Jesus fristes i ørkenen
Nettopp tilbake fra Paris – og det fantastiske Musée du Louvre – legger jeg ut et bilde som passer ypperlig til forrige søndags tekst; om Jesus som fristes i ørkenen
februar 2007
Torbjørn Olsen skriver fastebrev
Msgr. Torbjørn Olsen – som leder Tromsø stift etter at biskop Goebel døde – har sent ut hyrdebrev til stiftet i anledning fastetiden 2007. Her tar han spesielt opp forståelsen av Kirken, det som på fagspråket kalles «ekklesiologien». Avlsutningsvis skriver han:
Når vi nå (i fastetiden) skal vende oppmerksomheten bort fra timelige goder og skue frem mot påskefesten, bør vi ha i mente at Jesu siste måltid med sine disipler, hans død og hans oppstandelse innebar innstiftelsen av de frelsesbringende sakramenter og opprettelsen av det kirkefellesskap som lever av og med disse sakramenter.
Ellers skriver han lite om selve fasten eller påsken, men desto mer om det katolske synet på Kirken. Han kritiserer bl.a. grundig den folkekirketanken som er ganske vanlig i Den norske kirke, men avslutter også dette avsnittet slik:
Når dét er sagt, er det vår oppgave som Kirke å gå alle mennesker i møte, å møte dem der de befinner seg og la alle få kjenne den kristne kjærlighet og omsorg. Vi skal ikke støte bort noen fra vår omkrets, heller ikke de som mislykkes i forhold til Evangeliets utfordring eller som ennå ikke har latt seg overbevise av dette. Så lenge den grunnleggende tenkning om Kirken som Kristi mystiske legeme og som Guds folk står fast, er denne åpenhet ufarlig, ja, selvfølgelig.
Et annerledes fastebrev fra pave Benedikt
www.chiesa skriver at fastebrevet fra pave Benedikt ligner mye mer pa et kjarlighetsbrev enn fastebrevene har gjort de siste arene: As has been done for more than thirty years, at the beginning of this Lent as well the pope has addressed a message to the faithful, in order to direct their preparation for Easter. Until now, the messages for the beginning of Lent – including last year’s – have usually concerned the duty of charity, of aid for the various forms of human suffering: poverty, hunger, sickness, persecution, exile.
But this year Benedict XVI has broken with this tradition, and in the message for the beginning of Lent he has invited the faithful above all to contemplate Jesus on the cross.
He explains the reason for this himself: because it is only Jesus on the cross who fully reveals the love of God to men.
This is a love that is both agape and eros together. In a few extremely intense passages, Benedict XVI expresses once again that astonishing “essence of Christianity” that he had already placed at the center of his encyclical “Deus Caritas Est.”
Den berømte katedralen i Chartres
I går var vi en flott tur til Chartres, først og fremst for å besøke katedralen der. Den sies å være en av de fineste gotiske katedralene i Europa. LES MER OM DEN HER.
Vi tok en del bilder, og jeg regner med å vise noen av dem etter hvert. Jeg skriver bare korte meldinger her fra Paris, siden tastaturet på datamaskinene her – i tillegg til å mangle de norske bokstavene – også har byttet om på ca 20 tegn!
Hilsen fra Paris
I går reiste min kone og jeg på en ukes tur til Paris. I går kveld feirte vi siste dagen for fasten med gresk mat – og jeg fikk praktisert litt av gresken jeg lærte i Aten for 26 år siden, men jeg har glemt en hel del.
I dag har vi vært i Louvre hele dagen – men vi innser at vi trenger en full dag til der for å klare å se det viktigste sånn noenlunde. Hvis alt går etter planene, reiser vi til Chartres i morgen, hovedsaklig for å see den fantastiske domkirken der.
Etter museumsoppholdet i dag deltok vi i askeonsdagsmessen i Notre Dame de Paris – først høytidelig vesper, deretter messe med erkebiskopen og helt full kirke.
FASTE
I dag er det askeonsdag og årets fastetid begynner. Det er kanskje noen som ikke riktig vet hvorfor vi faster eller hva slags regler katolikker har for fasten. Den danske biskop Kozon skrev følgende klare regler til fastetiden i fjor:
Fastetiden
Askeonsdag og langfredag, som innleder og avslutter fastetiden, er både abstinens- og fastedager til minne om Herrens egen faste, lidelse og død. Å faste og avholde seg fra kjøtt på disse to dagene er en alvorlig forpliktelse for katolikker.
