Det er ikke lett å være en troende, en katolikk

Liturgi /

Jeg vil ta utgangspunkt i tankene under når jeg skal holde mine tre prekener denne helga; lørdag kveld kl 18.00, fromesse kl 09.30 og engelsk messe kl 16.00 – alle i St Hallvard kirke.

Jeg er usikker på hvor nøye jeg vil holde meg til denne teksten, som i stor grad bygger på min preken fra 2006 (da jeg også hadde en spesiell innledning, siden det var min aller siste søndag i Bergen). Jeg liker genererelt lite å ha fullt manuskript (men gjorde det noen måneder høsten 200), men jeg må absolutt ha klart å samle mine tanker i 3-4 klare og presise hovedpunkter før jeg går på «stolen».

——————————————-

PREKEN 21. SØNDAG I KIRKEÅRET – ÅR B

Dagens tema er veldig tydelig, og første lesning og evangeliet uttrykker det ganske likt: Det er ikke lett å være en troende, det er ikke sikkert at mange her vil klare det. Hva med deg: Klarer du å ta til deg denne læren, klarer du å holde fast ved troen?

For å forstå bakgrunnen for dagens tema, er det viktig å legge merke til at det i dag er femte søndag på rad at vi leser evangeliet fra samme kapittel i Bibelen; det sjette kapittel i Johannesevangeliet. (Jeg håper dere ikke er blitt lei av å høre fra dette viktige kapittelet – der Johannes legger han frem sin nattverdteologi.) …

Det er ikke lett å være en troende, en katolikkLes mer »

Hyggelig rapport fra PSP’s siste samling

Katolsk /

Prestestudent Martin Blom skriver følgende, og han gjengis her på katolsk.no:
«Hvert år samler rundt 30 preste- og ordenskandidater seg et sted i Norden noen dager i løpet av sommerferien. Møtet er arrangert av PSP (Pro Scandie Populis – For Skandinavias Folk). PSP er en forening for alle som studerer til å bli prest, munk eller nonne i Norden. Formålet for foreningen er først og fremst å gi kandidatene mulighet til å bli kjent med hverandre. I tillegg gir det også anledning til å bli kjent med hvordan Den katolske kirken virker i de ulike nordiske landene.

I år var vi i Danmark, nærmere bestemt København. Fra Norge var vi 12 stykker som dro med danskebåten, som ble rammen om en sosial og munter tur både opp og ned. I København ble vi innlosjert på Magleås, en fin gammel herregård en halvtimes tid ut på landet ifra København. Dette var et riktig hyggelig og idyllisk sted for vårt møte. … …

Det er hyggelig at Oslo katolske bispedømme har så mange kandidater – det er jeg sikker på at alle er enige i.

Gregoriansk sang og den tradisjonelle latinske messen i Oslo

Liturgi, TLM /

Jeg leste i går følgende informasjon på katolsk.no: «Gregoriansk sang er en av verdens eldste og mest grunnleggende musikkformer, og har vært et grunnlag og inspirasjon for mange musikksjangre som har oppstått siden middelalderen helt frem til i dag. Du har nå mulighet til å være med å synge regelmessig gregoriansk sang, i forbindelse med den tridentinske messefeiring i St. Joseph kirke.»

Det er ikke kontroversielt å oppfordre til gregoriansk sang i Den katolsk Kirke i Norge (som det nok er i noen andre land), men jeg er glad for at man de siste månedene stadig tydeligere og mer offentlig også har informert og invitert (bl.a. HER) til de tradisjonelle latinske messene som feires i Oslo; i St Joseph kirke i Akersveien, neste messe blir søndag 23. august kl 18.30.

Vatikanet planlegger et nytt dokument om presteseminarer

Teologi /

På Zenit leser vi i dag at Vatikanet i løpet av dette året for prester is aiming to prepare a «brief, forceful and very clear» document on the formation of seminarians as one of the elements to close the Year for Priests.

This was affirmed by Archbishop Jean-Louis Bruguès, secretary of the Congregation for Catholic Education, in an interview with L’Osservatore Romano today.

