Katolsk

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», skriver han også om arbeidet med liturgirevisjonen under Vatikankonsilet, på s 122-23.

Han skriver her at det ikke var noe ønske om å gjøre noen forandringer liturgien hos de fleste biskopene, f.eks. i Italia. Den liturgiske bevegelsen (og også teologisk utvikling på andre områder) hadde kommet langt i Tyskland og Frankrike, pluss Nederland og Belgia, men ikke andre steder. Biskopene fra disse landene fikk likevel overbevist er stort flertall på konsilet om at en viss liturgisk fornyelse var nødvendig, bl.a. at morsmålet skulle tillates i messen mer enn før. Men ingen/få hadde vel drømt om at forandringene skulle bli så dramatiske som de i praksis ble.

Ratzinger som tysker hadde forståelse den nye teologiske utviklingen, men begynte ganske snart (allerede på 60-taller) å mene at forandringene i Kirken skjedde for fort, gikk for langt, var av feil type etc. For mange er det vel kjent at han i noen år nå har arbeidet for å revidere forståelsen/ konsekvensene av Vatikankonsilet på en del punkter. Det er kanskje aller mest liturgien (og folks opplevelse av messefeiringen) han har ønsket å tilbakeføre, og i denne tidlige selvbiografien ser vi allerede dette ønsket.

For alle som følger med i katolske saker internasjonalt er det vel godt kjent at en ny oversettelse av messen på engelsk nå nesten er ferdig. Denne oversettelsen skal gjelde for alle engelskspråklige land og i mange land har biskopene allerede godkjent den nye oversettelsen (der man for eksempel skal si ”And with your spirit” isteden for ”And also with you.”). I disse dager skal den amerikanske bispekonferansen stemme over forslagene, og siden en del biskoper der er mot disse ’konservative’ forandringene, er det stor spenning og usikkerhet rundt avstemmingsresultatet.

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», s 128-29, skriver han om sitt eget teologiske fundament:
For meg (har) Skriften, kirkefedrene og en grundig historisk forståelse hatt en absolutt fundamental plass i min intellektuelle utvikling.

Jeg skrev for en måneds tid siden om Ratzinger innsats under 2. vatikankonsil og samarbeid med andre teologer, bl.a. Rahner.

I forbindelse med arbeidet med 2. Vatikankonsils dikument om åpenbaringen «Lumen gentium» samarbeidet han en hel del med Karl Rahner, men selv om de var enige om mange spørsmål som ble tatt opp i konsilet, var de egentlig svært ulike. Ratzinger skriver:

«Mens vi arbeidet sammen ble det tydelig for meg, at selv om vi var enige i mange ønsker og konklusjoner, levde Rahner og jeg på to ulike teologiske planeter. (Vi kom ofte til samme konklusjoner) … , men av helt ulike grunner. På tross av at han hadde lest kirkefedrene tidlig, var hans teologi fullstendig preget av en Suareziansk skolastisisme og den nye forståelsen i lys av tysk idealisme og Heidegger. … kirkefedrene spilte egentlig en liten rolle for ham og hele den historiske dimensjonen var ubetydelig.

«Generelt har tolkningene gått i retning religionen som hovedsaken: Kristina abdiserte fordi hun i sitt hjerte var blitt katolikk, og hun forsto at hun som katolikk ikke kunne styre det dypt lutherske Sverige. Hun ville blitt avsatt, straffet, kanskje med døden. Derfor sa hun fra seg tronen først, før hun reiste til kontinentet og antok katolisismen. Saken så enkel ut ved første øyekast. … «

Slik skriver Morgenbladet i sist ukes nummer om en ny bok (Peter Englund: Silvermasken – en kort biografi över drottning Kristina, Bonniers, 2006) som omhandler dronning Kristina av Sverige som i år 1654 sjokkerte alle ved å abdisere fra tronen og deretter bli katolikk.

