Forfatternavn:Oddvar

Onsdagsaudiensen – paven sier mer om Peters rolle

Katolsk, Økumenikk /

I sist onsdagsaudiens, 7. juni, fortsatte paven sin katekese om Kirken, og spesielt om apostlenes/biskopenes og Peters/pavens plass i Kirken. Denne gangen sa han at Peter fikk en så viktig oppgave at også fikk nytt navn, slik det også skjedde med Abram og Jakob i Det gamle testamentet. Han snakket også om pavens ulike oppgaver, der sannsynligvis det såkalte «pavens primat» er det aller vanskeligste for protestantene.

Dette sa han bl.a.:

For to uker siden snakket jeg om Peter som den første apostelen, i dag vil jeg vende tilbake til denne viktige personen i Kirken. Når evangelisten Johannes skriver om det første møtet mellom Jesus og Simon, nevner han en viktig detalj: «Jesus så på ham og sa, ‘Du er Simon, sønn av Jona, du skal kalles Kefas – Kefas er det samme som Peter» (Joh 1:42). Jesus pleide vanligvis ikke forandre disiplenes navn.

Bortsett fra kallenavnet «tordensønnene» for Johannes og Jakob, et navn Jesus senere aldri brukte, ga han ikke nye navn til noen andre disipler. Men Simon kalte han stadig Kefas, en navn som senere ble oversatt til gresk som «Petros» og latin som «Petrus.» in Latin. Og navnet hans ble oversatt fordi det ikke bare var et navn; det var et «oppdrag» som Petrus slik mottok fra Herren. Det nye navnet «Petrus» blir stadig brukt i evangeliene, og til slutt erstatter det hans opprinnelige navn, Simon.

Denne detaljen er ekstra viktig hvis vi husker at i Det gamle testamente betydde et navnebytte vanligvis at personen mottok et oppdrag (se f.eks. 1. Mosebok 17:5 og 32:28ff, etc.). Og Kristi ønske om å gi Peter en spesiell plass blant apostlene kan vi se flere steder …
…

De tre metaforene som Jesus bruker for å beskrive Peters oppdrag er veldig klare i seg selv: Peter skal være klippen, fundamentet som Kirken skal bygges på; han skal ha nøklene til Himmelriket til å åpne og lukke slik han ser det er rett; og til slutt skal han kunne binde eller løse, det betyr å kunne etablere eller hindre det han mener er nødvendig for Kirkens liv, den som alltid vil tilhøre Kristus. Det er alltid Kristi Kirke og ikke Peters. Kristus beskriver med talende bilder det som senere tiders refleksjon skal kalles «retten til å styre/ primacy of jurisdiction.»

…….. La oss be om at Peters primat, som er gitt til svake mennesker, alltid må utøves på denne opprinnelige måten, slik at dets sanne mening i stadig større grad må kunne gjenkjennes av kristne brødre og søstre som fortsatt ikke har fullt fellesskap med oss.

Hele pavens tekst kan leses her:

Mer om kardinal Kasper og dagens nye økumenikk

Økumenikk /

Jeg har den siste tiden lest mye interessant om kardinal Kasper, lederen for den katolske kirkes økumeniske arbeid. En artikkelen på nettstedet www.chiesa snakker en del om hvor viktig har er i Vatikanet og hvordan han arbeider sammen med pave Benedikt. Les gjerne hele artikkelen her:

Denne artikkelen nevner også noe Kasper sa uken før han ‘advarte’ anglikanerne om hva de er i ferd med å gjøre for økumenikken – se min melding om det. 31. mai snakket han en hel del om økumeniske spørsmål i Roma, og sa bl.a. at noen former for «ideologisk økumenikk, ønsker å overse forskjellene, og ønsker enhet for enhver pris, basert på en svært liten grad av oppnådd enighet. Sann økumenikk finner man i sannhet og kjærlighet, og i dag ser vi her fem viktige forskjeller i forhold til tidligere tiår:»

The first change, which Kasper describes as “very positive,” concerns the Churches of the East. Theological dialogue has been resumed over what unites East and West – the sacraments and the episcopal and priestly ministry – and over what divides them – the role of the pope – “but in the meantime we can cooperate in Europe, the most secularized continent, in order to rediscover Christian roots and strengthen Christian values, and in this way we can participate in a truly historic task.”

The second change concerns the historical Protestant Churches: Lutheran, Reformed, Anglican. Kasper is much more pessimistic on this point. In the area of theology, “they have developed a concept of unity that constantly draws farther away from Catholic ecclesiology.” But the most serious distancing concerns “the internal fragmentation of some ecclesial communities, in particular the Anglican communion, and their loss of substance above all in the field of ethics, especially on questions of life and the family.”

