Økumenikk

En ny luthersk kirke i Norge

Jeg leste nettopp om en ny kirke i Oslo: Messiaskirken. Det er en luthersk menighet, tilknyttet den lutherske Missouri-synoden i USA. Og det er ekstra interessant å lese om kirken, siden den ledes av min gode venn Torkild Masvie. Vi studerte sammen på MF, var feltprester i Finnmark samtidig (1982-83), og var en hel del sammen på slutten av 80-tallet. Siste gang vi møtte Torkild og kona Inger, var i Jerusalem i 1993 (alt for lenge siden!) da Torkild var leder av Israelsmisjonens Caspari-senter der.


Siden har de vært i USA noen år, og nylig kommet tilbake og startet opp en ny luthersk menighet. Torkild var ikke enig med meg i 1983, da jeg var i ferd med å melde meg ut av Den norske kirke, men etter hvert har han innsett at utviklingen har kommet så langt at han ikke hadde noen annen mulighet. Han svarer nå på spørsmålet: Hvorfor har du sagt adjø til Den norske kirke?

Jeg ser det som urealistisk å stanse liberaliseringen som skjer i Den norske kirke. I høyden er det mulig å bremse den. Derfor anbefaler jeg folk å gå ut og finne en kirke som kan gi hjelp til å leve som Jesu disipler. Her er Messiaskirken et godt alternativ.

Det er viktig at en menighet/kirke ikke lever et liv alene. Derfor har vi lagt vekt på å høre til et stort internasjonalt fellesskap. Vi er etablert som en luthersk kirke til den store Missouri-synoden i USA. Den står videre i et stort nettverk med andre lutherske kirker verden rundt, i et alternativ til Det Lutherske Verdensforbund (LVF).

Selv har jeg jo som kjent forlatt den lutherske kirke fullt og helt og blitt katolikk, men det var interessant å lese om Torkild og hans arbeid. LES MER I DAGEN eller på MENIGHETENS EGEN SIDE.

Adventisters og andre kristnes syn på helligdagen

Jeg har fått overraskende mange kommentarer til en post jeg nylig skrev om helligdagen, om betydningen av å gå i kirken den dagen. Dette er en viktig regel for alle katolikker – og det bør det vel være også for andre kristne?

Uten at jeg hadde tenkt på hviledagen som noe annet enn søndagen, brøt det løs en debatt om akkurat det: Noen lurte på hvorfor mange kristne hadde flyttet hviledagen fra lørdag til søndag, og andre svarte med å angripe (syns jeg nok selv) adventistene altfor kraftig for å beholde lørdagen. LES DEBATTEN HER.

I går kveld fikk jeg et interessant innlegg i denne debatten som jeg ønsker å gjengi her i sin helhet:

Flott blogg dette her… Gøy å lese intelligente “samtaler” som alle kan lære noe av. Her kommer litt info fra innsiden av adventistsamfunnet. Jeg er selv ca. 35 år og adventistpastor i Oslo. Det meste av det som er sagt om Adventistene i denne bloggen er korrekt, men her er litt tilleggsinformasjon.

1) Vi startet som en vekkelsesbevegelse på tvers av mange kirkesamfunn på 1830 og 40 tallet. Fokuset var Jesu gjenkomst. Helt fra starten og frem til i dag har adventistteologien a) vært et konglomerat fra ulike tradisjoner b) vært i konstant utvikling. Det er høyt under taket og store sprik innad i bevegelsen. Når jeg sier at jeg er adventist, føler jeg alltid at jeg må kvalifisere utsagnet, siden jeg på mange områder er nærmere f. eks. luteranere og pinsevenner enn enkelte grupperinger i mitt eget kirkesamfunn.

2) Det viktigste i troen vår er ikke sabbat og mat (sabbat og salat som noen erter oss med :-D ) men Jesus. Men det er jo ofte slik at særegenheter som skiller grupper fra andre har det med å få stor symbolverdi. Kanskje så mange som 30-40% av adventistene er vegetarianere av helsemessige grunner.