Å faste betyr at man høyst spiser ett fullt, men enkelt måltid om dagen og lar de øvrige måltider være et minimum, hvis ikke man helt unnlater dem. I hele fastetiden bør man bestrebe seg på å samle seg mer om alt som kan fremme ens trosliv, og mer iherdig å øve kjærlighetens gjerninger. Man bør om mulig unngå fester og overdrevne fornøyelser, da fastetiden er en alvorlig tid. Det gjør ikke noe om vi opplever at fastetiden har en viss karakter av strenghet, nettopp fordi vi ønsker å samle os om Jesu lidelse. Så meget desto mer vil vi kunne oppleve påskens store glede, og vårt trosliv vil få et dypere innhold.
Hvem er forpliktet?
Personer fra 14 år og oppover er forpliktet av bestemmelsen om at fredager er botsdager og askeonsdag og langfredag er abstinensdager; fra man er fylt 18 til man er fylt 59 år er man også forpliktet til å faste. Foreldre oppfordres til å snakke med sine barn om betydningen av å overholde Kirkens bestemmelser på dette området, og til å markere bots- og fastedager i familien.
Kan katolikker være frimurere?
Frimurere fins i de fleste land i verden, og det har i mange år vært diskusjoner om medlemskap i frimurerlosjen kan forenes med kirkemedlemsskap. Protestantiske kirker (bl.a. Den norske kirke) har ofte ikke vært så strenge på dette området, men det har Den katolske kirke.
Det katolske nettstedet www.zenit.org har nylig svart på et spørsmål om frimurerne, og jeg siterer litt derfra: The Church’s position with respect to membership of Masonic lodges, even though canon law no longer explicitly mentions the Masons, has not substantially changed.
The new code (from 1983) states in Canon 1374: «A person who joins an association which plots against the Church is to be punished with a just penalty ..»
This text greatly simplified the former code which had specifically mentioned the Masons. This change led some Masons to think that the Church no longer banned Catholics from being Masons, since, among other things, in many countries membership at a lodge was merely social and had nothing to do with plotting against the Church.
In order to clarify the issue the Congregation for the Doctrine of the Faith published a declaration on Nov. 26, 1983 … signed by Cardinal Joseph Ratzinger, that states:
«It has been asked whether there has been any change in the Church’s decision in regard to Masonic associations since the new Code of Canon Law does not mention them expressly, unlike the previous Code.
… the Church’s negative judgment in regard to Masonic association remains unchanged since their principles have always been considered irreconcilable with the doctrine of the Church and therefore membership in them remains forbidden. The faithful who enroll in Masonic associations are in a state of grave sin and may not receive Holy Communion.»
Det som er litt overraskende for meg her, er at hovedargumentet mot å være med i frimurerlosjen ikke er at losjene i mange land er svært negative til Kirken (det er de ikke i Norge), nei, det er et annet punkt som er viktigst. Det handler om at det fins uforenlige ting i frimurernes innvielsesrituale, ting som handler om selve sannhetsspørsmålet:
In its effort to bring together people of different provenances, Masonry requires that its members adhere to a minimal belief in a supreme architect of the universe and leave aside all other pretensions of truth, even revealed truth.
It is thus basically a relativistic doctrine, and no Catholic, nor indeed any convinced Christian, may ever adhere to a group that would require him, even as a mere intellectual exercise, to renounce the affirmation of such truths as Christ’s divinity and the Trinitarian nature of God.
Of course, for many people active in Masonic lodges, the conversations and activities are more social in nature and rarely veer toward the realm of philosophical speculation. A Catholic, however, cannot ignore the fundamental principles behind an organization, no matter how innocuous its activities appear to be.
Pavens kommentarer til søndagstekstene
Før Angelus-bønnen i går (på Petersplassen hver søndag kl 12) snakket pave Benedikt om søndagens tekst, der Jesus ber oss om å elske våre fiender. Han sa at dette var “one of the most typical and strongest excerpts of the preaching of Jesus. ‘Love your enemies’ (Lk 6:27).” Then he asked: “But what is the meaning of these words of his? Why does Jesus ask us to love our enemies, that is, a love that surpasses human capacity? In reality, the suggestion of Christ is realistic because it takes into account that there is too much violence, too much injustice in the world and therefore the situation cannot be overcome unless it is countered by more love and more goodness. This ‘more’ comes from God: it is his mercy, which became flesh in Jesus and alone can ‘turn the balance’ of the world away from evil towards good, starting from that small and decisive ‘world’ that is the heart of man.
