Hvordan bør messen feires? Når kommer de nye reglene om den tridentinske messen?

Katolsk, Liturgi /

Jeg fikk følgende spørsmål ang. bloggen min i dag:
«Beskjed: Det skrives for tiden mye internasjonalt om pavens kommende «Motu proprio» om tillatelse til å feire Tridentinermessen. En gang det passer, kunne du ikke ta opp dette temaet. I Norge er vi vel fornøyd med den messen vi har …?»

Ang. pavens nye regler (som jeg har nevnt litt om før) er det nå blitt spekulert nesten hver uke at den skulle komme, i et halvt år! Men det har nå blitt bekreftet at den kommer (fra nest høyeste hold, se under), men jeg tenkte jeg skulle nevne nyheten når dokumentet endelig ble offentlig. Om messen feires slik den bør i Norge (bare delvis, syns jeg), skal jeg komme tilbake til om en dag eller to, men jeg kan nevne at jeg etter påske i år begynte å feire massen på latin når jeg feirer den aleine – den nye messen på latin, den gamle, tridentisnke messen vet jeg svært lite om så langt.

Her er de siste nyhetene jeg har lest om pavens Motu proprio om den tridentinske messen, fra søndag 3/6:
In Avvenire the official newspaper of the Italian Bishops Conference, today, H.E. Tarcisio Card. Bertone has an interview. He spoke mainly about the Pope’s latest trip to Brasil and the flap about the «excommunication» regarding pro-abortion politicians in Mexico. .. At the very end, the Cardinal Secretary of State said (my translation):

– And the long-anticipated Motu Proprio which would derestrict the use of the so-called Missale of St. Pius V, at what point is it?

I believe we won’t have to wait much longer to see it published. The Pope is personally interested that this happen. He will explain it in his accompanying letter, hoping for a serene reception.

Okay.

1) It is done.
2) It is going to happen.
3) The Pope is preparing, or has prepared a letter to come along with the Motu Proprio.
4) It is going to happen despite the knowledge that there will be resistence.

Kaldeisk-katolsk prest drept i Irak

Katolsk /

En katolsk prest ble drept i Irak sist søndag sammen med tre av sine (sub)diakoner. Denne presten, Fader Ragheed Ganni, hadde vært prest i Sverige, og hans venner i Johanneskyrkan i Södertälje sørger over hans død, skriver svenske Dagen: (Lenger nede på sida har jeg også tatt med pavens hilsen i forbindelse med drapet.)

– Vi sörjer vår martyr, berättar Isam Kalka, som arbetar i Johanneskyrkan och ingår i ungdomsrådet.
I morgon hålls en minnesceremoni av den kaldeiska kyrkan, en del av den katolska kyrkan i Sverige. Man räknar med närmare 500 deltagare.

Det var när Ragheed Ganni och tre diakoner lämnade The Church of the Holy Spirit i Mosul efter söndagskvällens mässa som de besköts av en beväpnad grupp. Med i bilen fanns också en hustru till en av diakonerna. När bilen stoppades beordrades hon att kliva ur varefter de fyra andra sköts ned metodiskt. Sedan placerades en bomb vid bilen. Ragheed Ganni var bara 35 år. Han studerade till präst i Rom och blev färdig 2003. Han kom till Sverige och tjänstgjorde i den kaldeiska kyrkan.

– Det här var hans första församling i Sverige. Han var väldigt omtyckt, han vigde och döpte många här och han hade en väldigt stark relation till ungdomarna. Det är tack vare honom vi har så många ungdomar, säger Isam Kalka. …

Kaldeisk-katolsk prest drept i IrakLes mer »

Er de konservative i Den norske kirke blitt en utrydningstruet art?

Generelt, Økumenikk /

Jarle Kallestad skriver i dag en interessant kommentar i Vårt Land om hvordan de konservative prester, teologer og lekfolk i Norge nå er blitt en ”Utrydningstruet art.” Det er trist å lese dette, men jeg er redd at Kallestad langt på vei har rett. Han skriver bl.a. følgende i en kommentar jeg ikke finner på VL’s nettsider:

Noen ble sinte, men det var kanskje flere som trakk på smilebåndet da Børre Knudsen ble bispevigslet i 1997. Og selv blant hans mange støttespillere ble begivenheten et illevarslende signal om det som skulle komme: Den såkalte høyresiden i Den norske kirke var i ferd med å gå i oppløsning. Var alvoret dessuten i ferd med å erstattes av klovneri?

Ti år etter bispevigslingen i Kautokeino er det ingenting som minner om en slagkraftig front, med målrettet program om livsrom for gammeltroende eller kamplystne konservative i Den norske kirke. Arten er truet av snarlig utrydning.