3) Vi er enig med Den romersk katolske kirke i at hviledagen ble gitt i skapelsen til hele menneskeheten, og at den ikke bare var for jøder. Vi er uenig med de fleste kristne om at det var riktig å flytte den til søndag.

4) Det vil være riktig å si at NOEN adventister mener det om at Jesus hadde Adams natur etter fallet, men likevel ikke syndet, og at vi kan leve som ham. Dette har vært et stort debatt-tema innen adventismen i 150 år – men dette er ikke et offisielt trospunkt og av adventistpastorene i Norge vil jeg anslå at ca. 80 % forkaster dette synet. Jeg er minst like fortvilet over Kringlebottens observasjoner som Kringlebotten selv… Våre offisielle trospunkter kan leses her.

5) Katolikker og Luteranere deler opp de elleve “du skal (ikke)” i tibudsloven på en annen måte enn den reformerte tradisjonen. Katolikker og Luteranere deler budet om å begjære i to, mens den reformerte tradisjonen har med billedforbudet i starten som et eget bud. Adventistene står i den reformerte tradisjonen her.

Håper dette har bidratt litt til den gode samtalen. Ellers kan jeg anbefale biskop Ole Christian Kvarmes bok om hviledagen: “Evighet i Tiden”. Noe av det beste jeg har lest om temaet. I hvert fall på norsk.

Les mer av og om forfatteren, Harald, her:

Pave Benedikt og patriark Bartolomeus møtes igjen i mars?


Benedikt XVI og Bartolomeus I ser nå på muligheten for å møtes på nytt til våren, for å åpne den nesten dialogrunden mellom katolikker og ortodokse – for å vise tydelig at de støtter dette arbeidet for å nærme seg full kommunion. I Konstantinopel sier kilder at dette møtet kan skje i Ravenna (i Italia) tidlig neste år.

The same sources indicate that the sensational proposal was made by Bartholomew I during the Pope’s visit to Istanbul. Card Walter Kasper, head of the Secretariat for Promoting Christian Unity, is said to have liked the idea and Benedict XVI approved it in principle, conditional on his future agenda. The Joint Commission began to meet again after six years.

It was suspended because of the impossibility to find common ground on issues like the place of the Uniate Churches, i.e. Catholic Churches, especially in Ukraine and Romania, which reached full communion with Rome in the 16th century whilst at the same time preserving the Eastern rituals and liturgies.

With the Joint Commission back on—first meeting in September in Belgrade (Serbia)—, Catholics and Orthodox have began looking at another key issue in ecumenical relations, namely the powers of the bishop of Rome, i.e. the Pope.

Ordinasjon til katolsk prest

Jeg har tidligere skrevet om Alvin Kimel, som var anglikansk prest ble katolikk for 1 1/2 år siden. Han skal nå førstkommende søndag ordineres til katolsk prest.

Denne uken har han vært på den obligatoriske 5 dagers retretten alle må ha før sin ordinasjon, og ber om alles forbønn før den viktige handlingen søndag.

Han siterer også hva den engelske martyrbiskopen og helgenen St John Fisher på reformasjonstiden skrev om prestetjenesten:
5) The institution of pastors not only was necessary in the early days of the Church’s life but needs to last for ever, until the building-up of the Church is fully completed. …

8) All those lawfully ordained receive from the Holy Ghost gifts of grace by which they are made more fit worthily to carry out the duties of their ministry.

Les mer om prestetjenesten her.

Full kommunion mellom katolikker og ortodokse?

Pave Benedikt og patriark Bartolomeus møttes både i går kveld (til vesper) og i dag til den hellige liturgi (=messe) på festdagen for apostelen Andreas. Paven lovet at Den katolske kirke ville gjøre alt den kunne for å få større enhet mellom verdens 1,1 milliarder katolikker og 250 millioner ortodokse, og han refererte også til De ortodokse som søsterkirker.

In a similar spirit, Patriarch Bartholomew I vowed commitment to “the unwavering journey toward the restoration of full communion among our churches,” even referring to Benedict XVI as “our brother, and bishop of the elder Rome.” In their Common Declaration, Benedict and Bartholomew pledged “to renew our commitment to move towards full communion.”

