En tradisjonalist har begynt å like den nye messen

Katolsk, Liturgi, TLM /

16apr_TLM
I England har Damian Thompson lenge vært en kjent katolsk journalist og blogger, og han har oftest kritisert de liberale kreftene i Kirken, og bl.a. elsket den tradisjonelle latinske messen. Nå ser dette ut til å ha forandret seg, kan vi lese i Catholic Herald (og nyheten diskuteres på en progressiv liturgiblogg):

… In the past few years I’ve been reintegrated into the ordinary Catholic Church. The process began when a musician friend started taking me to the low-key Sunday evening Mass at Farm Street. But things really picked up when I began regular attendance at the church opposite my flat, St Mary of the Angels, Notting Hill. My parish priest is the lovely Mgr Keith Barltrop, who has banished the last remnants of BCM (Bad Catholic Music); on Friday the shivers ran up my spine when, as I queued for the Adoration of the Cross, the organ struck up a familiar ground bass and I heard the Crucifixus of Bach’s B Minor Mass, exquisitely performed by a small choir that must have had professional singers in it. I fought back tears, which is how it should be on Good Friday.

Thanks to Fr Keith, there are proper candles in the sanctuary and a “Benedict Cross” on the altar. The servers are nicely drilled. But lots of them are girls and at every Mass there are lay ministers of Holy Communion. The sign of peace can be quite exuberant.

And it doesn’t bother me in the least. These are signs of the comforting “ordinariness” of worship that takes me back to my Catholic childhood. Indeed, the longer I attend, the more I realise that the cradle bits of my Catholicism never went away, though they’re not necessarily very edifying.

For example, my hearts leaps – just as it did in 1975 – when I hear the priest say the words, “the fount of all holiness” because it means he’s gone for the Second Eucharistic Prayer and it’s the shortest. Worse, I groan when the priest settles down for his moment of private prayer after Communion. The 13-year-old in me still thinks: come on, Father, we’re so tantalisingly near the end. …

I’m not going to try to justify these sentiments to David, my new fellow Catholic; you can’t expect a convert to understand. But they don’t really matter, either, because short Masses can be very uplifting. Parish priests, please note.

Muligens har det tradisjonalistiske miljøet der Thompson har vanket vært for elitistisk, muligens har de overdrevet høytideligheten i liturgien – jeg leste f.eks. for flere år siden at pave Pius X (for litt over 100 år siden) bemerket at prestene ikke måtte forlenge messene unødig (og slik irritere de troende). Jeg legger også merke til at Thompson har funnet en menighet der messen feires noenlunde verdig, og presten (som var min rektor på Allen Hall presteseminar da jeg var student der i 1997-98) har sluttet å bruke de aller dårligste messe»salmene».

Dokumentet etter bispesynodene om familien vil nok ikke avklare så mye

Katolsk, Teologi /

Sandro Magister mener i alle fall at man ikke skal forvente veldig mye klarhet i de 200 sidene, og referer til hva kardinal Kasper, erkebiskop Gänswein og kardinal Müller mener. Slik åpner artikkelen:

The anticipation of the apostolic exhortation in which Pope Francis will sum up the twofold synod on the family is becoming more feverish by the day.

And meanwhile the expectations concerning the papal document are being lined up on their respective fronts, even now presaging the divisions that will explode after its publication.

On the one side there is a triumphant Cardinal Walter Kasper, the leader of the reformers, according to whom the exhortation “will be the first step in a reform that will turn the page back for the Church after a period of 1700 years” (presumably a reference to the Council of Nicea in 325, canon 8 of which, according to a reckless exegesis, authorized communion for the divorced and remarried).

While on the opposite front there is for example Archbishop Georg Gänswein, prefect of the pontifical household and secretary of pope emeritus Benedict XVI, according to whom the exhortation will instead contain “what the magisterium of the Church has always said,” without deviations in doctrine or in pastoral practice.

The widespread sense is that both sides have a case to make, considering the invincible ambiguity that characterizes the pronouncements of Pope Francis. Because it is easy to foresee that anyone will be able to dig out from among the 200 pages of the document the passage that he likes most, and act accordingly.

The draft of the exhortation has also undergone the scrutiny of the congregation for the doctrine of the faith, which – according to several leaks – sent it back to the pope along with a number of proposed changes. It is not been made known if and to what extent Francis may have taken the observations of the congregation to heart.

What is known, however, is the thinking in this area of the prefect of the congregation for the doctrine of the faith, German cardinal Gerhard L. Müller, who is also one of the thirteen cardinals who at the beginning of the last synod warned the pope, in a letter, against the danger of “predetermined results on important disputed questions,” in rupture with tradition, especially on communion for the divorced and remarried.

And now Müller, just when the publication of the apostolic exhortation is imminent, has come out into the open again with a wide-ranging book-length interview, not only on the family but also on other burning questions.

