Økumenikk

Jeg leste nettopp om en ny kirke i Oslo: Messiaskirken. Det er en luthersk menighet, tilknyttet den lutherske Missouri-synoden i USA. Og det er ekstra interessant å lese om kirken, siden den ledes av min gode venn Torkild Masvie. Vi studerte sammen på MF, var feltprester i Finnmark samtidig (1982-83), og var en hel del sammen på slutten av 80-tallet. Siste gang vi møtte Torkild og kona Inger, var i Jerusalem i 1993 (alt for lenge siden!) da Torkild var leder av Israelsmisjonens Caspari-senter der.

Siden har de vært i USA noen år, og nylig kommet tilbake og startet opp en ny luthersk menighet. Torkild var ikke enig med meg i 1983, da jeg var i ferd med å melde meg ut av Den norske kirke, men etter hvert har han innsett at utviklingen har kommet så langt at han ikke hadde noen annen mulighet. Han svarer nå på spørsmålet: Hvorfor har du sagt adjø til Den norske kirke?

Jeg ser det som urealistisk å stanse liberaliseringen som skjer i Den norske kirke. I høyden er det mulig å bremse den. Derfor anbefaler jeg folk å gå ut og finne en kirke som kan gi hjelp til å leve som Jesu disipler. Her er Messiaskirken et godt alternativ.

Det er viktig at en menighet/kirke ikke lever et liv alene. Derfor har vi lagt vekt på å høre til et stort internasjonalt fellesskap. Vi er etablert som en luthersk kirke til den store Missouri-synoden i USA. Den står videre i et stort nettverk med andre lutherske kirker verden rundt, i et alternativ til Det Lutherske Verdensforbund (LVF).

Selv har jeg jo som kjent forlatt den lutherske kirke fullt og helt og blitt katolikk, men det var interessant å lese om Torkild og hans arbeid. LES MER I DAGEN eller på MENIGHETENS EGEN SIDE.

Jeg har fått overraskende mange kommentarer til en post jeg nylig skrev om helligdagen, om betydningen av å gå i kirken den dagen. Dette er en viktig regel for alle katolikker – og det bør det vel være også for andre kristne?

Uten at jeg hadde tenkt på hviledagen som noe annet enn søndagen, brøt det løs en debatt om akkurat det: Noen lurte på hvorfor mange kristne hadde flyttet hviledagen fra lørdag til søndag, og andre svarte med å angripe (syns jeg nok selv) adventistene altfor kraftig for å beholde lørdagen. LES DEBATTEN HER.

I går kveld fikk jeg et interessant innlegg i denne debatten som jeg ønsker å gjengi her i sin helhet:

Flott blogg dette her… Gøy å lese intelligente “samtaler” som alle kan lære noe av. Her kommer litt info fra innsiden av adventistsamfunnet. Jeg er selv ca. 35 år og adventistpastor i Oslo. Det meste av det som er sagt om Adventistene i denne bloggen er korrekt, men her er litt tilleggsinformasjon.

Les mer av og om forfatteren, Harald, her:

Benedikt XVI og Bartolomeus I ser nå på muligheten for å møtes på nytt til våren, for å åpne den nesten dialogrunden mellom katolikker og ortodokse – for å vise tydelig at de støtter dette arbeidet for å nærme seg full kommunion. I Konstantinopel sier kilder at dette møtet kan skje i Ravenna (i Italia) tidlig neste år.

The same sources indicate that the sensational proposal was made by Bartholomew I during the Pope’s visit to Istanbul. Card Walter Kasper, head of the Secretariat for Promoting Christian Unity, is said to have liked the idea and Benedict XVI approved it in principle, conditional on his future agenda. The Joint Commission began to meet again after six years.

With the Joint Commission back on—first meeting in September in Belgrade (Serbia)—, Catholics and Orthodox have began looking at another key issue in ecumenical relations, namely the powers of the bishop of Rome, i.e. the Pope. …

Pave Benedikt og patriark Bartolomeus møtes igjen i mars?Les mer »

Jeg har tidligere skrevet om Alvin Kimel, som var anglikansk prest ble katolikk for 1 1/2 år siden. Han skal nå førstkommende søndag ordineres til katolsk prest.

Denne uken har han vært på den obligatoriske 5 dagers retretten alle må ha før sin ordinasjon, og ber om alles forbønn før den viktige handlingen søndag.

Han siterer også hva den engelske martyrbiskopen og helgenen St John Fisher på reformasjonstiden skrev om prestetjenesten:
5) The institution of pastors not only was necessary in the early days of the Church’s life but needs to last for ever, until the building-up of the Church is fully completed. …

8) All those lawfully ordained receive from the Holy Ghost gifts of grace by which they are made more fit worthily to carry out the duties of their ministry.

