mars 2009

Brasils bispekonferanse har tilbakekalt ekskommunikasjonen av abortleger

«Brasiliens Nationale Bisperåd meddelte fredag, at det tilbagekalder ekskommunikeringen af den niårige pige og lægerne, der udførte aborten. Pigen var i fare for at dø, hvis hun havde gennemført graviditeten. Hun ville have født tvillinger.» Slik kan vi lese i det danske Kristeligt DagbladVårt Land skriver også om dette.

Jeg syns nok disse nyhetsmeldingene til en viss grad er forvirrende, for Vatikanet som sådan (ved f.eks. en kongrasjon som har myndighet på dette området) har jo ikke blandet seg inn. Så langt jeg kan se, er det bare et par ekeltpersoner som har uttalt seg. Bispekonferansen har heller ikke direkte myndighet over en biskops avgjørelser. Det er nok likevel klart at disse ekskommunikasjonene er tilbakekalt. For det første virker det ikke som man virkelig hadde undersøkt om jentas liv var i fare (i så tilfelle var aborten en moralsk riktig avgjørelse), og for det andre var det helt upassende å offentliggjøre ekskommunikasjonene slik det ble gjort – sier kardinal Rino Fisichella

På Kristeligt Dagblad kan vi videre lese:
Vatikanet blander sig nu i sagen om en niårig brasiliansk pige, der fik en abort efter at være voldtaget af sin stedfar. Både pigens mor og lægerne, der udførte aborten, blev ekskommunikeret af den katolske kirke – altså smidt ud af kirken.

– Før man overhovedet tænkte på ekskommunikering, var det nødvendigt og hastende at redde (den niårige pige, red.) for at bringe hende tilbage til et menneskeligt niveau, som præster burde være eksperter og mestre i, siger Rino Fisichella fra Vatikanets videnskabs-etiske akademi.

– Uheldigvis led vores lære nederlag, da det i manges øjne forekom, som om den var ufølsom, uforståelig og med mangel på barmhjertighed, siger han til Vatikanets egen avis, Osservatore Romano, søndag.

Den armensk-katolske kirke har collegio og egen kirke i Roma

Bildene over er fra en kirke de armensk-katolske disponerer i Roma, San Nicola da Tolentino. John Sonnen skriver om kirken og om diakonvielsen denne dagen: If you’ve been blessed with the grace of a liturgical interest then a visit to Rome’s (Catholic) Armenican rite parish is a must. This parish is located in the fashionable Via Veneto neighborhood (the Church of San Nicola da Tolentino). Armenican Catholics have had this Rome parish as their own since the 1880s when PopeLeo XIII gave them the property. Armenian seminarians live in the attached collegio. In the photos is a diaconal ordination from Sunday. The ordaining prelate was His Beatitude Nerses Bedros XIX, the Catholic Patriarch of Armenians. Needless to say, the rite was breathtaking.

Sonnen skriver mer her om kirken, om presteseminaret og om diakonvielsen.

Jeg leste også om den armensk-katolske liturgien (på engelsk) i dag tidlig, svært interessant, og likere den latinske liturgien enn jeg hadde regna med – SE HER.

Oculi mei semper ad Dominum, quia ipse evellet de laqueo pedes meos:

repice in me, et miserere mei, quoniam unicus et pauper sum ego.
Mine øyne er alltid vendt mot Herren, for han løser min fot av snaren. Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og fattig.
Salme 25(24), 15-16

I dagens preken kommer jeg til å fokusere mest på budskapet om Jesu død og oppsstandelse, som vi hører om i evangeliet fra Johannes 2: Men jødene tok til orde og spurte Jesus: Hva for et tegn har du å vise oss, siden du gjør dette? (renset tempelet)» Jesus svarte: ”Riv dette tempel ned! Så skal jeg reise det opp igjen på tre dager.» Jødene innvendte: ”Det har tatt seksogførti år å bygge dette templet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?» Men han talte om sitt legemes tempel. Og siden, da han ble oppreist fra de døde, mintes disiplene hva han hadde sagt, og trodde på Skriften og på Jesu ord. Mens han var i Jerusalem under påskefeiringen, var det mange som kom til tro på hans navn; for de så de jærtegn han gjorde.

