Pastor Bergwitz i 1935: “Derfor er jeg katolikk”

Katolsk, Teologi /

Her er første kapittel i boka «De søkte de gamle stier»:

Foredrag holdt av p. Haakon Berwitz i St. Olavs kirke, Oslo, høsten 1935.

To begivenheter som begge er hendt i den senere tid, er årsak i at jeg vil fortelle litt om hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er en overbevist katolikk like fullt idag som da jeg for mer enn ti år siden tok skrittet og gikk over til den gamle katolske kirke.

Den første begivenhet angår mig selv direkte.

Hele min slekt og en vesentlig del av min omgangskrets var og er protestanter. For ikke få av dem har det vært, det inntrykk har jeg iallfall fått, noe av et problem hvordan jeg kunde falle på å gå over til den katolske kirke. Et større problem har det kanskje vært at jeg har fortsatt med å være katolikk, at jeg til og med har valgt å bli katolsk prest. – Mitt standpunkt blir nok respektert, men de synes det er ufattelig at noen i vår moderne tidsalder vil vende tilbake til et efter deres mening så tilbakelagt stadium som det den katolske kristendom representerer. Noen spør også: Kan han være helt ut ærlig og opriktig i denne religion? Eller må han ikke i mangt og meget, for lydighetens skyld, bøie sig under katolsk åndstvang? Må han ikke ofte hevde og forkynne ting som han, dersom han var fri og ikke stod i den stilling han gjør, med den katolske kirkes mektige autoritet over sig, ikke vilde hevde og forkynne?

Denne påstand vet jeg er blitt fremsatt nylig av en person jeg setter pris på. For å gi denne og for øvrig alle som måtte dele den samme mening om konvertittene et svar, er det først og fremst at jeg taler i kveld.

Den annen begivenhet angår ikke mig selv direkte. Men den har allikevel nøie tilknytning til mitt virke som prest.

Da nylig en person som har stått det lutherske menighetsliv i vår by nær, blev optatt i kirken, ytret en av dennes bekjente, som hadde vært til. stede ved optagelseshøitideligheten: «At De kunde avlegge en slik trosbekjennelse! Ved det binder De Dem jo på hender og føtter og finner aldri mere veien ut igjen. Vi lutherske kristne har da virkelig frihet til å tro hva vi vil –.»

Også denne uttalelse. krever et svar, en redegjørelse for hvorfor lutherske kristne ikke sjelden går over til den katolske tro …

Pastor Bergwitz i 1935: “Derfor er jeg katolikk”Les mer »

1950 år siden Paulus kom til Malta – roligere dager for pave Benedikt

Katolsk /

John Allen skriver at pave Benedikts tur til Malta gikk bra:

«The pope arrived in Malta with the church under a cloud, and he must have left here satisfied that his visit had gone a long way to lifting it.» … …

Large crowds flocked to the pope wherever he went, including more than 40,000 people who turned up for an open-air Mass on Sunday in the Granaries Square in Floriana, so named because it once conserved Malta’s food supply. Despite some early morning drizzle, the sun broke out shortly before the pope arrived, and he was greeted with warm applause and cries of «Viva il papa!» … …

Prior to the trip, some media outlets had anticipated scattered protests against the pontiff, and there were indications of potential blowback. Days before the pope arrived, a few posters had been defaced with Hitler moustaches and the word «pedophile.» In the end, however, no anti-papal demonstrations materialized, and most people seemed pleased the pope was in town.

All in all, if one were to assess the state of Benedict’s papacy exclusively on the basis of his reception in Malta, it would be difficult to sustain the notion that the pontificate is in meltdown – or, to use the maritime image that ran throughout the weekend, that it’s on the brink of shipwreck.

(The official motive for Benedict’s trip was to mark the 1,950th anniversary of St. Paul’s famous shipwreck on Malta, described in chapters 27-28 of the Acts of the Apostles. The image was so pervasive during the trip that Air Malta christened the flight carrying the pope back to Rome «Flight 1950.»)

