okt 312008
 

På katolsk.no i går fant jeg denne nyheten:
Det vil fremover bli feiret messe etter Missale romanum 1962, den såkalte “Tridentinske messe”, i St. Josefs kirke i Oslo kl. 17.30 andre søndag i måneden. St. Josefs kirke har adresse Akersveien 6, og kirken ligger vis a vis St. Olav domkirke. Det er p. Reidar J.D.I. Voith fra Vår Frues menighet i Porsgrunn som har ansvaret for denne messen.

Messedatoer for høsten og vinteren i St. Josefs kirke: 9. november, 14. desember og 11. januar. Alle kl. 17.30.

Knut Erik spurte etter lenken i dag (har man en rss-feed fra katolsk.no, finner man den):
(( Er det noen som har sett informasjon om den Tridentinske messen i St. Josefs kirke i Oslo ? Det stod noe om dette igår på katolsk.no, men jeg kan ikke finne tilbake idag. Heller ikke under St. Olav kirke står det noe om disse messetider.

Det er nå så mange som har savnet dette tilbudet, slik at det burde reklameres overalt for dette. Vi har ventet t på dette tilbudet i over et år, så det er viktig å informere bredt, for at flest mulig vil finne veien til denne gamle og høytidelige messe. Det er et savn hundrevis av katolikker i Oslo har hatt i snart 40 år))

OPPDATERING
Det opplyses nå (3/11) at denne messen skal feires på Katarinahjemmet søndag 9. november kl 18.30.

okt 302008
 

Det er på nytt startet en debatt om frimurere, etter et program på TV2 om emnet – TV2 har til og med offentliggjort medlemslistene.

I DagenMagazinet er det kommet flere artikler om frimurerne; kritikk fra en MF-professor, en luthersk prest som sier det er helt OK, luthersk biskop Bondevik som har advart sine prester mot å være med – og også flere andre oppslag.

Rundt om i verden er frimurere tydeligere i opposisjon til Kirken, og det er generelt slik at katolikker ikke kan være frimurere. I Norge er det ikke så klart, men det håndheves nå i vårt bispedømme et forbud mot at katolske prester kan være medlemmer i en frimurerlosje.

okt 292008
 

Her er dødscellen i Auschwitz I der den hellige Maximillian Kolbe levde sine siste dager. Vi var der i forgårs. Les mer om Kolbe under bildet.

Fra katolsk.no har jeg sakset følgende om Kolbe:
En dag i slutten av juli trodde vaktene at en fange i brakke 14 var rømt, og kommandanten beordret i henhold til reglementet at ti menn fra samme brakke skulle dø som hevn. De skulle sulte i hjel i den beryktede underjordiske mørkecellen. Senere viste det seg at det ikke hadde vært noen rømming, fangen ble senere funnet druknet i leirlatrinen. Fangene sto på appellplassen i stekende sol, og ti mann ble vilkårlig valgt ut. En av dem, sersjant Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Til allmenn bestyrtelse gikk da Kolbe frem fra rekkene og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten, SS-oberst Fritsch, som ble kalt «slakteren». «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte Kolbe. SS-mannen var likeglad med hvem som gikk i mørkecellen bare antallet stemte. Dette var første og eneste gang i Auschwitz’ historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

Maximilian ville gjerne at hans medfange skulle komme hjem og ta vare på hustru og barn. Som katolsk prest ville han derimot ta vare på sine medfanger og hjelpe dem til en god død. Det gjorde Kolbe. Sultebrakkens helvete, hvor de nakne menn langsomt ble tæret bort, ble forvandlet til en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Medfanger i nabobrakkene, hvis skrik hadde lydt inn til dem, begynte å lytte. Også vakten undret seg. Ofte merket de ikke at SS-mennene kom ned i bunkeren, og de stanset først sangen og bønnene når vaktene brølte til dem.

