Morgenblad-diskusjonen vinteren 2011

Generelt, Katolsk /

Etter forslag fra en leser samler jeg her en del kommentarer som har kommet inn, som omtaler Morgenbladets beskrivelse av Den katolske Kirke nå den siste måneden. Jeg har anonymisert kommentarene, valgt ut noe stoff (selvsagt) og redigert (ganske litt):

5/3
Gjennom denne artikkelserien, ved å bruke (to kritiske katolikker ) som sine sannhetsvitner, og overskrifter om “pervertert” kvinnelighet ol (de hadde latterlig nok også en artikkel om frigjøringsteologi) viser Morgenbladet seg som en aktivist. Et ikke ukjent fenomen i norske media, men helt hvorfor Den katolske kirken nok en gang skal få juling, klarer de ikke å artikulere. (Denne) “kritikken” er ikke noe annet enn en stråmann.

Serien handler ikke om Kirken. Men catholic bashing er alltid en grei måte å slutte seg til noen “verdier” på, som regnes som “moderne” og “opplyste”. Det er utelukkende provoserende fordi Morgenbladets eksistensgrunnlag er temaer som etikk, vitenskap og kunst. Her hadde man hatt en anledning til å komme nært inn på selve den levende hovedkilden til at man i det hele tatt har etiske diskusjoner, at vitenskap og kunst kontinuerlig produseres i Den vestlige kultur: hvis disse menneskene tror at de hadde levd i en fri og produserende del av verden uten Kirken, kan de starte en gravejournalistisk serie om hvorfor den ikke-vestlige verden ikke har produsert noe av vesentlig verdi de siste tusen år. … …

Morgenblad-diskusjonen vinteren 2011Les mer »

«Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan»

Gamle tekster, Teologi /

med en redegjørelse for læren om hennes opptagelse i himmelen

Oslo – St Olavs forlag 1952
Av pastor Dr. teol. J. van der Burg

Dette heftet – som ble ferdigskevet og fikk imprimatur høsten 1951, og utgitt i 1952 – kan nå leses her. Og her er innholdsoversikten:

I. Maria er den nye Eva, som ble forutsagt allerede straks etter syndefallet
II. Engelens budskap
III. Forventningen om den nye kvinne hos profetene
IV. Maria i Høysangen
V. Kvinnen, kledd med solen
VI. Maria er den nye Eva, ikke bare ved sin hellighet, men samtidig ved sin lidelse
VII. «Se, der er din mor»
VIII. Marias andel i Jesu åpenbaring. Bryllupet i Kana
IX. At Maria med hensyn til vår frelse inntar den samme plass som Eva med hensyn til vårt fall, er noe som Kirken alltid har lært
X. Marias jomfruelighet
XI. Marias uplettede unnfangelse
XII. Marias legemlige opptagelse til himmelen
XIII. Nådens mor – Himmeldronningen
XIV. «Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig»
XV. Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro
XVI. Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv
XVII. Rosenkransen

Ekstraordinær messe fra Sveits

Liturgi, TLM /

Virkelig en ekstraordinær åpning på en messe (under), feiret av biskop Vitus Huonder i Chur bispedømme i Sveits – i en kirke i Einsiedeln. Biskopen velsigner folket på vei inn (som han skal, men burde ikke folk ha knelt?), mens en (enkel) prest går inn for å feire en tradisjonell latinsk messe med hendene samlet foran seg og øynene kastet (ydmykt) ned.

Oppdatert min oversikt over gamle tekster

Gamle tekster /

Jeg har nå oppdatert min oversikt over gamle, norske, katolske bøker og hefter. Siden kan besøkes her, og under ser man hvilkes tekster som er tilgjengelige:

1906 En konvertits erindringer – av Knud Carl Ansgar Krogh-Tonning (Denne boken er skannet inn og kan leses på Nasjonalbibliotekets sider)

1926 Quas primas – Encyklika fra pave Pius XI om Kristi konge-festen

1927 Pater A. J. Lutz O.P.: Katolisismen og det personlige gudsforhold

1928 Pater A. J. Lutz: KORS OG ALTER. Tanker om Messeofferet og Messeliturgien

1930 Pater A. J. Lutz O.P.: Avlaten og de helliges samfunn

1935 Våre fedres gamle kristentro (arbeides med)

1936 Pastor Haakon Bergwitz: De søkte de gamle stier (konvertitthistorier)

1937 Pater A. J. Lutz O.P.: Hva har Luther å gi oss?

1944 Pastor J. van der Burg: Forklaring av den hellige messe

1945 Pater D. J. Boers OFM: KATOLSK PRAKSIS

1945 Pater A. J. Lutz O.P.: Kjenn din religion

1949 Pastor J. van der Burg: Den bibelske lære om rettferdiggjørelsen. En sammenligning mellom den katolske Kirkes og Luthers lære.