Dagens andre lesning fra 1 Korinterbrev 7 tar opp akkurat det samme:
Brødre, mens jødene spør etter tegn og hellenerne søker en filosofi, forkynner vi en korsfestet Messias – for jødene er det opprørende, for hedningene er det dårskap, men for oss som er kalt, enten vi er jøder eller hellenere, er Kristus Guds egen kraft og Guds egen visdom. For selv Guds dårskap er visere enn menneskene, og selv Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Her kan du lese alle bønner/antfoner og tekster til denne dagen – og bønner og tekster til den gamle messen.

“Nostalgisk betongkatolisisme er et klart blindspor”

Dette er hovedpoenget til Ola Tjørhom, i en artikkel i Morgenbladet i går, som i sin helhet kan leses her. Jeg kjenner meg ikke igjen i Tjøhoms beskrivelse i særlig grad, og vi kommenteren noen av hans utsagn her.

«Pave Benedikt XVI begrunnet avgjørelsen om å oppheve ekskommunikasjonen av [fire] SSPX[-biskoper] med å vise til behovet for å lege kirkelig splittelse. Det er en forståelig grunn. Måten det ble gjort på, reiser likevel en rekke spørsmål.» [Noen av disse spørsmålene er det stor enighet om, dvs de praktiske ting som gikk galt, men Tjørhoms viktigste spørsmål er nok av mer ideologisk art.] «Biskop Williamsons syn på nazismen har lenge vært kjent … …» [Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om denne biskopen, langt mindre om hans meninger, men jeg er enig i at det må ryddes opp innenfor deler av SSPX-miljøet.]

«Det forunderlige er at Vatikanet synes å ha vært uforberedt på mediestormen. Behovet for en ny kirkelig kommunikasjonsstrategi er i alle fall akutt.» [Jeg er enig i at Vatikanet her må oppdateres.]

«St. Pius X-broderskapets innbitte motstand mot Det annet Vatikankonsil (1962-65) er et stort problem. Her dreier det seg i utgangspunktet om offisiell kirkelig lære som ikke kan avvises etter forgodtbefinnende.» [Her har pave Benedikt sagt klare ord til SSPX, men det er her også i stor grad snakk om en tolkning av konsilet, ikke bare dets ordlyd.]

Hva bør vi se i Kappadokia?

Neste uke skal min kone og jeg ei uke til Konstantinopel/ Istanbul og Kappadokia. Vi vet i forholdsvis stor grad hva vi ønsker å se (stort sett gamle kirker og museer), men vi er litt usikre på om vi skal besøke noen steder som kan knyttes til den hellige Paulus. I Kappadokia skal vi se på de gamle hulekirkene og andre interessante ting i Kaysati/Göreme-distriktet, men vi er litt usikre på om vi skal ta turen ned til Tarsus. Kanskje er det også andre byer som knyttes til Paulus i den delen av Tyrkia (men vi skal ikke ned til Efesus og andre steder ved kysten i denne omgang)? Jeg vet at Anna er en Paulus-elsker og -kjenner, kanskje hun kan gi oss noen råd?

Vatikanets pressetalsmann om pave Benedikts brev

«Aldri tidligere har pave Benedikt (som pave) uttrykt seg så personlig og kraftfullt om en offentlig sak.» Dette skriver vatikanets presseleder Fr. Lobardi på Vatican Information Service (muligens må man vente litt på dokumentet – jeg fikk det pr e-post.). Les selv:

In an explanatory note accompanying the Holy Father’s Letter to bishops of the Catholic Church concerning the remission of the excommunication of the four bishops consecrated by Archbishop Lefebvre, Holy See Press Office Director Fr. Federico Lombardi S.J. explains that «it is an unusual document worthy of great attention. Never before in his pontificate has Benedict XVI expressed himself so personally and intensely on a matter of public debate».

