Teologi

Kirke eller folkekirke? – del 2

Katolsk, Teologi /

Jeg tok nylig med noe av dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i tirsdagens Vårt Land. Her er litt mer av hans artikkel:

Når kyrkja ”forkynner Herrens død” (1 Kor 11, 26) gjennom Ordet og feiringa av eukaristien (nattverden), vert krafta frå Kristi kross proklamert som nærverande og verksam midt i vår røyndom – og slik dreg Kristus, gjennom kyrkja, stadig menneska inn i samfunnet med Faderen. Kyrkja skal i fylgje sitt vesen verkeleggjere denne dragande og kallande rørsla i Kristi forløysingsverk. Der dette ikkje manifesterer seg, er det inga kyrkje.

Den allmennkyrkjelege ekklesiologien held difor fast ved at kyrkja si urform er nattverdfeiringa – som alltid inkluderer og førutset ei levande forkynning av Ordet og den apostoliske Kristus-bodskapen. Det er også dette som kling igjen i dei lutherske vedkjenningsskriftene når dei seier at ”kyrkja er forsamlinga av dei heilage der evangeliet vert rett forkynt og sakramenta rett forvalta” (CA 7). Kyrkja er altså noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar. Desse handlingane har berre meining som innføring i nattverdfeiringa. Vi vert døypte og konfirmerte for å ta del i nattverdfeiringa, og kyrkjeleg ekteskapsvigsle og gravferdpraksis førutset den konkrete kyrkjelege fellesskapen som nattverdfeiringa er. Kyrkja bør sjølvsagt strekkje seg langt i praktiseringa av dette for å kome i møte dei som av ulike grunnar ikkje tek del i nattverden; men alarmen må gå når unntaket vert regelen og gjort til eit prinsipp i sjølve kyrkjeordninga.

Forståinga av nattverdfeiringa som konstituerande for kyrkja synest framand for tradisjonell norsk-luthersk kyrkjetenkjing. Det har med kyrkjesynet å gjere, men det har og å gjere med korleis ein ser på nattverdsakramentet. Ein forstår nattverden primært som eit ”nådemiddel” for den einskilde truande. Trua og frelsa er individet si sak og mennesket tek imot frelsa gjennom Ordet og sakramenta. Dei ulike nådemidla sin eigenart vert ikkje så viktig – for det dreiar seg uansett om einskildmennesket si frelsestileigning. Sjølv om nattverden vert feira i kyrkjelydens fellesskap, er det den einskilde nattverdsgjesten som eigentleg står i fokus og ”hentar ut” nåden ved å ta i mot nattverdelementa. …

Kirke eller folkekirke? – del 2Les mer »

Kirke eller folkekirke?

Katolsk, Teologi /

”Kyrkja er noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar.” Dette skriv dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i dagens Vårt Land. Her følger litt av hans artikkel:

Det har vore interessant og tankevekkjande å fylgje med i debatten om statskyrkjeordninga. Det et ein debatt som sjølvsagt vedgår andre enn statskyrkja sine medlemer – fordi det har å gjere med religionen sin offentlege plass og med trussamfunna si rolle i samfunnet.

Debatt og meiningsbryting kring desse spørsmåla er bra, samstundes som det synleggjer mangelen på ei meir djuptgåande tenking om kva kyrkja eigentleg er; det eg vil kalle det ”ekklesiologiske vakuumet” i statskyrkjedebatten. Det er uheldig at desse spørsmåla vert pressa av den reint politiske og kyrkjepolitiske problematikken, noko som sjølvsagt er forståeleg når det gjeld eit kyrkjesamfunn med sterke band til det etablerte samfunnet.

Eg skulle ynskje at både teologar av profesjon og ”truande og tenkjande” lekfolk innan Den norske Kyrkja ville våge å bryte ut av denne trollkrinsen og vende attende til det som er teologien sine kjelder også når det gjeld læra om kyrkja. Våg å bruke den bibelske terminologien: Kyrkja er Guds folk, Guds tempel, Guds husfolk, Kristi brud, Kristi lekam. Ho er såleis intimt knytt til sjølve frelsesmysteriet. Ved Anden, ved den levande forkynninga av Ordet, ved karismaene (nådegåvene) og dei ulike embeta, ved feiringa av sakramenta og liturgien og ved den konkrete sosiale (diakonale) fellesskapen lever den oppstandne Kristus midt i verda og kallar alle til å ta i mot sitt frelsesverk.

Difor kan kyrkja ikkje reduserast til ein offentleg institusjon for religiøs ”stadfesting” av folks liv. Kyrkja skal omskape og nyskape både einskildmenneske og samfunnsliv. Ho er ikkje berre ei ”utoverrørsle”; ho ”går ut” for å ”samle inn”, for å dra menneska og heile skapningen attende til Faderen. Også i Kristi liv og gjeming er der ei rørsle innover og oppover som vi ofte gløymer. Kristus vart send til verda for å føre verda attende til Faderen. Gud vart menneske for at mennesket skulle verte Gud, seier kyrkjefedrane. Altså guddomleggjort – eller heilaggjort, for å seie det på vestkyrkjeleg vis.

Litt mer av artikkelen kommer snart.

