Søndag 22. september feires 18. søndag etter pinse, se bønner og tekster for messen her.
Den tradisjonelle latinske messen feires i Oslo én søndag i måneden, hver 4. søndag, om morgenen kl 08.00 – i St Hallvard kirkes kapell.
Velkommen!
Et innlegg på den ganske kjente (og forholdsvis radikale) liturgibloggen PrayTell, sier at noen signaler fra Vatikanet indikerer at det kan bli en litt større åpning for gifte katolske prester. (Men så har jeg også hørt at man nå en tid vil vente litt med å gi flere dispensasjoner til slik søknader – så det hele er ganske uklart.)
I alle fall skriver dette blogginnlegget:
Reports from Rome in recent days suggest that there may be a movement in the current position over priestly celibacy. Archbishop Pietro Parolin is quoted as saying that “The issue of priestly celibacy is one of the thorniest issues facing Pope Francis.”
Now that is, at least, a recognition that there is a problem. For so long is has been a matter of “no discussion.” Things are as they are and are to remain so. Now we have this comment from the new Secretary of State and we should presume that he was speaking with the full knowledge of Pope Francis. …
Disjusjonen under er ganske interessant (for meg i alle fall), for der snakker man både om disse gifte prestenes (og diakonenes) arbeidssituasjon, avlønning og flere andre ting.
HER kan man (på Fr. Finigans blogg) lese at det i England visst ikke er noen grunn til å reagere når et par ber om abort bare fordi fosteret er en jente – sjokkerende, men sant:
In February 2012, the Daily Telegraph reported on an undercover operation, by their journalists who clandestinely filmed doctors who agreed to carry out abortions simply on the grounds that the baby was female. The Crown Prosecution Service has decided that it would not be in the public interest to prosecute the doctors.
Clearly this is a disgrace. There needs to be a good response from the public indicating that such a prosecution would certainly be in their interest, since there is some hope that the decision might be reviewed. ….
Jeg er på prestemøtet i Oslo katolske bispedømme denne uka, og i går (tirsdag) kveld hadde vi en ekstra hyggelig middag med markering av fødselsdagene til biskopene Schwenzer (75 år) og Eidsvig (60 år) – de fyller år om noen få uker. Lutherske biskop Kvarme (med sin kone) var til stede under middagen, og holder her tale.
Prestemøtet varer som vanlig fra mandag kveld til tor
sdag lunch.
Dette sitatet fra Lukas 1,43 – Elisabeth sier: «Unde hoc mihi, ut veniat mater Domini mei ad me?» på norsk; «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?» – brukte Lewis da han begynte å lese bøkene til George MacDonald, som skrev fantasilitteratur med dype kristne røtter. På denne tida var Lewis ateist/ materialist, og det tok flere år før han beveget seg via teisme til kristen tro – i 1931. I denne prosessen fikk han også hjelp av to kjente katolikker, Chesterton og Tolkien.
Jeg hører nå (har kjøpt lydbok via www.audible.com) på denne nye biografien om C. L. Lewis, som på Amazon.co.uk beskrives slik (men jeg er ikke enig i at barnebøkene var det viktigste lewis skrev):
In C. S. LEWIS: A LIFE, Dr Alister McGrath recounts the unlikely legacy of this Oxford don, who spent his days teaching medieval English Literature and his nights writing a bestselling fantasy series for children. To write this biography McGrath studied all of Lewis’s correspondence and archival materials in chronological order, so as to illuminate afresh this much-loved author’s life. Alister challenges some of the previously held beliefs about the timing of Lewis’s shift from atheism to theism and Christianity. This definitive biography paints a portrait of a deeply original thinker who became an inspiring, though reluctant, prophet for our times. Accessible and engaging, this is a fascinating portrayal of a creative genius who continues to inspire millions of readers around the world.
Engelske Wikipedia har her listet opp ca 50 bøker av C. S. Lewis. Jeg har selv lest ca 25 av dem, fra jeg først nokså tilfeldig fant ei bok av Lewis i Jerusalem i 1977.