«The Pope experienced the … remission of the excommunication and the consequent reactions with evident concern and suffering», and felt the obligation «to intervene in order to contribute to peace in the Church».

«With his habitual lucidity and humility he recognises the limitations and errors that had a negative influence on the affair, and with great nobility he does not seek to attribute the responsibility for them to others, but expresses solidarity with his collaborators. He speaks of inadequate information in the Williamson case and of insufficient clarity in explaining the procedure and significance of remitting excommunication».

The Williamson case, «fortunately now surpassed», gives the Pope «an opportunity to recall with satisfaction» that moves towards reconciliation with Jews, «beginning with Vatican Council II, is something his own ‘work as a theologian had sought from the beginning to take part in and support'».

Above all, however, the Holy Father wishes «to clarify the nature, significance and aims of the remission of excommunication. He explains that since the excommunication was a punishment for individuals who had performed an act that put the unity of the Church at risk by failing to recognise the authority of the Pope, now – after the individuals concerned have expressed their recognition of the Pope’s authority – the remission of the excommunication is a warm invitation for them to return to unity».

«Benedict XVI is profoundly aware of his responsibility as pastor of the universal Church and feels the need to give his brothers in the episcopate unambiguous clarification … of the priorities and spirit with which he is undertaking his service».

John Allen skriver om pave Benedikts brev

John Allen – en av de dyktigste katolske nyhetsarbeiderne – skriver om pave Bendikts brev om opphevelelsen av ekskommunikasjonene mot de fire SSPX-biskopene, og oppsummerer presis brevets hovedinnhold. (NB Det er andre halvdel av artikkelen jeg lenker til som handler om brevet.)

Benedict XVI has sent a letter to Catholic bishops around the world defending his decision to lift the excommunications of four traditionalist bishops who form part of the Society of St. Pius X. … …

The Williamson affair, Benedict acknowledged in the letter, “has aroused, both inside and outside the Catholic church, a debate of a kind of vehemence that hasn’t been seen for a long time.”

Benedict called it an “unforeseen misfortune” that Williamson’s views on the Holocaust have obscured the real motives for lifting the excommunications, which, he suggested, had nothing to do with Jewish/Catholic relations or the Holocaust, but rather with healing the only formal schism within the Catholic church in the last 100 years.

“A discrete gesture of mercy towards four bishops, ordained validly but not legitimately, suddenly seemed like something totally different: like a denial of reconciliation between Christians and Jews, and therefore like a rejection of what the [Second Vatican] Council had taught in this regard for the path of the church,” the pope wrote.

Benedict said that reaction has been personally frustrating for him, since reconciliation between Christians and Jews has been “an aim of my personal theological work from the very beginning.” He also said that in the future the Vatican will have to pay more attention to the Internet as a source of information, since Williamson’s views on the Holocaust were easily available on-line.

The pope made clear that although the bishops are no longer excommunicated, they still have no authority to exercise any ministry in the church, and their Society of St. Pius X is not recognized. For that to happen, the pope suggested, the traditionalists must accept the teaching of the Second Vatican Council (1962-65), including respect for Judaism: “The magisterial authority of the church can’t be frozen in 1962. That must be completely clear to the society,” he wrote.

While conceding that the motives for revoking the excommunication were not “explained in sufficiently clear fashion” at the time the decision was made, Benedict nevertheless defended the aim of reconciliation.

“Can we remain completely indifferent to a community with 491 priests, 215 seminarians, 117 brothers, 164 sisters and thousands of faithful?” the pope wrote. “Do we truly have to allow them to drift farther and farther from the church?”

Benedict seemed to bristle at suggestions that such outreach is unjustified: “Sometimes one has the impression that our society needs at least one group for which it has absolutely no tolerance, a group which it can hate with a clean conscience,” he wrote. “Then when someone dares to come close to that group – in this case, the pope – he too loses his right to tolerance, and he too can be treated with hate without any fear or reservation.”

The pope also chided Catholics who criticized his move: “I’ve been saddened by the fact that even some Catholics, who ought to know how things stand, instead have struck at me with a kind of aggressive hostility,” the pope wrote. “For precisely this reason, I want to thank all the more those Jews who have helped to remove misunderstanding, and to reestablish an atmosphere of friendship and trust.”

