Katolsk

En tradisjonell katolsk hilsen (hele året) er:
Laudetur Iesus Christus! (Lovet være Jesus Kristus!)
In æternum! Amen. (I all evighet! Amen.)

I dag fikk jeg også en katolsk hilsen i forb. med påsken. Slik skriver en av kongregasjonene av nonner i Norge:

Herren er oppstanden, kledd i lyset og glansen fra sin seierrike oppstandelse. Kristi oppstandelse er livets triumf over døden. Men i Påskens Triduum møter vi den lidende Kristus, – avvist, hånet og foraktet. Hans legeme blir mishandlet og blodet flyter fra hans åpne sår. Han som ble hånet og spottet av dem som sto rundt Ham, er i dag vår Herre og Mester. Og Han sier til hver enkelt av oss: ”Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg”. (Mat 16, 27).

Ved kraften fra sin oppstandelse vil Kristus gi oss styrke til å etterfølge Ham. I Hans fotspor skal vi vandre, – Han som selv måtte bære krenkelser og svakhet, Han som gikk den tornefulle veien som førte Ham fram til oppstandelsens ærerike seier. Heller ikke vi vil nå fram til gledens fylde uten gjennom lidelse og prøvelser. …

En katolsk påskehilsenLes mer »

Bildet viser pave Benedikt som presenterte krusifikset i Peterskirken i går.

I år hadde pave Benedikt bedt kardinal Joseph Zen Ze-kiun fra Hong Kong om å forberede den tradisjonelle korsveien (utendørs) i Roma Langfredag. Det følger med bilder laget av kinesiske kunstnere, og korsveien bygger også direkte på Markus-evangeliet, og har ikke med alle stasjonene vi katolikker er vant med, bl.a. ikke Veronika med svetteduken.

In his meditation for the 14th, and last, station — «Jesus is placed in the tomb» — the cardinal recalled the long wait between Jesus’ burial and his resurrection three days later. Even his strongest disciples grew weary in waiting, he wrote.

Cardinal Zen said perhaps «it is our victory we are eager to witness» and prayed for perseverance and patience, reminding the faithful that God promised to be with his children to the end of time.

Les mer om korsveien her.

John Allen prøver i gi navn til en ny trend han ser i Den katolske kirke. Han ser 1) en større vektlegging på katolsk tro, 2) en modig offentlig bekjennelse av denne, og 3) en virkelig selvstendig tilslutning til disse sannhetene. Han har endt opp, eller en del fram og tilbake, med begrepet «evangelisk katolisitet»:

By «evangelical Catholicism» I don’t have in mind primarily Catholic adaptation of styles of belief and worship associated with evangelical Protestantism, such as high-octane praise and worship or a strong personal relationship with Jesus. Neither am I talking about the root sense of «evangelical» as a radical witness to the values of the gospel, though both in a sense are part of the picture.

I had originally referred to this mega-trend as the «Catholic identity movement,» but that drew fire from liberal Catholics who argued that reaffirming traditional belief and devotion, such as the Latin Mass, is not the only way to articulate a strong Catholic identity. Since I’m trying to describe this movement, not to pass judgment on it, I went back to the drawing board in search of a more neutral nomenclature. In the end, I settled on «evangelical Catholicism» because it captures the sense of a public assertion of traditional Catholic identity in the context of a highly pluralistic, secular culture.

Les mer om dette her.

Jeg fikk nettopp melding om at katolsk biskop av Oslo fra 1963 til 1983, John Willem Gran, døde i formiddag kl 10.50:

Han fikk en alvorlig diagnose i oktober ifjor, og legene gjorde ham oppmerksom på at han ikke kunne regne med å ha mer enn noen få måneder igjen å leve. Til tross for flere operasjoner, som lindret smertene, ble det etter hvert tydeligere at døden nærmet seg. Han reagerte med utholdenhet, selvironi og tillit til Gud – ikke overraskende for dem som kjente ham. Den siste tid har han vært pleiet av ordenssøstre i Paris (Little Sisters of the Poor), som har gjort alt de har kunnet for å gjøre hans siste tid så god som mulig. Inntil det siste har han maktet å lese messen og be breviaret.

