Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 2

Liturgi, Teologi /

I P. A. J. Lutz’ forklaring av den katolske tro for katolikker «Kjenn din religion«, ser vi en fruktbar tredeling av gjennomgangen av Alterets sakrament/Eukaristien:

1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.
2. Det hellige messeoffer.
3. Den hellige kommunion.

Dette skriver han om del to:

2. Det hellige messeoffer.

Den eukaristiske ritus er et offer. «På søndagen skal de komme sammen til brødbryting og takksigelse, etter at de har bekjent deres synder, for at deres offer skal være rent. Enhver som har en trette med sin venn skal ikke være med i deres forsamling så lenge de ikke er blitt forsonet, for at deres offer ikke må bli smittet. For dette er Herrens ord: «På alle steder og alltid skal et rent offer frembæres for meg, fordi jeg er den store Konge, sier Herren, og mitt navn skal være underfullt blant alle folk» («Didache» eller «De tolv apostlers lære», 1. årh.).

Det offer som her omtales er messeofferet. Navnet messe (missa), stammer fra den høytidelige avslutningsformel av den eukaristiske gudstjeneste: «Ite missa est» og brukes alt i det 4. århundre, f.eks. av St. Ambrosius. Messeofferet er Jesu eget evige offer. Fra sitt livs første øyeblikk av frembar Jesu seg selv som offergave til Faderen ved sitt hjertes fullkomne hengivelse i kjærlighet og lydig underkastelse under Faderens vilje. ba hans time var kommet, åpenbarte han sitt hjertes usynlige offer under en synlig og gripende ritus: Hans død på korset med alle de kvaler som var forbundet med den. For det ligger i det religiøse menneskes natur å fremstille det åndelige under synlige handlinger og tegn. Nå dør Jesus ikke mer. «Vi vet at Kristus som sto opp fra de døde, ikke dør mer. Døden har ingen makt mer over ham» (Rom. 6, 9). Hans evige offer kan derfor ikke lenger fremstilles under korsets blodige ritus. Derfor innstiftet Jesus den eukaristiske ritus, hvor brød og vin forvandles til Jesu legeme og blod. Denne ritus har imidlertid noe felles med Jesu død, nemlig det at hans død står for oss under et sakramentalt eller symbolsk billede, når konsekrasjon av brød og vin foregår på alteret. For den adskilte konsekrasjon av brød og vin under henvisning til at det er blodet som skal utgydes, henleder tanken på korset og minner oss om hvordan Jesus døde ved å utgyde sitt blod. Døden er altså ikke virkelig; den blir bare symbolsk anskueliggjort. Men to ting er virkelige: Jesu personlige nærvær under brødets og vinens skikkelser, og Jesu evige offer, d.v.s. den kjærlighet til Faderen og den frelsesvilje som evig lever i hans hjerte., «Han har et uforgjengelig prestedømme fordi han blir til evig tid. Derfor kan han også for evig frelse dem som kommer til Gud ved ham, siden han alltid lever for å gå i forbønn for oss» (Hebr. 7, 24-25).

Det eukaristiske offer er altså ikke bare et minne om korsofferet eller billede på det. Det er selve korsofferet, ikke som historisk begivenhet – for så vidt hører det fortiden til – men i den forstand at den samme Kristus som døde på korset, er nærværende, …

Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 2Les mer »

P. Arne Marcos Blogg: «Hermeneutiske spørsmål til II Vatikankonsil»

Katolsk /

P. Arne Marco Kirsebom har på sin blogg for et par dager siden lagt ut en artikkel om hvordan man bør vurdere Vatikankonsilet. Han starter slik:

Med denne teksten vil jeg forsøke å formulere noe skriftelig som jeg spør meg rundt Det annet Vatikankonsil og dets mottagelse. Bakgrunnen er bl.a. eksistensen av en bevegelse som “Også vi er Kirken” som krever opphevelse av sølibatet, ordinasjon av kvinner, homofilt samliv osv. Og som påstår at disse krav skulle være i noe som de kaller konsilets ånd. Dessuten er i disse dager oppstandelse i Tyskland fordi 143 teologer har undertegnet et memorandum som til dels krever de samme tingene. …

Han skriver så videre om et par ting som kan forstyrre en korrekt forståelse av konsilet:

… For det første er ikke konsilet dukket opp ut av det blå, selv om pave Johannes XXIIIs ønske om å kalle inn et konsil kom som en stor overraskelse. Mange av strømningene som førte til konsilet har sikkert utviklet seg i løpet av hele det tyvende århundrede frem til konsilet ble virkelighet … Et spørsmål blir derfor: har det før konsilet eksistert forventninger, lengsler, tanker etc., til hva konsilet ville gjøre, men som faktisk konsilet ikke gjorde eller uttalte, men som usjekket har ført til at enkelte tror at konsilet faktisk gjorde det? Altså at “konsilets ånd” er noe som faktisk ikke var konsilets?

