Forfatternavn:Oddvar

Amerikanere blir muslimer – hvorfor og hvordan?

Generelt /

Avisa Dagen har i dag en artikkel om at rundt en halv million amerikanere har konvertert til islam. De fleste av dem kommer fra kristne røtter. Her er litt av artikkelen:

Dette er to av konklusjonene i en nylig publisert undersøkelse utført av Pew Research Center. Undersøkelsen viser at nesten en fjerdedel av muslimene som bor i USA har konvertert til islam. Som hovedårsak for omvendelsen nevner mange av de spurte at de finner den islamske læren tiltrekkende og forståelig. Flere svarer også at de synes islam er bedre enn kristendommen.

I følge undersøkelsen fra Pew Research Center har 23 prosent av alle muslimene som bor i USA, konvertert til den islamske troen. Rundt halvparten av de konverterte bestemte seg for å bli muslimer før de fylte 21 år. Tallmaterialet antyder at det nå bor 2,35 millioner muslimer i USA, noe som tilsvarer 0,7 prosent av befolkningen. … I følge Pew Research Center oppgir 80 prosent av amerikanerne som har gått over til islam at de kommer fra en kristen bakgrunn.

Undersøkelsen fra det amerikanske forskningssenteret tok i utgangspunktet sikte på å kartlegge verdier og holdninger blant muslimene bosatt i USA. Resultatene er beroligende lesning for alle som frykter at den voksende muslimske befolkningen vil skape uro i samfunnet. For undersøkelsen viser at muslimene stort sett tenker i samme baner som resten av innbyggerne i USA. …

– Flertallet av den muslimske befolkningen ser positivt på det amerikanske samfunnet og tror på den amerikanske drømmen. 71 prosent mener de vil oppnå suksess bare de jobber hardt nok, heter det i en artikkel publisert av Christian Post.

Artikkelen henviser til en undersøkelse i England der 81 prosent av de britiske muslimene svarte at deres muslimske identitet var viktigere enn deres britiske tilhørighet. I USA mener flertallet av muslimene at den amerikanske identiteten må gå foran den religiøse.

– Flertallet mener også at muslimene som flytter til USA må forsøke å tilpasse seg den amerikanske kulturen og bli en del av samfunnet i stedet for å isolere seg i egne områder. Majoriteten er også negativ til islamsk ekstremisme, selv om de yngre muslimene i større grad enn de eldre svarer at selvmordbombing kan rettferdiggjøres i enkelte tilfeller, heter det i artikkelen i Christian Post.

Les hele rapporten fra the Pew Research Center her.

Kirke eller folkekirke? – del 2

Katolsk, Teologi /

Jeg tok nylig med noe av dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i tirsdagens Vårt Land. Her er litt mer av hans artikkel:

Når kyrkja ”forkynner Herrens død” (1 Kor 11, 26) gjennom Ordet og feiringa av eukaristien (nattverden), vert krafta frå Kristi kross proklamert som nærverande og verksam midt i vår røyndom – og slik dreg Kristus, gjennom kyrkja, stadig menneska inn i samfunnet med Faderen. Kyrkja skal i fylgje sitt vesen verkeleggjere denne dragande og kallande rørsla i Kristi forløysingsverk. Der dette ikkje manifesterer seg, er det inga kyrkje.

Den allmennkyrkjelege ekklesiologien held difor fast ved at kyrkja si urform er nattverdfeiringa – som alltid inkluderer og førutset ei levande forkynning av Ordet og den apostoliske Kristus-bodskapen. Det er også dette som kling igjen i dei lutherske vedkjenningsskriftene når dei seier at ”kyrkja er forsamlinga av dei heilage der evangeliet vert rett forkynt og sakramenta rett forvalta” (CA 7). Kyrkja er altså noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar. Desse handlingane har berre meining som innføring i nattverdfeiringa. Vi vert døypte og konfirmerte for å ta del i nattverdfeiringa, og kyrkjeleg ekteskapsvigsle og gravferdpraksis førutset den konkrete kyrkjelege fellesskapen som nattverdfeiringa er. Kyrkja bør sjølvsagt strekkje seg langt i praktiseringa av dette for å kome i møte dei som av ulike grunnar ikkje tek del i nattverden; men alarmen må gå når unntaket vert regelen og gjort til eit prinsipp i sjølve kyrkjeordninga.