But there is an opposite current within Protestantism, and this is the third change mentioned by Kasper. “There are groups, fraternities, evangelical movements that want to live the Gospel and are grateful for the Catholic Church’s firm attitude toward ethical questions. They often form a spiritual network and are linked with groups, spiritual movements, and congregations of a traditional character in the Catholic Church.”

The fourth change is that “we have begun a fairly substantial dialogue with the Pentecostals, who with more than 500 million adherents are now the second-largest Christian confession after the Catholic Church, and are especially present in the southern hemisphere, in Latin America, Asia, and Africa. They are showing enormous growth, and some are even speaking of the Christianity of the future.”

Finally there is a fifth change, which Kasper maintains is “the most important and demanding, above all in Europe.” It concerns “post-denominational and post-secular men and women going through an interior spiritual quest, who desire a form of Christian unity that transcends the individual confessions.”

These men and women are not interested in the ecumenism associated with the specialists and the theological controversies that go along with it. “Many of them are nevertheless open to a message or, better, to a fundamental and central Christian witness, expressed in accessible words that they can understand. In this sense many people, and not just Catholics, have understood well the encyclical ‘Deus Caritas Est.’ Here we find ourselves at the beginning of a new ecumenism that is intimately linked to a new evangelization.”

Santa Marinella, Lazio, Italia

Generelt /

Her bor vi nå; Santa Marinella, tre kvarter nord for Roma med tog. Hovedstranden (som vi ser her) er klartgjort for badesesongen, men det er foreløpig få mennesker her. Alle sier at dette forandrer seg ganske radikalt når skolene tar sommerferie i slutten av juni. For oss nordboere er vannet allerede behagelig, så vidt over 20 grader, men italienerne ønsker seg kanskje litt mer.

Dramatisk om økumenikk

Økumenikk /

Det fins ulike typer økumenisk dialog og kvaliteten på dialogen vil forandres ved en beslutning (om å ordinere kvinner til biskoper). Økumenisk dialog i ordets rette forstand har som mål å gjenopprette fullt kirkelig fellesskap, og dette har vært forutsetningen for vår (anglikanske-katolske) dialog så langt. Den forutsetningen vil realistisk sett ikke eksistere lenger hvis dere begynner å ordinere kvinner til biskoper.

Sist mandag 5/6, snakket Kardinal Kasper, leder av Vatikanets enhetskommisjon, til de anglikanske biskopene i England, i forbindelse med denne kirkens mulige åpning av bispeembedet for kvinner. Han sa da de nokså dramatiske ordene som jeg har oversatt til norsk over. Videre sa han også:

What follows from these conclusions and questions? What follows for the future of our ecumenical dialogue? One thing is certain: the Catholic Church will not break off the dialogue even in the case of such a decision. It will above all not break off the personal relationships and friendships which have developed over the past years and decades. But there is a difference between types of dialogue. The quality of the dialogue would be altered by such a decision. Ecumenical dialogue in the true sense of the word has as its goal the restoration of full church communion. That has been the presupposition of our dialogue until now. That presupposition would realistically no longer exist following the introduction of the ordination of women to episcopal office.

Following that action we could still come together for the sake of information and consultation; we could continue to discuss and attempt to clarify theological issues, to cooperate in many practical spheres and to give shared witness. Above all we could unite in joint prayer and pray for one another. All of that is, God knows, not negligible. But the loss of the common goal would necessarily have an effect on such encounters and rob them of most of their élan and their internal dynamic. Above all – and this is the most painful aspect – the shared partaking of the one Lord’s table, which we long for so earnestly, would disappear into the far and ultimately unreachable distance. Instead of moving towards one another we would co-exist alongside one another.

For many that may seem a more realistic path than what we have attempted previously, but whether it is in accordance with the binding last will and testament of Jesus, ‘that all may be one’ (Jn, 17,21) is of course another question. The answer would have to be in the negative. I ask you: Is that what we want? Are we permitted to do that? Should we not ponder what Cyprian tells us, namely that the seamless robe of Jesus Christ cannot be possessed by those who tear apart and divide the church of Christ (De catholicae ecclesiae unitate, 1,6)?

Les hele hans foredrag her:

Hva er en kirke? Det viktigste økumeniske spørsmålet.

