Preken på Kristi kongefest

Liturgi /

Her er et utdrag av prekenen:
Hva betyr det konkret for oss at Kristus skal være konge i vårt liv? Det er et svært aktuelt spørsmål, siden det er Kristus som er den øverste autoritet for alle oss kristne, fordi vi ofte (eller i alle fall noen ganger) ikke klarer å gi ham denne plassen i praksis, og fordi det kan være uklart for oss hva det helt konkret skal bety at Kristus bestemmer prioriteringene i vårt liv.

Jeg vil gjerne i dagens preken ganske kort peke på tre områder der vi oppfordres til å la Kristus være konge i vårt liv:

1) Hvilken plass skal Kirken / menigheten og dens fellesskap ha for oss katolikker?

2) Hvordan skal vi leve i vår familie og blant våre venner?

3) Hvordan skal vi vurdere samfunnsmessige/ politiske spørsmål som kristne?

Til slutt gir Jesus Kristus og også et tydelig tegn, et klart eksempel, på hvordan vi skal leve som mennesker og som kristne, hva slags holding og innstilling vi skal ha til alle mennesker vi møter. Kristus var ikke en konge som først og fremst hersket over andre; han var tvert imot en lidende konge, en konge som ga seg selv for sine venner. Det perspektivet skal også vi ha på vårt liv; å leve for andre, å tjene heller enn å bli tjent av andre.

LES HELE PREKENEN HER.

Siste søndag i kirkeåret

Liturgi /

Den festen Den katolske kirke feirer denne søndagen heter Kristi Kongefest, og den er en ganske ny fest i Kirken. Den ble innført i 1925 av Pius XI som et motstykke til samtidig sekularisering og som en protest mot statenes allmakt. Det fins flere andre dager i kirkeåret som understreker at Kristus er konge – Epifani og Kristi Himmelfart, og ikke minst påsken selv – men for Pius XI handlet denne festen ikke så om Kristi frelseshistoriske kongedømme, men mer om den sosiale og statspolitiske verdi av Kristi Konge-ideen: Folkene kan ikke finne fred i seg selv og mellom hverandre, hvis de ikke også underordner seg Kristus.

Paul VI flyttet så i 1970 festen til den datoen vi feirer den i dag, til siste søndag i kirkeåret, og flyttet også fokus for dagen litt: Fra at Kirken skulle ha en slags sosial kontroll over menneskenes liv (som er en tanke man har forlatt i vår tid), til å oppfordre mennesker til fritt å underordne seg Kristi kongevelde.

Sødagens evangelium er hentet fra Johannes 18:
«Pilatus kalte Jesus fram for seg og sa: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det?» «Er vel jeg jøde?» sa Pilatus. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» Jesus svarte: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» «Så er du da konge?» sa Pilatus. «Du sier det,» sa Jesus. «Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

LES ALLE TEKSTENE HER.

St Svithun menighet feirer hvert år på Kristi kongefest en stor fellesmesse i Stavanger domkirke, der vi (så vidt) kan få plass til hele menigheten samlet. Jeg skal holde prekenen, og den ble skrevet ferdig for et par uker siden siden den skulle oversettes til vietnamesisk og engelsk – og jeg legger den ut her i morgen.

Økumenisk møte på høyt plan

Økumenikk /


Pave Benedikt møtte (den anglikanske) erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, nå på torsdag, de ba non-bønnen sammen og kom etter en samtale med en felles uttalelse. Det var denne uken 40 år siden første møte mellom paven av erkebiskopen av Canterbury.

En av de mange rapportene fra møtet legger vekt på forskjellen fra sist gang Williams møtte paven, pave Johannes Paul II: Yesterday’s discussions between the Archbishop of Canterbury and Benedict XVI were more lively. The Pope has been transformed. Not only is the role of the pontiff being played, Doctor Who-style, by another man; but that man, Joseph Ratzinger, has also managed to shrug off his own saturnine image and emerge as a beaming pastor with possibly the finest theological mind in the Church.

Les videre i en en artikkel i the Telegraph.

Paven hilste erkebiskopen på denne måten, og kom bl.a. inn på de store problemene som har oppstått i forholdet mellom katolikker og anglikanere de siste årene:
There is much in our relations over the past forty years for which we must give thanks. The work of the theological dialogue commission has been a source of encouragement as matters of doctrine which have separated us in the past have been addressed. The friendship and good relations which exist in many places between Anglicans and Catholics have helped to create a new context in which our shared witness to the Gospel of Jesus Christ has been nourished and advanced. The visits of Archbishops of Canterbury to the Holy See have served to strengthen those relations and have played an important role in addressing the obstacles which keep us apart. …..