Pave Benedikt forklarer hvorfor han opphevet ekskommunikasjonene – og nevner et par ting som gikk galt

Frankgurter Allgemeine Zeitung har allerede i dag offentliggort hele pave Benedikts brev om «SSPX-saken», og teksten er oversatt til engelsk av Anna Arco. Brevet begynner slik:

The lifting of the excommunications for the four bishops consecrated by Archbishop Lefebvre in the year 1988 without the mandate of the Holy See caused an uproar led with a ferocity which we haven’t seen for a long time, both within and outside of the Catholic Church for a multiplicity of reasons. …

A variety of groups openly accused the Pope of wanting to reverse the Council; an avalanche of protests set itself into motion, the bitterness of which has made wounds visible which reached far further than the instance. So I feel pushed, dear confreres, to direct a clarifying word towards you, that should help to understand the intentions which led me and the respective organs of the Holy See in this step. In this way I hope to help to bring peace to the Church.

One of the for me not foreseeable glitch/breakdown existed therein that the lifting of the excommunication was overshadowed by the Williamson Case. The quiet gesture of mercy towards four validly but not licitly ordained bishops appeared suddenly to be something completely different: as a rejection of the Christian-Jewish reconciliation, as a retraction of that on which matter the Council declared it to be the direction/path of the Church.

Pavens medarbeidere lærte i ettertid, skriver paven videre, at b. Williamsons synspunkter på Holocaust hadde vært tilgjengelige på internett, og det må man lære av for framtida (dvs. å bruke internett mer). Dessuten var det uheldig at man ikke forklarte tydelig for alle hva en ekskommunikasjon er og ikke er.

Så skriver paven om hvorfor han opphevde ekskommunikasjonene, og om skuffende reaksjoner fra mange pga sin toleranse: …

Abortleger i Brasil er blitt ekskommunisert

Vårt Land skriver i dag at: «Legane som utførte abortinngrepet etter at ei ni år gammal brasiliansk jente vart gravid etter valdtekt, er lyst i bann av den katolske kyrkja. Det same er mora til jenta.» Denne saken er blitt så mye nevnt i media de siste dagene, at også den katolske informasjonstjenesten, og biskop Eidvig, har sendt ut ei pressemelding om den – som kan leses her. (Der presiserer biskopen at han ikke har noe mer informasjon om denne saken enn det som står i aviser.)

Og nettopp mangelen på presis informasjon om hva som har skjedd her, syns jeg gjør det vanskelig å samtale om det på fornuftig måte. Kirken tillater abort når morens liv står i fare (og det er uklart om det virkelig gjorde det her), men voldtekt gir i seg selv ikke tillatelse til abort (så alvorlig ser Kirken på abort).

En katolsk ekspert på kirkerett skrev om dette for seks dager siden (for saken er ikke helt ny) følgende om det (lille) han visste om bakgrunnen – og han legger ikke skjul på at det er stefaren han er moralsk indignert over (og det gjelder nok for alle):

«If reports coming out of Brazil are accurate, an abortion performed against the unborn baby of nine-year-old rape/incest victim has resulted in the declared excommunication of the doctors who committed the abortion (1983 CIC 1398) and of those who directly assisted in the deed (1983 CIC 1329). The mother of the aborted baby (the term «mother» hardly seems to make sense here) was not excommunicated for a number of reasons, but her age alone would have been sufficient to prevent her incurring any penalty (1983 CIC 1323).

This is not the first time Archbishop Jose Cardoso Sobrinho of Olinda e Recife has vigoursly defended innocent human life in his particular church. I blogged about him in January 2008 regarding his firm stance against distributions of «morning after» pills.

As for the perpetrator of the rape, there isn’t a mine shaft deep enough on this earth for him. Purely personal opinion, that.»

Offentliggjøres det et brev fra paven om SSPX og b. Williamson i morgen?

