Forfatternavn:Oddvar

Danske Katolsk Orientering skriver i sitt siste nummer (LES DET HER) at den norske forfatteren og katolikken Knut Ødegård i år feirer 50 års jubileum som dikter. Her er starten av artikkelen:

Kirken er vores mor

Knut Ødegård studerede teologi som ung. Hans plan var at blive præst i Den lutherske Kirke i Norge, ligesom sin morbror. Men to ting kom til at spænde ben for hans studier. For det første brugte han efterhånden mere tid på at skrive digte end på at læse teologiske bøger. Hans første digtsamling, “Drøymaren, vandraren og kjelda”, udkom, da han var 21 år. For det andet begyndte han efterhånden at nærme sig Den katolske Kirke. Selv formulerer han det sådan: ”Min plan var oprindelig at blive luthersk præst, men jeg blev i stadig stærkere grad tiltrukket af Den katolske Kirke og blev alvorlig i tvivl om, hvorvidt jeg havde en fremtid som præst – ja, som lutheraner. Dét var vel også med til at føre mig væk fra studierne, for det var jo tænkt som et præstestudium”.

Så Knut Ødegård forlod teologistudiet efter nogle år uden at gøre det færdigt. I stedet har han siden fuldført et studium i litteratur og sprog i Cambridge og er desforuden æresdoktor i Mexico. I dag er han ”fuldtidsforfatter”.

Men Knut Ødegård begyndte som en søgende protestant: ”I gymnasietiden søgte jeg efter en inderlighed, en personlig Gudsrelation, som nok også blev ekstremt individualistisk. Jeg læste Søren Kierkegaards værker på dansk. Det var en stormende tid. For efter Kierkegaard fulgte Nietzsche. Jeg tror, jeg stod ved sindssygens port i min Nietzscheperiode. Jeg ligesom ragede rundt i et altomfattende oprør. I mit hoved var de to ikke helt uden slægtskab – men den ene insisterede på et personligt, inderligt Gudsforhold, mens den anden ikke ville acceptere Gud, nej i stedet skulle der komme et nyt menneske, et overmenneske. Heldigvis blev jeg aldrig frarøvet min Gudstro, og nu ser jeg, hvor meget jeg stadig har at takke Kierkegaard for, ikke mindst i hans understregning af valget. Men jeg ser også, hvilken farlig blindvej den konsekvente subjektivitet er – som fører mod den ekstreme protestantisme.”

Og han fortsætter om sin vej til Den katolske Kirke: ”Indsigten i, hvor vigtig objektiviteten og traditionen er, hvis kirken ikke skal ende i formløshed og åbninger for både falske profeter og selvbetjening af, hvad i kristentroen, der passer for den enkeltes lyster og timelige behov, var med til at føre mig ind i Moderkirken. Jeg fornemmede nok allerede dengang, i slutningen af 1960- erne, at den protestantiske kristendom ikke bare på mange måder havde revet sig løs fra Kirkens tradition, men den var også i færd med at afskaffe bibelens autoritet.

Den lutherske henvisning til ”skriften alene”, ville gennem subjektivismen og individualismen kunne føre til, at man vælger og vrager i bibelens tekst efter, hvad der passer tidens mode og den enkeltes egoistiske tilfredsstillelse. I Den norske Kirke ser man, hvordan Skriftens grundlag for skabelsesteologi, ægteskabsforståelse og fosterets egenværdi fjernes fra liturgien og undgås i prædikener. Jeg ved ikke, hvordan det står til med Den danske Folkekirke.”