For the first time in a long time, Benedict XVI even seemed to make a bit of progress on the sex abuse front. The pontiff met with a group of eight victims of abuse in a local church-run orphanage in the 1980s and 1990s, and afterwards participants described a moving encounter in which even the pope had tears in his eyes. … …

Fem år med pave Benedikt XVI

Katolsk /

Dette skrev jeg på denne bloggen for akkurat fem år siden:

Litt før klokken seks i kveld kom det hvit røyk fra det Sixtinske kapell og snart begynte kirkelokkene å ringe. Da den nye paven en knapp time seinere kom ut for å hilse folket, begynte han slik:

«Kjære brødre og søstre. Etter den store Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård.
Jeg trøster meg med det faktum at Herren vet hvordan han skal arbeide og handle, selv med utilstrekkelige redskaper, og jeg stoler særlig på deres bønner.

I gleden over vår oppstandne Herre, i tillit til hans stadige hjelp, går vi fremover, sikre på Guds hjelp. Og Maria, hans elskede mor, står ved vår side. Takk.»

En fin åpning på en ny paves virke, og jeg må si at jeg hadde håpet at Ratzinger ble vår nye pave.

1936: De søkte de gamle stier

Katolsk, Økumenikk /

For noen få dager siden mottok jeg en del gamle katolske bøker, fra en katolikk i Oslo-området. Blant disse bøkene var også «De søkte de gamle stier», konvertitthistorier fra Norge, samla og utgitt i 1936 av p. Haakon Bergwitz.

Boka inneholder historier skrevet av følgende personer (om ikke lenge legger jeg ut første kapittel):

Haakon Bergwitz, prest
Erl. Eek Larsen, lektor.
Lars Eskeland, folkehøgskulestyrar
Jan Greve, læge
Andrea Brandt Hansen, husmor
Nanna M. Hoch Nielsen, kontordame
Stein Mehler. forfatter, tannlæge
Ivar Ruyter, førstefullmektig
P. Storbekken, postekspeditør
Gina Sæther, ordenssøster
Kr. Tangstad, politiordonans
S. B. Tønnesen, diakon
Andr. Vollaug, blind gårdbrukersønn
Sigrid Undset, forfatter

St Josephsøstrenes kapeller – ca 1940

Liturgi /

Jeg har lest en del i St Josephsøstrene av Cambérys historie i Norge fra 1965, og lagt ganske nøye merke til kapellene de hadde alle steder der de bodde. Først viser jeg et bilde av St Josephs kapell (nå kirke) i Oslo fra 1940 – klikk her for å se en større utgave av bildet. (Det er faktisk nesten ingen forskjeller; bare kommunionsbenken som er borte, og det ekstra alteret og platformen foran som er kommet til.)

Dernest kan man se bilder av flere andre kapeller søstrene hadde rundt om i landet (fra søstrenes historie fra 1915 til 1940), kapeller som nå vel alle er borte – pga den liturgiske forandringa og fordi søstrene ikke lenger bor der.

Dagbladet: “Overgrepsskandale rulles opp ved progressiv eliteskole i Tyskland”

Generelt, Katolsk /

Igjen skriver Astrid Meland i Dagbladets magasinet (bare på nett, dessverre) en interessant og annerledes artikkel om skesuelt misbruk i en helt annet miljø enn Den Katolske Kirke; på en progressiv, vestreorientert skole i Tyskland:

» … den progressive Odenwaldschule og barnehjem i Hessen. Over hundre elever skal ha blitt misbrukt regelmessig på eliteskolen for venstresidens barn. Skolen står i den reformpedagogiske tradisjonen og organiseres etter et prinsipp om at lærere får sine egne «familier» av elever som de bor sammen med på skoleområdet. Kritikerne mener at pedofile har fått utfolde seg i dette miljøet og at det liberale synet på sex har utartet til det groteske.

Tidligere elever ved Odenwald-skolen beskriver systematiske overgrep fra 1970-tallet fram til 1990-tallet. Overgrepssaken ble først kjent i lokalavisa Frankfurter Rundschau i 1999, men ignorert av tysk presse og offentlighet.

De siste ukene har åtte tidligere lærere ved kostskolen på nytt fått alvorlige anklager mot seg. Over 30 tidligere elever har kommet med anklagene. En av lærerne underviste ved skolen fram til 2003. … «

Man kan lese mange flere (sjokkerende) detaljer i Dagbladets artikkel.