John Allen skriver videre om dette møtet, og er nokså nøktern i sin konklusjon:
This is not the first time a pope and a patriarch have issued such paeans to unity. Benedict XVI is actually the third pope to visit the Phanar, following in the footsteps of Paul VI in 1967 and John Paul II in 1979.

In the light of almost 40 years of experience, such events have to be evaluated on two levels: the symbolic and the substantive. Symbolically, they offer powerful testimony to the success of the ecumenical movement in overcoming old prejudices and pointing the way towards new Christianity unity. Substantively, however, they normally leave the underlying disagreements between the various Christian bodies largely unresolved – including, above all, the power of the papacy.

Such appeared to be the case again today.

Paven reiser til Tyrkia i dag

Pave Benedikt reiser til Tyrkia i dag, på et tre dagers besøk. Det er først og fremst en åndelig reise, der møtet med patriarken av Konstantinopel, Bartolomeus I, er det viktigste.

Det har vært vanlig at Roma og Konstantinopel besøker hverandre henholdsvis på Peters fest i Roma, 29/6 og Andreas’ fest i Konstantinopel, 30/11. Oftest sender paven en representant for å feire apostelen Andreas, men i år reiser han selv.

Samtalene mellom Den katolske og Den ortodokse kirke er nylig blitt gjenopptatt, så det er visse håp om forbedrede forhold mellom de to kirkene – som teologisk står veldig nær hverandre, men der både følelsesmessige og politiske problemer har skapt vanskeligheter i 1000 år.

Politisk er det også et viktig besøk, det er første gang pave Benedikt besøker et muslimsk land, og forholdet mellom kristne og muslimer har blitt betraktelig vanskeligere etter 9/11. Aftenposten skriver i dag at den tyrkiske statsministeren likevel vil møte paven, Den katolske kirke i Norge har laget en samlesiden for nyheter om besøket, og den dyktige katolske korrespondenten John Allen kommer til å dekke besøket svært grundig.

Økumenisk møte på høyt plan


Pave Benedikt møtte (den anglikanske) erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, nå på torsdag, de ba non-bønnen sammen og kom etter en samtale med en felles uttalelse. Det var denne uken 40 år siden første møte mellom paven av erkebiskopen av Canterbury.

En av de mange rapportene fra møtet legger vekt på forskjellen fra sist gang Williams møtte paven, pave Johannes Paul II: Yesterday’s discussions between the Archbishop of Canterbury and Benedict XVI were more lively. The Pope has been transformed. Not only is the role of the pontiff being played, Doctor Who-style, by another man; but that man, Joseph Ratzinger, has also managed to shrug off his own saturnine image and emerge as a beaming pastor with possibly the finest theological mind in the Church.

Les videre i en en artikkel i the Telegraph.

Paven hilste erkebiskopen på denne måten, og kom bl.a. inn på de store problemene som har oppstått i forholdet mellom katolikker og anglikanere de siste årene:
There is much in our relations over the past forty years for which we must give thanks. The work of the theological dialogue commission has been a source of encouragement as matters of doctrine which have separated us in the past have been addressed. The friendship and good relations which exist in many places between Anglicans and Catholics have helped to create a new context in which our shared witness to the Gospel of Jesus Christ has been nourished and advanced. The visits of Archbishops of Canterbury to the Holy See have served to strengthen those relations and have played an important role in addressing the obstacles which keep us apart. …..

Deretter kommer pavens mer kritiske kommentarer. …

En underlig type lederskap i trosmenigheter

Avisen Dagen skriver i dag ganske sjokkerende ting om hvordan lederskap kan utøves i trosmenigheter. Når jeg leser dette, tenker jeg ca 15 år tilbake, da jeg som luthersk pastor i Arendal var med i en støttegruppe for avhoppere fra disse miljøene. Jeg møtte da mange mennesker som hadde blitt svært preget og såret av å ha vært i slike menigheter.