Forståinga av nattverdfeiringa som konstituerande for kyrkja synest framand for tradisjonell norsk-luthersk kyrkjetenkjing. Det har med kyrkjesynet å gjere, men det har og å gjere med korleis ein ser på nattverdsakramentet. Ein forstår nattverden primært som eit ”nådemiddel” for den einskilde truande. Trua og frelsa er individet si sak og mennesket tek imot frelsa gjennom Ordet og sakramenta. Dei ulike nådemidla sin eigenart vert ikkje så viktig – for det dreiar seg uansett om einskildmennesket si frelsestileigning. Sjølv om nattverden vert feira i kyrkjelydens fellesskap, er det den einskilde nattverdsgjesten som eigentleg står i fokus og ”hentar ut” nåden ved å ta i mot nattverdelementa. …

Kirke eller folkekirke? – del 2Les mer »

Menneskets kall er å leve i Den Hellige Ånd

Katekisme /

Nå som pinsefeiringa nettopp er over, kan det passe å ta fram noen stoff fra Kompendiet til den katolske kirkes katekisme. Kompendiets tredje del handler om Livet i Kristus, og første avsnitt i denne deler heter: Menneskets kall: livet i den Hellige Ånd. Her leser vi:

357. Hvordan er den kristnes moralske liv knyttet til troen og sakramentene?
Det trosbekjennelsen bekjenner, formidler sakramentene. Faktisk mottar de troende gjennom dem Kristi nåde og den Hellige Ånds gaver. Slik blir de i stand til å leve det nye liv de har mottatt i troen, som Guds barn i Kristus.

358. Hva er menneskets verdighet rotfestet i?
Menneskets verdighet er rotfestet i at det er skapt i Guds bilde og likhet. Det er utstyrt med en åndelig, udødelig sjel, med forstand og fri vilje, er rettet mot Gud og med legeme og sjel kalt til den evige salighet.

FORTSETTES

Trist skjebne for kristne i Irak

Generelt, Katolsk /

Erling Rimehaug skrev i Vårt Land sist uke en artikkel med en trist overskrift og ingress: Slutten for kristne mellom elvene? Mens vi feiret 17. mai, rømte irakiske kristne fra hjemmene sine etter å ha fått krav fra væpnede islamister om å omvende seg.

– Ved Babylons floder satt vi og gråt, står det i Bibelen. Det var de deporterte jødene som gråt av lengsel etter Jerusalem. I dag er det de kristne som gråter i landet mellom elvene. De har overlevd 1.400 år med muslimsk styre. Nå er de i ferd med å bukke under.

Den katolske kirke i Norge har de siste årene tatt i mot mange av disse kristne, som er katolikker og kalles kaldeiske. Senest for et par dager siden hørte jeg om et par nye familier av disse innefor vår egen menighets grenser. Rimehaug skriver bl.a. dette:

De siste ukene har representanter for en muslimsk væpnet gruppe, sammen med sjeiken fra en lokal moské, gått rundt til alle kristne familier i bydelen Dora sørøst i Bagdad. I denne forholdsvis fattige bydelen bor de fleste kristne i den irakiske hovedstaden.

Ifølge det katolske nyhetsbyrået AINA har de kristne fått beskjed om å betale den tradisjonelle skatten for ikke-muslimer (jizya), som ble satt til omtrent 1.500 norske kroner – en astronomisk sum for fattige irakere. Hvis de ikke betalte, fikk de tre valg: Komme til moskeen og omvende seg, forlate hjemmet uten å ta med seg noen eiendeler, eller å bli drept. … ..

Aksjonene mot de kristne i Bagdad kommer etter lang tids trakassering av den kristne minoriteten i landet. Kristne kvinner blir truet til å gå med slør, eller banket opp om de ikke gjør det, kristne blir kidnappet med krav om løsepenger, de blir jaget hjemmefra og drept. Flere ganger er kirker brent.

I begynnelsen av mai gikk den irakiske patriarken Emmanuel III Delly ut med skarp kritikk av regjeringen fordi den ikke gjør noe for å stanse forfølgelsen av de kristne. … Tirsdag gikk den irakiske regjeringen til det uvanlige skritt å offentliggjøre en erklæring mot trusler og deportasjoner av irakiske kristne. Dette er i strid med ortodoks islamsk lære, sier regjeringen, og lover de kristne all mulig støtte. Dessverre er det siste bare tomme ord. Den irakiske regjeringen har overhodet ingen kontroll over situasjonen i områdene der de kristne bor, og har ikke løftet en finger for å hjelpe dem. … …

Det som i alle fall er sikkert, er at den syriske-ortodokse kirke er en av verdens eldste. … … De syriskortodokse, eller assyrerne som de gjerne kaller seg selv, bor i Nord-Irak og Syria. I Tyrkia bodde også mange, men de ble utryddet av Atatürks nasjonalister, på samme måte som armenerne.

De fleste irakiske kristne kalles imidlertid kaldeere – det vil si at de gjør assyrernes historiske rival, babylonerne, til sine aner. Den kaldeiske kirken oppsto på 1700-tallet da en del av den syriske kirken sluttet seg til pavekirken. Til tross for disse historiske skillene er det i dag nære bånd mellom de assyriske og de kaldeiske kristne, presset som de har vært både av islam og av Saddam Husseins styre.