Deretter kommer pavens mer kritiske kommentarer. …

Økumenisk møte på høyt planLes mer »

Paven skriver bok om Jesus

Generelt, Teologi /

For knapt en uke siden ble det kjent at pave Benedikt nettopp er ferdig med den først av to bøker han ønsker å skrive om Jesus – om Jesu liv og virke, om Jesus i Det nye Testamente. Den første boken (på nesten 300 sider) handler om Jesu liv fram til Forklarelsen på fjellet, og så langt har jeg notert meg allert mest, at selv om paven refererer til moderne bibelforskning – som i stadig større grad (mer enn da jeg var student for 25 år siden) skiller skarpt mellom ‘den historiske Jesus’ og Jesus i Det nye testamente – så går han ikke med på denne forståelsen, denne kritikken, og aksepterer selv evengeliene slik de faktisk er skrevet.

Boken er skrevet på tysk, og man regner med at den vil være oversatt til flere språk før utgivelsen, som er beregnet til våren 2007. Deler av Benedikts forord er oversatt til engelsk og følger her:

I have felt the need to give readers these indications of a methodological character so that they can determine the path of my interpretation of the figure of Jesus in the New Testament. With reference to my interpretation of Jesus, this means first of all that I trust the Gospels. Of course I take as a given all that the Council and modern exegesis say about the literary genres, the intention of their affirmations, on the communal context of the Gospels and its words in this living context. Accepting all this in the measure that was possible to me, I wished to present the Jesus of the Gospels as the true Jesus, as the «historical Jesus» in the true sense of the expression. …

Paven skriver bok om JesusLes mer »

Mer om gifte og ugifte prester

Katolsk /

Flere har sendt inn kommentarer til posten jeg skrev om gifte prester for et par dager siden. Jeg vil gjerne fortsette denne samtalen og skriver derfor her litt grundigere hva jeg selv mener om saken.

Hvis man argumenterer rent praktisk – hvordan de gifte og de ugifte prestene vi kjenner fungerer – så kommer vi nok ikke til noen konklusjon, for noen argumenter vil tale for og noen vil tale mot sølibatet.

Men nå er ikke Den (latinske delen av den) katolske kirkes praksis med sølibat for prester i vesentlig grad begrunnet praktisk. Man argumenterer jo først og fremst med at en person som ikke gifter seg, lettere kan innvie hele livet sitt til Kristus og til Kirken. Paulus skriver jo ganske tydelig om dette, og sier at et slikt liv på mange måter er det beste.

De som ikke er gift, har altså et bedre utgangspunkt, men man må vel også si at det er krevende å ikke være gift. Man kan lett bli litt sær, ensom, ensporet, og klarer kanskje ikke å fokusere på Gud og Kirken i den grad man absolutt skal og bør som prest. Å være gift kan kanskje kalles den gylne middelvei; man blir vel sjelden ’hellig’, men kan få mye god hjelp av ektefelle og barn til å bli en god person og en god kristen.

Den viktigste grunner for meg for at Kirken ikke bør åpne generelt for gifte prester, er at man ikke bør forandre en 1000-årig tradisjon som involverer flere hundre tusen prester. Man vil aldri ha oversikt over hva som kan skje, hvis man gjør noe så dramatisk. Da vil det være bedre å gjøre det i svært begrenset grad – og noen svært små åpninger har man jo fått.

Jeg skulle nok ønske at man (Vatikanet) hadde tatt bort noen av begrensningene som nå gjelder for gifte prester (innenfor latinsk ritus); at de ikke får bli sogneprester, at de knapt nok kan gjøre vanlig menighetstjeneste, men helst bør arbeide på skoler, sykehus, fengsler osv.

Til slutt: Noen har skrevet i kommentarene at en ugift prest har et kall, men at en gift prest har prestetjenesten som et yrke. Det vil jeg påstå er en stor misforståelse. Det er helt klart et kall for meg, det er helt klart kall i ortodokse og såkalte gresk-katolske kirker, og det har tradisjonelt sett også tydelig vært oppfattet som et kall fra Gud i protestantiske kirker.

