Mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen holdt 3. februar 2008 er tilgjengelig.
Les hele foredraget her som htm-side,
eller les det som pdf-dokument.
Foredraget kan også høres som mp3-fil (NB: mp3-fila er på 22 MB – det beste er å laste den ned først (høyreklikk og velg «last ned»), og så spille den av etterpå). (I foredraget sier jeg feilaktig erkeengelen Gabriel, isteden for erkeengelen Mikael.)
Jeg avslutta mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen i går med spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bedre oppleve rikdommen i messen? Jeg svarte med tre punkter (som følger nedenfor), men sagt enda kortere, så mener jeg at: a) Vi trenger impulser fra den gamle messen for å forbedre dagens messefeiring, og b) prester kan ikke lære denne messen fra bøker, de trenger også å feire den. Slik var avslutninga av foredraget:
1
Feire den nye messen på mest mulig verdig måte.
Her har vi kommet et stykke i Norge de siste 25 år – og ofte er det mye verre i utlandet. Men samtidig er det ofte litt tilfeldig hva man innfører av de gamle elementene i messen. Det er for eksempel få som snakker om å snu alterne igjen og la presten begynne å bære fram messens hellige offer vendt tydelig mot Gud, heller enn vendt mot folket. 13. januar i år feiret pave Benedikt messen slik i det sixtinske kapell, så ting begynner langsomt å skje på dette punktet. Pavens førsteprioritet har vært (fra i fjor høst) å sette et stort krusifiks rett foran seg på alteret hver gang han feirer messen, for å få et tydeligere fokus mot Kristus.
Mottakelsen av kommunionen er viktig
Når folk mottar kommunion av paven, gjør de det også nesten alltid på tungen – også et eksempel til etterfølgelse. Kommunionsbenken er det derimot svært få som har tatt tilbake.
2
Alternativt kan man ta steget helt ut, og heller feire den gamle messen – det kan kanskje bli lettere enn å flikke og lappe på den nye. Og det har nå gradvis begynt å skje, etter at pavens brev i fjor gjorde det mulig. …
Hva kan vi gjøre for å bedre oppleve rikdommen i messen?Les mer »
Messen er først og fremst en offerhandling
Mange vet sikkert at en av de viktigste tingene som skjedde ved reformasjonen var et oppgjør med den tradisjonelle forståelsen av messen som Kristi fullkomne offer båret fram for Gud Fader i himmelen. Siden jeg vokste opp i Den norske (lutherske) kirke hadde jeg derfor tidligere ikke tenkt på messen som et slikt offer. Det var heller ikke spesielt viktig for meg da jeg ble katolikk, det tok faktisk flere år før jeg langsomt begynte å forstå at en slik forståelse av messen er avgjørende for Den katolske (og den ortodokse) kirke.
Når jeg i kveld skal snakke om Den tradisjonelle latinske messen vil jeg ta utgangspunkt i dette sentrale poenget. I den gamle messen er det svært tydelig at her bærer presten, og menigheten sammen med ham, Golgata-offeret (i en litt annen, og sakramental form, men det samme offeret) fram for Gud vår himmelske far. I den nye katolske messen er dette dessverre blitt noe mer uklart, (i alle fall blir det oppfattet mindre tydelig av mange katolikker) derfor trenger vi den gamle messen til å justere vår forståelse.
Slik begynner foredraget som jeg holder samtidig med at det legges ut på nettet – søndag kveld kl 19.00. Det er kanskje litt dristig, for jeg må kanskje forandre en hel del på det når jeg får prøvd det foran ei forsamling. Jeg planlegger også å ta opp foredraget, og gjøre det tilgjengelig som mp3-fil.
GÅ HIT for å lese eller høre hele foredraget.
Dominikaneren Aidan Nichols har nylig utgitt en bok der han ber om full innsats fra katolikker for at England kan vende om til den katolske tro. Jeg ble tipset om dette fra en som leser denne bloggen, men jeg leste om boka allerede for noen få dager siden. Jeg har også sett diskusjoner om hvordan man best skal forstå Nichols. Han ønsker ikke å fokusere på en kamp mot andre kirkelige forsamlinger, men mer direkte på at mennesker må vende om til kristen (og katolsk) tro.
Nichols har også skrevet lignende ting før – se her. Og slik kan vi i dag lese videre i The Catholic Herald:
Convert England to Catholicism, says papal ally
One of Britain’s leading theologians has broken ranks with the ecumenical establishment by calling for Catholics to convert non-Catholics.