I Dagen forteller en tidligere ungdomspastor i Levende ord i Bergen hva han har vært med på:
– Som ledere i Trosbevegelsen ble vi opplært til å trakke inn i menneskers personlige liv, og skulle forandre alt. (…) Noen ganger blir jeg svært fortvilet med tanken på de menneskene som er blitt utsatt for menighetssystemet jeg var leder i. (…) Mange ganger har jeg reagert på voldsomme overtramp, men jeg turde ikke gjøre noe med det. Tenkte at det var jeg som var lite åndelig og ikke forstod hva mine ledere gjorde, skriver Tor Håkon Eiken.

LES RESTEN AV DENNE ARTIKKELEN HER.

HER ER EN BLOG MED MER OM SAMME SAK.

OPPDATERING 22/11

I dag skriver både Bergens Tidende og Vårt Land om denne saken.
Jeg har også i dag lest mange innlegg i denne posten på Andys blogg, som startet hele debatten.

Samtale om økumenikk i Vatikanet i dag

I dag i Vatikanet hadde pave Benedikt XVI et møte med den samlede Enhetskommisjonen (the Pontifical Council for Promoting Christian Unity) som hadde arbeidet en stund med temaet «den nye økumeniske situasjonen». (Fra: Vatican Information Service)

I sin tale til kommisjonen sa paven bl.a.: «We live in a period of great changes in almost all areas of life, and we must not be surprised if this also impinges upon the life of the Church and on relations between Christians.» Nonetheless, «the aim of the ecumenical movement remains unchanged: the visible unity of the Church. … Vatican Council II considered the re-establishment of full unity among all Christians as one of its principal concerns. It is also my concern.» …. …. ….

«Fortunately,» he went on, «following a period of multiple difficulties, theological dialogue between the Catholic Church and the Orthodox Churches has taken on fresh impetus.» While «bilateral, open and friendly» dialogue is making progress with the ecclesial communities of the West. In this context, the Holy Father mentioned «the Joint Declaration on the Doctrine of Justification,» signed with the World Lutheran Federation, and to which the World Methodist Council has also given its approval.

Nonetheless, obstacles still remain, such as «the difficulty of finding a shared conception of the relationship between the Gospel and the Church, … of the mystery of the Church and her unity, and of the question of ministry in the Church. New difficulties have arisen in the field of ethics and, as a consequence, the different standpoints taken by the Christian confessions on current problems have reduced their possibility of guiding public opinion.»

«What must be promoted above all,» the Pope concluded, «is the ecumenism of love, that descends directly from the new commandment left by Jesus to His disciples. Love accompanied by coherent acts generates trust. … Ecumenical formation must also be intensified, on the basis of the fundamentals of Christian faith, in other words from the announcement of the love of God which was revealed in the face of Jesus Christ.»

Første møte mellom katolske og anglikanske biskoper i England

I går og i dag er 70 biskoper samlet til noe som visstnok (og utrolig nok) er det første offisielle møtet mellom anglikanske og katolske biskoper i England og Wales. Økende sekularisering er ett av temaene de her skal ta opp.

Dr Rowan Williams and Cardinal Cormac Murphy-O’Connor were to issue a joint statement later today on the importance of working together and how to surmount the differences that remain between the two churches.

The 40 Anglican and 30 Catholic bishops began their unprecedented two-day meeting at Hinsley Hall at lunchtime. The bishops prayed and worshipped together and discussed how to heal the historic rift between them.

Senere i artikkelen står det også at erkebiskop Rowan Williams skal møte pave Benedikt XVI i Roma neste uke. Dette møtet er en markering av det første møtet mellom paven (Paul VI) og erkebiskopen av Canterbury (Michael Ramsey) for 40 år siden.

The 1966 meeting is regarded as an ecumenical milestone because it led to the setting up of the Anglican-Roman Catholic International Commission (Arcic) and to an era of unprecedentedly warm relations between Catholics and Anglicans.

Relationships have cooled recently because of the ordination of women priests and bishops in some parts of the Anglican Communion, and more recently the consecration in 2003 of an openly gay bishop in The Episcopal Church in the US. Advisers spoke openly of an «ecumenical winter».