Ved inngangen til det kommende halvårets kirkehistoriske begivenheter knyttet til behandlingen av homofilisaken, kan folkekirkens liberalere lene seg rolig tilbake i visshet om at det går akkurat slik de ønsker seg. Tiden arbeider for deres sak. Deres mest hardnakkede motstandere har trukket seg mer eller mindre stille ut av kirken, og de gjenværende konservative er i ferd med å bli spilt sjakk matt.

Vårens biskoppelige taushet etter Fiskes og Jørgensens støtte til homofile ekteskap viser at dagens mest konservative biskoper er uten strategiske grep om situasjonen. Selv en måned etter at kollegaene i Sør-Hålogaland og Hamar kom med sine oppsiktsvekkende utspill, har verken preses eller hans støttespillere i bispekollegiet gitt et spørrende kirkefolk noen antydning om hvordan de har tenkt å løse flokene. Forklaringen er vel at de ikke vet det selv, heller? …

Er de konservative i Den norske kirke blitt en utrydningstruet art?Les mer »

Biskop Tutu misbruker bibeltekst i miljøkampen

Generelt /

I Tromsø i går talte biskop Desmond Tutu engasjert om verdens miljøproblemer, og karakteriserer (ifølge referat i Vårt Land) alle menneskelige handlinger som går ut over naturens balanse og konsekvenser av disse som synd. Tutu bruker deretter de sterke ordene av Moses i 5. Mosebok 30, som handler om frafall fra troen på Gud og brudd på hans bud, direkte inn i miljøkampen. Dette syns jeg er ganske tendensiøs bruk av Bibelen, spesielt siden mennesker i vår tid nok vet en del om hva som fører til skadelige miljøforandringer, mens vi på mange andre områder famler nokså mye i blinde. Slik lyder teksten fra 5. Mosebok 30:

15 Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det vonde. 16 Gjør du som jeg byr deg i dag, så du elsker Herren din Gud og går på hans veier og holder hans bud, forskrifter og dommer, da skal du leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i det landet du går inn i og legger under deg.
17 Dersom du i ditt hjerte vender deg bort og ikke er lydig, men lar deg rive med, så du bøyer deg og tilber andre guder og dyrker dem, 18 da kunngjør jeg dere i dag at dere skal gå til grunne. Dere skal ikke få leve lenge i det landet dere drar inn i og legger under dere når dere går over Jordan.
19 I dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt fram for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve! 20 Du skal elske Herren din Gud, adlyde ham og holde fast ved ham! Da skal du få leve og bo lenge i det landet Herren din Gud sverget at han ville gi dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.

Pavens preken på Treenighetssøndagen, i pøsende regnvær på Petersplassen

Katolsk, Liturgi /

40 000 mennesker var samlet på Petersplassen i dag, i pøsende regnvær – bare paven, noen få av hans medhjelpere og alteret var beskyttet under en baldakin. Det var Treenighetssøndag og kåring av fire nye hellige: Giorgio Preca, Szymon di Lipnica, Karel van Sint Andries Houben og Marie Eugénie de Jésus Milleret. Her tar jeg med deler av pave Benedikts preken:

Today we celebrate the solemnity of the Most Holy Trinity. After the Eastertime, after having relived the event of Pentecost, which renews the baptism of the Church in the Holy Spirit, we turn towards ‘the open heavens’ to enter with the eyes of faith into the depth of God’s mystery: One substance and three Persons- Father, Son and Holy Spirit. …. …

In the first Reading, taken from the Book of Proverbs, we see Wisdom, beside God as assistant, as ‘architect’ (8,30). The panorama of the cosmos observed through the eyes of Wisdom is stupendous. Wisdom confesses: «Playing on the surface of the earth, I found delight in the human race.»

Wisdom dwells among men with love, because in them she recognizes the image and likeness of the Creator. This preferential relationship of Wisdom with men recalls a celebrated passage from another Wisdom book, the Book of Wisdom itself: «For she is an aura of the might of God& And she, who is one, can do all things, and renews everything. And passing into holy souls from age to age, she produces friends of God and prophets» (Wis 7, 25-27). …

Pavens preken på Treenighetssøndagen, i pøsende regnvær på PetersplassenLes mer »

Hvorfor har den økumeniske tilnærmingen stoppet opp? – 2006

Økumenikk /

Søndag kveld pleier vi å ha det ganske rolig, etter at dagens arbeid er over; i dag to messer og dåpssamtale for flere barn i en familie og ekteskapsforberedelse i en annen. Nå sitter jeg og ser på hva som skjedde for to år siden, da vi flytta ut av Roma etter at mine økumeniske studier på Angelicum var ferdige. Da skrev jeg først en evalueirng av studiene – som kan leses HER– og en vurdering av det økumeniske klimaet, som åpner slik:

«Alle som arbeider med økumenikk snakker om at økumenisk arbeid er blitt så vanskelig; det ser ikke ut til å skje noen i tilnærmingen mellom kirkene. Det eneste lyspunktet på 90-tallet var den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Bortsett fra denne har det vel ikke vært noen økumeniske gjennombrudd siden slutten av 70-tallet! Hvorfor er det slik?