Fr Aidan Nichols, the English theologian most closely associated with the thinking of Benedict XVI, has appealed for England to be “re-made” as a Catholic country.
He set out his radical and comprehensive programme for Catholic renewal in a new book entitled The Realm: An Unfashionable Essay on the Conversion of England, published by Family Publications.
In his preface he says that Catholic Christianity should be put forward “not as an occupation for individuals in their solitude but as a form for the public life of society in its overall integrity”.
He admits that the conversion of England is “an absolutely colossal agenda”, …
Den gresk-katolske kirken i Ukraina kom i fullt fellesskap med paven i 1595, men det var nå pga. politiske problemer 70 år siden biskopene i denne kirken hadde møtt paven, men sist uke skjedde det altså:
For the first time in 70 years, the bishops of the Greek-Catholic Church of Ukraine were able to pay a visit to the tomb of St. Peter and to meet with his successor, Pope Benedict XVI.
“You are welcome, dear brothers, in this house in which intense and incessant prayers have always been said for the beloved Greek-Catholic Church of Ukraine,» the Pope told the bishops.
The ‘ad limina’ visit comes after years of limited freedom for the Greek-Catholic Church.
«Now that your Churches have rediscovered their complete freedom», the Pope said, «you are here to represent your communities, reborn and vibrant in the faith, which have never ceased to feel their full communion with Peter’s Successor.”
John Allen skriver i sin ukentlige spalte at det aller viktigste for Kirken de siste årene har vært å styrke sin identitet. Her har liturgien vært hovedpunktet (samsvarende med det jeg har skrevet mye om i det siste), og så skriver han en del om Kikens sosiale engasjement – som må sansvare med Kirkens lære.
Without a doubt, the push for robust assertion of traditional Catholic identity is the most consequential mega-trend in the life of the church today, and it is also the core of Benedict XVI’s agenda as pope. Emboldened by the election of John Paul II in 1978, the identity wave hit the arena of liturgy first, then went on to engulf Catholic education, Catholic media, priestly identity and formation, religious orders, and virtually every other sphere of ecclesiastical life.
Most recently, identity pressures are beginning to swell among church-run charities and social service agencies. …
Styrke den katolske identiteten – liturgi og sosiallæreLes mer »
Vårt Land skriver i dag ganske interessant (og presis ser det ut til) på sine nettsider at Den økonomiske situasjonen for Den katolske kirke i Norge kommer opp i Stortingets spørretime onsdag.
Katolikkene gir pastoral betjening til en stor del av 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen, og i Stortinget vil KrFs Hans Olav Syversen vite om arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen «ser det som rimelig at det kan gis økonomisk støtte til det viktige arbeidet som utføres av Den katoske kirke.»
Stortingsrepresentant Syversen opplyser til Vårt Land at han selv har vært i møte med Den katolske kirke om situasjonen. Kirken har også hatt møter med statsråd Hansen, som har uttalt seg i positive ordelag om kirkens innsats overfor våre nye landsmenn.
Oslo katolske bispedømme har fått avslag på sin søknad om 15 millioner kroner i ekstra statsstøtte for ekstraarbeidet med arbeidsinnvandrerne fra katolske land.
I Vårt Land onsdag sa biskop Bernt Eidsvig at avslaget er urimelig, ettersom det er myndighetene og ikke kirken som har skapt situasjonen ved å tillate en massiv arbeidsinnvandring.
– Deres innsats er av stor betydning for det norske velferdssamfunnet. Den katolske kirke i Norge legger på sin side ned en stor innsats for å dekke ulike, sosiale, kulturelle og åndelige behov for denne gruppen, heter det i spørsmålet som Syversen retter til statsråd Hansen i Stortinget.
I dag har det vært vennlige, men nokså upresise meldinger i norske aviser om at katolikkene ønsker å bygge ti nye kirker. Vårt Land hadde et stort oppslag om saken, og Dagbladet har lagt følgende NTB-melding på nett, med et passende (?) medfølgende bilde (se over):
Den sterke arbeidsinnvandringen gjør at Den katolske kirke planlegger bygging av ti nye kirker.