… Etter hvert ble de så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet. To uker gikk på denne måten mens den ene etter den andre døde, inntil bare fire var igjen. Bare Maximilian var ved bevissthet.

Dette fant kommandanten var nok, han trengte cellen til nye fanger, og den 14. august sendte han ned en tysk kriminalfange som het Bock og som ga de overlevende en sprøyte karbolsyre (fenol) i håndleddet. Maximilian var den siste. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til sprøyten som gjorde ende på hans liv, 47 år gammel. Dødsattesten angir med tysk grundighet dødsøyeblikket til kl 12.30. Det var dagen før festen for Marias Opptakelse i Himmelen, da hans lik ble kremert sammen med 80 andre fanger.

Maximilian Kolbes heltedåd ble kjent både i Auschwitz og andre steder, og etter krigen brakte alle aviser artikler om denne «vår tids helgen». …

Maximilians saligkåringsprosess ble formelt åpnet den 16. mars 1960. Den 20. januar 1969 ble hans heroiske dyder anerkjent, og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 14. juni 1971 ble to mirakler på hans forbønn anerkjent. Han ble saligkåret som bekjenner den 17. oktober 1971 av pave Paul VI (1963-78) i Peterskirken i Roma. Erkebiskop Karol Wojtyla av Kraków (som Auschwitz tilhørte), deltok i saligkåringsseremonien. Maximilian ble helligkåret den 10. oktober 1982 på Petersplassen i Roma av nettopp Wojtyla, som så var blitt pave Johannes Paul II – hans andre helligkåring. Franciszek Gajowniczek, mannen som Maximilian reddet livet til, var til stede både ved saligkåringen og ved helligkåringen. Maximilian ble helligkåret som martyr og fremstilles i fransiskanerdrakt eller i stripete fangedrakt.

okt 292008
 

Nå er hele forordet til første bind av pave Benedikts samlede verk over satt til engelsk, og kan leses på www.chiesa – og med ekstra kommentarer hos Father Z.

Her sier paven at han helt fra barndommen av opplevde liturgien som det viktigste, og som voksen teolog ønsket han også å fokusere på fundamentalteologiske spørsmålet, som liturgien egentlig handler om. Hans forslag i boka om liturgien (som er hoveddelen av dette første bind) om å vende seg mot Gud når man ber, førte til så mye snever diskusjon, at man kom i fare for å diskutere viktige spørsmål om gudsforholdet på en helt upassende måte. Les selv hva han skriver:

Preface to the initial volume of my writings
by Joseph Ratzinger

Vatican Council II began its work with a discussion of the draft document on the sacred liturgy, which was later solemnly approved on December 4, 1963, as the first result of the great Church assembly, with the rank of constitution. …

When I decided, after some hesitation, to accept the project of an edition of all of my works, it was immediately clear to me that the order of priorities at the Council also needed to be applied to it, and that therefore the first volume to be published had to be the one containing my writings on the liturgy.

Ever since my childhood, the Church’s liturgy has been the central activity of my life, Continue reading »

okt 292008
 

I forgårs var vi på besøk i Auschwitz I og Auschwitz II/Birkenau. På det første bildet står min kone foran den berømte inngangsporten “Arbeit macht frei.”

Her er hovedbygningen i Birkenau, der jernbanesporet går rett inn i leiren – for å lette transporten.

Her er jeg på vei ned til gasskammer/krematorium 2 og 3.

okt 282008
 

I dag gikk jeg rundt i Krakow og så etter messeutstyr; kalker først og fremst, men også andre ting – bl.a. prøvde jeg å få tak i Ordo for 2009. De hadde noe interessant, men det var litt sjokkerende at de tre (kirkelige) butikkene jeg besøkte ikke hadde en eneste bok på latin, og messeklærne de hadde var alle billige og syntetiske.