The archbishop explained that the preparation of the document over upcoming months will imply a meeting of the congregation’s permanent commission, made up of members of various dicasteries who deal with the formation of future priests.

The congregation, the prelate added, wants to send a message to priests that they have been «chosen, [the priesthood] is an honor. Be happy to be a priest.»

Mandag var jeg forøvrig med på mottakelsen arrangert av St Eystein presteseminar, etter messen i St Olav kirke, og møtte bl.a. mange av våre kjekke prestekandidater – samt flere andre gamle kjente.

Gamle og ærverdige Msgr. Domenico Bartolucci uttaler seg om liturgiske spørsmål

Liturgi /

På Rorate Cæli er det kommet en engelsk oversettelse av et italiensk intervju med Msgr. Domenico Bartolucci, tidligere Maestro i det Sixtinske kapell, der han bl.a. sier en del om den gamle latinske messen og andre liturgiske spørsmål. Han er ganske så klar på at han selv alltid har likt den gamle messen best, og uttaler seg også tydelig om de mange liturgiske misforståelser som har florert de siste 40 år:

It is on the subject of the liturgical reform that we start our conversation with the Maestro, with Domenico Bartolucci, who in liturgical and musical matters has been at ease working and giving counsel to five popes and who is a friend and collaborator of Benedict XVI, whose work he says is “an immense gift to the Church, if only they would let it work”.

Maestro, the recent publication of the Motu proprio “Summorum Pontificum” has brought a gust of fresh air into the desolate liturgical panorama which surrounds it. Even you may now celebrate the Mass of all time (“messa di sempre”.)

To tell the truth, I have always and without interruption celebrated it since my ordination … on the contrary, I sometimes found it difficult to celebrate according to the modern rite, even if I never said so.

The Mass which never was abolished, is it not?

Those are the words of the Holy Father even if some people pretend not to understand and even if many in the past have argued that the opposite is true.

Maestro, you have to admit to those who are denigrating the old Mass that it is not a Mass open to participation.

So that you won’t think that I’m just saying anything, I know how participation in old times was like, both in Rome, in the (St. Peter’s) Basilica and outside it, for instance down here in Mugello, in this parish, in this beautiful countryside, which was then populated by people strong in faith and full of piety. During Sunday Vespers the priest could just start singing “Deus in adiutorium meum intende” and thereafter fall asleep on his seat to wake up only at the “chapter”, the peasants would have continued alone and the heads of the family would have intoned the antiphon!

Do we see a veiled polemic, Maestro, in your confrontation with the current liturgical style?

I do not know, if you have ever been at a funeral and witnessed those “hallelujahs”, hand-clapping, giggly phrases, etc. One really asks oneself if these people have ever read the Gospel. Our Lord himself cried over Lazarus and his death. Here now, with this oily sentimentalism, nothing is respected, not even the suffering of a mother. I would like to show you how the people in old times participated in a Funeral Mass and how in the midst of that compunction and devotion, the magnificent and tremendous “Dies Irae” was intoned.

Was the reform not done by people who were conscious of what they were doing and well educated in the teachings of the Roman Church?

I beg your pardon, but the reform was done by arid people, arid, arid, I repeat it. And I knew them. As for the doctrine, Cardinal Ferdinando Antonelli himself, once said, I remember it well: “How come that we make liturgists who know nothing about theology?”

We agree with you, Monsignore, but is it not true that the people did not understand ….

Dearest friends, have you never read Saint Paul: “It is not important to know anything but what is necessary”, “it is necessary to love knowledge ad sobrietatem”. At this rate, after a few years people will pretend to understand “transubstantiation” in the same way as they explain a mathematical theorem. But just think of it that not even the priest may quite understand this mystery!

But how could it have come to this twisting of the liturgy?

It became a kind of fashion. Everybody talked about it, everybody “was renewing”, everybody was trying to be like popes (tutti pontificavano) in the wake of sentimentalism, of eagerness to reform. And the voices that raised themselves to defend the two thousand year old Tradition of the Church, were cleverly hushed. There was the invention of a kind of “people’s liturgy” …

En biskop velger å feire ad orientem i sin domkirke

Liturgi /

I USA har Biskop Edward Slattery, i Tulsa, Oklahoma, har nå begynt å feire messen på sin domkirkes høyalter, ad orentem, og sin i bispedømmets tidsskrift forklarer han hvorfor han har gjort dette . (LES alt han skriver her – pdf.)