Kirkens enhet taler alle tungemål

Teologi /

De talte alle tungemål. Det var på denne måten det behaget Gud å gi Åndens nærvær til kjenne, nemlig ved å la den som mottar Ånden, tale alle tungemål. For dere må forstå, mine kjære, at dette er den Hellige Ånd som kjærligheten utøses i våre hjerter ved. Ett menneske kunne altså tale alle tungemål når han hadde mottatt den Hellige Ånd. Og siden det var kjærligheten som skulle samle til ett Guds Kirke som er spredt over hele jordens krets, er det nå Kirkens enhet som taler alle tungemål, for den er forenet av den Hellige Ånd.

Hvis derfor noen sier til en av oss: ”Har du virkelig mottatt den Hellige Ånd, siden du ikke taler alle sprak?» Da skal han svare: ”Jo, jeg taler alle språk, for jeg er i Kristi legeme, det vil si i Kirken, og den taler alle språk. Det var Kirken Gud hadde i sinne da han sendte den Hellige Ånd, Kirken som skulle tale alle tungemål.» Slik er det blitt oppfylt som Herren lovet: ”Ingen fyller ny vin på gamle skinnsekker, … nei, ny vin fyller en på nye skinnsekker, så beholder en begge deler». Det er forståelig at noen sa da de hørte apostlene tale på alle tungemål: ”De har drukket seg fulle på søt vin». De var nemlig blitt nye skinnsekker, de var blitt nye ved helliggjørelsens nåde slik at de talte over seg på alle tungemål, fulle som de var på den nye vin, det vil si den Hellige Ånd. Ved dette under, synlig for alle, var det den katolske Kirke som ble innvarslet, den skulle spres til alle folk og tungemål. …

Kirkens enhet taler alle tungemålLes mer »

Evolusjon og fornuft – en artikkel i St. Olav tidsskrift

Katolsk, Teologi /

Jeg er glad for at St Olav tidsskrift i sitt siste nummer har med en artikkel om evolusjonsteorien og katolsk tro, skrevet av redaktør Henrik Holm. Her tar jeg meg noen utdrag av artikkelen.

7. september 2005 kom kardinal Schönborn (fra Wien) med en artikkel i New York Times som frembrakte sterke reaksjoner. Artikkelen heter «Finding design in evolution». Den er en rettelse av den påstand at Den katolske kirke støtter neodarwinismen når den fremhever at evolusjonsteorien er mer enn en hypotese. Å mene noe slikt er en misforståelse, forklarer kardinal Schönborn ved å henvise til sentrale utsagn av Johannes Paul II og Benedikt W. Hans tese er klar: Den katolske kirke kan akseptere evolusjonslæren som vitenskapelig teori hvis den ikke utelukker at det finnes en plan, en mening, fornuft bak det hele. Evolusjon som tilfeldige forandringer og naturlig seleksjon, uten plan og mål, er ikke fornuftig og overhodet ikke i overensstemmelse med Kirkens lære.

Schönborns hovedanliggende er å vise at skapelse og evolusjon ikke er motsetninger. Når evolusjonsteorien derimot gjøres om til en verdensanskuelse som ikke gir rom for andre måter å betrakte virkeligheten på, er det at den selv mister sin plausibilitet. … …

Artikkelen utløste en debatt som gav kardinal Schönborn anledning til å klargjøre og fordype sitt standpunkt på mange måter; gjennom intervjuer, foredrag, avisinnlegg og katekese i Stephansdomen i Wien. Denne katekesen er nå kommet ut i bokform. Christoph kardinal Schönborn, Ziel oder Zufall? Schöpfung und Evolution aus der Sicht eines vernüftigen Glaubens, Herder 2007. Tittelen kan oversettes slik: Mål eller tilfeldighet? Skapelse og evolusjon ut i fra synspunktet fornuftig tro.

Et møte i september 2006, arrangert av kardinal Ratzingers elevkrets, fikk meget stor betydning for den videre diskusjonen om temaet. …

Evolusjon og fornuft – en artikkel i St. Olav tidsskriftLes mer »

Nytt nummer av St. Olav tidsskrift

Katolsk, Teologi /

Jeg fikk i dag St. Olav tidsskrift, nr. 5 2007, i posten, og det inneholder flere interessante artikler. Her er innholdsfortegnelsen:

Redaktørens hjørne: Tradisjonsløshet Av Henrik Hohn
Polen ‑ «Nasjonenes Kristus» Av Jahn Otto Johansen
Dronning Josefine ‑ 200 år (14. mars 1807 ‑ 7. juli 1876). Preken ved biskop Bernt Eidsvig
Drottning Josefina ‑ en katolsk furstinna i det protestantiska Norden Av Yvonne Maria Werner
Del II: Et minne til minne om kvinnene i Emmaus‑kommuniteten i Plessis‑Trevise . Av Reidun Iversen
Kvinner i Kirken Av Rønnaug Aaberg Andresen
Forholdet mellom skapelse og evolusjon ‑ et spørsmål om fornuft Av Henrik Hohn
In memorlam: Per Bjørn Halvorsen Av Lars Roar Langslet
Leserinnlegg: Sannheten kom som et dikt Av Per Bang
Alvorlig talt: Ad fontes Av Janne Haaland Matlary
Debatt og Blikk i arkivet
Blikk på tiden: Aktualitet Av Henrik Holm