Kirke eller folkekirke?

Katolsk, Teologi /

”Kyrkja er noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar.” Dette skriv dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i dagens Vårt Land. Her følger litt av hans artikkel:

Det har vore interessant og tankevekkjande å fylgje med i debatten om statskyrkjeordninga. Det et ein debatt som sjølvsagt vedgår andre enn statskyrkja sine medlemer – fordi det har å gjere med religionen sin offentlege plass og med trussamfunna si rolle i samfunnet.

Debatt og meiningsbryting kring desse spørsmåla er bra, samstundes som det synleggjer mangelen på ei meir djuptgåande tenking om kva kyrkja eigentleg er; det eg vil kalle det ”ekklesiologiske vakuumet” i statskyrkjedebatten. Det er uheldig at desse spørsmåla vert pressa av den reint politiske og kyrkjepolitiske problematikken, noko som sjølvsagt er forståeleg når det gjeld eit kyrkjesamfunn med sterke band til det etablerte samfunnet.

Eg skulle ynskje at både teologar av profesjon og ”truande og tenkjande” lekfolk innan Den norske Kyrkja ville våge å bryte ut av denne trollkrinsen og vende attende til det som er teologien sine kjelder også når det gjeld læra om kyrkja. Våg å bruke den bibelske terminologien: Kyrkja er Guds folk, Guds tempel, Guds husfolk, Kristi brud, Kristi lekam. Ho er såleis intimt knytt til sjølve frelsesmysteriet. Ved Anden, ved den levande forkynninga av Ordet, ved karismaene (nådegåvene) og dei ulike embeta, ved feiringa av sakramenta og liturgien og ved den konkrete sosiale (diakonale) fellesskapen lever den oppstandne Kristus midt i verda og kallar alle til å ta i mot sitt frelsesverk.

Difor kan kyrkja ikkje reduserast til ein offentleg institusjon for religiøs ”stadfesting” av folks liv. Kyrkja skal omskape og nyskape både einskildmenneske og samfunnsliv. Ho er ikkje berre ei ”utoverrørsle”; ho ”går ut” for å ”samle inn”, for å dra menneska og heile skapningen attende til Faderen. Også i Kristi liv og gjeming er der ei rørsle innover og oppover som vi ofte gløymer. Kristus vart send til verda for å føre verda attende til Faderen. Gud vart menneske for at mennesket skulle verte Gud, seier kyrkjefedrane. Altså guddomleggjort – eller heilaggjort, for å seie det på vestkyrkjeleg vis.

Litt mer av artikkelen kommer snart.

Pavens pinsebudskap på Petersplassen

Katolsk, Liturgi /

Pave Benedikt ba pinsedag sammen med de troende på Petersplassen, som han gjør (nesten) hver søndag, og han kom med et kort, men klart og presist pinsebuskap:

Kjære brødre og søstre

I dag feirer vi den store pinsefesten, og gjennom dagens tekster gjenopplever vi Kirkens fødsel slik Lukas beskriver den i Apostlenes gjerninger (2:1-13). Femti dager etter påske kom Den Hellige Ånd ned over alle disiplene som var samlet i bønn sammen med Maria, Jesu mor og med de tolv apostlene (cf. Acts 1:14; 2,1).

We can say, therefore, that the Church had its solemn beginning with the descent of the Holy Spirit. In this extraordinary event we find the essential and qualifying marks of the Church: the Church is one, like the community of Pentecost, which was united in prayer and «of one mind»: «it had but one heart and one soul» (Acts 4:32).

The Church is holy, not because of its own merits, but because, animated by the Holy Spirit, it keeps its gazed fixed upon Christ to become conformed to him and his love. The Church is catholic because the Gospel is destined for all people and for this reason, already at the beginning, the Holy Spirit gives the Church the ability to speak in different tongues. The Church is apostolic because, built upon the foundation of the apostles, it faithfully conserves their teaching through the uninterrupted chain of apostolic succession.

The Church, moreover, is missionary by its nature, and from the day of Pentecost the Holy Spirit does not cease to move it along the roads of the world to the ends of the earth and to the end of time. This reality, which we can verify in every epoch, is already anticipated in the Book of Acts, in which the passage of the Gospel from the Jews to the pagans, from Jerusalem to Rome, is described.

Rome represents the pagan world and therefore all peoples who are outside the ancient people of God. In fact, the Acts conclude with the arrival of the Gospel in Rome. We can say, then, that Rome is the concrete name of the catholicity and missionary spirit of the Church; it expresses fidelity to the origins, to the Church of all times, to a Church that speaks in all languages and goes out to meet every culture.

Dear brothers and sisters, the first Pentecost happened when Mary Most Holy was present among the disciples in the cenacle in Jerusalem and prayed. Today also we entrust ourselves to her maternal intercession so that the Holy Spirit descend abundantly upon the Church of our time and fill the hearts of all the faithful and enkindle in them — in us — the fire of his love.