Mer om liturgien

Liturgi /

En av de beste katolske bloggene i USA er skrevet av en kvinne som heter Amy Welborn. Hun skrev i går et par poster om (problemene mange opplever med) liturgien i Den katolske kirke, og fikk mange svar på det hun skrev.

Selv om vi ikke på langt nær har så mange moderne (=dårlige) messefeiringer i Norge som i noen andre land (jeg må innrømme at jeg merket meg probleme ganske tydelig også i Italia), så treffer det hun skriver også vår virkelighet:

1) Because the dominant way about thinking about liturgy among liturgy professionals is that what you want is too vertical. I really don’t want to get into stereotypes here, so I will try not to. But for 2 or 3 decades now, the prevailing paradigm of Catholic liturgy has been a) to awaken the attendee to the presence of God within and within his or her brothers and sisters in the community and to do so by b) affirming the goodness and unique giftedness of the gathered community.

2) Because in practice, what is in the books functions, practically as a template and guide and priests are not called on it. I am not convinced that liturgical education has been so great in seminaries of late, and the thrust in professional liturgical ministry programs has been very much on the here and now, on creativity, and so on.

3) What that does, by its very nature, is draw attention to ourselves. Our efforts become supreme, our relatedness, our sensibilities, our interpretations become the guide.

Fokus i messen blir rettet mot oss selv, og i mye mindre grad mot Gud, det er hovedpunktet i kritikken. LES HELE INNLEGGET HER – samt svarene fra leserne nederst på siden.

Hvorfor kan ikke katolske prester gifte seg

Katolsk /

Dagbladet har i dag lagt ut en lang artikkel om hvorfor katolske prester ikke kan gifte seg. Artikkelen er skrevet av Astrid Meland og er på mange måter god, men de dummet seg (som vanlig) ut mht overskriftene – den som akkurat nå står på Dagbladets hovedside er for tåpelig til å gjengi. Les artikkelen her.

Min venn og kollega – sogneprest Frode Eikenes i St. Olav domkirke i Oslo – sier bl.a. følgende til Dagbladet:

Han lever selv i sølibat, og synes det gir ham et nærere forhold til menigheten, terskelen for å kontakte prestene blir lav og tilliten høy. For ham er det vanskelig å se for seg en kombinasjon av prestekallet og familieliv.

– Det å være prest skal ikke ses på som et yrkesvalg. Det handler om et kall fra Gud, å identifisere seg med Kristus i det liv man lever og den oppgaven man gjør for folk. Man skal være helhjertet, og derfor er man kommet til at det å være prest faller sammen med å gi sitt liv fullt og helt til Gud og kirken uten reservasjon, sier Eikenes.

En underlig type lederskap i trosmenigheter

Økumenikk /

Avisen Dagen skriver i dag ganske sjokkerende ting om hvordan lederskap kan utøves i trosmenigheter. Når jeg leser dette, tenker jeg ca 15 år tilbake, da jeg som luthersk pastor i Arendal var med i en støttegruppe for avhoppere fra disse miljøene. Jeg møtte da mange mennesker som hadde blitt svært preget og såret av å ha vært i slike menigheter.

I Dagen forteller en tidligere ungdomspastor i Levende ord i Bergen hva han har vært med på:
– Som ledere i Trosbevegelsen ble vi opplært til å trakke inn i menneskers personlige liv, og skulle forandre alt. (…) Noen ganger blir jeg svært fortvilet med tanken på de menneskene som er blitt utsatt for menighetssystemet jeg var leder i. (…) Mange ganger har jeg reagert på voldsomme overtramp, men jeg turde ikke gjøre noe med det. Tenkte at det var jeg som var lite åndelig og ikke forstod hva mine ledere gjorde, skriver Tor Håkon Eiken.

LES RESTEN AV DENNE ARTIKKELEN HER.

HER ER EN BLOG MED MER OM SAMME SAK.

OPPDATERING 22/11

I dag skriver både Bergens Tidende og Vårt Land om denne saken.
Jeg har også i dag lest mange innlegg i denne posten på Andys blogg, som startet hele debatten.

Pave Benedikt på forsiden av Time Magazine

Katolsk /

Før pave Benedikts reise til Tyrkia nå i sutten av november skriver Time Magazine en stor artikkel om ham; og sier at han «har blitt en lysstråle, like mye som en moralsk leder. Plutselig, når han snakker, lytter hele verden.» Dette har skjedd i etterkant av Pavens foredrag i Regensburg, der han bl.a. snakket om ytringsfrihet og intellektuell redelighet.