Økumenikk /

Artikkelen jeg postet i går, Hvordan oppstår Kirken?, var kanskje noe for teoretisk for mange lesere, og i økumenisk sammenheng kanskje noe provoserende. Den handlet jo om hva som skal til for at vi kan kalle en samling av kristne for en menighet eller en kirke i egentlig forstand.

Ratzinger sier der at en kirke er noe man tar imot, som man blir invitert inn i, som kommer fra Kristus, som har levd gjennom historien, og når man selv blir født, blir man invitert inn i denne kirken gjennom sakramentene. En kirke, sier han, er ikke noe man kan skape selv, det er ikke katolsk forståelse at man kan ta seg selv til rette på dette området, og starte en menighet/kirke selv når man ønsker etc.

Heller ikke anglikanere og (mange) lutheranere tenker slik. Det var ikke meningen (for Luther i alle fall) å gjøre noe annet enn å rense (den katolske) kirken, men da ingen katolske biskoper på hans tid ønsket å være med på hans type fornyelse, måtte de føre tradisjonen videre gjennom et brudd – dvs at ingen biskop førte kirken videre gjennom preste- og bispeordinasjoner, men en (tidligere) katolsk prest ordinerte de nye prestene og biskopene og slik kom det til et brudd med den apostoliske suksesjon.

I tillegg til dette (ordinasjons)bruddet, begynte også lutheranerne å lære annerledes på noen områder, samt at de brøt med den universelle katolske kirke, tydeliggjort først og fremst gjennom bruddet med paven. Denne ‘mangelen’ som derfor fins i den lutherske og andre protestantiske kirker, er det Ratzinger tydeligjorde i sitt foredrag for ca 20 år siden, og det er først og fremst på det punktet det økumeniske arbeidet har stoppet opp, det er der man ikke klarer å komme videre i retning av større enighet.

I tillegg til protestantiske kirker med en tydelig historisk forankring (først og fremst den lutherske og den anglikanske kirke altså), fins det i dag mange (frie) menigheter/kirker som ikke ønsker å stå i en slik historisk kirketradisjon, som har en helt annen kirkeforståelse. De mener rett og slett at der to eller tre samles i Jesu navn, der er kirken, ikke noe mer er nødvendig. Dette synet må de selvsagt få lov til å beholde, men dette er ikke det katolske synet på hva som konstituerer en kirke.

Været i Roma – vi flyttet ut til kysten.

Generelt /

Det har vært kaldt her i Roma igjen! Etter at jeg for snart en måned siden skrev at det var overraskende kaldt og surt i Roma, hadde vi så tre usedvanlige varme uker (sett fra en nordboers synspunkt), med ca 25 grader de fleste dagene.

Så, torsdag sist uke, skyet det til og blåste opp og «uværet» varte i tre dager til ende. Det var ikke uvær i egentlig forstand, men noe regn og torden, en del vind, og temperatur nesten ti grader under det vi hadde vært vant til. Over helgen begynte det å ta seg opp igjen, og vi har nå så vidt kommet opp i 20 grader igjen.

Det hele var litt underlig (og overraskende, sier romerne), for vanligvis i juni, og spesielt i juli og august, er jo for mye varme det største problemet. Min kone og jeg flyttet også i denne perioden litt utenfor byen, til Santa Marinella, ved kysten litt nord for Roma. Der er det vanligvis mer vind og litt kjøligere enn i Roma, noe vi altså vi fikk oppleve til gangs.

Hvordan oppstår Kirken?

Katolsk /

I samme bok som jeg har nevnt tidligere, skriver Ratzinger også om det katolske synet på Kirken, og hvordan dette på ypperlig måte ble uttrykt det 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium. (Church, Ecumenism & Politics, 1988, her fra side 5, og 8-10)

Det første som er viktig, er at Lumen gentium snakker om Kristus først, og ikke Kirken selv. Slik kommer dette til uttrykk helt i starten av dokumentet:

Kristus er lyset for alle folk, og dette hellige kirkemøte, samlet i Den Hellige Ånd, nærer derfor et brennende ønske om å opplyse alle mennesker med hans herlighets glans, slik den gjenspeiler seg på Kirkens åsyn, ved å forkynne evangeliet for all skapningen (Mk. 16,15). Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet.