Det neste spørsmålet knytter seg til den umiddelbare tiden etter konsilet. Hvilken rolle spilte konsilets avslutning i 1965 og den såkalte 1968 revolusjonen (eller hva man måtte kalle den) som kom ikke lenge etter? Er 1968 et filter som fører til at mange feilleser Det annet Vatikankonsilets dokumenter og intensjoner og derfor lager en “konsilets ånd“, som ikke er basert i katolsk tro og forståelse? …

Interessante vurderinger syns jeg (og godt formulert), når vi snart 50 år etterpå skal prøve å forstå konsilet korrekt. (Men P. Arne Marco skriver også noe om erkebiskop Lefebvre og hans medarbeidere, som jeg ikke opplever som så presist. De ønsket vel aldri å opprett sin egen kirke! Det er vel heller slik at om de hadde blitt møtt på en vennligere måte rundt og etter 1970, hadde det kanskje aldri oppstått noen alvorlige problemer mellom dem og resten av Kirken.)

Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 1

Liturgi, Teologi /

I noen år nå har jeg ikke vært tilfreds med måten vi/jeg forklarer Alterets sakrament/ Eukaristien på; de ulike elemntene av dette store sakramentet blir lett rotet sammen, og resultatet blir uklarhet. Når jeg nå ser på pater Lutz’ forklaring av den katolske tro for katolikker, «Kjenn din religion«, ser jeg en fruktbar tredeling av gjennomgangen av dette sakramentet. De tre delene er (naturlig nok):

1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.
2. Det hellige messeoffer.
3. Den hellige kommunion.

Jeg skal presentere alle disse tre kapitlene her på bloggen, og begynner med det første:

1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.

«Mens de holdt aftensmåltid tok Jesus brød, velsignet og brøt det, ga sine disipler og sa: Ta og et! Dette er mitt legeme. Og han tok kalken, takket, gav dem og sa: Drikk alle av den, for dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse» (Matt. 26, 26-28). Hva Jesu gjorde aftenen før sin død, det gjorde Kirken fra apostlenes dager av og skal gjøre det til tidenes ende, etter Herrens eget bud: «Gjør dette til minne om meg» (Luk. 22, 20).

Det er Kirkens prester som av Herren fikk fullmakt til å utføre den hellige ritus. Brød og vin bæres fram på alteret. Når presten da over brødet uttaler konsekrasjonens ord: «Dette er mitt legeme» opphører brødet å være brød; det blir forvandlet til Kristi legeme. Når han deretter uttaler over kalken: «Dette er mitt blods, det nye og evige testaments kalk», opphører vinen å være vin og blir forvandlet til Jesu blod. Av brød og vin blir ikke noe annet igjen enn de ytre «skikkelser» eller fenomener, form, farve, lukt. smak, d.v.s. alt det vi kan gripe med våre sanser. Brødets og vinens «substans», d.v.s. det som utgjør deres indre vesen som brød og vin, blir forvandlet til Jesu legemes og blods substans. «Når Kristus har sagt om brødet: Dette er mitt legeme, hvem vil da våge å være i tvil om det? …

Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 1Les mer »

P. Ambrosius Lutz: «Den mest produktive geistlige vi har hatt»

Katolsk /


I 1942 kom boka «Norvegia Catholica» ut, skrevet av msgr. Karl Kjelstrup. Han skriver her på s 353-54 om pater Lutz, som jeg nå arbeider litt med. Han beskriver ham på følgende måte:

Den mest produktive geistlige vår misjon har hatt, er imidlertid uten tvil dominikanerpateren Ambrosius Lutz. Med sin store lærdom, sin strålende intelligens og sin nær sagt fenomenale arbeidskraft er pater Lutz for tiden vår misjons største kraft, både som forfatter og som foredragsholder. Foruten sine lødige artikler i «St. Olav» og i «Kimer i Klokker» såvel som i det svenske tidsskrift «Credo» (som inntil for noen år siden var interskandinavisk med en redaktør for hvert av de nordiske land) har pater Lutz utgitt følgende større og mindre skrifter: «Kors og Alter», «Avladen og de helliges sam- fund», «Katolicismen og det personlige Gudsforhold», «Mennesket og Samfundet», «Den katolske Moral for offentlighetens domstol». «Lourdes og dets Mirakler», «Hvad har Luther å gi oss?» «Den katolske religion fremstillet for moderne protestanter», «Kristendommen i apostlenes dager», «Protestanter og Katolikker» og «Gud». De fleste av disse skrifter er utkommet på «St. Olavs Forbunds Forlag», et par hos Olaf Norli, og den sistnevnte på Pauluskredtsens Forlag i Kbhv. Det kan visstnok sies om enkelte av disse skrifter, som f. eks. «Gud», at de ligger litt for høgt for folk uten akademisk dannelse eller filosofisk trening, men så er der til gjengjeld andre (f. eks. «Protestanter og Katolikker») som er populært og underholdende skrevet. Måtte de alle finne stor utbredelse.

En av bloggens lesere nevnte nylig for meg at Kjelstrup skriver at Lutz noen ganger skriver litt vanskelig. Det gjelder visst bare (eller mest) noen av bøkene; dessuten har flere av oss en viss akademisk utdannelse, så vi klarer å lese ham.

Artikkel i Morgenbladet

Katolsk /

Morgenbladet kom i dag med en lang artikkel om Den katolske Kirke og moderniteten (og det skal visst komme mer). Starten av artikkelen kan man lese her, men det aller meste står bare i papirutgaven.