1949 Johannes Wember: Den katolske kirke og katolisismen

1951 Pater Finn D. Thorn: Kristus-tilbedelse og Maria-vyrdnad

1951 K. KROGH-TONNING – EN LUTHERSK TEOLOGS VEJ TIL DEN KATOLSKE KIRKE

1953 Pastor J. van der Burg: Bønnen for de avdøde. Med forklaring av Bibelens lære om et renselsesbad

1960 Pastor J. van der Burg: KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom

1963 Pastor J. van der Burg:Det bibelske skriftemål – med en forklaring av den katolske lære om avlat

1966 Pastor J. van der Burg: Om livets mening. Hvorfor gir ikke Gud oss med en gang den himmelske salighet? Hvorfor må vi først gjennomgå dette jordeliv med den fare å miste vår salighet?

ca 1968 Pastor J. van der Burg: Kritikk av den nye hollandske katekismen

1969 Pastor J. van der Burg: Ekteskapet og ekteskapsmoralen. Aktuelle spørsmål bl.a. om skilsmisse, fødselsregulering og abort

1971 Pastor van der Burg: Skal vi tale i tunger?

1973 Pastor J. van der Burg: Læren om Alterets Sakrament.

1973 Pastor J. van der Burg: Forskjellen mellom Katolisismen og Protestantismen

1976 Pastor J. van der Burg: Om Arvesynden og Den bibelske skapelsesberetning

1979 Pastor J. van der Burg: PAVEDØMMET i Bibelen og historien

I Morgenbladet: «Klar tale fra Roma»

Liturgi, TLM /

I Morgenbladet i dag skriver Liv Hegna i et interessant leserinnlegg om den katolske messefeiringen. Under overskriften «Klar tale fra Roma» påpeker hun at den moderne messen (med presten vendt mot folket) faktisk er «blitt kritisk kommentert på offisielt kirkelig hold». Og hun fortsetter:

For eksempel har pave Benedict XVI, ved sin motu proprio av 7. juli 2007, klart tilkjennegitt sitt positive syn på feiringen av den tradisjonelle latinske messen (TLM). Denne motu proprio kan ikke forstås som annet enn en – om enn mild og i en forstand indirekte – kritikk av den messepraksis som uhjemlet fikk etablere seg etter Den annet Vatikankonsil. … Hadde det vært noe poeng i pavens motu proprio hvis det ikke var for å veilede de troende i retning av en nennsom gjeninnføring av den vakre tradisjonelle messen – til en smule fortrengsel muligens for den moderne messen med alle sine rariteter som at presten står vendt mot folket under forvandlingen, og dermed vender ryggen mot tabernaklet som i St. Olav katolske domkirke i Oslo?

Det var pave Johannes XXIII som i 1962 godkjente den form den tradisjonelle messen (TLM) nå har – etter at det hadde vært arbeidet med saken siden århundreskiftet. «Det bør ikke overraske noen at den salige Johannes XXIIIs messe vil bli feiret mer frekvent i fremtiden,» skriver biskop Arborelius videre i Missale Parvum. … Roma har talt klart.

«Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan»

Gamle tekster, Teologi /

Jeg nevnte nylig pater Thorns hefte om Jomfru Maria, som ble utgitt helt i starten av 1951. Senere samme år kom pastor van der Burg med et større hefte (75 s) om Jomfru Maria – som jeg nå har begynt å skanne inn. Det er klart at disse to heftene ble utgitt rett etter at dogmet om Jomfru Marias opptagelse til himmelen ble erklært året før – som et svar på mange protestanters innsigelser, vil jeg tro. I forordet til heftet skriver pastor van der Burg:

Den katolske Kirke tilber ikke Maria. Vi ærer henne og ber om hennes forbønn, men viser henne ikke noen guddommelig dyrkelse. Kristus er Gud og derfor uendelig opphøyet over Maria. Det er for Sønnens skyld at vi ærer moren. Han alene er vår Frelser. Men avhengig av Kristus inntar jomfru Maria en særlig plass i Guds frelsesplan. Og Gud vil at vi skal erkjenne det. Marias plass i Guds frelsesplan kan i all korthet uttrykkes med at hun er den nye Eva, som skulle virke med til vår frelse på lignende måte som vår første stammor har virket med til vårt fall. Hun er de frelstes mor i en virkelig betydning. Å bevise og forklare dette er hovedhensikten med foreliggende skrift.

Maria er de frelstes mor fordi hun er Frelserens mor. Men hennes medvirken til vår frelse besto ikke bare i hennes fysiske morsfunksjon, men meget mer i hennes hellighet (med hennes tro og gudhengivne liv), som var nødvendig for at hun kunne bli Guds mor. Dessuten hadde – som vi vil se – også hennes lidelse en særlig betydning i Guds frelsesplan.