Han argumenterer tydelig (og overraskende sterkt, syns jeg) for at det er viktig og riktig å «snu tilbake» retningen presten vender seg til alteret. Han skriver at det nok kan være positivt på noen måter at presten vender seg mot menigheten, men:

Unfortunately this change had a number of unforeseen and largely negative effects. First of all, it was a serious rupture with the Church’s ancient tradition. Secondly, it can give the appearance that the priest and the people were engaged in a conversation about God, rather than the worship of God. Thirdly, it places an inordinate importance on the personality of the celebrant by placing him on a kind of liturgical stage.

Because the Mass is so necessary and fundamental to our Catholic experience, the liturgy is a constant topic in our conversation. That is why when we get together, we so often reflect upon the prayers and readings, discuss the homily, and – likely as not – argue about the music. The critical element in these conversations is an understanding that we Catholics worship the way we do because of what the Mass is: Christ’s sacrifice, offered under the sacramental signs of bread and wine.

If our conversation about the Mass is going to “make any sense,” then we have to grasp this essential truth: At Mass, Christ joins us to Himself as He offers Himself in sacrifice to the Father for the world’s redemption. We can offer ourselves like this in Him because we have become members of His Body by Baptism.

We also want to remember that all of the faithful offer the Eucharistic Sacrifice as members of Christ’s body. It’s incorrect to think that only the priest offers Mass. All the faithful share in the offering, even though the priest has a unique role. He stands “in the person of Christ,” the historic Head of the Mystical Body, so that, at Mass, it is the whole body of Christ – Head and members together that make the offering.

Gud, du vårt skjold, vend blikket mot din salvedes åsyn, for én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen.

Liturgi /

Slik (over) lyder inngangsverset i dagens messe (20. søndag i det alminnelige kirkeåret) fra Salme 84. Og resten av messen bønner og antifoner er her:

KIRKEBØNN
Herre, vår Gud, det som intet øye har sett og intet øre har hørt, har du beredt for dem som elsker deg. Fyll våre hjerter med din kjærlighet, så vi elsker deg i alt og over alle ting, og får del i det du har lovet oss. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot disse gaver som forener oss med deg. La oss motta deg når vi ofrer de gaver du har gitt oss. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Jeg er det levende brød, som er kommet ned fra himmelen, sier Herren. Den som eter av dette brød, skal leve i all evighet. Joh 6, 51-52

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, gjennom disse sakramenter har vi fått del i Kristus. Vi bønnfaller deg: La oss likedannes med ham mens vi lever her på jorden, så vi kan bli hans medarvinger i himmelen, han som lever og råder fra evighet til evighet.

HER kan man lese alle dagens tekster, og HER kan man lese en preken jeg holdt på denne dagen for tre år siden. (Men da hadde vi ikke lest de tre foregående evangeliene pga feiringa av andre høytider, men i år har vi lest fra Johannes 6 flere søndager allerede. – Etter år 2006 har biskopen bestemt at høtidene for bl.a. Olav og Marias opptagelse skal feires på selve dagen, og ikke flyttes til nærmeste søndag.)

For 11 år siden i Arendal

Katolsk /

Jeg fikk følgende utklipp fra Agderposten tilsendt fra venner i Arendal nylig, og det er hyggelig at noen husker meg. Det er i disse dager akkurat 10 år siden dispensasjonen (om at jeg kunne prestevies) fra pave Johannes Paul II ankom Norge – og det ble bestemt at jeg skulle diakonvies 8. september 1999. Jeg måtte altså vente enda et år etter at denne avisartikkelen var skrevet

I Agderposten 10/8-2008 var det en liten quiz om hvilken protestantisk kirke jeg hadde vært pastor i fra 1988-1994:

——

Hele innslaget i Agderposten kan leses HER.