The book was recently released in Spain, published by the Biblioteca de Autores Cristianos, and will soon be available in Italian, English, French, German …

Lenger nede i artikkelen gjengir Margister en del synspunkter fra Müllers intervjubok – om homofilt samliv, hvem som kan ta imot kommunion, protestantisering av Kirken, kvinnelige prester og sølibatet.

Kardinal Schönborn skal presentere Familiesynodens dokument

Katolsk, Teologi /

16april_schonborn
Det er nå kjent at det pavelige dokumentet, kalt Amoris Lætitia, som oppsummerer de to bispesynodene om familien skal offentliggjøres 8. april, og John Allen skriver at kardinal Schönborn skal presentere dokumentet. Han skriver om dette bl.a.:

In a move possibly hinting that Pope Francis will side with progressives on some contentious matters regarding family life, the Vatican announced Thursday that a keenly anticipated document from the pontiff will be released April 8 and presented by Cardinal Christoph Schönborn of Vienna, Austria. …

… During the two synods, Schönborn was seen as a leading exponent of the moderate-to-progressive position on those issues.

He was part of a German-language group, for instance, which proposed an “internal forum” solution to the question about Communion for those Catholics who divorce and remarry outside the Church.

The “internal forum” refers to private exchanges between believers and priests or bishops, generally in the context of the sacrament of confession. Although canon lawyers debate whether, and how, it could be applied to the divorced and remarried, advocates of allowing them to return to Communion generally see it as way to accomplish that on a private, case-by-case basis.

During an Oct. 26 press conference last year, Schönborn, whose own parents were divorced when he was a teenager, told reporters he felt that the synod could not recommend a clear yes or no to Communion for the divorced and remarried.

“There is no black and white, a simple yes or no,” he said, arguing that situations vary widely and so too must the Church’s response. …

Men Allen legger også til – og jeg har alltid husket at Schönborn var sekretæren som sammen med Ratzinger (og en komité) skrev Den katolske kirkes katekisme i 1992:

… It may also reflect a degree of political savvy, since despite his progressive-seeming stances on the key synod debates, Schönborn nevertheless also has solid conservative credentials.

He’s an intellectual protégé of emeritus Pope Benedict XVI, for instance, and was also the general editor of the Catechism of the Catholic Church under St. John Paul II.

A member of the Dominican religious order, the 71-year-old Schönborn is widely regarded as one of the most intellectually impressive members of the College of Cardinals, and was mentioned as a possible candidate to be pope himself in both the conclaves of 2005 and 2013.

Prestevielser i København

Katolsk, Liturgi, TLM /

16mars_Praestevielse_DK

Lørdag før palmesøndag, 19. mars, ble to unge menn ordinert til katolske prester i København. Vi leste i avisene her i Oslo at fire unge norske prester var til stede ved denne ordinasjonen, og akkurat nå har jeg besøk at to amerikanske prester, som har kommet til Norden pga disse prestevielsene. Den ene amerikanske presten skal bl.a. være diakon i en tradisjonell høymesse (levittmesse ble det kalt i Norge) som den ene nyordinerte presten skal feire i København kommende søndag. Vi kan lese bl.a. dette om ordinasjonene:

Ikke én siddeplads var ledig i Jesu Hjerte Kirke i København, da biskop Czeslaw Kozon på Sct. Josefs festdag, lørdag den 19. marts, præsteviede Jan Hansen og Kasper Baadsgaard-Jensen. Familie og venner, repræsentanter fra menighederne i Vejle, Fredericia og Aarhus – hvor Kasper og Jan har været i praktik det sidste år – og katolikker fra hele Storkøbenhavn samt præster og diakoner fra ind- og udland udgjorde den festlige og flotte ramme om præstevielserne.

Efter i flere år at have talt om præstemangel i bispedømmet føjer Jan og Kasper sig nu til rækken af fem nye præster, som biskop Czeslaw har viet til præstegerningen i løbet af de seneste seks måneder, idet biskoppen 3. oktober sidste år viede Davide de Nigris, Mate Rada og Gilberto Vinciguerra til præster i Sct. Knud Lavard Kirke.

Biskop Czeslaw tog i sin prædiken udgangspunkt i at Jan og Kasper blev præsteviede på Sct. Josefs festdag – som ”I for resten af jeres liv kommer til at forbinde med denne vigtige begivenhed” – hvor man fejrer den hellige Josef som Kirkens værnehelgen.

De to amerikanske prestene som nå er her i Oslo fortsetter sine studier i Roma og bor på det store amerikanske seminaret der, kan fortelle at det hver lørdag feires tradisjonell høymesse der, og at opp mot 100 av de 225 seminaristene deltar i disse messene (ikke alle hver lørdag). Tydeligvis er interessen for den tradisjonelle messen forholdsvis stor enkelte steder, selv om man ikek merker så mye til det i Norge.

Og her er teksten og bildet som «avslører» de norske prestene som reiste til København til prestevielsen.