At den kvinne som Guds Sønn ville bli født av, måtte eie en særlig hellighet, er innlysende. Når «det sømmer seg hellighet for Guds hus» (Salme 93, 5), hvor meget mer da for Guds mor? Et menneske må ha et rent hjerte for å motta Jesu hellige legeme og blod i den hellige Nattverd (Joh. 13, 8; 1 Kor. 11, 27-28). Men hvor meget helligere måtte ikke hun være som Guds Sønn ville ta sitt legeme og blod fra?

Denne særlige hellighet virket Gud i henne på grunn av Kristi forutsette fortjenester; men den var samtidig noe som etter Guds vilje krevdes til Kristi komme (og således også til vår frelse). Den egentlige årsak til vår frelse er Guds frivillige godhet. Men hans barmhjertige beslutning om å frelse oss ved å la sin Sønn bli inkarnert i vår slekt omfattet også det mirakel at Han beredte for Ham en verdig mor.

Liturgiske misbruk svekker troen

Liturgi /

«Hvordan gå i messen uten å miste sin tro?» er tittelen på ei bok som nylig ble utgitt på italiensk (les om den her):

A weakening of faith in God, a rise in selfishness and a drop in the number of people going to Mass can be traced to liturgical abuse or Masses that are not reverent, two Vatican cardinals and a consultant have said.

US Cardinal Raymond Burke, head of the Vatican’s supreme court, said: “If we err by thinking we are the centre of the liturgy, the Mass will lead to a loss of faith.”

Cardinal Burke and Spanish Cardinal Antonio Cañizares Llovera, prefect of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments, spoke yesterday at a book launch in Rome.

The book, published only in Italian, was written by Fr Nicola Bux, who serves as a consultant to the congregations for the doctrine of the faith and for saints’ causes and to the office in charge of papal liturgies.

The English translation of Fr Bux’s book title would be, How to Go to Mass and Not Lose Your Faith. …

Pater Finn Thorn om Mariavyrdnad

Gamle tekster, Teologi /

I 1951 ga dominikanerpater Finn Dominique Thorn ut et dokument han kalte: Kristus-tilbedelse og Maria-vyrdnad. Det var «betraktninger i anledning proklamasjonen av dogmet om Jomfru Marias opptagelse i himmelen» året før. Heftet som kan leses HER eller i pdf-format HER åpner slik:

Den 1. november 1950 gav pave Pius XII. en dogmatisk formulering av den gamle katolske tro på Jomfru Marias opptagelse i himmelen. At vi her ikke står overfor noen ny lære har vi bl. a. et vitnesbyrd om i den offisielle almanakk som utgis av Oslo Universitet. Der leser vi den 25. mars: Marimesse om våren. Den dagen feiret våre forfedre Marias bebudelse. Den 15. august leser vi: Marimesse om høsten. Den dagen feiret våre forfedre Marias opptagelse i himmelen. Det «nye» dogme er altså ikke noe nytt. Det bekrefter høytidelig en gammel kristen tro som også var våre forfedres tro.

Overfor denne gamle kirkelige tradisjon står norske protestantiske kristne i dag temmelig uforstående. Marimesse om våren – Marias budskapsdag – feires ennå i den lutherske statskirke. Men Marimesse om høsten – Marias opptagelsesfest – er ikke bare forsvunnet, den har i den siste tid endog vært gjenstand for lite forståelsesfulle angrep. Pavens proklamasjon av dette dogme er blitt karakterisert som et «kjempemessig kuriosum». Redaktøren av «Vårt Land» er endog gått så langt som til å avfeie det hele som «menneskedyrkelse for ikke å si likefram blasfemi».

Det er grunn til å stanse litt ved denne indignasjon fra protestantenes side. Hva er det som ligger til grunn for den? Vi kan se bort fra det vanlige, affektbetonte kompleks som gjør at enkelte protestanter fullstendig mister sin dømmekraft bare de hører ordet katolsk. Det er noe annet og dypere som ligger til grunn for indignasjonen denne gang. Det er neppe feilaktig å gå ut fra at den først og fremst har noe å gjøre med den sterke ekumeniske interesse som i dag gjør seg gjeldende blant katolikker og protestanter. Vår tids åndelige situasjon er så alvorlig at den maner de kristne til å stå sammen. De kristne kan ikke fortsette sin bekjempelse av hverandre når de selv trues av en felles ytre fiende. Stillet overfor de hedenske ideologier kan det bli skjebnesvangert at også kristendommen er merket av Splittelsens tegn. ….