Det lille artikkelen nevner om den tradisjonelle messen og min egen ringe person, står i denne innledningen. Deretter forsøker journalisten å si noe om Den katolske Kirke i vår tid. Jeg syns ikke han viser at han forstår dette store og komplekse bildet særlig godt, men enkelte interessante poenger kan man finne. Slik starter artikkelen:

Det er iskald januarkveld i Oslo sentrum. Folk haster forbi stengte kirker på vei til kinoer, konsertlokaler og restauranter. I gatene tales norsk, urdu, engelsk, arabisk og svensk. St. Joseph katolske kirke i Akersveien er åpen, og Oddvar Moi står i fullt ornat ved alteret og mumler på latin.

Den latinske messen har nemlig gjenoppstått de siste årene. Bruken av det «gamle» gudstjenestespråket er blitt et tegn på at kirkelederne i Vatikanet gir økt og fritt spillerom for prester som liker tiden før langt bedre enn tiden etter Det andre Vatikankonsilet (1962–1965). …

Klokken er syv når Oddvar Moi trer frem i prosesjon, sammen med to hvitkledde ministranter. Pateren er iført katolsk prestehatt, en biretta med tre horn, og en sid korkåpe. Med vievannet stenker han oss alle, før han ved alteret skifter ut korkåpen med en messehagel. Stille, slik at vi ikke kan høre latinen [Det er vel heller fordi koret her synger messens inngangsvers. Bloggred.], fremsier han syndsbekjennelser og tilbedelser. Presten plasserer sine hender på foreskrevne steder, blikket hviler på et krusifiks og han kneler og kysser alteret et bestemt antall ganger. Ingenting er tilfeldig. Heller ikke når oblaten, eller hostien, legges rett på nattverdsgjestenes tunger.

Gudstjenesten er prestens. Han messer så godt han kan, mens sangen ledes av tre forsangere. Tonespråket er middelaldersk, bokstavelig talt. …

[Her syns jeg også Morgenbladet burde tatt med hvor fantastisk musikken og sangen var i denne messen. Bloggred.]

Les hele heftet «Hva har Luther å gi oss?»

Teologi, Økumenikk /

Jeg har nå korrekturlest og lagt ut hele dette heftet fra 1937, der pater Lutz skriver om Martin Luther og Lutherdommen. Les det her.

P. Lutz ser Luthers grunnproblem i hans radikale forståelse av den trellbundne vilje, som fører lutherske kristne på villspor på flere måter. Her er et par utdragg fra slutten av boka:

Det ville være en forvrengning og en helt urettferdig anklage å erklære lutheranerne for blottet for sann kristendom. Vi vet godt at Luther selv ofte taler som en kirkefar og en mystiker. I mange av hans prekener, bibelkommentarer og brev finner vi virkelig oppløftende tanker, fremført ned en sann kristen glød. Vi innrømmer også gjerne – alle katolske historikere gjør det – at hans avsky mot den katolske kirke delvis kan forklares ved kirkens forfall på hans tid.

Imidlertid må vi ha lov til å kalle for lutherdom det som Luther selv erklærte for ekte lutherdom, det som han selv betraktet som grunnlaget til sin egen kristendomsoppfatning, og det er uten spor av tvil den lære han forkynner i boken «De servo arbitrio». Vi må likeledes ha lov å trekke de slutninger som ligger gjemt i Luthers grunnprinsipper, især når vi er oppmerksom på at selve historien praktisk har trukket dem. Når vi finner hos Luther selv og hos Lutheranerne sannheter og livsverdier de har felles med de apostoliske fedre, med Augustin, Bernard og med den tyske mystikk fra det 14. og 15. århundre, så kaller vi dette ikke for Lutherdom, men for katolsk kristendom. …

… I denne livsoppfatning, som går ut på å la det dyriske fortrenge det åndelige, bunner alt det vi opplever i våre dager av moralsk forfall, av åndelig nød, av råhet og ufred i samfunnene og i verden.

Like overfor denne nød er Lutherdommen maktesløs. Den betyr i sitt innerste vesen nettopp en fare for den menneskelige person. Hva nytter det å hevde fornuft og viljefrihet i vårt forhold til naturen, når de erklæres for verdiløse i det religiøse liv, når de ikke blir delaktige i Jesu frelse? Moralloven rives således ut av dens nødvendige forbund med religionen og mister sin forpliktende kraft på samme tid som «loven» settes i motsetning til «nåden». Deri ligger f.eks. forklaringen for den ansvarsløse lettsindighet hvormed Lutherske teologer fritar seg selv og andre fra den kristne familiemoral. Deri bunner også Lutherdommens avmakt mot sosial uorden og sosiale urettferdigheter. Har religionen mistet sin autoritet som den moralske personlighets norm og kraftkilde, så er denne verden overlatt til sine egne lover, til de økonomiske og politiske krefters frie spill», som på ingen måte bør forstyrres av den visdom og den rettferdighet vi lærer i Guds rike.