This gospel page is rightly considered to be the magna carta of Christian nonviolence, which consists not of giving in to evil – according to a false interpretation of ‘turning the other cheek’ (cfr Lk 6:29) – but in responding to evil with good (cfr Rm 12: 17-21), thus breaking the chains of injustice. Then it is understood that for Christians, nonviolence is not merely tactical behaviour but rather a personal way of being, the attitude of one who is so convinced of the love and strength of God that he is not afraid to face evil armed with just the weapons of love and truth. Loving one’s enemy constitutes the nucleus of the ‘Christian revolution’, a revolution based not on strategies of economic, political or mediating power. The revolution of love, a love that ultimately does not depend on human resources but is a gift of God that is obtained by trusting uniquely and without reservations in his merciful goodness. This is the news of the Gospel, which changes the world without making any noise about it. This is the heroism of the ‘little ones’ who believe in the love of God and spread it even at the cost of their life”.
De beste katolske bloggene – på engelsk
De siste par ukene har det vært nominert og stemt på katolske blogger i USA/den engelskspråklige verden. Nylig ble resultatet klart og jeg presenterer listen her. Flere av bloggene har jeg lest det siste året, bl.a. Open Book, men det er noen jeg nå skal begynne å besøke litt oftere.
Besøk gjerne bloggene nedenfor.
Best Apologetic Blog: Jimmy Akin
Runner-Up: The Cafeteria is Closed
Best Blog by Clergy/Religious/Seminarian: What Does Prayer Really Say?
Runner-Up: Pontifications
Best Designed Catholic Blog: The New Liturgical Movement
Runner-Up: Open Book
Best Group Blog: The Shrine of the Holy Whapping
Runner-Up: The New Liturgical Movement
Best Individual Blog: Open Book
Runner-Up: The Cafeteria is Closed
Best Insider News Catholic Blog: Whispers in the Loggia
Runner-Up: Open Book
Best New Catholic Blog: Rorate Caeli
Runner-Up: Cardinal Sean’s Blog
Best Overall Catholic Blog: Open Book
Runner-Up: Jimmy Akin
Best Political/Social Commentary: The Anchoress
Runner-Up: Catholic and Enjoying It
Best Written Catholic Blog: Open Book
Runner-Up: Daily Danielle
Funniest Catholic Blog: The Curt Jester
Runner-Up: Daily Danielle
Most Spiritual Blog: Pontifications
Runner-Up: The New Liturgical Movement
Smartest Catholic Blog: Jimmy Akin
Runner-Up: Pontifications
Elsk deres fiender
Denne søndagen hører vi budskapet om å elske vår neste, til og med våre fiender. Tonen settes i første lesning, fra 1. Samuelsbok 26, der David står rett ved siden av den sovende kong Saul, som er på jakt etter David for å drepe ham. Mens David står der ved siden av Saul, sier hans general Abisjai: «I dag har Gud gitt fienden i din hånd. La meg støte spydet gjennom ham og ned i jorden. Ett støt er nok; mer trengs ikke.» Men David svarte Abisjai: «Drep ham ikke! Hvem kan ustraffet legge hånd på Herrens salvede?» Han går så bort fra Saul, roper til ham slik at han våkner, og kong Saul forstår hva som har hendt.
Forholdet mellom David og Saul blir noe bedre etter dette, men det blir aldri særlig godt. Og det går fortsatt mange år før Saul dør og David kan overta kongedømmet, og så styrer over Juda og Israel i 40 år.
Denne teksten korresponderer så med evangeliet fra Lukas 6,27-38, der Jesus sier i sin berømte bergpreken (i Matteus, slettepreken her i Lukas):
Til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere. Om noen slår deg på det ene kinnet, så by også det andre fram. Om en tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. Gi hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake. Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for?
Slike tekster er utfordrende for alle som hører dem; hvordan skal vi klare å leve med et slikt overskudd, så fulle av forståelse, god vilje og kjærlighet? Førstkommende onsdag begynner fasten, så vi får god tid til å tenke gjennom disse og lignende spørsmål fram for påske.
Flere argumenterer for at Statskirken må avvikles
Etter at flere politikere i AP og SP har argumentert for at Statskirken må beholdes (for at den skal kunne kontrolleres bedre, ser hovedargumentet ut til å være), har noen begynt å snakke litt mer fornuftig etter hvert – en slik anakronisme kan man jo tross alt ikke beholde, mener nå jeg.