Det neste Ratzinger nevner er at Kirken vokser fra innsiden og utover, ikke motsatt retning. Et poeng som faktisk har svært mye å si i den økumeniske debatt, og som nok mange protestanter ikke kan godta uten videre. For å belegge sitt syn siterer Ratzinger fra artikkel 26 i Lumen gentium:

…Denne Kristi Kirke er virkelig tilstede i alle de rettmessige lokale menigheter som, når de samler seg omkring sine hyrder, også blir kalt kirker av Det nye testamente. De er også hver på sitt sted det nye folk, sammenkalt av Gud, i Den Hellige Ånd og stor overbevisning (1. Tess. 1,5). … I disse menigheter, selv om de ofte er små og fattige, eller spredte og isolerte, er Kristus tilstede, han som den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke samles ved. …

Her er to ting viktige, sier Ratzinger:

Menigheten må være rettmessig sammenkalt for å kunne være Kirke, og den må være rettmessig organisert sammen med sin hyrde. Hva betyr dette? Først betyr det at ingen kan gjøre seg selv til Kirke. En gruppe kan ikke bare samle seg, lese Det nye testamente og si: ”Vi er nå Kirken, siden Herren er tilstede der hvor to eller tre er samlet i hans navn.” Et viktig element i Kirken er å motta, akkurat som troen kommer av å høre og ikke er et resultat av ens egne avgjørelser og refleksjoner. … Begrepet vi bruker på denne strukturen med å motta og møte noe(n) er ”sakrament”. Og en del av den sentrale definisjonen av et sakrament er at det blir mottatt, det er ikke noe man kan gi til seg selv. … Kirken er ikke noe man kan lage, bare noe man kan motta, og, faktisk, bare noe man kan motta fra der den allerede fins; det sakramentale fellesskapet av Hans legeme som har gått gjennom historien.

Pinseaften på Petersplassen

Katolsk /

Sist uke fra onsdag til fredag hadde de mange nye bevegelsen i Den katolske kirke en kongress her i Roma, 300 representanter fra mer enn 100 bevegelser – som Focolare, Neokatekumenatet, L’Arche, Sant’ Egidio, Comunione e Liberazione, Schönstatt, Den karismatiske fornyelsen, Regnum Christi etc. Denne «lille» kongressen ble avsluttet med en virkelig stor samling der medlemmer fra alle disse gruppene fikk møte pave Benedikt på Petersplassen lørdag kl 18.00.

Jeg var selv til stede der – i nærheten av plassen må jeg vel legge til, både hele Petersplassen og hele Via Concilatiazione var stappende fulle av 400.000 mennesker, men jeg klarte å se paven på en strategisk plassert storskjerm – se bildet. Jeg fikk også et lite glimt av noen Focolare-medlemmer fra Norge. (Det skinner vel gjennom at jeg personlig syns slike samlinger er for store, men hvis de kan glede og oppmuntre andre, så må de gjerne arrangeres.)

I sin tale til forsamlingen la pave Benedikt bl.a. vekt på misjonsinnsatsen:

«Den som har funnet noe som er sant, fint og godt i sitt liv – den eneste skatten, den dyrebare perlen – løper over alt for å dele dette med familien og venner, og ellers i sin omgangskrets», sa han.

Paven apellerte også til bevegelsene og fellesskapene som var samlet om å «være enda mer, mye mer, pavens samarbeidapartnere i hans verdensvide apostoliske tjeneste, for å åpne dørene for Kristus. Dette er den beste tjenesten Kirken kan gi til mennesker, og spesielt til de fattige, slik at menneskene … finner Kristus, hjørnesteinen som vi kan bygge en samfunn bygget på kjærlighet på.»

Hvordan drive økumenikk – hva sier paven?

Økumenikk /

Jeg viste for noen dager til hva Ratzinger/Pave Benedikt sa om stagnasjonen i den økumeniske utviklingen – les her: I samme artikkel spør han deretter selv: ”Men hvis dette er virkeligheten, hva skal vi da gjøre?” (I boken: Church, Ecumenism & Politics, 1988) Han svarer så selv:

Hva jeg finner svært nyttig her er et slagord … som nettopp er blitt tilført debatten: enhet gjennom ulikhet. Det er sant at skisma/atskillelse er et onde, spesielt når det fører til fiendskap og en svekkelse av det kristne vitnesbyrdet. Men når fiendskapets gift langsomt blir drevet ut av skismaet, og når man som resultat av gjensidig aksept ikke lenger opplever svekkelse, men en ny rikdom ved å lytte til hverandre og forstå, da kan det bli sett på som en felix culpa (lykkelig synd), til og med før atskillelsen er fullstendig helbredet. (s 138)
…
Hvis vi følger denne veien …, må vi altså først forsøke å finne enhet gjennom ulikhet. Det betyr å akseptere det som er fruktbart i denne atskillelsen, å ta giften ut av den og ta imot akkurat det positive i ulikheten – naturligvis med håp om at atskillelsen en dag vil opphøre å være en virkelig atskillelse, bare en ulikhet uten motsetninger. Men når denne siste fasen blir søkt etter for direkte, gjennom et gjør-det-selv strev, da blir motsetningen øket isteden for helbredet. (s 139)