I går kveld skrev Andrea Tornielli følgende melding på sin blog:
Caso Williamson, in arrivo una lettera umile e forte del Papa
Sarà resa pubblica a mezzogiorno di giovedì una lettera di sette pagine, che Benedetto XVI invia a tutti i vescovi della Chiesa cattolica per affrontare il caso della revoca della scomunica ai vescovi lefebvriani e le polemiche per l’intervista negazionista delle camere a gas rilasciata dal vescovo Williamson.

Og i engelsk oversettelse:
At noon on Thursday there will be made public a seven-page letter which Benedict XVI is sending to all the bishops of the Catholic Church to contend with the case of the revocation of the excommunication of the Lefebvrite bishops and the polemics resulting from the Bishop Williamson’s interview denying the gas chambers.

Betydningen av den korsfestede Kristus i liturgien

«De skal se på ham de har gjennomstunget.»

Presten Mauro Gagliardi, som er med i pave Benedikts liturgiske konsultorgruppe, skrev denne artikkelen i gårsdagens L’Osservatore Romano (fra NLM-bloggen):

In this season of Lent, one cannot but think of the great mystery of the sacred Triduum at the end of these forty days will make us meditate and live again in the today of the liturgy, the Passion, Death and Resurrection of Jesus. An aid on this way of conversion comes from meditation on the centrality of the Cross in the cult and, consequently, in the life of the Christian. The biblical readings of the Mass of the Exaltation of the Holy Cross (September 14) present, among others, the theme of looking upon. The Israelites must look upon the bronze serpent lifted on the pole, to be healed from the poison of the snakes (cf. Numbers 21, 4b-9). Jesus in the Gospel of this liturgical celebration, says that he must be lifted up from the earth as the mosaic serpent, so that who believes in him, may not perish, but may have life everlasting (cf. John 3, 13-17). The Israelites looked upon the serpent of bronze, but had to make an act of faith in the God who heals. For the disciples of Jesus, however, there is perfect convergence between «looking at» and believing: in order to obtain salvation, one must believe in Him upon Whom one looks: the crucified Risen One, and live in a manner consistent with this fundamental view.

This is the fundamental insight of the traditional liturgcial usage, according to which the sacred minister and the faithful are together turned towards the Crucified. At the time when the practice of celebrating towards the people came into use, the problem arose of the position of the priest at the altar, because now he had his back to the tabernacle and the crucifix.

Et par viktige forskjeller i de norske oversettelsene av messen

Den nye katolske messen var klar til bruk første søndag i advent 1969. Den latinske teksten var (selvsagt) utgangspunktet, og så ble messen oversatt til mange språk i full fart. Å si «i full fart» er kanskje litt overdrevet, for det var jo mange tiår siden man hadde oversatt (den gamle messen) til norsk for første gang, og utgitt hefter med messen på både latin og norsk. Men nå skulle den norske teksten bli hovedteksten, og offisiell. Vi ser da – på norsk som på mange andre språk – at man først får en foreløpig utgave, og så etter hvert en stabil og offisiell oversettelse.

På norsk kom den første utgaven av den nye messen i 1969 (og jeg har trykt forordet til den her), og når jeg sammenligner denne med den offisielle oversettelsen som kom med den fullstendige messeboken i 1982, ser jeg egentlig bare to forskjeller:

1) syndbekjennelse hadde i 1969 tre ganger ‘min skyld’:
Alle: Jeg bekjenner for Gud, den allmektige, og for dere, brødre, at jeg har syndet meget, i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser: ved min skyld, min skyld, min store skyld. Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere, brødre: Be for meg til Herren, Vår Gud.

2) ‘Orate fratres’ var i 1969 en ganske ordrett oversettelse av latinen:
P: Brødre, be at mitt og deres offer må bli funnet verdig hos Gud, den allmektige Fader.
M: Herren motta dette offer fra dine hender, til lov og ære for sitt navn og til gavn for oss og hele hans hellige Kirke.