Fin tur til Ryfylke – Årdal og Hjelmeland

Generelt /


I går, pinsedag, var jeg på en tur til Hjelmeland, for å holde katolske messe i Hjelmelands nyoppussede kirke (midt i bildet) – etter invitasjon fra et par av katolikkene som bor der inne, og etter godkjenning av sokneprest og sokneråd. Messa var fin, ca 10 lokale katolikker møtte opp, noen katolikker fra Stavanger ønska seg en søndagstur, og ca 20 andre interesserte kom – bl.a. to lutherske prester.

Det vakte mange minner å komme tilbake til plasser jeg hadde besøkt flere ganger tidlig på 70-tallet – flere venner fra gymnaset på Bryne kom fra dette området. Jeg hadde bl.a. vært til gudstjeneste i Hjelmeland kirke én gang før; pinsedag 1973.

På vei innover stoppa jeg også og så på Årdal gamle kirke, ei svært særprega kirke fra tidlig 1600-tall.

Vårt Land kommer med krass kritikk av regjeringens kirkepolitikk

Generelt /

I lørdagens Vårt Land skriver sjefsredaktør Helge Simonnes en krass kritikk av vår regjering, og han åpner slik:

Regjeringen roper i skogen og får de svar den ønsker, enten det er fra nyslåtte biskoper eller omhyggelig utvalgte kirkelige høringsinstanser. Den sittende regjering har i sin virketid rukket å utnevne to biskoper; Solveig Fiske i Hamar og Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland. Onsdag 16. mai preget de to Vårt Lands førsteside. Til tross for at det i lang tid har vært uenighet i bispekollegiet om homofilispørsmålet, har det vært samling om at ekteskapet er mellom mann og kvinne. Denne enigheten trosser nå Fiske og Jørgensen etter at regjeringen ønsker å endre ekteskapsloven. … …

Artikkelen avsluttes slik:
Prosessen omkring ny ekteskapslov skjer samtidig som det er en intens debatt om statskirkens fremtid. De som på prinsipielt grunnlag har advart mot at politikerne skal bestemme både over politikk og kirke, har i saken om ekteskapslov fått sine verste antakelser oppfylt. Regjeringen sitter i realiteten med begge tømmene og er villig til å bruke dem aktivt. Bildet blir enda mer dystert når vi ser hva slags linje regjeringen har lagt seg på når det gjelder valg av høringsinstanser for den nye ekteskapsloven: Tre kristelige organisasjoner er kommet med, det er Kirkens Bymisjon, Åpen Kirkegruppe og Studenterforbundet. Hvis man ønsker å få en bredere oppfatning om hva som er holdningen blant kristelige organisasjoner, skulle det la seg gjøre å hoste opp større mangfold.

Her er det interessant å høre hva avdelingsdirektør Tove Friisø i Barne- og likestillingsdepartementet har å fortelle til Vårt Land. De har fått hjelp fra Kirkedepartementet til å bestemme hvem som skal velges som kirkelige høringsinstanser. Den statsråden som utnevner biskoper, gis også makt til å bestemme hvem som skal være verdige til å bli spurt om store og grunnleggende spørsmål.

Dette er et trist eksempel på hvordan makten får utfolde seg innen legale rammer. Men statsrådene Trond Giske og Karita Bekkemellem løper liten politisk risiko. Av erfaring vet de at Den norske kirke har utviklet en enestående evne til å tåle politikernes overformynderi. Kirken er som hunden som slikker sine sår, men like fullt logrer velvillig når matfatet settes fram på ny. Erfaringsmessig trenger ikke regjeringen å by på så mye for å kjøle ned den prinsipielle, kirkelige aggresjonen. Noen nye prestestillinger og ekstra dåpsopplæringsmidler, demper vanligvis gemyttene.

Historien har noen fortellinger om hva som skjedde med velfødde kirker lagt under politisk styring. Disse sporene skremmer nok ikke de politikere som nå sitter med ansvaret, men kirkens kvinner og menn bør være bekymret for hva som skjer med den kirken de er en del av.

LES HELE DENNE ARTIKKELEN HER.

Pinsedagens tekster, om utgydelsen av Den Hellige Ånd

Liturgi /

I dag, pinsedag, hører vi om hvordan Den Hellige Ånd kom over disiplene. Dette burde være kjent for alle i vårt land, men avisene melder at 2/3 ikke vet hvorfor vi feirer pinse. Slik lyder teksten fra Apostlenes gjerninger 2:

Da pinsedagen kom, var de alle samlet. Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt. Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra all verdens land. En stor mengde samlet seg da de hørte denne lyden, og de ble helt forvirret; for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål?»