Den nye bioteknologiloven og menneskelivets ukrenkelighet

Generelt, Teologi /

For et par dager siden trykket Aftenposten et opprop om den nye bioteknologiloven underskrevet av mange kirkeledere i Norge. Oppropet konkluderer med disse alvorlige ordene: «Selv om målet er høyverdig, kan det ikke inngå kompromisser med menneskelivets ukrenkelighet. Det er lovgiverne som har ansvaret for å sette disse grensene. De har også ansvaret for det de måtte åpne for ved å fraskrive seg ansvaret.» Her er hele oppropet:

Menneskeverd
Torsdag skal Stortinget stemme over forslaget til revidert bioteknologilov. Den vil gi mulighet til forskning på befruktede egg, sykdomstesting av embryoer, og åpner for utvelgelse av embryoer som kan bli donorbarn til et allerede eksisterende sykt søsken. Vi advarer på det sterkeste mot å vedta denne loven.

Det er vanskelig å diskutere det nye lovforslaget når vi allerede har en lov om selvbestemt abort. Forskning og sortering på et meget tidlig stadium av menneskeliv kan synes som en bagatell når det fjernes og sorteres fostre fra mors liv frem til 24. svangerskapsuke. Argumentet for sykdomstesting av embryoer er jo nettopp å forhindre noen slike aborter.

Bestemme over liv?
Dette forteller oss at innføringen av abortloven i 1978 allerede krysset en avgjørende grense: Rettsvernet for menneskelivet som hellig og ukrenkelig. I kjølvannet av, og med erfaringen fra, abortloven melder det seg noen alvorlige spørsmål: Har vi rett til å bestemme hvem som skal få leve og vokse opp? Hva blir resultatet av dette på sikt når vi tar oss stadig mer til rette? Har vi rett til å definere når menneskelivet begynner? …

Den nye bioteknologiloven og menneskelivets ukrenkelighetLes mer »

Ånden er Faderens gave i Kristus

Teologi /

Herren befalte å døpe i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, det vil si på bekjennelsen til Skaperen, til den Enbårne og til Gaven. Én er alles Skaper. Gud Fader er én, han som alt har sitt opphav fra; den Enbårne er én, vår Herre Jesus Kristus, han som alt er til ved; Ånden er én, gaven som er i alle. Alt er altså ordnet etter og tilpasset evne og fortjeneste: Det er én kraft som er opphav til alt, det er ett avkom som alt eksisterer i kraft av, det er én gave som gir det fullkomne håp. På slik fullkommenhet er det intet som mangler, for i Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd er uendeligheten i den evige, selvsynet i bildet, bruken i gaven.

La oss lytte til Herrens egne ord for å høre hvilken oppgave Ånden har i oss. For han sier: ”Ennå har jeg mye som jeg skal si dere, men dere kan ikke bære det nå». ,”Men det er til gagn for dere at jeg går, … for hvis jeg går, skal jeg sende Forsvareren til dere». Og et annet sted sier han: ”Og jeg skal be Faderen, og han skal sende dere en annen Forsvarer som skal være med dere alltid, sannhetens Ånd». ”Han skal lede dere til hele sannheten, for han skal ikke tale ut fra seg selv, men det han hører, skal han si og forkynne for dere det som skal komme. Han skal ære meg. for han skal ta av det som er mitt». Disse ordene ble sagt for å gi til kjenne for oss både meget og mangt, så som giverens hensikt og grunnen til betingelsene for at gaven gis. Troen på Guds inkarnasjon er vanskelig, og vår svakhet gjør at vi er ute av stand til å fatte Faderen og Sønnen, men den Hellige Ånds gave kan opplyse vår tro ved sitt fellesskap med oss i forbønn. …

Ånden er Faderens gave i KristusLes mer »

Dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere

Teologi /

Nå hadde Kristus fullført alt som på jorden gjøres skulle. Men det gjenstod å gi oss fellesskap med Ordets guddommelige natur og delaktighet i den, å omforme oss til et annerledes liv etter at vi hadde lagt vårt eget liv bak oss, å omskape oss til et nytt liv som Guds venner. Dette kunne ikke skje på noen annen måte enn ved å gi oss lodd og del med den Hellige Ånd og samfunn med ham. Den gunstigste og mest passende anledning til å utsende den Hellige Ånd og la den stige ned over oss, var etter at var Frelser Kristus hadde fart herfra. For all den tid han var med dem i kjødet, fremstod han, vil jeg mene, for alle dem som trodde på ham, som den rause giver av alt som godt er. Men siden tiden og nødvendigheten nå kalte ham tilbake til Faderen i himlene, var det lagt til rette slik at han i ettertid skulle være sammen med dem som tilbad ham, i kraft av Ånden og bo i våre hjerter ved troen, slik at vi med Ånden i oss frimodig kan rope: ”Abba! Far,» og mer enn gjerne søke å føre et dydig liv. Siden vi jo eier den Ånd som makter alt, er vi motstandsdyktige, ja, uovervinnelige overfor de snarer djevelen legger for oss og de angrep vi utsettes for fra mennesker.

