Liturgi

De fleste (?) vet nok at de siste dagene i advent (fra og med 17/12) har egne messer, tekster og antifoner (antifonene har jeg skrevet om tidligere år). I år har jeg sett litt mer på evangelietekstene disse siste dagene før jul, og de er veldig lette å beskrive; de forteller rett og slett om Jesu ættetavle og om Josefs reaksjon da Mria hadde blitt gravid, og så om Johannes døperens unnfangelse, engelen Gabriels besøk hos Maria, møtet mellom Maria og Elisabet (med mMrias lovsang: Magnificat), og Johannes døperens fødsel (med Sakarjas lovsang: Benedictus). Her ser man alle tekstene:

17/12 – Matteus 1,1–17
Ættetavle for Jesus Messias, sønn av David, sønn av Abraham: Abraham ble far til Isak, Isak ble far til Jakob, og Jakob ble far til Juda og hans brødre. Juda ble far til Peres og Zerah ved Tamar, Peres ble far til Hesron, som ble far til Ram, far til Amminadab, far til Nahsjon, far til Salma; Salma ble far til Boas ved Rahab. Boas ble far til Obed ved Ruth, Obed ble far til Isai, og Isai ble far til kong David. David ble far til Salomo ved Urijas hustru, Salomo ble far til Rehabeam, far til Abija, far til Asa, far til Josjafat, far til Joram, far til Uzzija, far til Jotam, far til Ahas, far til Hiskija, far til Manasse, far til Amon, far til Josjija; og Josjija ble far til Jekonja og hans brødre, ved den tid da folket ble bortført til Babylon.
Etter folkeflytningen til Babylon ble Jekonja far til Sjealtiel, som ble far til Serubabel, far til Abiud, far til Eljakim, far til Asor, far til Sadok, far til Akim, far til Eliud, far til Eleasar, far til Mattan, far til Jakob, far til Josef, Marias mann. Og av henne ble Jesus født, han som kalles Messias (Kristus).
Og således er det i alt fjorten slektledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David inntil folkeflytningen til Babylon, og fjorten ledd fra folkeflytningen og frem til Messias.

18/12 – Matteus 1,18–24
Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Mens hans mor Maria var trolovet med Josef, og de ennå ikke var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved den hellige Ånd. Josef, hennes husbond, var en rettskaffen mann; han ville ikke bringe skam over henne, men besluttet å skille seg fra henne i all stillhet. Men som han gikk og tenkte på dette, viste Herrens engel seg for ham i drømme og sa til ham: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved den hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for det er han som skal frelse sitt folk fra deres synder.» – Alt dette skjedde for at det skulle gå i oppfyllelse, som Herren forkynte ved profeten:
«Jomfruen skal unnfange og føde en sønn, og hans navn skal være Emmanuel» (det betyr: «Gud med oss»). Og da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde befalt ham, og førte sin hustru hjem til seg.

19/12 – Lukas 1,5–25
I de dager da Herodes var konge i Judea, var der en prest ved navn Sakarias. Han hørte til Abias ukeskift, og hans hustru, som het Elisabet, var av Arons ætt. De var begge rettferdige i Guds øyne, holdt alle Herrens bud og forskrifter og var ulastelige i all sin ferd. Men de hadde ingen barn, for Elisabet var ufruktbar; og de var nå begge oppe i årene. Men så en gang var Sakarias i templet for å forrette tjenesten for Herrens åsyn, – det var hans ukeskift som hadde tur. Og en dag ble han, som skikken var, tatt ut ved loddtrekning til å brenne røkelsen i Herrens helligdom. Hele folkemengden sto utenfor i bønn, mens røkelsesofferet ble frembåret. Da viste Herrens engel seg for ham, til høyre for røkoffer-alteret. Sakarias ble forferdet ved synet, og frykten grep ham. Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarias! Din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal gi deg en sønn, som du skal kalle Johannes. Han skal bli deg til glede og fryd, men også mange andre skal få grunn til å glede seg over hans fødsel. For han skal være stor i Herrens øyne: Vin og berusende drikker skal han ikke røre, men fra mors liv av skal han bli fylt med hellig Ånd. Mange av Israels barn skal han føre tilbake til Herren, deres Gud; han skal gå i forveien for ham, i Elijas ånd og kraft, for å forsone fedrene med barna, og føre de opprørske inn på de rettskafnes veier, så folket kan bli rede for Herrens komme.»
Sakarias sa til engelen: «Hvordan skal jeg kunne være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.» Da svarte engelen ham: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er blitt sendt for å tale til deg og forkynne deg dette gledesbudet. Inntil det er hendt, skal du nå miste talens bruk og være stum, fordi du ikke trodde mine ord. Men de går i oppfyllelse når tiden er inne.»
Imens stod folket utenfor og ventet på Sakarias, og undret seg over at han ble så lenge inne i helligdommen. Og da han endelig kom ut, var han ute av stand til å ytre et ord, og de forsto at han hadde hatt et syn der inne. Selv kunne han bare gjøre tegn til dem; han var og ble stum.
Da hans tjenestetid var forbi, vendte han hjem. Og kort tid etter ble hans hustru Elisabet med barn. Fra da av holdt hun seg innendørs, i fem måneder. Og hun sa til seg selv: «Dette er Herrens verk. Slik har han nå til sist villet slette ut det som var min skam blant folk.»