I år handler de andre tekstene pinsedag mye om hvordan Den Hellige Ånd hjelper oss til å forstå og gjøre Guds vilje. Fra Romerbrevet 8 hører vi: Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje. Men dere er ikke i den syndige natur; dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ham ikke til. Dersom Kristus bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden, men ånden er levende fordi dere er rettferdige for Gud. Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp, også gi deres dødelige legeme liv ved den Ånd som bor i dere.

Og i evangeliet fra Johannes 14 fortsetter dette temaet: Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid. Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

Den Hellige Ånd ble utsendt

Katolsk /

Da Herren gav disiplene makt til å gjenføde mennesker til Gud, sa han til dem: ”Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn». Det var denne Ånd han ved profetene hadde lovet ”i de siste dager å utøse over … sine treller og tjenestekvinner slik at de taler profetisk». Derfor var det også at Ånden steg ned over Guds Sønn da han var blitt Menneskesønn. Sammen med ham vennet Ånden seg til å bo i mennesker, til å hvile over mennesker og ta bolig i Guds skapning. Den gjør Faderens vilje i dem og fornyer dem fra å være den gamle skapning til å bli Kristi nye skapning. Det var denne Ånd David bad om for menneskeslekten da han sa: ”Styrk meg med din styrende Ånd».

Det var denne Ånd Lukas sier steg ned over disiplene pinsedag etter Herrens himmelferd. Den hadde makt til å føre alle folkeslag inn til livet og å inngå en ny pakt med dem. Derfor sang de på alle tungemål med én røst en lovsang til Gud. Ånden førte sammen fjerntliggende stammer og bar frem til Faderen førstegrødeoffer av alle folkeslag. Derfor var det Herren lovet at han ville sende en Talsmann for å tilpasse oss til Gud. …

Den Hellige Ånd ble utsendtLes mer »

Kirkens enhet taler alle tungemål

Teologi /

De talte alle tungemål. Det var på denne måten det behaget Gud å gi Åndens nærvær til kjenne, nemlig ved å la den som mottar Ånden, tale alle tungemål. For dere må forstå, mine kjære, at dette er den Hellige Ånd som kjærligheten utøses i våre hjerter ved. Ett menneske kunne altså tale alle tungemål når han hadde mottatt den Hellige Ånd. Og siden det var kjærligheten som skulle samle til ett Guds Kirke som er spredt over hele jordens krets, er det nå Kirkens enhet som taler alle tungemål, for den er forenet av den Hellige Ånd.

Hvis derfor noen sier til en av oss: ”Har du virkelig mottatt den Hellige Ånd, siden du ikke taler alle sprak?» Da skal han svare: ”Jo, jeg taler alle språk, for jeg er i Kristi legeme, det vil si i Kirken, og den taler alle språk. Det var Kirken Gud hadde i sinne da han sendte den Hellige Ånd, Kirken som skulle tale alle tungemål.» Slik er det blitt oppfylt som Herren lovet: ”Ingen fyller ny vin på gamle skinnsekker, … nei, ny vin fyller en på nye skinnsekker, så beholder en begge deler». Det er forståelig at noen sa da de hørte apostlene tale på alle tungemål: ”De har drukket seg fulle på søt vin». De var nemlig blitt nye skinnsekker, de var blitt nye ved helliggjørelsens nåde slik at de talte over seg på alle tungemål, fulle som de var på den nye vin, det vil si den Hellige Ånd. Ved dette under, synlig for alle, var det den katolske Kirke som ble innvarslet, den skulle spres til alle folk og tungemål. …

Kirkens enhet taler alle tungemålLes mer »

Evolusjon og fornuft – en artikkel i St. Olav tidsskrift

Katolsk, Teologi /

Jeg er glad for at St Olav tidsskrift i sitt siste nummer har med en artikkel om evolusjonsteorien og katolsk tro, skrevet av redaktør Henrik Holm. Her tar jeg meg noen utdrag av artikkelen.

7. september 2005 kom kardinal Schönborn (fra Wien) med en artikkel i New York Times som frembrakte sterke reaksjoner. Artikkelen heter «Finding design in evolution». Den er en rettelse av den påstand at Den katolske kirke støtter neodarwinismen når den fremhever at evolusjonsteorien er mer enn en hypotese. Å mene noe slikt er en misforståelse, forklarer kardinal Schönborn ved å henvise til sentrale utsagn av Johannes Paul II og Benedikt W. Hans tese er klar: Den katolske kirke kan akseptere evolusjonslæren som vitenskapelig teori hvis den ikke utelukker at det finnes en plan, en mening, fornuft bak det hele. Evolusjon som tilfeldige forandringer og naturlig seleksjon, uten plan og mål, er ikke fornuftig og overhodet ikke i overensstemmelse med Kirkens lære.