16mars_norske_prester_kobenhavn

EWTN og Mother Angelica

Katolsk /

Flere år fra 1995, da jeg nettopp hadde blitt katolikk og også nettopp hadde begynt å bruke Internet, brukte jeg ressursene til Eternal Word Television Network (EWTN) ganske mye – de siste årene derimot ikke så mye. Likevel minnes jeg med glede stifteren av denne medietjenesten, Mother Angelica, som døde påskedag, 92 år gammel og etter flere års alvorlig sykdom. Catholic News Agency skriver slik om henne:

mother_angelica

The Catholic Church in the United States has lost the Poor Clare nun who changed the face of Catholicism in the United States and around the world. Mother Mary Angelica of the Annunciation, foundress of the Eternal Word Television Network (EWTN), passed away on March 27 after a lengthy struggle with the aftereffects of a stroke. She was 92 years old.

“Mother has always and will always personify EWTN, the network that God asked her to found,” said EWTN Chairman and Chief Executive Officer Michael Warsaw. “Her accomplishments and legacies in evangelization throughout the world are nothing short of miraculous and can only be attributed to divine Providence and her unwavering faithfulness to Our Lord.”

In 1981, Mother Angelica launched Eternal Word Television Network, which today transmits 24-hour-a-day programming to more than 264 million homes in 144 countries. What began with approximately 20 employees has now grown to nearly 400. The religious network broadcasts terrestrial and shortwave radio around the world, operates a religious goods catalog and publishes the National Catholic Register and Catholic News Agency, among other publishing ventures.

“Mother Angelica succeeded at a task the nation’s bishops themselves couldn’t achieve,” said Archbishop Charles Chaput of Philadelphia, who has served on EWTN’s board of governors since 1995. …

Engelske Catholic Herald skriver også om henne.

Etter at Herren hadde ikledd seg menneskelig skikkelse og lidd for de lidende

Katolsk /

Oppstandelsen_Jacopo_da_Cione

When the Lord had clothed Himself with humanity, and had suffered for the sake of the sufferer, and had been bound for the sake of the imprisoned, and had been judged for the sake of the condemned, and buried for the sake of the one who was buried, He rose up from the dead, and cried aloud with this voice: “Who is he that contends with me? Let him stand in opposition to me. I set the condemned man free; I gave the dead man life; I raised up the one who had been entombed. Who is my opponent? I, He says, am the Christ. I am the one who destroyed death, and triumphed over the enemy, and trampled Hades under foot, and bound the strong one, and carried off man to the heights of heaven; I, He says, am the Christ.

Therefore, come, all families of men, you who have been befouled with sins, and receive forgiveness for your sins. I am your forgiveness, I am the passover of your salvation, I am the lamb which was sacrificed for you, I am your ransom, I am your light, I am your Savior, I am your resurrection, I am your king. I am leading you up to the heights of heaven, I will show you the eternal Father, I will raise you up by My right hand.” … …

LES MER HER.

Påskedagens sekvens: Victimæ paschali laudes

Katolsk /

Over kan man høre den flotte påskesekvensen, med den tradisjonelle melodien i en ny innspilling.

Under ser man teksten på lating og norsk:

Victimæ paschali laudes immolent Christiani.
(Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.)
Agnus redemit oves; Christus innocens Patri reconciliavit peccatores.
(Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.)
Mors et vita duello conflixere mirando; dux vitæ mortuus, regnat vivus.
(Død med liv en tvekamp stred, som i under endte, da vår konge døden led, død til liv seg vendte. )
Dic nobis, Maria, quid vidisti in via?
(«Maria, tal for sant, om tegnene du fant.»)
Sepulchrum Christi viventis et gloriam vidi resurgentis.
(«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i stråleglans,)
Angelicos testes, sudarium et vestes.
(så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.)
Surrexit Christus spes mea: præcedet vos in Galilæam.
(Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder. Til Galilea vandrer han forut for eder.»)
Scimus Christum surrexisse a mortuis vere; tu nobis, victor Rex, miserere. Amen. Alleluia.
(Oppstanden er Kristus, det vet vi for visst. Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist. Amen. Alleluia.)

Under hører man samme tekst sunget til en melodi av Giovanni Pierluigi da Palestrina, arrangert for 8 stemmer.

Intervju med Fast Grunn – om økumeniske spørsmål

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Jeg ble for noen uker siden intervjuet av tidsskriftet Fast Grunn, som ville utgi et nummer om kirkelig splittelse. Her er intervjuet etter at det ble skrevet ut og korrigert litt av meg selv:

Kirken har en lang historie med splittelser bak seg. Noen av disse splittelsene er leget, mens andre vedvarer. Ulike retninger ser svært ulikt på hverandre. Fast Grunn snakket med representanter fra to av de eldste kirkene – Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke.

Oddvar Moi, prest i Den romersk-katolske kirke

Hvordan forholder den romersk-katolske kirke seg til de mange splittelsene vi ser i kristenheten? Hva er deres selvforståelse i dette bildet?

Vi katolikker regner kirken som udelt fram til skismaet i 1054 og ser på de ortodokse som like gamle og tradisjonelle. Det vi mener er det mest avgjørende punktet overfor de ortodokse handler om anerkjennelsen av pavens overordnede posisjon.