Trods den klare forståelse af Kirkens betydning skulle der alligevel gå mange år, før Knut Ødegård i 1992 blev optaget i Den katolske Kirkes fulde fællesskab. Det skete hos karmeliternonnerne i Hafnarfjördur på Island: ”Jeg siger igen og igen, at min grundlæggende Gudstro var og er uændret. Men der er jo også noget i det, som Paulus siger om, at “Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tænkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mand, aflagde jeg det barnlige.” For mig var vejen til Moderkirken ikke et brud, men at vokse som et barn vokser til mand: Jeg var den samme, som én gang havde været et foster i mors liv, men som nu aflagde det barnlige. Dvs. at refleksionen og erfaringen førte til, at jeg voksede ind i Moderkirken. …

Les hele artikkelen her.

29. juli i Trondheim begynte i år til laudes med en svært spesiell begivenhet. «Statuen av Hellig Olav i Nye St. Olav domkirke ble kronet under en høytidelig seremoni. Olavsalteret med Olavsrelikvien er nå blitt et sted som lyser av hellighet og inviterer oss til å be om vår evige konges forbønn. …»

Slik skriver katolsk.no, og forteller også mer om årets Olsok-feiring – og viser til mange bilder fra årets feiring. (Klikk gjerne på nederste bilde for større versjon.)

I juli har jeg vikariert fire søndager i Mariakirken på Lillehammer, og siste søndagen jeg var der (i dag), besøkte jeg Bjerkebæk etter messen. Jeg leste også Sigrid Undsets bok om Hellig Olav i går (Olsok).

Wikipedia skriver om eiendommen, bl.a.:

Undset utviklet eiendommen i perioden fra 1919 til 1924 med tilflytting av et gammelt tømmerhus fra Gudbrandsdalen og med etablering av hageanlegg på eiendommen.

Våningshuset ble fredet i 1983 og Bjerkebæk eies nå av Staten ved Kulturdepartementet, og driftansvaret ble overført til Maihaugen, fra 2011 Lillehammer museum. Arbeidene med å restaurere og innrede husene slik de var i 1930-årene, på Undsets tid, ble påbegynt i 1997.

Mitt inntrykk var at hjemmet (etter utbygging i 1924, i utgangspunktet var det jo lite) var svært så stort, praktisk og flott, faktisk luksuriøst. Undsets eget sove- og arbeidsrom var kjempestort og med flott utsikt, og det fikk et «amerikansk» bad allerede i 1924, et type bad som få i Norge hadde før på 60-tallet.

Også i dag, etter å ha publisert på Verdidebatt korrigeringer av Vårt Lands dekning, fikk jeg spørsmål om å skrive en kortere versjon som innlegg i papiravisa. Også denne gangen ønsket de å beskjære mitt korte innlegg, men denne gangen ga de beskjed om det på forhånd. De ønsket å beskjære en del viktige ting, og vi klarte ikke bli enige, så det endte med at mitt leserinnlegg ikke blir trykt. Mitt forkortede innlegg kan leses under, og det er markert hva VL ønsket å stryke.

---

Jeg ble sist uke spurt om å svare på spørsmål fra Vårt Land om et nytt kriterium for helgener som Vatikanet nylig hadde offentliggjort; at «man frivillig gir sitt liv for andre». Jeg sendte mine nokså fyldige svar og ble ganske overrasket da jeg tirsdag kunne lese på første side: «Det nye kriteriet (for helgenstatus) vil kunne passe godt for vanlige mennesker, sier pastor Oddvar Moi.»

En slik overskrift kjente jeg meg knapt igjen i, selv om jeg hadde svart at dette kanskje, muligens også kunne forstås slik. Poenget i mitt svar var noe helt annet, og jeg hadde skrevet slik til VL innledningsvis:

Det er av og til en tendens til at media tolker dokumenter og uttalelser fra Vatikanet alt for dramatisk, og finner forandring og nyheter der slike egentlig ikke fins. Et eksempel er «nyheten» for noen få dager siden om at Den katolske kirke ikke kan bruke glutenfrie hostier. Dette var jo ikke en nyhet i det hele tatt, siden akkurat de samme bestemmelsene hadde blitt sendt ut fra Vatikanet både i 2003 og i 1995.