Morgenbladets artikler er «basert på en manglende kunnskap om Kirken»

Katolsk /

Slik (se over) beskriver p Arne Kirsebom på sin egen blogg Morgenbladets tre artikler om Den katolske Kirke. Han skriver også om hva de burde ha gjort:

… Jeg tror i sentrum av en betraktning av Kirken, må der være en betraktning av Kristus. Han er Kirkens grunnlegger og hun er hans brud. Kristus er det sanne mennesket, fordi han er mennesket unnfanget uten synd. Synd umenneskeliggjør mennesket prinsipielt sett. Derfor må Kirken til enhver tid blant sine mange oppgaver også gjøre oppmerksom på hva som er riktig og godt, hva som er ondt og galt. Ønsker man å kritisere Kirken, bør man påvise hvor hun svikter i å lære om riktig og godt. Gjør hun ikke det, bør man avlegge regnskap om hvorfor man kritiserer Kirken. En årvåken journalist burde ha denne egenskapen i sine intervjuer. …

Han skriver også slik om de mange henvisningene til Vatikankonsilet:

Det jeg undrer meg over er at det ikke blir påvist hvor i dokumentene fra Det annet Vatikankonsil det ønskes å oppheve sølibatet, ordinere kvinner, løsne ekteskapsmoralen osv. Det som står i dokumentene er det avgjørende, ikke hva enkelte kan ha tenkt på veien. …

P. Arne sier videre at han håper å få tid til å studere konsilets dokumenter grundigere for å «se hvilket belegg kritikken og reformkravene har i disse». Han vil nok finne at de aller fleste krav om forandringer ikke har noe som helst med konsilet å gjøre.

Vatikanet til Caritas Internationalis: «En katolsk institusjon må være katolsk»

Katolsk /

Tha Tablet melder at Vatikanet har blandet seg inn i diskusjonen om hvem som skal bli/fortsette som leder av Caritas Internationalis, og skriver:

The Vatican has indicated that it blocked Lesley-Anne Knight from a second term at the helm of the Church’s largest development organisation because it wants a new leader who can strengthen its Catholic identity and forge more cordial working relations with the Holy See.

Rome’s reasons for failing to allow the re-appointment of Dr Knight as secretary general of the Rome-based Caritas Internationalis (CI) are given in a letter sent by the Vatican Secretary of State, Cardinal Tarcisio Bertone SDB, to all the world’s episcopal conferences and seen this week by The Tablet.

“During the next four years particular attention will have to be given to harmonising the theological dimension of Caritas Internationalis … with its role as an organisation operating on the international stage,” says the three-page letter, dated 15 February. It adds that the next CI secretary general will also need to improve communication with other ecclesial bodies and with the dicasteries of the Roman Curia that have an “interest” in CI activities.

The letter, which was also sent to bishops responsible for the 165 member charities that make up the Caritas confederation, further indicates that the advocacy work that Caritas carries out must be better coordinated “in strict cooperation with the Holy See, which is specifically competent in this regard”.

Similar sentiments were echoed on Tuesday by the head of the papal charity office charged with monitoring Caritas Internationalis. “We can be competent in organising, but lack certain qualities for coordinating the work or reinforcing Catholic identity,” said Cardinal Robert Sarah, president of the Pontifical Council “Cor Unum”, when asked by The Tablet why the Vatican denied Dr Knight the nihil obstat required for re-election. ….

Jeg må si at jeg ikkje kjente til at noe slikt var i ferd med å skje. Kan noen av leserne kan informere meg/oss?

Pavens tilbud til anglikanere også aktuelt for lutheranere?

Økumenikk /


I siste nummer av «The Portal», som skriver om ‘Ordinariatet’ i England (og som kan leses her), intervjues kardinal Levada og Fr Hermann Geissler, og de sier bl.a.:

….. The Ordinariate is provided for Anglicans; but could this model be used for other groups? We know from Forward in Faith contacts in North America and Scandinavia that there are Lutherans who may well benefit from a similar model to the Ordinariate, would this be possible? The CDF acknowledged that this was an important question. Already they were receiving similar requests from Lutherans. Would this model be of use to them? “The Holy Father will do all he can to bring other Christians into unity.” ‘Seek ye first the Kingdom of God and everything else will be given you.’

Fr Hermann concluded, “Thank you sincerely for coming to Rome. We pray for you that the Ordinariate goes well. Priests are already ordained. We must be faithful to unity. We will do all we can to help you together with the Bishops of England and Wales. Be encouraged by the words of Jesus Christ, ‘Seek ye first the Kingdom of God and everything else will be given you.’ There will be suffering, but God will guide us.”

We thanked Cardinal Levada and Fr Geissler, and as we left the Vatican marvelled at the generosity and warmth of the welcome. We do indeed life in
interesting times.

Pater A. J. Lutz skriver om hva synd er

Gamle tekster, Teologi /

Her kan man lese hele kapittel XXII i boka «Kjenn din religion«:

XXII. SYNDEN

Ved å handle imot Guds vilje, slik som vi kjenner den gjennom Guds og Kirkens bud og vår samvittighet, gjør mennesket seg skyldig i synd. Årsaken til denne ulydighet er først og fremst det onde begjær som arvesynden etterlater seg i vår natur, og som gjør oss tilbøyelig til å glemme vårt evige endemål, salig, heten i Gud, for å søke vår lykke i de skapte ting. «Hver især fristes når han drages og lokkes av sin egen lyst» (Jakob 1, 14). Det onde begjærs makt blir øket ved verdens dårlige eksempel. «Alt det som er i verden er kjødets lyst og øynenes lyst og hovmod, og disse ting er ikke av Faderen, men av verden» (1. Joh. 2, 16). Med «verden» mener evangeliet menneskeheten for så vidt den lever etter sin syndige naturs impulser, i opprør mot Gud og søker å fortrenge Guds rike. Men det onde begjær kan også direkte påvirkes av Satan. Han kalles nettopp «fristeren». De onde ånder har vel ingen makt over vår frie vilje. Og ennå mindre har de makt over en sjel som eier nådens liv. Men med den makt de har over den materielle verden, kan de påvirke den del av vår natur hvor det sjelelige og det legemlige møtes, altså vår fantasi og vare sanser. Således framkaller de syndige drifter og illusjoner.

Gir mennesket etter for det onde begjær i den grad at det bevisst og frivillig vender seg bort fra Gud, for å søke sitt høyeste gode i sin egen onde vilje, eller i verdens rikdom eller vellyst eller i makt og ære eller i noe skapt i det hele tatt, så blir synden en dødssynd. Den dreper ikke det naturlige liv, men nådens liv går tapt, og mennesket er hjemfallen til den evige død. «Dersom de lever etter kjødet skal de dø; men dersom de dreper kjødets gjerninger ved Ånden skal de leve» (Rom. 8, 13). En dødssynd forutsetter altså to ting: …

Pater A. J. Lutz skriver om hva synd erLes mer »

Hele pater Lutz’ bok «Kjenn din religion» på plass

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nå skannet inn og korrekturlest hele boka «Kjenn din religion» av pater A. J. Lutz, O.P. – den kan leses her. OPPDATERING: Den kan også lastes ned som pdf-fil HER.

Under ser man en oversikt over alle kapitlene.

FORORD
I. Åpenbaringen
II. Gud
III. Gud og verdensaltet
IV. Guds forsyn
V. Den guddommelige Treenighet
VI. Mennesket og syndefallet
VII. Jesus, Gud og menneske
VIII. Guds Sønns liv på jorden
IX. A. Jesu lidelse og offerdød – B. Jesu død som årsak til vår frelse
X. Jesu absolutte syndefrihet og fullkomne hellighet
XI. Kristus i herligheten
XII. Antikrist
XIII. Nådens liv
XIV. De overnaturlige sjelsevner
XV. Kirken
XVI. Den kristne moral
XVII. Våre plikter mot Gud
XVIII. Kjærlighet til oss selv og til våre medmennesker
XIX. Krig og fred
XX. De fire hoveddyder
XXI. Kirkens bud
XXII. Synden
XXIII. Sakramentene
XXIV. Sakramentaliene
XXV. Bønn og liturgi
XXVI. Døden og det hinsidige
XXVII. Tidenes ende

Konservative prester i Den norske kirke trengt opp i et hjørne

Generelt, Teologi /

Den lutherske biskop Erling Pettersen i Stavanger har et liberalt syn på homofilt samliv, og det var en del oppstyr rundt dette da han kom til Stavanger (jeg vet det bl.a. siden nesten hele min familie bor i dette bispedømmet). De fleste prestene vil nok gi opp kampen mot dette nye synet (kjenner jeg dem rett), hvis det blir for vanskelig og krever for mye, men en del av medlemmene i Carissimi vil sannsynligvis stå fast. Hva skal de så gjøre, når de etter samtaler i Stavanger har fått absolut null respons for sine ønsker og krav? I pressemeldinga som siteres under, beskrives situasjonen ganske tydelig – og jeg kan legge til at jeg kjenner to av de tre personene som har skrevet under, og forstår litt av hvor vanskelig dette kan bli:

Samtalene mellom biskop Erling Pettersen og Carissimi-prestene i Stavanger er nå avsluttet. Biskopens konklusjon er at det ikke gis noen form for alternativt tilsyn, og at Carissimi-prester ikke har anledning til å reservere seg mot gudstjeneste- og nattverdfellesskap med biskopen.

Carissimi har lagt fram en argumentasjon som i prinsippet er svært enkel. Når biskoper bruker sin tjeneste til å innføre ny kirkelære på et punkt der Skrift og tradisjon er entydig, brukes enhetens embete til å splitte kirken. Den som gjør dette, kan vanskelig møtes med den tillit det kirkelige fellesskap forutsetter. Dette er ikke ment som kritikk, men som en påpekning av de faktiske forhold.

I de samtaler Carissimi har ført, først med Bispemøtet og nå med biskopen i Stavanger, har ingen ønsket å gå inn på denne argumentasjonen. I stedet er Carissimi blitt møtt med det syn at kirkens lære er det kirkens organer til enhver tid sier er kirkens lære. Lærenemnd, Bispemøte og Kirkemøte har nå bestemt at det er to, prinsipielt uforenlige, former for samlivsetikk som nå er Den norske kirkes lære. Dette er det fremdeles lov å beklage, men det er ikke lov å si at et slikt dobbeltstandpunkt bryter ned tillitsstrukturene i kirken.