Les mer om dette på katolsk.no.

Det har vært vanskelig å få bygge kirker i de strengeste muslimske landa, men nå har det altså gått i orden i Qatar:

Palm Sunday Eve saw the dedication of Qatar’s first Christian house of worship of any sort — a 2,700-seat parish church for the booming emirate’s large expat population, who mostly perform service labor.

The papal nuncio in the Gulf, Archbishop Paul-Munjed al-Hashem, said on the sidelines of the Doha Mass that talks had begun with Riyadh to convince it to become the next Gulf Arab state to allow churches.

Les mer her.

Jeg oppdaga i går en ny katolsk blog, ‘elgenen, som presenterer seg selv slik:
Hva er en ‘elgen? Jo, det er en som er på vei til å bli helgen. Det er nemlig Guds mål med alle mennesker, at de skal bli helliggjort. Sånt tar tid, og i mellomtiden kan vi blogge litt. Som de sier i Junaiten: «Ain’t no Saint yet, yet I blog».

På denne bloggen vil jeg samle nyttige / spennende / morsomme / fromme linker for deg som utforsker troen. Selv er jeg en fersk katolikk (konvertitt) i en liten katolsk kirke et sted i Norge. Jeg har savnet et sted å utveksle meninger og erfaringer om troen, så nå forsøker jeg å lage et sted her. Velkommen til å kommentere innlegg og bloggen generelt.

Så langt ser jeg bare to innlegg på bloggen, men lenker og henvisninger til informasjon er allerede grundig på plass. Besøk gjerne ‘elgenen.

I dagens Vårt Land (papirutgaven) står det et leserinnlegg skrevet av Gyrid Gunnes, som er prest i Hamar Domkirke. Hun er svært lite fornøyd med Olav Fykse Tveits enighet med Vatikanet, om at dåp alltid bør foregå i «Faderens og Sønnes og Den Hellige Ånds navn», og hun kaller det et «Svik mot feministteologien«.

Hun avslutter sitt innlegg med en sjokkerende og klar uttalelse:
«Sagt i klartekst: På mine gudstjenester i Hamar Domkirke kommer det heretter kun til å døpes «I Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn». Dette kommer til å være gyldige og sanne dåp, gjort i den bibelske Guds navn.»

Det blir interessant å se hva Den norske kirke kommer til å gjøre med dette utsagnet – og om Den katolske kirke i Norge må begynne å sjekke dåp som er foretatt i den lutherske kirke, for å se om de er gyldige. Hele leserinnlegget kan leses her.

————OPPDATERT————–

Senere mandag skriver Vårt Land om hva som videres skjer i denne saken i Hamar; Gyrid Gunnes gjorde i går nesten det hun lovet i avisinnlegget:
..hun ble så provosert av Fykse Tveit at hun bestemte seg for å ta i bruk kjønnsinkluderende benevnelser neste gang hun skulle utføre en dåpshandling. Søndag døpte hun to jenter i Hamar domkirke til «Gud – Skaperens, Jesus Kristus – Frigjørerens og Den Hellige Ånd – Livgiverens» navn.

– Utviklingen av nytt liturgisk språk er ikke noe en prest kan gjøre uten å ta hensyn til den kirkelige sammenheng hun står i, slår Hamar-biskop Solveig Fiske fast overfor Vårt Land.

Fasten er en forberedelse til å feire påske. I fastetida mister vi flere ting (dvs. avstår fra dem friviliig), og så får vi dem igjen med renter når påsken feires. I den gamle messetradisjonen var det flere ting som forsvant, og det begynte tidligere og utvikla seg mer gradvis; fra søndag septuagesima. Slik beskriver Father Z. denne prosessen:

We lose things during Lent. We are being pruned through the liturgy. Holy Church experiences liturgical death before the feast of the Resurrection. The Alleluia goes on Septuagesima. Music and flowers go on Ash Wednesday. On Passion Sunday, statues and images are draped in purple. That is why Passion Sunday is sometimes called Repus Sunday, from repositus analogous to absconditus or “hidden”, because this is the day when Crosses and other images in churches are veiled.