20/12 – Lukas 1,26–38
Da det led på den sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en ung pike trolovet med en mann som het Josef. Han var av Davids ætt; og den unge pikens navn var Maria. Engelen trådte inn til henne og sa: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket ved hans ord, og undret seg på hva dette kunne være for slags hilsen. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria. For du har funnet nåde hos Gud. Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja, ‘den Allerhøyestes sønn’ skal han kalles. Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende.» Men Maria sa til engelen: «Hvorledes skal dette kunne skje, – jeg har jo ingen mann?» Engelen svarte: «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg. Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn. Se, også Elisabet, din frende, har unnfanget en sønn, så gammel som hun er; hun er alt i sjette måned, hun som de kalte ufruktbar. For ingenting er umulig for Gud.» Maria svarte: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

21/12 – Lukas 1,39–45
I de dager skyndte Maria seg på vei opp i fjellene, til en by i Judea, hvor Sakarias bodde; der gikk hun inn til Elisabet og hilste henne. Og da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket fosteret i hennes liv, hun ble fylt med den hellige Ånd og utbrøt med høy røst: «Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød! Men hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg? Da lyden av din hilsen nådde mine ører, da hoppet jo barnet i mitt liv av fryd! Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse.»

22/12 – Lukas 1,46–56
På den tid sa Maria: «Min sjel forkynner Herrens storhet, og mitt hjerte jubler i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne, og fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg – hellig er hans navn – og hans miskunn mot dem som frykter ham varer fra slekt til slekt. Storverk har han gjort med sin arm, spredt de hovmodige for alle vinder. De mektige har han støtt ned fra tronen, og opphøyet de ringe. De sultne har han mettet med goder, og sendt tomhendte fra seg de rike. Han har tatt seg av Israel, sin tjener, tro mot sitt løfte om miskunn: Det som han gav våre fedre, Abraham og hans ætt, for evig tid.»
Så ble Maria hos Elisabet i omtrent tre måneder, og vendte deretter hjem til sitt hus,

23/12 – Lukas 1,57–66
For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham.

24/12 (morgen) – Luk 1,67–79
På den tid ble Sakarias, far til Johannes, fylt av den hellige Ånd og talte profetiske ord. Han utbrøt da:
«Lovet være Herren, Israels Gud! For han har gjestet sitt folk og bragt det frihet.
En mektig befrier har han oppreist for oss gjennom sin tjener Davids hus, tro mot sitt løfte fra gamle dager, gitt gjennom hans hellige profeters munn: Frelse fra våre fienders hånd, befrielse fra alle som hater oss!
Slik viser han miskunn mot våre fedre, troskap mot sin hellige pakt – den ed han svor til vår far Abraham om å befri oss fra våre fienders hender, så vi kan tjene ham uten frykt, og leve for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.
Og du, barn, den Høyestes profet skal du kalles, du skal være Herrens forløper og rydde vei for ham, du skal bringe kunnskap til hans folk om frelsen, gjennom tilgivelse for deres synder, ved vår Guds barmhjertighet og miskunn:
Den gjester oss fra det høye lik sol som rinner, for å lyse for dem som lever i mørke, i dødens skygge, og lede våre føtter på fredens vei.»

I ukedagsmessene denne siste uka (som er andre uke i advent) må jeg innrømme at jeg har blitt litt overrasket over valget av evangelietekster, spesielt de første tre dagene da innholdet ikke handlet om å forberede seg til jul, men beskrev Jesu frelsesbudskap mer generelt:

