Jesus gjør vann til vin
Denne søndagen har vi evangelieteksten fra Johannes; Jesus gjør sitt første under og begynner på den måten sitt virke. Men det han gjorde – forvandlet ca 500 liter vann til vin – har fått bl.a. jærbuer til å si noe motvillig: «Me vett det, men me liga det ikkje.»
I teksten leser vi: Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der, og Jesus og disiplene hans var også innbudt. Da tok vinen slutt, og Jesu mor sa til ham: «De har ikke mer vin.» … kjøkemesteren smakte så på vannet som var blitt til vin, men han visste ikke hvor den var kommet fra. Da bad han brudgommen komme og sa: «Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene er drukne, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.» Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på ham.
Johannes’ poeng med denne teksten er nok likevel ikke vinen, men det som str i siste vers: Sitt første tegn gjorde Jesus og åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på ham.

I sin tale nevnte paven at den apostloliske/katolske forkynnelsen alltid hadde sett på Jesu dåp som en viktig handling, både som et uttrykk for det trinitariske mysterium, og som en profeti på Jesus blod-dåp på korset – og som et symbol på alle Frelserens sakramentale handlinger.
3. januar har Den katolske kirke nå en (valgfri) minnedag for Jesu hellige navn, og på
Denne kvelden, 31. desember, opplever vi to ting samtidig: Det ene er avslutninga av kalenderåret, det andre er høytida for Maria, Guds mor, som avslutter juleoktaven. Det første markers av alle, det andre er for de troende.
Teksten avsluttes med ordene: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker», og dette leder over i mitt siste punkt.