But against some expectations, Pope Benedict XVI has shown himself to be an enthusiastic promoter of dialogue. It is hoped that his meeting with Dr Williams will lead to the setting up of the third round of talks under the Arcic umbrella, in which greater sharing of buildings and non-eucharistic services could be promoted.

LES MER OM MØTET HER.

Ny leder av Kirkerådet

Nils-Tore Andersen ble i går valgt til ny Kirkerådsleder, og jeg har i dag lest om valget to steder. Først i Stavanger Aftenblad, der vekten lå på at han var den konservative kandidaten – i tillegg ble Jens Petter Johnsen som kirkerådsleder og biskop Kvarme nevn som personer som har beveget Den norske kirke i konservativ retning de siste par årene. Andersen er selv ‘mot homofilt samliv’ (det ville vel overraske alle som kjenner ham om han ikke var det), men han uttalte at han ville akseptere kirkens vedtak, uansett hva det skulle bli i denne saken.

Men Afteposten har en nokså ulik vinkling på denne saken, og skriver: Vi må akseptere at det i homofilisaken er to ulike syn og derfor blir den videre prosessen svært viktig for kirken. Ettersom vi skal arbeide med Lærenemdas uttalelse det neste året, ønsker ikke jeg å binde meg til et standpunkt, sier Andersen.

Her virker det som Nils-Tore Andersen har et helt åpent syn på homofilt samliv, det ville overraske (og skuffe) meg hvis det var tilfelle.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Er Statskirkens dager talte?

Det ser sjokkerende nok ut til at vi kommer til å beholde Statskirken i overskuelig framtid, selv om en slik anakronisme ikke burde kunne være mulig i Norge i 2006. På årets kirkemøte i Den norske kirke (som startet i går) tror jeg nok følgende uttalelse gjengitt i Vårt Land er korrekt:
Jeg ser for meg at det med denne regjeringen blir status quo i statskirkespørsmålet, sa Kirkerådets leder Thor Bjarne Bore til Vårt Land etter Giskes tale.

Personlig meldte jeg overgang fra ‘Statskirken’ til Den evangelisk lutherske frikirke i 1983 nettopp fordi jeg mente at staten ikke skulle bestemme over kirken. Jeg var ung og utålmodig den gang, men hadde likevel ikke regnet med at denne helt nødvendige løsrivingsprosessen aldri skulle skje, slik det nå faktisk ser ut.

Etter uendelig mange runder med kommisjoner ser man ikke ut til å komme noen vei. Kommisjonene og Den norske kirkes ledere har lenge sagt at det bør bli en forandring, men det skjer likevel ikke. Denne gangen ser det ut til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet klarer å få mange med seg i sin forståelse av at staten må garantere for åpenhet og toleranse i Statskirken. Etter min mening er dette en ganske sjokkerende undervurdering av voksne menneskers rett til selvbestemmelse og en teologisk helt uakseptabel behandling av en kristen kirke.

LES MER OM VL’s RAPPORT FRA KIRKEMØTET HER.

Trosbevegelsen og liturgisk, historisk kristendomsforståelse

Vårt Land hadde i dag en artikkel med overskriften: Ekman tilbake i kirken. Det handler om noe av det samme som jeg skrev for noen måneder siden; at flere pinsevenner o.l. etter hvert får mer sans for liturgien og sakramentene. For bare et par dager siden fikk jeg også en telefon fra en MF-student som arbeider med akkurat de spørsmålene. Da kunne jeg ikke si mer om dette temaet, mer her får vi litt mer informasjon.

Vårt Land skriver: Ekman var ordinert prest i den lutherske folkekirken, og arbeidet i mange år som studentprest i den svenske Lagsbevegelsen. Men de siste 25 årene har Ekman vært den sentrale lederen i det som er kalt «trosbevegelsen», med skarp kritikk av folkekirken og de historiske kirkesamfunn som varemerke.

I det siste har Ulf Ekman kommet på nye tanker, skriver svenske Dagen. «Gud sa til meg: Du har ingen rett til å kalle gamle kirker døde», sier han nå. Etter høymessen deltok han i en panelsamtale, der han ga uttrykk for stor grad av selvkritikk.