Schönborns hovedanliggende er å vise at skapelse og evolusjon ikke er motsetninger. Når evolusjonsteorien derimot gjøres om til en verdensanskuelse som ikke gir rom for andre måter å betrakte virkeligheten på, er det at den selv mister sin plausibilitet. … …

Artikkelen utløste en debatt som gav kardinal Schönborn anledning til å klargjøre og fordype sitt standpunkt på mange måter; gjennom intervjuer, foredrag, avisinnlegg og katekese i Stephansdomen i Wien. Denne katekesen er nå kommet ut i bokform. Christoph kardinal Schönborn, Ziel oder Zufall? Schöpfung und Evolution aus der Sicht eines vernüftigen Glaubens, Herder 2007. Tittelen kan oversettes slik: Mål eller tilfeldighet? Skapelse og evolusjon ut i fra synspunktet fornuftig tro.

Et møte i september 2006, arrangert av kardinal Ratzingers elevkrets, fikk meget stor betydning for den videre diskusjonen om temaet. …

Evolusjon og fornuft – en artikkel i St. Olav tidsskriftLes mer »

Nytt nummer av St. Olav tidsskrift

Katolsk, Teologi /

Jeg fikk i dag St. Olav tidsskrift, nr. 5 2007, i posten, og det inneholder flere interessante artikler. Her er innholdsfortegnelsen:

Redaktørens hjørne: Tradisjonsløshet Av Henrik Hohn
Polen ‑ «Nasjonenes Kristus» Av Jahn Otto Johansen
Dronning Josefine ‑ 200 år (14. mars 1807 ‑ 7. juli 1876). Preken ved biskop Bernt Eidsvig
Drottning Josefina ‑ en katolsk furstinna i det protestantiska Norden Av Yvonne Maria Werner
Del II: Et minne til minne om kvinnene i Emmaus‑kommuniteten i Plessis‑Trevise . Av Reidun Iversen
Kvinner i Kirken Av Rønnaug Aaberg Andresen
Forholdet mellom skapelse og evolusjon ‑ et spørsmål om fornuft Av Henrik Hohn
In memorlam: Per Bjørn Halvorsen Av Lars Roar Langslet
Leserinnlegg: Sannheten kom som et dikt Av Per Bang
Alvorlig talt: Ad fontes Av Janne Haaland Matlary
Debatt og Blikk i arkivet
Blikk på tiden: Aktualitet Av Henrik Holm

Den nye bioteknologiloven og menneskelivets ukrenkelighet

Generelt, Teologi /

For et par dager siden trykket Aftenposten et opprop om den nye bioteknologiloven underskrevet av mange kirkeledere i Norge. Oppropet konkluderer med disse alvorlige ordene: «Selv om målet er høyverdig, kan det ikke inngå kompromisser med menneskelivets ukrenkelighet. Det er lovgiverne som har ansvaret for å sette disse grensene. De har også ansvaret for det de måtte åpne for ved å fraskrive seg ansvaret.» Her er hele oppropet:

Menneskeverd
Torsdag skal Stortinget stemme over forslaget til revidert bioteknologilov. Den vil gi mulighet til forskning på befruktede egg, sykdomstesting av embryoer, og åpner for utvelgelse av embryoer som kan bli donorbarn til et allerede eksisterende sykt søsken. Vi advarer på det sterkeste mot å vedta denne loven.

Det er vanskelig å diskutere det nye lovforslaget når vi allerede har en lov om selvbestemt abort. Forskning og sortering på et meget tidlig stadium av menneskeliv kan synes som en bagatell når det fjernes og sorteres fostre fra mors liv frem til 24. svangerskapsuke. Argumentet for sykdomstesting av embryoer er jo nettopp å forhindre noen slike aborter.

Bestemme over liv?
Dette forteller oss at innføringen av abortloven i 1978 allerede krysset en avgjørende grense: Rettsvernet for menneskelivet som hellig og ukrenkelig. I kjølvannet av, og med erfaringen fra, abortloven melder det seg noen alvorlige spørsmål: Har vi rett til å bestemme hvem som skal få leve og vokse opp? Hva blir resultatet av dette på sikt når vi tar oss stadig mer til rette? Har vi rett til å definere når menneskelivet begynner? …

Den nye bioteknologiloven og menneskelivets ukrenkelighetLes mer »

Ånden er Faderens gave i Kristus

Teologi /

Herren befalte å døpe i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, det vil si på bekjennelsen til Skaperen, til den Enbårne og til Gaven. Én er alles Skaper. Gud Fader er én, han som alt har sitt opphav fra; den Enbårne er én, vår Herre Jesus Kristus, han som alt er til ved; Ånden er én, gaven som er i alle. Alt er altså ordnet etter og tilpasset evne og fortjeneste: Det er én kraft som er opphav til alt, det er ett avkom som alt eksisterer i kraft av, det er én gave som gir det fullkomne håp. På slik fullkommenhet er det intet som mangler, for i Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd er uendeligheten i den evige, selvsynet i bildet, bruken i gaven.

