Vårt Land skriver: “Diktet opp nonneintervju om Müller-saken”

Generelt, Katolsk /

Slik skriver Vårt Land i dag (uten spørsmålstegn) – i papiravisa, og på nettet her – om noe jeg skrev om her på bloggen sist uke:

«Påstand står mot påstand etter at gratisavisa Byavisa i Trondheim sist uke siterte en ikke navngitt nonne ved Birgittaklosteret på følgende utsagn om biskop Georg Müllers overgrep mot en mindreårig gutt: «Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt. … (Men) I et leserinnlegg i Adresseavisen avviser priorinne Patrizia Telese ved klosteret at det i det hele tatt har funnet sted noe intervju.

… Ansvarlig redaktør i Byavisa, Paul Jostein Aune, benekter at intervjuet er oppspinn. «Saken er framkommet på bakgrunn av flere samtaler med priorinnen. Jeg føler meg helt trygg på at sitatene er korrekte. Hun har fra første stund vært klar over at hun har snakket med en journalist som ønsket klosterets syn på Müller og overgrepssaken. Hun fikk saken til gjennomlesning, og ønsket da å «sensurere» saken, som hun utrykte det. Det ble ikke etterkommet,» sier Aune til sin egen avis.

Vårt Land har altså ikke undersøkt saken selv, Snakka mer med Byavisa om dette e.l., det er likevel interessant at en av landets vanlige dagsaviseret tar opp dette.

Interessant artikkel om samfunnsmessige, moralske og kirkelige konsekvenser av prevensjon

Generelt, Katolsk /

I First Things mainummer kan man lese en interesssant artikkel om konsekvensene av kunstig prevensjon, som Den katolske Kirke reserverer seg mot, men der den (stort sett) ikke har klart å argumentere særlig fruktbart for sitt syn overfor samfunnet som helhet. Her er et nytt og lovende forsøk:

Economists and other social scientists have written extensively about the impact that contraception has had on modern sexual relationships. Almost without exception, the academic establishment makes the claim that contraceptive technology is a social good. By contrast, the Catholic Church (and until recent decades the Christian establishment generally) asserts that the practice of contraception is, in fact, directly contrary to the health of individual families and to society as a whole.

The difference between these two perspectives on an issue that is central to human sexuality—and therefore human existence—is striking. But meaningful debate between the two camps has been almost nonexistent. Certainly, part of the reason for this has been an unwillingness on the part of secular social scientists to engage in honest dialogue. But an equally large part of the blame for the nonengagement should be laid at the feet of Catholics. With a few notable exceptions, the Catholic perspective has not been taken seriously by Catholics themselves. Nor, in the cases when it has, has it been articulated using the language of social science, which is the language of the mainstream. As a result, the difference in viewpoint on an issue that is central to the human person is treated by our culture as a case of faith and reason talking past each other.

With this essay, using the language and tools of modern social science, I will articulate the position that contraception is socially damaging. I will also demonstrate that contraception is in fact a sexist practice. … …

… What are the social processes that should be logically included under the rubric of contraception? First and foremost, contraception divides what was once a single mating “market,” wherein men and women paired in marriage, into two separate markets—a market for sexual relationships that most people now frequent during the early phase of their adult lifetimes (I will refer to this as the “sex market”), and a market for marital relationships that is inhabited during the later phases (I will refer to this as the “marriage market”).

Obviously, contraceptive technology provides the assurance that participation in the sex market will not result in pregnancy. It therefore lowers the costs of pre-marital and extramarital sexual activity below the level necessary for a separate sex market to form. … …

På tross av mye kritikk i media, skryter pave Benedikt av Internett

Generelt, Katolsk /

Pave Benedikt har fått mye kritikk i media i det siste (mye av det ufortjent, eller min mening), men uttalte seg likevel rosende om den nye mediesituasjonen sist lørdag, da den italienske bispekonferansen arrangerte et seminar kalt: «Digitalt vitnesbyrd; ansikter og språk i dagens mediavirkelighet». Der sa han bl.a. (se gjerne også videoen over):

I exhort all media professionals not to tire of nourishing in their heart that passion for man that draws ever closer to the languages he speaks and to his true face. You will be helped in this by a solid theological formation and above all a deep and joyful passion for God, fed by a constant dialogue with the Lord… As I thank you for the service you give to the Church and therefore to the cause of man, I exhort you to walk the roads of the digital continent, animated by the courage of the Holy Spirit. Our confidence is not uncritically placed in any instrument of technology. Our strength lies in being Church, believing community, able to bear witness to all the perennial newness of the Risen One, with a life that blooms in fullness in the measure that it opens up, enters into relation, gives itself gratuitously.