Menneskeslektens enhet har Luther aldri fornektet. Men også her maktstjeler han den kristne religion. Det internasjonale samfunn, som er den høyeste oppgave for vår tids politikk, dersom den ærlig etterstreber freden, har sitt forbillede og sin overjordiske kraftkilde i det overnasjonale samfunn som er den katolske kirke. Luther har i ord og gjerning fornektet kirkens universelle karakter. Og ikke bare det. Den religiøse myndighet han frakjente paven, biskopene og prestene overdrog han staten, og styrket således, ved en slags religiøs vigsel, en av de mest skjebnesvangre politiske villfarelser, en av hovedårsakene til den internasjonale ufred, nemlig den absolutt suverene stat.

«Tilgi meg, iPhone, for jeg har syndet»

Generelt, Katolsk /

Denne nyheten som jeg tok opp fredag kveld (se HER) og lørdag morgen (se HER) – Vårt Land og DagenMagazinet klarte så å korrigere sine artikeler etter at jeg (og kanskje også andre) tok direkte kontakt med dem fredag og lørdag – går stadig rundt om i verden. På engelsk kan man her lese om hvordan nyhetsmedier har misforstått det hele ganske grundig.

På norsk vil jeg trekke fram to oppslag:
Adressa.no hadde et oppslag i går, som egentlig kom med korrekt informasjon, og også hadde intervjuet pastor Bratbak i informasjonstjenesten, likevel klarte å komme med følgende overskrift og ingress: «Tilgi meg, iPhone, for jeg har syndet. Omstridt bekjennelses-app for iPhone helt greit for den katolske kirke i Norge.»

TV2 tar likevel prisen så langt. I dag, onsdag 9. februar, klarer de å skrive: «Forlat dine synder på Iphone. Nå kan du be Gud om tilgivelse flere steder enn bare i skrifterommet.» Samtidig tar de med litt lenger nede i artikkelen: «Applikasjonen går ut på at den følger katolikker gjennom sakramentet, og den gjør en personlig analyse av hver enkelts samvittighet. Den skal ikke være en erstatning for syndsbekjennelsen som katolikker må foreta i kirken, men heller en hjelp på veien. Katolikker kan kun få syndsforlatelse av en prest.» Hvorfor en slik overskrift, da?

P. Lutz: «Luther fornekter messeofferet»

Teologi, Økumenikk /

I min gjennomgang av pater Lutz hefte: «Hva har Luther å gi oss?», har jeg nå kommet til det I – 3, som har som overskrift: Sakramentene og Messeofferet fornektes. (Jeg tar ikke med dette for å være slem, men for å vise hvordan en av det katolske Norges beste teologer rundt 1950 formulerte sine – helt tradisjonelle – katolske synspunkter.)

3. Sakramentene og Messeofferet fornektes.

Etter hvert som Luther forvillet seg i sine virkelighetsfjerne forestillinger ble han mer og mer fremmed i den kristne nådes verden. Derfor var han heller ikke sen med å forkaste alle store kristne livsverdier så snart han ble oppmerksom på at de var uforenlige med hans oppfatning av frelsen og nåden. Sakramentene i første rekke måtte bli uforståelige for ham. De var «gjerninger». Hvordan kunne de gagne noe når de forledet den troende til å oppgi sin uvirksomme tro? Hvordan kunne en synlig ritus innebære en frelsende kraft fra Gud når ikke engang sjelen kunne bli delaktig i Gud ved et virkelig livssamfunn? Hvordan kunne sakramentene ha livgivende virkning når ikke engang Jesu korsoffer virkelig utslettet synden, men bare tok syndeansvaret fra oss? Luther holdt nok fast ved enkelte sakramenter. Men hans oppfatning av deres virkninger og virkemåte fjernet seg mer og mer fra den apostoliske tradisjon. I mange protestanters øyne ble de derfor til slutt helt verdiløse.

Især ble messeofferet og prestevielsen gjenstand for Luthers avsky. Av alle «gjerninger» stod messen for Luther i den skarpeste motsetning til frelsen «ved troen alene». Slik måtte det være. Jesu evige offer anskueliggjort for oss under en ritus som fremstiller Jesu død på korset og som forkynner den dype sannhet at Jesus på samme tid som Han ofrer seg selv personlig, frembærer også sitt mystiske legeme, Kirken, som en offergave for Gud, dette mysterium er noe uendelig opphøyet og oppløftende, når man vet at kristendom men er et fellesliv med Kristus. Har man mistet forståelsen herfor – og Luthers lære om den døde vilje og om syndens herredømme er en direkte fornektelse av denne tro så blir man også uimottagelig for messens mysterium og, som Luther, bare oppmerksom på de menneskelige småligheter, som dessverre hetter seg ved alle store ting. …

P. Lutz: «Luther fornekter messeofferet»Les mer »

Pater Lutz om Luthers frelsesvisshet

Teologi /

Jeg har nå bearbeidet noe mer av pater Lutz’ hefte om «Hva har Luther å gi oss» – les det her. Bl.a. et kapittel om «Den Lutherske frelsesvisshet», der han bl.a. sier:

Hva var det som fikk Luthers stemning til å gå over fra fortvilelsen til freden? Det var troen, sier han, en heroisk tro, som ikke lar seg rokke av noen tvil. Det gjelder «å tro på Guds miskunnhet, skjønt han frelser så få og fordømmer så mange, han som i kraft av sin vilje gjør oss nødvendigvis fordømmelsesverdige.» Så heroisk Luthers tro imidlertid enn er, den gir allikevel ingen sann, ingen varig trygghet. Tvert imot! …