LES MER OM DETTE i artikkelen i svenske Dagen.

Hvordan skal dåpen rett vektlegges?

Det Bibelen sier om dåpen, bør være viktig for oss, skriver Brynjulf Hoaas i dag i avisa Dagen. Han er luthersk teolog og opplever at det i mange tilfeller oppstår en polarisering der man fra folkekirkelig hold legger mye vekt på dåpen og lite vekt på trua, mens en del i lekmannskretser er mye opptatt med trua og lite med dåpen. Det syns han er uheldig.

Hoaas sier: I Bibelen er frelsa og gjenfødelsen knytta til dåpen, men ikke eksklusivt. Det nye i dåpen viser seg nettopp i trua …. Bibelen kjenner ikke til noko skjult dåpsliv. Den som ikke trur er åndeleg død. Styrken i bedehuset har vært betoninga av dette. Styrken i et meir sakramentalistisk syn har vært at man er klar på gjenfødelsen i dåpen. Svakheten hos begge er at sammenhengen mellom dåp og tru ikke alltid har blitt gjort tydelig.

Les hele artikkelen i Dagen her.

Dette er også et aktuelt spørsmål i den katolske kirke. Vi legger selvsagt stor vekt på dåpen, men står nok også i fare (i praksis, blant en del katolikker i vårt land i alle fall) for å legge for liten vekt på tru og på den kristne livet som skal følge fra dåpen.

Enda en protestantisk kirkeleder blir katolsk prest

I dag leste jeg at Al Kimel, som har vært episkopal/anglikansk prest – og redigert bloggen Pontifications – har fatt en dato for sin ordinasjon til katolsk prest. Det blir i høymessen i hans hjemmekirke i New Jersey søndag 3. desember, og han vil bli ordinert til diakon en gang i november.

Les hans kunngjøring her. Jeg har lest han interessante blog over et år. Når det nå har nærmet seg ordinasjonen, har han gjort bloggen sin litt mer forsiktig, og begrenset muligheten til friske diskusjoner der – siden en prest ikke bør framstå som for kontroversiell.

Biskop Baasland var student under pave Benedikt

Jeg deltok fredag på en lokaløkumenisk samtalegruppe her i Stavanger, og var glad for å se at Stavangers (lutherske) biskop selv var med på disse møtene, det har jeg ikke opplevd andre steder. Det var også hyggelig å treffe pastorer i mange av frikirkene, samt noen prester i Den norske kirke, på dette møtet. Det var første gang jeg møtte de fleste av dem etter over to måneder i Stavanger.

Det var spesielt hyggelig å møte biskop Ernst Baasland, siden jeg kjente ham godt fra studiene på MF (se bildet). Han var på den tid professor i Det nye testamente, og betydde mye for meg de siste årene av studiet. Han nevnte i går at han faktisk hadde hadde Ratzinger som forelesninger, da han selv som ung mann studerte i Tübingen på slutten av 60-tallet.

Derfor forlot jeg den lutherske kirken

Jeg begynte etter hvert å få problemer med å forsvare hvorfor jeg ikke var katolsk (men det er det vel en hel del som gjør, uten derfor å bli katolikker), siden Jesus ønsker at alle de kriste skal være ett, jfr. Joh. 17. Men det var likevel to helt konkrete problemer til slutt ledet meg ut av den lutherske kirke. De to problemene var i praksis to sakramenter; nattverden og ordinasjonen.

.. Det siste og mest avgjørende problemet gjorde seg da gjeldende med styrke, og førte til at jeg ikke lenger kunne være lutheraner. Jeg hadde allerede i noen år arbeidet med hvem som hadde avgjørende myndigheten mht. lærespørsmål i en luthersk kirke. På en eller annen måte måtte det være de ordinerte (prester og biskoper), men hvordan de skulle utøve denne myndigheten var ganske uklart. Det er jo slik at for lutheranerne er det ingen vesensforskjell mellom prester og biskoper, biskopene ordineres ikke en ekstra gang, men får (bare) en ekstra myndighet i kirken. Det fører bl.a. til at deres autoritet, spesielt i lærespørsmål, er ganske svak.