Når det gjelder reformasjonen i vest, er vi mer kritiske. I et dokument fra Vatikanet i 2000, Dominus Jesus, ble det blant annet slått fast at vi vi stiller krav til at en kirke har et utbygd episkopat for å kunne anerkjennes som fullt ut en kirke. De som ikke har et ordentlig bispeembete – med den apostoliske suksesjon – kan vi ikke kalle kirke, men heller kirkelignende trossamfunn. Vi anerkjenner i denne sammenheng den ortodokse ordinasjonen.

Hva er deres lære/oppfatning av spørsmålet om hvorvidt medlemmer av andre kristne kirkesamfunn kan oppnå evig salighet dersom de står utenfor den romersk-katolske kirke?

Her er dåpen aller viktigst. Men når katolikker er på sitt strengeste, vil vi si at en person som er fullt overbevist om at den katolske kirke er den sanne kirke, og likevel lar være å bli medlem, vil han ha et problem med sin frelsessak. Men i tilfeller hvor for eksempel en protestant ikke er overbevist om dette, men er døpt og tror på Gud, ja, da tror vi at han blir frelst.

Et annet spørsmål er de som ikke har hørt? Har de fått noen mulighet? Vi tror at slike personer vil på en eller annen måte få en mulighet til å komme inn i fellesskap med Jesus. Og i den sammenheng vil jeg understreke at det nevnte dokumentet, Dominus Jesus, tydelig fastslår at det er kun gjennom Jesus frelsen er mulig.

Hvordan forholder katolikker seg til henholdsvis orientalske (koptere, assyriske etc.), ortodokse og protestantiske kristne? Hvem står dere nærmest og hvem står dere lengst fra? Hvilke lærepunkter anses som viktigst og mest presserende å løse for å kunne komme nærmere hverandre?

I mange områder av Midtøsten og Etiopia finner vi gamle, orientalske kirker som står i fellesskap med paven og Den romersk-katolske kirke. I liturgien følger noen av disse mer eller mindre latinsk ritus (liturgi), mens de fleste følger ortodoks ritus av ulik art. Vi godtar også at de følger ortodoks dåpspraksis i stedet for latinsk, og gir konfirmasjon og kommunion sammen med barnedåpen. Disse kirkene har stor frihet og selvstyre, men felles for dem alle er at de er godkjent av paven og anerkjenner hans spesielle posisjon.

Når det gjelder de ortodokse ellers, er det punktet med pavens ledelse som vi ønsker at de skal endre.

De protestantiske kristne utgjør et større problem. Og dette er, som nevnt, særlig knyttet til kirkesyn og embetssyn. For oss er den apostoliske suksesjon veldig viktig. Det handler om overgivelse av myndighet og det handler om at det er knyttet ulik myndighet og ulike oppgaver til embetene i hierarkiet. Ingen kan ordinere uten en biskop, og vi kan ikke feire nattverd uten en prest.

Det økumeniske arbeidet viser også en viss differensiering. Man tok først, i 1963 et møte med de ortodokse, der fordømmelsene ble trukket tilbake. Deretter fulgte anglikanerne og siden lutheranerne, hvor særlig felleserklæringen om rettferdiggjørelsen var viktig. Siden har vi også ført samtaler med andre protestanter. Da mormonerne henvendte seg, ble det bl.a. erklært at deres dåp ikke er gyldig. Dette skyldes mest at de ikke har dåp i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Hvordan vil du fra et katolsk perspektiv vurdere uenigheten i Den norske kirke om homofil vigsel? Hvordan ville en slik diskusjon sett ut blant katolikker? Ville det ført til brudd/ splittelse/ ekskommunikasjon, eller har dere en struktur/organisering som gjør det mulig å leve med store spenninger?

En viktig forskjell er at verken prester eller lekfolk ville hatt noe med debatten å gjøre. Det foregår på helt andre nivåer, blant biskopene.

I selve homofilisaken vil vi også argumentere annerledes og legge naturretten til grunn i større grad. For at et ekteskap skal kunne inngås etter katolsk syn, må ekteparet si seg villige (og ha mulighet) til å motta barn.

Et annet eksempel kan være vielse av gjengifte. Ingen katolsk prest vil på eget initiativ vie en fraskilt, ganske enkelt fordi ekteskapet da vil være ugyldig. Gjengifte er kun lov dersom det første ekteskapet erklæres ugyldig. Det er en ganske lang prosess, via en kirkelig domstol (tribunal) at dette kan skje. Så det å presse gjennom forandring ved hjelp av ulydighet er mye mindre attraktivt.

I Den romersk-katolske kirke finnes det noen svært radikale grupper som kan gjøre ting som er langt over grensen for hva som er akseptabelt. Reaksjonen mot slike er i ytterste konsekvens ekskommunisering – at de stenges ute fra Kirkens kommunion.