Hvorledes kom Luther egentlig til en så sørgelig forvrengning av evangeliet? Hovedårsaken ligger vel i den filosofiske utdannelse han fikk av sine nominalistiske lærere i Erfurt, som lærte ham å se kløfter og sprekker og revner over alt i tilværelsen. Kløft mellom forstanden og tingenes vesen, kløft mellom naturen og nåden, kløft mellom troen og fornuften, kløft mellom Guds hellighet og den moralske lov Han gav oss. I full overensstemmelse med denne filosofiske innstilling uttalte Luther f. eks. denne setning: «I teologien er det sant at Ordet er blitt kjød, for filosofien derimot er det simpelthen umulig og absurd.» …

Nei, vi katolikker leser nok evangeliet med andre øyne enn Luther. Når Jesus sier til oss at Han er vintreet og vi dets grener og at vi i samfunn med Ham er Faderens elskede barn, når han oppfordrer oss til å «bli fullkomne som vår Fader i himmelen» og sier at vi må «holde hans bud for å kunne gå inn til det evige liv», når Paulus lærer oss at «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd» og at vi er «Kristi levende lemmer», så tar vi disse ord for guddommelig sanne, og vi går ikke og ødelegger det glade budskap om liv, seier og fred de innebærer ved å uthule dem med nominalistiske spissfindigheter. Luther sier i sin kommentar til Galaterbrevet: «Hvis paven ville innrømme at Gud alene og bare av nåde rettferdiggjør synderen ved Kristus, så ville vi ikke bare bære ham på hendene, men kysse hans føtter.» Paven og de katolske teologer har aldri lært noe annet. Det katolske folk fikk aldri i kirkens navn fremsatt en annen lære. Denne tro er sjelen i de eldgamle liturgiske bønner og i de populære salmer og bønner på folkespråket. Men den frelse Gud skjenker oss ved Kristus, er en frelse som virkelig frelser, som virkelig utsletter synden, som virkelig gjenskaper ikke bare først etter døden, men fra det øyeblikk av vi blir «Kristi lemmer», «grener på vintreet». Frelsen er en livsenergi fra Kristus som senker seg ned i sjelen og som på en vital måte ved en levende tro blir tatt imot av sjelen, slik at den virkelig blir Guds barn ved et felles liv med Guds sønn, Vi har den mening om Guds virksomhet at den virker noe. For Gud betyr å virke det samme som å skape, altså å meddele en virkelighet. Nåden er en gjenskapende og oppløftende makt. Dens utspring er i Guds hjerte, dens dragning fører tilbake til Guds hjerte. Således blir Jesus for oss både Frelser og forbillede, både livskilde og livsnorm, altså på en dobbelt måte årsak til gode gjerninger. De gode gjerninger er altså ikke årsak til nåden, men virkninger av nåden, virkninger av en livskraft vi mottar av Gud. Gud elsker oss i den grad at Han vil meddele oss seg selv så meget som «en skapning kan romme Ham. Vel er det sant at vi bærer syndens straff og byrde under formen av syndige tilbøyeligheter i vår natur. Men Guds nåde gir også kraft til å overvinne dem.

[«Vi blir rettferdiggjort av nåde, fordi intet av det som forutgår rettferdiggjørelsen, hverken tro eller gjerninger, kan fortjene oss rettferdiggjørelsens nåde,» erklærer kirkemøtet i Trient, med den apostoliske tradisjon og med Augustinus, Thomas og alle katolske teologer.]

Tradisjonell latinsk messe søndag 13. februar kl 19.00

Katolsk, TLM /

Messen kommende søndag kl 19.00 blir som vanlig i St Joseph kirke i Akersveien.

Søndagen som feires er 6. søndag etter åpenbaringen, og her kan man finne følgende hjelp til forberedelsen:

Alle messens bønner og tekster.

Melodiene til messen proprium – NB: Samme som for 3. søndag etter åpenbaringen.

Til ordinarium synges messe XI og Credo I – se her.

Les her om hvordan den tradisjonelle latinske messen er bygd opp, og om hvordan man oppfører seg.

Tredje hovedrunde med katolsk-anglikansk dialog skal begynne

Økumenikk /

17. til 27. mai i år skal tredje hovedrunde for ARCIC (Anglican-Roman Catholic International Commission) begynne – første runde gikk fra 1970 til 1982 og andre runde fra 1983 til 2005. Men når spør William Oddie i the Catholic Herlad hva som er poenget med denne tredje omgangen, for alt håp om enhet mellom de to kirkene er vel oppgitt forlengst? Fra katolsk side vil jeg selv mene at vi ikke kan la være å arbeide intenst for kristen enhet (som Jesus selv ber oss om), så lenge det er noen som helst mulighet for å komme videre.

Men Oddie (tidligere anglikaner) er ganske så oppgitt og skarp i sine kommentarer:

And now, ARCIC III: isn’t it time to bring this ecumenical farce to an end? …

… I remember as a Catholic-minded Anglican desperately hoping, back in the 70s, in the early days of ARCIC, that a series of statements would somehow emerge which would uncover a common faith, on the basis of which corporate reunion might be a distant prospect. The statements did emerge, on Ministry, Sacraments and so forth: but they were never officially accepted by Rome as being a sound or adequate representation of Catholic belief, and nor were they.

