mai 312007
 

Vi leser videre i Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme om “livet i Den Hellige Ånd”:

363. Hva er frihet?
Frihet er makten Gud har skjenket mennesket til å handle eller ikke handle, til å gjøre sånn eller slik og på den måten ta bevisste avgjørelser. Friheten kjennetegner de ekte menneskelige handlingene. Jo mer en gjør det gode, desto friere blir en. Friheten når så sin fullendelse når den er rettet mot Gud, det høyeste gode og vår salighet. I friheten ligger også muligheten til å velge mellom godt og ondt. Å velge det onde er et misbruk av friheten og fører til syndens slaveri.

364. Hva er forholdet mellom frihet og ansvar?
På grunn av sin frihet er mennesket ansvarlig for sine handlinger i den grad de er frie. Tilregnelighet og ansvar kan minskes, ja, forsvinne ved uvitenhet, uaktsomhet, tvang, frykt, vanemessighet og overstadige følelser.

365. Hvorfor har ethvert menneske rett til å utøve sin frihet?
Retten til å gjøre bruk av sin frihet tilkommer ethvert menneske har, fordi den uadskillelig henger sammen med menneskeverdet. Denne retten må det alltid tas hensyn til, særlig i moral- og religionsspørsmål. Den må bli anerkjent gjennom den statlige lovgivning, og bli beskyttet, innenfor rammen av det felles gode og den offentlige orden.
Continue reading »

mai 312007
 

Dette er et spørsmål som diskuteres mye i store deler av verden, men lite i Norge. (Bortsett visse kontroverser i Den norske kirke rundt spørsmålet om nattverdnekt for personer som utfører eller aktivt støtter fri abort. Daværende kapellan i Øksnes, Jon Syver Norbye, er her det mest kjente eksempelet, da han i 1992 ønsket å øve kirketukt mot en lege som aktivt støttet fri abort, men ikke fikk støtte av sin biskop.) I USA har man ganske grundig diskutert om katolske politikere som aktivt støtter fri abort fortsatt kan motta nattverden. Og ved pavens reise til Brasil nå nylig ble han spurt om akkurat dette, og svarte bekreftende at slike personer ikke burde motta nattverden. Dette svaret ble så mildnet litt av Vatikanets pressekontor, og mange syntes det var underlig at paven skulle sensureres – av Vatikanet!

I en artikkel: Catholic Politicians and ExcommunicationFirst Things nettsider diskuteres denne saken på en intelligent måte. Det er svært klargjørende at man begynner med det moralske spørsmålet, før man går over til kirkerettslige diskusjoner. Les selv:

To start at the beginning, as a matter of Catholic moral theology (which is prior to any question of canon law), a Catholic who commits a grave sin separates himself from the Body of Christ and imperils his immortal soul. This applies to all grave sins of whatever nature; there is nothing special about abortion here. Until a person who commits such a sin repents and does penance, he ought not receive communion. This is because, Whoever eats the bread or drinks the cup of the Lord unworthily sins against the body and blood of the Lord (1 Cor. 11:27). This is a moral prohibition in moral theology, not a legal punishment under canon law.

Canon law becomes relevant because the Church has chosen to impose penalties for certain forms of wrongdoing in order to create additional incentives for the offender to repent. Such is the primary purpose even of the extreme penalty of excommunication, which denies the subject person access to the sacraments. Now, the Church generally imposes such canonical penalties as the result of a judicial process, much as the state imposes a term of imprisonment through the sentence of a judge. … …

The issue of excommunication persists, however, because canon law treats abortion much more severely than most other kinds of wrongdoing. It imposes on the canonical crime of procuring an abortion a so-called latae sententiae excommunication (canon 1398). An excommunication latae sententiae attaches to the offender merely because he has performed the prohibited action and without any judicial action by the Church—indeed without any further action by anyone whatsoever. The penalty is imposed automatically, or, as an American lawyer might say, by operation of law. Ecclesiastical authority will, at most, take note of the fact that the wrongdoer has incurred the penalty. That is precisely what the Mexican bishops were doing when they said that the legislators voting to legalize abortion had excommunicated themselves, and this is what Pope Benedict was acknowledging as well, at least until the Vatican Secretariat of State decided that, although Pilate wrote what he wrote, Benedict didn’t say what he said.

mai 312007
 

Francis Beckwith forlot Den katolske kirke, og noen av grunnene for det nevner jeg i denne posten. Her presenterer jeg noen grunnene til at han kom tilbake til Kirken. Han sier dette i et interessant intervju, som man kan lese her. Jeg syns det mest interessante er det han sier om rettferdiggjørelsen; er det det forensiske (å bli erklært rettferdig) eller det mer aktive effektive aspektet som er viktigst? Les vider selv:

I read Truth and Tolerance by Ratzinger and portions of his Introduction to Christianity. Out of curiosity, I picked up a book I saw while browsing the stacks at a local bookstore: David Currie, Born Fundamentalist, Born-Again Catholic. I was not entirely convinced by all his arguments, but he did raise some issues about the Church Fathers and the Catholic doctrines of the Eucharist and infant baptism that led me to more scholarly sources.