As part of the pruning, From Passion Sunday in the older form of Mass, the “Iudica” psalm in prayers at the foot of the altar and the Gloria Patri at the end of certain prayers was no longer said. The pruning cuts more deeply as we march into the Triduum. …

Gradvis utvilking fram mot påskefesten – forsakelseLes mer »

Jeg skrev for ikke lenge siden om at Vårt Land og DagenMagazinet hadde latt seg lure av bl.a. pavens kommende rehabilitering av Luther. Jeg skrev også en mail til Vårt Lands redaksjon om Luther-saken. (Ang. «dødssyndene» hadde både VL og Dagen en mye mer forsiktig rapport, fra NTB ser det ut til – så her har altså NTB vist mer nøkternhet enn Aftenposten.)

I dag fikk jeg et svar fra Vårt Land, og jeg siterer en del av VL’s kommentarer og mine svar:

Hvem lurer hvem?
1
Vi har ikke latt oss lure til noe som helst. Vi har sitert det utenlandske aviser har skrevet, med kildehenvisning. I en slik presentasjon ligger det selvsagt et forbehold om at disse avisene har gode nok kilder for sine påstander.

Disse avisene er ikke troverdige på teolgiske områder; jeg syns ikke VL burde bruke dem på slike temaer uten å ha sjekket dem med teologisk kyndige folk.

Å påstå at paven fullt ut skal rehabilitere Luther er for meg (og for de fleste katolikker, vil jeg tro) like troverdig som å si at månen er laget av gul ost (faktisk). Og om paven vil si at det også var positive og korrekte ting i det Luther gjorde, så er det ingen nyhet – vi vet at han mener det. Muligens mangler dette oppslaget en presisering av hva slags rehabilitering det er snakk om.

2
… virker det som at du kjøper ganske billig «dementiet» i Caholic World News. Du må gjerne mene at andre lar seg lure, men i dette tilfellet har jeg problemer med å se at du stiller samme krav til din egen dokumentasjon som du stiller til andre.

Se pkt. 1. Rapporten fra CWN er ikke sentral for meg, siden saken i utganspunktet er helt opplagt. Jeg tror VL vil tjene på å sjekke slike saker med normale, oppegående katolikker – ta kontakt med en katolsk sogneprest, bispedømmets informasjonskontor, meg, eller andre – og sjekk hvordan de reagerer. (Men en sak i Catholic News kaster litt mer lys over saken. Og kommentarene her fra Vatikanets pressetalsmann, Frederico Lombardi, gjorde et visst inntrykk på VL.)

3
… ikke se at du kommer med relevant mot-dokumentasjon som skulle sette på plass de store britiske avisene, som selvsagt har gode, anonyme kilder innad i Vatikanet.

Se pkt. 1. Disse britiske avisene har vi ingen tillit til, flere katolske journalister (spesielt i USA) skriver ofte at britiske aviser vanligvis er mest på jordet av alle.

Konkluderende kan jeg bare si at jeg opplever at VL’s virkelighetsforstående ang. enkelte katolske spørsmål er svært langt fra katolsk forståelse – det er trist, og det er også et problem.