Stortingspresident Thorbjørn Jagland uttalte seg om dette under et grunnlovsseminar på Eidsvoll fredag – flere nettaviser har nevnt dette i dag – og han mener at statskirken bør avskaffes og kirke og stat skilles. Han mener det er nødvendig å avskaffe statskirkeordningen for å gi menneskerettighetene forrang i Grunnloven.
– Alle er enige om at trosfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Tro er et personlig anliggende. Det prinsippet har forrang, og da er det vanskelig å holde seg med en statlig religion, uttalte Jagland.
Jagland selv tror det er klokt å finne et kompromiss som hele Stortinget kan stille seg bak. «Statskirketilhengerne argumenterer gjerne på en måte som kan forstås slik at staten skal redde kirken fra seg selv, fra å bli for konservativ eller sekterisk. Jeg mener dette punktet er galt og bygger på en feilaktig oppfatning av kirken, sier Jagland til Dagsavisen. Jagland har ikke tro på at kirken ville utvikle seg i en ekstrem retning dersom den blir løsrevet fra staten.»
Pavens fastebudskap
Pavens fastebudskap i år utmerker seg med å være ganske kort, poengtert og svært teologisk. Det handler ikke om hva vi praktisk kan gjøre i forberedelsen til påskefeiringa, men om Guds kjærlighet som åpenbarer seg i påskemysteriet:
«De skal se på ham som de har gjennomboret» (Joh 19,37). Det er dette bibelske tema som skal lede oss inn i årets fasterefleksjon. Fastetiden er en særlig egnet periode til å lære å, sammen med Maria og den elskede disippel Johannes, leve nær Ham som ofret sitt liv for hele menneskeheten på korset (jf. Joh 19,25). La oss derfor i denne botens og bønnens tid med en enda større iver rette blikket mot den korsfestede Kristus, som ved sin død på Golgata til fulle åpenbarte Guds kjærlighet for oss. …
Det er i Korsets mysterium at kraften i den himmelske Fars overveldede barmhjertighet avdekkes i hele sin fylde. For å vinne tilbake sin skapnings kjærlighet, godtok Han å betale en svært høy pris: sin enbårne Sønns blod. Døden, som for den første Adam ble det ytterste tegn på ensomhet og maktesløshet, ble derved forvandlet gjennom den nye Adams enestående og frivillige kjærlighetshandling.
Mer om tro og fornuft
Pave Benedikt sa 28/1 følgende om Thomas Aquinas. Denne danske oversettelsen finnes på www.katolsk.dk.
Kirken mindes i dag Den hellige Thomas af Aquin, en stor kirkelærer. Med sit karisma som filosof og teolog udgør han et vigtigt forbillede på harmonien mellem fornuft og tro, dimensioner i menneskets ånd, som til fulde virkeliggør mødet og dialogen mellem disse to. I følge Den hellige Thomas’ tanke «ånder» den menneskelige fornuft så at sige: D.v.s. den bevæger sig i en vid og åben horisont, hvor den kan udtrykke det bedste om sig selv. Når mennesket derimod begrænser sig til kun at tænke på materielle ting og det, der kan gøres til genstand for forsøg, og når det lukker sig for livets store spørgsmål om sig selv og om Gud, så forarmes det. Forholdet mellem tro og fornuft udgør en alvorlig udfordring for den kultur, som i øjeblikket er dominerende i den vestlige verden, og netop derfor ville den kære Johannes Paul II behandle dette emne i en rundskrivelse, som passende hedder Fides et ratio, tro og fornuft. Jeg selv har også for nylig taget dette emne op i talen på universitetet i Regensburg.