Biskop Bernt Eidsvig forteller til Vårt Land at Den katolske kirke har mer enn 200.000 katolikker å betjene. Eksisterende kirkebygg har ikke kapasitet til å ta seg av tilstrømningen av arbeidsinnvandrere og andre utlendinger som vil feire katolsk messe i Norge. I byer som Oslo, Drammen, Tønsberg, Skien, Kristiansand, Stavanger og Bergen er kapasiteten sprengt, skriver avisen.
Derfor planlegger kirken ti nye kirkebygg i Sør-Norge. De mest konkrete planene om nye kirker er på Jessheim, i Oslo, Sandefjord, Kragerø, Porsgrunn, Sandnes, Odda, Bergen og Førde. Byggeplanene står i sterk kontrast til byggestansen i Den norske kirke.
Det er sant at våre kirker er fulle, og at det arbeides med å utvide vårt arbeid og bygge kirker nye steder, men flere av disse planene er mer på tankestadium enn nær realisering. (Dagbladet kalte også vår biskop Eidsvik.)
I dagens onsdagsaudiens i Paul VI’s auditorium (det er nok fortsatt kaldt i Roma) snakket pave Benedikt for tredje gang om den hellige Augustin, og han mintes hvordan pave Johannes Paul II i 1986, ved 1600-års-jubileet for Augustins omvendelse, skrev sitt apostoliske brev «Augustinum Hipponensem» as a form of «thanksgiving to God for the gift that He has made to the Church, and through her to the whole human race, with this wonderful conversion».
After announcing that Augustine’s conversion – «a fundamental theme not only for the saint’s life but also for our own» – will be the subject of his next and final catechesis on the saint, the Pope indicated that he would dedicate his remarks today to the question of faith and reason, «a vital aspect of St. Augustine’s biography».
St. Augustine’s «intellectual and spiritual journey still represents a valid model for the relationship between faith and reason today, …
Augustin ble omvendt i år 386 – en sentral lærer i forholdet mellom tro og vitenLes mer »
Libreria Editrice Vaticana har utgitt ei bok, Dominus Est, skrevet av biskop Athanasius Schneider, der biskopen analyserer spørsmålet om å motta kommunion knelende og på tungen. Erkebiskop Malcolm Ranjith, i kongregasjonen for liturgien, har skrevet forordet til denne boka, han støtter en slik praksis og sier bl.a.:
In the Church, the deep conviction that in the Eucharistic species the Lord is truly and really present, along with the growing practice of preserving the Holy Sacrament in tabernacles, contributed to practice of kneeling in an attitude of humble adoration of the Lord in the Eucharist.
… faith in the Real Presence of Christ in the Eucharistic species already belonged to the essence of the faith of the Catholic Church and was an intrinsic part of Catholicism. It was clear that we could not build up the Church if that faith was minimally affected.
Therefore, the Eucharist, bread transubstantiated in Body of Christ and wine into the Blood of Christ, God among us, is to be greeted with wonder, reverence and an immense attitude of humble adoration. Pope Benedict XVI … points out that «receiving the Eucharist means adoring him whom we receive …
I dag forbereder jeg meg til mitt foredrag om den gamle latinske messen – som jeg skal holde førstkommende søndag – og det er blitt klart for meg at jeg må begynne foredraget med å fokusere på at messen er et offer. Det er fra det utgangspunktet min egen vandring mot den tradisjonelle messen begynte, og det er når katolikker mister fokus på det sentrale poenget, at forståelsen av messen ødelegges.
På nettsidene til The Latin Mass Society i England fant jeg denne beskrivelsen:
It is because of the supremely sacred nature of this Sacrifice that it is celebrated with solemnity and devout veneration. All the words and gestures of the priest are meticulously regulated by the rubrics, which include multiple genuflections, to ensure the greatest possible reverence in worship.
The old rite omits nothing that may serve to remind us that the Sacrifice of the Mass is the Sacrifice on Calvary mystically re-enacted on the altar. Hence the many Signs of the Cross made over the Sacred Species and the orientation of the priest towards the altar of Sacrifice. The essence of the Mass is the offering of the Divine Victim to God through the intermediary of a priest acting in the person of Christ. …
I dag er det 52 år siden jeg ble døpt – i Time (lutherske) kirke på Jæren, seks uker gammel. Det var en gjestende misjonsprest som døpte meg, har jeg hørt, ikke menighetens faste prest.
Jeg oppfordrer ofte folk til å finne ut hvilken dag de ble døpt, og huske den og markere den hvert år. Selv markerte jeg den ekstra grundig for to år siden – i St. Paul kirke i Bergen – da jeg hadde 50-årsjubileum.
