2008

Amy Welborn har på sin blog nylig skrevet om flere besøk i katolske kirker med østlig ritus, og opplevd rikdommen fra «Kirkens andre lunge». Hun oppsummerer sin erfaringer i sju punkt:

Some things I think a Latin Rite Catholic, new to the Eastern Catholic liturgies, might learn or take away:

I kommentarene til hennes innlegg, finner vi også flere interessante ting: …

Hva kan vi lære av den ortodokse/østlige liturgien?Les mer »

Gud, du vårt skjold, vend blikket mot din salvedes åsyn, for én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Salme 84 (83), 10-11

I søndagens første lesning hører vi om de fremmede som også på GT’s tid var tiltrukket av jødenes tro: «Også de fremmede som har sluttet seg til Herren, som vil tjene Herren og elske hans navn og være hans tjenere, alle som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, men holder fast ved min pakt, dem fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt hus der de kan be. Deres brennoffer og slaktoffer skal bli mottatt vel på mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.»

I evangeliet har vi det kjente uttrykket om å ta fra barna og gi til hundene: «En kananeerkvinne der fra egnen, som nærmet seg og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha miskunn med meg! Min datter er så ille plaget av demoner!» Men han svarte henne ikke med et ord. Da gikk disiplene til ham og bad: «Bli ferdig med henne, for hun fortsetter å rope etter oss!» Men Jesus svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn Israels bortkomne får.» Da kom hun og kastet seg ned for ham, og gjentok: «Herre, hjelp meg.» Han svarte: «Det er ikke rett å ta maten fra barna og kaste den for hvalpene.» «Ja, men herre,» sa hun da, «selv hvalpene får spise de smulene som faller fra deres herres bord.» Da svarte Jesus henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk i samme stund.»

I dagens messer har jeg ut fra disse tekstene tenkt å snakke om hvordan vår kristne tro er helt jødisk i sin opprinnelse, om hvordan vi i Apostlenes gjerninger (spes. kap. 10) leser om hvordan det ble klart for Peter og de andre apostlene at også hedningene skulle kunne bli Guds barn. I dag er selvsagt Kirken svært universell, men fortsatt har jødene en spesiell plass i Guds frelsesplan.

Søndagens TEKSTER og BØNNER – 20. søndag i kirkeåret. Søndagens messe etter TLM – 14. søndag etter pinse.

mulier amicta sole, et luna sub pedibus ejus, et in capite ejus corona stellarum duodecim. — Cantate Domino canticum novum: quia mirabilia fecit. – Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne, kledd i solen, med månen under sine føtter, en krans av tolv stjerner om sitt hode. – Syng for Herren en ny sang, for han har gjort store ting.

TEKSTER og bønner/ antifoner for denne dagen – på norsk. Her er dagens tekster og bønner for TLM (NB Dette er tekster og bønner for selve dagen, 15. august – vigilien har egne bønner og tekster.)

Helt siden jeg studerte hebraisk i Israel (for veldig lengen siden) i 1977, har jeg unngått å uttale gudsnavnet JHVH. (I Israel, og på hebraisk, var dette nemlig helt utenkelig.) I katolske kretser, spesielt på engelsk (ikke på norsk), er dette likevel vanlig. Men nå har Vatikanet nylig gjentatt at det skal man ikke gjøre:

«Avoiding pronouncing the tetragrammaton of the name of God on the part of the Church has therefore its own grounds. Apart from a motive of purely philological order [NB: No one actually knows how to pronounce YHWH], there is also that of remaining faithful to the Church’s tradition, from the beginning, that the sacred tetragrammaton was never pronounced in the Christian context nor translated into any of the languages into which the Bible was translated.

Her har de gitt en klar begrunnelsen; 1) slik har de kristne alltid gjort det, og 2) vi vet ikke sikkert hvordan JHVH skal uttales. Og de nye reglene sier følgende – og her er lenka til hele dokumentet:

1. In liturgical celebrations, in songs and prayers the name of God in the form of the tetragrammaton YHWH is neither to be used or pronounced.
2. For the translation of the Biblical text in modern languages, destined for liturgical usage of the Church, what is already prescribed by n. 41 of the Instruction Liturgiam authenticam is to be followed; that is, the divine tetragrammaton is to be rendered by the equivalent of Adonai/Kyrios: «Lord», «Signore», «Seigneur», «Herr», «Señor», etc.
3. In translating, in the liturgical context, texts in which are present, one after the other, either the Hebrew term Adonai or the tetragrammaton YHWH, Adonai is to be translated «Lord» and the form God» is to be used for the tetragrammaton YHWH, similar to what happens in the Greek translation of the Septuagint and in the Latin translation of the Vulgate.

Jeg vet ikke hvorfor denne bestemmelsen nå er blitt gjentatt. Vel, det er vel sikkert noen som ikke har brydd seg om den klare bestemmelsen i Liturgiam authenticam fra år 2001, som sier i paragraf 41, c:

c) in accordance with immemorial tradition, which indeed is already evident in the above-mentioned “Septuagint” version, the name of almighty God expressed by the Hebrew tetragrammaton (YHWH) and rendered in Latin by the word Dominus, is to be rendered into any given vernacular by a word equivalent in meaning.

exsurge, Domine, et judica causam tuam, et ne obliviscares voces quaerentium te. Herre, kom din pakt i hu, og glem ikke for alltid ditt arme folk! Herre, reis deg, før din sak, og glem ikke dine fienders røst!

Slik lyder dagens inngangsvers, på denne 19. søndagen i det alminnelige kirkeår, og dagens kollektbønn er slik: «Allmektige, evige Gud, vi våger å kalle deg Far. Fyll våre hjerter med din Sønns ånd, så vi lever som dine barn, og får gå inn til den arv du har lovet oss.»

Les alle messens bønner HER og tekstene HER.
I dagens evangelium fra Matteus 14, 22-33 hører vi at «Jesus fikk disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre bredden, mens han selv fikk folket avsted. Og da folket var sendt av gårde, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Om aftenen var han så alene der oppe.» Teksten fortsetter direkte fra sist søndags evangelium, der Jesus metta de fem tusen. Det man kanskje ikke husker, er at sist søndags evangelium starter med at Johannes døperen nettopp er død, og det er grunnen til at Jesus søker litt tid for seg selv. Først får han ikke anledning, pga. de mange tusen som venta på ham på andre sida av Genesaretsjøen, men her får han altså endelig litt tid til bønn.

Evangeliet fortsetter så med at Jesus går på vannet mot disiplene, og stiller stormen. Og denne kombinasjonen av storm og stillhet hører vi også i dagens første lesning fra 1. Kongebok 19: «en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing» – og der var Herren.

Etter den gamle liturgien feirer vi i dag 12. søndag etter pinse. Inngangsverset er det samme, men ikke tekstene og bønnene – SE HER.