Fra mercatornet.com

Stadig mer om betongkatolisisme

Katolsk /

p. Arne Marco Kirsebom i St Olav menighet startet nokså nylig en blog – som jeg lenker til på min liste over katolske blogger, men som jeg så langt ikke ha omtalt så mye. Nå har han skrevet et innlegg om betongkatolisisme (etter at Ola Tjørhom på nytt har skrevet kritisk om Den Katolske Kirke, og på nytt har brukt dette begrepet, denne gang i Fedrelandsvennen). P Arne Marco skriver først om betongens egenskaper (han er utdannet sivilingeniør), før han avslutter slik:

… … Når man samtidig tenker på at den moderne verden ikke hadde vært mulig uten betong, tolker jeg bruken av ordet “betongkatolikk” som en betegnelse på en katolikk som forholder seg korrekt til Kirken og tiden. I Kirken får katolikken den oppbygging som er nødvendig for å stå fast og bestandig i samtiden.

Men nå antar jeg at ordet “betongkatolikk” ikke er ment som en positiv betegnelse, men som en som skal forsøke å utgrense noen katolikker fra helheten. Spørsmålet mitt er i så fall hvordan det motsatte av en “betongkatolikk” skal betegnes? Det motsatte må da være egenskaper som betongen ikke har, altså som ikke er faste eller bestandige, ei heller har styrke eller lang levetid og som ikke er fleksible i formbarheten. Hvilket material skulle det være?

I grunnen blir det feil å ville definere katolikker på en slik måte eller andre måter. Det blir ukatolsk. Man treffer ikke den katolske virkeligheten ved å definere katolikker som konservative eller liberale, reaksjonære eller radikale. En god katolikk vil nødvendigvis ha noe av alt, eller rettere sagt befinne seg i midten og ikke i grøftene.

Selvfølgelig vil der alltid finnes enkelte som føler seg mer hjemme i nede i en grøft, men det fører ikke til sann katolisisme. Men det fører heller ikke til utgrensning. Det katolske hus er så stort og altomfattende at det uten videre holder ut at noen står her eller der i rommet. Kirken er ikke en liten hytte for noen utvalgte …

En prest likte svært dårlig den tradisjonelle latinske messen feiret i Washington DC

Liturgi, TLM /

Jeg skrev litt for et par dager siden om den tradisjonelle latiske pontfikalmessen som ble feiret i Washingtoon DC på femårsdagen for pave Benedikts innsettelse som pave. Jeg vil gjerne uttrykke at jeg selv liker høytidelige messer – og en varierende grad av høytidlighet, hverdag og fest er jo forskjellige – og jeg observerer også at den tradisjonelle latinske messen har en enda større variasjonsbredde i så henseende enn den nye messen. Men en prest i Seattle likte messen dårlig, og skriver på sin blog:

I watched the first part of the old Latin Mass (the Extraordinary Form) celebrated recently at the National Shrine of the Immaculate Conception. Lots of old fashioned vestments, the bishop wearing gloves, men with all sorts of capes and veils. But vesture is only one of the negatives so apparent in the old Latin Mass. I am familiar with this form of the Mass from seminary days in the sixties, but now the rite does appear to be a museum liturgy, a ritual of mystification rather than mystery.

I must be honest in saying that I find this rite offensive by todays’s liturgical standards. It isn’t just the endless bows, nods and genuflections, nor even the silly dancing birettas. Nor is it the bishop preaching, surrounded by vested ministers sitting undecorously on the steps, as if the basilica has run short of seating for ministers of the Mass. And to whom, exactly, are the readers proclaiming the scriptures? If it’s to the people, then this critical proclamation is in an unintelligible language. If to God, well, God already knows the readings.