Pave Benedikts taler er selvsagt godt forberedt, de er nedskrevet og ofte leser paven akkurat det som står på arkene. Det blir sagt at i onsdagsaudiensene har andre personer gjort mye av forarbeidet med talene, mens paven oftest forbereder messe-prekene mer selvstendig. www.chiesa har nylig publisert en artikkel der de har analysert flere av talene paven holdt om Augustin i onsdagsauduensene i vinter, og funnet at han spontant har lagt til svært mye. Og de mener at det som er lagt til er svært viktige ting for paven, bl.a. om sann omvendelse. Her er noen eksempler:

16 January
When I read St Augustine’s writings, I do not get the impression that he is a man who died more or less 1,600 years ago; I feel he is like a man of today: a friend, a contemporary who speaks to me, who speaks to us with his fresh and timely faith. In St Augustine who talks to us, talks to me in his writings, we see the everlasting timeliness of his faith; of the faith that comes from Christ, the Eternal Incarnate Word, Son of God and Son of Man. And we can see that this faith is not of the past although it was preached yesterday; it is still timely today, for Christ is truly yesterday, today and for ever. He is the Way, the Truth and the Life. Thus, St Augustine encourages us to entrust ourselves to this ever-living Christ and in this way find the path of life.

30 January
I would like to return to the topic of conversion …

Pave Benedikt legger til mange egne tanker i sine talerLes mer »

En amerikansk weblog undrer seg over hvordan aviser og nettsider over hele verden kan påstå de mest utrolige ting om Den katolske kirke. Nå i det siste dreier det seg om de «nye dødssyndene» og om pavens «rehabilitering» av Luther. Amy Welborn tror ikke det er vond vilje som gjør det (fordi de to siste rapportene var ikke spesielt ondsinnede, men «even an idiot reading this article could see that Girotti said nothing even close to what was reported. I can’t get inside the head of a writer who would say, “Okay … he’s said this … let’s put it in the context of … wait, I’ve got it … the 7 Deadly Sins! Let’s say he’s replacing them! With recycling!”

And the Luther business … where did that come from? Was someone toying with a reporter or what?

De siste par dagene har det blitt skrevet helt sprø (uvitende) ting om Den katolske kirke i norske nettaviser o.l.. Gårsdagens Aftenposten er et eksempel på dette:

«Vatikanet har nå utvidet listen over dødssyndene. De nye syndene er synder som har dukket opp i nyere tid. Tradisjonelt har den katolske kirken operert med syv dødssynder som ble presentert av pave Gregor den store på 500-tallet. Syndene er utukt, hovmod, vrede, misunnelse, griskhet, latskap og fråtseri. Nå er det ikke bare syv synder. Nytt på listen er nemlig genmanipulering, forurensning, sosial urettferdighet og narkotikamisbruk, ifølge nyhetsbyrået AP.»

Alle som har det minste kjennskap til teologi (har ikke journalistene det?), forstår med en gang at slik er sprøyt, og det bygger på et intervju i L’Osservate Romano om noe helt annet; om skriftemålet og om synet på synd mer generelt. (Les et referat av det på engelsk her.) (Vårt Land har også skrevet om dette i dag, men mye mer forsiktig enn Aftenposten, de har tatt en melding fra NTB.)

En grundigere forklaring av hvordan slikt sprøyt kunne bli spredt rundt om i verden, kan man lese her:

When he finished his interview with L’Osservatore Romano, Archishop Gianfranco Girotti probably thought that his main message had been an appeal to Catholics to use the sacrament of Confession. Little did he know that the English-language news media would play the interview as a newly revised list of sins.

As usual, a British newspaper leapt to the forefront with the most sensational and misleading coverage. …

“Vanskelig å være en god katolikk etter at flere dødssynder har kommet til.” !!!Les mer »

I går var mange tusen mennesker samla på Petersplassen og hørte pave Benedikts betraktninger om dagens tekst; oppvekkelsen av Lasarus – det siste store tegne Jesus gjorde før sin egen død og oppstandelse. Her er en engelsk oversettelse av hva han sa (fra zenit.org):

Dear Brothers and Sisters,
In our Lenten journey we have arrived at the 5th Sunday, characterized by the Gospel that narrates the resurrection of Lazarus (John 11:1-45). This is the last great “sign” worked by Jesus, and after it the high priests will convene the Sanhedrin and will decide to kill him; it is also decided that Lazarus himself will be killed. Lazarus was the living proof of Christ’s divinity and Christ is the Lord of life and death. In reality this Gospel passage shows Jesus as true Man and true God.