La oss lytte til Herrens egne ord for å høre hvilken oppgave Ånden har i oss. For han sier: ”Ennå har jeg mye som jeg skal si dere, men dere kan ikke bære det nå». ,”Men det er til gagn for dere at jeg går, … for hvis jeg går, skal jeg sende Forsvareren til dere». Og et annet sted sier han: ”Og jeg skal be Faderen, og han skal sende dere en annen Forsvarer som skal være med dere alltid, sannhetens Ånd». ”Han skal lede dere til hele sannheten, for han skal ikke tale ut fra seg selv, men det han hører, skal han si og forkynne for dere det som skal komme. Han skal ære meg. for han skal ta av det som er mitt». Disse ordene ble sagt for å gi til kjenne for oss både meget og mangt, så som giverens hensikt og grunnen til betingelsene for at gaven gis. Troen på Guds inkarnasjon er vanskelig, og vår svakhet gjør at vi er ute av stand til å fatte Faderen og Sønnen, men den Hellige Ånds gave kan opplyse vår tro ved sitt fellesskap med oss i forbønn. …

Ånden er Faderens gave i KristusLes mer »

Forberedelse til pinsefesten

Katolsk, Liturgi /

Om et par dager feirer vi pinse og jeg sitter i dag og forbereder min preken for denne dagen. (Jeg skal ha tre pinsemesser i år, men på tre ulike plasser, så jeg hartenkt å snakke om stort sett det samme hver gang.) Som en del av forberedlsen har seg sett på dagens/messens bønner disse dagene:

Torsdag før pinse
Herre, la din Ånd komme med kraft og utøse sine gaver over oss. Han gi oss et hjerte som er deg til behag, og gjøre oss rede til å føge din vilje. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Fredag før pinse
Allmektige Gud, da du herliggjorde din Salvede og opplyste oss ved din Hellige Ånd, åpnet du for oss evighetens porter. Hjelp oss som har fått del i så stor en gave, å styrkes i troen og vokse i kjærlighet. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Lørdag før pinse
Allmektige Gud, da du herliggjorde din Salvede og opplyste oss ved din Hellige Ånd, åpnet du for oss evighetens porter. Hjelp oss som har fått del i så stor en gave, å styrkes i troen og vokse i kjærlighet. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Pinsevigilien
Allmektige, evige Gud, du har villet at påskens mysterium skulle fullbyrdes i pinsens åpenbaring. Gi at folkeslagene som en gang ble splittet i ulike tungemål, ved din Ånd må forenes i den samstemmige bekjennelse av ditt navn. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Pinsedag
Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle de troendes hjerte. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere

Teologi /

Nå hadde Kristus fullført alt som på jorden gjøres skulle. Men det gjenstod å gi oss fellesskap med Ordets guddommelige natur og delaktighet i den, å omforme oss til et annerledes liv etter at vi hadde lagt vårt eget liv bak oss, å omskape oss til et nytt liv som Guds venner. Dette kunne ikke skje på noen annen måte enn ved å gi oss lodd og del med den Hellige Ånd og samfunn med ham. Den gunstigste og mest passende anledning til å utsende den Hellige Ånd og la den stige ned over oss, var etter at var Frelser Kristus hadde fart herfra. For all den tid han var med dem i kjødet, fremstod han, vil jeg mene, for alle dem som trodde på ham, som den rause giver av alt som godt er. Men siden tiden og nødvendigheten nå kalte ham tilbake til Faderen i himlene, var det lagt til rette slik at han i ettertid skulle være sammen med dem som tilbad ham, i kraft av Ånden og bo i våre hjerter ved troen, slik at vi med Ånden i oss frimodig kan rope: ”Abba! Far,» og mer enn gjerne søke å føre et dydig liv. Siden vi jo eier den Ånd som makter alt, er vi motstandsdyktige, ja, uovervinnelige overfor de snarer djevelen legger for oss og de angrep vi utsettes for fra mennesker.

Ut fra både den gamle og nye Skrift kan alle og enhver innse at de som Ånden kommer til og bor i, blir annerledes enn før, de blir forvandlet. Den guddommelige Samuel sa til Saul da han talte til ham: ”Og Herrens Ånd skal komme over deg … og du skal bli et annet menneske». Og den salige Paulus sier: ”Alle vi som skuer Herrens herlighet med utildekket ansikt som i et speil, vi forvandles av Herrens Ånd til hans bilde, fra herlighet til herlighet. Herren er nemlig Ånden». Du skjønner altså at Ånden omgjør dem den viser seg å bo i, og omformer dem til et annet bilde. Dagliglivets bekymringer jager den bort og vender vårt blikk mot himmelen, feighet snur den til mannsmot. Det er i hvert fall uomtvistelig sant at vi ser disiplene gjennomgå en slik forvandling. Stålsatte av Ånden lar de seg aldri overvinne av forfølgernes angrep, men de klamrer seg fast til kjærligheten til Kristus. Ja, Frelserens ord er så sant som det er sagt, når han sier: ”Det er til gagn for dere at jeg drar til himlene». Tid kommet for Ånden til å stige ned.