Jeg tolker det nye kriteriet som nå er fastsatt for å kåre nye salige og hellige stort sett på samme måte, at det ikke er noe vesentlig nytt som er skjedd; det er en presisering og justering av to gamle kriterier; martyrer, mennesker som må dø fordi de bekjenner den kristne tro, og de som bli erklært som helgener pga sine «heroiske dyder». Det nye kriteriet – at man blir helgenkåret fordi man frivillig gir sitt liv for andre – syns jeg passer mellom de to tidligere kriteriene; man gir sitt liv for andre, men man er ikke martyr i tradisjonell forstand, for man mister ikke livet fordi man bekjenner troen.

Til spørsmål fra VL om hvorfor dette kommer nå, svarte jeg:

Det virker for meg som det over flere år har vært savnet et kriterium for salig- og helgenkåring som ligger mellom martyrene og mennesker som har vist «heroiske dyder», og i innledningen til pavens brev, der han fastsetter et nytt kriterium, viser han til et møte Kongregasjonen for Helligkåringer holdt i september 2016, der de anbefalte nettopp det pave Frans nå gjorde.

Til enda et spørsmål fra VL – Ønsker paven en annen type helgener i en mer diakonal vinkling enn dagens mirakelkriterium legger opp til? – svarte jeg:

Dette spørsmålet viser at man misforstår de nye bestemmelsene, for det står tydelig spesifisert i reglene for det nye helgenkriteriet at det (som alltid) kreves et mirakel etter forbønn til denne personen før saligkåring kan skje – og som vanlig et nytt mirakel før helligkåringen.

De nye bestemmelsene viser (som jeg har skrevet over) bare at man nå har fått inn et nytt kriterium for å begynne arbeidet med salig- og helligkåring, et kriterium som passer bedre til det livet disse hellige personene virkelig har levd.

Vårt Land skriver i dag om at Vatikanets nye regler for salig- og helligkåring, og jeg blir sitert på at dette kan føre til at flere vanlige mennesker kan bli helgener, og dette er gjentatt flere ganger i avisen, til og med på forsiden. Jeg skrev riktignok i en bisetning at dette kanskje, muligens kunne være konsekvensen, men mitt hovedpoeng var at forandringene var små. Her er teksten jeg sendte til VLs journalist:

Innledningsvis:

Det er av og til en tendens til at media tolker dokumenter og uttalelser fra Vatikanet alt for dramatisk, og finner forandring og nyheter der slike egentlig ikke fins. Et eksempel er «nyheten» for noen få dager siden om at Den katolske kirke ikke kan bruke glutenfrie hostier. Dette var jo ikke en nyhet i det hele tatt, siden akkurat de samme bestemmelsene hadde blitt sendt ut fra Vatikanet både i 2003 og i 1995.

Jeg tolker det nye kriteriet som nå er fastsatt for å kåre nye salige og hellige stort sett på samme måte, at det ikke er noe vesentlig nytt som er skjedd; det er en presisering og justering av to gamle kriterier; martyrer, mennesker som må dø fordi de bekjenner den kristne tro, og de som bli erklært som helgener pga sine «heroiske dyder». Det nye kriteriet – at man blir helgenkåret fordi man frivillig gir sitt liv for andre – syns jeg passer mellom de to tidligere kriteriene; man gir sitt liv for andre, men man er ikke martyr i tradisjonell forstand, for man mister ikke livet fordi man bekjenner troen.

Spørsmål fra VL: Paven lanserer nytt kriterium for å bli kåret til salig/helgen: Hvis du frivillig setter livet ditt på spill i tjenesten for andre. Hvorfor kommer dette nå?

Det virker for meg som det over flere år har vært savnet et kriterium for salig- og helgenkåring som ligger mellom martyrene og mennesker som har vist «heroiske dyder», og i innledningen til pavens brev, der han fastsetter et nytt kriterium, viser han til et møte Kongregasjonen for Helligkåringer holdt i september 2016, der de anbefalte nettopp det pave Frans nå gjorde.

