(Her er disposisjonen til en preken på festen for den hellige Treenighet, 3. juni 2007. Les alle dagens tekster her.)

Den femti dager lange påskefesten ble avsluttet sist søndag, pinsedag, og etter pinse har vi nå i noen hundre år hatt noen ekstra fester som på en måte har oppsummert og konkludert Kristi fullførte frelsesverk. Det er dagens Treenighetsfest, og festen for Kristi legeme og blod, som vi feirer neste søndag, og det er også festen for Jesus hjerte, som vi feirer om snart to uker.

Det som er interessant for meg er at dagens fest er ganske ny: den vokste fram på 1100-taller, ble innført i hele Kirken i 1334 og nådde sitt høydepunkt på 1700-tallet (da det ble sagt at den var den viktigste av alle søndager!) Spesielt etter Vatikankonsilet er det blitt veldig tydelig igjen at det er Kristi åpenbaring (hans fødsel, liv, død, oppstandelse, himmelfart, utgydelse av Ånden) som gir oss kirkeårets progresjon og viktigste fester.

(Les mer om disse festene.)

Vi er altså samlet denne søndagen for feire helheten, fullendelsen av Guds åpenbaring, for å tilbe den Treenige Gud – som selvsagt alltid står i sentrum for en kristen.

Dagens tekster kaster et interessant lys over denne helheten:

Evangeliet sier rett og slett at «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.» Det var dette jeg snakka om innledningsvis; etter hvert vokste kirken i forståelse og innsikt, og ved konsilet i Nikea i 325 (men også i lang tid før) fikk vi den endelige formuleringa av trosbekjennelsen. …

Festen for den hellige Treenighet – prekenLes mer »

Festen for den hellige Treenighet, Corpus Christi og Jesu hjertefest kommer nå på rekke og rad, men den lutherske kirke feirer bare den første av disse. En interessant artikkel på www.katolsk.no sier at disse festene fokuserer på hver sin idé, heller enn på en frelseshistorisk begivenhet. Slik leser vi:

De tre festene etter påsketiden – Treenighetsfesten, Kristi Legemsfest og Jesu Hjertefest, som alle er oppstått og vokst frem de siste tusen år og etter kirkesplittelsen, betegnes ofte som idéfester. De er ikke i direkte forstand minnedager for historiske begivenheter i Frelseshistorien, men er uttrykk for en bekjennelse som historisk er vokst frem. Disse festene er uttrykk for middelalderlig og mer moderne fromhet i den vestlige Kirken, og har hatt en konsentrerende og samlende virkning. Gjennom Det annet Vatikankonsils liturgireform, med sin fremheving av Påskemysteriet, diskuteres nå disse festenes betydning og nødvendighet som forpliktende fester for hele Kirken.

Som så mange middelalderske fester kommer også Festen for Den hellige Treenighet fra reformklosteret Cluny i Burgund. Den nevnes første gang rundt år 996/1030, og senere ble den overtatt av cistercienserordenen og utallige bispedømmer. …

Jeg sitter nå og forbereder morgendagens høytid, som er Festen for den hellige Treenighet. Det er på en måte en oppsummerende fest etter at påskens femti dager lange feiring ble avslutta sist søndag, pinsedag. Deretter gikk ikke så lenge før Kirken definerte sin tro litt mer presis enn det som står i selve bibeltekstene; i Treenighetsdogmet, som er felles for alle kristne.

I denne forberedelsesfasen leser jeg bl.a. bønnene som skal brukes denne dagen, for å se hvor fokus er lagt for feiringa. (For en katolikk bør dette være interessant, for dette er jo en fest som hele Kirken feirer sammen, så feiringa bør være mest mulig enhetlig.) I dagens kirkebønn ber vi (jeg har utheva noen ord):

Gud, vår Far, du har sendt sannhetens Ord og helliggjørelsens Ånd inn i verden, og åpenbart for menneskene din Treenighets mysterium. La oss når vi bekjenner den sanne tro, erfare Treenighetens evige herlighet og tilbe enheten i majestetens allmakt. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

Og prefasjonen (før nattverden) inneholder bl.a. dette:

Vi takker deg alltid og alle vegne, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
du som med din enbårne Sønn og Den Hellige And er én Gud og én Herre,
ikke i én persons enhet men i det ene vesens Treenighet.
For hva vi etter din åpenbaring tror om din herlighet, det samme tror vi om din Sønn,
det samme tror vi om Den Hellige Ånd uten noen forskjell.
Vi bekjenner den sanne og evige Guddom, og tilber særpreget i deres personer,
enheten i deres vesen, og jevnbyrdigheten i deres velde.