In early January 2007, I began reading the Early Church Fathers and the Catechism, focusing on the doctrines that I thought were key. I also read Mark Noll’s book, Is the Reformation Over?

This led me to read the “Joint Declaration on Justification” by Lutheran and Catholic scholars. While consulting these sources, I read portions of a book by my friends Norm Geisler and Ralph MacKenzie, Roman Catholics and Evangelicals: Agreements and Differences. It is a fair-minded book. But some of the points that Norm and Ralph made really shook me up and were instrumental in facilitating my return to the Church.

– What was their take on the issue you had just read about, justification?

For example, in their section on salvation, they write: “Although the forensic aspect of justification stressed by Reformation theology is scarcely found prior to the Reformation, there is continuity between medieval Catholicism and the Reformers”. Then when I read the Fathers, those closest to the Apostles, the Reformation doctrine was just not there. Continue reading »

mai 312007
 

“I Pettersens tekst kan man se hvordan filosofi blir brukt for egne ideologiske mål, nemlig å løsrive ekteskapet fra ”det heterofile monopolet”. Det er en farlig ting, spesielt når det benyttes i en regjerings høringsnotat. Man kan være uenig i saken, men av et høringsnotat kan man forvente seg en noe mer nøytral beskrivelse av åndshistoriens tanker om temaet. Det faktum at en slik tekst utgjør en stor del av regjerings høringsnotat burde få alarmklokkene til å ringe, spesielt hos homofile. Hvis Pettersens mangelfulle og filosofisk uholdbare tekst er teorien bak likekjønnede ekteskap, tror jeg nemlig en del homofile vil føle seg krenket, og det med rette!”

Dette skriver St. Olav tidsskrifts redaktør Henrik Holm i gårsdagens Vårt Land, som en kommentar til et notat i regjeringens høringsnotat om felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par: Hva er et ekteskap? Noen refleksjoner, skrevet av Tove Pettersen.

Henrik Holm avslutter sin artikkel slik jeg gjengir i første avsnitt, men skriver bl.a. også dette:
1. Pettersen bruker eksempler på homofil praksis i historien som argument. Men er det ikke heller en filosofs oppgave å metodisk sett se bort fra en historisk utvikling og sosiologi for å belyse en konkret sak? Filosofien er fri fordi den stiller det allmenne spørsmål om hva et ekteskap er. Først når dette allmenne spørsmål står i sentrum, kan man henvende seg til historien for å se hva de tenkte om saken. Men at historien skal bli til et kriterium for rett og galt, er filosofisk nonsens: Fordi det fantes ”boy wives” i antikken og ”female husbands” i Afrika, er likekjønnede ekteskap en god ting i dag? …

2. Etter å ha beskrevet Hegels tanker om ekteskapets grunn i samfunnet, konkluderer Pettersen: ”Selv om Hegel i sin analyse forutsetter at ekteskapet er en relasjon mellom mann og kvinne, må ikke hans tanker om familien og ekteskapet nødvendigvis forkastes selv om partene i ekteskapet har samme kjønn”. Et slikt utsagn er å ta Hegels filosofi til inntekt for egen ideologi om ekteskapet. Historien har mange eksempler på en slikfremgangsmåte, spesielt fra totalitære regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med. … …

5. Spørsmålet om hvorvidt det er bra for barn å vokse opp hos likekjønnede, vil ikke Pettersen berøre, men det er noe ”empirisk forskning må gi svar på”. Har Pettersen glemt at barn nødvendigvis har en kjødelig mor og far? Lever ikke ethvert barn av kjærligheten til foreldrene? Eller er barn bare noe som kan kastes rundt etter voksne menneskers behov? Man savner tanker om barns menneskerettighet til å ha en mor og en far. Barn kan ikke brukes til å tilfredsstille voksnes behov etter barn. Her taler naturen en klarere tale enn Pettersens konstruktivistiske ideologi!

HELE DENNE ARTIKKELEN KAN LESES HER.

mai 302007
 

Jeg skrev for noen uker siden om en kjent amerikansk protestantisk filosof som nylig kom tilbake til Den katolske kirke, Francis Beckwith. I et interessant intervju forteller han nå om hvorfor han forlot den katolske kirke i ungdomsårene. Det var fordi Kirken var for interessert i å være “moderne” og fordi den ikke klarte å sette moderne teologiske fenpmener inn i en kirkehistorisk og teologisk sammenheng.

I didn’t realize it at the time, but I was part of the first generation of Catholics who would have no memory of the Church prior to Vatican II. This also meant that I grew up, and attended Catholic schools, during a time in which well-meaning Catholic leaders were testing all sorts of innovations in the Church, many of which were deleterious to the proper formation of young people.

On the other hand, there were some very important renewal movements in the Church at the time. The Catholic Charismatic Movement had a profound impact on me.