Slik leser vi i TIME MAGAZINE:

Few people saw this coming. Nobody truly expected Benedict to be a mere caretaker pope — his sometimes ferocious 24-year tenure as the Vatican’s theological enforcer and John Paul’s right hand suggested anything but passivity — but neither did church watchers expect surprises.

They generally believed that he would sustain John Paul II’s conservative line on morality and church discipline and focus most of his energies on trimming the Vatican bureaucracy and battling Western culture’s «moral relativism.»

Although acknowledged as a brilliant conservative theologian, Benedict lacked the open-armed charisma of his predecessor. … …. But this year he has emerged as a far more compelling and complex figure than anyone had imagined. And much of that has to do with his willingness to take on what some people feel is today’s equivalent of the communist scourge — the threat of Islamic violence. … …

But by speaking out last September in Regensburg, Germany, about the possible intrinsic connection between Islam and violence and refusing to retract its essence … the pontiff suddenly became a lot more interesting.

In one imperfect but powerful stroke, he departed from his predecessor’s largely benign approach to Islam, discovered an issue that might attract even the most religiously jaded and managed (for better or worse) to reanimate the clash-of-civilizations discussion by focusing scrutiny on the core question of whether Islam, as a religion, sanctions violence.

LES CNN’s OPPSLAG OM DETTE ELLER DIREKTE I TIME MAGAZINE.

Søndagens tekster – om de siste tider

Liturgi /

Vi nærmer oss nå slutten av kirkeåret, og som vanlig møter vi tekster der vi hører om avslutningen av dette jordelivet og blir bedt om å vurdere vårt eget liv. I søndagens første lesning hørte vi: ”De som sover i jorden, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til skam og evig avsky. Da skal de forstandige skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.”

Når jeg arbeider med tekstene for denne søndagen, husker jeg et par ord fra min barndoms katekese. Det er ordene ”vi skal frykte og elske Gud, så vi …”, som var innledningen til forklaringen til hvert av de ti bud (i Luthers lille katekisme). Jeg syns de to ordene satt sammen vektlegger på en fin og balansert måte vår holdning til Gud; at vi elsker ham, men at vi også er redde for å gjøre ham i mot. Når vi i dag skal snakke om den evige dom, forstår vi jo godt hvorfor vi ikke skal gjøre mot hans vilje.

I evangeliet i dag hørte vi at ”himmelrommets krefter skal rokkes, og menneskene skal se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet”. Så kommer dommen – for alle mennesker ….

LES ALLE SØNDAGNS TEKSTER HER.

Samtale om økumenikk i Vatikanet i dag

Økumenikk /

I dag i Vatikanet hadde pave Benedikt XVI et møte med den samlede Enhetskommisjonen (the Pontifical Council for Promoting Christian Unity) som hadde arbeidet en stund med temaet «den nye økumeniske situasjonen». (Fra: Vatican Information Service)

I sin tale til kommisjonen sa paven bl.a.: «We live in a period of great changes in almost all areas of life, and we must not be surprised if this also impinges upon the life of the Church and on relations between Christians.» Nonetheless, «the aim of the ecumenical movement remains unchanged: the visible unity of the Church. … Vatican Council II considered the re-establishment of full unity among all Christians as one of its principal concerns. It is also my concern.» …. …. ….

«Fortunately,» he went on, «following a period of multiple difficulties, theological dialogue between the Catholic Church and the Orthodox Churches has taken on fresh impetus.» While «bilateral, open and friendly» dialogue is making progress with the ecclesial communities of the West. In this context, the Holy Father mentioned «the Joint Declaration on the Doctrine of Justification,» signed with the World Lutheran Federation, and to which the World Methodist Council has also given its approval.

Nonetheless, obstacles still remain, such as «the difficulty of finding a shared conception of the relationship between the Gospel and the Church, … of the mystery of the Church and her unity, and of the question of ministry in the Church. New difficulties have arisen in the field of ethics and, as a consequence, the different standpoints taken by the Christian confessions on current problems have reduced their possibility of guiding public opinion.»

«What must be promoted above all,» the Pope concluded, «is the ecumenism of love, that descends directly from the new commandment left by Jesus to His disciples. Love accompanied by coherent acts generates trust. … Ecumenical formation must also be intensified, on the basis of the fundamentals of Christian faith, in other words from the announcement of the love of God which was revealed in the face of Jesus Christ.»