I find it offensive that anyone would foster the return of a rite that is immune from the fundamental principles of good liturgy annunciated by the formal teaching of Vatican II. Why would anyone return to a rite that virtually ignores the Hebrew Bible on Sundays and feasts, that requires no homily on the scriptures, that strictly exculdes any lay ministers? The Church teaches that full participation is required by all, that our rites should be simple, short, clear, and unencumbered by useless repitions. Our rites should be within the people’s power of comprehension, and not require much explanation. The old Latin rite ignores all these fundamental principles. It is a rite that cries out for reform, just as it was crying out the day before Vatican II began.

Father Z er ikke nådig mot denne kritikken. Les det han skriver HER – samt alle (over 100) kommentarer til hans innlegg, hvis du har tid.

Høytidelig messe (TLM) i Washington DC – for å markere femårsdagen for pave Benedikts innsettelse

Katolsk /

I går ble det i Washington DC feires en særdeles høytidelig (dvs. pontifikal) messe etter gammel ritus, for å markere at det var fem år siden pave Bendikt ble innsatt som pave.

The Basilica of the Immaculate Conception er på en måte hovedkirke for katolikker i USA, og den største i Amerika – med 3500 sitteplasser og med plass til enda mange flere – og den var ganske full i går. Det er visst første gang på 45 år at en slik tradisjonell latinsk messe er feiret her.

Les mer om messen HER og HER.

Tyske (praktiserende) katolikker ønsker å gå i den tradisjonelle latinske messen

Liturgi, TLM /

I Tyskland er det nylig foetatt en undersøkelse blant katolikker (2611 personer over 18 år er spurt – dessverre er det bare 10% av disse som går i messen hver uke eller hver måned) hva de syns om den tradisjonelle latiske messen, og de viser seg å være svært positive.

Et av spørsmålene de har fått er:
Dersom messen blir feiret på latin, med gregoriansk sang og i sin ekstraordinære form i DIN menighet, uten å skyve bort den ordinære messen feiret på tysk, ville du delta?

Katolikker som går i messen ukentlig eller månedlig svarer:
* 25% at de vil delta hver uke
* 19% en gang i måneden
* 9% på store helligdager
* 40% av og til
* 7% aldri

Fra Rorate cæli – og under er flere av spørsmålene gjengitt:

Here are the poll’s results. We are glad to offer them to the Holy Father to symbolically mark the fifth anniversary of his election to the Holy See.

Question # 1: Do you attend Mass?

Weekly: 5.9%
Monthly: 4.1%
On Holy Days: 18.9%
Occasionally (e.g. for weddings): 42.3%
Never: 28.8%

Question # 2: In July 2007, Pope Benedict XVI restated that the Mass could be celebrated both in its modern, «ordinary,» or «Paul VI» form–i.e. in German, with the priest facing the faithful, communion received standing–and in its traditional, «extraordinary,» or «John XXIII» form–i.e. in Latin and Gregorian chant, with the priest turned towards the altar, communion received kneeling. Were you aware of this?

Yes: 43.1%
No: 56.9%

Question # 3: Would you consider it normal or abnormal for both liturgical forms to be regularly celebrated in YOUR parish?

Normal: 50.6 %
Abnormal: 24.5 %
No opinion: 24.9 %

Question # 4: If Mass were celebrated with Latin and Gregorian chant in its extraordinary form in YOUR parish, without taking the place of the ordinary one in German, would you attend it?

Answers from those who practice regularly (weekly and monthy)
25% would attend weekly
19% once a month
9% for Holy Days
40% occasionally
7% never

Fem år siden pave Benedikts innsettelse i dag – be for ham

Katolsk /

Bilder fra det som skjedde for fem år siden:

Det passer å be for pave Benedikt – som vi gjør i absolutt alle messer, og sikkert også ofte ellers – bl.a. fordi det var det han ba om i sin innsettelsespreken på Petersplassen for fem år siden. Slik skrev jeg her på bloggen den dagen:

Kjære venner – akkurat nå kan jeg bare si: be for meg, at jeg må lære å elske Herren mer og mer. Be for meg, at jeg må kunne elske hans hjord mer og mer – med andre ord, dere, hele Kirken, hver enkelt av dere og dere alle sammen. Be for meg, at jeg ikke må flykte av frykt for ulvene. La oss be for hverandre, at Herren vil bære oss, og at vi kan lære å bære hverandre.

Les hele hans preken her på engelsk.