Sannsynligvis etter påvirkning fra andre oversettelser (Kanskje noen av leserne har dirkete kjennskap til prosessen?) har man fått en forenkling av teksten på disse to områdene; ‘min skyld’ sies bare én gang, og ‘orate fratres’ har fått denne (etter mitt syn svært dårlige) oversettelsen:

P: La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.
M: Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.

Forord til første norske utgave av den nye messen – i 1969

Den dyptgående reform av messens ritual som ble påbegynt under Vatikankonsilet og førte til etappevise forandringer, er brakt til sin avslutning med de nye disposisjoner promulgert til bruk fra og med 1. søndag i advent 1969. Meningen med denne reformen er på den ene side å forenkle ritualet som i tidens løp hadde fått for mange uvesentlige tilføyelser og gjentagelser, på den annen side å fremheve sterkere messen som en feIles handling etter at den alt for lenge var blitt oppfattet som en mer privat andaktstund.

Hans Bj. har rydda på loftet, og ga meg for noen dager siden heftet med overgangsmessen fra 1966 (se her), og har nå også gitt meg den aller første utgaven av den nye messen på norsk, utgitt senhøstes 1969. Innledningsvis siterte jeg fra starten biskop Grans forord, og under følger hele forordet (i biskopens egen ortografi).

UTDRAG AV DEN HELLIGE MESSE
Endringer i Messens faste deler.
St Olav forlag – Oslo 1969 …

Reminiscere miserationum tuarum, Domine, et misericordiae tuæ, quæ a saeculo sunt:

ne unquam dominentur nobis inimici nostri: libera nos, Deus Israel, ex omnibus augustiis nostris.
Kom i hu din barmhjertighet, Herre, og din miskunn, som er fra evighet. La aldri våre fiender få makt over oss. Forløs oss, Israels Gud, fra alle våre trengsler! (Messens inngangsvers fra Salme 25 (24), 6.2.22)

Andre søndag i fasten har i uminnelige tider hatt fortellinga om forklarelsen på fjellet som evangelietekst – i år fra Markusevangeliet. Første lesning i år er om Abraham som var villig til å ofre sin sønn Isak, og jeg syns parallellen mellom de to ofrene er slående. For Jesus forbereder seg nemlig til sitt eget offer på forklarelsens fjell (i Lukas står dette eksplisitt i teksten). I min preken i dag skal jeg ta fram tre offer; Abrahams offer, Jesu offer av selv selv, og messens hellige offer.

Jeg tar med første lesning og evangeliet under. Alle messens tekster kan leses her, og bønner og antifoner her. Den tradisjonelle latinske messens tekster og bønner fins her.

Første lesning: 1 Mosebok 22,1-2.9a. 10-13.15-18 …

Diskusjon om FADERVÅR

Etter et stykke her på bloggen som handler om den gamle/nye messen, er det blitt starta en samtale om Fadervår; og den norske oversettelsen som brukes i Den katolske Kirke, og også dette: «Jeg, og mange med meg, er alltid usikre på setningen; Led oss ikke inn i fristelse. Jeg kan ikke gresk. Hva heter det på gresk? Den norske oversettelsen; Led oss ikke inn i fristelse, reagerer jeg alltid på. Vi ber jo til Gud, og det er gitt at Gud ikke vil lede noen inn i fristelse?»

Og tror ikke man kommer så langt bare med den greske teksten her, men Den Katolske Kirkes katekisme svarer på dette spørsmålet ganske greit under overskrifta: «Og led oss ikke inn i fristelse»

2846. Denne bønnen angriper roten til den som går forut, for våre synder er frukt av at vi har gitt etter for fristelser. Vi ber vår Far om ikke å «lede oss inn i» slike. Det er vanskelig å oversette det greske uttrykket med ett ord: det betyr «bær ikke inn i», «la oss ikke falle for fristelsen». «For Gud kan ikke fristes av det onde, og frister heller ingen» (Jak 1, 13), Han vil tvert imot fri oss fra fristelser. Vi ber Ham om å ikke la oss slå inn på den vei som fører til synd. Vi kjemper i striden «mellom kjødet og Ånden». Denne bønnen ber om at råds og styrkes Ånd må bli gitt oss.

