Hva kan eller bør begrunnelsen være for (eller mot) å feire eller delta i den gamle messen?
Personlig har jeg lært meg å feire den gamle latinske messen bl.a. for å lære den katolske tradisjonen å kjenne (messen er jo blitt feiret slik i godt over 1000 år, og inntil nylig var det nesten helt ukjent for meg) og pga de mange tydelig reaksjonene på møtet med det hellige som fins der (bønner om syndenes forlatelse, knebøyninger, korstegn etc. – ofte kan det bli altfor lite fokus på dette i den nye messen). Det er også andre grunner – som tydeliggjøringen av at det her er Kristi offer vi bærer fram for Gud – her nevner jeg bare noen få.
Er det så noen grunner for at en prest ikke bør feire den gamle messen. En opplagt grunn er hvis dette ikke vil være til glede eller oppbyggelse for de som deltar i messen, og dette gjør at de fleste messene jeg feirer er novus ordo (for i det minste trenger folk mer tid til å venne seg til det gamle). Men på bloggen her i går kom det to kommentarer som også nevner andre grunner som taler mot den gamle messen. Jeg syns disse to kommentarene er tankevekkende, så les dem selv:
«Det kan bli vanskelig å motivere flere prester til å lære seg den gamle Messen, blant annet fordi noen prester som blir oppfordret til det, uansett av hvem, kan foreta den vurdering at de ikke vil ta belastningen, det sjelesørgeriske handicappet, om at andre katolikker begynner å mistenke dem for grumsete holdninger til holocaust og annet. En prest gjør sin tjeneste ikke for seg selv, men for andre. Han har en rett og plikt til ta rimlige forholdsregler slik at ikke folk blir usikre på ham. Dersom det å feire den gamle messen kan misoppfattes, selv om det er en tullebukk /Williamson) som har hovedansvaret for det, da svekkes motivasjonen. … »
«Jeg tror dessverre at asossiasjon med et uklart og grumsete sspx ikke er den eneste demotiverende årsaken til at nye prester vil kvie seg for å lære den gamle messen. Noen tilhengere av den har gjort den tridentinske messen tendensiøs gjennom å kjøre den frem som en kampsak mot lokale biskoper og prester, gjennom å asossiere seg selv til sspx, gjennom å posisjonere TLM som den “riktige” messen – noe som må bety at de som deltar i den på noe vis opptrer mer korrekt overfor Kristus enn andre. Gjennom å forstå den som historisk korrekt, gjennom en snever forståelse av tradisjon, gjennom å gjøre den til en kampsak mot Novus Ordo – eller slik kan det se ut. Og her er det inntrykk som gjelder. Denne typen tilhengere lager like mye uheldig støy omkring seg som raddisene i sin tid gjorde omkring sine saker. Jeg merker det selv, hvordan min interesse for å delta i en tridentinsk messe daler i takt med blogger og innlegg som kverner i vei om den gamle messen, og alt omkring den, som om verdens frelse avhang av den. Jeg merker et behov for å distansere meg fra å bli assosiert med noens mulige agendaer.»