«Ved slutten av bønneuken for kristen enhet er vi enda mer klar over at arbeidet for å gjenopprette enheten (selv om det krever hele vår energi og innsats) er langt utenfor våre egne muligheter. Enhet med Gud og med våre brødre og søstre er en gave som kommer ovenfra. Det er ikke opp til oss å bestemme når denne enheten fullt ut skal bli realisert, for det er noe bare Gud kan gjøre.» Dette sa pave Benedikt under den økumeniske bønnegudstjenesten i St. Paulus utenfor muren i Roma sist fredag, og ha la til ast alle måtte be om en slik enhet «uten opphold».
Her er et grundigere referat:
The search for Christian unity must involve «all of our energy and efforts», and the followers of Jesus have joined in this for some time, but this is too great a work for men to achieve on their own; it must be a «gift of God». This is the conviction that lead to the appeal to all Christians to pray, and which this year, which recalls the two thousandth anniversary of the Apostle Paul’s birth, is made concrete in the choice of the phrase «pray without ceasing» as the theme for the Week of Prayer for Christian Unity, which this year is in its hundredth edition. …
Bønn – det viktigste middelet for å oppnå kristen enhetLes mer »
Denne søndagen er første lesning henta fra Jesaja 9, og vi hører at:
Det folk (i Sebulons og over Naftalis land) som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset frem. Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. for åket som tynget folket, stangen over nakken og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag.
Denne tråden tas veldig tydelig opp i evangeliet (i Matteus 4) der vi hører at:
Jesus drog avsted til Galilea. Han forlot Nasaret og slo seg ned i Kapernaum ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land. Slik skulle det gå i oppfyllelse som er sagt ved profeten Jesaja: ‘Sebuløns og Naftalis land, sjøveien, landet hinsides Jordan, hedningenes Galilea! Det folk som satt i mørke, et veldig lys har det fått se, for dem som lever i dødens skyggeland, er et lys runnet opp.’ Fra nå av begynte Jesus å forkynne: «Vend om! For himlenes rike er nær.»
Kirken feirer i dag festen for Paulus’ omvendelse (Pålsmesse – jeg skrev om den i fjor). Om denne dagen leser vi i Apostlenes gjerninger kap. 9:
Da Paulus var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Han falt til jorden og hørte en røst si til ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Han spurte: «Hvem er du, Herre?» Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg nå og gå inn i byen. Der skal det bli sagt deg hva du skal gjøre.» Mennene som fulgte ham, stod der målløse; de hørte røsten, men så ingen. Saulus reiste seg opp, men da han åpnet øynene, kunne han ikke se. De måtte ta ham i hånden og leie ham inn til Damaskus. I tre dager satt han der blind, og han verken spiste eller drakk.
I Damaskus bodde en disippel som hette Ananias. Herren kalte på ham i et syn: «Ananias!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.» Og Herren sa: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset hvor Judas bor, skal du spørre etter Saulus fra Tarsus. For han ber. Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han kan få synet igjen.» … Ananias gill, og han kom inn i huset, la sine hender på ham og sa: «Saul, min bror! Herren har sendt meg, Jesus som viste seg for deg på veien hit; han vil at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd.» Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han gjorde seg klar og ble døpt.
I dag var jeg på et interessant økumenisk samtalemøte her i Stavanger, der generalsekretær Ørnulf Steen i Norges Kristne Råd innleda til samtale om hvordan vi her i Stavanger best kan fortsette det økumenisk samarbeidet.
Ved presentasjonen sa jeg at jeg hadde vært katolsk prest i åtte år – og så huska jeg etterpå at det var like lenge som jeg var luthersk prest. Jeg var luthersk prest fra min ordinasjon tidlig juni 1986, til midten av juni 1994, og katolsk prest fra 8. januar 2000 til i dag. Fra nå av vil jeg altså få meir erfaring som katolsk prest enn som luthersk – imteressant å tenke på.
(Men jeg har stadig vært lutheraner mye lenger enn jeg har vært katolikk. Jeg var 39 år da jeg ble tatt opp i den katolske kirke, for litt over 13 år siden. Det spørs om jeg lever til jeg blir 78 år, slik at dette også utjevnes – om det skulle være viktig, da.)