2847.Den Hellige Ånd lærer oss å skjelne mellom prøvelse, som er nødvendig for det indre menneskets vekst, for å oppnå «en standhaftighet som har stått sin prøve» (Rom 5, 3-5), og fristelse som fører til synd og død. Vi må også skjelne mellom å «fristes til» og å «falle for» fristelsen. Til sist river dømmekraften fristelsens maske av: tilsynelatende er dens gjenstand «god», «herlig å se på», «prektig» (jfr. Gen 3, 6), mens dens frukt i virkeligheten er døden.

Les mer om dette her.

Bønner som gjerne kunne ha blitt beholdt

Da jeg i går fikk en kopi av messen fra 1966 (se her), så jeg gjennom den sammen med noen menighetlemmer. Da var det enighet om at bl.a. tre bønner som presten tidligere sa stille, gjerne kunne ha blitt beholdt. Det dreier seg om bønnene:

Aufer a nobis (som presten sa etter syndbekjennelsen mens han gikk til alteret)
Vi ber deg, Herre, ta bort våre misgjerninger, så vi med et rent hjerte må gå inn til det allerhelligste. Ved Kristus vår Herre. Amen.

Oramus te, Domine
(som presten sa mens han kysset alteret)
Vi ber deg, Herre, at Du ved dine helgeners fortjenester, hvis relikvier er her, og ved alle helliges fortjenester vil tilgi meg alle mine synder. Amen.

Placeat tibi (som presten sa helt ved slutten av messen, rett før velsignelsen)
La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Norsk utgave av ‘overgangsmessen’ fra 1966

Som mange kjenner til, ble konstituasjonen om liturgien vedtatt av Andre Vatikankonsil i desember 1963, og nokså snart etter den tid kom det noen forandringer i messen, bl.a. mer bruk av morsmålet. I går fikk jeg for første gang se et heftet med denne forandrede messen, utgitt i Oslo i 1966. Heftet kan leses i sin helhet her (A-5 format). Sammenlign den gjerne med den tradisjonelle latinske messen (fra 1962, før forandringene) – se en latinsk-norsk utgave her.

Ved gjennomlesning av heftet ser jeg at Trinnbønnen er forkortet litt, ved at Salme 42 er tatt bort, og at det avsluttende evangeliet (Johannes 1) er borte. Men Trinnbønnen er nesten den samme …

Be for pave Benedikt

Pater Noster, 3 Ave Maria, Gloria Patri.

Orémus pro Pontífice nostro Benedícto.
Dóminus consérvet eum, et vivíficet eum, et beátum fáciat eum in terra, et non tradat eum in ánimam inimicórum eius.

V. Tu es Petrus.
R. Et super hanc petram ædificábo Ecclésiam meam.

Orémus.
Omnípotens sempitérne Deus, miserére fámulo tuo Pontífici nostro Benedícto : et dírige eum secúndum tuam cleméntiam in viam salútis ætérnæ: ut, te donánte, tibi plácita cúpiat, et tota virtúte perfíciat. Per Christum Dóminum nostrum. Amen.

Mater Ecclésiæ, ora pro nobis.
Sancte Petre, ora pro nobis.

Her kan man lese mer om initiativet noen katolikker har tatt for å be for pave Benedikt.

Interessant intervju med biskop Fellay

Muligens har flere det som meg; at de nesten ikke har visst noe om St Pius X fellesskapet (SSPX) før det fryktelige oppstyret nå i januar/februar. En positiv bivirkning for SSPX kan muligens for flere ha vært at mange nå vet mer om fellesskapet. Og om folk har brukt litt tid og krefter, så kan de også ha funnet ut hva de virkelig står for – også hvordan de positivt hele tida har prøvd å videreføre sann katolsk tradisjon. Personlig syns jeg at biskop Fellay har gjort et svært poistivt inntrykk, noe man også kan se i intervjuet under.

Intervjuet har følgende presentasjon: «Biskop Fellay har vært leder av SSPX siden 1994. I februar var han på besøk i Paris, og lot seg intervjue.»

Skroll til toppen