Konversjonshistorie 5: “Messen lærer mig å begripe den menneskelige sjels guddommelige natur og dens ubundethet av tid og sted”

Katekisme /

… Det katolske livssyn og de katolske dogmer var således til slutt de eneste som hadde mulighet for å opfylle mine krav. … Jeg skjønte at de katolske sannheter og leveregler var sunde og gode selv om de kanskje ikke inneholdt de absolutte og siste sannheter. Jeg var viss på at studiet av denne kirkes liv og lære iallfall måtte bringe mig langt fremover mot den endelige sannhet. Derfor besluttet jeg mig til å lære den å kjenne, kanskje mere dreven av nødvendigheten enn av kjærlighet til sannheten.

Da jeg begynte undervisningen, trodde jeg det var en umulighet at jeg skulde kunne akceptere dens dogmer. Jeg vilde gjerne aleceptere dem om jeg kunde, og litt efter litt akcepterte jeg dem, og til slutt var det intet dogme som jeg ikke anså for å inneholde den absolutte og nødvendige sannhet. ….

… Jeg fortsetter å være katolikk idag fordi kirken i det praktiske liv er mig til uvurderlig nytte. … Dertil lærer jeg ved å underordne mig den katolske kirkes krav lydighet og orden i mitt åndelige liv og derav kontinuitet og helhet.

Den katolske messe lærer mig å begripe den menneskelige sjels guddommelige natur og dens ubundethet av tid og sted. Hvordan den i sig selv er intet, men kun som en resonnans av Guds allmektige vesen og derfor innebærer i sig uendelighetens muligheter. …

Slik skriver legen Jan Greve i pastor Bergwitz’ bok fra 1936 om katolske konvertitterr; for ham ble Kirken det eneste sted han kunne få hjelp til sine livsproblemer. Og slik er hele hans historie: …

Konversjonshistorie 5: “Messen lærer mig å begripe den menneskelige sjels guddommelige natur og dens ubundethet av tid og sted”Les mer »

Konversjonshistorie 4: Møtet med det hellige

Katolsk /

Som ganske ung student kom jeg en gang inn i St. Olavs kirke i Oslo. Der så jeg noget som festet sig som et uutslettelig billede hos mig. Det var en gutt i 12-årsalderen. Han kom inn i kirken helt alene, og der var ikke mange andre mennesker i kirken heller. Han gikk hurtig frem et par skritt og knelte på stengulvet; der blev han værende et par minutter med blikket skarpt festet mot alteret; et billede på full indre sluttethet. Så gikk han ut igjen.

Mange år senere var jeg i St. Hedwigs Dom i Berlin. Kirken var fullt besatt, bare på det store rum mellem inngangen og de bakerste benkene var der helt ledig. En eldre militært utseende, meget elegant herre kom inn. Også han var helt alene, knelte der, og som om han vilde konsentrere all sin opmerksomhet og hele sin personlighet i sin bønn, festet han blikket skarpt mot alteret.

Og hos mig virket assosiasjonen fra det ene tilfelle til det annet så sterkt at jeg kunde ikke annet enn sammenligne og undre mig. De to kirker var så forskjellige, den ytre situasjon var forskjellig, og selve de to personer jeg hadde sett, var mest forskjellige. Alt var forskjellig, undtagen én ting, og den var vesentlig. Det var den samme intense andakt som. behersket dem begge. De bad begge til samme Gud, og efter hvad jeg kunde dømme, med hele sin sjels intensitet, og til en Gud som for dem begge var en levende og nær realitet – – .

Egentlig har jeg ingen konversjonshistorie; iallfall ikke slik som mange kanskje venter at en konversjonshistorie skal være. Den innbefatter ingen sjelelige kriser. Min vei til Kirken førte ikke gjennem gråt og tenners gnissel, den gikk rolig og meget, meget langsomt. …

Konversjonshistorie 4: Møtet med det helligeLes mer »

Flere katolske biskoper går av – irsk, belgisk, tysk

Katolsk /

De siste par dagene hører vi at tre katolske biskoper trekker seg; en irsk fordi han lot ukulturen råde da han var hjelpebiskop i Dublin, en belgisk pga et seksuelt forhold til en yngre mann for flere år siden, og en tysk fordi han var svært voldelig mot barn (også for mange år siden) og også misbrukte et pengefond. Det er triste nyheter, men det er også godt at det ryddes opp, og at standarden heves.

Les om det her (irsk, belgisk) og her (den tyske).