Se gjerne “Viggo på lørdag” med biskop Bernt Eidsvig

Generelt, Katolsk /

HER kan man se gårsdagens «Viggo på lørdag», der biskop Bernt svarer på spørsmål om overgrepssakene mot barn, om taushetsplikt, om Polletsad-Voith-saken, om sølibatet o.a. Han parerer alle spørsmål på en rolig og fornuftig måte, og beroliger nok alle seere. (Kanskje vil denne panikken i media snart gir seg.)

Pave Benedikt møtte overgrepsoffer på Malta – som han også gjorde i USA og Australia

Generelt, Katolsk /

A Vatican spokesperson confirmed this afternoon that Pope Benedict XVI has had a private meeting with victims of sexual abuse in Malta. It is the pope’s third such encounter, after meetings with victims in the United States in April 2008 and, in July of the same year, in Australia.

The victims had previously met with Archbishop Paul Cremona, head of the local Catholic church in Malta, who said earlier today that the church «must be humble enough to recognize the failures and sins of its members.»

Vatican spokespersons had consistely said that while a meeting with victims in Malta was possible, it would not be announced beforehand, and had cautioned journalists against creating «great expectations» of such a meeting.

A Vatican statement released today said the pope «was deeply moved by their stories and expressed his shame and sorrow over what victims and their families have suffered.»

«He prayed with them and assured them that the Church is doing, and will continue to do, all in its power to investigate allegations, to bring to justice those responsible for abuse and to implement effective measures designed to safeguard young people in the future,» the statement said.

Dette har jeg lest hos John Allen – som på samme side har lenker til andre nyheter om pavens besøk på Malta.

OPPDATERING:
I en ny artikkel søndag kveld forteller John Allen litt om reaksjonene fra overgrepsofferne som møtte paven:
One of the eight victims of sexual abuse who met Pope Benedict XVI today in Malta described the encounter as «very emotional,» saying most of those present were crying, and even the pope had «tears in his eyes.»

«I made peace with the church,» said Joseph Magro, one of the victims who met the pope. Magro has been among the most outspoken of ten Maltese men who recently came forward to say they were abused by Catholic priests at a church-run orphanage in the 1980s and 1990s. …

Another victim who met the pope, who asked to be described as «Immanuel,» said that the victims «will continue the fight for justice,» and insisted that they do not want money from the Catholic church.

OPPDATERING 2:
Dagbladet melder også om dette.

Bomskudd om taushetsplikten av justisministeren

Generelt, Katolsk /

Jeg har skrevet tidligere at jeg syns det har blitt litt uklart i media, når noen innen Kirken ikke skiller tydelig mellom skriftemålet (og dets absolutte taushetsplikt) og andre konfidensielle eller sjelesørgeriske samtaler. Men når justisminister Knut Storberget nå ønsker å tvinge katolske prester (ved noen anledninger) til å bryte sin taushetsplikt, skyter han høyt over mål.

For første fins det vel i praksis ikke noen overgripere som komemr og skrifter at «jeg misbruker barn, og i morgen skal jeg gjøre det igjen» – for det er i slike tilfeller man har en anmeldesplikt etter norsk lov. Det kan nok tenkes at et offer kommer og sier at «NN misbruker meg seksuelt, og jeg er redd for at det kan skje på nytt». Men de sakene som er kommet opp i Kirken er for det første gamle (altså ingen fare for gjentakelse, og derfor ingen anmeldesplikt) og for det andre er det ikke i skriftemålet de er blitt kjent, men i andre typer samtaler, eller bekymringsmeldinger fra andre. Så politikere hisser seg (etter mitt syn) opp over noe som ikke er årsaken til problemene, og deres grep vil ikke løse noen problemer. Men slik kan vi lese i Dagbladet:

«Justisminister Knut Storberget er klar på at det ikke finnes nåde for Den katolske kirke i Norge eller noen andre som gjemmer seg bak taushetsplikten når de vet eller mistenker at alvorlige overgrep begås.

Nå sender han brev til kirken, andre trosamfunn, advokatforeningen og organisasjonene innen helsesektoren der han advarer om at brudd på den såkalte avvergingsplikten medfører inntil ett år i fengsel. Meldingen til katolske prester er klar: Straffeloven er hevet over gud.