Etter Bispemøtets behandling av henvendelsen fra Carissimi i 2008 uttrykte daværende preses, Olav Skjevesland, at biskopene ville se med forståelse på Carissimi-prestenes forsakelse av fullt gudstjenestefellesskap med biskopen, og ikke sette noen i en tvangssituasjon på dette punkt. Det samme ble hevdet som et generelt prinsipp av en samlet Lærenemnd i 2006. Biskopen i Stavanger hevder på sin side å ha Bispemøtet i ryggen når han nå tar bort dette frihetsrommet i kirken og insisterer på å sette Carissimi-prestene i en tvangssituasjon.

Den konklusjon biskopen i Stavanger nå har trukket, innebærer i realitet at Carissimi-prestene har fått beskjed om å innordne seg eller å avslutte sin kirkelige tjeneste. Hvilke konsekvenser dette får, gjenstår å se.

På vegne av Carissimi
Knut Alfsvåg – Stig Syvertsen – Dag Øivind Østereng

I Den norske kirke har man aldri tillatt alternativt tilsyn – av prinsippielle grunner, har man sagt – mens dette jo ikke har vært vanskelig for Den anglikanske kirke. Forstå det den som kan. Men egentlig regnet jeg ikke med at Carissimi ville få noe gjennomslag for sitt ønske.

«Kampen mot religion er tapt»

Apologetikk /

Slik siterer avisa DagenMagazinet Klassekampens redaktør – og de skriver videre:

30-års jubilanten Klassekampen skriver stadig mer om religion. Sjefsredaktøren anser den kommunistiske kampen mot religiøs tro som tapt. …. Religion, ikke minst kristendom, er stadig i spaltene – både på nyhet og feature. Ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen mener det skulle bare mangle.

– Religion spiller en stor rolle i Norge og i verden. Se bare på Midtøsten. Samtidig mener jeg at jakten på mening, den etiske refleksjonen som religionen reiser er mangelvare i vårt samfunn som stadig blir mer kommerisialisert og markedsstyrt. Denne refleksjonen er mye lik den vi er ute etter, det er identitet og slektskap mellom religion og vårt ståsted, sier han. ….

Så religion er ikke lenger «opium for folket»?
Nei det er det ikke. Det er klart det har vært overgrep i religioners navn, men troa er også en følgesvenn for veldig mange. Man kan ikke entydig stemple religion som én ting. For oss som er opptatt av vilkåra for vanlige lønnsmotagere er det helt meningsløst å fronte en aggresiv ateisme. Det går dårlig hjem hos lavtlønte polakker, ler Braanen.

Kraftig debatt i USA om samboerskap og mottakelse av kommunion

Katolsk /

I USA er en katolsk guvernør skilt og er nå samboende med en annen kvinne (som også er gift tidligere, men ikke er katolikk). Denne mannen mottar fortsatt kommunion i Den katolske Kirke, og dette har skapt en hel del debatt. Kirkerettsprofessoren Edward Peters (som har en interessant blogg) tok opp dette, fikk svar fra bispedømmet og ble kraftig angrepet i liberale National Catholic Reporter. Peters svarer deretter igjen, og prøver å forklare at dette egentlig er ganske enkelt: Lever man i synd må man vende om, gjør man ikke det, må man i alle fall ikke motta kommunion, hvis man fortsetter å leve i synd og fortsetter å motta kommunion, må Kirken gripe inn og stoppe dette. Dyneløfting er heller ikke nødvendig i denne sammenheng; når en mann og en kvinne lever sammen (og ikke er i slekt e.l.), er dette allerede en tydelig nok moralsk ‘skandale’. Her er et lite utdrag av Peters siste artikkel:

The first ‘resort’ in solving a problem of wrong conduct is for the individual to right the conduct. None of us is supposed to sin. When we do sin (and we all sin, CCC 1847), we should, through the grace of God, repent of it, and strive to avoid it henceforth; indeed, we should replace sin with good. If (and usually when) we again fail to do that, we should start over, knowing that God’s grace is always there. The first step, then, toward resolving this particular problem (which happens to come to our attention for the reasons set out below) is for Andrew Cuomo to cease cohabiting with a woman who is not his wife. This first ‘resort’ is not canon law at all, it is rudimentary and utterly uncontroversial traditional moral theology.

The second ‘resort’ in a case like this – and where canon law makes its first appearance – is this: when an individual knows that he or she has gravely sinned, that person, of his or her own volition, should decline to approach for holy Communion before going to Confession. Canon 916 puts this second resort in simple terms, but again, anyone with a basic understanding of moral teaching and a basic appreciation of Who the Eucharist is, should know to avoid taking holy Communion under such circumstances.