Under leser vi (fra Catholic Herald) at pave Frans snakket med en italiensk tenåring, og ba ham være «dus». Og noen legger kirkepolitiske ting inn i dette:
…. Pope Francis in getting Stefano to call him ‘tu’ is initiating a very familiar sort of relationship. No one on earth would have called Pope Paul VI ‘tu’ for example, after his immediate family had died. Moreover, the Pope is effectively cutting a swathe through centuries of protocol; it is a little bit like the Queen inviting you to call her Lilibet. And it goes further. The Pope provides us with a theological justification for this informality:
“He said to me, do you think the Apostles would have used the polite form with Christ? “Would they have called him your excellency? They were friends, just as you and I are now, and with friends I’m accustomed to using ‘tu’.”
Where to begin to unpack this? What this remark implies is that the way Christians should relate should take as its template the relationship between Christ and his disciples, a relationship of love not power. It implies that much of what goes on in the Vatican (where the polite form is de rigeur) is based on the worldly power template, and needs to change.
People in the Vatican will be horrified by this, for they will see it, quite rightly, as an attack on the entire modus operandi of the Papal court and the Roman Curia, all of which is based on a rigid if unwritten pecking order. With the use of one word, Pope Francis is signalling to the Vatican insiders that their day is over.
I dag tidlig møtte det opp noen katolikker i den tradisjonelle messen her i St Hallvard kirke, som ikke kjente denne messen så godt. Vi snakket litt sammen etter messen om hvordan man lettest kan forstå/lære denne messen når man allerede kan den nye messen på norsk.
Jeg vil foreslå at man ikke prøver å følge hele messen fra en messebok på latin-norsk/engelsk – det blir litt for komplisert første gang. Tenk heller at de to messene er ganske like, så kjenner man seg ganske lett igjen. Syndsbekjennelsen er ganske lik den man kjenner, selv om den er flyttet litt, kollektbønn samt Kyrie, Gloria (og senere) Credo, Sanctus og Agnus Dei er det samme – og her er man jo vant med at dette ofte synges på latin. Preken bør være forståelig, og deretter er offertoriet ganske likt – her gjør jo presten i alle tilfeller sine egne ting mest i stillhet. Canon-bønnen er stille (og det er en stor forskjell), men det er jo 1. eukaristiske bønn, som man bør kjenne godt til. Kommunion og avslutningen av messen bør ikke skape særlige problemer.
Men en ting er nokså viktig for de fleste, at man forstår hva som sies i messens proprium. Og her trenger man hjelp (om ikke presten leser tekstene direkte på morsmålet, noe som er tillat, men gjøres sjelden), og hjelp får man gjennom sin egen tospråklige messebok, eller de arkene jeg forbereder til hver søndagsmesse. I dagens messe (14. søndag etter pinse) er messens proprium slik (på norsk) – en innholdsmessig enhet som er ganske viktig:
Inngangsvers
Gud, vårt vern, se til oss, og akt på din Salvedes åsyn, for bedre er én dag i dine forgårder enn tusener andre. Hvor elskelige dine boliger er, hærskarenes Herre. Min sjel stunder og tæres av lengsel etter Herrens hus. Ære være ….Kollektbønn
Herre, vi ber deg: Vern din Kirke med vedholdende nåde, og siden den menneskelige forgjengelighet uten deg føres til fall, la den ved din hjelp alltid holdes borte fra det som kan skade, og ledes til frelsen. Ved vår Herre …Epistel
Gal. 5, 16-24
Brødre, ferdes i ånden, så skal dere ikke oppfylle kjødets lys for kjødet har lyster i strid med ånden, og ånden i strid med kjødet; for disse to står mot hverandre, så dere ikke kan gjøre hva dere vil. Men lar dere ånden drive dere, så er dere ikke under loven. For kjødets gjerninger er åpenbare; for det er utukt, urenskap, ukyskhet, vellyst, avgudsdyrkelse, trelldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, trette, ufred, splid, misunnelse, mord, drukkenskap, fråtseri og slike ting, og om alt det sier jeg dere på forhånd, som jeg har sagt dere før og, at de som gjør slikt, ikke skal få del i Guds rike. Men frukt av Ånden er kjærlighet, glede, fred, tålmod, mildhet, godhet, langmodighet, saktmodighet, troskap, beskjedenhet, avhold, kyskhet. Mot slikt er loven ikke. Men de som hører Kristus til, har korsfestet sitt kjød med de lyster og begjær som hører det til.Graduale (Salme 117, 8-9)