For å illustrere dette, kan jeg nevne tre helgener som faller mellom de gamle kriteriene:

Den første en den hellige Damian de Veuster (1840-1889), som ble helligkåret i oktober 2009, for sine «heroiske dyder». Men det han spesielt gjorde var å leve sammen med spedalske på en stillehavsøy, han levde så tett sammen med dem at han selv ble spedalsk og døde av det.

Den andre er sen hellige Johanna Beretta Molla (1922-1962), som ble helligkåret i mai 2004, for sine «heroiske dyder». Det som skjedde med henne var at hun ble diagnostisert med livmorkreft mens hun var gravid med sitt fjerde barn, men likevel ikke ville begynne kreftbehandling (noe Kirkens regler sier at hun gjerne kunne) før barnet var født. Da hun endelig begynte på kreftbehandlingen, var det for sendt og hun døde.

Og mitt tredje eksempel passer aller dårligst inn i de gamle kriteriene. Det er Den hellige Maximilian Maria Kolbe (1894-1941), som ble helligkåret i oktober 1982. Han var katolsk prest som var fange i Auschwitz, og der ga han sitt liv i stedet for en annen fange som var dømt til døden. Han ble helligkåret «som martyr for kjærligheten», men han måtte jo ikke dø fordi han var en kristen.

Spørsmål fra VL: Ønsker paven en annen type helgener i en mer diakonal vinkling enn dagens mirakelkriterium legger opp til?

Dette spørsmålet viser at man misforstår de nye bestemmelsene, for det står tydelig spesifisert i reglene for det nye helgenkriteriet at det (som alltid) kreves et mirakel etter forbønn til denne personen før saligkåring kan skje – og som vanlig et nytt mirakel før helligkåringen.

De nye bestemmelsene viser (som jeg har skrevet over) bare at man nå har fått inn et nytt kriterium for å begynne arbeidet med salig- og helligkåring, et kriterium som passer bedre til det livet disse hellige personene virkelig har levd.

Spørsmål fra VL: Er dette et forsøk på å folkeliggjøre kirken, ved å legge til rette for at vanlige personer som viser ekstraordinær nestekjærlighet også kan oppnå helgenstatus?

Man kan delvis si at det har vært en veldig overvekt av prester, nonner og munker som er blitt helligkåret i Kirken historie, men spesielt de siste 50 år har også hundrevis, ja tusenvis av legfolk blitt helligkåret. Det nye kriteriet vil kunne passe godt for vanlige mennesker (legfolk), men det har jo også vært plass for dem tidligere.

Spørsmål fra VL: Fra et kristent perspektiv: Hvilke etiske begrunnelser ligger bak avgjørelsen?

Jeg kan ikke se at det er snakk om noen andre etiske begrunnelser for helligkåring enn det har vært tidligere. Som før vil nok en del protestanter forkaste det katolske synet på helgener, og vi katolikker vi fortsatt glede oss over helgenes gode eksempel og deres forbønn. Den eneste forskjeller er at det nå vil det være fire kriterier for å kunne starte en salig- og helliggjøringsprosess. Her er de nye kriteriene:

1) at man er en martyr (har blitt drept for sin tros skyld) – man må ha levd et (vanlig) hellig liv og fulgt den katolske tro, mirakel kreves ikke før saligkåring, bare før skritt to, helligkåring,

2) at man har gitt sitt liv for andre (og samtidig har vist (vanlige) kristne dyder) – et mirakel kreves før både saligkåring og helligkåring

3) at man har vist «heroiske dyder» (dvs levd et spesielt hellig liv) – et mirakel kreves før både saligkåring og helligkåring

4) at man over langt tid har vært regnet som en hellig person (at det har eksistert en kult for vedkommende «i uminnelige tider», dette kalles stadfestelse av kult).

---

(Innlegget fins også på verdidebatt.no.)