Hans Küng har kommet med “en ondsinnet fordømmelse av en gammel venn”

Katolsk /

Jeg har flere ganger de siste ukene syntes at det har vært upassende når mennesker har kjempet av alle krefter for å sverte pave Benedikt for overgrepsskandalene i Kirken – fordi det er ikke han som har vært problemet. Nå melder katolsk.no (og jeg er glad for at de følger med i den ypperlige tidsskriftet First Things, som jeg har lest siden 1991) at «George Weigel – skribent og forfatter av blant annet biografien om pave Johannes Paul II – omtaler Küngs brev som et grovt angrep på pave Benedikt XVI, og kaller det «en ondsinnet fordømmelse av en gammel venn».»

Videre skriver katolsk.no: «I et åpent brev til verdens biskoper, publisert i The Irish Times, skriver den teologiske dissidenten Hans Küng at Kirken står overfor den største krisen siden reformasjonen.

Küng hevder i brevet at pave Benedikts pontifikat er en serie av tapte muligheter for dialog med blant annet islam og jødedom, og påstår samtidig at paven er ansvarlig for en global hemmeligholdelse av seksuelle misbrukssaker.

Angrepet fra Küng – publisert i anledning pave Benedikt XVIs femårsjubileum – føyer seg inn i rekken av flere svært aggressive anklager fra den sveitsiske teologen.»

George Weigels artikkel kan leses i sin helhet her, og her skriver han bl.a.:
… your April 16 open letter to the world’s bishops, which I first read in the Irish Times, set new standards for that distinctive form of hatred known as odium theologicum and for mean-spirited condemnation of an old friend who had, on his rise to the papacy, been generous to you while encouraging aspects of your current work. … …

What has happened, I suggest, is that you have lost the argument over the meaning and the proper hermeneutics of Vatican II. That explains why you relentlessly pursue your fifty-year quest for a liberal Protestant Catholicism, at precisely the moment when the liberal Protestant project is collapsing from its inherent theological incoherence. And that is why you have now engaged in a vicious smear of another former Vatican II colleague, Joseph Ratzinger. Before addressing that smear, permit me to continue briefly on the hermeneutics of the Council. … …

Søstrene på Tiller er ikke blitt intervjuet av Byavisa – om biskop Müller

Katolsk /

Denne teksten har jeg fra en av bloggens lesere, tatt fra Adresseavisa i dag – men så langt har jeg ikke funnet den på nettet:

«Da Trondheims innbyggere tirsdag fikk utlevert Byavisa, må de ha blitt både sjokkert og rasende. På første side står det å lese at Birgittasøstrene på Tiller holdt en forsvarstale for tidligere biskop Georg Müller, der de ga offeret noe av skylden for overgrepene som hendte for tjue år siden.

Jeg kan forsikre leserne om at vi i Birgittaklosteret ble like sjokkerte og sine som dere, da vi åpnet avisen. Reportasjen er på vesentlige punkter tvers gjennom usann. Byavisa har aldri hatt en intervju med oss. Vi har heller ikke ønsket å gå ut i offentligheten med tanker og følelser rundt overgrepssaken, men Byavisa har ringt og mast utallige ganger for å få et intervju. Ord og bruddstykker sagt i telefonen er så blitt smurt sammen til et sammensurium uten røtter i virkeligheten.

Vi har aldri holdt en forsvarstale for Georg Müllers ugjerning. Det vi vel har sagt – og her har vi alle kristne på vår side – er at vi ikke skal dømme våre medmennesker. Dommen hører Herren til, og at Gud tilgir den angrende synder, uansett hvor stor synder han har begått. Men at vi skal ha hevdet ovenfor Byavisa at overgrepsofferet selv hadde en del av skylden for ugjerningen er blank løgn.

Å hevde at et barn skulle befinne seg i en valgsituasjon ansikt til ansikt med en mektig overgriper er en vanvittig tanke, som intet oppegående menneske med fornuften i behold ville våge å hevde.

At vi skulle ha krenket offeret for – i tiden rundt overgrepet – ikke å ha bedt mange nok “Fader Vår”, er en uhyrlig påstand. Det vi vel har sagt, er at vi søstre daglig ber Herrens bønn.