Stor Mariafeiring i dag

Katolsk /

Signum magnum apparuit in cælo: mulier amicta sole, et luna sub pedibus ejus, et in capite ejus corona stellarum duodecim. — Cantate Domino canticum novum: quia mirabilia fecit. – Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne, kledd i solen, med månen under sine føtter, en krans av tolv stjerner om sitt hode. – Syng for Herren en ny sang, for han har gjort store ting.

Jeg feiret i formiddag høymesse i St Hallvard kirke i Oslo på denne store høytidsdagen. Her kan man finneTEKSTER og bønner/ antifoner for denne dagen – på norsk. Og her er en preken jeg holdt på denne høytida i 2006.

Pave Benedikt snakket om Marias opptagelse i himmelen i onsdagsaudiensen

Katolsk /

During Wednesday’s general audience in Castel Gandolfo, Pope Benedict XVI spoke of there being a “nexus” between the Blessed Virgin Mary and the priesthood. Like St. John, he said, all priests “are called to accept her into their home.”

Pope Benedict pointed out that this nexus is rooted in the mystery of the Incarnation. “God does not act against our freedom,” he explained. “He needed the yes of his creatures.”

“St. Bernard of Clairvaux, in one of his homilies, explained in dramatic manner this decisive moment of universal history, when heaven, earth and God Himself await this creature’s response,” he added.

“Mary is truly and profoundly involved in the mystery of the Incarnation, of our salvation. … Sacrifice, the priesthood and the Incarnation go together and Mary is at the heart of this mystery,” the Pontiff said.

Pope Benedict also reflected on the tie between priests and Mary. From the cross, Jesus sees his mother and the beloved apostle, an important individual, but more importantly a prefigurement of loved people and especially all priests.

“The Second Vatican Council invites priests to see Mary as the perfect model of their existence,” the Pope added. “The Curé d’Ars, who we think of this year especially, loved to repeat that after Jesus Christ gave us everything he could give, he wanted to make us heirs of what was most precious to him, his holy mother,” the Pope continued. “This applies to all Christians, but especially for priests.”

«Every priest can and should truly feel himself to be the son of this most holy and most humble mother,» he said. The Holy Father concluded by expressing his closeness to the people of Taiwan, China, Philippines and Japan, who were recently hit by a typhoon. “I call on everyone to pray for them and for those who lost their lives. I hope that the relief of solidarity and the help of material aid will not be lacking.”

Fra Catholic News Agency.

Pave Benedikts angelus-budskap søndag

Katolsk /

På katolsk.no kan vi lese om søndagens angelus-saming:
«I forbindelse med søndagens Angelus-bønn ved Castel Gandolfo mintes Pave Benedikt XVI de helgener som Kirken feirer de neste ukene. Den hellige Edith Stein, Den hellige Maximilian Kolbe, Den hellige Pontian og Den hellige St. Laurentius, er vitner om den «kristne humanisme», som skiller seg sterkt fra den «ateistiske humanisme».

«For noen fantastiske forbilder på hellighet som Kirken gir oss! Disse hellige vitner om den kjærligheten som elsker til det siste, og overser det onde som påføres dem, og bekjemper det med det gode», reflekterte Benedikt.

«Fra disse kan vi, og spesielt prester, lære det evangeliske heltemot som inspirerer oss til å uten frykt, gi vårt liv for sjelenes frelse. Kjærligheten beseirer døden!».»

Her kan men se og høre et sammendrag på engelsk:

Under kan man se alt om skjedde denne søndagen:

Mange nye inntrykk her i Oslo(-området)

Generelt, Katolsk /

Jeg har nå begynt mitt arbeid her i St Hallvard menighet og det er mange nye ting (rutiner og tradisjoner) å sette seg inn i. Men det er ikke noe stress, jeg har litt tid på meg, siden de fleste ekstra aktiviteter som troskurs og konfirmantundervisning begynner først om noen uker, og kirkelige handlinger (mest dåp) begynner litt gradvis når man er ny prest et sted.

Lørdag hadde jeg min første messe i St Hallvard kirke, og søndag var jeg satt opp på to messer (norsk kl 09.30, og engelsk kl 16.00). Nå ble det forandring mht disse søndagsmessene, siden jeg ble bedt om å vikariere i Moss og Askim kl 10.00 og 12.30. Dermed måtte jeg reise til steder jeg (nesten) ikke hadde besøkt før, og finne fram til kirker jeg ikke hadde sett før. Men det gikk greit (en gammel mann som meg er litt forsiktig når noe er nytt, og prøver å være ute i god tid), og jeg var glad for å kunne treffe mennesker i disse to menighetene i vårt bispedømme.

Den engelske messen her i St Hallvard var også litt utenom den vanlige, med et kamerunesisk kor som stod for sangen – tidligere er jeg vant med enten filippinsk- eller amerikansk-inspirert musikk i de engelske messene jeg har feiret. Det var i alt 60-70 afrikanere i messen (ca halvparten av hele forsamlingen), de fleste fra Kamerun, Nigeria og Uganda.

Herre, kom din pakt i hu, og glem ikke for alltid ditt arme folk! Herre, reis deg, før din sak, og glem ikke dine fienders røst!

Liturgi /

Slik (over) lyder inngangsverset i søndagens messe – fra salme 74 (73) – og her er resten av messens bønner og antifoner:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, vi våger å kalle deg Far. Fyll våre hjerter med din Sønns ånd, så vi lever som dine barn, og får gå inn til den arv du har lovet oss. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta nådig imot din Kirkes gaver. Du har selv gitt dem av din miskunn for at vi skal ofre dem til deg, og i din allmakt gjør du dem til vår frelses mysterium. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Det brød som jeg gir dere, er mitt eget legeme, hengitt for verdens liv, sier Herren. Joh 6,52

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, la det sakrament vi har mottatt, bli oss til frelse og bevare oss i din sannhets lys. Ved Kristus, vår Herre.

I dagens evangelium fortsetter Jesus sin store eukaristi-katekese i Johannes 6, og sier bl.a.:
På den tid sa Jesus: «Jeg er det brød som er kommet ned fra himmelen.» …. at noen har sett Faderen, andre enn han som stammer fra Gud – han alene har sett ham. Så hør da og sann mitt ord: Den som tror, han eier det evige liv. Og livets brød, det er jeg. Deres fedre spiste manna i ørkenen, og døde siden; men dette brødet kommer ned fra himmelen, for at den som spiser av det, ikke skal dø. Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen; og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Det brød som jeg gir, er da mitt eget legeme, hengitt for verdens liv.»

Les alle tekstene for denne søndagen her.

8. august: Den hellige Dominikus

Katolsk /

Jeg vil gratulere dominikanerne med minnedagen for den hellige Dominikus i dag. Bildet over tok jeg i Bologna, da jeg var så heldig at jeg kunne besøke hans grav der i juli 2006. I dag feires Dominikus over hele verden, og på katolsk.no kan vi lese at han ble født i ca 1170 i en gammel adelsfamilie i Caleruega sørøst for Burgos i Castilla i Spania, og videre:

Dominikanerne ble ved siden av fransiskanerne den mektigste orden i middelalderen, og ble en skapende faktor i senmiddelalderens religiøse og intellektuelle liv. Dominikus’ formel med lærde prekener og en monastisk bakgrunn forente det intellektuelle med det hverdagslige og oppfylte et akutt følt behov i middelalderens kirke. Dominikus etterlot seg ikke skrifter av betydning, men en organisasjonsform som i hovedsak er bevart til i dag. Med tiden skulle arbeidet til de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas representere fullførelsen av Dominikus’ ideer. … …

Dominikus’ gravmæle, Arca di San Domenico, befinner seg i et av sidekapellene på høyre side i kirken San Domenico i Bologna. Det ble reist ca 1265 av den berømte billedhuggeren Niccolò Pisano, og to århundrer senere ble det utsmykket av den ikke mindre kjente kunstneren Niccolò dell’Arca. Noen små figurer, blant annet en knelende engel og helgenene St. Proculus og St. Petronius, er tidlige arbeider av Michelangelo. Dominikus’ hode befinner seg i et eget relikvar laget av Jacopo Roseto i 1383. I motsetning til den enorme tilstrømningen til Assisi og Frans’ grav, er det nesten ingen valfart til Dominikus’ grav. [Jeg så også svært få menensker da jeg var der.]

LES MER OM DOMINIKUS HER.

På plass i Oslo

Generelt /

Etter tre nokså travle flyttedager er vi nå på plass i Oslo. (Det er fortsatt mye å gjøre i leiligheten, men det tar vi etter hvert.)

I dag har jeg en formiddagsmesse i St Hallvard kirke (min aller første messe der), og så har jeg to messer søndag.

Den hellige Johannes Maria Vianney (1786-1859)

Katolsk /

I dag feirer vi minnet om «sognepresten i Ars», den hellige Johannes Maria Vianney, som er vernehelgen for året for prester, som vi nå er inne i. Slik leser vi om ham på katolsk.no:

Den hellige Johannes Maria Vianney (fr: Jean-Marie) ble født den 8. mai 1786 i den lille landsbyen Dardilly ved Lyon i departementet Rhône i Frankrike. Han kom fra en from småbondefamilie og var den fjerde av seks barn av Matthieu Vianney og Marie Beluse. Alle barna ble viet til den hellige jomfru Maria og bar hennes navn. Johannes var først gjeter på farens gård og fikk lite utdannelse, delvis på grunn av sin bakgrunn og delvis på grunn av Den franske revolusjon, som brøt ut i 1789 da han var tre år gammel. Dens medfølgende vold og forfølgelsene av det lojale presteskapet innvirket også på hans oppvekst. … …

Kirken hadde blitt betydelig svekket under revolusjonen. Den hadde mistet minst 135 biskoper og 20.000 prester under terrorveldet, noen ved apostasi (frafall), noen ved skisma, noen ved død og noen ved ekteskapsinngåelse. Det var et stort behov for nye prester, og dette tvang Kirken i Lyon til å lette på kravene til prestestudentene. Dermed fikk Johannes en sjanse. Den 28. mai 1811 mottok han tonsuren, og året etter ble han sendt til petit séminaire i Verrières for ett års filosofistudier. I 1813 ble han overført til grand séminaire St. Ireneus i Lyon. Hans fremgang i studiet var svært langsom og ikke lovende, og han fant fortsatt studiene vanskelige, særlig latinen (på den tiden foregikk all undervisning på latin). På slutten av første termin forlot han seminaret for å få privatundervisning av abbé Balley i Écully, og etter tre måneder melde han seg for eksamen.

Den 2. juli 1814 mottok han de lavere vielsene og ble viet til subdiakon. Han vendte tilbake til Écully for å studere videre hos M. Balley. Men Johannes strøk til den avsluttende muntlige eksamen på seminaret, men hans privatlærer abbé Balley sørget for at han fikk prøve på nytt, og nå lyktes han ved Guds nåde. Den 23. juni 1815 ble han diakonviet (fem dager etter slaget ved Waterloo), og den 13. august ble han viet til prest i Grenoble av byens biskop Simon i en alder av 29 år. Det var mer på grunn av sin fromhet og gode vilje enn på grunn av andre kvalifikasjoner, for han ble sagt å være den frommeste, men også mest uvitende studenten i Lyon. Abbé Balley støttet hans ordinasjon og understreket at Kirken ikke bare trengte lærde prester, men også fromme.

Dagen etter ordinasjonen leste Johannes sin første messe og ble utnevnt til kapellan hos sin lærer Balley i Écully, men han fikk verken preke eller høre skriftemål. Både sognepresten og hans kapellan levde ytterst asketiske liv. Et par måneder etter utnevnelsen fikk Johannes også tillatelse til å høre skriftemål. Da Balley til sin tidligere elevs store sorg døde den 17. desember 1817, ble det utnevnt ny sogneprest i Écully og Johannes ble sendt som sogneprest (curé) til Ars (Ars-en-Dombes). Det var en ensom og forsømt landsby med 230 innbyggere, hvor alkoholisme, søndagsarbeid, utukt og religiøs likegyldighet hadde utryddet alt kirkelig liv. Hans overordnede anså at den ubegavede presten ikke kunne gjøre særlig skade der. … …

I året 1858/59 kom det 100.000 pilegrimer til Ars. Det var bare med store vanskeligheter han kunne snakke til dem, avbrutt av hosteanfall og tårer. Den 18. juli visste han at slutten var nær, og han forutsa sin egen død til begynnelsen av august. Mennesker kom i skarer for å motta hans velsignelse, og selv på dødsleiet fikk han ikke oppleve den ensomhet han søkte. Den 29. juli mistet han alle kreftene, og dagen etter kom han seg ikke opp av sengen. Den 3. august ankom biskopen av Belley i all hast, og klokken to om morgenen den 4. august 1859 døde Johannes Maria Vianney, 73 år gammel, midt i en rasende storm med lynglimt og tordenskrall.

Så mange som 300 prester og 6.000 troende blokkerte alle veiene i den knøttlille bygda da sognepresten ble gravlagt den 6. august. Hans legeme ble oppbevart i en krypt i Ars med følgende enkle innskrift: Ci-gît Jean-Marie-Baptiste Vianney, Curé d’Ars, «Her hviler Johannes Maria Baptist Vianney, sogneprest av Ars». Da kisten ble åpnet ti år senere, var hans legeme mirakuløst like friskt.

Fem avskjedsmesser i St. Svithun menighet

Generelt /

I St Svithun menighet (som i mange katolske menigheter i Norge og i utlandet) er det ikke én søndagsmesse som er den eneste viktige – selv om noen av og til oppfører seg om det var tilfelle med den norske høymessen kl 11. I St Svithun menighet er det fem søndagsmesser som jeg regelmessig har feiret disse tre årene jeg har vært her: Lørdag kl 18.00, søndag kl 09.30 (engelsk), kl 11.00, 13.00, 15.00 (i Sandnes). Sist helg hadde jeg avkjedsmesser i fire av disse messene – alle unntatt den engelske messe, der jeg tok avskjed for en uke siden. Jeg var nokså bevisst på å ta noenlunde lik avskjed med de 800-1000 menneskene som går i disse messene.

Det er trist å reise fra så mange hyggelige mennesker, men samtidig gruer jeg meg ikke til å flytte – jeg skal faktisk gjøre akkurat det samme arbeidet i St Hallverd menighet – så jeg vet hva jeg går til. I dag var min kone i Oslo for å formelt overta vår nye leilighet – det skal bli godt å få et eget hjem for vår lille familie – og om to dager reiser vi til Tigerstaden.

Kan man være så opptatt av den “rette liturgi” at det blir ødeleggende?

Liturgi, TLM /

Jeg leste nylig om Thaddeus Kozinski, som er filosofi-doktor ved the Catholic University of America. Han skriver at selv om han mener den gamle messen er bedre enn den nye, var det uheldig at han i mange år utelukkende gikk i den gamle messen med sin familie, og dermed ble «purist» på en uheldig måte. Det er bedre å glede seg over alle katolske messer som blir verdig feiret enn å henge seg opp i detaljer og forskjeller mellom gammel og ny liturg, sier han nåi. (Han mener forøvrig at mennesker som er ovedrevet knytta til den nye messen, slik at de reagerer nagativt på alle tradisjonelle elementer, har samme problem som han hadde. Dette leste jeg i The Catholic Herald:

He believes that the old rite is vastly superior to the Novus Ordo, indeed that the NO represents a radical breach in liturgical tradition, but at the same time is convinced that many so-called traditionalists are as much children of Vatican II, and of the Enlightenment, as the liberals are. There is something about them, he contends, that is schismatic, even Protestant; perhaps even modernist. They are rebels.

Kozinski is not thinking here principally of Lefebvrists or sedevacantists, but of what we might call the far liturgical right in the mainstream Church, the people you sometimes find in the LMS and the FSSP and in parishes where the old rite is said regularly. Thaddeus calls these people «Gnostic traditionalists», and by Gnosticism he means «the attitude that leads one to believe he possesses an irrefutable insight into the truth of matters of great importance, whether natural or supernatural».

For some years, according to his account in the New Oxford Review, Kozinski attended nothing but indult Masses in the old rite. Then, two or three years ago, he moved with his young family to an area where such Masses were not available, and he was therefore obliged to attend the Novus Ordo again.

As he became familiar with his new surroundings – and found rich spiritual fruit in the new rite as celebrated by the Oblates of St Joseph – he saw that in his former unyielding traditionalism he had developed what he calls «an ideological and neurotic consciousness of being a ‘traditionalist’ «.

Kozinski believes that «traditionalism» can become an ideology that makes one spiritually sick, «as one becomes more attached to the traditionalist movement, its narratives, personages, publications, polemics, criticisms, etc than to the Church as a whole – and to Christ Himself». This ideology, he says, can manifest itself in paranoia, judgment, harshness, Jansenism, and lack of meekness.

That’s me all right, but Kozinski clearly does not want to condemn all traditionalists, and I feel I should speak up here for the thousands of hardcore trads who are not at all Jansenist or harsh but are decent, well-balanced human beings. Among them I would include the Lefebvrist godfather of my youngest son.

…

Kan man være så opptatt av den “rette liturgi” at det blir ødeleggende?Les mer »

Ny presteblogger – skriver om et vanskelig tema; skilsmisse og gjengifte

Data/blogg, Katolsk, Teologi /

Father John Boyle, fra Erkebispedømmet Southwark i England er tilbake som blogger – etter en lang pause. Hvorfor er han så tilbake med en ny blogg? Slik svarer han:

Firstly: The words at the top of this blog (Caritas in Veritate) summarise all that motivates me as a priest and as a human being. I may myself be far from a perfect example of an authentically developed person, but this project is one for a lifetime. …

Secondly: many people have expressed regret that I had pulled out of the blogosphere. They were very kind and charitable. I believe they spoke sincerely and truthfully.

Thirdly: I was at Father Finigan’s happy Silver Jubilee celebrations last Tuesday. It was of course a wonderful celebration for the parish and by the parish. … But it also brought many who communicate through the blogosphere together, those who write their own blogs or comment on blogs. It’s a good community and provides great mutual support. I want to be part of that, to both receive and contribute.

Han skriver også en av de første dagene om en artikkel han nylig fikk trykket i Canon Law Society, om spørsmålet om skilte og gjengifte katolikker; kan de motta kommunion? Noen prester (også i Norge) hevder at de kan det; hvis de selv er overbevist om at deres første ekteskap er ugyldig, kan presten i det såkalte «interne forum» gi dem tillatelse til å motta kommunion, selv om deres første ekteskap ikke er annulert, og selv om de ikke er gift i Kirken. Jeg har aldri forstått hvordan noen prester kan gjøre dette, og Father Boyle hevder også i sin (lange) artikkel at det er umulig. Slik konkluderer han:

It is now not at all uncommon for pastors to have within their flocks Catholics 1) who are in irregular marital situations following the breakdown of a previous marriage, or 2) who have married outside the Church in ignorance of the Church’s law concerning Canonical Form, or 3) who are simply living together without getting married or who, for some reason, have married civilly but are not prepared to marry ecclesiastically.

The situation of the second group above can be remedied with relative ease provided there is no impediment. They should be offered the possibility of convalidation or, where this would not be possible, sanation. They could then be re-admitted to the sacraments. People in the third group may not be admitted to Holy Communion until they marry according to the law of the Church.

This paper has dwelt on the situation of those in the first group. Given the repeated and consistent teaching of the Church’s magisterium on this matter, it can only be a matter of great surprise, and even of grave concern, that there are still some clergy who consider the so-called ‘internal forum solution’ as an option. Those who are divorced and remarried, if they are unable to separate for a just reason, must either agree to the ‘brother and sister’ solution and have recourse to the sacraments remoto scandalo (i.e. ensuring that all possibility of scandal has been removed e.g. by receiving Communion in a place where their condition as divorced and remarried is not known), or submit their previous union to the ecclesiastical tribunal for a judgement as to the nullity or otherwise of that union, before validation of their current union and eventual re-admittance to the sacraments.

Hele hans artikkel kan leses her (pdf).

Skroll til toppen