Denne forkortede utgaven av mitt tidligere innlegg om misforståelsen rundt Kirkens syn på glutenfrie hostier stod på trykk i Vårt Lands papirutgave 12/7. Men det irriterte meg at de hadde beskåret en setning i andre avsnitt – «Vårt Land skrev ganske fyldig om dette tirsdag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere» – og dermed gjort teksten nokså uforståelig. Her er det jeg skrev:

---

Det ble for noen dager siden kjent at Vatikanets sakramentskongregasjon har sendt ut et brev som minner alle biskoper, prester og andre katolikker om de gjeldende reglene for hva slags brød og vin som kan brukes i katolsk eukaristi/ nattverd.

Vårt Land skrev ganske fyldig om dette tirsdag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere. Troskongregasjonen tok opp spørsmålet om hvordan man skal løse problemet med personer som har problemer med gluten og alkohol i alle fall så tidlig som i 1980.

Grunnen til at brevet er kommet nå, ser vi i pkt. 2, nemlig at hvis man ikke kjøper hostier og vin fra katolske organisasjoner, må man være ekstra på vakt:

2. Inntil nylig var det noen ordenssamfunn som tok seg av å bake brød og lage vin til feiringen av Eukaristien. I dag selges imidlertid også disse nattverdbrød og -vin i supermarkeder og andre butikker, og til og med over internett. …

I Norge kjøper menighetene (så vidt jeg vet) alltid hostier fra katolske søsterkongregasjoner i utlandet, mest i Tyskland og Nederland. Men de fleste kjøper vanlig hvitvin på polet; bare noen få kjøper spesiell, katolsk nattverdvin.

For katolikker er det svært godt kjent informasjon at vi i eukaristien må bruke brød laget av hvete og vanlig druevin (ikke avalkoholisert), og bestemmelsene om dette står bl.a. i innledningen til Messeboken og i Kirkeretten.

Her er sitat fra Innledning til messeboken; der den norske utgaven ble utgitt i 1982:

282. I pakt med hele Kirkens tradisjon må brødet som brukes til Eukaristien, være av hvete; videre må det ifølge den latinske tradisjon være usyret. …

284. Vinen som brukes til Eukaristifeiringen, må være av vintreets frukt (jfr. Luk 22,18). Og den må være ekte og uforfalsket, hvilket vil si uten iblanding av andre stoffer.

I sitatet over står det ikke noe om personer som har problemer med gluten og alkohol, men Vatikanets troskongregasjon har tatt opp også det spørsmålet flere ganger (1980, 1982, 1994), og i 2003 skriver de det som siteres i sist ukes brev fra sakramentskongregasjonen:

Troskongregasjonen har i mange år studert hvordan man skal løse de vanskelighetene som noen av de troende møter når de skal motta den hellige kommunion, når de av ulike alvorlige grunner ikke klarer å konsumere vanlig brød eller vin. …

A1. Hostier som er helt glutenfrie er ugyldig materie for feiringen av eukaristien.

A2. Lavgluten hostier (delvis glutenfri) er gyldig materie, forutsatt at de inneholder tilstrekkelig mengde gluten for å oppnå brødets konsistens uten tilsetning av fremmede elementer og uten bruk av prosedyrer som ville forandre brødets natur. …

B1. En lek person som er rammet av cøliaki, og som ikke er i stand til å motta kommunion under brødets skikkelse, inkludert lavgluten-hostier, kan motta kommunion under kun vinens skikkelse. …..

Det kan være av interesse å nevne at Den norske nå visst har sluttet helt å bruke hvetemel i oblatene de bruker i nattverden. Sannsynligvis har dette vært tilfelle siden Kirkemøtet i Den norske kirke i april 2011 vedtok at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie. Avisen Dagen skrev en om dette i mars 2014. Der går det frem at disse nye oblatene ser ut til å inneholde bare «rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.» For oss katolikker ville noe slikt være helt utelukket.