At denne reportasjen – til tross for mine dementier – kan bli skadelig for Birgittasøstrenes virksomhet i fremtiden er ikke det verste onde. Det som er langt mer alvorlig, er at Byavisas reportasje må ha skadet og såret offerets selvfølelse enormt. Vi kan ikke be offeret om tilgivelse for noe vi aldri har sagt, men vi kan forsikre han om at vi i Birgittaklosteret daglig ber for ham, midt i en mediestorm han aldri har ønsket seg.

Moder Patrizia Telese O.Ss.S.
Priorinne ved Birgittaklosteret i Trondheim»

Lars Eskeland forteller om “Kvifor eg vart katolikk”

Katolsk /

I boka «De søkte de gamle stier» har jeg nå kommet til Lars Eskelands bidrag. Mot avslutninga av sin tekst skriver han:

… det fyrst og fremst var eit livskrav som førde meg inn i den katolske kyrkja. Det var ein trong til å få all den hjelp til kristeleg livsframgang som til var. Særleg må eg nemna eitt av desse indre kravi som vakna med stigande styrke alt som åri leid, og det var trongen til skriftemål og absolusjon. Denne trongen vart etter kvart so uvinneleg at eg kjende meg tvinga til å søkja herbyrge i den katolske kyrkja. …

Der absolusjonen og skriftemålet var med Kristi fullmakt, der måtte eg vera. Det fanst ikkje val. Eg måtte gjera meg blind for alle hindringar og dauv for alle tilrop og gå, til den livskjelda som eg måtte drikka av til ny livskveik og æveleg helsa. So djupt og so høgt låg dette livskravet under og over all tenkjing og all filosofering og alle tankesystem.

Ei stund drøymde eg store draumar um at den lutherske kyrkja kunde få att dei fullmakter ho hadde mist då ho kom utanfor den livsstraumen frå Herren som heiter den apostoliske succesjonen – den sakramentale prestevigsla med alle fullmakter frå Herren.

På eit stort prestemøte på Voss Folkehøgskule sa eg at den lutherske kyrkja måtte gå i grus til slutt, dersom ho ikkje fekk skriftemålet og absolusjonen att. Biskop Hognestad svara at ho hadde både skriftemål og absolusjon. Men professor Taranger var samd med meg og sa nei. Han trøysta seg med – liksom eg då – at det ho hadde mist kunde ho få att. Men di meir dette arbeidde inni meg, di vissare vart eg um at ho aldri kunde få att det ho hadde sagt frå seg.

So, vart eg katolikk, og kann ikkje vera noko anna. Det var ein stor nåde, høgst ufortent.

Men når eg nemner dette, vil eg gjerne leggja til: Eg visste og veit at ein protestant kann vera mykje betre kristen enn eg er. Likevel synest eg det er usegjeleg sårt at kristne i ovstore mengder må sakna den underfulle hjelp og styrkjing som den katolske kyrkia, Kristi sanne Kyrkja, einast kann gjeva.

Dei som kjem til å sjå og kjenna det so som eg, dei har berre ein veg å gå. I småting kann ein lyda andre menneske, endå det kann bera imot eins eigen vilje. Men i dei største – ting må ein lyda Gud. Det er einaste vegen til frigjering.

Her er hele teksten – fra starten av: …

Lars Eskeland forteller om “Kvifor eg vart katolikk”Les mer »

Nonnen i Trondheim gjenkjenner ikke måten hun er blitt sitert på

Generelt, Katolsk /

Nonnen i Trondheim er birgittasøstrenes priorinne, Patricia Telese, og hun vil ikke være seg bekjent måten hun er blitt sitert på – fra Byavisa i dag:

Torsdag sendte priorinne Telese ut følgende pressemelding, der hun beskylder Byavisas vaktsjef Karina Lein for å ha fabrikkert sitatene:
“Jeg vil med dette på det sterkeste ta avstand fra den reportasjen som ble publisert i Byavisa den 20. april. Reportasjen har ingen hold i virkeligheten. Den er direkte usann. Det er skrevet og referert til utsagn jeg ikke har kommet med.” … …

Reportasjen er laget på bakgrunn av flere samtaler med priorinne Patricia Telese. Telese fikk også mandag ettermiddag tilsendt artikkelen for gjennomlesing, der hun ble gitt mulighet til å komme med tilføyinger til artikkelen og kommentere kritikken hun får av Barnehusets Hilde Leinslie. … …

… Hun fikk saken til gjennomlesning, og ønsket da å «sensurere» saken, som hun utrykte det. Det ble ikke etterkommet.