Noen sier at det er fordi paven/den katolske kirke har vært så vanskelig, den har f.eks. ikke ønsket å tillate felleskommunion. Det er riktig at Den katolske kirke ikke vil tillate felleskommunion med protestanter på det nåværende tidspunkt, men det er nettopp fordi nødvendig økumeniske/teologiske gjennombrudd ikke har kommet – og katolikker insisterer på at rekkefølgen må være teologien først, deretter felleskommunion.

Flere personer her i Roma har i vår sagt til meg at åpningen for kvinnelige prester (og biskoper) i de anglikanske og lutherske kirkene … … «

Festen for den hellige Treenighet – preken

Liturgi /

(Her er disposisjonen til en preken på festen for den hellige Treenighet, 3. juni 2007. Les alle dagens tekster her.)

Den femti dager lange påskefesten ble avsluttet sist søndag, pinsedag, og etter pinse har vi nå i noen hundre år hatt noen ekstra fester som på en måte har oppsummert og konkludert Kristi fullførte frelsesverk. Det er dagens Treenighetsfest, og festen for Kristi legeme og blod, som vi feirer neste søndag, og det er også festen for Jesus hjerte, som vi feirer om snart to uker.

Det som er interessant for meg er at dagens fest er ganske ny: den vokste fram på 1100-taller, ble innført i hele Kirken i 1334 og nådde sitt høydepunkt på 1700-tallet (da det ble sagt at den var den viktigste av alle søndager!) Spesielt etter Vatikankonsilet er det blitt veldig tydelig igjen at det er Kristi åpenbaring (hans fødsel, liv, død, oppstandelse, himmelfart, utgydelse av Ånden) som gir oss kirkeårets progresjon og viktigste fester.

(Les mer om disse festene.)

Vi er altså samlet denne søndagen for feire helheten, fullendelsen av Guds åpenbaring, for å tilbe den Treenige Gud – som selvsagt alltid står i sentrum for en kristen.

Dagens tekster kaster et interessant lys over denne helheten:

Evangeliet sier rett og slett at «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.» Det var dette jeg snakka om innledningsvis; etter hvert vokste kirken i forståelse og innsikt, og ved konsilet i Nikea i 325 (men også i lang tid før) fikk vi den endelige formuleringa av trosbekjennelsen. …

Festen for den hellige Treenighet – prekenLes mer »

De tre store festene etter at påsketida er slutt – idefester

Liturgi /

Festen for den hellige Treenighet, Corpus Christi og Jesu hjertefest kommer nå på rekke og rad, men den lutherske kirke feirer bare den første av disse. En interessant artikkel på www.katolsk.no sier at disse festene fokuserer på hver sin idé, heller enn på en frelseshistorisk begivenhet. Slik leser vi:

De tre festene etter påsketiden – Treenighetsfesten, Kristi Legemsfest og Jesu Hjertefest, som alle er oppstått og vokst frem de siste tusen år og etter kirkesplittelsen, betegnes ofte som idéfester. De er ikke i direkte forstand minnedager for historiske begivenheter i Frelseshistorien, men er uttrykk for en bekjennelse som historisk er vokst frem. Disse festene er uttrykk for middelalderlig og mer moderne fromhet i den vestlige Kirken, og har hatt en konsentrerende og samlende virkning. Gjennom Det annet Vatikankonsils liturgireform, med sin fremheving av Påskemysteriet, diskuteres nå disse festenes betydning og nødvendighet som forpliktende fester for hele Kirken.

Som så mange middelalderske fester kommer også Festen for Den hellige Treenighet fra reformklosteret Cluny i Burgund. Den nevnes første gang rundt år 996/1030, og senere ble den overtatt av cistercienserordenen og utallige bispedømmer. …

Verdens beste oversikt over katolske bispedømmer

Data/blogg, Katolsk /

Sannsynligvis ukjent for mange i Norge (men også kjent av mennesker over hele verden) er det at www.katolsk.no i over ti år har hatt en komplett oversikt over NETTSIDER til alle katolske bispedømmer i hele verden. Jeg har besøkt sidene hver gang jeg har trengt info om Kirken, i USA eller Italia etc. Jeg abonnerer på Googles nyheter på en del begreper, og ble derfor i dag minnet om siden som ligger på http://www.katolsk.no/utenriks/liste_en.htm

Festen for den hellige Treenighet – Hva er det vi feirer?