During my middle school years, while attending Maranatha House, a Jesus People church in downtown Vegas, I also frequented a Catholic Charismatic Bible study. Some of the folks at that Bible study were instrumental in bringing to my parents’ parish three Dominican priests who offered a week-long evening seminar on the Bible and the Christian life. I attended that seminar and was very much taken by the Dominicans’ erudition and deep spirituality, and the love of Jesus that was evident in the way they conducted themselves.

But I was also impressed with the personal warmth and commitment to Scripture that I found among charismatic Protestants with whom I had interacted at Maranatha House. Looking back, and knowing what I know now, I believe that the Church’s weakness was presenting the renewal movements as something new and not part of the Church’s theological traditions.

For someone like me, who was interested in both the spiritual and intellectual grounding of the Christian faith, I didn’t need the “folk Mass” with cute nuns and hip priests playing “Kumbaya” with guitars, tambourines and harmonicas. And it was all badly done. After all, we listened to the Byrds, Neil Young and Bob Dylan, and we knew the Church just couldn’t compete with them.

But that’s what the Church offered to the young people of my day: lousy pop music and a gutted Mass. If they were trying to make Catholicism unattractive to young and inquisitive Catholics, they were succeeding.

What I needed, and what many of us desired, were intelligent and winsome ambassadors for Christ who knew the intellectual basis for the Catholic faith, respected and understood the solemnity and theological truths behind the liturgy, and could explain the renewal movements in light of these.

Les hele intervjuet her.

mai 302007
 

Vi leser videre i Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme om “livet i Den Hellige Ånd”:

359. Hvordan oppnår mennesket salighet?
Mennesket oppnår salighet gjennom Kristi nåde, som gir det del i det guddommelige liv. I Evangeliet viser Jesus sine etterfølgere veien som fører til lykke uten ende: saligprisningene. Kristi nåde virker også i hvert menneske som følger den rette samvittighet, søker og elsker det sanne og det gode, og unngår det onde.

360. Hvorfor er saligprisningene viktige for oss?
Saligprisningene står i sentrum for Jesu forkynnelse. De tar opp i seg og oppfyller de løfter Gud har gitt siden Abraham. De tegner Jesu egne ansiktstrekk, karakteriserer det autentiske kristne liv og avdekker for mennesket det endelige målet for dets handling: den evige salighet.

361. I hvilket forhold står saligprisningene til menneskets lengsel etter lykke?
De svarer til den iboende lengsel etter lykke, som Gud har lagt inn i menneskets hjerte for å trekke mennesket til seg. Bare Gud kan stille denne lengselen.

362. Hva er den evige salighet?
Den er å se Gud i det evige liv, hvor vi fullkomment skal ”få del i den guddommelige natur” (2 Pet 1, 4), i Kristi herlighet og i gleden i Treenighetens liv. Saligheten overgår de menneskelige evner: Den er en overnaturlig og ufortjent Guds gave, i likhet med nåden som fører til den. Den lovede salighet stiller oss overfor viktige moralske avgjørelser når det gjelder de jordiske goder, og driver oss til å elske Gud over alt annet.

FORTSETTES

mai 302007
 

Avisa Dagen har i dag en artikkel om at rundt en halv million amerikanere har konvertert til islam. De fleste av dem kommer fra kristne røtter. Her er litt av artikkelen:

Dette er to av konklusjonene i en nylig publisert undersøkelse utført av Pew Research Center. Undersøkelsen viser at nesten en fjerdedel av muslimene som bor i USA har konvertert til islam. Som hovedårsak for omvendelsen nevner mange av de spurte at de finner den islamske læren tiltrekkende og forståelig. Flere svarer også at de synes islam er bedre enn kristendommen.

I følge undersøkelsen fra Pew Research Center har 23 prosent av alle muslimene som bor i USA, konvertert til den islamske troen. Rundt halvparten av de konverterte bestemte seg for å bli muslimer før de fylte 21 år. Tallmaterialet antyder at det nå bor 2,35 millioner muslimer i USA, noe som tilsvarer 0,7 prosent av befolkningen. … I følge Pew Research Center oppgir 80 prosent av amerikanerne som har gått over til islam at de kommer fra en kristen bakgrunn.

Undersøkelsen fra det amerikanske forskningssenteret tok i utgangspunktet sikte på å kartlegge verdier og holdninger blant muslimene bosatt i USA. Resultatene er beroligende lesning for alle som frykter at den voksende muslimske befolkningen vil skape uro i samfunnet. For undersøkelsen viser at muslimene stort sett tenker i samme baner som resten av innbyggerne i USA. …

– Flertallet av den muslimske befolkningen ser positivt på det amerikanske samfunnet og tror på den amerikanske drømmen. 71 prosent mener de vil oppnå suksess bare de jobber hardt nok, heter det i en artikkel publisert av Christian Post.

Artikkelen henviser til en undersøkelse i England der 81 prosent av de britiske muslimene svarte at deres muslimske identitet var viktigere enn deres britiske tilhørighet. I USA mener flertallet av muslimene at den amerikanske identiteten må gå foran den religiøse.