Ut fra både den gamle og nye Skrift kan alle og enhver innse at de som Ånden kommer til og bor i, blir annerledes enn før, de blir forvandlet. Den guddommelige Samuel sa til Saul da han talte til ham: ”Og Herrens Ånd skal komme over deg … og du skal bli et annet menneske». Og den salige Paulus sier: ”Alle vi som skuer Herrens herlighet med utildekket ansikt som i et speil, vi forvandles av Herrens Ånd til hans bilde, fra herlighet til herlighet. Herren er nemlig Ånden». Du skjønner altså at Ånden omgjør dem den viser seg å bo i, og omformer dem til et annet bilde. Dagliglivets bekymringer jager den bort og vender vårt blikk mot himmelen, feighet snur den til mannsmot. Det er i hvert fall uomtvistelig sant at vi ser disiplene gjennomgå en slik forvandling. Stålsatte av Ånden lar de seg aldri overvinne av forfølgernes angrep, men de klamrer seg fast til kjærligheten til Kristus. Ja, Frelserens ord er så sant som det er sagt, når han sier: ”Det er til gagn for dere at jeg drar til himlene». Tid kommet for Ånden til å stige ned.

Lesning til Matutin, torsdag før pinse.
Fra den hellige Kyrillos av Alexandrias kommentar til Johannesevangeliet. Bok 10; PG 74, 433B – 435, 436.

Mer om ekteskap, gjengifte og kommunion – 2

Katolsk, Teologi /

Her tar jeg med et par ekstra dokmumenter om hva pave Benedikt i 2005 og 2006 sa om den «milde» pastorale praksisen å la mennesker motta sakramentene selv om de lever mot Guds og Kirkens lov.

Under en samtale med prester i Aosta-bispedømmet i Italia i juli 2005, svarte paven følgende på spørsmålet om kommuion for gjengifte. Man skal ha forståelse for dere vanskelig situasjon, sier han, men likevel følge Kirkens regler:

And since it is the Sacrament of Christ’s passion, the suffering Christ embraces these people in a special way and communicates with them in another way differently, so that they may feel embraced by the Crucified Lord who fell to the ground and died and suffered for them and with them. Consequently, they must be made to understand that even if, unfortunately, a fundamental dimension is absent, they are not excluded from the great mystery of the Eucharist or from the love of Christ who is present in it. This seems to me important, just as it is important that the parish priest and the parish community make these people realize that on the one hand they must respect the indissolubility of the Sacrament, and on the other, that we love these people who are also suffering for us. Moreover, we must suffer with them, because they are bearing an important witness and because we know that the moment when one gives in «out of love», one wrongs the Sacrament itself and the indissolubility appears less and less true.

Les hele samtalen med prestene her.

28. januar 2006 holdt pave Benedikt en tale til den romerske Rota (den øverste katolske domstolen i ekteskapssaker). Han snakket en hel del om hvor viktig dette arbeidet var, men la også til et par avsnitt om hvor uheldig en pastoral praksis var, der man ikke riktig tar Kirkens syn på ekteskapet på alvor:

Indeed, pastoral love can sometimes be contaminated by complacent attitudes towards the parties. Such attitudes can seem pastoral, but in fact they do not correspond with the good of the parties and of the Ecclesial Community itself; by avoiding confrontation with the truth that saves, they can even turn out to be counterproductive with regard to each person’s saving encounter with Christ.

The principle of the indissolubility of marriage forcefully reaffirmed here by John Paul II (cf. Addresses: 21 January 2000, in ORE, 26 January 2000, p. 1; 28 January 2002, in ibid., 6 February 2002, p. 6) pertains to the integrity of the Christian mystery.

Today, unfortunately, we may observe that this truth is sometimes obscured in the consciences of Christians and of people of good will. For this very reason, the service that can be offered to the faithful and to non-Christian spouses in difficulty is deceptive: it reinforces in them, if only implicitly, the tendency to forget the indissolubility of their union.

Les hele denne talen her.

Mer om ekteskap, gjengifte og kommunion

Katolsk, Teologi /

Jeg var i går på en møte i Oslo for å lære mer om Tribunalets arbeid. Tribunalet er den kirkelige domstolen som vurderer om oppløste ekteskap virkelig har vært sakramentale. Hvis et ekteskap viser seg å ikke ha vært et sakrament, kan det kirkelig sett sees som ugyldig, og de aktuelle personene kan inngå et nytt kirkelig ekteskap. Jeg skal ikke skrive direkte om dette interessante møtet, men ta opp noe som er nær forbundet med det: Selv om et ekteskap ikke er blitt erklært sakramentalt ugyldig, har det vært en praksis blant noen prester å likevel gi disse personene (som lever i et nytt sivilt ekteskap, ja til og med samboende) del i kirkens sakramenter.

Jeg har lenge sett på denne praksisen som svært problematisk, og jeg har merket meg at den er på retur i mange katolske land. Jeg hadde håpet at praksisen var blitt helt borte blant yngre katolske prester i Norge, men jeg har i løpet av de siste ukene forstått det dessverre ikke er tilfelle.