Liturgi /

Jeg sitter nå og forbereder morgendagens høytid, som er Festen for den hellige Treenighet. Det er på en måte en oppsummerende fest etter at påskens femti dager lange feiring ble avslutta sist søndag, pinsedag. Deretter gikk ikke så lenge før Kirken definerte sin tro litt mer presis enn det som står i selve bibeltekstene; i Treenighetsdogmet, som er felles for alle kristne.

I denne forberedelsesfasen leser jeg bl.a. bønnene som skal brukes denne dagen, for å se hvor fokus er lagt for feiringa. (For en katolikk bør dette være interessant, for dette er jo en fest som hele Kirken feirer sammen, så feiringa bør være mest mulig enhetlig.) I dagens kirkebønn ber vi (jeg har utheva noen ord):

Gud, vår Far, du har sendt sannhetens Ord og helliggjørelsens Ånd inn i verden, og åpenbart for menneskene din Treenighets mysterium. La oss når vi bekjenner den sanne tro, erfare Treenighetens evige herlighet og tilbe enheten i majestetens allmakt. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

Og prefasjonen (før nattverden) inneholder bl.a. dette:

Vi takker deg alltid og alle vegne, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
du som med din enbårne Sønn og Den Hellige And er én Gud og én Herre,
ikke i én persons enhet men i det ene vesens Treenighet.
For hva vi etter din åpenbaring tror om din herlighet, det samme tror vi om din Sønn,
det samme tror vi om Den Hellige Ånd uten noen forskjell.
Vi bekjenner den sanne og evige Guddom, og tilber særpreget i deres personer,
enheten i deres vesen, og jevnbyrdigheten i deres velde.

Oppsummering av resultatene fra den Latin-Amerikanske bispekonferansen

Katolsk /

Etter 19. dager var den 5. bispekonferansen for Latin-Amerika og Karibia (CELAM) ferdig i går. De hadde vært samlet i Aparecida i Brasil, 162 biskoper, 81 andre deltakere og 23 observatører og teologiske rådgivere. John Allen skriver at det var vanskelig å oppsummere konferansen (og å si om mye positivt hadde skjedd elelr ikke), selv om det var tydelig at temaene om manglende pastoralt arbeid i lang tid har ført til at mange mennesker er blitt protestanter (eller mistet troen helt), og at frigjøringsteologien ikke er avgått ved døden, selv om den er blitt modifisert.

Men han gjør likevel et forsøk på å oppsummere det som skjedde i fem punkter:


* A frank admission from the bishops that 500 years of Roman Catholicism as a near-monopoly in Latin America in some ways put the church to sleep, leaving it content with the formal externals of religion such as baptism, but often failing to impart any real sense of personal faith;
* A consequent call for a «Great Continental Mission,» driven by old-fashioned, door-to-door pastoral outreach, rather than sitting around in parishes and waiting for people to show up. (Brazilian Cardinal Claudio Hummes used the much less euphonic phrase «domiciliary missionary visits,» but it amounts to the same thing);
* A more ecumenical tone than has often been the case in Latin America, recognizing that in light of growing secularization and a sometimes hostile political climate, the various Christian churches need to stand together;
* A deeper ecological awareness;
* A cautious embrace of the core legacy of liberation theology, including the option for the poor, the concept of structural sin, ecclesial base communities, and the «see-judge-act» method of social discernment, though always in the context of the primacy of individual holiness, as well as clarity about the church’s proclamation of Jesus Christ as the Son of God and lone Savior of the world.

Jeg gav min tilslutning til de kristnes sanne lære

Teologi /

(Slik leser vi i den katolske tidebønneboka om den hellige Justin martyrs død.)

På den tid da de lovløse forkjempere for avgudsdyrkelsen regjerte, ble det utstedt forordninger mot gudfryktige kristne i alle byer og land, om at de skulle tvinies til å frembære drikkoffer til de dåraktige gudebilder. De hellige menn, Justin, Khariton, Kharites, Paion og Liberianus, ble arrestert og ført frem for Romas prefekt som het Rusticus. Da de kom for domstolen, sa prefekten Rusticus til Justin: ”Først av alt må du sette din lit til gudene og adlyde myndighetene!» Justin sa: ”Den som adlyder det vår Frelser Jesus Kristus har bestemt, kan hverken klandres eller anklages.» Prefekten Rusticus sa: ”Hvilken lære er det du følger?» Justin svarte: ”Jeg har forsøkt å sette meg inn i samtlige læremeninger, men til sist gav jeg min tilslutning til den sanne lære, det vil si den kristne, selv om vranglærerne ikke liker den.»