Jeg leste i dag også denne bloggen, som viser at butikkene i Roma nå har fått fine, tradisjonelle messehakler i vinduene, men sammen med de billige syntetiske – fortsatt. Se bildene:

okt 282008
 

På katolsk.no finner vi nå et oppsummering av Bispesynodens tre ukers arbeid med temaet Guds Ord i Kirkens liv og misjon. De skriver at synoden avsluttet sine arbeidsmøter lørdag den 25. oktober med å godkjenne 55 forslag som de presenterte for pave Benedikt XVI. For å bli med, måtte hvert av forslagene ha 2/3 flertall. Deretter lister de opp forslagene slik:

“Del 1

Første del av forslagene inkluderer forslag rundt Guds Ord i Kirkens tro. Forslagene i denne seksjonen er sentrert rundt hvordan katolske menigheter og fellesskap bedre kan forstå og utdype sitt forhold til Ordet, Jesus Kristus, som vi blir kjent med gjennom lesing i og meditasjon rundt Skriften. Synoden fremhever her Den hellige Ånds rolle, Kirken og tradisjonen, og også det dype forholdet mellom Skriften og Eukaristien. …

Del 2

Dokumentets andre del (forslag 14-37) ser på Guds Ord i Kirkens liv. Her kommer man blant annet med konkrete forslag til forbedring av prekener, man foreslår en revisjon av Leksjonariet, og man oppmuntrer til åndelig lesning – lectio divina. .. Seksjonen oppfordrer også til å overvinne skillet mellom eksegeter og teologer, eller eksegeter og prester. …

Del 3

Forslagene 38-54, om Guds Ord i Kirkens misjon, tar opp Ordet i forhold til kunst og kultur, og oversettelser og Bibelens tilgjengelighet.

Denne seksjonen tar også opp formidling av Ordet gjennom medier, samt en fundamentalistisk tilnærming til Bibelen og fenomenet sekter. Den kommer også med innspill til interreligøs dialog, fremming av pilegrimsreiser og studier i Det hellige land, dialog med jødedom og islam, og forholdet mellom Ordet og miljøvern.

Det avsluttende forslaget er viet til Maria og oppfordrer til bønn av Angelus og Rosenkransen – kontemplasjon rundt Ordet gjennom Marias øyne.”

John Allen har for sin del laget en liste med overskriftene til alle anbefalingene, og deretter trykker hele teksten. Les alt dette HER: Continue reading »

okt 282008
 

Jeg leste dette i DagenMagazinet for noen dager siden, og i dag bekrefter Vårt Land samarbeidet mellom St Paul menighet og Kristkirken i Bergen. Jeg er glad for økumenisk framgang – og det var Kristikirke-pastor Rolf Helen Iversen som tok initiativet til at katolske prester ble invitert til predikantringen i Bergen, for 4-5 år siden – men jeg syns at å “bytte prekestol” i høymessen, som Paulsen og Brodersen her gjorde, er mindre passende. Slik skriver Vårt Land:

Søndag talte Kristkirke-pastor Reidar Paulsen i St. Paul, mens Kristkirken søndagen før hadde besøk av den katolske soknepresten i Bergen, Dom Alois Brodersen.

– Dette er noe litt mer enn en happening, selv om vi ikke vet helt hvordan kontakten og samarbeidet skal videreføres, sier Paulsen til Vårt Land.

…. Paulsen sier han er imponert over katolikkenes evne til å inkludere innvandrere i menigheten, sokneprest Dom Alois Brodersen omtaler han som «en imponerende fyr», og en rekke turer til USA har gjort Kristkirke-gründeren stadig mer velvillig innstilt til romersk-katolsk kristendom.

– Selvsagt finnes det dogmatiske spørsmål som det er vanskelig å komme til rette med. Men hos mange katolikker finner jeg en kristosentrisk tro som er så sterk at du merker med en gang at vi har samme ånd og at vi dypes sett har den samme tro. Noen ganger må denne erkjennelsen får noe åpenbare, synlige uttrykk. Det er det den har fått her i Bergen siste tiden, påpeker Paulsen.