Han nevner så den enheten som allerede fins mellom katolikker og protestanter:

som ikke er ubetydelig. Det faktum at vi sammen kan lese Bibelen som Guds ord, at vi deler den oldkristne bekjennelsen, skapt av de første kirkemøtene, om Gud som tre i én og én i tre, om Jesus som sann Gud og sant menneske, om dåpen og syndenes forlatelse, og videre at vi deler det samme fundamentale synet både på Gud og på mennesket, må stadig bli gjenoppdaget, offentligliggjort og fordypet. Vi deler også syn på kristen bønn og på de viktige etiske normene i de ti bud, lest i lyset av Det nye testamente. Samsvarende med denne fundamentale enheten i det vi bekjenner, bør det også være en fundamental enhet i det vi gjør. Her er det altså snakk om å sette den eksisterende enheten ut i livet, å gjøre den reell og utvide den. Dette vil naturlig nok innebære et mangfold av former og … på alle nivåer (de geistlige, teologene og lekfolket) og felles arbeid (s 140)
…
Men så har Ratzinger også noen advarende ord:

Det hører med til denne enheten gjennom ulikehet å ikke prøve å tvinge noe på den andre parten som truer ham/henne i deres kristne identitet. Katolikker må for eksempel ikke prøve å presse protestanter til å godta pavedømmet og den katolske forståelsen av apostolisk suksesjon. … Til gjengjeld må protestanter avstå fra å presse katolikker til å godta felleskommunion på grunnlag av sin egen forståelse av nattverden. For oss er Kristi legeme et dobbelt mysterium – Kristi legeme som Kirken og Kristi legeme som sakramental gave – og samtidig bare ett sakrament, og å skille legemliggjørelsen av sakramentet fra legemliggjørelsen av Kirken er å tråkke på både Kirken og sakramentet. (s 141)

20 år siden min lutherske ordinasjon

Økumenikk /

I disse dager er det akkurat 20 år siden min lutherske ordinasjon, i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Jeg var 30 år gammel og hadde vært medlem av Frikirken i tre år, og ble ordinert for å begynne som feltprest på Setermoen. Der var jeg to år før jeg ble pastor i Arendal Frikirke, der var jeg i seks år før jeg ble katolikk.

Jeg ble ordinert i Kragerø, siden Frikirken hadde et stort møte der i starten av juni 1986. Ordinator var Erling Berntsen, som var tilsynsmann i det som da het «Søndre Presbyterium». Det er han fortsatt så vidt jeg vet, og pastor i Søndeled Frikirke.

Pinsefesten

Liturgi /

Sett fra ett perspektiv viser pinsefesten, som vi feirer i dag, at vi mennesker/ vi kristne fortsatt har mye å lære, både teoretisk, men aller mest praktisk. Slik lyder kollektbønnen/ åpningsbønnen i dagens messe:

Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

Og evangeliet, fra Johannes 15, sier det samme:

Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme. Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Bekjennelser

Katolsk /

Jeg fikk nylig en hilsen til bloggen fra en gammel venn der han skriver: Lykke til videre med blog og bekjennelser;-)

Jeg har siden tenkt en del på om denne bloggen min handler mest/mye om bekjennelser, og må innrømme at den i alle fall til en viss grad gjør det. Jeg ble også minnet om noe lignende i en melding jeg skrev for noen dager siden om en anglikansk prest som nylig ble katolikk, der hans egen beskrivelse av konverteringen begynner med følgende sitat av G. K. Chesterton:

Det er umulig å være nøytral overfor Den katolske kirke. Det øyeblikket man slutter å motarbeide den, føler man en dragning til den. Det øyeblikket man slutter å argumentere mot den, begynner man å lytte til den med glede. Det øyeblikket man begynner å være rettferdig overfor den, begynner man å bli glad i den. Og når denne følelsen har passert et visst punkt, begynner det å ligne mer og mer faretruende på en kjærlighetsfortelling.

Det var nok dette jeg opplevde for ca 15 år siden; jeg begynte å interessere meg for Den katolske kirke, leste om den, snakket med katolikker (flere av dem hadde forlatt Kirken) om hva de hadde opplevd, tok etter hvert kontakt med den lokale katolske sogneprest etc.