Prefekten Rusticus sa: ”Men du liker denne læren, du din stakkar?» Justin svarte: ”Ja, jeg følger den ut fra den sanne tro.» Prefekten Rusticus sa: ”Og hva går denne troen ut på?» Justin svarte: ”Det er å leve i ærefrykt for de kristnes Gud, han som vi mener er den ene skaper og tilvirker av hele skaperverket, både det synlige og det usynlige, helt fra opphavet av. Og dernest å leve i ærefrykt for Herren Jesus Kristus, Guds Sønn, han som profetene hadde forutsagt ville komme til menneskeslekten og forkynne frelse og gi dem en god lære. Men jeg, som bare er et menneske, anser at jeg lite eller ingenting kan si om hans uendelige guddom, for til det innrømmer jeg at det trenges en kraft som profetenes, de som kunne forutsi ham som jeg nå sier er Guds Sønn. For jeg vet at det var ved kraft fra oven at profetene forutsa hans komme blant menneskene, slik det er skjedcl.» Rusticus sa: ”så er du da kristen?» Justin svarte: ”Ja, jeg er kristen.» …

Jeg gav min tilslutning til de kristnes sanne læreLes mer »

Den hellige Justin Martyr – Vernehelgen for filosofer

Kirkefedre, Liturgi /

I dag, 1. juni, feirer Kirken den hellige Justin (latin: Justinus) som ble født på begynnelsen av 100-tallet i Nablus i Samaria (Palestina), som i oldtiden kaltes Sichem eller Shechem. Hans foreldre var hedenske grekere som hadde kommet til landet som kolonister. Justin fikk en god klassisk gresk utdannelse i retorikk, poesi og historie, men alt som ung mann hadde han et intenst ønske om å finne sannheten, så han vendte seg til filosofien. I Efesos og Alexandria studerte han samtlige filosofiske systemer, både de stoiske, peripatetiske, pytagoreiske og platonske, men ingen lære kunne overbevise ham. Men da han en dag gikk på stranden i Efesos, møtte han en gammel, vis mann som henviste ham til å studere Det gamle Testamente. Han Justin høre at han «elsket vakker tale, men var sannelig ingen venn av handling eller av sannheten».

Studiet av skriftene i Det gamle Testamentet åpnet dørene til Kristi lære. Det nye Testamente var ennå ikke samlet, og det er ikke en gang sikkert at han noen sinne så de skriftlige utgavene av Evangeliene. Han omvendte seg og lot seg døpe ca år 135, da han var omkring 33 år, og ble en ivrig tilhenger av kristendommen. Han fortsatte å være legmann, men reiste fra sted til sted i gresk filosofkappe og forkynte evangeliet, og han regnes som den første kristne filosofen. Han gikk til fots fra Palestina via Lilleasia og Hellas, mens han diskuterte med jøder, hedninger og kjettere som gnostikerne. Han kom til Roma ca 150, hvor han åpnet en skole som tiltrakk seg store folkemengder.

Han døde martyrdøden i år 165. LES MER OM HAM HER.

Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme – Menneskets frihet

Katekisme /

Vi leser videre i Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme om «livet i Den Hellige Ånd»:

363. Hva er frihet?
Frihet er makten Gud har skjenket mennesket til å handle eller ikke handle, til å gjøre sånn eller slik og på den måten ta bevisste avgjørelser. Friheten kjennetegner de ekte menneskelige handlingene. Jo mer en gjør det gode, desto friere blir en. Friheten når så sin fullendelse når den er rettet mot Gud, det høyeste gode og vår salighet. I friheten ligger også muligheten til å velge mellom godt og ondt. Å velge det onde er et misbruk av friheten og fører til syndens slaveri.

364. Hva er forholdet mellom frihet og ansvar?
På grunn av sin frihet er mennesket ansvarlig for sine handlinger i den grad de er frie. Tilregnelighet og ansvar kan minskes, ja, forsvinne ved uvitenhet, uaktsomhet, tvang, frykt, vanemessighet og overstadige følelser.

365. Hvorfor har ethvert menneske rett til å utøve sin frihet?
Retten til å gjøre bruk av sin frihet tilkommer ethvert menneske har, fordi den uadskillelig henger sammen med menneskeverdet. Denne retten må det alltid tas hensyn til, særlig i moral- og religionsspørsmål. Den må bli anerkjent gjennom den statlige lovgivning, og bli beskyttet, innenfor rammen av det felles gode og den offentlige orden. …

Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme – Menneskets frihetLes mer »

Konsekvenser for mennesker som støtter anti-katolske handlinger

Generelt, Katolsk /

Dette er et spørsmål som diskuteres mye i store deler av verden, men lite i Norge. (Bortsett visse kontroverser i Den norske kirke rundt spørsmålet om nattverdnekt for personer som utfører eller aktivt støtter fri abort. Daværende kapellan i Øksnes, Jon Syver Norbye, er her det mest kjente eksempelet, da han i 1992 ønsket å øve kirketukt mot en lege som aktivt støttet fri abort, men ikke fikk støtte av sin biskop.) I USA har man ganske grundig diskutert om katolske politikere som aktivt støtter fri abort fortsatt kan motta nattverden. Og ved pavens reise til Brasil nå nylig ble han spurt om akkurat dette, og svarte bekreftende at slike personer ikke burde motta nattverden. Dette svaret ble så mildnet litt av Vatikanets pressekontor, og mange syntes det var underlig at paven skulle sensureres – av Vatikanet!