Et kloster som får mange nye kall

Katolsk /

Catholic Herald skriver om klosteret HEILIGENKREUZ utenfor Wien, bl.a.:
heiligenkreuz

Heiligenkreuz is more than a popular attraction. It is living and growing. This one monastery ordains more priests than some archdioceses. The oldest continuously occupied Cistercian monastery in the world, founded in 1133, is now thriving. There are currently more than 90 monks – 30 years ago it was half that – with an average age of under 50. Vocations are booming. Last year Heiligenkreuz clothed another eight novices, and candidates come from all over the world, including recently from England.

Fourteen monks currently teach at the faculty of theological studies, sited in the monastery’s new campus. With some 300 students, this is now the largest Catholic study centre in the German-speaking world. It is part theological academy, part seminary, teaching not only members of its community but also laity (both men and women), and 160 future diocesan priests and Religious from throughout Europe and the developing world. …

… Sebastian Cody, a British media consultant who has been visiting Heiligenkreuz for decades, says the reforms of the 1960s were a turning point. “I was privileged, as a very young man, to meet the late Abbot Karl Braunsdorfer. He was a Council Father who, when he returned to the monastery in the mid-1960s, had the responsibility to institute reform. And what he set – after no doubt deep soul-searching, faced with the many temptations of that era – sowed the seeds for the later flourishing, although at the time of his death in 1978 he might not have seen all the fruits.”

… The liturgy was reformed along the lines laid out by the Second Vatican Council. A new Latin edition of the monastic breviary was made especially for Heiligenkreuz, and Gregorian chant was again given pride of place. The habit was retained. Any visitor will be struck by the dignified liturgy that is at the heart of life in Heiligenkreuz. …

Intervju med pave (emeritus) Benedikt

Paven, Teologi /

Det har nylig blitt offentliggjort et intervju med pave (emeritus) Benedikt XVI, som tar opp temaer som «mercy and our need for forgiveness, salvation through the cross, the necessity of baptism, and the importance of sharing in Christ’s redeeming love.» Intervjuet ble gjort i oktober i fjor, før en konferanse om rettferdiggjørelse og tro i Roma (i Jesuittenes kirke Il Jesu) – der teksten ble lest opp av erkebiskop Georg Gänswein.

Forandringer i synet på rettferdiggjørelse blir tatt opp tidlig i intervjuet, er der leser vi bl.a.:

For the man of today, compared to those of the time of Luther and to those holding the classical perspective of the Christian faith, things are in a certain sense inverted, or rather, is no longer man who believes he needs justification before God, but rather he is of the opinion that God is obliged to justify himself because of all the horrible things in the world and in the face of the misery of being human, all of which ultimately depend on Him. In this regard, I find it significant that a Catholic theologian may profess even in a direct and formal this inverted position: that Christ did not suffer for the sins of men, but rather, as it were, had «canceled the guilt of God.» Even if most Christians today would not share such a drastic reversal of our faith, we could say that all of this reveals an underlying trend of our times. When Johann Baptist Metz argues that theology today must be “sensitive to theodicy”, this highlights the same problem in a positive way. Even rescinding from such a radical contestation of the Church’s vision of the relationship between God and man, the man of today has in a very general way the sense that God cannot let most of humanity be damned. In this sense, the concern for the personal salvation of souls typical of past times has for the most part disappeared. …

Også vanskelige spørsmål om frelse og misjon tas opp i intervjuet:

… There is no doubt that on this point we are faced with a profound evolution of dogma. While the fathers and theologians of the Middle Ages could still be of the opinion that, essentially, the whole human race had become Catholic and that paganism existed now only on the margins, the discovery of the New World at the beginning of the modern era radically changed perspectives. In the second half of the last century it has been fully affirmed the understanding that God cannot let go to perdition all the unbaptized and that even a purely natural happiness for them does not represent a real answer to the question of human existence. If it is true that the great missionaries of the 16th century were still convinced that those who are not baptized are forever lost – and this explains their missionary commitment – in the Catholic Church after the Second Vatican Council that conviction was finally abandoned.

From this came a deep double crisis. On the one hand this seems to remove any motivation for a future missionary commitment. Why should one try to convince the people to accept the Christian faith when they can be saved even without it? But also for Christians an issue emerged: the obligatory nature of the faith and its way of life began to seem uncertain and problematic. If there are those who can save themselves in other ways, it is not clear, in the final analysis, why the Christian himself is bound by the requirements of the Christian faith and its morals. If faith and salvation are no longer interdependent, faith itself becomes unmotivated.

Kristi frelsende lidelse og seierrike oppstandelse, som knuser den gamle fiendes hovmot

Katolsk, Liturgi /

Slik lyder bønner og antifoner i dagens messe, mandag i den stille uke (les alle tekstene her):

Inngangsvers
Herre, gå i rette med dem som går i rette med meg; strid mot dem som strider mot meg. Grip skjold og verge og kom meg til hjelp; si til min sjel: Jeg er din frelser.