Godt er det å sette sin lit til Herren framfor å lite på mennesker. Godt er det å håpe på Herren framfor å sette sin lit til fyrster.Allelujavers
Alleluja, alleluja. Kom, la oss lovsynge Herren, la oss synge med jubel for Gud, vår frelse. Alleluja.Evangelium
Matt. 6, 24-33
På den tid sa Jesus til sine disipler: «Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller han vil holde den ene i ære og misakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og mammon. Derfor sier jeg dere: sørg ikke for livet, hva dere skal ete, eller for legemet, hva dere skal kle det med. Er ikke livet mer enn maten og legemet mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen; de sår ikke, de høster ikke, de samler ikke i lader, og deres himmelske Fader gir dem mat. Er ikke dere mye mer enn de? Men hvem av dere kan legge en alen til sin høyde om han bryr seg aldri så mye? Og hvorfor sørger dere for klærne? Se på liljene på marken, hvorledes de vokser; de arbeider ikke, de spinner ikke. Men jeg sier dere at ikke engang Salomo i all sin herlighet var kledd som en av dem. Men kler Gud således markens gress, som er i dag, og i morgen kastes i ovnen, skulle han da ikke mye heller sørge for dere, dere lite troende? Ha da ikke unødig omsorg og si da ikke: hva skal vi ete? eller: hva skal vi drikke? eller: hva skal vi kle oss med? For alt dette bryr hedningene seg med. For deres Fader vet at dere trenger alle disse ting. Søk derfor først Guds rike og hans rettferd, og så skal dere få alt dette attpå.»Offertorievers
Herrens engel leirer seg i rundt om dem som frykter ham og skal fri dem ut; smak og se hvor Herren er mild.Stille bønn (over offergavene)
Herre, vi ber deg: Unn oss at dette frelsesoffer både må bli en rensing fra våre synder og en soning overfor din makt. Ved vår Herre …Kommunionsvers
Søk først Guds rike, så skal dere få alt det andre attpå, sier Herren.Bønn etter kommunion
Herre, la dine sakramenter alltid rense og verne oss og ved sin virkning føre oss til den evige frelse. Ved vår Herre …
Nå starter disse messene opp igjen etter sommerferien. Søndag 25. august feires 14. søndag etter pinse, se bønner og tekster for messen her.
Den tradisjonelle katolske messen feires i Oslo én søndag i måneden, hver 4. søndag, om morgenen kl 08.00 – i St Hallvard kirkes kapell. Les om dem her.
Den ganske så moderne redaktøren av bloggen PrayTell var i Amsterdam for et par uker siden, og gikk da til messen i den berømte Dominicuskerk, og skriver om besøket:
My first indication that Give Us This Day wouldn’t be of much use was when I looked at the Order of Worship handout. No Penitential Act, Gloria, or Collect. No first reading, responsorial psalm, second reading, Alleluia, or Gospel. Rather: song, prayer by female prayer leader, song repeated; welcome talk by another woman; song; a man read from Dorothee Sölle; homily by another woman; song; and on to the collection with piano intermezzo. Uh, no Nicene Creed. Then a table prayer with sung elements (no Sanctus) led by seven people (5 women, 2 men, none vested), and sharing of the bread and wine. Then general intercessions, blessing, and song. Coffee served at the platform.
I was flabbergasted by all this, to say the least. ….
Det var nok ingen gyldig katolsk messe som ble feiret denne dagen, og i en kommentar til innlegget (men så ble det tidlig stengt for flere kommentarer) skriver Paul Inwood:
… First of all, I agree that the Dominicuskerk is on the edge of the radar. It is heading towards what Huijbers and others described as a “post-Christian” incarnation. From what AWR says, it has moved even further than the last time I was there. I think the primary value at play in the gathering is that it is the assembly that confects the Eucharist: i.e. all are concelebrants in a deeper sense than RC theology would currently accept. Young people have drifted away because the advanced theological options espoused by communities such as this are simply too hard work for them.