Les mer om prestetjenesten her.

Pave Benedikt og patriark Bartolomeus møttes både i går kveld (til vesper) og i dag til den hellige liturgi (=messe) på festdagen for apostelen Andreas. Paven lovet at Den katolske kirke ville gjøre alt den kunne for å få større enhet mellom verdens 1,1 milliarder katolikker og 250 millioner ortodokse, og han refererte også til De ortodokse som søsterkirker.

In a similar spirit, Patriarch Bartholomew I vowed commitment to “the unwavering journey toward the restoration of full communion among our churches,” even referring to Benedict XVI as “our brother, and bishop of the elder Rome.” In their Common Declaration, Benedict and Bartholomew pledged “to renew our commitment to move towards full communion.”

John Allen skriver videre om dette møtet, og er nokså nøktern i sin konklusjon:
This is not the first time a pope and a patriarch have issued such paeans to unity. Benedict XVI is actually the third pope to visit the Phanar, following in the footsteps of Paul VI in 1967 and John Paul II in 1979.

Such appeared to be the case again today.

Pave Benedikt møtte (den anglikanske) erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, nå på torsdag, de ba non-bønnen sammen og kom etter en samtale med en felles uttalelse. Det var denne uken 40 år siden første møte mellom paven av erkebiskopen av Canterbury.

En av de mange rapportene fra møtet legger vekt på forskjellen fra sist gang Williams møtte paven, pave Johannes Paul II: Yesterday’s discussions between the Archbishop of Canterbury and Benedict XVI were more lively. The Pope has been transformed. Not only is the role of the pontiff being played, Doctor Who-style, by another man; but that man, Joseph Ratzinger, has also managed to shrug off his own saturnine image and emerge as a beaming pastor with possibly the finest theological mind in the Church.

Les videre i en en artikkel i the Telegraph.

Paven hilste erkebiskopen på denne måten, og kom bl.a. inn på de store problemene som har oppstått i forholdet mellom katolikker og anglikanere de siste årene:
There is much in our relations over the past forty years for which we must give thanks. The work of the theological dialogue commission has been a source of encouragement as matters of doctrine which have separated us in the past have been addressed. The friendship and good relations which exist in many places between Anglicans and Catholics have helped to create a new context in which our shared witness to the Gospel of Jesus Christ has been nourished and advanced. The visits of Archbishops of Canterbury to the Holy See have served to strengthen those relations and have played an important role in addressing the obstacles which keep us apart. …..

Deretter kommer pavens mer kritiske kommentarer. …

Økumenisk møte på høyt planLes mer »

Avisen Dagen skriver i dag ganske sjokkerende ting om hvordan lederskap kan utøves i trosmenigheter. Når jeg leser dette, tenker jeg ca 15 år tilbake, da jeg som luthersk pastor i Arendal var med i en støttegruppe for avhoppere fra disse miljøene. Jeg møtte da mange mennesker som hadde blitt svært preget og såret av å ha vært i slike menigheter.

I Dagen forteller en tidligere ungdomspastor i Levende ord i Bergen hva han har vært med på:
– Som ledere i Trosbevegelsen ble vi opplært til å trakke inn i menneskers personlige liv, og skulle forandre alt. (…) Noen ganger blir jeg svært fortvilet med tanken på de menneskene som er blitt utsatt for menighetssystemet jeg var leder i. (…) Mange ganger har jeg reagert på voldsomme overtramp, men jeg turde ikke gjøre noe med det. Tenkte at det var jeg som var lite åndelig og ikke forstod hva mine ledere gjorde, skriver Tor Håkon Eiken.

LES RESTEN AV DENNE ARTIKKELEN HER.

HER ER EN BLOG MED MER OM SAMME SAK.

OPPDATERING 22/11

I dag skriver både Bergens Tidende og Vårt Land om denne saken.
Jeg har også i dag lest mange innlegg i denne posten på Andys blogg, som startet hele debatten.

I dag i Vatikanet hadde pave Benedikt XVI et møte med den samlede Enhetskommisjonen (the Pontifical Council for Promoting Christian Unity) som hadde arbeidet en stund med temaet «den nye økumeniske situasjonen». (Fra: Vatican Information Service)

I sin tale til kommisjonen sa paven bl.a.: «We live in a period of great changes in almost all areas of life, and we must not be surprised if this also impinges upon the life of the Church and on relations between Christians.» Nonetheless, «the aim of the ecumenical movement remains unchanged: the visible unity of the Church. … Vatican Council II considered the re-establishment of full unity among all Christians as one of its principal concerns. It is also my concern.» …. …. ….