Paven om moralspørsmål

Katolsk, Teologi /

Pave Benedikt har nylig snakket med biskoper fra Sveits og Tyskland, og i sine budskap til dem har han lagt vekt på etiske spørsmål. Han sier at han har tenkt mye over disse spørsmålene og at hans overbevisning er at det i dag er «to typer moral».


Peace, justice, and the defense of nature are the object of what is almost a new religion, regardless of the proposed solutions, which according to the pope “are often very one-sided and are not always credible.”

But on life and the family, there is a large following for an “antimorality” contrary to the morality proposed by the Church. Benedict XVI’s response is that it is necessary “to reconnect these two parts of morality, and make it clear that they must be inseparably united.”

In fact, “it is only if human life is respected from conception to death that the ethics of peace is also possible and credible.”

LES MER OM PAVEN OG MORALSPØRSMÅL HOS WWW.CHIESA.

Gifte prester?

Katolsk /

I dag snakket pave Benedikt med noen av sine nærmeste medarbeidere om muligheten for å åpne for gifte prester i Den katolske kirke. Dette skjedde bl.a. etter at tidligere erkebiskop Emmanuel Milingo (som har kontakter i Moon-sekten) på eget iniyiativ og tillatelse har ‘oridnert’ flere gifte menne til prester nylig. Paven har derfor invitert noen kardinaler til et møte for å undertake a reflection on requests for dispensation from celibacy as well as requests for readmission to priestly ministry presented by married priests in the course of the most recent years.

Møtet ser ikke ut til å ha ført til noen forandinrgener i Kirken, noe som heller ikke var ventet. Ifølge John Allen konkluderte møtet med følgende uttalelse:
The participants in the meeting had at their disposal detailed information concerning requests for dispensation from the obligation of celibacy presented during recent years, and concerning the possibility of readmission to the exercise of the ministry of priests who currently meet the conditions established by the Church.

The value of the choice of priestly celibacy in accordance with Catholic tradition was reaffirmed, and the need for solid human and Christian formation was underlined, both for seminaries and for ordained priests.

På den annen side skal nok en gift mann, tidligere anglikansk prest, ordineres til katolsk prest om akkurat en måned. Han skriver i bloggen sin akkurat om muligheten for gifte prester i Kirken. LES BLOGGEN HANS HER.

Fra bispekonferansen i USA

Teologi /

Denne uken er den katolske bispekonferansen i USA samlet og de har utgitt bl.a. disse aktuelle dokumentene:

* Ekteskapelig kjærlighet og livets gave (om prevensjon)

* Kirkelig tjeneste overfor personer med en homoseksuell ‘inklinasjon’

* Salige er de som er kalt til Lammets bord: Om å forberede seg rett til å motta Kristus i eukaristien

Alle filene kan lastes ned som pdf-dokumenter fra denne siden. http://www.usccb.org/bishops/index.shtml

Jeg har lest det siste dokumentet om nattverden grundigst, og der tar man opp hvordan kan være verdig til å motta kommunion, hvilke alvorlige synder man må skrifte til en prest, hvordan man rett før messen forbereder seg rett og hvordan man i selve messen deltar i den hellige handlingene. Om selve den eukaristiske bønn står det:

We are to unite ourselves in mindful and heartfelt worship, adoration, praise, and petition with the priest as he prays the Eucharistic Prayer, for he is praying in the person of Christ the Head and on behalf of and in the name of the whole Church. That prayer is an offering of praise and thanksgiving for God’s work of creation and
salvation. It is a proclamation in which the Body and Blood of Christ are made present by the power of the Holy Spirit and in which we are joined to Christ in offering sacrifice to God the Father. Our “Amen” at the conclusion of the Eucharistic Prayer confirms our “yes” to that prayer.

I to tillegg tar dette dokumentet også opp om ikke-katolikker kan ta imot kommunion i Den katolske kirke, og om katolikker kan ta imot kommunion i andre kirker. Det er ikke noe nytt og revolusjonerende i dokumentet, men det er en god sammenfatning av Kirkens lære.

Første møte mellom katolske og anglikanske biskoper i England

Økumenikk /

I går og i dag er 70 biskoper samlet til noe som visstnok (og utrolig nok) er det første offisielle møtet mellom anglikanske og katolske biskoper i England og Wales. Økende sekularisering er ett av temaene de her skal ta opp.