Grunnen til jeg gjør dette nå er at jeg satt i TV-detatt i går og ble mer og mer svett. Vi står overfor en situasjon hvor Den katolske kirke – et stort, viktig og dominerende trossamfunn sier de ikke vil følge straffeloven. Hvis dette hadde vært et annet trossamfunn, ville reaksjonene trolig vært langt sterkere, sier Knut Storberget til Dagbladet.»

I Vårt Land forteller han mer konkret om denne loven, og om hvordan regjeringen ønsker å gjøre den strengere:

«Han mente de siste dagers debatt hadde vist at avvergelsesplikten var for uklar. Derfor lanserer regjeringen nå et lovforslag som skal føre til en tydeliggjøring av bestemmelsen. Det vil legges frem av regjeringen før sommeren.

Plikten til å kontakte politiet eller på annen måte prøve å avverge en alvorlig straffbar handling, inntreffer i det man holder det som mest sannsynlig at det vil begås eller pågår en slik lovovertredelse. Regjeringen mener det ikke trengs pålitelig kunnskap eller at man er sikker på, at så vil skje.

Vi vil for det første slakke noe på kravet til hvor sikkert du skal vite noe før du melder. Vi sier at det holder at man ser det som sannsynlig at overgrep vil skje. Vi vil også peke på et medvirkningsansvar — og det gjelder særlig for organisasjoner, strukturer og kirkesamfunn — at det også er straffbart når man ikke avverger fremtidige handlinger.»

Hyggelig reportasje fra vårt presteseminar

Generelt, Katolsk /

ALT FOR GUD.
Ole Martin Stamnestrø skulle stifte familie med kjæresten.
Da ble han kallet til et liv i sølibat.

Slik begynner en artikkel i dagens A-magasin. Det er en ganske lang artikkel, som handler mest om sølibatet. Noen av bildene kan dere se over, og her er litt av innholdet:

«Sølibatet er en klok og nødvendig ordning. Den gjør det mulig for prestene å vie seg fullt og helt betingelsesløst til Gud og kirken. … …

En annen sak er hvordan sølibatet oppleves av dem som har levd lenge i det. For å få svar har jeg avtalt å besøke Arne Marco Kirsebom, sogneprest i St. Olavs menighet i Oslo.

Jeg er saus. Det er som om jeg har vært i en ulykke, sier han idet han slipper oss inn i leiligheten i Akersveien. Sinnstilstanden skyldes at han er kontaktperson for overgrepssaker i kirken, og at dette er dagen da katta endelig er sluppet ut av sekken.

Jeg har ønsket at vi skulle si fra om biskop Müller for lenge siden. Men kirken er et hierarki, man skal være lojal, sier han. Og lojal er han, både mot sine overordnede og mot sine evige løfter.

Å leve i sølibat har stort sett gått greit. Det har hendt, tre-fire ganger, at jeg har truffet interessante, kjekke damer. Du kan vel kanskje si at jeg har forelsket meg.

Er følelsene blitt gjengjeldt?
Det aner jeg ikke. Dette er jo ikke noe jeg har kunnet ta opp med dem.

Du skal ikke bare være sølibatær, men også kysk, helt avholdende. Hvordan takler du det?
Det er ikke et spørsmål jeg vanligvis får. Jeg er en mann som andre menn, med de samme biologiske funksjoner og drifter. Jeg har måttet lære meg ikke å følge dem.

….. Når Ole Martin Stamnestrø besøker England, tar han fremdeles en kaffe med kvinnen som skulle blitt hans kone. Men forholdet er helt avklart. De har sammen jobbet seg igjennom og ut av følelsene. Han er ikke lenger forelsket.

Men det kan han komme til å bli igjen, i en annen, og hva gjør han da?
Det blir som å spørre et par på bryllupsreisen om de har tenkt å holde løftet om evig troskap. Ja, sølibatet er krevende og fullt av hull, ikke alle klarer det, men det er en kamp jeg skal kjempe og vinne hver dag. Forelsker jeg meg, må jeg gjøre som en gift mann som faller for nabokona: Jeg må avstå.»

“Oppørt over Pollestads homo-erotiske dikt.”

Katolsk /

Dette skriver Astrid Meland i Dagbladet, i denne grundige artikkelen i Magasinet (som dessverre bare ligger på nett). Hun åpner med å skrive:

«Mediadynamikken har ført overgrepsskandalen i Den katolske kirken inn i et nytt spor de siste dagene. Det handler hverken om overgrep mot småbarn, misnøye med kirkens tåkelegging eller fullbyrdede seksuelle overgrep.