– Flertallet mener også at muslimene som flytter til USA må forsøke å tilpasse seg den amerikanske kulturen og bli en del av samfunnet i stedet for å isolere seg i egne områder. Majoriteten er også negativ til islamsk ekstremisme, selv om de yngre muslimene i større grad enn de eldre svarer at selvmordbombing kan rettferdiggjøres i enkelte tilfeller, heter det i artikkelen i Christian Post.

Les hele rapporten fra the Pew Research Center her
.

mai 302007
 

Jeg tok nylig med noe av dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i tirsdagens Vårt Land. Her er litt mer av hans artikkel:

Når kyrkja ”forkynner Herrens død” (1 Kor 11, 26) gjennom Ordet og feiringa av eukaristien (nattverden), vert krafta frå Kristi kross proklamert som nærverande og verksam midt i vår røyndom – og slik dreg Kristus, gjennom kyrkja, stadig menneska inn i samfunnet med Faderen. Kyrkja skal i fylgje sitt vesen verkeleggjere denne dragande og kallande rørsla i Kristi forløysingsverk. Der dette ikkje manifesterer seg, er det inga kyrkje.

Den allmennkyrkjelege ekklesiologien held difor fast ved at kyrkja si urform er nattverdfeiringa – som alltid inkluderer og førutset ei levande forkynning av Ordet og den apostoliske Kristus-bodskapen. Det er også dette som kling igjen i dei lutherske vedkjenningsskriftene når dei seier at ”kyrkja er forsamlinga av dei heilage der evangeliet vert rett forkynt og sakramenta rett forvalta” (CA 7). Kyrkja er altså noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar. Desse handlingane har berre meining som innføring i nattverdfeiringa. Vi vert døypte og konfirmerte for å ta del i nattverdfeiringa, og kyrkjeleg ekteskapsvigsle og gravferdpraksis førutset den konkrete kyrkjelege fellesskapen som nattverdfeiringa er. Kyrkja bør sjølvsagt strekkje seg langt i praktiseringa av dette for å kome i møte dei som av ulike grunnar ikkje tek del i nattverden; men alarmen må gå når unntaket vert regelen og gjort til eit prinsipp i sjølve kyrkjeordninga.

Forståinga av nattverdfeiringa som konstituerande for kyrkja synest framand for tradisjonell norsk-luthersk kyrkjetenkjing. Det har med kyrkjesynet å gjere, men det har og å gjere med korleis ein ser på nattverdsakramentet. Ein forstår nattverden primært som eit ”nådemiddel” for den einskilde truande. Trua og frelsa er individet si sak og mennesket tek imot frelsa gjennom Ordet og sakramenta. Dei ulike nådemidla sin eigenart vert ikkje så viktig – for det dreiar seg uansett om einskildmennesket si frelsestileigning. Sjølv om nattverden vert feira i kyrkjelydens fellesskap, er det den einskilde nattverdsgjesten som eigentleg står i fokus og ”hentar ut” nåden ved å ta i mot nattverdelementa. Continue reading »

mai 292007
 

Nå som pinsefeiringa nettopp er over, kan det passe å ta fram noen stoff fra Kompendiet til den katolske kirkes katekisme. Kompendiets tredje del handler om Livet i Kristus, og første avsnitt i denne deler heter: Menneskets kall: livet i den Hellige Ånd. Her leser vi:

357. Hvordan er den kristnes moralske liv knyttet til troen og sakramentene?
Det trosbekjennelsen bekjenner, formidler sakramentene. Faktisk mottar de troende gjennom dem Kristi nåde og den Hellige Ånds gaver. Slik blir de i stand til å leve det nye liv de har mottatt i troen, som Guds barn i Kristus.

358. Hva er menneskets verdighet rotfestet i?
Menneskets verdighet er rotfestet i at det er skapt i Guds bilde og likhet. Det er utstyrt med en åndelig, udødelig sjel, med forstand og fri vilje, er rettet mot Gud og med legeme og sjel kalt til den evige salighet.

FORTSETTES

mai 292007
 

Erling Rimehaug skrev i Vårt Land sist uke en artikkel med en trist overskrift og ingress: Slutten for kristne mellom elvene? Mens vi feiret 17. mai, rømte irakiske kristne fra hjemmene sine etter å ha fått krav fra væpnede islamister om å omvende seg.

– Ved Babylons floder satt vi og gråt, står det i Bibelen. Det var de deporterte jødene som gråt av lengsel etter Jerusalem. I dag er det de kristne som gråter i landet mellom elvene. De har overlevd 1.400 år med muslimsk styre. Nå er de i ferd med å bukke under.

Den katolske kirke i Norge har de siste årene tatt i mot mange av disse kristne, som er katolikker og kalles kaldeiske. Senest for et par dager siden hørte jeg om et par nye familier av disse innefor vår egen menighets grenser. Rimehaug skriver bl.a. dette:

De siste ukene har representanter for en muslimsk væpnet gruppe, sammen med sjeiken fra en lokal moské, gått rundt til alle kristne familier i bydelen Dora sørøst i Bagdad. I denne forholdsvis fattige bydelen bor de fleste kristne i den irakiske hovedstaden.