… The third focus, and in a sense the ‘final resort’, in a case like this one, is Canon 915, which falls primarily to the diocesan bishop to enforce. … Where a member of the faithful manifestly (i.e., publicly) and obstinately persists in conduct that is gravely objectively wrong, and that person does not, in the meantime, at least refrain from approaching for holy Communion, the minister of the Eucharist must withhold holy Communion from him or her.

The unwedded cohabitation (an act public by its nature) of sexually mature, non-familiarly related adults, gives seriously wrong example (i.e., scandal) to the community. Ecclesiastical authority need not verify that two such people are actually doing ‘it’ before moving against the grave scandal offered by such behavior, …. “eye witnesses are not required” to prove certain forms of misconduct.

Moreover, in direct proportion to the prominence of the individuals involved (can we say, state governors and television celebrities?), the degree of scandal is widened, and if either or both cohabiting individuals are divorced from prior spouses, the scandal is multiplied. And we have not even touched on Cuomo’s canonical situation being further complicated by, say, his strong support for legalized abortion. What part of this analysis is so controversial?

Morgenbladet: Er det pinlig å være katolikk?

Katolsk, Teologi /

I Morgenbladet sist fredag kom tredje og siste del i en artikkelserie om Den katolske Kirke. Man lurer litt på hva avisen ønsker med denne serien. En person foreslo overfor meg at det var å vise at Den katolske Kirke er absolutt og helt håpløs, andre syns å se et ønske om å støtte den radikale delen av Kirken – mens andre (litt slemmere) sier at det er for å vise hvor lite man egentlig forstår av hva som skjer i Kirken. Her er noen flere sitater fra sist fredag; det er seniorprofessor og katolikk Kari Børresen som svarer på spørsmål – mine kommentarer i [klammer]:

– Er det pinlig å være katolikk under det regimet som leder kirken?
– Ja, det blir verre og verre, men kirkehistorisk innsikt er en god motgift. Når de fleste katolikker velger ikke å forlate kirken, er det fordi de verdsetter kirken som communio sanctorum, Guds frelsesredskap, på tross av romerkirkens historiske prøving og feiling.

Børresen vil understreke at i et globalt perspektiv er moderne religionsteologi den aller viktigste utfordringen. Etter kardinal Ratzingers [Troskongregasjonens] deklarasjon Dominus Iesus i 2000, hvor han hevdet den katolske kirkes universelle forrang, blir flere katolske teologer fordømt av Vatikanet fordi de legger vekt på at Guds frelsesplan ikke er begrenset til kristendommen, sier hun. …. [Men hovedpoenget i dokumentet var at det ikke er noen frelse utenom gjennom Jesus Kristus.]

Mer enn halvparten av alle kristne i verden er katolikker, og den katolske kirke teller om lag 1,2 av verdens 6,9 milliarder mennesker. Det finnes organisasjoner som fører seige kamper mot den Vatikan-katolisismen som Børresen snakker om. Et viktig katolsk kvinnenettverk er Women’s Ordination Conference (WOC), som siden 1975 har kjempet for at kirken skal «reflektere Jesu eksempel om likhet og rettferdighet for kvinner». [Dette er i virkeligheten er ørliten gruppe som har sin egen agenda, som ikke støttes av nesten noen katolikkker.]

… Børresen er svært begeistret for dette arbeidet og sier at etter den nåværende pavens forbud [Det var pave Johannes Paul II som forbød dette på 90-tallet.] mot debatt er det aldri utgitt flere bøker om ordinasjon av kvinner. Det vil si at forbudet bare overholdes i strengt Vatikan-kontrollerte teologiske fakulteter. Katolikker verden rundt debatterer akkurat slik de vil, sier hun. [Disse små særgruppene som diskuteter dette, representerer i svært liten grad Den katolske Kirke.]

….

Morgenbladet: Om kvinnelige katolske prester

Katolsk, Teologi /

I Morgenbladet sist fredag kom tredje og siste del i en artikkelserie om Den katolske Kirke. Her er noen sitater fra sist fredag; det er seniorprofessor og katolikk Kari Børresen som svarer på spørsmål – mine kommentarer i [klammer]:

Etter konsilet var dette et åpent spørsmål i kirken. [Jeg kjenner ikke til at Kirken noen gang har vært i nærheten av å ordinere kvinner til prester, heller ikke noen gang seriøst vurdert det.] Men i 1994 nedla Wojtyla [i dokumentet Ordinatio Sacerdotalis fra mai 1994] – Johannes Paul 2 – forbud mot debatt om kvinnelige prester, og dette ble innskjerpet året etter av kardinal Ratzinger, den nåværende paven. Wojtyla sa – og Ratzinger bekreftet det – at forbudet tilhører det sentrale trosinnhold. [Jeg kjenner ikke til at kardinal Ratzinger forsterket dette; det var vel heller ikke nødvendig, etter at pave Johannes Paul II hadde sagt så klart fra allerede.]