Jeg leste selv om dronning Kristina for litt over ti år siden, da jeg leste flere av Oskar Garsteins bøker om norden i tiden under og rett etter reformasjonen. Les mer av bokanmeldelsen her:

I samme bok som jeg har nevnt tidligere, skriver Ratzinger også om det katolske synet på Kirken, og hvordan dette på ypperlig måte ble uttrykt det 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium. (Church, Ecumenism & Politics, 1988, her fra side 5, og 8-10)

Det første som er viktig, er at Lumen gentium snakker om Kristus først, og ikke Kirken selv. Slik kommer dette til uttrykk helt i starten av dokumentet:

Kristus er lyset for alle folk, og dette hellige kirkemøte, samlet i Den Hellige Ånd, nærer derfor et brennende ønske om å opplyse alle mennesker med hans herlighets glans, slik den gjenspeiler seg på Kirkens åsyn, ved å forkynne evangeliet for all skapningen (Mk. 16,15). Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet.

Det neste Ratzinger nevner er at Kirken vokser fra innsiden og utover, ikke motsatt retning. Et poeng som faktisk har svært mye å si i den økumeniske debatt, og som nok mange protestanter ikke kan godta uten videre. For å belegge sitt syn siterer Ratzinger fra artikkel 26 i Lumen gentium:

…Denne Kristi Kirke er virkelig tilstede i alle de rettmessige lokale menigheter som, når de samler seg omkring sine hyrder, også blir kalt kirker av Det nye testamente. De er også hver på sitt sted det nye folk, sammenkalt av Gud, i Den Hellige Ånd og stor overbevisning (1. Tess. 1,5). … I disse menigheter, selv om de ofte er små og fattige, eller spredte og isolerte, er Kristus tilstede, han som den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke samles ved. …

Her er to ting viktige, sier Ratzinger:

Menigheten må være rettmessig sammenkalt for å kunne være Kirke, og den må være rettmessig organisert sammen med sin hyrde. Hva betyr dette? Først betyr det at ingen kan gjøre seg selv til Kirke. En gruppe kan ikke bare samle seg, lese Det nye testamente og si: ”Vi er nå Kirken, siden Herren er tilstede der hvor to eller tre er samlet i hans navn.” Et viktig element i Kirken er å motta, akkurat som troen kommer av å høre og ikke er et resultat av ens egne avgjørelser og refleksjoner. … Begrepet vi bruker på denne strukturen med å motta og møte noe(n) er ”sakrament”. Og en del av den sentrale definisjonen av et sakrament er at det blir mottatt, det er ikke noe man kan gi til seg selv. … Kirken er ikke noe man kan lage, bare noe man kan motta, og, faktisk, bare noe man kan motta fra der den allerede fins; det sakramentale fellesskapet av Hans legeme som har gått gjennom historien.

Sist uke fra onsdag til fredag hadde de mange nye bevegelsen i Den katolske kirke en kongress her i Roma, 300 representanter fra mer enn 100 bevegelser – som Focolare, Neokatekumenatet, L’Arche, Sant’ Egidio, Comunione e Liberazione, Schönstatt, Den karismatiske fornyelsen, Regnum Christi etc. Denne «lille» kongressen ble avsluttet med en virkelig stor samling der medlemmer fra alle disse gruppene fikk møte pave Benedikt på Petersplassen lørdag kl 18.00.

Jeg var selv til stede der – i nærheten av plassen må jeg vel legge til, både hele Petersplassen og hele Via Concilatiazione var stappende fulle av 400.000 mennesker, men jeg klarte å se paven på en strategisk plassert storskjerm – se bildet. Jeg fikk også et lite glimt av noen Focolare-medlemmer fra Norge. (Det skinner vel gjennom at jeg personlig syns slike samlinger er for store, men hvis de kan glede og oppmuntre andre, så må de gjerne arrangeres.)

I sin tale til forsamlingen la pave Benedikt bl.a. vekt på misjonsinnsatsen:

«Den som har funnet noe som er sant, fint og godt i sitt liv – den eneste skatten, den dyrebare perlen – løper over alt for å dele dette med familien og venner, og ellers i sin omgangskrets», sa han.

Paven apellerte også til bevegelsene og fellesskapene som var samlet om å «være enda mer, mye mer, pavens samarbeidapartnere i hans verdensvide apostoliske tjeneste, for å åpne dørene for Kristus. Dette er den beste tjenesten Kirken kan gi til mennesker, og spesielt til de fattige, slik at menneskene … finner Kristus, hjørnesteinen som vi kan bygge en samfunn bygget på kjærlighet på.»