Katolikker derimot ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest? Anfektelsen, tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.

Les hele foredraget, som ble holdt 15/10, her.

Foredraget: Min vei til moderkirken

Her er avslutningen av foredraget jeg holdt på Katolsk Forum i Stavanger i dag om min min vei til Den katolske kirke:

Jeg må si at jeg aldri har tvilt på eller angret på jeg valget jeg gjorde, da jeg forlot den lutherske kirke og ble katolikk. Vel har jeg mange gode minner og mange gode venner fra min protestantiske fortid, men det er likevel en kontinuitet, en helhet, en universalitet i Den katolske kirke, som jeg aldri kan tenke meg å stå utenfor.

Jeg har i disse årene ikke opplevd noen vesensforskjeller i Gudsforholdet eller forståelsen av den kristne tro, jeg står fullt og fast i den tradisjon jeg ble opplært i som barn og ungdom. Dåpen og fundamentene i troen står lutheranere (og andre protestanter) og katolikker sammen om. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 bekrefter også at det egentlig bare er små forskjeller mellom kirkene, også på dette punktet som skapte så store problemer på 1500-tallet.

Jeg har likevel opplevd mer og mer at forståelsen av messeofferet farger hele det katolske fromhetslivet, og gjør at jeg i dag opplever protestantiske gudstjenester som nokså fattige.

Min vei til Moderkirken

Jeg sitter i dag og forbereder et foredrag jeg skal holde på Katolsk forum her i Stavanger kommende søndag om «Min vei til Moderkirken». Jeg prøver å benytte anledningen til å tenke gjennom (fra bunnen av) på nytt hva som førte meg fra Den lutherske til Den katolske kirke, og litt om hvordan jeg har opplevd byttet.

Det var slik for meg at sakramentene og det liturgisk livet var lite viktig for meg i flere år, men da jeg først begynte å legge vekt på (innenfor luthersk sammenheng) at vi kommuniserer med Gud gjennom disse midlene, gikk jeg lenger enn de fleste av mine lutherske venner.

Hvorfor klarte ikke jeg å bli værende innenfor de lutherske rammene, var det noe i min personlighet som gjorde at jeg måtte ta de fulle konsekvensene av min nye innsikt, eller var det andre elementer som styrte meg? Eller – et litt dristigere spørsmål – hvorfor har så mange liturgisk og sakramentalt opptatte lutheranere slått seg til ro med å være i en slik mellomposisjon som den lutherske kirke er, nå som Den katolske kirke for lenge siden er blit renset og reformert grundig nok?

“Alle døpte er kristne”

Dette sier Rune Larsen nylig i et oppslag i Vårt Land. Dette er også en katolsk måte å tenke på, faktisk er det ikke stor forskjell mellom det katolske og lutherske syn på dåpen. Svært ofte når vi har dåp i Den katolske kirke i Norge er store deler av dåpsfølget (og den ene av foreldrene) med i Den noske kirke, og det er fint at vi kan samles så fint om dåpen over kirkegrensene.

Slik kan vi lese i Vårt Land: Alle som lurer på om de er kristne, er det, slår sangeren Rune Larsen fast. .. Han definerer bare dem som selv tar aktivt avstand fra kristentroen, som ikke-kristne. .. Rune Larsen er opptatt av å fremheve dåpen.

– Tidligere sa jeg at jeg ble kristen da jeg var 20 år. Det har jeg sluttet med. Nå sier jeg at da jeg var 20 år, vendte jeg tilbake til min dåpspakt, sier Rune Larsen.

Selv vil jeg si (og det sa jeg lenge før jeg ble katolikk) at man blir en kristen i dåpen, og så kan man deretter være en god eller mindre god kristen/katolikk, en aktiv eller mindre aktiv kristen. Men det vil være svært upassende å kalle en døpt person en ikke-kristen – uten at han/hun har tatt tydelig avstand fra sin tro.

Les hele artikkelen i Vårt Land her.

Skroll til toppen