At Den katolske kirke har tydelige regler om hva slags brød og vin som kan brukes når Eukaristien feires, bør ikke overraske noen. Og nå (14 år etter siste klargjøring) har Kirken altså minnet alle biskoper, prester og troende om de gjeldende reglene.

Det har blitt kjent over hele verden de siste dagene at den australske kardinalen, George Pell, er blitt anklaget for seksuelt misbruk (av ..? jeg vet ikke riktig hvem disse personene er, det blir nok kjent når rettsaken starter i midten av juli). Selv er jeg ganske usikker på om kardinal Pell virkelig har gjort noe galt, og har et åpent sinn så langt.

Noen mener ganske sikkert at dette er en svertekampanje mot ham, bl.a. Mercatornet skriver i dag:

… The national broadcaster, the ABC, and the flagship newspapers of the Fairfax press, the Sydney Morning Herald and The Age, have highlighted every rumour, no matter how implausible, and never wasted an opportunity to blacken Pell’s name.

To anyone who knows anything about Pell, the allegations are highly implausible. One of the first things that Pell did as Archbishop of Melbourne was to set up protocols for dealing with sex abuse. They were the first in the world. How likely is it that he would be an abuser himself? In 2001, Pell was transferred to Sydney as Archbishop. A few months later he was accused of abuse. He stepped down while his own protocols were applied to him. The case was not proven.

Pope Francis describes Pell as an honest and energetic man, and the Archbishop of Sydney, Anthony Fisher, has insisted strongly that he is “a man of integrity in his dealings with others, a man of faith and high ideals, a thoroughly decent man”. Despite the media’s campaign, many Australians regard the allegations as preposterous. Amongst his supporters there is no shame-faced sotto-voce mumbling that «he might have gone too far and after all these years he had it coming.»

George Pell’s problem is his strength of character. He was born two generations before Mark Zuckerberg, but the motto of Facebook, «move fast and break things», expresses something of his style. Even physically, at 6-foot-3-inches, he is an imposing figure. He is a blunt speaker, a tough and practical manager, a theological conservative, a supporter of the Pope, and an outspoken critic of contemporary social mores. He was the plumber of the Australian Catholic Church, the man who fearlessly waded into the sewer of its sex abuse scandal and cleared the blocked drains.

So Pell has no shortage of enemies. When Australia had a referendum on changing the head of state from the Queen of England, he was a leading supporter of Australia becoming a Republic. That was divisive. He opposes homosexual activism, which is divisive. He strongly opposes same-sex marriage, which is bitterly divisive.

He supported John Paul II to the hilt and amongst his clergy that was divisive. He set up his own sex-abuse protocol and amongst the Australian bishops that was divisive. He shook up the Melbourne seminary and that was divisive. In his role in the Vatican, he has worked hard to set finances right and root out corruption and that was divisive. …

Catholic Herald skriver også om dette, under overskriften: «Justice must be done in the Pell case – so please, stop the speculation.» De skriver også:

It is almost impossible to know what to think of the decision to charge Cardinal Pell. Victoria Police, who are bringing the charges, have not specified the number or nature of the accusations. It is not known who the accusers are, or when the alleged incidents are meant to have taken place. Consequently, snap reactions which jump to a conclusion of guilt, of the kind sadly experienced by many clerics and secular public figures, are beyond premature. As Victoria Police noted in their public announcement of the charges, they are as yet completely untested in any court.

Cardinal Pell made a statement to the press this morning in which he categorically denied any truth to any allegations of sexual abuse made against him. He also observed that the announcement has come at the end of years of investigation into him personally, and an ongoing series of “leaks and relentless character assassination” against him. Anyone familiar with the Australian press’s coverage of Cardinal Pell would find it difficult to dispute these observations. The level of speculation, commentary and prejudgment which descends upon any public figure linked to accusations of this kind can be overwhelming and can have an immediate impact upon integrity of the judicial process, civil or canonical. …