The trouble with ARCIC always was (as a former Catholic member of it once explained to me) that on the Catholic side of the table you have a body of men (mostly bishops) who represent a more or less coherent view, being members of a Church which has established means of knowing and declaring what it believes. On the Anglican side of the table you have a body of men (and it was only men, on both sides, in those days) the divisions between whom are just fundamental as, and sometimes a lot more fundamental than, those between any one of them and the Catholic representatives they faced: they all represented only themselves. …

…Can anybody explain to me why we carry on with ARCIC? Is there any real intention, as 30 years ago there undoubtedly was, of actually acheiving something? Is it a continuing self-delusion on the part of those participating? Or is ARCIC III just a PR exercise, designed to avert attention from the fact that we have now, inevitably but finally, come to the bitter end of the ecumenical road?

BOKGAVER – flere av p. Lutz

Katolsk /

Jeg mottok i dag fra en vennlig katolikk flere gamle bøker, som han tenkte ville interessere meg – og det gjorde de.

Her skal jeg bare nevne tre bøker av p. A. J. Lutz, som interesserer meg spesielt:

1937 – Hva har Luther å gi oss?

1945 – Kjenn din religion

1949 – Den katolske religion – fremstillet for moderne protestanter

Boka om Luther fra 1937 er nokså kort, så den har jeg allerede skannet inn og begynt å korrekturlese. De første sidene er allerede på plass og kan leses her.

Det neste prosjektet blir «Kjenn din religion» fra 1945, en bok på 200 ganske store sider med mye informasjon om Kirken skrevet for katolikker. Utgaven jeg fikk i dag er i svært god stand, så det skulle være mulig å skanne den inn nokså greit (om ikke altfor lenge).

Michael Davies forteller hvorfor han selv snudde i synet på liturgiforandringene

Liturgi /

Michael Davies innrømmer (på s 91 i sin bok Pope Paul’s New Mass) at hans selv fullt ut var med på liturgiforandringene i starten:

… I recollect, to my shame, travelling to another parish for Mass on these early Sundays because in my retrograde parish there was no vernacular, no offertory procession, and no Mass facing the people. My parish priest had failed to «keep up with the times» and, I felt, keeping up with the times was a top priority. There is nothing surprising about my attitude. My only source of information was the Catholic press and the Catholic press was united in extolling the merits of the innovations. …

Men så oppdagen han og mange andre at fruktene av den nye liturgien ikke var så positive som det ble påstått (s 92):

… Opposition to the reforms began to arise when it became obvious that the pastoral benefits which had been confidently prophesied, did not materialize. The police did not need to be called to Catholic churches each Sunday to hold back the hordes of lapsed Catholics whose faith had been rekindled at the prospect of saying the Confiteor in English. The initial interest, which anything new is bound to evoke, soon began to wear off. English in the liturgy became a matter of routine and the liturgy began to appear banal. it eventually became clear to me that the changes had been detrimental.

One day at school I asked my eleven-year-old pupils to write an essay on the changes in the Mass, without indicating my own preference in any way. Almost all preferred the Latin Mass-and gave sound reasons for their preference. I then joined the Latin Mass Society. …

Han fortsetter så med å si at det først og fremst var estetiske grunner til at mange ikke likte det nye (s 92-93):

… I am sure that like most of those joining at the time this was for aesthetic reasons. The innovations were affecting the ethos of our Mass. We did not see them as undermining Catholic Eucharistic teaching.

Then, suspect translations began to appear. This inuneditely added a doctrinal dimension to the reform. The direction in which those who had taken control of the implementation of the reform wished the liturgy to move was made clear. There was to be a playing down of all those aspects of the Mass which were unacceptable to Protestants. Prayers referring to the Real Presence or sacrifice would be considerably toned down-this was made particularly clear with the publication of the ICEL translation of the Canon in 1967. …

Det siste her et punkt der jeg ikke kan følge Davies’ argumenter særlig langt. For ingen protestanter (det er anglikanere og lutheranere man i praksis tenker på) verker innførte nytt og moderne språk i sine gudstjenester eller rev ned de gamle alterne og prekestolene på den tid. De (anglikanerne mest) har tvert i mot holdt fast på sine gamle høyaltere og sitt høytidelige engelsk fram til vår tid.

Det er korrekt at protestanter ikke likte at vi katolikker regner messen som et offer av, men likevel ser jeg på den katolske liturgiske revolusjonen rundt 1970 som et resultat av vår egen liturgiske bevegelse fra 30-40-50-tallet. Forandringene løp løpsk uten tvil, og hvorfor det ble slik, vet jeg ikke – protestantiske kirkes liturgi løp på ingen måte løpsk disse åra.

Den tradisjonelle latinske messen – eksempel

Liturgi, TLM /

Videoene under syns jeg er veldig gode (fra en stille messe, av en italiensk prest), og jeg viste dem her på bloggen i juli i fjor, men gjentar dem her. Messen er en votivmesse for Det hellige kors, og presten leser også de stille bønnene så pass høyt (og med en god mikrofon) at man kan høre dem, men det kan man vanligvis ikke.