Ifølge det katolske nyhetsbyrået AINA har de kristne fått beskjed om å betale den tradisjonelle skatten for ikke-muslimer (jizya), som ble satt til omtrent 1.500 norske kroner – en astronomisk sum for fattige irakere. Hvis de ikke betalte, fikk de tre valg: Komme til moskeen og omvende seg, forlate hjemmet uten å ta med seg noen eiendeler, eller å bli drept. … ..

Aksjonene mot de kristne i Bagdad kommer etter lang tids trakassering av den kristne minoriteten i landet. Kristne kvinner blir truet til å gå med slør, eller banket opp om de ikke gjør det, kristne blir kidnappet med krav om løsepenger, de blir jaget hjemmefra og drept. Flere ganger er kirker brent.

I begynnelsen av mai gikk den irakiske patriarken Emmanuel III Delly ut med skarp kritikk av regjeringen fordi den ikke gjør noe for å stanse forfølgelsen av de kristne. … Tirsdag gikk den irakiske regjeringen til det uvanlige skritt å offentliggjøre en erklæring mot trusler og deportasjoner av irakiske kristne. Dette er i strid med ortodoks islamsk lære, sier regjeringen, og lover de kristne all mulig støtte. Dessverre er det siste bare tomme ord. Den irakiske regjeringen har overhodet ingen kontroll over situasjonen i områdene der de kristne bor, og har ikke løftet en finger for å hjelpe dem. … …

Det som i alle fall er sikkert, er at den syriske-ortodokse kirke er en av verdens eldste. … … De syriskortodokse, eller assyrerne som de gjerne kaller seg selv, bor i Nord-Irak og Syria. I Tyrkia bodde også mange, men de ble utryddet av Atatürks nasjonalister, på samme måte som armenerne.

De fleste irakiske kristne kalles imidlertid kaldeere – det vil si at de gjør assyrernes historiske rival, babylonerne, til sine aner. Den kaldeiske kirken oppsto på 1700-tallet da en del av den syriske kirken sluttet seg til pavekirken. Til tross for disse historiske skillene er det i dag nære bånd mellom de assyriske og de kaldeiske kristne, presset som de har vært både av islam og av Saddam Husseins styre.

mai 292007
 

Kyrkja er noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar.” Dette skriv dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i dagens Vårt Land. Her følger litt av hans artikkel:

Det har vore interessant og tankevekkjande å fylgje med i debatten om statskyrkjeordninga. Det et ein debatt som sjølvsagt vedgår andre enn statskyrkja sine medlemer – fordi det har å gjere med religionen sin offentlege plass og med trussamfunna si rolle i samfunnet.

Debatt og meiningsbryting kring desse spørsmåla er bra, samstundes som det synleggjer mangelen på ei meir djuptgåande tenking om kva kyrkja eigentleg er; det eg vil kalle det ”ekklesiologiske vakuumet” i statskyrkjedebatten. Det er uheldig at desse spørsmåla vert pressa av den reint politiske og kyrkjepolitiske problematikken, noko som sjølvsagt er forståeleg når det gjeld eit kyrkjesamfunn med sterke band til det etablerte samfunnet.

Eg skulle ynskje at både teologar av profesjon og ”truande og tenkjande” lekfolk innan Den norske Kyrkja ville våge å bryte ut av denne trollkrinsen og vende attende til det som er teologien sine kjelder også når det gjeld læra om kyrkja. Våg å bruke den bibelske terminologien: Kyrkja er Guds folk, Guds tempel, Guds husfolk, Kristi brud, Kristi lekam. Ho er såleis intimt knytt til sjølve frelsesmysteriet. Ved Anden, ved den levande forkynninga av Ordet, ved karismaene (nådegåvene) og dei ulike embeta, ved feiringa av sakramenta og liturgien og ved den konkrete sosiale (diakonale) fellesskapen lever den oppstandne Kristus midt i verda og kallar alle til å ta i mot sitt frelsesverk.

Difor kan kyrkja ikkje reduserast til ein offentleg institusjon for religiøs ”stadfesting” av folks liv. Kyrkja skal omskape og nyskape både einskildmenneske og samfunnsliv. Ho er ikkje berre ei ”utoverrørsle”; ho ”går ut” for å ”samle inn”, for å dra menneska og heile skapningen attende til Faderen. Også i Kristi liv og gjeming er der ei rørsle innover og oppover som vi ofte gløymer. Kristus vart send til verda for å føre verda attende til Faderen. Gud vart menneske for at mennesket skulle verte Gud, seier kyrkjefedrane. Altså guddomleggjort – eller heilaggjort, for å seie det på vestkyrkjeleg vis.