En artikkel på det katolske nettstedet www.chiesa tok i fjor opp nettopp dette temaet, og beskriver ganske tydelig utviklimnga fra 1970 til i dag.

The current rules are of relatively recent formulation, but are based upon a very severe ancient practice. In 1973, the Congregation for the Doctrine of the Faith still admitted the “probata praxis in foro interno,” or admission to the sacraments by a decision of conscience approved by one’s confessor. Reception of communion by divorced and remarried Catholics was fairly widespread in the United States and in some European countries.

Then, in 1981, came the apostolic exhortation “Familiaris Consortio,” which fixed the more rigorous current discipline. But in 1993, the German bishops of the Rhine region – including two prestigious theologians, Karl Lehmann and Walter Kasper, today cardinals – expanded once again the possibility for divorced and remarried persons to receive communion: a sign that they did not see the rules established by Rome as fully convincing and binding. The Congregation for the Doctrine of the Faith, which was then directed by Ratzinger, in 1994 called them back to obedience.

Det aktuelle dokumentet fra Troskongregasjonen fra 1994 sier faktisk ganske tydelig at de vil stoppe denne «milde» pastorale løsningen:
3. … … In recent years, in various regions, different pastoral solutions in this area have been suggested according to which, to be sure, a general admission of divorced and remarried to Eucharistic communion would not be possible, but the divorced and remarried members of the faithfus could approach Holy Communion in specific cases when they consider themselves authorised according to a judgement of conscience to do so. This would be the case, for example, when they had been abandoned completely unjustly, although they sincerely tried to save the previous marriage, or when they are convinced of the nullity of their previous marriage, although unable to demonstrate it in the external forum or when they have gone through a long period of reflexion and penance, or also when for morally valid reasons they cannot satisfy the obligation to separate.

In some places, it has also been proposed that in order objectively to examine their actual situation, the divorced and remarried would have to consult a prudent and expert priest. This priest, however, would have to respect their eventual decision to approach Holy Communion, without this implying an official authorisation.

In these and similar cases it would be a matter of a tolerant and benevolent pastoral solution in order to do justice to the different situations of the divorced and remarried.

4. Even if analogous pastoral solutions have been proposed by a few Fathers of the Church and in some measure were practiced, nevertheless these never attained the consensus of the Fathers and in no way came to constitute the common doctrine of the Church nor to determine her discipline. It falls to the universal Magisterium, in fidelity to Sacred Scripture and Tradition, to teach and to interpret authentically the depositum fidei.

With respect to the aforementioned new pastoral proposals, this Congregation deems itself obliged therefore to recall the doctrine and discipline of the Church in this matter. In fidelity to the words of Jesus Christ, the Church affirms that a new union cannot be recognised as valid if the preceding marriage was valid. If the divorced are remarried civilly, they find themselves in a situation that objectively contravenes God’s law. Consequently, they cannot receive Holy Communion as long as this situation persists.

Likevel fortsetter en del prester å gjøre akkurat det Troskongragasjonen sier man ikke skal gjøre – og det underer meg en hel del.

Katolsk professor om forslaget til ny ekteskapslov

Generelt, Teologi /

Kirkehistorieprofessor Bernt Oftestad uttaler seg i avisa Dagen i dag om forslaget til nye ekteskapslov, og sier:

– Det er et voldsomt kulturelt og voldsomt verdimessig skifte vi står overfor når Barne- og likestillingsdepartementet totalt neglisjerer ekteskapets betydning. Dette har vært grunnlaget for både vår og resten av verdens sivilisasjon. …

– Det er et voldsomt kulturelt og sosialt eksperiment vi her står overfor, og som sikkert vil sette sitt preg på det norske samfunnet, men det kan gå to eller tre generasjoner før vi vil kunne se ringvirkningene for fullt, antyder MF-professoren.

… departementet ønsker at homofile og lesbiske skal få lov til å gifte seg, samt rett til å kunne bli vurdert som adoptivforeldre. Høringsnotatet nevner ingenting om ekteskapets betydning, som for Norges vedkommende har vært en del av den kristne kulturtradisjonen i nærmere 1.000 år.

Oftestad regner heller ikke med noe hjelp fra Den norske kirkes biskoper i denne striden, og de andre kirkesamfunnene mener han er for svake til å kunne stoppe den negative utviklinga. Les hele artikkelen i Dagen her.

En anmeldelse av pave Benedikts bok om Jesus

Teologi /


I kveld skal den engelske utgaven av pavens bok om Jesus fra Nasaret presenteres i Washington DC, men noen har allerede lest boka, bl.a. Michael Dubruiel, som skriver:

Denne boka vil føre til en fornyelse av Den katolsk kirke og hjelpe den til å forkusere på et Kristus-bilde som er både bibelsk og troverdig, etter mange år med svak forkynnelse om undervisning. Tilhører du en annen kristen kirke, vil du også elske denne boka. Jeg regner faktisk med at du vil bli en ‘fan’ av Joseph Ratzinger og ønske å lese mange andre bøker av en som er fundert i Bibelen og kjent med moderne angrep på denne. Hvis du er en ikke-troende, vil du finne i boka en utmerket innføring i det alle kristne tror om Jesus fra Nasaret, som var både Gud og menneske.