Det er i disse dager akkurat 12 år siden jeg avsluttet min prestetjeneste i den lutherske kirke – jeg skrev en begrunnelse til mine venner den gangen – og kjærlighetsforholdet vokser stadig.

Åndelig økumenikk

Økumenikk /

Jeg leste i går (hos www.zenit.org) at Vatikanets Enhetskommisjon forbereder et dokument om ’åndelig økumenikk’ ifølge kardinal Walter Kasper.

Dokumentet skal utgis om noen få måneder, og er tenkt som en hjelp til å gjennomføre prinsippene som allerede fins i det ’Økumeniske direktivet’ fra 1993 – som jeg nettopp omtalte.

Kasper sier videre at:
”Vi er nå ved starten av en nye type økumenikk, som er nært knyttet til den nye evangeliseringen, som ikke vil skape en ny Kirke, men en Kirke med en helt gjennom fornyet åndelighet, som vil være i stand til å overkomme fortidens skillelinjer.”

Kardinalen la til at samtidig med at den teologiske dialogen fortsetter på internasjonalt nivå – dvs. den offisielle økumenikken – er det også et voksende ”økumenisk nettverk, som kanskje er viktigere og mer lovende enn det offisielle”. Og i denne sammenhengen, sa han, vil dette nye dokumentet bli svært viktig.

Enda en anglikansk/episkopal prest blir katolikk

Økumenikk /

Fader Taylor Marshall har informert mange på sin blog at han har forlatt Den episkopale kirke og blitt opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Han er den andre unge anglikanske presten fra Fort Worth, Texas, som har gjort dette bare nå vi vår. Han skriver selv om hvorfor han har gjort dette:

Hvordan kan et menneske ved sine fulle fem ønske å bli katolikk?!

Jeg er først og fremst blitt katolikk fordi jeg tror i mitt hjerte at Kirken er Kristi legeme. Kirken er ikke Kristi usynlige sjel. Det fins ingen ’usynlig Kirke’, fordi Kirken kalles ’legeme’, som er nødt til å være virkelig og synlig. Dernest; fordi Kirken er Kristi legeme må den være én. Kristus kan ikke være delt, derfor må Kirken være én. … …

Som anglikaner har jeg alltid akseptert denne katolske ’pakken’. Men jeg var tidligere ikke villig til å godta påstanden om at denne Kirken fins i (er) Den katolske kirke. Jeg mente at Kirken bestod av alle døpte og troende, den var på denne måten ’synlig’, og den var ’én’ ved at alle de døpte troende tilhørte én ’gruppe’. Men problemet var at den ikke var uten feil … …

Les mer om hans avgjørelse her.

Praktisk økumenikk

Økumenikk /

For noen år siden (1993) ble det utgitt et revidert Økumenisk direktiv i Vatikanet. Direktivet orienterer katolikker om hvordan de (best) skal delta i økumenisk arbeid – som hele Kirken er forpliktet på. Innledningsvis forteller paragraf 7 hva det ganske lange (over 50 sider) direktivet inneholder, under overskriften: Direktivets struktur

Direktivet begynner med å uttrykke Den katolske kirkes forpliktelse til økumenisk arbeid (kapittel 1). Deretter følger en oppregning av skritt Den katolske kirke tar for å etterleve denne forpliktelsen i praksis. Den gjør dette gjennom sin organisasjon og gjennom forming av sine medlemmer (kapittel II og III). Det er til disse (medlemmene) direktivet er tenkt, og reglene i kapittel IV og V om økumenisk aktivitet er rettet.

I. Arbeidet for Kristen enhet
Den katolske kirkes økumeniske arbeid bygger på læremessige prinsipper fra Den annet Vatikankonsil.
II. Den katolske kirkes organisering for å oppnå Kristen enhet.
Om Kirkens personer og strukturer på alle nivåer, hvordan de er involvert i arbeidet for økumenikk, og normer for deres aktivitet.
III. Økumenisk formasjon i Den katolske kirke
Kategorier av mennesker som skal formes, de som er ansvarlige for formasjonen, mål og metoder for formasjonen, og læremessige praktiske aspekter.
IV. Livsfellesskap og åndelig aktivitet blant de døpte
Fellesskapet som fins med andre kristne basert på dåpens sakramentale bånd, og normer for bønnefellesskap og andre åndelige aktiviteter, inkludert – i noen tilfeller – sakramentalt fellesskap.
V. Økumenisk samarbeid, dialog og felles vitnesbyrd
Prinsipper, forkjellige former og normer for samarbeid, og felles vitnesbyrd i verden.