Litt mer av artikkelen kommer snart.

mai 282007
 

Pave Benedikt ba pinsedag sammen med de troende på Petersplassen, som han gjør (nesten) hver søndag, og han kom med et kort, men klart og presist pinsebuskap:

Kjære brødre og søstre

I dag feirer vi den store pinsefesten, og gjennom dagens tekster gjenopplever vi Kirkens fødsel slik Lukas beskriver den i Apostlenes gjerninger (2:1-13). Femti dager etter påske kom Den Hellige Ånd ned over alle disiplene som var samlet i bønn sammen med Maria, Jesu mor og med de tolv apostlene (cf. Acts 1:14; 2,1).

We can say, therefore, that the Church had its solemn beginning with the descent of the Holy Spirit. In this extraordinary event we find the essential and qualifying marks of the Church: the Church is one, like the community of Pentecost, which was united in prayer and “of one mind”: “it had but one heart and one soul” (Acts 4:32).

The Church is holy
, not because of its own merits, but because, animated by the Holy Spirit, it keeps its gazed fixed upon Christ to become conformed to him and his love. The Church is catholic because the Gospel is destined for all people and for this reason, already at the beginning, the Holy Spirit gives the Church the ability to speak in different tongues. The Church is apostolic because, built upon the foundation of the apostles, it faithfully conserves their teaching through the uninterrupted chain of apostolic succession.

The Church, moreover, is missionary by its nature, and from the day of Pentecost the Holy Spirit does not cease to move it along the roads of the world to the ends of the earth and to the end of time. This reality, which we can verify in every epoch, is already anticipated in the Book of Acts, in which the passage of the Gospel from the Jews to the pagans, from Jerusalem to Rome, is described.

Rome represents the pagan world and therefore all peoples who are outside the ancient people of God. In fact, the Acts conclude with the arrival of the Gospel in Rome. We can say, then, that Rome is the concrete name of the catholicity and missionary spirit of the Church; it expresses fidelity to the origins, to the Church of all times, to a Church that speaks in all languages and goes out to meet every culture.

Dear brothers and sisters, the first Pentecost happened when Mary Most Holy was present among the disciples in the cenacle in Jerusalem and prayed. Today also we entrust ourselves to her maternal intercession so that the Holy Spirit descend abundantly upon the Church of our time and fill the hearts of all the faithful and enkindle in them — in us — the fire of his love.

mai 282007
 


I går, pinsedag, var jeg på en tur til Hjelmeland, for å holde katolske messe i Hjelmelands nyoppussede kirke (midt i bildet) – etter invitasjon fra et par av katolikkene som bor der inne, og etter godkjenning av sokneprest og sokneråd. Messa var fin, ca 10 lokale katolikker møtte opp, noen katolikker fra Stavanger ønska seg en søndagstur, og ca 20 andre interesserte kom – bl.a. to lutherske prester.

Det vakte mange minner å komme tilbake til plasser jeg hadde besøkt flere ganger tidlig på 70-tallet – flere venner fra gymnaset på Bryne kom fra dette området. Jeg hadde bl.a. vært til gudstjeneste i Hjelmeland kirke én gang før; pinsedag 1973.

På vei innover stoppa jeg også og så på Årdal gamle kirke, ei svært særprega kirke fra tidlig 1600-tall.

mai 272007
 

I lørdagens Vårt Land skriver sjefsredaktør Helge Simonnes en krass kritikk av vår regjering, og han åpner slik:

Regjeringen roper i skogen og får de svar den ønsker, enten det er fra nyslåtte biskoper eller omhyggelig utvalgte kirkelige høringsinstanser. Den sittende regjering har i sin virketid rukket å utnevne to biskoper; Solveig Fiske i Hamar og Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland. Onsdag 16. mai preget de to Vårt Lands førsteside. Til tross for at det i lang tid har vært uenighet i bispekollegiet om homofilispørsmålet, har det vært samling om at ekteskapet er mellom mann og kvinne. Denne enigheten trosser nå Fiske og Jørgensen etter at regjeringen ønsker å endre ekteskapsloven. … …

Artikkelen avsluttes slik:
Prosessen omkring ny ekteskapslov skjer samtidig som det er en intens debatt om statskirkens fremtid. De som på prinsipielt grunnlag har advart mot at politikerne skal bestemme både over politikk og kirke, har i saken om ekteskapslov fått sine verste antakelser oppfylt. Regjeringen sitter i realiteten med begge tømmene og er villig til å bruke dem aktivt. Bildet blir enda mer dystert når vi ser hva slags linje regjeringen har lagt seg på når det gjelder valg av høringsinstanser for den nye ekteskapsloven: Tre kristelige organisasjoner er kommet med, det er Kirkens Bymisjon, Åpen Kirkegruppe og Studenterforbundet. Hvis man ønsker å få en bredere oppfatning om hva som er holdningen blant kristelige organisasjoner, skulle det la seg gjøre å hoste opp større mangfold.

Her er det interessant å høre hva avdelingsdirektør Tove Friisø i Barne- og likestillingsdepartementet har å fortelle til Vårt Land. De har fått hjelp fra Kirkedepartementet til å bestemme hvem som skal velges som kirkelige høringsinstanser. Den statsråden som utnevner biskoper, gis også makt til å bestemme hvem som skal være verdige til å bli spurt om store og grunnleggende spørsmål.