Jeg fikk nylig en hilsen til bloggen fra en gammel venn der han skriver: Lykke til videre med blog og bekjennelser;-)

Jeg har siden tenkt en del på om denne bloggen min handler mest/mye om bekjennelser, og må innrømme at den i alle fall til en viss grad gjør det. Jeg ble også minnet om noe lignende i en melding jeg skrev for noen dager siden om en anglikansk prest som nylig ble katolikk, der hans egen beskrivelse av konverteringen begynner med følgende sitat av G. K. Chesterton:

Det er umulig å være nøytral overfor Den katolske kirke. Det øyeblikket man slutter å motarbeide den, føler man en dragning til den. Det øyeblikket man slutter å argumentere mot den, begynner man å lytte til den med glede. Det øyeblikket man begynner å være rettferdig overfor den, begynner man å bli glad i den. Og når denne følelsen har passert et visst punkt, begynner det å ligne mer og mer faretruende på en kjærlighetsfortelling.

Det var nok dette jeg opplevde for ca 15 år siden; jeg begynte å interessere meg for Den katolske kirke, leste om den, snakket med katolikker (flere av dem hadde forlatt Kirken) om hva de hadde opplevd, tok etter hvert kontakt med den lokale katolske sogneprest etc.

Det er i disse dager akkurat 12 år siden jeg avsluttet min prestetjeneste i den lutherske kirke – jeg skrev en begrunnelse til mine venner den gangen – og kjærlighetsforholdet vokser stadig.

Lørdagens nyheter fra pavens tur til Polen, sier John Allen, er at journalistene er frustrerte fordi pave Benedikt ikke sier noe som passer til avisenes overskrifter, han legger faktisk (bare) frem viktige ting i den kristne tro.

(Dette er en fortsettelse på gårsdagens post Formålet med pavens besøk i Polen – del 1″

I Wadowice, pave Johannes Pauls fødested, pekte han på dåpspakten, hvor viktig det er for alle kristne å leve den ut. Han pekte også på hvor viktig det er at troen integreres i hele vårt liv, Allen skriver:
At its roots, Benedict believes, the modern malady is a crisis of faith – faith in Christ, in the church, and hence declining passion for the sacraments, for prayer, and for living a life of moral purpose. Hence what Benedict offers are usually the spiritual and pastoral basics, almost as if he wants to peel the modern situation back to the beginning of the divorce between faith and culture in the Enlightenment, and start again. Benedict is in that sense a man of the fundamentals.

LES VIDERE HER.

Jeg leser regelmessig den amerikanske reporteren John Allens nyhetsmeldinger fra Vatikanet, og det har jeg også gjort i forbindelse med pave Benedikts besøk i Polen nå nylig. Allen gjør mer enn å bare referere hva som skjer, han forsøker også å trekke frem underliggende faktorer. Så i forbindelse med Polen-besøket spør Allen: Hva vil Benedikt oppnå med dette besøket, i tillegg til det opplagte, som er å takke og ære pave Johannes Paul II?

I sin faste spalte før besøket begynte nevnte Allen noen grunner til at paven ville besøke Polen:
The Poland trip is not just a wistful trip down memory lane, a kind of final tipping of the hat to Benedict’s boss and good friend for more than 20 years. There is serious business for the pope in Poland, matters that cut to the core of his chief concerns. Although media coverage will likely accent the sentimental, it would be a mistake to read these three days exclusively as a sort of rolling post-mortem tribute. On the basis of conversations with Vatican officials over the last several days, here’s how the big-ticket concerns stack up from their point of view.

Så går Allen videre og snakker om disse mer underliggende formålene …

LES FORTSETTELSEN HER.