I en artikkel: Catholic Politicians and Excommunication på First Things nettsider diskuteres denne saken på en intelligent måte. Det er svært klargjørende at man begynner med det moralske spørsmålet, før man går over til kirkerettslige diskusjoner. Les selv:

To start at the beginning, as a matter of Catholic moral theology (which is prior to any question of canon law), a Catholic who commits a grave sin separates himself from the Body of Christ and imperils his immortal soul. This applies to all grave sins of whatever nature; there is nothing special about abortion here. Until a person who commits such a sin repents and does penance, he ought not receive communion. This is because, Whoever eats the bread or drinks the cup of the Lord unworthily sins against the body and blood of the Lord (1 Cor. 11:27). This is a moral prohibition in moral theology, not a legal punishment under canon law.

Canon law becomes relevant because the Church has chosen to impose penalties for certain forms of wrongdoing in order to create additional incentives for the offender to repent. Such is the primary purpose even of the extreme penalty of excommunication, which denies the subject person access to the sacraments. Now, the Church generally imposes such canonical penalties as the result of a judicial process, much as the state imposes a term of imprisonment through the sentence of a judge. … …

The issue of excommunication persists, however, because canon law treats abortion much more severely than most other kinds of wrongdoing. It imposes on the canonical crime of procuring an abortion a so-called latae sententiae excommunication (canon 1398). An excommunication latae sententiae attaches to the offender merely because he has performed the prohibited action and without any judicial action by the Church—indeed without any further action by anyone whatsoever. The penalty is imposed automatically, or, as an American lawyer might say, by operation of law. Ecclesiastical authority will, at most, take note of the fact that the wrongdoer has incurred the penalty. That is precisely what the Mexican bishops were doing when they said that the legislators voting to legalize abortion had excommunicated themselves, and this is what Pope Benedict was acknowledging as well, at least until the Vatican Secretariat of State decided that, although Pilate wrote what he wrote, Benedict didn’t say what he said.

Hvilke grunner kan føre en person til Den katolske kirke?

Økumenikk /

Francis Beckwith forlot Den katolske kirke, og noen av grunnene for det nevner jeg i denne posten. Her presenterer jeg noen grunnene til at han kom tilbake til Kirken. Han sier dette i et interessant intervju, som man kan lese her. Jeg syns det mest interessante er det han sier om rettferdiggjørelsen; er det det forensiske (å bli erklært rettferdig) eller det mer aktive effektive aspektet som er viktigst? Les vider selv:

I read Truth and Tolerance by Ratzinger and portions of his Introduction to Christianity. Out of curiosity, I picked up a book I saw while browsing the stacks at a local bookstore: David Currie, Born Fundamentalist, Born-Again Catholic. I was not entirely convinced by all his arguments, but he did raise some issues about the Church Fathers and the Catholic doctrines of the Eucharist and infant baptism that led me to more scholarly sources.

In early January 2007, I began reading the Early Church Fathers and the Catechism, focusing on the doctrines that I thought were key. I also read Mark Noll’s book, Is the Reformation Over?

This led me to read the “Joint Declaration on Justification” by Lutheran and Catholic scholars. While consulting these sources, I read portions of a book by my friends Norm Geisler and Ralph MacKenzie, Roman Catholics and Evangelicals: Agreements and Differences. It is a fair-minded book. But some of the points that Norm and Ralph made really shook me up and were instrumental in facilitating my return to the Church.

– What was their take on the issue you had just read about, justification?

For example, in their section on salvation, they write: “Although the forensic aspect of justification stressed by Reformation theology is scarcely found prior to the Reformation, there is continuity between medieval Catholicism and the Reformers”. Then when I read the Fathers, those closest to the Apostles, the Reformation doctrine was just not there. …

Hvilke grunner kan føre en person til Den katolske kirke?Les mer »

Filosofi som ideologi – i regjeringens høringsnotat om ny ekteskapslov

Generelt, Katolsk /

«I Pettersens tekst kan man se hvordan filosofi blir brukt for egne ideologiske mål, nemlig å løsrive ekteskapet fra ”det heterofile monopolet”. Det er en farlig ting, spesielt når det benyttes i en regjerings høringsnotat. Man kan være uenig i saken, men av et høringsnotat kan man forvente seg en noe mer nøytral beskrivelse av åndshistoriens tanker om temaet. Det faktum at en slik tekst utgjør en stor del av regjerings høringsnotat burde få alarmklokkene til å ringe, spesielt hos homofile. Hvis Pettersens mangelfulle og filosofisk uholdbare tekst er teorien bak likekjønnede ekteskap, tror jeg nemlig en del homofile vil føle seg krenket, og det med rette!»