Kollektbønn
Allmektige Gud, vi ber deg, at vi som er svake, må få ny kraft ved din enbårne Sønns lidelse, han som lever og råder…

Bønn over offergavene
Herre, ta nådig imot disse hellige mysterier, som du har gitt os for å ta bort den dom som hviler over oss. Vi ber deg, la dem bringe oss evig liv. Ved Kristus, vår Herre.

Pasjonsprefasjon II
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, ved Kristus, vår Herre.
Nå nærmer dagen seg for hans frelsende lidelse og seierrike oppstandelse,
den som knuser den gamle fiendes hovmot, og minner oss om vår gjenløsnings mysterium.
Ved ham priser englenes hærskare din majestet og gleder seg evig for ditt åsyn.
Vi ber deg, forén våre røster med dem, idet vi jublende istemmer:

Kommunionsvers
Skjul ikke ditt åsyn for meg på nødens dag. Bøy ditt øre til meg, skynd deg og svar meg når jeg roper.

Bønn etter kommunion
Herre, vi ber deg, se til ditt folk. Våk i din miskunn over de hjerter som dette sakrament hår helliget, og gi oss å verne om de midler du nådig har gitt oss til evig frelse. Ved Kristus, vår Herre.

Sannhetens medarbeidere

Paven, Teologi /

Coat_of_arms_Ratzinger_l En presteblogger i England, Fr Ray Blake, har skrevet et interessant innlegg om pave Benedikt og hans vektlegging på sannheten. Han skriver bl.a.:

… … Truth was front and centre of the Benedictine pontificate, and along with it a certain intellectual precision and a desire to define precisely what we mean and what the Church believes. This type of precision was always at the heart of Ratzinger’s ministry, it was there in his time of Prefect of the CDF. I think a great turning point occurred with his commissioning of Cardinal Schönborn to produce the Catechism of the Catholic Church. I remember speaking to a seminarian who said, «Until the Catechism was published in 1994 we were told any old rubbish was Catholic teaching, then we were able to check for ourselves. It was amazing the effect a copy of it in a seminary class room on even the most way out lecturer». Therefore 1994 became a significant turning point, when ‘the faith’ was placed in the hands of ordinary Catholics, rather than something which was claimed by ‘specialists’. Another great turning point was Dominus Jesus in 2000 which brought precision to our christology and ecclesiology.

Benedict’s pontificate was a search for truth that animated countless Catholics, I suspect this was one of the reasons for the rise in numerous Catholic citizen journalists and the flourishing of the Catholic blogosphere. More importantly I believe that it gave rise to a culture for transparency, openness and accountability in the Church. Benedict made it possible for us to ask the simple question, «Is this true?» and to expect an answer, He gave us a point of reference to understand that there were not many truths but one Truth and that this Truth is the Incarnate Word, the 2nd Person of the Holy Trinity, Jesus Christ himself an objective and real presence that should be at the heart of the Church. For Benedict a denial of Truth was a denial of Christ himself, an obfuscation of it an obfuscation of Christ, a lack of clarity about it, a lack of clarity about Christ.

Truth for Benedict was the disinfecting sun-light, it was the answer to corruption and self-seeking within the Church, as much as it was to false teaching or to obfuscation or a lack of transparency or on a more mundane level bishops covering up child abuse, financial corruption or lobby groups, gay or otherwise, or plain heresy.

The search for Truth seems to have stimulated vocations to the priesthood, it certainly gave an impetus to Catholic intellectual life and the desire of Catholic intellectuals to teach and give ordinary Catholics an intellectual underpinning to their faith. … …

Siste feriebilde

Generelt /

blaa_lagune_l

Bildet over viser mine kone og meg i Den blå lagunen ikke langt fra Keflavik flyplass, vi stoppet på i Island to dager på vei fra Seattle til Oslo. I går besøkte vi Geysir og Thingvellir, og i dag var vi i Nasjonalmuseet i Reykjavik og så tre timer i Den blå lagunen.

Jeg har hatt ulønnet permisjon fra 1/11-15 til 29/2-16 og også brukt feriedager fra 2015 (i oktober) og disse to ukene i mars har jeg brukt feriedager fra 2016. Jeg har for det meste lest nokså flittig i mine liturgibøker, men siste helg i Oregon, USA, med familiebesøk, og disse to dagene på Island har virkelig vært ferie. Jeg håper også at vi stort sette har kommet over den ni timers tidsdifferansen mellom USAs vestkyst og Norge, sist natt sov vi i alle fall fra 19.30 til 07.30, bare avbrutt av to timers våken tilstand mellom 01 og 03. I natt legger vi oss ikke før kl 22, og står opp kl 05 for å nå det tidlige flyet med Icelandair til Oslo.

Fra og med fredag denne uka er det fullt arbeid for meg igjen i St Hallvard menighet.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo Palmesøndag

TLM /

Denne søndagen feires Palmesøndag etter den tradisjonelle kalenderen, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00. Slik lyder messens inngangsvers:

Herre, hold ikke din hjelp borte fra meg; se nådig til mitt forsvar. Frels meg fra løvens gap og min ringhet fra enhorningens horn. Gud, min Gud, se til meg i nåde. Hvorfor har du forlatt meg? Mine synders rop er langt borte fra frelsen.