Søndag om en uke – 13. februar kl 19.00 – er det tradisjonell latinsk messe i St Joseph kirke; disse videoene kan hjelpe i forberedelsen hvis man ønsker å komme, og ikke kjenner den gamle messen på forhånd.

DEL 1: 01 – Praeparatio ad Missam, 02 – Orationes sub infimum gradum altaris, 03 – Pars Didattica.

DEL 2: 04 – Offertorium, 05 – Canon Missae I.

DEL 3: 06 – Canon Missae II.

DEL 4: 07 – Pater Noster, 08 – Communio, 09 – Ablutionis.

DEL 5: 10 – Dimissio, 11 – Ultimum Evangelium.

Dagens kollektbønn – ulike oversettelser

Liturgi /

De som har vært til messe på norsk i dag, husker sikkert (kanskje?) dagens kollektbønn:
Herre, våk over din familie med faderlig kjærlighet. Ta den i ditt vern, for den setter sin lit til din nåde alene. Ved vår Herre …

Den latinske originalen ser slik ut:
Familiam tuam, quæsumus, Domine, continua pietate custodi, ut, quæ in sola spe gratiæ cælestis innititur, tua semper protectione muniatur. Per Dominum nostrum …

Når vi ser på en ord-for-ord engelsk oversettelse, ser vi at den norske oversettelsen har fått med det mest, men tatt seg noen friheter (‘håp om himmelsk nåde’ mangler bl.a.):
Guard your family, we beseech you, O Lord, with continual mercy, so that that (family) which is propping itself up upon the sole hope of heavenly grace may always be defended by your protection. Through our Lord …

Den nye engelske oversettelsen (gjeldende fra 27/1-11) er mer presis enn den norske:
Keep your family safe, O Lord, with unfailing care, that, relying solely on the hope of heavenly grace, they may be defended always by your protection. Through our Lord …

Mens den gamle engelsk oversettelse (som snart skal bort, i St Hallvard menighet bestilte vi det nye engelske missalet for noen få dager siden):
Father, watch over your family and keep us safe in your care, for all our hope is in you. Through our Lord …

Father Z analyserer denne bønna ganske grundig.

Samtidig leser vi i the Catholic Herald at noen prester ikke vil gi opp kampen for å bevare den gamle (og dårlige – fra 1970) engelske oversettelsen. Nesten 10 % av prestene i Irland har gått til motangrep mot det nye:

A group representing more than 400 of Ireland’s 4,500 priests has made an urgent plea to the country’s bishops to postpone the introduction of the new English translation of the Missal for at least another five years.

The call from the Association of Catholic Priests came as the National Centre for Liturgy in Maynooth launched a new publication aimed at explaining and preparing priests and lay people for the changes in the Missal. The new texts will be introduced on November 27, the first Sunday of Advent and the start of the liturgical year.

At a news conference in Dublin, representatives from the priests’ group said the proposed literal translations from Latin had produced texts that were “archaic, elitist and obscure and not in keeping with the natural rhythm, cadence and syntax of the English language”.

The association also criticised the new translation for “exclusivist, sexist language”. …

Forstod folk på 60-tallet hva liturgiforandringene innebar?

Liturgi /

Michael Davies’ bok om Pope Paul’s New Mass er på ca 675 sider (med fotnoter etc) og inneholder så mye informasjon at jeg bare kan nevne en lite brøkdel på bloggen min. På side 90 og 91 siterer han et innlegg i den tids The Tablet (som visst var mer konservativ da) fra mars 1966. Innlegget viser hvordan legfolket ble påvirket til å si at de liker det nye og ikke det gamle, men at det ikke uten videre er riktig oppfattet. Jeg var 10 år i mars 1960 (og heller ikke katolikk), men kanskje noen som levde på den tid kan informere oss unge om hvordan de selv opplevde denne liturgiovergangen?

The shallowness of the propaganda intended to induce the Catholic people to accept or at least not to resist change was obvious to the discerning layman from the very beginning. Writing in The Tablet in March 1966, Christopher Sykes, the biographer of Evelyn Waugh, observed:

«The average Catholic layman is most aware of the Aggiornamento movement in the Church by the experience of going to church and attending Mass in the new liturgy. We love it; we are deeply grateful for it; we have never had it so good; so we are repeatedly told. Those who don’t like it are a small unintelligent minority who would cling to anything, good or bad, just because it happened to be old. We are repeatedly told this too. We are also told by many of our clergy that we were most dissatisfied with the Mass as it was; that when attending it we paid no heed to its significance but, on the contrary, regardcd it as the priest’s business and nothing to do with us laymen, to whom it was merely a meaningless gabble in a language we particularly disliked. We were all very happy, so we are told, to have done with the old Mass.