Hele direktivet (på engelsk) kan lastes ned herfra (i pdf-format).

Økumenikk i Norge

Økumenikk /

For noen dager siden skrev jeg om stagnasjonen i det økumeniske arbeidet. Noen syns dette var underlig, siden de opplever at samarbeidet mellom kirkesamfunn er bedre enn noen gang.

Det er korrekt også fra katolsk side å si at forholdene i praksis er bedre enn før, spesielt gjelder dette forholdet mellom oss og de mer konservative og frie kirkesamfunnene. Aller tydeligst viser det seg ved at pinsevennene nå kan tenke seg å samarbeide med katolikker, det gjorde de ikke ofte for 10-15 år siden. Jeg nevnte i en post i januar at predikantringen i Bergen hadde sitt januar-møte i St. Paul menighet, for aller, aller første gang.

I vår så vi også at alle kristen grupperinger i Norge ble samlet i ett råd 31. mars, da Norges kristne råd og Norges Frikirkeråd vedtok at de skulle slås sammen. (Les om dette her.) (Besøk også Norges kristne råds hjemmeside.)Et tydelig eksempel på at katolikker og bl.a. pinsevenner nå kan samarbeide tettere enn før.

En tredje ting jeg kan nevne, og som også viser at katolikker nå samarbeider bedre med mer konservative kristne grupper enn før – på bekostning, tror jeg nok, av samarbeidet mer de mer liberale – er samarbeidet på Menighetsfakultetet om undervisning i katolsk teologi.

På tross av disse gledelige ting, så kommer man likevel ikke særlig videre med de gjenstående teologiske spørsmålene, og i Norge har det nå ikke vært teologiske samtaler på høyeste plan mellom Den katolske og Den norske (lutherske) kirke siden 1991. Jeg hørte nylig at det hadde blitt tatt et initiativ til Nordiske katolsk-lutherske samtaler, men at det endte opp med at bare Sverige og Finland ville delta. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor dette ikke passet for lutheranere og/eller katolikker i Norge. (?)

Pavens økumeniske preken i Polen

Økumenikk /

Dette bl.a. sa paven i den lutherske Treeighetskirken i Warszawa første dagen under sitt Polen-besøk:

Vi takker vår Herre fordi han samler oss her, skjenker oss sin Ånd og gjør oss i stand til – løftet opp over alt som ennå skiller oss – til å rope «Abba, Far». Vi er overbevist om at det er Han selv som uten opphør ber og går i forbønn for oss: «Må de fullt ut bli ett, for at verden skal forstå at du har sendt meg og har elsket dem, som du har elsket meg». Sammen med dere takker jeg for den gave som dette møtet i felles bønn er. Jeg ser det som en etappe i realiseringen av det faste forsett, som jeg gjorde ved begynnelsen av mitt pontifikat, nemlig i min tjeneste å prioritere gjenopprettelsen av full synlig enhet mellom de kristne.

Da min høyt elskede forgjenger, Guds tjener Johannes Paul II, besøkte Treenighetskirken her i 1991, understrekte han at «hvor mye vi enn vier oss til å arbeide for enheten, så forblir den en gave fra Den Hellige Ånd. Vi blir satt i stand til å motta denne gaven i den utstrekning vi har åpnet våre sinn og våre hjerter for Ånden i vårt kristenliv, og fremfor alt gjennom bønnen».

I realiteten er det umulig for oss å «skape» enheten alene ved egne krefter. Som jeg minnet om ved det økumeniske møte i fjor i Köln, «kan vi kun oppnå enhet som en gave fra Den Hellige Ånd». Det er derfor vår økumeniske streben må være gjennomsyret av bønn, av gjensidig tilgivelse og av et hellig liv. Jeg vil gjerne uttrykke glede over at Polens Økumeniske Råd og Den romersk-katolske Kirke her i Polen har iverksatt tallrike initiativer på dette område.

Les hele pavens tale (på dansk) her. Besøk også nettstedet http://www.catholica.dk for å finne flere andre interessante tekster.

Formålet med pave Benedikts besøk i Polen – del 2

Katolsk /

Lørdagens nyheter fra pavens tur til Polen, sier John Allen, er at journalistene er frustrerte fordi pave Benedikt ikke sier noe som passer til avisenes overskrifter, han legger faktisk (bare) frem viktige ting i den kristne tro.