Siden jeg selv er prest, finner jeg det interessant å peke på pavens hovedpoenger i prekenen ved ordinasjonen av 15 prester i Roma – på årets kallsdag, 7. mai. Han begynner og avslutter prekenen slik:

Kjære ordinander
I dag, kjære venner, når dere skal introduseres som hyrder i tjeneste for den stor Hyrden, Jesus Kristus, gjennom ordinasjonens sakrament, er det Herren selv, gjennom evangeliet, som snakker om å tjene Guds hjord. Hyrdebildet kommer fra gamle tider. I Midtøsten kunne kongene den gangen kalle seg selv hyrder for sitt folk. Moses og David, før de ble kalt til å bli ledere og hyrder for Guds folk, var selv hyrder med egne saueflokker …..

Det har blitt bildet av den sanne hyrden, Jesus Kristus. La oss overgi oss til ham. Vi overgir dere, kjære brødre, på en spesiell måte akkurat nå, slik at han kan lede dere og bære dere gjennom hele livet; slik at han kan hjelpe dere til å bli, gjennom ham og med ham, gode hyrder for hans hjord. Amen.

Hele prekenen kan leses her.

Da pave Benedikt møtte polske prester i domkirken i Warszawa i går, betonte han at «de troende kun forventer én ting av prestene: at de skal være spesialister på å hjelpe mennesker til å møte Gud. Ingen krever at prester skal være spesialister på økonomi, byggevirksomhet eller politikk. Han forventes å være ekspert på det åndelige liv.»

Paven oppfordret også prestene til å benytte egen tid i stillhet og bønn. «Det er der de mest vidunderlige frukter modner for sjelesorgen.»

De katolske hjemmesidene i Norge har en grundig dekning av pave Benedikts reise til Polen.

I dagens audiens fortsetter paven den svært så personlige (fra en paves side) fremstilling av Kirken mål, mening og organisering, ut fra fortellingen om Peter.

Her er et resymé av dagens katekese fra Vatikanets pressekontor.

Kjære brødre og søstre
I dag vil jeg igjen fokusere på apostelen Peter. Kristi undervisning, på samme måte som hans oppførsel, var vanskelig å godta, og mange trakk seg derfor tilbake fra Ham. Men når Jesus spør de tolv, «Vil dere også gå?» så svarer Simon Peter, «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror .. at du er Guds Hellige.»

Denne oppgaven, som blir muliggjort ved at Herren tar imot Peters vaklende kjærlighet og igangsatt med ordene «Følg meg» (Joh. 21), er merket av håp. På tross av sitt svik vet Peter at den Oppstandne Herre er ved hans side. Hans lange trosreise, alltid åpen for Jesu Ånd, gjør ham til troverdig vitne; en som kjenner den sanne gleden som ligger i Kristus, frelsens vei!

Som vanlig kan hele katekesen leses på www.zenit.org sine sider.

Mens alle i Norge (og vi få norske i Roma) feiret 17. mai, var det for andre mennesker i verden en helt normal dag – bl.a. med onsdagsaudiens på Petersplassen.

Paven fortsetter sin undervisning/katekese om hva Kirken er, og sa denne uken spesielt mye om sin egen/pavens plass i Kirken, ut fra flere eksempler i NT der Peter møter Jesus og blir utfordret og kalt av ham. Uken før, 10. mai, sa paven mer om biskopenes rolle i Kirken generelt, bl.a. dette:

«Kirken som ble til ved Jesu vilje og rundt ham, fortsetter sin reise gjennom historien,» sa paven. «De tolv … involverte andre i de funksjonene de selv hadde fått overlatt, slik at disse andre kunne fortsette tjensten. … Akkurat som det kom et kall fra den oppstandne ved begynnelsen av den apostoliske tradisjonen, slik kommer det et kall og en invitasjon til stadig nye, … fra dem som allerede har den apostoliske tjenesten, og på denne måten blir tjenesten i ‘episkopatet’ ført videre.»

«På denne måten,» fortsatte pave Benedikt, «er fortsettelsen av episkopatets funksjon … en garanti for fortsettelsen av den apostoliske tradisjon. Forbindelsen mellom verdens biskoper og den første gruppen av apostler kan sees først og fremst som en form for historisk fortsettelse/kontinuitet … Men fortsettelen kan også oppfattes på en åndelig måte, fordi apostolisk suksesjon i tjenesten er en spesiell plass der Den Hellige Ånd arbeider og formidles.»