Dette skriver St. Olav tidsskrifts redaktør Henrik Holm i gårsdagens Vårt Land, som en kommentar til et notat i regjeringens høringsnotat om felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par: Hva er et ekteskap? Noen refleksjoner, skrevet av Tove Pettersen.

Henrik Holm avslutter sin artikkel slik jeg gjengir i første avsnitt, men skriver bl.a. også dette:
1. Pettersen bruker eksempler på homofil praksis i historien som argument. Men er det ikke heller en filosofs oppgave å metodisk sett se bort fra en historisk utvikling og sosiologi for å belyse en konkret sak? Filosofien er fri fordi den stiller det allmenne spørsmål om hva et ekteskap er. Først når dette allmenne spørsmål står i sentrum, kan man henvende seg til historien for å se hva de tenkte om saken. Men at historien skal bli til et kriterium for rett og galt, er filosofisk nonsens: Fordi det fantes ”boy wives” i antikken og ”female husbands” i Afrika, er likekjønnede ekteskap en god ting i dag? …

2. Etter å ha beskrevet Hegels tanker om ekteskapets grunn i samfunnet, konkluderer Pettersen: ”Selv om Hegel i sin analyse forutsetter at ekteskapet er en relasjon mellom mann og kvinne, må ikke hans tanker om familien og ekteskapet nødvendigvis forkastes selv om partene i ekteskapet har samme kjønn”. Et slikt utsagn er å ta Hegels filosofi til inntekt for egen ideologi om ekteskapet. Historien har mange eksempler på en slikfremgangsmåte, spesielt fra totalitære regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med. … …

5. Spørsmålet om hvorvidt det er bra for barn å vokse opp hos likekjønnede, vil ikke Pettersen berøre, men det er noe ”empirisk forskning må gi svar på”. Har Pettersen glemt at barn nødvendigvis har en kjødelig mor og far? Lever ikke ethvert barn av kjærligheten til foreldrene? Eller er barn bare noe som kan kastes rundt etter voksne menneskers behov? Man savner tanker om barns menneskerettighet til å ha en mor og en far. Barn kan ikke brukes til å tilfredsstille voksnes behov etter barn. Her taler naturen en klarere tale enn Pettersens konstruktivistiske ideologi!

HELE DENNE ARTIKKELEN KAN LESES HER.

Hvorfor forlater noen mennesker Den katolske kirke?

Økumenikk /

Jeg skrev for noen uker siden om en kjent amerikansk protestantisk filosof som nylig kom tilbake til Den katolske kirke, Francis Beckwith. I et interessant intervju forteller han nå om hvorfor han forlot den katolske kirke i ungdomsårene. Det var fordi Kirken var for interessert i å være «moderne» og fordi den ikke klarte å sette moderne teologiske fenpmener inn i en kirkehistorisk og teologisk sammenheng.

I didn’t realize it at the time, but I was part of the first generation of Catholics who would have no memory of the Church prior to Vatican II. This also meant that I grew up, and attended Catholic schools, during a time in which well-meaning Catholic leaders were testing all sorts of innovations in the Church, many of which were deleterious to the proper formation of young people.

On the other hand, there were some very important renewal movements in the Church at the time. The Catholic Charismatic Movement had a profound impact on me.

During my middle school years, while attending Maranatha House, a Jesus People church in downtown Vegas, I also frequented a Catholic Charismatic Bible study. Some of the folks at that Bible study were instrumental in bringing to my parents’ parish three Dominican priests who offered a week-long evening seminar on the Bible and the Christian life. I attended that seminar and was very much taken by the Dominicans’ erudition and deep spirituality, and the love of Jesus that was evident in the way they conducted themselves.

But I was also impressed with the personal warmth and commitment to Scripture that I found among charismatic Protestants with whom I had interacted at Maranatha House. Looking back, and knowing what I know now, I believe that the Church’s weakness was presenting the renewal movements as something new and not part of the Church’s theological traditions.

For someone like me, who was interested in both the spiritual and intellectual grounding of the Christian faith, I didn’t need the “folk Mass” with cute nuns and hip priests playing “Kumbaya” with guitars, tambourines and harmonicas. And it was all badly done. After all, we listened to the Byrds, Neil Young and Bob Dylan, and we knew the Church just couldn’t compete with them.