In the first place the evangelist insists on his friendship with Lazarus and the sisters Martha and Mary. He emphasizes that “Jesus loved them very much”, and for this reason wants to work the great prodigy. …

Pave Benedikt om oppvekkelsen av LasarusLes mer »

Det ser i alle fall ut som om Vårt Land og DagenMagazinet begge har latt seg lure av «nyheten» om at paven vil rehabilitere Luther og erklære at han ikke var en vranglærer. I alle fall referer de i dag «nyheten» jeg skrev om i går helt uten kritiske kommentarer. Ganske sjokkerende egentlig.

(EKSTRA: En artikkel på Catholic World News prøver å forklare hvordan denne misforståelsen kunne oppstå.)

Jeg fikk et spørsmål fra en leser i dag: «Forslag til ny nattverdsliturgi i DNK: Vårt Land skriver om dette i dag og har lenke til tekstene. Interessant med en kommentar fra deg som forhenværende luthersk prest om utviklingen der. En kuriositet: Nå skal det hete: «Dette er min kropp som gis for dere» og uttdeling skjer som «Kristi kropp».

At man skal si «Kristi kropp» (isteden for «legeme») har jeg ikke i mot, det gjør man jo i den svenske Katolske kirke allerede, og ordet legeme blir altfor abstrakt i dag, spesielt for barna. Ellers merker jeg meg (når jeg leser dokumentene somer lenket til fra Vårt Lands side) at Den norske kirke har tatt med seg svært mange ting fra Den katolske kirkes teologi – både positive og negative. Fra prefasjonen av er det svært mye likt, og de vil få flere eukaristiske bønner som i stor grad bygger på samme kilder som våre bønner. Det negative er at de også har tatt med seg den katolske holdningen fra 70-tallet om at presten må være vendt mot folket, og at måltidsfokuset må være svært tydelig. Det skjer nå mens mange i Den katolske kirke holder på å vende tilbake til offeraspektet som mer sentralt, og vender tilbake til de gamle alterne der presten vender seg mot Gud.

Men det virkelig sjokkerende i Den norske kirke er jo (og har alltid vært) at nattverden som som en offerhandling, der Kristi fullkomne offer bæres fram for Gud, er helt fraværende. Dessuten er det svært sjokkerende at man stadig snakker om å motta vin og brød (i denne sammenheng har jeg også lite sans for at man skal gå over til vanlig gjærbakst). Her slår jo lutheranerne seg selv på munnen, for prestene der sier jo «Dette er Jesu Kristi legeme/blod» når han deler ut Kristi legem og blod.

I går tok pave Benedikt opp pave Leo den store (pave fra 440 til 461) i sin gjennomgang av kirkefedrene, en av de få pavene som kalles den store. Han var pave i ei svært vaskelig tid, både politisk (vandalene) og kirkelig (nestorianismen og monofysittismen) – les mer om ham på katolsk.no. Her kan vi lese hva pave Benedikt sa om ham i går:

Dear brothers and sisters,
Continuing on our journey with the Fathers of the Church, true guiding lights that shine from afar, in today’s meeting we will look at a pope who in 1754 was proclaimed a doctor of the Church by Benedict XIV: I am speaking, of course, of Leo the Great. As indicated by the name he is traditionally gi ven, he was truly one of the greatest Pontiffs ever to have graced the See of Rome. He made an enormous contribution toward strengthening its authority and prestige. He was the first Bishop of Rome to adopt the name Leo, which has subsequently been adopted by a further 12 pontiffs. He is also the first pope of whom we have evidence of his preaching to the people who crowded around him during celebrations. It is natural to think of him in the context of the general Wednesday audiences; an appointment that has become in the last decades, a normal and expected way of meeting with the faithful and with many other visitors from all over the world. …

Onsdagsaudiensen – om pave Leo den storeLes mer »