For den Katolske kirke er det faktisk slik at både bispeembedet og paveembedet er en uoppgivelig del av Kirkens selvforståelse. Folk som ikke er katolikker, men ønsker å lære om Den katolske kirke, bør merke seg dette, og gjerne følge pave Benedikts onsdagsundervisning videre.

Her kan man lese hele pavens katekese/budskap på onsdagsaudiensene, 10. mai og 17. mai.

Vi var i dag i søndagsmessen i Santa Maria in Trastevere, som vel må kunne kalles en av de mest interessante kirkene i Roma (og i verden), bygget rundt 1140, med sine nydelige mosaikker osv.

I høymessen i dag, kl 10.30, var det likevel ikke det opphøyede og høytidelige som stod i sentrum. Det var ganske full kirke og foran, der vi satt, var alle tydeligvis godt kjent og trivdes med å være der – faktisk var den stillheten man ønsker før en katolsk messe ikke til stede (dessverre). En gammel dame rett ved siden av oss hadde f.eks. som oppgave å ringe med en klokke under gloria og alleluia, samt under forvandlingen, noe hun gjorde med stor energi.

Mange (rundt 50) barn var også til stede og hadde oppgaver som ministranter, lesere av forbønnene osv. Et ganske stort kirkekor deltok ivrig med sang, sammen med organisten – og en gitarist på avslutningssangen. Presten som ledet messen (var hovedcelebrant), gjorde dette med stor energi, han forsøkte virkelig å få alle til å føle seg hjemme og prekenen var også svært engasjert.

Jeg satte pris på at folk virkelig var med i messen og at mange deltok og opplevde at de hadde del i det som skjedde. Samtidig var dette vel noe mer anmasende enn ønskelig og mindre høytidelig og stille enn vi er vant til katolske messer i Norge. De hadde noe å lære av de gode minsitrantene vi har i mange katolske kirker i Norge, og av den stillheten og konsentrasjonen vi i stor grad opplever i kirkerommet før, under og etter messen der.

I dag, 13. mai, er det akkurat 25 år siden pave Johannes Paul II ble skutt på Petersplassen. På Petersplassen har man lagt en rød stein akkurat på det stedet pavens blod fløt.

John Allen minnet meg på denne markeringen i sin ukentlig spalte The Word from Rome, som jeg alltid leser med stor interesse.

Han skriver også at John Paul II Institute denne uken har 25 års jubileum, og videre sier han. «The pope had intended to announce it on May 13, 1981, at the conclusion of his General Audience. Of course, John Paul never made the announcement, because he was shot by Mehmet Ali Agca that day. The coincidence of the «culture of death» striking the pope on the very day he intended to launch a new initiative in defense of life has never been lost on the institute and its supporters. Fr. Livio Melina, the current president of the John Paul II Institute, called May 13 «a day of the witness of blood.»

Alle som ønsker det, kan abonnere helt gratis på dette interessante nyhetsbrevet, ved å gå til denne siden.

OPPDATERING:
Lørdag tok man bort den røde steinen (som jeg hadde tatt bilde av et par uker før) og la ned en større og tydeligere minneplate over det som skjedde i 1981. (Se bildet til høyre.)

Vi som har vært involvert i administrative saker i Den katolske kirke de siste årene, vet at det har handlet mye om medlemsskap. Staten har forandret det som skal til for at man skal få returnert kirkeskatten – som i Norge går til Statskirken for alle skattebetalere. Mange vet kanskje også at Den norske (lutherske) kirke har arbeidet med et felles medlemsregister i ca. 10 år, som de har fått for lite penger til for å gjøre skikkelig.

I går fikk Den katolske kirke et brev fra departementet som viser at nesten 10 000 mennesker står dobbeltregistrert i Den norske kirke og Den katolske kirke, bl.a. stå vår katolske biskop som registrert i den lutherske statskirken! Hele nyhetsmeldingen kan leses her.

Men nå ser det ut til at det endelig skal bli orden på det, siden alle som virkelig er medlemmer i Statskirken må bekrefte dette pr. brev innen 10. juni. Hvis de ikke gjør det, vil de bli stående som (bare) katolikker, og Den katolske kirke vil få returnert skattepengene den har krav på.