Dr Rowan Williams and Cardinal Cormac Murphy-O’Connor were to issue a joint statement later today on the importance of working together and how to surmount the differences that remain between the two churches.

The 40 Anglican and 30 Catholic bishops began their unprecedented two-day meeting at Hinsley Hall at lunchtime. The bishops prayed and worshipped together and discussed how to heal the historic rift between them.

Senere i artikkelen står det også at erkebiskop Rowan Williams skal møte pave Benedikt XVI i Roma neste uke. Dette møtet er en markering av det første møtet mellom paven (Paul VI) og erkebiskopen av Canterbury (Michael Ramsey) for 40 år siden.

The 1966 meeting is regarded as an ecumenical milestone because it led to the setting up of the Anglican-Roman Catholic International Commission (Arcic) and to an era of unprecedentedly warm relations between Catholics and Anglicans.

Relationships have cooled recently because of the ordination of women priests and bishops in some parts of the Anglican Communion, and more recently the consecration in 2003 of an openly gay bishop in The Episcopal Church in the US. Advisers spoke openly of an «ecumenical winter».

But against some expectations, Pope Benedict XVI has shown himself to be an enthusiastic promoter of dialogue. It is hoped that his meeting with Dr Williams will lead to the setting up of the third round of talks under the Arcic umbrella, in which greater sharing of buildings and non-eucharistic services could be promoted.

LES MER OM MØTET HER.

Ny leder av Kirkerådet

Økumenikk /

Nils-Tore Andersen ble i går valgt til ny Kirkerådsleder, og jeg har i dag lest om valget to steder. Først i Stavanger Aftenblad, der vekten lå på at han var den konservative kandidaten – i tillegg ble Jens Petter Johnsen som kirkerådsleder og biskop Kvarme nevn som personer som har beveget Den norske kirke i konservativ retning de siste par årene. Andersen er selv ‘mot homofilt samliv’ (det ville vel overraske alle som kjenner ham om han ikke var det), men han uttalte at han ville akseptere kirkens vedtak, uansett hva det skulle bli i denne saken.

Men Afteposten har en nokså ulik vinkling på denne saken, og skriver: Vi må akseptere at det i homofilisaken er to ulike syn og derfor blir den videre prosessen svært viktig for kirken. Ettersom vi skal arbeide med Lærenemdas uttalelse det neste året, ønsker ikke jeg å binde meg til et standpunkt, sier Andersen.

Her virker det som Nils-Tore Andersen har et helt åpent syn på homofilt samliv, det ville overraske (og skuffe) meg hvis det var tilfelle.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Sekularisering av gudstjenesten – vår største trussel

Liturgi, Teologi /

Kirkens største trussel i dag er sekulariseringen av gudstjenesten. Den står mer og mer i fare for å bli et speilbilde av omgivelsens populærkultur. Jeg leste denne uttalelsen av Peter Halldorf i Dagen i dag, da jeg (på min fridag) gikk gjennom siste ukes nummer av både Dagen og Vårt Land på biblioteket her i Stavanger.

En slik uttalelse er jeg enig i og syns er svært interessant, denne forståelsen av gudstjenesten var jo et viktig grunn til at jeg selv ble katolikk. Derfor søkte jeg i kveld etter mer opplysninger om dette på nettet, og fant en lang artikkel om dette årlige høstmøtet som det svenske tidsskriftet Pilgrim står som arrangør av. I år talte Halldorf her om gudstjenestefeiring og eukaristiens betydning, som da igjen er blitt sitert av Dagen.

LES MER OM DETTE på Bjørn Olav Hansens blog.

Er Statskirkens dager talte?

Økumenikk /

Det ser sjokkerende nok ut til at vi kommer til å beholde Statskirken i overskuelig framtid, selv om en slik anakronisme ikke burde kunne være mulig i Norge i 2006. På årets kirkemøte i Den norske kirke (som startet i går) tror jeg nok følgende uttalelse gjengitt i Vårt Land er korrekt:
Jeg ser for meg at det med denne regjeringen blir status quo i statskirkespørsmålet, sa Kirkerådets leder Thor Bjarne Bore til Vårt Land etter Giskes tale.

