte den tradisjonelle messen fra første stund, andre ikke så veldig godt, de foretrekker den nye messen «verdig feiret». Men når den nye messen ikke blir feiret skikkelig (som vel er Kirkens hovedproblem) er det mange som søker etter alternativer.

LES SVARENE HER.

Profeten Jeremia levde et farlig liv, og sa ofte ting folk i Jerusalem ikke likte. Bl.a. slik vi hører i dagens første lesning fra kapittel 38: De tok Jeremia og kastet ham i kongesønnen Malkias brønn i vaktgården. De firte ham ned med rep. Det var ikke vann i brønnen, men gjørme, som han sank ned i. Ebed-Melek gikk ut av slottet og sa til kongen: «Herre konge, det er ondt, alt det som disse mennene har gjort mot profeten Jeremia. Nå har de kastet ham ned i brønnen, og der kommer han til å dø av sult; for det er ikke mer brød i byen.» Da gav kongen nubieren Ebed-Melek denne befaling: «Ta med deg tretti mann herfra og dra profeten Jeremia opp av brønnen før han dør.»»

Også dagens evangelium fra Lukas 12 viser at det kan være vanskelig å følge Guds veier: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; hvor jeg ønsker at den alt var tent! En dåp må jeg døpes med; hvor tynget jeg er til den er fullført! Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.»

Jeg tar opp et konkret eksempel i talen i dag; Øyvind Benestad, som i flere år har jobba for at kristne ungdommer og voksne skal kunne leve etter Guds bud, og ofte ikke blitt så populær på det. Dette siste året har han brukt den meste av sin energi på å kjempe FOR den tradisjonelle ektekspsloven (se: http://morfarbarn.no/ ) på en svært modig og dyktig måte – på tross av all den kristikken og ubehaget han får.

LES SØNDAGENS TEKSTER HER.

Jeg leser stadig kommentarene/ retningslinjene til pavens dokument om den gamle liturgien, mest på bloggen WDTPRS. I dag sier Father Z. at han aldri lest et så negativt og restriktivt dokument som det erkebiskopen i Glasgow er i ferd med å sende ut. Det ser ut til at ingen prester ordinert etter 1970 vil få lov til å bruke den gamle messen, og bare troende som over lang tid har brukt den gamle liturgien, skal få lov til å fortsette med det! Var det dette pave Benedikt hadde i tankene? Her er noe av dokumentet med Father Z’s kritiske kommentarer:

«Notice that there is to be a «stable group», a single request does not establish such a group. Moreover the group is to be identified as adhering to the earlier liturgical rite. A vague hankering for the old days is not an adherence to the earlier rite; this document has been issued to attempt to address serious divisions, not a generalised longing for days past. The word «adhere» is fundamental to the use of the extraordinary form. I find it difficult to envisage that there are any «stable groups» in our diocese who «adhere» to the 1962 Missal. [How many mistakes can we find in this? 1) «stable group» is not in the document, 2) «attached» not «adhere», 3) the M.P. says «attached to the previous liturgical tradition» not «1962 Missal»] There are clearly individuals who do so, but when offered a weekly celebration of Mass in the 1962 Missal less than 30 people regularly attend. Furthermore it is difficult to say that people who do not regularly attend the 1962 Missal when it is actually available «adhere» to this Rite.»

…

Svært restriktivt syn på pavens motu proprio fra SkottlandLes mer »