Lesning til Matutin, torsdag før pinse.
Fra den hellige Kyrillos av Alexandrias kommentar til Johannesevangeliet. Bok 10; PG 74, 433B – 435, 436.

Ang. lesing og kommentering på bloggen min

Data/blogg /

For et par dager siden skrev jeg om et problem med kommentering på bloggen min, og fikk en mail om at dette kanskje kunne være en skjult form for sensur. Det var det ikke, det var utelukkende et teknisk problem (med anti-spam innstikket mitt), som jeg har forklart i denne posten.

Men jeg har de siste månedene gjort det slik at alle kommentarer må godkjennes før de blir lagt ut. Dette gjorde jeg etter at et par personer – som egentlig ser ut til å mene at paven og Kirken er Antikrist – stadig kom med kverulerende kommentarer om alle slags mulige ting i Den katolske tro. Jeg legger selvsagt ut innlegg som argumenterer mot det jeg selv mener og skriver, men jeg har nå i det siste ønsket å ha en viss kontroll.

Jeg har vanligvis få kommentarer til bloggen min – bare i noen korte perioder har det vært mange kommentarer, og da litt på siden av det jeg hadde skrevet. Statistikken min viser at ca 200 lesere er innom hver dag, men jeg skulle gjerne hatt flere kommentarer.

Pave Benedikt ble kritisert for å ha vært uvitende om indianernes skjebne

Katolsk /

Søndag 13. mai var pave Benedikts siste dag i Brasil, og da han snakket til den store bispekonferansen i Aparecida, sa han at Christianity was not imposed upon native peoples, but rather it was the fulfillment to which their religious experience pointed.

“The Utopia of going back to breathe life into the pre-Columbian religions, separating them from Christ and from the universal Church, would not be a step forward,” Benedict said in Aparecida.”Indeed, it would be a step back. In reality, it would be a retreat towards a stage in history anchored in the past.”

Etter den uttalelsen ble han kristisert av mange for å ha vært uvitende eller uten sympati for indianernes skjebne da Amerika ble kolonisert av (ofte brutale) europeere. I gårsdagens vanlige onsdagsaudiens på Petersplassen snakket paven en del om sin Brasil-reise, og tok implisitt opp denne kritikken. Han visste (selvsagt) at ikke alle misjonærer, prester og biskoper alltid hadde behandlet indianerne så godt som de skulle, men han mener fortsatt (også selvsagt, syns jeg) at det kristne budskapet er en velsignelse for alle kulturer. Enkelte aviser er da i dag heller ikke fornøyd med pavens presisering – og det måtte man vel også vente.

I går sa paven bl.a. at “the sufferings and the injustices inflicted by the colonizers on the indigenous populations, who often saw their fundamental human rights trampled upon,” and cannot be forgotten. … … he pope’s comments today suggest that when Benedict said on Sunday that Christ was not an “imposition,” he meant the teachings of Christianity, not the concrete behavior of Christian colonizers – whom, Benedict admitted, were sometimes guilty of “unjustifiable crimes.”

At the same time, Benedict said, there were also Christian missionaries and theologians who defended the natives, such as Bartolomeo de Las Casas and Francesco da Vitoria of the University of Salamanca. Acknowledging the mixed historical record, he said, “must not prevent us from noting with gratitude the marvelous work performed by divine grace among these populations in the course of the centuries.”

“Today, in the epoch of globalization, this Catholic identity still presents itself as the most adequate response,” Benedict XVI said, “provided that it’s animated by a serious doctrinal formation and by the principles of the social doctrine of the church.”

Denne analysen har jeg tatt fra John Allen. Les også hele pavens tale ved gårsdagens onsdagsaudiens.

Problemer med å sende inn kommentarer – fikset

Data/blogg /

Jeg har fått melding om at kommentarene av en eller annen mystisk grunn ikke mottas – og at man får feilmeldinger. Hvis du opplever det problemet, bruk gjerne «Send melding»-funksjonen (under bildet av meg), så skal jeg legge inn kommentarene manuelt.

OPPDATERT:
Nå har jeg slått av Spam Karma og problemet ser ut til å være borte. Etter at jeg oppdaterte bloggen til WordPress 2.1.3 har samrabeidet mellom spamfilteret og bloggen forandra seg litt (ved godkjenning og sletting av kommentarer), men fortsatt fungert greit – inntil i forgårs. Jeg får teste litt og vurdere om jeg skal aktivere Spam Karma på nytt eller begynne å bruke Akismet.

Skroll til toppen