Det er ganske vist, at den moderne udvikling inden for videnskaberne frembringer utallige, positive resultater, som altid må anerkendes; men samtidig er det også vigtigt at indrømme, at tendensen til kun at anse det for sandt, som kan efterprøves, udgør en begrænsning for den menneskelige fornuft og frembringer en nu efterhånden skrækkelig, udbasuneret schizofreni, som danner baggrund for alliancen mellem rationalisme og materialisme, mellem hyperteknologi og uhæmmet given efter for egne tilskyndelser. Derfor er det meget presserende på en ny måde at genopdage en menneskelig fornuftsbetonethed, som er åben over for det guddommelige Logos’ lys og over for dets fuldkomne åbenbaring, som er Jesus Kristus, Guds Søn, der blev menneske. Når den kristne tro er autentisk, ydmyger den ikke friheden og den menneskelige fornuft; altså – hvorfor skal tro og fornuft være bange for hinanden, hvis de ved at mødes og føre dialog kan udtrykke sig bedst muligt? Troen forudsætter fornuften og fuldfører den, og fornuften – oplyst ved troen – får kraft til at hæve sig til erkendelse af Gud og de åndelige realiteter. Den menneskelige fornuft taber intet ved at åbne sig for troens indhold – tværtimod, dette troens indhold kræver fornuftens frie og bevidste samtykke.
Med langsigtet klogskab lykkedes det for Den hellige Thomas af Aquin at etablere et frugtbart møde med sin tids arabiske og jødiske tankegang for således at blive anset for en læremester, som altid er aktuel for dialogen mellem andre kulturer og religioner. Han forstod at præsentere denne forunderlige kristne syntese mellem fornuft og tro, der for den vestlige civilisation udgør en kostbar arv, som man også i dag kan øse af for mere effektivt at kunne føre dialog med de store kulturelle og religiøse traditioner i den østlige og sydlige del af verden. Lad os derfor bede for, at de kristne, især de, der har deres virke i akademiske og kulturelle miljøer, må være i stand til at udtrykke deres tros åbenhed for fornuften og vidne om den i en dialog, som er inspireret af kærlighed. Lad os bede Herren om denne gave på forbøn af Den hellige Thomas af Aquin og frem for alt på forbøn af Maria, Visdommens sæde.
Alle fredager er botsdager
Om ikke lenge begynner fasten, som er en spesiell bots- og forberedelsestid før påske. Men det som mange glemmer, er at alle fredager, året gjennom, er botsdager, der vi minnes Jesu død på korset for våre synder. Den danske biskop Kozon skrev følgende om dette til fasten i fjor:
Spesielle botsdager
Alle troende er av Guds lov forpliktet til, hver på sin måte, å gjøre bot. For at alle kan være felles om en bestemt form for bot, har Kirken foreskrevet botsdager og fastetid, hvor de troende spesielt vier seg til bønn, fromhetsøvelser og kjærlighetsgjerninger, fornekter seg selv ved mer trofast å oppfylle sine forpliktelser, og ved faste og avholdenhet.
Alle fredager er botsdager
Alle årets fredager, når det ikke feires en høytid, er botsdager. I mange bispedømmer kan man om fredagen isteden for å avholde seg fra kjøtt (abstinens), velge andre former for å markere fredagen som botsdag, f.eks. ved å avholde seg fra annen føde, fra noen typer drikke eller fra andre ting, f.eks. fornøyelser, eller ved å øve spesielle kjærlighetsgjerninger, be mer og lignende.
Den katolske kirke avskaffet for snart 40 år siden den gamle tradisjonen at fredagsboten skulle være abstinens fra kjøtt. Fredagsboten ble på ingen måte avskaffet, men de troende kunne selv velge hvordan de ville gjøre bot. Dessverre har dette ført til at mange katolikker har glemt av hele fredagsboten. Kanskje det er en god idé å ta opp igjen tradisjonen med å avholde seg fra kjøtt hver fredag, i alle fall i fastetida.
SKJEBNETIME
Vinteren for 22 år siden holdt jeg på å oversette en hel bok fra engelsk til norsk. Boka kom ut på norsk i 1986 under navnet «Skjebnetime», og den var skrevet av Francis Schaeffer, en amerikaner som startet et kristent studiesenter i Sveits, L’Abri – og som i mine unge år var viktig for min teologiske og intellektuelle utvikling. (Kanskje jeg skriver mer om det senere – se også her.)
Jeg har sett på boka igjen nå, og den tar egentlig opp svært aktuelle spørsmål om normoppløsningen i vår tid, og hvordan kristne kirker og enkeltpersoner skal kunne stå fast på Kirkens gamle syn. Boka åpner slik:
Time Magazine publiserte i 1983 et spesielt 60-års jubileums-nummer som åpner med ordene: «Atomet var ikke oppløst. Det var heller ikke de fleste ekteskap». Her blir to ting som skjer i vår tid korrekt satt sammen: Det ene er den vitenskapelige og teknologiske eksplosjonen, det andre er den moralske oppløsningen. Og det er ikke tilfeldig at disse to tingene skjedde samtidig. Det er noe felles som ligger bak begge disse fenomenene og Time viser imponerende stor innsikt når de oppdager dette.