Pater Pollestad er beskyldt for upassende seksuelle tilnærmelser mot sin venn, en voksen, men mye yngre daværende prestestudent. Sistnevnte sto selv fram i VG i forrige uke og karakteriserte forholdet som «misbruk av voldelig og seksuell art» fra en person han hadde som mentor. …. …»

Så skriver Meland om hva striden har stått om mer ideologisk:

«Den har hovedsaklig stått mellom et elitepreget og høyt aktet miljø med kjerne i dominikanerklosteret hvor Pollestad har vært munk, mot kirketro katolikker som har stått fast på det de kaller kirkens lære, på lag med paven.

Det er grupper i Dominikanermiljøet som har stått for et mer liberalt syn, sier Bernt Torvild Oftestad … …

Pollestad skriver i sin kronikk at han har blitt upopulær blant fordi han i 2002 oversatte en diktsamling. En gjennomlesning viser at det dreier seg om homoerotiske dikt. I paterens oversettelse kunne man lese om forholdet mellom en eldre og en yngre mann.

Dagbladet får bekreftet fra det katolske miljøet at utgivelsen ble sett på som svært upassende. Boka skapte voldsomt rabalder fordi pater Pollestad satte seg imot kirkens offisielle lære om homofili. Det ble sett på som uhørt av flertallet av katolske prester i Norge. Da Pollestads stilling i Norge ble vurdert av Vatikanet og munkeordenen på begynnelsen av 2000-tallet, var oversettelsen med på Pollestads tabbeliste. … …»

Artikkelen tar så fram flere eksempler på homoerotiske dikt fra denne boka. Og Meland avslutter så sin artikkel på denne måten:

«Bernt Torvild Oftestad mener vi ser nå ser de siste krampetrekningene i en langvarig strid i Den katolske kirken. Det er de homoliberales svanesang vi hører:

– Nå har det vært en veldig fokusering på en tid som strekker seg mer enn 30 år tilbake i tid, tilbake til da det liberale dominikanermiljøet var sentralt og spilte en svært stor rolle i norsk katolisisme. Vi er nå inne i siste runde for det som var kirken i Norge fra 1950-tallet og fremover. Fremtiden vil preges av den store katolske innvandringen til Norge, en langt mer konservativ og kirketro befolkning som er helt annerledes enn norsk konvertittkatolikker. Dette er morgendagens kirke, sier Oftestad.»

Vatikanet kritiserer for første gang en av sine egne mht overgrep

Generelt, Katolsk /

John Allen melder fredag kveld om en nyhet fra Frankrike, om et brev first published by the French Catholic publication Golias, to Bishop Pierre Pican of Bayeux-Lisieux, France, who was eventually sentenced to three months in prison for refusing to report a French priest, Fr. René Bissey, who was convicted in October 2000 for sexual abuse of eleven minor boys between 1989 and 1996.

Castrillón Hoyos’s letter congratulates Pican for not repoting Bissey to the French police and civil authorities. In the version published by Golias, it reads: “I rejoice to have a colleague in the episcopate who, in the eyes of history and all the others bishops of the world, preferred prison rather than denouncing one of his sons, a priest.”

Tonight’s Vatican statement suggests that Castrillón Hoyos’s attitude was part of the reason that then-Cardinal Joseph Ratzinger, now Pope Benedict XVI, pressed for a more aggressive policy on the removal of predator priests.

“This document is another confirmation of how timely was the unification of the treatment of cases of sexual abuse of minors on the part of members of the clergy under the competence of the Congregation for the Doctrine of the Faith,” said the statement released by the Vatican press office.

The Vatican statement said that move assured “a rigorous and coherent management [of the cases], as in fact happened with the documents approved by the pope [John Paul II] in 2001.” … …

Tonight’s statement is a milestone from the Vatican. Rather than defending Castrillón Hoyos’s September 2001 letter, the statement essentially concedes that it’s an embarrassment, but insists that subsequent action by the Congregation for the Doctrine of the Faith under Ratzinger amounted to a repudiation of the attitude it implied.

In effect, this is the first time the Vatican has conceced that a senior Vatican official committed an error in judgment on the sexual abuse crisis — albeit one later corrected by the future pope. … …

Det var jo “ikke snakk om et hemmelig sedelighetsarkiv!”