Dette er et trist eksempel på hvordan makten får utfolde seg innen legale rammer. Men statsrådene Trond Giske og Karita Bekkemellem løper liten politisk risiko. Av erfaring vet de at Den norske kirke har utviklet en enestående evne til å tåle politikernes overformynderi. Kirken er som hunden som slikker sine sår, men like fullt logrer velvillig når matfatet settes fram på ny. Erfaringsmessig trenger ikke regjeringen å by på så mye for å kjøle ned den prinsipielle, kirkelige aggresjonen. Noen nye prestestillinger og ekstra dåpsopplæringsmidler, demper vanligvis gemyttene.

Historien har noen fortellinger om hva som skjedde med velfødde kirker lagt under politisk styring. Disse sporene skremmer nok ikke de politikere som nå sitter med ansvaret, men kirkens kvinner og menn bør være bekymret for hva som skjer med den kirken de er en del av.

LES HELE DENNE ARTIKKELEN HER
.

mai 272007
 

I dag, pinsedag, hører vi om hvordan Den Hellige Ånd kom over disiplene. Dette burde være kjent for alle i vårt land, men avisene melder at 2/3 ikke vet hvorfor vi feirer pinse. Slik lyder teksten fra Apostlenes gjerninger 2:

Da pinsedagen kom, var de alle samlet. Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt. Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra all verdens land. En stor mengde samlet seg da de hørte denne lyden, og de ble helt forvirret; for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: “Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål?”

I år handler de andre tekstene pinsedag mye om hvordan Den Hellige Ånd hjelper oss til å forstå og gjøre Guds vilje. Fra Romerbrevet 8 hører vi: Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje. Men dere er ikke i den syndige natur; dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ham ikke til. Dersom Kristus bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden, men ånden er levende fordi dere er rettferdige for Gud. Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp, også gi deres dødelige legeme liv ved den Ånd som bor i dere.

Og i evangeliet fra Johannes 14 fortsetter dette temaet: Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid. Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

mai 272007
 

Da Herren gav disiplene makt til å gjenføde mennesker til Gud, sa han til dem: ”Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn”. Det var denne Ånd han ved profetene hadde lovet ”i de siste dager å utøse over … sine treller og tjenestekvinner slik at de taler profetisk”. Derfor var det også at Ånden steg ned over Guds Sønn da han var blitt Menneskesønn. Sammen med ham vennet Ånden seg til å bo i mennesker, til å hvile over mennesker og ta bolig i Guds skapning. Den gjør Faderens vilje i dem og fornyer dem fra å være den gamle skapning til å bli Kristi nye skapning. Det var denne Ånd David bad om for menneskeslekten da han sa: ”Styrk meg med din styrende Ånd”.

Det var denne Ånd Lukas sier steg ned over disiplene pinsedag etter Herrens himmelferd. Den hadde makt til å føre alle folkeslag inn til livet og å inngå en ny pakt med dem. Derfor sang de på alle tungemål med én røst en lovsang til Gud. Ånden førte sammen fjerntliggende stammer og bar frem til Faderen førstegrødeoffer av alle folkeslag. Derfor var det Herren lovet at han ville sende en Talsmann for å tilpasse oss til Gud. Continue reading »

mai 262007
 

De talte alle tungemål. Det var på denne måten det behaget Gud å gi Åndens nærvær til kjenne, nemlig ved å la den som mottar Ånden, tale alle tungemål. For dere må forstå, mine kjære, at dette er den Hellige Ånd som kjærligheten utøses i våre hjerter ved. Ett menneske kunne altså tale alle tungemål når han hadde mottatt den Hellige Ånd. Og siden det var kjærligheten som skulle samle til ett Guds Kirke som er spredt over hele jordens krets, er det nå Kirkens enhet som taler alle tungemål, for den er forenet av den Hellige Ånd.

Hvis derfor noen sier til en av oss: ”Har du virkelig mottatt den Hellige Ånd, siden du ikke taler alle sprak?” Da skal han svare: ”Jo, jeg taler alle språk, for jeg er i Kristi legeme, det vil si i Kirken, og den taler alle språk. Det var Kirken Gud hadde i sinne da han sendte den Hellige Ånd, Kirken som skulle tale alle tungemål.” Slik er det blitt oppfylt som Herren lovet: ”Ingen fyller ny vin på gamle skinnsekker, … nei, ny vin fyller en på nye skinnsekker, så beholder en begge deler”. Det er forståelig at noen sa da de hørte apostlene tale på alle tungemål: ”De har drukket seg fulle på søt vin”. De var nemlig blitt nye skinnsekker, de var blitt nye ved helliggjørelsens nåde slik at de talte over seg på alle tungemål, fulle som de var på den nye vin, det vil si den Hellige Ånd. Ved dette under, synlig for alle, var det den katolske Kirke som ble innvarslet, den skulle spres til alle folk og tungemål. Continue reading »

mai 262007
 

Jeg er glad for at St Olav tidsskrift i sitt siste nummer har med en artikkel om evolusjonsteorien og katolsk tro, skrevet av redaktør Henrik Holm. Her tar jeg meg noen utdrag av artikkelen.