Han skriver også: This is a great book, magisterial (even though the pope doesn’t want it thought of in that way). It is not just another book about Jesus, it a revolutionary book about Jesus…in that it recaptures why people have had their lives changed by their belief in Jesus for over 2,000 years.

What makes this book so special? It is like a modern Summa (those who know St. Thomas Aquinas will understand me here) in that it answers modern questions of doubt, skepticism and even inquiry on not only who Jesus is, but why Jesus is the most important person anyone has ever or can ever know.

The pope’s methodology is to take a scene from the Bible, like the Lord’s baptism and then to draw on that scene from the entire Bible, to show what modern scholarship has done to help us to understand the historical context of the scene, tell us how the early Church fathers interpreted the scene, how would it have been viewed in Judaism (he uses the reflections of a Rabbi when discussing the Sermon on the Mount) and then to give the reader the meaning of this event for them. Along the way he answers questions to the many objections modern people bring to their encounter with Jesus.

Grundig rapportering fra pavens Brasil-reise

Katolsk, Teologi /

Den kjente reporteren John Allen var med pave Benedikt til Brasil, og har skrevet mange rapporter om turen, mest om teologiske og sosiale spørsmål. Paven sa tydeligvis flere ganger at både kapitalisme og marksisme var blindveier, og at den eneste veien mot et mer menneskevennlig samfunn, var et samfunn som bygger på solide moralske verdier – som man får ved troen på Gud.

For enkelthets skyld har jeg laget direktelenker til John Allens mange interessante rapporter.

OPPDATERING: Slettet, siden lenkene ikke lenger fungerer.

Påskens Halleluja – viser seg i våre liv

Teologi /

«Selvsagt priser vi Gud når vi er samlet i kirken, men når hver går til sitt, kan det virke som om vi slutter å lovsynge Gud. Men dersom vi fortsetter å føre et godt liv, fortsetter vi i virkeligheten å lovprise Gud. Du slutter å prise Gud når du ikke gjør det som er i samsvar med rettferdigheten, og med det som er ham til behag. Dersom du aldri unnlater å leve hederlig, da er det ditt liv som roper, selv om din tunge tier, og Gud lytter til ditt hjerte. Slik våre ører hører våre stemmer, slik hører Guds ører våre tanker.»

Slik avslutter den hellige Augustins en kommentar til Bibelens salme 148. (Ps 148,1-2; CCL 40,2165-2166). Jeg syns det passer godt til søndagens tema; at det hører sammen å elske Gud og følge Hans bud. Slik skriver Augustin videre (teksten er henta fra Matutin-lesninga lørdag):

Vi må forberede oss på det kommende liv ved å lovprise Gud i dette. Den evige jubel i det kommende liv kommer til å bestå i å lovsynge Gud, og ingen kan bli skikket til det kommende liv som ikke forbereder seg på det i det nåværende. Derfor priser vi Gud nå, men samtidig ber vi til ham. Vår lovprisning preges av glede, men bønnen av sukk. Vi er blitt lovet noe vi ennå ikke har, og fordi han er sannferdig, han som har lovet det, gleder vi oss i håpet, men fordi vi ennå ikke har fått det, sukker vi av lengsel. Det er godt for oss å forbli i lengselen inntil det som er lovet, kommer, for da forstummer sukket og det blir bare lovsang igjen. …

Påskens Halleluja – viser seg i våre livLes mer »

Vanskelige etiske utfordringer i vår tid.

Teologi /

Jeg har nettopp skrevet litt om skilsmisse og gjengifte, om hvordan de mange gjengifte katolikkene (som dermed ikke kan motta sakramentene) er Den katolske kirkes største pastorale problem.

Denne søndagens evangelium fra Joh 14,23-29 illustrerer problemet/ dilemmaet som enkelt kristne lever med; å følge Guds ord på ulike etiske områder: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, … Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg.»

Et annet aktuelt problem, som også har med seksuallivet å gjøre, er når man lever sammen uten å være gift. Det burde være helt opplagt at slikt ikke kan skje blant kristne, men det er likel slik at en del velger bort disse klare ordene, og enten lever sammen før de gifter seg eller lever permanent som samboende. Så aktuelt er dette spørsmålet at pave Benedikt to ganger i Brasil så langt har nevt det.

I talen til biskopene sa han: The sanctity of marriage and the family are attacked with impunity, as concessions are made to forms of pressure which have a harmful effect on legislative processes; crimes against life are justified in the name of individual freedom and rights; attacks are made on the dignity of the human person; the plague of divorce and extra-marital unions is increasingly widespread.

Og i saligkåringsmessen for Frei Galvão oppfordret han alle brasilianere til å “oppose those elements of the media that ridicule the sanctity of marriage and virginity before marriage.”

I Den katolsk kirkes katekisme nevnes selvsagt også dette spørsmålet, slik:

2348. Alle døpte er kalt til kyskhet. Den kristne har «iført seg Kristus» (Gal 3, 27), all kyskhets forbilde. Alle Kristustroende er kalt til å leve kyskt, alt etter livssituasjon. I dåpen påtok den kristne seg å leve ut sitt følelsesliv i kyskhet.