Generelt, Katolsk /

Arkivet er et låst skap med personalmapper som bare biskopen har tilgang til, ifølge Eidsvig.

Det var jo ikke snakk om et hemmelig sedelighetsarkiv slik man kan ha fått inntrykk av. Det er det vanlige personalarkivet i kirken, sier statsadvokat Anne M. Katteland. …

Etter møtet ble det klart at statsadvokaten ikke vil begjære innsyn i biskopens arkiv eller sette i gang etterforskning på eget initiativ.

Sakene ligger så langt tilbake i tid, de fornærmede ønsker taushet om opplysningene som er gitt til kirken, og det er ikke fare for liv og helse eller gjentakelse, sier statsadvokat Anne M. Katteland til NRK.

Jeg tolker denne samtalen som at jeg kan fortsette å sove godt om natten, sier biskop Bernt Eidsvig til NRK.

Mer om disse «overraskende» nyhetene fra i formiddag kan man lese HER og HER.

Mer om Pollestad-saken

Generelt, Katolsk /

Jeg har ikke tenkt å kommentere eller synse mye om den tragiske saken mellom Voith og Pollestad, men jeg legger ut lenker til noe av det som skrives om den (uten å åpne for kommentarer).

——————

15/4
Dagbladet tar med flere sitater fra Pollestads første dagbok.

Dordi Skuggevik Tande skriver om: Pollestads overmot i Aftenposten.

Oddbjørn Evenhaug skriver om Pollestads forsvarsskrift: Avsporing.

17/4
Aftenposten: Bitter maktkamp frem i lyset

“Har visst om overgrepsanklagene i ti år”

Generelt, Katolsk /

(Følgende intervju med meg stod i Stavanger Afteblad onsdag 14. april.)

Da det ble kjent at pater Kjell Arild Pollestad er beskyldt for voldtektsforsøk, kom det ikke som noen overraskelse på den katolske presten Oddvar Moi.

OVERGREP:
«Jeg er blant de mange mennesker som har visst om dette i minst 10 år», skrev han på sin blogg mandag.

Det er over ti år siden jeg fikk høre om overgrepsanklagene. Jeg fikk ikke vite det direkte fra pater Voith, men fra noen som kjenner ham godt. De fleste prester, og andre som har vært «inside» i den katolske kirken i Oslo de siste 10–15 årene, har kjent til saken hele tiden, sier Moi til Aftenbladet.

I bloggen skriver han videre at han og andre prester har regnet med at også de største avisene har kjent til saken like lenge.

Etter det jeg har forstått, er dette nærmest blitt bekreftet nå de siste dagene. Jeg har hørt at Reidar Voith ble ringt opp av en avis som sa at de visste alt, sier Moi. Dette skal ha ført til at Voith syntes det var bedre å gå ut med saken selv. …

“Har visst om overgrepsanklagene i ti år”Les mer »

Aftenposten skriver at “Kirken i en grad av 99 prosent utøver gode gjerninger”

Generelt, Katolsk /

Etter tips fra en leser av bloggen, fant jeg et interessant innlegg i Afteposten av Jan E. Hansen, kalt: Kirkens nye selvjustis. Det er faktsik et ganske sterkt forsvar av Den katolske Kirke i denne vanskelige tid. Slik begynner det:

Seksuelle overgrep mot barn og unge er først og fremst et svik. Kirken vet minst like mye om dette som pressen, og vil trolig bli mer kirke i tiden som kommer, ikke mindre.

Nordmenn som kommer til Roma, har i den seneste tid spurt hva jeg mener om de katolske pedofiliskandalene. Da har jeg kunnet svare at jeg mener det samme som pave Benedikt XVI. I sitt pastorale brev til sine trosfeller i Irland, datert 19. mars i år, fordømmer han sterkt og beklager dypt de hendelsene som der har rystet Kirken. Brevet må leses som en bønn for ofre og pårørende, en irettesettelse av og et krav om tiltak mot de skyldige og som et initiativ til generalpreventiv inngripen med gyldighet for alle tilsvarende saker, enten de trenger å etterforskes eller også pådømmes kirkerettslig eller strafferettslig.