Mandag – Lukas 5,17–26
En dag mens Jesus underviste, var det fariseere og lovkyndige som var kommet fra hele Galilea og Judea og like fra Jerusalem til stede. Og kraft fra Herren til å helbrede var over ham. Så kom det noen menn bærende med en lam som lå på en seng, og de forsøkte å komme inn for å føre ham frem for Jesus. Men de klarte ikke å få ham inn på grunn av mengden. Da gikk de opp på taket, og firte både ham og sengen ned mellom taksteinene, midt foran Jesus. Da Jesus så deres tro, sa han til mannen: «Min venn, dine synder er deg tilgitt.» Men de lovkyndige og fariseerne begynte å tenke ved seg selv: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Ja, for hvem andre enn Gud kan vel tilgi synder?» Da Jesus merket hva de tenkte, svarte han dem: «Hva er dette for tanker? Hva er lettest, å si: ‘Dine synder er deg tilgitt,’ eller: ‘Reis deg og gå omkring?’ Men for at dere skal vite at Menneskesønnen her på jorden har makt til å tilgi synder, så sier jeg deg – » – og her vendte han seg til den lamme: «Reis deg, du, ta sengen med deg og gå hjem!» Og straks reiste han seg i alles påsyn, tok sengen – den han hadde ligget på – og gikk hjem, mens han priste Gud. Hele folket ble dypt grepet; de priste Gud og sa, fulle av ærefrykt: «Utrolige ting har vi sett i dag!»

Tirsdag – Matteus 18,12–14
På den tid sa Jesus til disiplene: «Hva mener dere, – om en mann eier hundre sauer, og en av dem går seg bort: Lar han ikke da de niognitti bli tilbake oppe i fjellet, for å gi seg på leting efter den ene som er blitt borte? Og skjer det så at han finner den igjen, da er én ting viss: At han blir mere glad for denne ene, enn for de niognitti som ikke var gått vill. – Og på samme måte er det med den Far dere selv har i himlene: Heller ikke han vil se en eneste av sine små gå tapt.»

Onsdag – Matteus 11,28–30
På den tid svarte Jesus og sa: «Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile. Ta mitt åk på dere, og gi dere i lære hos meg, for jeg er mild og ydmyk av sinn; slik skal deres sjeler finne hvile. For mitt åk er godt å bære, og min byrde tynger ikke.»

De siste tre dagene er derimot mer «normale», i og med at her omtales Johannes døperen, som veldig ofte i advent (bl.a. 2. og 3. søndag i advent) hjelper oss til å forberede oss til julefeiringa ved å vende oss bort fra våre synder:

Torsdag – Matteus 11,11–15
På den tid sa Jesus til folkemengden: «Det sier jeg dere: Blant alle dem som er født av en kvinne, er det ikke stått frem noen større enn Johannes Døperen. Men i himlenes rike er selv den minste større enn han. Fra Johannes Døperens dager og frem til i dag øves det vold mot himlenes rike, der er voldsmenn som vil røve det til seg. Alle profetene, og Loven med, gjaldt for tiden inntil Johannes. Ja, om dere vil tro meg: Han er den Elija som skal komme. – Den som har ører, han høre!»

Fredag – Matteus 11,16–19
På den tid sa Jesus til folkemengden: «Dette slektledd – hvem skal jeg sammenligne det med? Det er lik barn som sitter på torvet og roper til hverandre: ‘Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse! Vi sang klagesanger, men dere ville ikke holde sorg!’
Johannes kom; han hverken spiste eller drakk, og så sier de: ‘Han er besatt.’ Menneskesønnen kom; han både spiser og drikker, og da heter det: ‘Se på den storeteren og svirebroren, venn med tolloppkrevere og syndig pakk.’ – Men Visdommen blir æret gjennom dens eget verk.»

Lørdag – Matteus 17,10–13
På veien ned fra fjellet spurte disiplene Jesus: «Men hva er det da de lovkyndige sier, at først må Elija komme?» Han svarte: «Det er riktig nok: Først skal Elija komme og sette alt i rette stand. Men jeg sier dere én ting til: At Elija alt er kommet, – de kjente ham bare ikke. Og så gjorde de med ham som de fant for godt. Og på samme måte skal de også la Menneskesønnen lide.» Da forstod disiplene at det var Johannes Døperen han talte om.

katolsk.no offentliggjorde i går kveld referat fra siste møte i Liturgikommisjonen. Jeg var selv en av de «nesten 25» som sendte inn svar på høringen som ble sendt ut før sommeren, og vi roses fordi «de aller fleste (svarene var) omfattende og/eller inngående, instruktive og meget saklige». Kommisjonen arbeider meget grundig (og de må faktisk ta tak i ting som burde ha blitt gjort for flere år/tiår siden) og har faktisk ikke kommet til en endelig diskusjon om selve ordlyden i dåpsritualet. Men de skriver interessant om bl.a. valg av bibeloversettelse:

Det mest utfordrende har nok vært valget av bibeloversettelse. Selv hadde kommisjonen ønsket overgang til Bibel 2011. