“Jo lenger borte ein er frå bedehuslandet, jo sterkare er meiningane om det, og jo trongare blir det.”
Eg fekk i går eit tips om ein ledarartikkel i bladet Øyposten på Finnøy. Redaktøren hadde irritert seg ganske grundig over at personar langt borte frå bedehus-Norge så lett generaliserte over eit miljø dei veit svært lite om. Les vidare her:
Debatten rundt den mykje omtala Nordbø-saka på Randaberg har gått høgt i media dei siste vekene, etter at Stavanger Aftenblad slo ho stort opp i sine spalter. Det har hagla med skjellsord og skuldingar mot både enkeltpersonar og mot det intolerante og sneversynte bedehusmiljøet. Dette i hovudsak frå personar som står svært så langt borte frå det same bedehusmiljøet.
Lat det vera sagt med ein gong: Me vil på det sterkaste ta avstand frå mobbing og trakkasering av einskildpersonar på grunn av deira seksuelle legning og på alle andre område i samfunnslivet der personar blir trakkasert. Men det er likevel eit langt stykke frå det å ta sterk avstand frå denne type problemstilling til å karakterisera heile bedehusmiljøet over det ganske land som intolerant, kjøleg og snevert.
Me som har vakse opp i dette «bedehuslandet», kjenner oss på ingen måte att i ein slik karakteristikk, …