Den apostoliske visitas han varsler overfor Den romersk-katolske kirke i Irland, vil kunne få vidtrekkende konsekvenser både der og i andre land hvor geistlige er anklaget eller avslørt for pedofile forsyndelser og forbrytelser. Virkemidlene er stilt til rådighet for det kirkelige hierarki under pave Johannes Paul II i 2001. Det er ikke uten betydning at det var den nåværende pave, den gang kardinal Joseph Ratzinger, som i egenskap av prefekt for Troslærekongregasjonen i Vatikanet utarbeidet de mer handlekraftige retningslinjer for håndtering av mistanker om seksuell misbruk av barn og unge innen Kirken.

At uvanen i tidligere år har vært å dysse slike saker ned av hensyn til Kirkens gode navn og rykte, betyr altså ikke at dagens rutiner for det motsatte ikke er innskjerpet, trolig i høyere grad innen Den katolske kirke enn i mange andre institusjoner. På den annen side: Uten at det kan eller skal ligge noen unnskyldning i det, er de fleste saker som de seneste uker har nådd nyhetsmediene, av eldre dato. …. ….

Mer om skriftemålet: Kan det settes betingelser?

Katolsk /

Når vi nå de siste dagene har snakka litt om skriftemålet, huska jeg noe jeg leste for knapt en måned siden. Biskop Gianfranco Girotti, Vatikanets ‘pønitentiar’ (dvs. ansvarlig for skriftemålssaker), sa at man aldri kan aldri kan sette betingelser for absolusjonen i et skriftemål, selv om man sterkt kan oppfordre til at alvorlige synder bekjennes til politi e.l.. Her er noe av teksten jeg leste:

A priest who confesses sexual abuse in the sacrament of penance should be absolved and should generally not be encouraged by the confessor to disclose his acts publicly or to his superiors, a Vatican official said.

Likewise, the confessor should not make the contents of such a confession public, said Bishop Gianfranco Girotti, regent of the Apostolic Penitentiary, a Vatican court that handles issues related to the sacrament of penance.

Bishop Girotti spoke in an interview published March 17 in L’Osservatore Romano, the Vatican newspaper. His comments came as church leaders were responding to the disclosure of hundreds of allegations of past sexual abuse by priests in several European countries.

Bishop Girotti spoke strictly about the response of a confessor, and not about the wider responsibility to acknowledge and investigate priestly sexual abuse outside the confessional.

When a priest confesses such acts, «the confession can only have absolution as a consequence,» he said.

«It is not up to the confessor to make them public or to ask the penitent to incriminate himself in front of superiors. This is true because, on one hand, the sacramental seal remains inviolable and, on the other hand, one cannot provoke mistrust in the penitent,» he said.

«From the confessor, (the penitent) can only expect absolution, certainly not a sentence nor the order to confess his crime in public,» he said.

Other Vatican officials, who spoke on background, said a distinction should be drawn between what a confessor requires of a penitent as a condition for absolution, and what the confessor may strongly encourage the penitent to do. …

Nyheter om to nye (gamle) overgrep i Sverige

Generelt, Katolsk /

I dag leser jeg (her i VG) om et par nye saker i Den katolske Kirke i Sverige. De er svært gamle, men bispedømmet tar dem likevel alvorlig; biskopen beklager, og man vil undersøke nærmere hva som har skjedd:

«To personer tok tirsdag kontakt med biskop Anders Arborelius i Stockholm. Biskopen skal snakke med de to for å høre deres versjon og spørre om de ønsker noen form for erstatning.

Jeg ber om unnskyldning for alle lidelsene de har vært gjennom. Vi i den katolske kirken er svært lei oss og ønsker å uttrykke vår solidaritet og medfølelse, sier Arborelius.

Han forteller at det ene av overgrepene ble begått på 1940-tallet, mens det andre skjedde på 1960- og 70-tallet. Det er ingenting som tyder på at ofrene har hatt kjennskap til hverandre, sier biskopen.

Arborelius forteller at kirken kommer til å granske overgrepsanklagene, selv om lovbruddene trolig er foreldet juridisk sett. … …

Tidligere er bare ett overgrepstilfelle kjent innen den katolske kirken i Sverige. … «Overgrepet ble kjent for tre år siden da offeret fikk en unnskyldning for et overgrep som ble begått for 50 år siden.

Skroll til toppen