Les alle dagens tekster og bønner her – og se en oversikt over vårens messer her.

Konsert med musikk av Johann Adolf Hasse

Generelt /

I dag, siste dag i USA (i Portland, Oregon) var vi på en konsert (i tillegg til messe St Mary’s Cathedral og familiebeøk) der vi både hørte en kantate av J. S. Bach (nr. 23, Du wahrer Gott und Davids Sohn) og stykket «Miserere i C moll» av Johann Adolf Hasse, en komponist som ikke mange kjenner – men som vi forstod burde bli bedre kjent.

I morgen kjører vi i bil til flyplassen i Seattle/Tacoma og setter kursen hjemover – til Island i første omgang.

Tre bøker som er kritiske til deler av den nye liturgien

Katolsk, Liturgi /

Denne siste studieuka leser jeg også disse tre bøkene (som jeg alle i større eller mindre grad har lest tidligere), bøker som alle er kristiske til liturgirevisjonen etter konsilet.

lang_turning_to_the_lord Den første av disse bøkene er Turning Towards The Lord av Fr. Uwe Michael Lang, og Amazon skriver om den:

Turning towards the Lord presents an historical and theological argument for the traditional, common direction of liturgical prayer, known as “facing east”, and is meant as a contribution to the contemporary debate about the Catholic liturgy. Lang, a member of the London Oratory, studies the direction of liturgical prayer from an historical, theological, and pastoral point of view. At a propitious moment, this book resumes a debate that, despite appearances to the contrary, has never really gone away, not even after the Second Vatican Council. Historical research has made the controversy less partisan, and among the faithful there is an increasing sense of the problems inherent in an arrangement that hardly shows the liturgy to be open to the things that are above and to the world to come. … Without claiming to offer major new insights, Lang carefully presents the results of recent research and provides the material necessary for making an informed judgment. It is from such historical evidence that the author elicits the theological answers that he proposes.

Den andre boka er The Reform of the Roman Liturgy: Its Problems and Background av Klaus Gamber. Om denne skriver Alcuin Reid på Amazon:

The news that this book has been brought back into print by Roman Catholic Books is very good news indeed, for it is a seminal work which has done much to expose the extent of discontinuity in the post-conciliar reform. It stands alongside Archbishop Bugnini’s own book, The Reform of the Liturgy, as essential reading – though Gamber is certainly the more accessible of the two.

Gamber’s book is in fact two books. The first examines the overall work of the changes made to the liturgy in the 1960’s. He sees the question of whether or not the changes were an organic development as crucial. His conclusions speak for themselves: «Obviously, the reformers wanted a completely new liturgy, a liturgy that differed from the traditional one in spirit as well as in form; and in no way a liturgy that represented what the Council Fathers had envisioned, i.e., a liturgy that would meet the pastoral needs of the faithful» (p. 100). Gamber is clear and unequivocal: a large mistake has been made with regard to the liturgy, unprecedented in the Church’s history.

gamber_reform_liturgy However, it would be wrong to align Gamber with traditionalists who draw a line at 1962, 1955, or even earlier, beyond which all change is anathema. Gamber is a critical liturgical historian, as shown by his precise and detailed discussion of the question of which way the liturgy should be celebrated, which comprises the second book in this volume.

Gamber’s concerns are historical, doctrinal and pastoral. He readily accepts the appropriateness of vernacular readings, and even of the pruning of some of the later accretions to the Traditional Roman Rite (Psalm 42 from the prayers at the foot of the altar, the Offertory prayers, the last Gospel). These prudential decisions can be argued about, as they were at Trent. But he staunchly defends traditions integral to the Roman Rite throughout its history, e.g., facing eastwards and the Roman Canon, and deprecates «the cold breath of realism [that] now pervades our worship» (p.13).

Gamber speaks frankly of the destruction of the Roman Rite after the Council, the last example of which can be found in the Ordo Missae promulgated in 1965 as the reform called for by the Council. Significantly, Archbishop Bugnini dismissed this 1965 reform as insufficient because its alterations were merely «peripheral», insisting that «radical» changes were what was needed.

It is Gamber’s brave, loyal `critical traditionalism’ that gives such importance to his writing. His theses are well documented, and his research is impressive. One hopes more of his writings will be made available in translation.

crouan_liturgy_after_v2 Den tredje og siste av disse kritiske bøkene er The Liturgy After Vatican II: Collapsing or Resurgent? av Denis Crouan. Om denne kan vi lese:

Crouan, the author of several studies on liturgical questions including the book The Liturgy Betrayed presents another penetrating work on the state of the Eucharistic Liturgy, the problems and errors that still exist, and how to correct these abuses. The responses Crouan has received to all of his writing and speaking on this topic from Catholics of every stripe show the weariness and confusion of many of the faithful regarding the Sacred Liturgy.