2349. «Kyskhet bør prege den enkelte, alt etter levekår og livssituasjon: noen i jomfrustand eller vigslet sølibat, som er en fremragende måte å gi seg selv hen til Gud med et udelt hjerte; andre på den måten moralloven foreskriver for alle, og etter som de er gifte eller ugifte». Gifte er kalt til å leve i ekteskapelig kyskhet; de andre lever kyskt i avholdenhet. …

2350. Forlovede er kalt til å leve kyskt i avhold. I denne prøvelsen skal de oppdage hva det betyr å respektere hverandre, lære trofasthet og håp om å få hverandre fra Gud. De må utsette til ekteskapet å gi hverandre de kjærtegn som særpreger ekteskapelig kjærlighet. De må hjelpe hverandre til å vokse i kyskhet.

(Deretter nevnes noen forseelser mot kyskheten, bl.a.:)

2353. Hor er kjønnslig omgang utenom ekteskapet mellom en fri mann og en fri kvinne. Hor strider alvorlig mot menneskeverdet og den menneskelige seksualitets verdighet som er naturlig rettet mot ektefellenes vel og mot oppdragelsen av barn. I tillegg er hor til alvorlig anstøt når det er tale om forførelse av unge.

Mer om nattverden i frikirkelige kretser

Teologi, Økumenikk /

Jeg har tidligere nevnt hvordan man i frikirkelige kretser – svært langt fra Den katolske kirke – blir stadig mer interessert i nattverden (bruk søk-funksjonen i denne bloggen for å finne det jeg har skrevet før. I dag leste jeg et nytt innlegg om dette hos en av bloggerne under kristenblogg.no. Forfatteren har også lest Ulf Ekmans nye bok om nattverden og anmelder den postivt. Han skriver bl.a. dette:

(Jeg leste en bok i fjor og ) ble slått over hvor sentral nattverden syntes å stå i den tidlige kirken, og hvordan den ble feiret som gudstjenestens høydepunkt. Dette har ligget høyt oppe i min bevissthet siden, og jeg har tenkt mye på forskjellen mellom den tidlige kirkes forhold til nattverden, og den vi ser i mange av våre menigheter. Hos oss er nattverden mange ganger en mer perifer sak som vi ofte ikke har noe sterk forventning til. …

Men hva skyldes vår manglende begeistring over, og forventning til nattverden? Kan det være at vi i mange av våre menigheter har redusert dens innhold, og dermed også redusert vår egen forventning til den? Eller skyldes det at undervisningen om nattverdens betydning og innhold ikke forkynnes klart nok? … …

Ekman bakgrunnen for nattverden slik den fremstår i NT, men også i forhold den jødiske tradisjonen som Jesus sto i. Han henviser til den tidlige kirkes nattverdsfeiring og presiserer at nattverden ikke kun er et minnemåltid, men at Jesus virkelig er nærværende i nattverden slik også den tidlige kirke trodde. For å vise på hvilken måte Jesus er nærværende i nattverden henviser han til inkarnasjonen. …

Ekmans bok løfter nattverden opp fra den perifere tilværelse den ofte har ført i våre menigheter, og gir den et tilbake dens reelle innhold. Og dermed løfter den også vår forventning til at nattverden gir oss del i et virkelig møte med Jesus og del i Hans legeme og blod. Boken gir også forslag til nattverdsordinger.

Den Athanasianske trosbekjennelsen

Teologi /

I dag, onsdag, har vi feiret den hellige Athanasius fra Alexandria, som stod midt oppe i striden mot arianismen. Han var en stridens mann, som kjempet hardt for det som var og er Kirkens syns på Kristus; at han er både sann Gud og sant menneske. På katolsk.no kan vi lese bl.a. dette om Athanasius:

«Athanasius var en liten mann rent fysisk, men åndelig var han en kjempe. Den engelske teologen og kardinalen John Henry Newman har sagt at i den urolige tiden etter konsilet i Nikea var det legfolket og ikke biskopene som fastholdt den rette tro. Det var naturligvis unntak fra regelen på begge sider, og en av dem var Athanasius. Han var en ivrig forfatter hele livet, også i eksilperiodene. Han skrev bibelkommentarer, spesielt til Salmenes bok, og noen av hans brev er også bevart. Man regner ikke med at han er forfatteren til det Credo som bærer hans navn (den Athanasiske trosbekjennelse), men det bygger på hans lære, og det er fortsatt en sentral del av vestlig kristen liturgi.»

Og her er den Athanasiske trosbekjennelsen:

Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro.
Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. …

Den Athanasianske trosbekjennelsenLes mer »

Hva er GLEDE i vår postmoderne tid?