Det siste her virker svært så underlig: Hun fikk teksten til gjennomlesning, ville ikke vedkjenne seg det som stod der, men så ble det trykt likevel??!!

Msgr. Torbjørn Olsen: Folk kan skremmes bort av justisministeren

Generelt, Katolsk /

Enhver skal fortsatt ha urokkelig trygghet for at katolske prester ikke kommer til a røpe hva de får høre under skriftemål.

Slik starter msgr. Torbjørn Olsen et interessant innlegg i Vårt Land om skriftemålets taushetsplikt i dag. Der skriver bl.a. følgende:

Mulige konflikter mellom den absolutte taushetsplikt ved det katolske skriftemål og varslingsplikten når presten får kjennskap til for eksempel et forestående overgrep mot en mindreårig, er kommet i fokus. Gjennom mitt mangeårige pastorale arbeid har jeg knapt vært borti dette som praktisk problemstilling. Har det dukket opp ting som kunne trenge en litt friere behandling enn skriftemålet muliggjør, har jeg vanligvis foreslått at vi avbryter det formelle skriftemål. Så har vi gått i gang igjen med samme. sak, nå ved at vedkommende har lagt frem sin problemstilling i en vanlig sjelesørgerisk samtale. Her gjelder den ordinære taushets- og varslingsplikt.

Så voldsomt kulturministeren og justisministeren har kjørt ut mot selve skriftemålstaushetsplikten minner det derfor om å skyte spurver med kanon.

… … Det burde ikke være noen motsetning mellom kirkens kanoniske rett og statlig rett. Rettssystemene ivaretar hver sine anliggender. En del rettskonflikter har vi vendt oss til å leve med på en praktisk måte, for eksempel i synet på skilsmisse. Men en reell konflikt om skriftemålstaushetsplikten er et eksempel på at staten forsøker å trenge inn på kirkens område. Da må vi som kristne gjenta det eldgamle svar, koste hva det koste vil: «En må adlyde Gud fremfor mennesker.» (Apg 5, 29)

Dersom presten bryter skriftemålstaushetsplikten, rammes han umiddelbart av kirkestraffen «ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol». Det innebærer i praksis at prestetjenesten er til ende og kanskje at hans livsvalg ligger i grus. Dersom han ikke bryter den, kan han ifølge straffelovens § 139, første ledd, bli bøtelagt eller havne i fengsel, men ikke lengre enn ett år. Skal denne trussel bli effektiv, må nok de statlige straffer økes voldsomt. I hvert fall er ikke jeg i tvil om hvilke straff jeg foretrekker.

Nå har justisministeren flere utfordringer om han skal få slått hull på skriftemålstaushetsplikten. Først må han fjerne annet ledd i nevnte § 139. Det gir nemlig straffrihet dersom brudd på taushetsplikten setter prestens velferd i fare. Det vil den anførte kirkestraff gjøre. Dernest må han antagelig få endret Grunnlovens § 2 om religionsfrihet. Han, kan kanskje også ha noen prosessrettslige utfordringer om bevisførsel. For bare to er til stede ved skriftemål. Presten har ingen mulighet til å gi sin versjon av hva som ble sagt Den som har skriftet, kan ikke løse ham fra taushetsplikten.

To ting er sikkert: justisministerens faktiske mulighet til få katolske prester til å begynne å røpe skriftemålshemmelighetene er ikke-eksisterende. Og hans initiativ på dette område vil i hvert fall ikke være potensielle overgrepsofre til nytte. Men kanskje kan det gjøre deres situasjon mer farlig ved at noen som kunne hatt nytte av å snakke med en prest om disse ting under et skriftemål, nå skremmes bort av justisministeren.

Torbjørn Olsen, katolsk prest i Tromsø

Elleve overgrepssaker siden 1940

Generelt, Kirkefedre /

Vårt Land melder i dag at «Den katolske kirken i Norge har fått meldinger om elleve overgrep som skal være begått av ansatte i kirken.»