Secondly, in earlier days the bishops recognized that by alienating themselves they would not help the pragmatic Dutch Church to get through the post-VII transition. A bishop like Zwartkruis would take tea every Sunday afternoon with his married clergy and his priests who had “left” but who were still actively ministering and had not been laicized (people like Oosterhuis, who BTW is a text writer rather than a composer). They would discuss pastoral strategy. This was not officially known, but many were aware of it.
A new generation of conservative bishops, led by the likes of Simonis, put paid to any future dialogue. A significant proportion of the Church simply went underground, and is still there. People are still attending some form of Eucharist — and it may bear some resemblance to AWR’s experience — just not visibly, unlike the Dominicuskerk folk; and so those people do not form part of the official statistics. In fact the bishops would prefer not to acknowledge their existence at all.
Thirdly, this is not just a Catholic problem. Non-catholic Christians in Holland are in the same situation. Official numbers have plummeted. Unofficial numbers are not accurately known any longer. …
I går kveld (vigilen) og i dag (høytiden) har vi feiret høytiden for Marias opptagelse i himmelen. Begge messene har samme presfasjon, som – etter en vanlig innledning og før en vanlig avslutning – tydelig uttrykker den katolske læren om denne høytiden:
I sannhet, det er verdig og rett,
vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
ved Kristus, vår Herre.I dag er Jomfru Maria, Guds mor, tatt opp til himmelen.
I henne har den seirende Kirke sitt utspring;
hun er bildet på den fullkommenhet Kirken engang skal eie,
og for ditt folk på vandring mot deg er hun håpets og trøstens kilde.
Du ville ikke overgi hennes legeme til gravens oppløsning,
for av henne var det din enbårne Sønn ble født,
han som er livets opphav.Derfor priser vi deg med englers kor,
idet vi med glede bekjenner:
Liturgibloggen PrayTell (som ikke er særlig tradisjonell/konservativ) skrev tidligere i august om Vatikankonsilets konstusjon Sacrosanctum Concilium (les den på norsk her), artikkel 54:
Morsmålet kan gis en passende plass i de messer der folket er til stede, særlig med hensyn til lesningene og kirkebønnen, og etter som de lokale forhold tilsier det, også i de deler som tilkommer folket, i samsvar med art. 36 i denne konstitusjon. En skal allikevel sørge for at de troende er i stand til å resitere eller synge på latin de av messens faste deler som tilkommer dem. Der hvor det imidlertid synes å være ønskelig med en mer omfattende bruk av morsmålet i messen, skal man holde seg til art. 40 i denne konstitusjon.
Om dette skriver så PrayTell:
The Council Fathers apply the general permission to employ the vernacular in Catholic worship found in article 36.2 to the particular case of the celebration of the Eucharist. There “readings and directives, … some … prayers and chants” are mentioned; here readings in the vernacular are reiterated and “the common prayer” (which had been restored in the preceding article) is also proposed to be prayed in the vernacular. …. The Council Fathers also direct that worshipers should be prepared to say or chant the Latin texts of the Order Missae appropriate for assembly members, although they do not suggest the means by which this is to be done.
Pray, Tell readers may wish to discuss: 1) the wisdom of these directives in the light of fifty years’ experience; 2) how these directives have or have not been fulfilled and how that is to be interpreted (the “reception” of these directives); and/or 3) the practical processes by which the directives have been implemented.
Så kan man lese 83 ganske interessante kommentarer. Jeg syns kommentar #39, av Fr. Allan J. McDonald er spesielt interessant; han mener at språkforandringen ikke var det viktigste, heller ikke at man snudde alteret, men heller forandringene i messens rubrikker mellom 1965 og 1969:
I don’t know if that is true or not, but the point I was making is that Latin for the laity, at least in this country, was dropped in favor of English almost overnight and codified in a missal that was basically Tridentine. It was the Tridentine Mass in English that could be celebrated facing the congregation that was warmly accepted in a pre-Vatican II sort of way by the laity, but I truly think even old-time Catholics of that period liked the English and embraced it, but in the context of the Tridentine Mass. The only value to saving Latin is a common language amongst the diversity of nationalities when celebrating Mass but also an acknowledgement of our liturgical heritage that is common to Latin Rite Catholics. How much Latin or how little is the question. Evidently many parishes preserve it in some fashion, but there is no consistency.