– Kunne en tilsvarende kontakt mellom to menigheter av denne typen blitt etablert for ti år siden?

– Nei, det har jeg vanskelig for å tro, sier Paulsen.

okt 262008
 

I Kansas City er en kirke blitt gitt til Kristus Kongen-instituttet og etter grundig oppussing, installering av nytt hovedalter etc. ble den nylig gjen-innviet. På denne adressen (og HER og HER) kan vi se bilder av den fem timer lange innvielsen og første messen i kirken. Biskop Robert Finn, som innviet kirken, sa følgende i sin preken ved anledningen:

Dear friends, I greet you with great joy on this day of Solemn Consecration. This is the dwelling place of God with men. This is the place where heaven meets earth, where the mystery of salvation touches the human heart. Here, even sadness and death are given flight – so full of hope, so full of grace and light are the truths and supernatural actions that unfold in this place, where God dwells with man.

In the Gospel account of the meeting between the Lord Jesus Christ and the tax collector, Zachaeus, we see the power of conversion in the encounter with God. When the human heart receives the Lord, a saving change can transform us. Here in this magnificent church such miracles have been occurring for more than 130 years. Now, again we have set it apart as the House of God. What a happy and historic day this is in our Diocese. Continue reading »

okt 262008
 

Elsk Herren og den styrke han gir, søk alltid hans åsyn! Salme 105 (104), 3-4

I dag er jeg og min kone i Krakow, og jeg må innrømme at vi ikke forstod mange ord som ble sagt i dagens messe, selv om at som skjedde Karkows Mariakirke selvsagt var kjent. I overskrifta kan dere lese dagens inngangsvers, og tekstene handler om å elske sin neste, spesielt innflytterne – se dagens bønner og antifoner HER og tekstene HER – og nå er vi i et land som har 100 000 innflyttere i Norge.

Første lesning 2. Mosebok 22,21-27
Så sier Herren: En innflytter må du ikke plage eller fare hardt med; for dere har selv vært innflyttere i Egypt. Dere skal ikke plage enker og farløse. Plager du dem, og de roper til meg, vil jeg høre deres rop. Da skal min vrede flamme opp, og jeg skal slå dere i hjel med sverd, så deres hustruer blir enker og deres barn farløse. Låner du penger til en landsmann, til en fattig nabo, da skal du ikke være som en pengeutlåner mot ham. Du skal ikke kreve rente av ham. Tar du din landsmanns kappe i pant, skal du la ham få den igjen før solnedgang. For den er det eneste han har å dekke seg med, den skal han ha omkring seg. Hva skal han ellers ligge? Og når han roper til meg, vil jeg høre; for jeg er barmhjertig. Slik lyder Herrens ord.

Evangelium Matteus 22,34-40
På den tid fikk fariseerne høre at Jesus hadde brakt saddukeerne til taushet. Da samlet de seg om ham, og en av dem, en lovkyndig, spurte for å prøve ham: “Mester, hvilket er det største bud i Loven?” Han svarte: “Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det første og største bud. Men det annet er det første likt: Du skal elske din neste som deg selv.” – På disse to budene hviler hele Loven, og Profetene med.” Slik lyder Herrens ord.

okt 262008
 

Det arbeides med med å utgi Ratzinger samlede skrifter (i 16 bind) på tysk, og første bind, som for det meste består av hans bok om liturgien, er allerede klar.

I forordet til dette bindet skriver pave Benedikt at det er dumt at det meste av debatten rundt denne boka har dreid seg om hvilken vei presten skal vende når han feirer messen. Dette har tatt oppmerksomheten bort fra mange andre viktige temaer han tar opp. Han er likevel overbevist om at det beste er at presten vender seg til Gud når han feirer messen, slik vi leser i dette utdraget fra forordet (tatt fra NLM-bloggen):

Unfortunately, almost all the reviews [of the Spirit of the Liturgy] have focused on a single chapter: ‘The altar and orientation of liturgical prayer’. Readers of reviews would have had to conclude that the entire work had treated only of the orientation of the celebration and that its content was reduced to wanting to reintroduce the celebration of Mass ‘with your back to the people’.”