Crouan says that the great majority of Catholics need and want, not celebrations that are “pastorally correct”, but a Eucharistic liturgy that offers all the guarantees of Catholicity and leads them to an authentic contemplation of the mysteries being celebrated. He expresses the urgency needed to examine what is going on in parish churches, and to clarify matters by acknowledging the liturgical errors in order to establish a greater fidelity to the real teaching of Vatican II and the Roman Missal.

The Liturgical Movement in the US

Liturgi /

k_pecklers_unread_vision Etter å ha lest mange bøker de siste fem månedene som presenterer Kirkens liturgi de siste mange hundre (og opp til to tusen) år, leser jeg nå den siste uka av studiepermisjonen litt nyere stoff. Bl.a. denne boka som jeg allerede har lest en gang før (for 7-8 år siden): The Unread Vision: The Liturgical Movement in the United States of America: 1926-1955 av Keith F. Pecklers, SJ.

Amazon skriver om den:

Biographies have been written of the liturgical pioneers in the United States, and scholars have studied particular aspects of the movement. This volume is the first to treat the movement synthetically. As a social history, the liturgical movement in the United States is examined not only from the perspective of the people who were behind it but also from its socio-cultural context. Grounded in the theology of the Mystical Body of Christ, the pioneers’ call for full and active liturgical participation necessarily included social responsibility. At the heart of the liturgical movement in the United States in the 1930s and 1940s was one fundamental principle: liturgy and social justice are inseparable. The author calls for a new liturgical movement and for the rediscovery of that inseparable relationship within the contemporary American church.

Nyttig og oppdatert bok om messens utvikling

Liturgi, Teologi, Økumenikk /

spinks_eucharist Do this in Remembrance of Me: The Eucharist from the Early Church to the Present Day av Bryan D. Spinks er den siste oversiktsboka over messens utvikling jeg har med meg, og jeg har lest den ferdig i dag. (De siste bøkene jeg har med meg på dette studieoppholdet handler mer om liturgisk utvikling de siste 100 år – og jeg kommer tilbake til dem.)

Jeg må si at jeg likte Spinks bok svært godt; den viser et helt oppdatert (den er fra 2013) bilde av liturgihistorien, og er skrevet på en saklig og ryddig måte. (Bl.a. slår den klart fast at den såkalte Apostoliske Tradisjon (Hippolytus) ikke kan brukes til å beskrive den liturgiske tradisjonen i Roma.) Den beskriver mange liturgiske tradisjoner (den egyptiske og den etiopiske kjente jeg f.eks. lite til fra før) og ser også på reformasjonens forandringer (her er jeg riktignok mye mer interessert i den lutherske enn den reformerte eller radikale reformasjonens liturgi). De mange fotnotene og den fyldige bibliografien gir også mye viktig informasjon.

Amazon skriver om boka:

Bryan Spinks’s book is an outstanding new manual on the historical development of the Eucharist. It is excellent not only because it connects liturgical texts and rituals with Eucharistic theologies, but also because of its wide range, varying from the New Testament data to current practice in East and West; from the early Anaphoras to present-day Dutch Table Prayers and internet liturgies; and from the ancient Ethio-Eritrean tradition to contemporaneous Pentecostalism. Bryan Spinks displays great scholarship, investigating the primary sources in many regions, languages, and eras. This will be a ‘classic’, a standard work on Eucharistic liturgies and theologies for many years to come.

Nest siste bok om messens utvikling og teologi

Liturgi, Teologi /

gihr_eucharist Den nest siste store oversiktboka over messens liturgi jeg har sett på er The Holy Sacrifice of the Mass: Liturgically, Dogmatically and Ascetically Explained av Fr Nicholas Gihr. Den ble utgitt i 1902, men er ny utgitt i nylig, min utgave (fotostatkopi) er fra 2013.

En anmeldelse av denne bok hos Amazon er svært positiv:

The book explains ever aspect of the Mass in minute detail. It covers topics from the virtue of religion and the meaning and efficacy of sacrifice to the two kinds of merit in the Mass, intrinsic and extrinsic–intrinsic being infinite and dependent on Christ, extrinsic being finite and dependent on man–to the use and meaning of light at the Holy Sacrifice of the Mass, and the liturgical act of the fraction of the host and the mingling of the consecrated elements. It explains in detail every prayer and gesture of the of the ancient rite of Mass!

Dessverre fant jeg ikke selv boka særlig nyttig; jeg fant ikke noen virkelig drøfting av temaet (hva betyr det at messen er et offer?) i den, mer en oppregning av (litt slagordpregede) meninger. Det er nok også et problem at boka er over 100 år gammel.

Jeg har vært opptatt av hva det betyr at messen er et offer i flere år, og har forsøkt å finne bøker som tar opptemaet – men etter flere forsøk har jeg funnet lite nyttig. Unntaket er Sacrifice and Community: Jewish Offering and Christian Eucharist, skrevet av professor Matthew Levering og utgitt i 2005. Denne boka leste jeg i desember i fjor og skrev om HER, HER og HER.

Skroll til toppen