Jeg skrev tidligere om biskop Eidsvigs initiativ overfor familieministeren om forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov. Nå blir jeg tipset fra en leser om at man kan lese artikler i Dagen/Magazinet på Magazinets nettsider (Dagen selv har nesten ingen lenker til artikler). De skriver her videre om biskopens initiativ:
Man kan mene mye om den katolske kirke. Men det er i alle fall et faktum at romerkirken i dag er et av de trossamfunnene som taler klarest og mest entydig til forsvar for de tradisjonelle kristne familieverdiene. I katolsk teologi er ekteskapet faktisk regnet som et sakrament, et Guds nådemiddel, på linje med dåp og nattverd.
… vi har betydelig sans for at den katolske biskopen i Oslo ikke bare sitter stille og ser på at et av hans sognebarn påfører de kristne verdiene i det norske samfunnet en så alvorlig svekkelse som det en kjønnsnøytral ekteskapslov vil innebære. Vi håper han i samtalen kommer til å berøre hvilket ansvar hun påtar seg ved å ved å gå imot kirkens lære på en så dramatisk vis som hun er i ferd med å gjøre.
I så måte kan Bernt Eidsvig tjene som et forbilde for sine bispekolleger i den norske kirke og for kristne forkynnere i alminnelighet. Vi noterer oss at Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen mener man har tilstrekkelig med kontakt med myndighetene for å få fremført kirkens syn. Men forskjellen i denne saken er at Eidsvig ber om en samtale med utgangspunkt i at Ramin-Osmundsen er et kirkemedlem.
P. Arnfinn (katolsk prest, dominikanar) skriv ofte svært så pernsolig på sin blog, og i går kveld skreiv han følgande om sitt kall:
Det fekk meg, uventa, til å sjå livet mitt frå ein bakketopp, ei lita høgde på vegen, akkurat no. Og eg ser tilbake og ser at det ikkje er så rart at eg er tiggarmunk, prest, forkynnar. For meg har det alltid vore rart; for store sko til føtene, liksom. Eg kunne sikkert gjort noko anna, brukt det som er eg på ein annan måte. Det var også planen – heilt til noko hende i 18-19-årsalderen: Eit kall, ei sterk hand som tok meg hardt i nakken og snudde andletet mitt mot seg – og det var Han, leande, trur eg eg vil seie, lysande og utfordrande, ikkje dystert eller knugande. ”Heretter blir det denne vegen..!” ☺
I gårsdagens audiens tok pave Benedikt (selvsagt) opp temaet om kristen enhet – siden dette temaet alltid står i sentrum denne uka i januer. Paven snakka om de 100 års historie denna markeringa har, om Den katolske kirkes plass i dette, og en hel del om Vatikankonsilets dokument om kristen enhet. (Noen lesere av denne bloggen er fryktelig negative til økumenikk, og de bør lese det paven her skriver grundig.)
Nedenfor følger hele pavens tale i engelsk oversettelse:
Dear Brothers and Sisters,
We are celebrating the Week of Prayer for Christian Unity, which comes to an end Friday, Jan. 25. This day marks the conversion of St. Paul the Apostle. Christians from various churches and ecclesiastical communities come together at this time in unanimous prayer to ask the Lord Jesus for the re-establishment of unity among his disciples.
It is a unanimous plea made with one soul and one heart in response to the Redeemer’s own desire, who turned to our Father at the Last Supper and said, «I pray not only for them, but also for those who will believe in me through their word, so that they may all be one, as you, Father, are in me and I in you, …
Her er deler av det andre leserinnlegget i siste nummer av St. Olav tidsskrift om TLM, skrevet av Karl Theodor Kvadsheim:
Jeg var 15 år, Min ungdommelige ateisme var vaklende. Jeg var en søkende sjel. Forlengst hadde jeg avskrevet de etter-reformatoriske sekter. Nå ville jeg se hva slags inntrykk den katolske kirke kunne gi meg – den var i alle fall gammel!
Presten kom inn fra sakristiet, alvorlig ansikt med en rar hatt på hodet. Han skvettet vann på menigheten mens det ble sunget på latin. Så gikk han tilbake til sakristiet, og kom ut igjen. Denne gang bærende på noe med et grønt klede over som han satte ned ved alteret. Gikk så ned noen trinn og begynte tilsynelatende en uhørlig samtale med de to guttene som fulgte med ham, mens koret sang. Deretter gikk han opp til alteret igjen. Jeg skjønte at noe betydningsfullt var i gang. Men hva? …
Leserinnlegg nr. 2 om den tradisjonelle latinske messenLes mer »