“In view of this misrepresentation I thought for a moment to delete this chapter in order to bring the debate onto the real issue that interested me and still interests me in the book.

This was made all the more easily possible [to consider doing] by the fact that in the meantime appeared two excellent works in which the issue of orientation of prayer in the Church of the first millennium was clarified so persuasively. I think first of all the important little book by Uwe Michael Lang, Turning towards the Lord, of particular importance, and the important contribution of Stefan Heid, attitude and orientation of the first prayer in the Christian era (in the Journal of Christian Archeology, 72-2006), where sources and a bibliography on this issue are amply illustrated and updated.

The conclusion is quite clear: the idea that a priest and the people should look one another in the eye was only [an idea] in modern Christianity and is completely alien in the ancient [Church]. The priest and people certainly do not pray to each other, but to the one Lord. They look in prayer in the same direction: towards the East as cosmic symbol for the Lord that is to come, or where this is not possible, to an image of Christ, to a cross, or simply to heaven, as the Lord did priestly prayer in the evening before his Passion (Jn 17:1).

Meanwhile, fortunately the proposal I made in my work at the end of this chapter works its way [into practice] more and more: not a new change, but simply the putting of a cross on the middle of the altar towards which priest and faithful can together look, to be guided in this way to the Lord, [toward which] we all pray together.”

okt 252008
 

FSSP ble starta sommeren 1988, rett etter bruddet mellom pave Johannes Paul II og erkebiskop Lefebvre. For kort tid siden hadde de en stor markeirng i Roma, der de nå har fått en egen store kirke. Under ser vi bilder (henta fra NLM-bloggen) fra feiringa.

Slik presenterer FSSP seg selv:
The Priestly Fraternity of St. Peter is a Clerical Society of Apostolic Life of Pontifical right, that is, a community of Roman Catholic priests who do not take religious vows, but who work together for a common mission in the world. The mission of the Fraternity is two-fold: first, the formation and sanctification of priests in the cadre of the traditional liturgy of the Roman rite, and secondly, the pastoral deployment of the priests in the service of the Church.

The Fraternity was founded on July 18, 1988 at the Abbey of Hauterive (Switzerland) by a dozen priests and a score of seminarians. Shortly after the Fraternity’s foundation and following upon a request by Cardinal Ratzinger, Bishop Joseph Stimpfle of Augsburg, Germany granted the Fraternity a home in Wigratzbad, a Marian shrine in Bavaria that now lodges the Fraternity’s European seminary. In the same month of October there arrived a handful of priests and some thirty seminarians ready to start “from scratch”. There are currently almost 200 priests and 110 seminarians in the Fraternity.

Det siste bildet er fra fellesskapets vanlige virke:

okt 252008
 

Hans Bj – som har skrevet noen kommentarer til denne bloggen – markerer i dag 50 års-jubileum for sin opptagelse i Den katolske Kirkes fulle fellesskap – 25. oktober 1958. Gratulerer med dagen!

Det er underlig at noen så tidlig (som tenåringer) finner ut at de må bli katolikker (p. Frode Eikenes er et annet eksempel på dette), mens jeg var 39 før jeg konverterte – og noen kommer aldri så langt.

okt 242008
 

Til et innlegg som ble skrevet for en ukes tid siden er det blitt en del kommentarer; om at noen konvertitter kanskje skulle være for ivrige, om i hvilken grad man bør være nøye med kommunionen eller gi den til dele ut til protestanter eller nesten til “hvem som helst”.