«What must be promoted above all,» the Pope concluded, «is the ecumenism of love, that descends directly from the new commandment left by Jesus to His disciples. Love accompanied by coherent acts generates trust. … Ecumenical formation must also be intensified, on the basis of the fundamentals of Christian faith, in other words from the announcement of the love of God which was revealed in the face of Jesus Christ.»

I går og i dag er 70 biskoper samlet til noe som visstnok (og utrolig nok) er det første offisielle møtet mellom anglikanske og katolske biskoper i England og Wales. Økende sekularisering er ett av temaene de her skal ta opp.

Dr Rowan Williams and Cardinal Cormac Murphy-O’Connor were to issue a joint statement later today on the importance of working together and how to surmount the differences that remain between the two churches.

The 40 Anglican and 30 Catholic bishops began their unprecedented two-day meeting at Hinsley Hall at lunchtime. The bishops prayed and worshipped together and discussed how to heal the historic rift between them.

Senere i artikkelen står det også at erkebiskop Rowan Williams skal møte pave Benedikt XVI i Roma neste uke. Dette møtet er en markering av det første møtet mellom paven (Paul VI) og erkebiskopen av Canterbury (Michael Ramsey) for 40 år siden.

The 1966 meeting is regarded as an ecumenical milestone because it led to the setting up of the Anglican-Roman Catholic International Commission (Arcic) and to an era of unprecedentedly warm relations between Catholics and Anglicans.

But against some expectations, Pope Benedict XVI has shown himself to be an enthusiastic promoter of dialogue. It is hoped that his meeting with Dr Williams will lead to the setting up of the third round of talks under the Arcic umbrella, in which greater sharing of buildings and non-eucharistic services could be promoted.

LES MER OM MØTET HER.

Nils-Tore Andersen ble i går valgt til ny Kirkerådsleder, og jeg har i dag lest om valget to steder. Først i Stavanger Aftenblad, der vekten lå på at han var den konservative kandidaten – i tillegg ble Jens Petter Johnsen som kirkerådsleder og biskop Kvarme nevn som personer som har beveget Den norske kirke i konservativ retning de siste par årene. Andersen er selv ‘mot homofilt samliv’ (det ville vel overraske alle som kjenner ham om han ikke var det), men han uttalte at han ville akseptere kirkens vedtak, uansett hva det skulle bli i denne saken.

Men Afteposten har en nokså ulik vinkling på denne saken, og skriver: Vi må akseptere at det i homofilisaken er to ulike syn og derfor blir den videre prosessen svært viktig for kirken. Ettersom vi skal arbeide med Lærenemdas uttalelse det neste året, ønsker ikke jeg å binde meg til et standpunkt, sier Andersen.

Her virker det som Nils-Tore Andersen har et helt åpent syn på homofilt samliv, det ville overraske (og skuffe) meg hvis det var tilfelle.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Det ser sjokkerende nok ut til at vi kommer til å beholde Statskirken i overskuelig framtid, selv om en slik anakronisme ikke burde kunne være mulig i Norge i 2006. På årets kirkemøte i Den norske kirke (som startet i går) tror jeg nok følgende uttalelse gjengitt i Vårt Land er korrekt:
Jeg ser for meg at det med denne regjeringen blir status quo i statskirkespørsmålet, sa Kirkerådets leder Thor Bjarne Bore til Vårt Land etter Giskes tale.

Personlig meldte jeg overgang fra ‘Statskirken’ til Den evangelisk lutherske frikirke i 1983 nettopp fordi jeg mente at staten ikke skulle bestemme over kirken. Jeg var ung og utålmodig den gang, men hadde likevel ikke regnet med at denne helt nødvendige løsrivingsprosessen aldri skulle skje, slik det nå faktisk ser ut.

Etter uendelig mange runder med kommisjoner ser man ikke ut til å komme noen vei. Kommisjonene og Den norske kirkes ledere har lenge sagt at det bør bli en forandring, men det skjer likevel ikke. Denne gangen ser det ut til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet klarer å få mange med seg i sin forståelse av at staten må garantere for åpenhet og toleranse i Statskirken. Etter min mening er dette en ganske sjokkerende undervurdering av voksne menneskers rett til selvbestemmelse og en teologisk helt uakseptabel behandling av en kristen kirke.

LES MER OM VL’s RAPPORT FRA KIRKEMØTET HER.

Vårt Land hadde i dag en artikkel med overskriften: Ekman tilbake i kirken. Det handler om noe av det samme som jeg skrev for noen måneder siden; at flere pinsevenner o.l. etter hvert får mer sans for liturgien og sakramentene. For bare et par dager siden fikk jeg også en telefon fra en MF-student som arbeider med akkurat de spørsmålene. Da kunne jeg ikke si mer om dette temaet, mer her får vi litt mer informasjon.