But that’s what the Church offered to the young people of my day: lousy pop music and a gutted Mass. If they were trying to make Catholicism unattractive to young and inquisitive Catholics, they were succeeding.

What I needed, and what many of us desired, were intelligent and winsome ambassadors for Christ who knew the intellectual basis for the Catholic faith, respected and understood the solemnity and theological truths behind the liturgy, and could explain the renewal movements in light of these.

Les hele intervjuet her.

Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme – Vårt kall til salighet

Katekisme /

Vi leser videre i Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme om «livet i Den Hellige Ånd»:

359. Hvordan oppnår mennesket salighet?
Mennesket oppnår salighet gjennom Kristi nåde, som gir det del i det guddommelige liv. I Evangeliet viser Jesus sine etterfølgere veien som fører til lykke uten ende: saligprisningene. Kristi nåde virker også i hvert menneske som følger den rette samvittighet, søker og elsker det sanne og det gode, og unngår det onde.

360. Hvorfor er saligprisningene viktige for oss?
Saligprisningene står i sentrum for Jesu forkynnelse. De tar opp i seg og oppfyller de løfter Gud har gitt siden Abraham. De tegner Jesu egne ansiktstrekk, karakteriserer det autentiske kristne liv og avdekker for mennesket det endelige målet for dets handling: den evige salighet.

361. I hvilket forhold står saligprisningene til menneskets lengsel etter lykke?
De svarer til den iboende lengsel etter lykke, som Gud har lagt inn i menneskets hjerte for å trekke mennesket til seg. Bare Gud kan stille denne lengselen.

362. Hva er den evige salighet?
Den er å se Gud i det evige liv, hvor vi fullkomment skal ”få del i den guddommelige natur” (2 Pet 1, 4), i Kristi herlighet og i gleden i Treenighetens liv. Saligheten overgår de menneskelige evner: Den er en overnaturlig og ufortjent Guds gave, i likhet med nåden som fører til den. Den lovede salighet stiller oss overfor viktige moralske avgjørelser når det gjelder de jordiske goder, og driver oss til å elske Gud over alt annet.

FORTSETTES

Amerikanere blir muslimer – hvorfor og hvordan?

Generelt /

Avisa Dagen har i dag en artikkel om at rundt en halv million amerikanere har konvertert til islam. De fleste av dem kommer fra kristne røtter. Her er litt av artikkelen:

Dette er to av konklusjonene i en nylig publisert undersøkelse utført av Pew Research Center. Undersøkelsen viser at nesten en fjerdedel av muslimene som bor i USA har konvertert til islam. Som hovedårsak for omvendelsen nevner mange av de spurte at de finner den islamske læren tiltrekkende og forståelig. Flere svarer også at de synes islam er bedre enn kristendommen.

I følge undersøkelsen fra Pew Research Center har 23 prosent av alle muslimene som bor i USA, konvertert til den islamske troen. Rundt halvparten av de konverterte bestemte seg for å bli muslimer før de fylte 21 år. Tallmaterialet antyder at det nå bor 2,35 millioner muslimer i USA, noe som tilsvarer 0,7 prosent av befolkningen. … I følge Pew Research Center oppgir 80 prosent av amerikanerne som har gått over til islam at de kommer fra en kristen bakgrunn.

Undersøkelsen fra det amerikanske forskningssenteret tok i utgangspunktet sikte på å kartlegge verdier og holdninger blant muslimene bosatt i USA. Resultatene er beroligende lesning for alle som frykter at den voksende muslimske befolkningen vil skape uro i samfunnet. For undersøkelsen viser at muslimene stort sett tenker i samme baner som resten av innbyggerne i USA. …

– Flertallet av den muslimske befolkningen ser positivt på det amerikanske samfunnet og tror på den amerikanske drømmen. 71 prosent mener de vil oppnå suksess bare de jobber hardt nok, heter det i en artikkel publisert av Christian Post.

Artikkelen henviser til en undersøkelse i England der 81 prosent av de britiske muslimene svarte at deres muslimske identitet var viktigere enn deres britiske tilhørighet. I USA mener flertallet av muslimene at den amerikanske identiteten må gå foran den religiøse.

– Flertallet mener også at muslimene som flytter til USA må forsøke å tilpasse seg den amerikanske kulturen og bli en del av samfunnet i stedet for å isolere seg i egne områder. Majoriteten er også negativ til islamsk ekstremisme, selv om de yngre muslimene i større grad enn de eldre svarer at selvmordbombing kan rettferdiggjøres i enkelte tilfeller, heter det i artikkelen i Christian Post.

Les hele rapporten fra the Pew Research Center her.

Skroll til toppen