Her er siste bilde fra vår ferietur til USA. Vi var tre dager sammen med familiemedlemmer (to av mine svigerinner med ektemenn) ved den berømte og populære Oregon Coast, like ved Lincoln City. Her er det friskt, kjølig og rolig om sommeren. Slik skriver Wikipedia om dette området:
The Oregon Coast is a region of the U.S. state of Oregon. It runs generally north-south along the Pacific Ocean, forming the western border of the state; the region is bounded to the east by the Oregon Coast Range. The Oregon Coast stretches approximately 584 km from the Columbia River in the north to the Oregon–California state border in the south. The Oregon Coast is not a specific geological, environmental, or political entity but, instead, includes the entire coastline of Oregon, including the Columbia River Estuary.
Som jeg nevnte, var vi ved Mount St Helens i staten Washington, ikke langt nord for Portland, Oregon. Bildet over er tatt fra nordsida av fjellet; sommeren 2001 klatra vi til toppen på motsatt side. Slik skriver Wikipedia om dette fjellet:
Mount St. Helens is most notorious for its catastrophic eruption on May 18, 1980, at 8:32 a.m. PDT, the deadliest and most economically destructive volcanic event in the history of the United States. Fifty-seven people were killed; 250 homes, 47 bridges, 15 miles (24 km) of railways, and 185 miles (298 km) of highway were destroyed. A massive debris avalanche triggered by an earthquake measuring 5.1 on the Richter scale caused an eruption that reduced the elevation of the mountain’s summit from 9,677 ft (2,950 m) to 8,365 ft (2,550 m), replacing it with a 1 mile (1.6 km) wide horseshoe-shaped crater. The debris avalanche was up to 0.7 cubic miles (2.9 km3) in volume. The Mount St. Helens National Volcanic Monument was created to preserve the volcano and allow for its aftermath to be scientifically studied.
Mesteparten av vår ferie var vi i Oregon i USA, etter å ha landa i Seattle og kjørt rundt Mt Rainier og Mt St Helens – kanskje kommer det noen bilder derfra. Vi var tre dager ved den berømte den Oregon Coast (nordre del av Lincoln City), men vi gjorde også litt nytte, her ved å hjelpe min svorer å bygge en liten låve. (Litt øst for Albany, OR.)
Nokså tidlig på vår ferie var vi i Houston, Texas, for å besøke venner. En dag besøkte vi det store NASA-senteret litt sør for Houston. Her er vi avbilda inne i Mission Control senteret, der månedlandingene ble styrt fra.
Jeg har nå «holdt fortet» her i St Hallvard menighet en hel måned, mens de fleste andre har vært på ferie. Det har ikke vært så veldig travelt, men jeg har hatt flere faste oppgaver de fleste dagene.
Men nå skal vi på ferie! Og i år (det er tre år siden sist) skal vi besøke min kones familie i nordre del av Oregon, USA.
På First Things kan vi lese en interessant artikkel om pave Frans, Artikkelen begynner slik:
He has been called an “improv pope,” a pope of many surprises, but the biggest surprise of all is that Francis continues to elude all efforts to classify him. Since the opening days of his papacy, a flood of commentators have come forth to tell us what to expect of him, only to miss the mark. Among the numerous errors about Francis, five in particular stand out.
1. “Francis is the anti-Benedict.”
Because Pope Francis is from Latin America, and Pope Emeritus Benedict from Germany—and because Francis is a natural extrovert and Benedict more reserved—some people thought that these stylistic differences signaled a difference in their whole way of thinking. But anyone who ever believed that was not being attentive. …
Og de andre fire punktene er de følgende:
2. “Francis is Not a Cultural Warrior.”