Til slutt er det blitt nevnt at Den Nordisk Katolske Kirke er både en “ekte” katolske kirke, samtidig som den er protestantisk – og her kan også protestanter motta kommunion etter avtale med presten. Hvis det som her sies om NKK er korrekt, så beklager jeg en slik forståesel og en slik praksis.

Les så hva leserne har skrevet:

Ytringene til NN er nok typisk for over-ivrige konvertitter. Og hans ytringer er lite typiske holdninger for vanlige katolikker – både på vår hjemlige arena og i utlandet. Heldigvis – får man si.

Jeg har også vært til stede i messer der presten går rundt og deler ut kommunionen til samtlige tilstedeværende! Så skikkene er så forskjellige i den store katolske familien. I Norge blir man lett “mer katolsk enn paven”!

… Til prestens unnskyldning så må det sies at kirkerommet var overfylt. Menigheten satt/stod over alt – også bak alteret ! – Så det var nesten umulig å bevege seg for flere enn en person. … Men jeg føler meg ofte mer hjemme blandt “ekte” katolikker – enn blandt konvertitter. Konvertitter har ofte en hang til hele tiden å skulle bevise sin lojalitet. Da kan en bli “mer katolsk enn paven”(for å benytte et folkelig uttrykk).

… Når jeg tillot meg å nevne dette – så er det først og fremst at denne form for messe – er en grell kontrast til mye av det som diskuteres på denne loggen. Samtidig så har jeg aldri – i sterkere grad følt Kristi nærvær (tilstedeværelse) under kommunionen enn ved bla. nevnte messe – i all dens enkelthet. Det behøver ikke alltid være så pompøst, og er det heldigvis heller ikke.

… Med “ekte” katolikk – mener du da en person med katolske foreldre og døpt i Kirken i spebarnsalder, altså en “født” katolikk? Jeg skriver “født” katolikk siden det å være katolikk, eller tilhøre en religion overhode, ikke er en genetisk eller medfødt ting, men en tros og opplæringssak. Takk Gud for ivrige konvertitter (som korrekt benevnt nå er katolikker)! I min menighet har jeg gjenom mange år lagt merke til at de ferske katolikkene som også er ivrige, er de som forblir i Kirken, som regel like ivrige etter flere år. Og så har vi noen ulykkelige som ble opplært av sin åndelige veileder til “å ta det med ro” og ikke utvikle “konvertittsyke”, dvs. være ivrige, og de ser vi som regel bare den dagen de konverterer.

Vi har kommet i den lykkelige situasjonen i dag at vi har katolikker, ferske som gamle, SOM PRØVER Å VÆRE LIKE KATOLSKE SOM PAVEN – for å vri på uttrykket ditt.

… Jeg syns det er veldig fint i Den Nordisk Katolske Kirke. For der får man en “ekte” nattverd samtidig som man kan være protestant. Om man tror på og forstår hva den “katolsk ortodokse” nattverden er, og ikke har gjort noen alvorlige synder så kan man også få nattverd om man har blitt enige med presten om det.

okt 232008
 

DagenMagazinet hadde i går en artikkel som de ga overskrifta: “Velger internett fremfor kirken” . Der skriver de bl.a.:

Den danske medieforskeren Stig Hjervand har nylig gitt ut boken En verden av medier. I boken går det fram at 11,5 prosent av danskene har møtt religionen på nettet i løpet av de siste månedene. 10,5 prosent har møtt religionen i kirken. Tall fra Sverige viser det samme.

Daglig leder i medie- og kommunikasjonsselskapet Kommunion, Anders Torvill Bjorvand, tror at tendensen også gjelder Norge. …

Bjorvand ser tallene i sammenheng med at folk i stadig større grad kobler livets ulike faser og arenaer med internett, som for eksempel det å finne ektefelle. Samtidig synes han at det finnes få norske sider som er opptatt av dem som søker den kristne troen.