Personlig meldte jeg overgang fra ‘Statskirken’ til Den evangelisk lutherske frikirke i 1983 nettopp fordi jeg mente at staten ikke skulle bestemme over kirken. Jeg var ung og utålmodig den gang, men hadde likevel ikke regnet med at denne helt nødvendige løsrivingsprosessen aldri skulle skje, slik det nå faktisk ser ut.

Etter uendelig mange runder med kommisjoner ser man ikke ut til å komme noen vei. Kommisjonene og Den norske kirkes ledere har lenge sagt at det bør bli en forandring, men det skjer likevel ikke. Denne gangen ser det ut til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet klarer å få mange med seg i sin forståelse av at staten må garantere for åpenhet og toleranse i Statskirken. Etter min mening er dette en ganske sjokkerende undervurdering av voksne menneskers rett til selvbestemmelse og en teologisk helt uakseptabel behandling av en kristen kirke.

LES MER OM VL’s RAPPORT FRA KIRKEMØTET HER.

Katolsk identitet

Katolsk /

* Forholdet mellom kristne og muslimer
* Katolsk identitet
* Sekulariseringen som Vestens krise

John Allen skriver om et foredrag han holdt for en forsamling av diakoner (og deres koner) for noen dager siden. Han var spurt om å snakke om aktuelle temaer fra Vatikanet, og valgte å fokusere på de tre temaene jeg startet denne posten med.

Alle disse tre punktene er av avgjørende betydning for Kirken, sa han. Og til hvert punkt er den sentrale utfordringen å finne det Aquinas kaller den «gyldne middelvei» mellom de to polene. Her er litt av det han sa om temaet Katolsk identitet:

It’s instructive to note that the term ‘Catholic identity’ does not appear in the documents of the Second Vatican Council. Such a concern would have seemed alien to many council Fathers, who presided over largely compact Catholic populations within which people memorized their catechisms, went to Mass and confession, took part in Corpus Christi processions, sent their sons and daughters to the seminary and the convent, and spoke the language of the Church without having to be reflective about it.

The question that drove the council was not whether we were identifiably Catholic, but rather what else we were …. At the time, a small minority inside and outside the council, a school of thought John XXIII once famously described as “prophets of doom,” warned that any compromise on Catholic distinctiveness would court seduction by secular modernism.

More than forty years later, it has to be admitted that the supreme self-confidence which allowed the majority to brush aside such concerns was perhaps a bit naïve. Today, we have seen two generations of Catholics who are effectively un-catechized, a collapse in vocations to the priesthood and religious life, Mass attendance rates in some parts of Europe which dip into the single digits, and all the other familiar indicators of a Western ‘ecclesiastical winter.’

LES MER OM HANS FOREDRAG HER.

Pressens dekning av det som skjer i Israel

Generelt /

Jeg følger alltid ganske godt med på det som skjer i Israel, bl.a. siden jeg som pur ung var på et studiesemester i Jerusalem. I uken som gikk var det stort fokus på, og sterk kritikk av Israel pga. et par israelske granater som bommet på sitt mål, og derfor drepte 18 palestinere. Dette ble selvsagt fordømt over hele verden, men det forundret meg denne gangen svært at man ‘glemte’ å ta med i nyhetsdekningen at Israel umiddelbart beklaget det som hadde skjedd. De hadde prøvd å treffe utskytningsstedet for raketter som akkurat da ble avfyrt mot israelske byer, og så bommet de dessverre med ca 500 m og traff en boligblokk.

Avisen Dagen – som har en helt annerledes og interessant dekning av av det som skjer i Israel og på Vestbredden – skrev i går om dette på lederplass:

Underveis i (militær)operasjonen skjedde det en episode der personer i kvinneklær infiltrerte kampsonen for å hjelpe beleirede terrorister å flykte. Etter avslutningen av Operasjon Høstskyer skjedde det nok en episode under israelsk granatskyting mot rakett-terroristene. Den kostet nærmere 18 sivile arabere livet. Begge episodene brukes nå, med urette, som propagandavåpen mot Israels rett til å forsvare seg mot terroristene.

Det første som bør sies om både operasjonen som helhet og de to enkeltepisodene, er at de var utløst av arabisk rakettskyting mot israelske sivile i Sderot og Asjkalon. Terroristene ville ha jublet av glede hvis de hadde greid å ramme 18 uskyldige sivile israelere med rakettene sine. Dette er selve utgangsfaktum i saken og hører derfor hjemme i den ene av rettferdighetens to vektskåler.

LES MER AV DAGENS DEKNING HER.

Skroll til toppen