Vårt Land skriver: Ekman var ordinert prest i den lutherske folkekirken, og arbeidet i mange år som studentprest i den svenske Lagsbevegelsen. Men de siste 25 årene har Ekman vært den sentrale lederen i det som er kalt «trosbevegelsen», med skarp kritikk av folkekirken og de historiske kirkesamfunn som varemerke.

I det siste har Ulf Ekman kommet på nye tanker, skriver svenske Dagen. «Gud sa til meg: Du har ingen rett til å kalle gamle kirker døde», sier han nå. Etter høymessen deltok han i en panelsamtale, der han ga uttrykk for stor grad av selvkritikk.

LES MER OM DETTE i artikkelen i svenske Dagen.

Jeg deltok fredag på en lokaløkumenisk samtalegruppe her i Stavanger, og var glad for å se at Stavangers (lutherske) biskop selv var med på disse møtene, det har jeg ikke opplevd andre steder. Det var også hyggelig å treffe pastorer i mange av frikirkene, samt noen prester i Den norske kirke, på dette møtet. Det var første gang jeg møtte de fleste av dem etter over to måneder i Stavanger.

Det var spesielt hyggelig å møte biskop Ernst Baasland, siden jeg kjente ham godt fra studiene på MF (se bildet). Han var på den tid professor i Det nye testamente, og betydde mye for meg de siste årene av studiet. Han nevnte i går at han faktisk hadde hadde Ratzinger som forelesninger, da han selv som ung mann studerte i Tübingen på slutten av 60-tallet.

Her er avslutningen av foredraget jeg holdt på Katolsk Forum i Stavanger i dag om min min vei til Den katolske kirke:

Jeg må si at jeg aldri har tvilt på eller angret på jeg valget jeg gjorde, da jeg forlot den lutherske kirke og ble katolikk. Vel har jeg mange gode minner og mange gode venner fra min protestantiske fortid, men det er likevel en kontinuitet, en helhet, en universalitet i Den katolske kirke, som jeg aldri kan tenke meg å stå utenfor.

Jeg har likevel opplevd mer og mer at forståelsen av messeofferet farger hele det katolske fromhetslivet, og gjør at jeg i dag opplever protestantiske gudstjenester som nokså fattige. …

Foredraget: Min vei til moderkirkenLes mer »

Jeg sitter i dag og forbereder et foredrag jeg skal holde på Katolsk forum her i Stavanger kommende søndag om «Min vei til Moderkirken». Jeg prøver å benytte anledningen til å tenke gjennom (fra bunnen av) på nytt hva som førte meg fra Den lutherske til Den katolske kirke, og litt om hvordan jeg har opplevd byttet.

Det var slik for meg at sakramentene og det liturgisk livet var lite viktig for meg i flere år, men da jeg først begynte å legge vekt på (innenfor luthersk sammenheng) at vi kommuniserer med Gud gjennom disse midlene, gikk jeg lenger enn de fleste av mine lutherske venner.

Hvorfor klarte ikke jeg å bli værende innenfor de lutherske rammene, var det noe i min personlighet som gjorde at jeg måtte ta de fulle konsekvensene av min nye innsikt, eller var det andre elementer som styrte meg? Eller – et litt dristigere spørsmål – hvorfor har så mange liturgisk og sakramentalt opptatte lutheranere slått seg til ro med å være i en slik mellomposisjon som den lutherske kirke er, nå som Den katolske kirke for lenge siden er blit renset og reformert grundig nok?

Dette sier Rune Larsen nylig i et oppslag i Vårt Land. Dette er også en katolsk måte å tenke på, faktisk er det ikke stor forskjell mellom det katolske og lutherske syn på dåpen. Svært ofte når vi har dåp i Den katolske kirke i Norge er store deler av dåpsfølget (og den ene av foreldrene) med i Den noske kirke, og det er fint at vi kan samles så fint om dåpen over kirkegrensene.

Slik kan vi lese i Vårt Land: Alle som lurer på om de er kristne, er det, slår sangeren Rune Larsen fast. .. Han definerer bare dem som selv tar aktivt avstand fra kristentroen, som ikke-kristne. .. Rune Larsen er opptatt av å fremheve dåpen.

– Tidligere sa jeg at jeg ble kristen da jeg var 20 år. Det har jeg sluttet med. Nå sier jeg at da jeg var 20 år, vendte jeg tilbake til min dåpspakt, sier Rune Larsen.

Selv vil jeg si (og det sa jeg lenge før jeg ble katolikk) at man blir en kristen i dåpen, og så kan man deretter være en god eller mindre god kristen/katolikk, en aktiv eller mindre aktiv kristen. Men det vil være svært upassende å kalle en døpt person en ikke-kristen – uten at han/hun har tatt tydelig avstand fra sin tro.

Les hele artikkelen i Vårt Land her.