– Nettet avspeiler menighetene, som er lite misjonerende og evangeliserende, mener han.

Mye søking. En av dem i Norge som jobber aktivt med forkynnelse på internett, er webpastor Asbjørn Kvalbein. Han synes tallene fra Danmark og Sverige er interessante, og har selv registrert at besøkstallene på hans egen side har økt jevnt siden oppstarten. I august hadde Kvalbeins webpastorside hos Norea rundt 3.500 daglige besøk, fra hele Norden.

– Det er mye søking der ute, i dobbelt forstand. Noen havner kanskje innpå kristne sider tilfeldig, etter å ha søkt på diverse stikkord.

okt 232008
 

Et svært interessant liturgisk tidsskrift og en ny og flott måte å distribuere det på (tips fra NLM-bloggen).

Sommernummeret av Sacred Music fins litt lenger ned på denne sida, og de trykker bl.a. en artikkel om 100 års-jubileet for Garduale Romanum:

The history of the Graduale Romanum of 1908 is, as we all know, a history full of contrasts, contradictions, achievements, errors, and confusion. It is a history of emotionally overheated polemic and personal tension, and it was fought out with great fervor and led to downright splits and divisions. One must even acknowledge that such splits and rifts are even found within one and the same person. Goethe’s saying about two souls within one breast truly applies to many protagonists of the chant restoration. These are tensions which are already hinted at in the prehistory of the 1908 Graduale Romanum, and then reached their high point in the first decade of the twentieth century in connection with the immediate preparation of the Vatican edition. Indeed, in some form or other these tensions accompany the entire era of implementation of the Vatican edition and the Graduale Romanum, right up to the present day. Who can be surprised, then, that with such a conflict-laden history, the books of the Vatican edition, and especially the Graduale Romanum, cannot be other than ambivalent.

In view of the facts merely hinted at here, facts which we all know, one can pose the question of whether it makes sense to celebrate the birth of a child born with such pain and injury and who even today, one hundred years later, has not entirely recovered from such a traumatic birth.

And yet, we all have good reason to commemorate the achievement of the publication of the Graduale Romanum one hundred years ago and to celebrate its birthday worthily. For precisely here it holds true: against the background of dark shadows the light shines all the more brightly. And in fact the history of the Graduale Romanum displays from its beginning onward many illustrious moments which are at work right up to the present and repeatedly have set free powers of new creative breakthroughs and initiatives—and this precisely on the basis of what was definitively achieved by the Vatican edition.

Les mer på side 8 i tidsskriftet under: Continue reading »

okt 232008
 

Jeg har lagt bort mitt tidligere blog-utseende pga Internet Explorer – en nettleser som jeg selv faktisk ikke har brukt aktivt på minst seks år. Jeg hadde testa det nye utseendet på IE i juni, da jeg begynte å bruke det, men tydeligvis ikke grundig nok – jeg hadde litt problemer med å få høyremargen til å komme opp i IE, men etter hvert gikk det. Da jeg testa dette på nytt i går kveld, så jeg at høyremargen kom opp på hovedsiden, men ikke når man valgte en enkeltside. Og siden litt over halvparten av leserne (tror jeg) bruker IE, syntes jeg ikke det var akseptabelt at høyremargen forsvant, og har derfor funnet et nytt tema.

Med dette temaet – Aqueous lite av Simon Andrews – virker høyremargen helt fint i alle nettlesere (så vidt jeg vet). I IE kommer kommentarfeltet for langt ned hvis man vil skrive kommentarer, men så langt kan jeg ikke finne andre problemer. (Jeg må bytte ut noen få engelske uttrykk med norske, men det er ikke vanskelig, det tar bare litt tid.

Jeg er takknemlig for tekniske tilbakemeldinger fra leserne; hvordan ser sidene ut, er det noen problemer etc.?

PS: Jeg er ikke fått mildere holdninger til Internet Explorer etter dette bryderiet.