Following the first error flows a second: unlike the supposedly hard-edged Benedict, we have been told, Francis has a much softer touch. He avoids confrontation and strident denunciations, and wants no part of any culture war; nowhere is that clearer than in his treatment of the hot-button social issues. Religious reporter Allesandro Speciale recently wrote that Francis “has been less eager to engage in the culture wars over abortion or gay marriage cherished by his predecessors.” Sandro Magister added: “It cannot be an accident that after 120 days of pontificate Pope Francis has not yet spoken the words abortion, euthanasia, homosexual marriage.”
It’s hard to imagine more misleading statements than these. ….
3. “Francis is a ‘Social Justice’ Pope.”
When people say, as they often do, that Pope Francis is a “social justice pope,” what they invariably mean is that he cares about the poor above all else, and will focus his papacy on solving poverty. This is at once obvious and incomplete. Of course Francis, like his predecessors, cares about the poor, … …
4. “Francis Will Be More Charitable Toward Dissenters.”
No sooner was Francis elected than did dissenters start elevating him at the expense of his two predecessors, suggesting he would finally fulfill Vatican II’s promise. But Pope Francis does not see Vatican II as a charter for dissent any more than did Blessed John Paul II or Benedict. Francis has firmly said that to know Jesus is to be in full communion with the Church and Magisterium; …. ….
5. “Francis Loves the World.”
This is the greatest misconception of all. Francis, we are told, has an ease with the world that so many other religious leaders, fearful of modernity, lack. But this is not because Francis loves the world per se. Francis loves people, and wants to lead souls to Christ—and that is why he speaks so often about the devil, and warns against worldly temptation, urging us to flee it. …..
Teksten fra 2. Mosebok 3,1–6.9–12 – om Moses’ kall, starten på utfrielsen fra Egypt, Gud som presenterer seg selv o.a. er en av de viktigste tekstene i GT, og i hørte den i messen i dag:
I de dager gjette Moses småfeet for sin svigerfar Jetro, presten i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb. Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Han så opp, og busken stod i lys lue, men den brant ikke opp. Da tenkte Moses med seg selv: «Jeg vil bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp.» Men da Herren så at han kom borttil for å se, ropte han ut av tornebusken: «Moses, Moses!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» Da sa Gud: «Kom ikke nærmere! Ta dine sko av! For det sted du står på, er hellig jord.» Herren sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han våget ikke å se på Gud.
Så sa Herren: «Nå har nødropet fra israelittene nådd opp til meg, og jeg har sett hvordan egypterne plager dem. Så gå da; jeg sender deg til farao! Du skal føre mitt folk, israelittene, ut fra Egypt.» Men Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Makter jeg å gå til farao og føre israelittene ut fra Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut fra Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.»
Tekstene finnes på katolsk.no’s oversikt over kirkeåret – her er år 2013. Her er dagens tekster. Og her ser man en oversikt over alle hverdagsmessetekster i år 1.
Jeg skrev for snart en måned siden om en konferanse arrangert av the Church Music Association of America i Salt Lake City.
Nå forteller NLM-bloggen at erkebiskop Samples foredrag er tilgejngelig som lydfil i god kvalitet.
Last ned og hør foredraget her – høyreklikk og last ned, eller bruk spilleren under.
På St Svithun menighets nettsider fant jeg nylig en hilsen fra en prestestudent litt utenom det vanlige. Han heter Christan Tybing Skaaren, og skriver bl.a.:
Som noen kanskje vet, studerer jeg ikke for Oslo Katolske bispedømme, men for en gruppe som offisielt heter Fraternitas sacerdotalis sancti Petri, kort F.S.S.P, eller oversatt til norsk: Prestebroderskapet Sankt Peter. F.S.S.P ble grunnlagt i 1988 av en gruppe prester og seminarister som ønsket å fortsette å feire messen slik den var før liturgireformene etter det annet vatikankonsil, men som samtidig ikke kunne akseptere de ulovlige bispevielsene som ble foretatt av erkebiskop Lefebvre. F.S.S.P ble promulgert i 1988 av Pave Johannes Paulus II. F.S.S.P har i dag ca. 200 prester og 120 seminarister fordelt på 2 seminarer, ett i Tyskland og ett i USA. …