7. september 2005 kom kardinal Schönborn (fra Wien) med en artikkel i New York Times som frembrakte sterke reaksjoner. Artikkelen heter “Finding design in evolution”. Den er en rettelse av den påstand at Den katolske kirke støtter neodarwinismen når den fremhever at evolusjonsteorien er mer enn en hypotese. Å mene noe slikt er en misforståelse, forklarer kardinal Schönborn ved å henvise til sentrale utsagn av Johannes Paul II og Benedikt W. Hans tese er klar: Den katolske kirke kan akseptere evolusjonslæren som vitenskapelig teori hvis den ikke utelukker at det finnes en plan, en mening, fornuft bak det hele. Evolusjon som tilfeldige forandringer og naturlig seleksjon, uten plan og mål, er ikke fornuftig og overhodet ikke i overensstemmelse med Kirkens lære.

Schönborns hovedanliggende er å vise at skapelse og evolusjon ikke er motsetninger. Når evolusjonsteorien derimot gjøres om til en verdensanskuelse som ikke gir rom for andre måter å betrakte virkeligheten på, er det at den selv mister sin plausibilitet. … …

Artikkelen utløste en debatt som gav kardinal Schönborn anledning til å klargjøre og fordype sitt standpunkt på mange måter; gjennom intervjuer, foredrag, avisinnlegg og katekese i Stephansdomen i Wien. Denne katekesen er nå kommet ut i bokform. Christoph kardinal Schönborn, Ziel oder Zufall? Schöpfung und Evolution aus der Sicht eines vernüftigen Glaubens, Herder 2007. Tittelen kan oversettes slik: Mål eller tilfeldighet? Skapelse og evolusjon ut i fra synspunktet fornuftig tro.

Et møte i september 2006, arrangert av kardinal Ratzingers elevkrets, fikk meget stor betydning for den videre diskusjonen om temaet. Continue reading »

mai 252007
 

Jeg fikk i dag St. Olav tidsskrift, nr. 5 2007, i posten, og det inneholder flere interessante artikler. Her er innholdsfortegnelsen:

Redaktørens hjørne: Tradisjonsløshet Av Henrik Hohn
Polen ‑ “Nasjonenes Kristus” Av Jahn Otto Johansen
Dronning Josefine ‑ 200 år (14. mars 1807 ‑ 7. juli 1876). Preken ved biskop Bernt Eidsvig
Drottning Josefina ‑ en katolsk furstinna i det protestantiska Norden Av Yvonne Maria Werner
Del II: Et minne til minne om kvinnene i Emmaus‑kommuniteten i Plessis‑Trevise . Av Reidun Iversen
Kvinner i Kirken Av Rønnaug Aaberg Andresen
Forholdet mellom skapelse og evolusjon ‑ et spørsmål om fornuft Av Henrik Hohn
In memorlam: Per Bjørn Halvorsen Av Lars Roar Langslet
Leserinnlegg: Sannheten kom som et dikt Av Per Bang
Alvorlig talt: Ad fontes Av Janne Haaland Matlary
Debatt og Blikk i arkivet
Blikk på tiden: Aktualitet Av Henrik Holm

mai 252007
 

For et par dager siden trykket Aftenposten et opprop om den nye bioteknologiloven underskrevet av mange kirkeledere i Norge. Oppropet konkluderer med disse alvorlige ordene: “Selv om målet er høyverdig, kan det ikke inngå kompromisser med menneskelivets ukrenkelighet. Det er lovgiverne som har ansvaret for å sette disse grensene. De har også ansvaret for det de måtte åpne for ved å fraskrive seg ansvaret.” Her er hele oppropet:

Menneskeverd
Torsdag skal Stortinget stemme over forslaget til revidert bioteknologilov. Den vil gi mulighet til forskning på befruktede egg, sykdomstesting av embryoer, og åpner for utvelgelse av embryoer som kan bli donorbarn til et allerede eksisterende sykt søsken. Vi advarer på det sterkeste mot å vedta denne loven.

Det er vanskelig å diskutere det nye lovforslaget når vi allerede har en lov om selvbestemt abort. Forskning og sortering på et meget tidlig stadium av menneskeliv kan synes som en bagatell når det fjernes og sorteres fostre fra mors liv frem til 24. svangerskapsuke. Argumentet for sykdomstesting av embryoer er jo nettopp å forhindre noen slike aborter.

Bestemme over liv?
Dette forteller oss at innføringen av abortloven i 1978 allerede krysset en avgjørende grense: Rettsvernet for menneskelivet som hellig og ukrenkelig. I kjølvannet av, og med erfaringen fra, abortloven melder det seg noen alvorlige spørsmål: Har vi rett til å bestemme hvem som skal få leve og vokse opp? Hva blir resultatet av dette på sikt når vi tar oss stadig mer til rette? Har vi rett til å definere når menneskelivet begynner?
Continue reading »