Det har skjedd noe de siste 60 årene, noe som har revet bort det moralske grunnlaget for vår kultur. Det har skjedd ødeleggende ting på hvert eneste område i vårt samfunn, både når det gjeldet lov og rett, statsadministrasjonen, skolene, lokalmiljøet og familien. Og alt dette har skjedd i løpet av leveårene til mange som leser denne boken. Hele vår kulturelle arv har vaklet og falt, den har rett og slett blitt kastet på skraphaugen. Å kalle det et moralsk sammenbrudd er å si det alt for svakt. Moralen har faktisk blitt snudd opp ned og alle slags moralske perversjoner blir lovprist og tiljublet av media og underholdningsindustrien.
Hva skal vi så gjøre for å forstå hva som har skjedd? I hovedartikkelen i dette spesialnummeret gir Time en forklaring. Artikkelen som heter «Hva var viktig?» foreslår: «For å klargjøre hva som virkelig var betydningsfullt i dette sammensuriet av hendelser, må vi se og forstå noe mer enn de separate enkelthendelsene.» Time går videre og sier at vi må oppdage «ideen som karakteriserer vår tidsalder».
Time har fullstendig rett i dette. For å gjøre disse siste 60 årene forståelige og samtidig også forstå vår egen tid og hvordan vi kristne skal leve i dag, må vi oppdage den ideen som karakteriserer vår tid. Vi kan også kalle det tidsånden, det som har forandret vår kultur så radikalt siden 1920 årene. Denne ideen, sier Time, er frihet. Ikke frihet som et abstrakt ideal, heller ikke i betydningen fri fra urettferdighet, men frihet i absolutt forstand.
Liten tro på DNKs framtid som kirke
Avisen Dagen skriver i dag om et seminar kalt «Morgendagens kirke – visjon og veivalg», som startet på Fjellhaug i Oslo i går. Bak arrangementet står blant annet Normisjon, FBB, Frikirken, DELK og Fjellhaug skoler.
Informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, mener synet på Bibelen er avgjørende for vår tro.
– Det er umulig å tro på Gud uten å tro at Bibelen er troverdig. Gud åpenbarer seg i Jesus og dette formidles i Bibelen. Stoler vi ikke på Bibelen, kan vi ikke vite hvem Gud er, påpeker Ottosen.
Mange liberale teologer kritiserer bibeltro kristne for å frarøve mennesker deres tro. Ottosen snur på det.
– Mange liberale teologers måte å snakke om Bibelen på tar troen fra meg. Dette tar de veldig lite alvorlig.
Ottosen utfordret de frammøtte tilhørerne fra organisasjonene og kirkesamfunn om å bruke andre eksempler enn homofili i samtale om kristne sannheter.
– Snakker vi heller om homofili enn om samboerskap fordi det er «lengre unna»? Det er samme bud som brytes. Hvorfor ikke droppe sex-praten å snakke om fortapelsen istedet? Men jeg ser at dette ikke er enkelt. Homofilispørsmålet har blitt testen som brukes for å sette i bås. Vi må også få frem at det er useriøst å si at det finnes masse forskjellige tolkninger av Bibelen. Vi kristne er enige om mange ting og mye av det vi er uenige om handler om holdninger, ikke tolkninger, avsluttet Ottosen.
Sokneprest i Ulvik Dag Øivind Østereng mener DNK er i krise. Han tror alle må opp av sporene.
– Debatten videre må for all del ikke havne i gamle kirkepolitiske spor. Vi må alle ut av dem for å kunne møte dette på en ny måte, sier Østereng. Han snakket videre om hva som menes med kirkelig felleskap og hvem det skal innbefatte. Som prest i DNK ville han likevel innta en pragmatisk holdning og vente på og arbeide for en bedring. Frikirkelig løsninger så han ikke som et alternativ. Hans konklusjon over kirkens tilstand var likevel ikke til å misforstå.
– Vår kirke har kollapset og med dagens ordning er det uopprettelig. Vi har fått tilbake de politiserte fyrstebiskopene som Martin Luther var så arg på. Selv om jeg ikke har tro på DNK i fremtiden, har jeg tro på de mange kristne menneskene i kirken, sa Østereng.