Vi kan også lese mer om dette:
«… Det er til dels meget gamle saker. De som angivelig skal ha begått overgrepene er døde eller ute av landet, sier Rønnaug Aaberg Andresen, som er leder av (den katolske kirkes fagetiske) råd …

Ett av ofrene har varslet at han vil gå til politiet med sin sak, melder TV 2. … man kjenner ikke til detaljer i overgrepet som er varslet politianmeldt, men anslår at det kan ha skjedd for over 20 år siden. Mann vet ikke om den påståtte overgriperen var prest eller kirkelig ansatt.

… Noen henvendelser til kirkens fagetisk råd gjelder mistanker om at andre kan ha vært utsatt for overgrep.

Hva gjør dere da?
Vi oppfordrer vedkommende om å ta kontakt det de som kan ha noe å si om det, men det sitter ofte veldig langt inne å konfrontere noen med mistanker …

Noen uttrykte at de var redde for å skade kirken. Da sier vi uttrykkelig at det tvert imot er til det beste for kirken at dette kommer frem i dagen.

Den eldste saken skal være fra 40-tallet, og flere av sakene er fra 50- og 60-tallet.

Uheldig kommentar fra katolsk nonne i Trondheim

Generelt, Katolsk /

Byavisa i Trondheim har et oppslag i dag (som jeg ble tipsa om gjennom en kommentar påbloggen), fra en utenlandsk nonne hos Birgittasøstrene i byen, som er svært så uheldig – men forhåpentligvis vil ikke mange legge mye vekt på det. Først står det:

Nonnen på Tiller synes det har vært altfor mye omtale av saken.
«Vi har ikke kunnet åpne ­avisene den siste tiden uten at det har stått noe om dette. Sakene som har stått er bare dumme. Jeg ønsker ikke å lese om slike ting, sier nonnen som ønsker å være anonym.»

Så kommer det verste:
«Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt, sier nonnen som understreker at hun ikke kjenner Müller personlig.»

Men det står også helt på slutten av avisartikkelen:
«Nonnen sier i en kommentar til Byavisa … at hun aldri har sagt at hun ikke har omsorg for offeret.

De søkte de gamle stier: Sigrid Undsets bidrag

Katolsk /

» … … Jeg hadde ikke annet å gjøre enn gå til en prest og be om å bli undervist i alt hvad den katolske kirke egentlig lærer. At den katolske kirke var identisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på – for mig var spørsmålet om den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. jeg hadde aldri opfattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som – subjektivt fromt – håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske, slik dens fremtoningspreg ofte måtte bli i en verden hvor det hellige farer ille i uhellige menneskehender.

De sedvanlige innvendinger mot katolicismen som jeg hadde hørt, hadde aldri gjort større inntrykk på mig – skjønt jeg hadde fått en slags ubestemt forestilling om at noe var der vel i de fordommer mot Kirken som var så vidt utbredte. Det er der også – der er især to gode grunner. Den ene er vår ulyst til å opgi våre yndlings-fantasier, som vi er redde for at en lærende kirke skal ta fra oss. Den annen er forargelsen som dårlige katolikker til enhver tid har avstedkommet. Det siste er den mørke baksiden av det lysende dogme om de helliges samfund. … …»

Slik skriver Sigrid Undset mot slutten av sitt lange og grundige bidreg til samlinga av katolske omvendelsesforetellinger fra 1937. Her er hele hennes stykke, som hun begynner slik:

Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde Det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten. Det kan ikke undre oss som har akseptert Kirkens påstand om å være «Sannhetens støtte og grunnvold» at der fører like mange veier til den som der er menneskesinn.

Når menneskene så hårdnakket holder fast ved håpet om at det skal være umulig for oss å finne noen absolutt sannhet, kommer det av at vi innbiller oss, livet vilde miste hele sin fortryllelse, og det vilde være ute med vår frihet, hvis der virkelig skulde eksistere en sannhet – en eneste, som alle andre sannheter går op i, og kan de ikke gå op i den, så er de ikke sanne. De fleste av oss har vel somme tider følt, det er utålelig at to ganger to alltid skal være fire. Har man først akseptert dette kjedelige dogme, viser det sig nok at på grunnlag av det kan man utvikle en hel del av sine individuelle anlegg og ferdigheter. Forbeholder man sig friheten til å handle og regne ut fra en personlig overbevisning om at to ganger to er fem eller null eller syv, får man jo ta følgene …

De søkte de gamle stier: Sigrid Undsets bidragLes mer »

Skroll til toppen