(Dette er en fortsettelse på gårsdagens post Formålet med pavens besøk i Polen – del 1″

I Wadowice, pave Johannes Pauls fødested, pekte han på dåpspakten, hvor viktig det er for alle kristne å leve den ut. Han pekte også på hvor viktig det er at troen integreres i hele vårt liv, Allen skriver:
At its roots, Benedict believes, the modern malady is a crisis of faith – faith in Christ, in the church, and hence declining passion for the sacraments, for prayer, and for living a life of moral purpose. Hence what Benedict offers are usually the spiritual and pastoral basics, almost as if he wants to peel the modern situation back to the beginning of the divorce between faith and culture in the Enlightenment, and start again. Benedict is in that sense a man of the fundamentals.

LES VIDERE HER.

Pavens tale i Auschwitz: “Nazistene prøvde å drepe Gud.”

Generelt /

Bildet viser at pave Benedikt ydmykt går inn gjennom porten til utryddelsesleiren Auschwitz i går, søndag. Jeg syns han talte gripende og dristig om målet med nazistenes utryddelsesleirer. Her er et utdrag av hans tale:


«Å tale på dette fryktelige stedet, der så mange forbryterske handlinger ble utført mot Gud og mennesker, er nesten umulig – og det er spesielt vanskelig for en kristen, og for en pave fra Tyskland. … Hvor mange spørsmål reiser ikke dette stedet? Ett spørsmål dukker stadig opp; hvor var Gud da dette skjedde? Hvorfor var han stille? Hvordan kunne han tillate denne nedslaktingen, denne ondskapens triumf?

Ordene fra Bibelens Salme 44 kommer til oss på et slikt sted:
Du har støtt oss bort dit hvor sjakalene holder til, og skjult oss i det dypeste mørke. … for din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for alltid! Hvorfor skjuler du ditt ansikt, hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel? Vår sjel er bøyd i støvet, vår kropp ligger trykket til jorden. Reis deg og kom oss til hjelp, fri oss ut for din trofasthets skyld!

Dette smerteskriket, som Israel sendte opp til Gud i sin lidelse, kommer også fra andre, som til alle tider – i går, i dag og i morgen – lider pga. kjærlighet til Gud, kjærlighet til sannhet og godhet. Hvor mange av disse er det ikke, også i vår tid! ….

De mange minneplakettene her i Auschwitz får oss til å tenke. Det er én her på hebraisk. Herskerne av Det tredje riket ville knuse hele det jødiske folket, utslette dem fra jordens befolkning. På den måten ble salmens ord ”vi drepes dagen lang, vi regnes som slaktesauer” oppfylt på en fryktelig måte.

Dypt inne i seg ønsket disse fryktelige forbryterne, ved å utslette dette folket, å drepe den Gud som kalte Abraham, som talte på Sinai-fjellet og der ga retningslinjer til hjelp for alle mennesker, prinsipper som har evig verdi. Hvis dette folket, ved sin eksistens alene, var et vitne om Gud som talte til menneskene og tok oss til seg selv, da måtte denne Gud dø og makten måtte tilhøre mennesket alene – tilhøre disse menneskene, som trodde at de som hadde makt kunne gjøre seg til verdensherskere. Ved å ødelegge Israel ønsket de i virkeligheten å rive opp med roten hele den kristne tro og erstatte den med en tro de selv hadde laget: troen på menneskenes makt, troen på de sterkes makt.»

Les hele pavens tale på engelsk her.

Formålet med pave Benedikts besøk i Polen – del 1

Katolsk /

Jeg leser regelmessig den amerikanske reporteren John Allens nyhetsmeldinger fra Vatikanet, og det har jeg også gjort i forbindelse med pave Benedikts besøk i Polen nå nylig. Allen gjør mer enn å bare referere hva som skjer, han forsøker også å trekke frem underliggende faktorer. Så i forbindelse med Polen-besøket spør Allen: Hva vil Benedikt oppnå med dette besøket, i tillegg til det opplagte, som er å takke og ære pave Johannes Paul II?

I sin faste spalte før besøket begynte nevnte Allen noen grunner til at paven ville besøke Polen:
The Poland trip is not just a wistful trip down memory lane, a kind of final tipping of the hat to Benedict’s boss and good friend for more than 20 years. There is serious business for the pope in Poland, matters that cut to the core of his chief concerns. Although media coverage will likely accent the sentimental, it would be a mistake to read these three days exclusively as a sort of rolling post-mortem tribute. On the basis of conversations with Vatican officials over the last several days, here’s how the big-ticket concerns stack up from their point of view.

Så går Allen videre og snakker om disse mer underliggende formålene …

LES FORTSETTELSEN HER.

Skroll til toppen