The propaganda in favor of the new rite, which I have not caricatured above, strikes me as being particularly weak in respect of the alleged general dislike of Catholics for the former rite. It is weak as a propaganda Point, because the same clergy told us for years, certatinly since I can remember first hearing a sermon or a religious instruction, that the Mass bound us into a fellowship because (doctrine apart) love of the Mass was an emotion which we shared … (The vernacular) would weaken that majestic unity of the Church reflected in its ceremony. We were told that such a custom would offend far more people than it would please, and do far more harm than good. When the same people turn round and congratulate us on having got rid of the bad old liturgy, and promise us more vernacular and less and less of the Mass as we were said to love it, what are we to believe? Were they consciously talking nonsense all those years or are they really sincere in their criticisms (which sometimes amount to denigrations) today? Either way, the clergy who indulge in this propaganda are weakening their authority in the minds of people who can remember.»

10 år siden pastor Alan Littlewood døde

Generelt, Katolsk /

For en ukes tid siden minnet en prest meg om at det nå snart var 10 år siden pastor Alan Littlewood døde (selv trodde jeg det ikke var mer enn ni år). Han ble funnet død da han ikke dukket opp til kveldsmessen i Arendal 5. februar 2001. Og det ble deretter feiret en svært stor requiemmesse for ham i Trefoldighetskirken i Arendal 15. februar, der bl.a. de tre katolske prestene han hadde tatt opp i Kirken (p. Hauken, p. Eikenes og meg selv) var med og bar kisten.

katolsk.no meldte dette dødsfallet slik for ti år siden:

Det er nettopp kommet melding om at pastor Alan Cyril Littlewood, sogneprest i St. Franciskus Xaverius’ menighet i Arendal, plutselig døde i dag, den 5. februar 2001. Han ble 62 år. Han har i flere år slitt med hjerteproblemer.

Alan Littlewood ble født den 1. juni 1938 i Blackheath (erkebispedømmet Southwark) i England. Etter presteutdannelse ved erkebispedømmet Westminsters seminar «Allen Hall» i London, ble han presteviet den 24. mai 1962 i London (England). I 1962 kom han til Oslo katolske bispedømme.

Han var først kapellan i St. Olav Domkirke, Oslo (1962-1963) og i St. Paul, Bergen (1963-1970). Deretter ble han sogneprest i St. Josephs menighet i Haugesund (1970-1972). Etter et år som stiftskapellan, bosatt i Oslo, ble han den 15. september 1973 utnevnt til sogneprest i St. Franciskus Xaverius’ menighet i Arendal, en stilling han hadde like til sin død. Høsten 1998 ble hans 25-årsjubileum som sogneprest markert i menigheten.

Bildet under er tatt fra min prestevielse (i starten av messen), der pastor Littlewood presenterte meg for biskopen. Requiescat in pace.

Forandringene i messen på 70-tallet – sosiologisk vurdert

Liturgi /

Jeg leser, som jeg har nevnt tidligere, Michael Davies’ bok «Pope Paul’s New Mass», og på s 80 i boka siterer Davies den kjente sosiologen (jeg har lest om ham mange ganger hos Fr. Richard Neuhaus og i First Things), som uttaler seg om forandringene i den katolske messen som soiolog og lutheraner.

(Her må man være klar over at det er forandringene i radikal form han snakker om, slik det ble over alt i USA og mange andre lnad; latin helt borte, det gamle alteret borte, presten står ved et lite bord vendt mot menigheten, prekestol og statuer forsvunnet, musikken fullstendig modernisert etc.) Peter Berger er svært streng i sin vurdering av effekten av disse forandringene:

In May 1978, Peter A. Berger, a Lutheran professor of sociology, commented on the changes within the Catholic Church since Vatican II from the dispassionate standpoint of a professional sociologist:

«Thus there were extraordinary changes imposed on the Catholic community in areas where the authorities could have moved much more circumspectly. The liturgical revolution – no other term will do – is the most important case in point, touching millions of Catholics at the very core of their religious life. Let me only mention the sudden abolition and indeed prohibition of the Latin Mass, the transposition of the officiating priest from the front to the back of the altar (the first change symbolically diminished the universality of the Mass, the second, its transcendent reference) and the massive assault on a wide variety of forms of popular piety.»

Professor Berger insists that these changes were a mistake from the sociological point of view:

«If a thoroughly malicious sociologist, bent on injuring the Catholic community as much as possible, had been an adviser to the Church, he could hardly have done a better job.»

«Nå kommer skrifte-appen»

Katolsk /

Avisa DagenMagazinet skrev i går ettermiddag også om at katolikker nå kan skrifte ved hjelp av en iPhone – og artikkelen var like misforstått som den som stod i Vårt Land (men raskt ble korrigert). Slik skriver de bl.a.:

Den katolske kirke har sagt ja til en iPhone-applikasjon som gir en mulighet til å skrifte via mobilen. Programmet … tar utgangspunkt i informasjon om brukerens alder, kjønn og sist vedkommende bekjente sine synder … applikasjonen er ikke ment som erstatning for en prest, men som et redskap for skrifemål. … Det vil helt sikkert være mennesker som ikke anser dette som den beste måten å skrifte på. Men, hvis det kan være til hjelp for en gruppe unge mennesker og det hjelper dem, så er det en god ting.

Men hvis det ikke er en erstatning for en prest, og bare hjelper med å forberede til skriftemål (som et tradisjonelt skriftespeil), er det da særlig revolusjonerende, og hvem skulle være i mot noe slikt?

Skroll til toppen