Teologi /

Et av kjennetegnene på det man kalle den «postmoderne tid» er subjektiviteten i alle sine fasetter. For å sette det litt på spissen: En ting som kjærlighet blir redusert til den enkeltes sympatier og følelser. Håp blir redusert til godtroende optimisme. Kunst blir redusert til det jeg liker som kunst uavhengig kvalitet. Tro blir redusert til min private overbevisning om det religiøse. Lykke blir definert som tilfredsstillelse av egne lyster. Jeg og mitt, du og ditt. Denne form for tenkning er ikke ny. Slikt sett er den intet nytt under solen. Ikke bare er nytiden dens premissleverandør, også antikken har noe å by på for subjektivitetens paradigme. Så kan vi for eksempel lese hos Epikur hvordan lystprinsippet blir gjort til et kriterium for det gode liv. Når subjektiviteten og lysprinsippet er de herskende dogmer. kan vi mennesker vanskelig glede oss over noe sammen. Jeg tillater meg følgende betrakting av noen aspekter ved begrepet glede:

Lysten har nådd sitt mål når den er blitt tilfredsstilt. Hva som forarsaket denne tilfredsstillelsen er sekundært. Når man er ekstremt sulten, er det nokså uviktig hva det er man tar til seg. Det betyr at det som forårsaker tilfredsstillelsen kan byttes ut mot noe annet. Hva som tilfredsstilte er ikke så viktig. Problematisk blir det når dette prinsippet utvides til å gjelde livet i sin helhet. … …

Dette er innledningen til en betraktning av redaktør Henrik Holm i St. Olav tidsskrift.

Den åpne kirke som kulturfenomen

Teologi /

Ofte, ja nesten hver dag, hører man ropet om en en åpen inkluderende folkekirke. Hva ligger til grunn for et slikt slagord? Ola Tjørhom skriver i en artikkel i siste nummer av St. Olav tidsskrift om akkurat dette. Her er et lite utdrag fra artikkelen:

Etter min oppfatning blir folks angst for at noen skal «ta kirka vår fra oss» først begripelig i et bredt kulturelt perspektiv eller, som kulturfenomen. Her dreier det seg et stykke på vei om en refleks av de sterke populistiske strømningene som dominerer i dagens samfunn. Jeg tenker da særlig på følgende faktorer:

1. Den vestlige verden preges for tiden av det Kjartan Fløgstad har kalt «markedsfundamentalisme», hvor markedets såkalte «frie» krefter tillegges all makt. Basert på prinsippet «kunden har alltid rett», deler imidlertid markedet gladelig sin allmakt med dem som har størst kjøpekraft. Og i dag er det folket eller de breie befolkningslagene som har inntatt denne nøkkelrollen.

2. Følgene av denne utviklingen er særlig tydelige innenfor kulturfeltet. Dagens «folkelige» kultur kjennetegnes av et enormt sug etter kulturytringer som leverer statisk bekreftelse, samt frenetisk angst overfor alt som utfordrer. Dette har skapt rom for rødglødende intoleranse. Folket har blitt Storebror ‑ og stakkars den som befinner seg på kollisjonskurs med flertallets «smak».

3. Parallelt med dette preges den populistiske kulturen av massiv privatisering. For tiden brettes det private ut i full offentlighet, mens det offentlige privatiseres. I tillegg til å skape enda større rom for selvopptatthet og egoisme, trekker dette i retning av en forestilling om at kompliserte offentlige utfordringer lar seg løse på grunnlag av ofte banale private referanser.

4. Den kulturelle privatiseringen har bidratt til økt religiøs privatisering. Folk tror fortsatt, men de tror på sin egen måte ‑ og ofte på de mest bisarre ting. Vi begir oss ut på dagens glorete religiøse marked og plukker med oss det som appellerer. På dette grunnlaget konstruerer vi vår egen, høyst private religiøsitet.

5. Har så den religiøse privatiseringen resultert i at troen står mer sentralt i vår tilværelse? Neppe. For her rettes oppmerksomheten særlig mot det eksotiske og ekstraordinære ‑ eller mot fenomener som ikke lar seg integrere i våre faktiske liv og vår virkelighet. På religionens område har vi blitt turister. Og vi foretrekker en tro som ikke legger for sterke føringer i forhold til vår livsførsel.

Kristendommens betydning for Europa

Teologi /

Vi lever i en tid hvor det er politisk korrekt å avvise kristendommens betydning for europeisk ‑ og derved også norsk ‑ politisk og samfunnsmessig utvikling. I en misforstått iver etter å være multikulturelle og tolerante vil man avskrive kristendommens betydning. Men dette resulterer ofte i toleransens intoleranse: man vet ikke hva man kommer fra og derfor ikke hvem man er. Mangelen på historisk kunnskap har vel aldri vært større enn i dag, men aldri har slik kunnskap vært mer tiltrengt. I stedet for denne normative reaksjonen på vår nye multikulturelle virkelighet bør man lære seg litt idéhistorie. Her er en leksjon.

Slik innleder Janne Haaland Matlary sin «Alvorlig talt» artikkel i siste nummer av St. Olav tidsskrift. Leserne bør få tak i tidsskriftet for å lese resten, jeg vil bare ta med ett avsnitt til av det hun skriver:

De grunn‑normer Europa har basert seg på, er derfor intimt sammenknyttet med den kristne historie. Dette burde være selvsagt, men oppfattes i dag nærmest som et utslag av diskriminering fordi andre religioner ikke har spilt samme rolle. Hadde hedendom, islam eller jødedom preget Europas kultur like meget som kristendom, hadde våre samfunn vært annerledes. Mer dramatisk er det ikke, dette empiriske faktum. Men det ble altså slik at kristent menneskesyn preget denne verdensdelen.

Skroll til toppen