– De forutsetter altså at Jesus er androsentrisk! De sier at kirken ikke har frihet til å ordinere kvinner fordi han ikke ville ha kvinnelige prester. Derfor ordinerte Jesus ikke sin mor! Følgelig fastslo Vatikanet i fjor at forsøk på ordinasjon av kvinner er en verre forbrytelse mot prestevielsens sakrament, enn klerikal pedofili. Dette viser at kvinnekjønn defineres som en kultisk perversitet, sier hun. [Dette er (selvfølgelig) bare tull. Det eneste disse to tingen har felles, er at de (sammen men flere andre temaer) ble nevnt som ting som går mot Kirken tro og lære.]

Det teologiske armslaget i kirken er altså blitt vesentlig redusert de siste tiårene. Ifølge Børresen er Vatikan-katolisismens store problem at den vil opprettholde forbudet mot kvinnelige prester, samtidig som de teologiske premissene er forlatt. [Er det argumentene som kommer i neste setning som er forlatt; har Kirken virkelig hatt slike synspunkter, diskuterte man overhode dette i middelalderen?] Fra senantikken og middelalderen bygger kirkerettens argumentasjon på at kvinner i skaperordningen skal være underordnet i både kirke og samfunn. Derfor kan de ikke agere som prest «i Kristi sted». [Pave Johannes Paul II brukte ingen slike argumenter i 1994.]

– Når tror du Vatikanet endrer sitt syn på kvinnelige prester? …..
– Vatikanets angst tyder kanskje på at det vil gå meget raskt.
– De er under press?
– Ja, fordi de innser at kirkens hierarkiske system kan kollapse. Hele den katolske og ortodokse teologi er jo strukturert av monoteistiske kjønnsroller, hvor menn og kvinner har helt forskjellige rettigheter og plikter. [Det er vel tvert i mot slik at standpunktet om at bare menn kan blir prester står svært sterkt i dag – både hos oss katolikker og hos de ortodokse.] Her mangler Vatikan-katolisismen fullstendig de troendes tilslutning, såkalt consensus fidelium. Alle opinionsundersøkelser i katolske kulturland viser flertall for kvinnelige prester, sier hun. … [Jeg tror Børresen ser seg blind på en liten gruppe hun selv tilhører. I praksis er det ikke noen debatt om dette spørsmålet i 2011.]

Morgenbladet: Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messen

Generelt, Katolsk, Teologi /

Morgenbladet kom ut i går med tredje og siste artikkel om Den katolske Kirke – jeg kommer tilbake til den artikkelen senere. Jeg hadde selv sendt inn et leserinnlegg om de to foregående artiklene. Dette ble ikke trykket, så jeg benytter derfor anledningen til å publisere det her på bloggen:

Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messen

Morgenbladet skrev 18/2 om katolsk frigjøringsteologi i Latin-Amerika. Spesielt for oss som lever i Norden, er den store forskjellen mellom rike og fattige i disse landene selvsagt sjokkerende, og Den katolske kirke støtter hele tiden arbeidet for å gjøre de fattiges forhold bedre. Men i artikkelen kommer det så langt jeg kan se ikke fram noe informasjon om hvorfor Vatikanet hadde problemer med deler av frigjøringsteologien – det burde vel vært med? (Ja, er det ikke en alvorlig forsømmelse?) Det mest aktuelle Vatikandokumentet som handler om frigjøringsteologi «Instruction on certain aspects of the ‘Theology of Liberation'», fra september 1984, understreket svært tydelig viktigheten av å hjelpe de fattige, men man finner bruken av marxistisk filosofi, ideologi og praksis svært problematisk – for å si det veldig kort.

Morgenbladet skrev fredag 11/2 bl.a. om den gamle katolske messen, men for dem som ikke allerede kjenner Den katolske kirke godt, var informasjonen ikke særlig klargjørende. …

Morgenbladet: Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messenLes mer »

A te numquam separari permittas – tillat ikke at jeg noensinne skilles fra deg

Katolsk, Liturgi /

Fra Father Z’s blogg:

I delved into the first of the priest’s possible preparatory prayers before Holy Communion during Mass. In this preparatory prayer we find the phrase “a te numquam separari permittas… let me never be separated from You”. … Nothing is more terrifying than separation from God. Nothing that can happen to the body in life is as bad as dying in the state of mortal sin. When we sin, we separate ourselves from God. If we die in that state, that is how we remain: separated. That is the essence of the state called Hell, and all Hell’s unending agony derives from that separation. Break God’s commandments, separate yourself from God.

Slik lyder denne bønna på norsk:

Herre Jesus Kristus, den levende Guds Sønn, som etter Faderens vilje, under den Hellige Ånds medvirkning ved din død har gitt verden livet, frels meg ved dette ditt høyhellige legeme og blod alle mine synder og fra alt ondt; gi at jeg alltid følger dine bud, og tillat ikke at jeg noensinne skilles fra deg. Du som med den samme. Gud Fader og den Hellige Ånd lever og hersker, Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Skroll til toppen