Den anglikanske kirke kan splittes
Jeg har forstått at Den anglikanske kirkes framtid er usikker, spesielt etter sommers stormøte i Den episkopale kirke i USA – der de valgte en svært liberal (kvinnelig) ledende biskop, og også nektet å bøye seg for kritikk fra mer konservative anglikanske kirker – men jeg hadde ikke regnet med at splittelsen kunne komme allerede nå. Men i går startet et viktig møte mellom mange kirkeldere i Tanzania, og erkebiskop Rowan Williams er ikke sikker på om det anglikanske fellesskapet overlever neste uke:
“I fear schism,” Rowan Williams told the BBC, and with good reason. Today the annual meeting of the Anglican Communion officially begins in Tanzania, and it is not at all clear that the communion will last the week. No fewer than thirty-seven Anglican archbishops have assembled at a hotel in Dar-es-Salaam, charged with the task of deciding what to do about the communion’s recalcitrant American branch, otherwise known as the Episcopal Church.
… Rather than preach the repentance of sin and forgiveness of Christ, the liberal church primarily exists to help create the “kingdom of God” by advocating for social justice, inclusion, and so on. In bishop Schori’s new book, A Wing and a Prayer, it seems that she does, in fact, affirm doctrines like Christ’s divinity and resurrection. But for liberals such as Schori, such matters are relatively unimportant. For Schori, disagreement on such issues is possible, even desirable, within the Church. The only nonnegotiable doctrines have to do with the Church’s new central mission, defined as matters like gay rights and the UN Millennium Development goals.
… The details remain to be sorted out, but it is likely that most of the Episcopal Church will be demoted to second-rank Anglican status, leaving an orthodox remnant to form what eventually will become a new Anglican province in the United States.
Bilde av gamle Napoli
For akkurat et år siden kom vi til Napoli etter vår tur til (kirkene) i Puglia.
Dette bildet viser en av de to gamle romerske gatene i Napoli; snorrette og veldig smale, med høye hus på begge sider – og med interessante kirker eller andre bygninger på hvert gatehjørne.
Vi hadde et fantastisk halvår i Roma og Italia i fjor, og det er nesten litt dumt å bare bo i gamle Norge i år.
Kompendiet til katekismen er klar
I dag kan vi lese på www.katolsk.no at «St. Olav forlag har nå ferdigstilt sin oversettelse av Kompendium til Den Katolske Kirkes Katekisme, og boken foreligger for salg i St. Olav bokhandel. Boken koster kr. 198.-
I juni 2005 presenterte pave Benedikt XVI en sammenfatning av Den Katolske Kirkes Katekisme. Siden publiseringen av Katekismen i 1992, den såkalte «verdenskatekismen», har man følt behov for «en kort, konsis katekisme som inneholder alt og dog bare de vesentlige og grunnleggende elementer i katolsk tros- og morallære,» sa paven i forbindelse med lanseringen.»
LES HELE NYHETSMELDIINGEN HER OG BESTILL GJERNE BOKEN I ST. OLAV BOKHANDEL,
Prester som blir katolikker
I et stykke, av John Allen, som mest handler om andre forhold i Den katolske kirke i USA, står det til slutt noe om protestantiske prester som blir katolikker, som jeg undrer meg over:
As a footnote, Curry (Auxiliary Bishop Thomas Curry of Los Angeles) will ordain a former Episcopalian as a Catholic deacon on Feb. 10, the final step before his ordination to the priesthood next year. When that happens, this former Episcopalian will join the small but growing ranks of married Catholic priests in the United States. He and his wife recently celebrated their 44th wedding anniversary. …
Curry said that in Los Angeles, Catholics and Episcopalians have agreed that they will not ordain one another’s clergy, to avoid any impression of «poaching.» In this case, however, the former Episcopalian served many years ago in another part of the country.
Det første jeg leser her, er at det stadig er noen tidligere protestantiske prester som blir katolikker, og som ønsker, og får lov til, å fortsette sin pastorale tjeneste.
Det andre syns jeg er svært merkelig; at erkebiskopen i Los Angeles i USA har gjort en avtale om å ikke ordinere slike personer til katolske prester. Dette har jo ikke noe med (og oppleves heller ikke som) et venn-fiende forhold mellom to kirker å gjøre, det har vel med personers indre overbevisning, og om deres ønske om å tjene i Kirken. Og da syns jeg det er underlig at en erkebiskop gjør en avtale som stenger for en legitim praksis i Den katolske kirke.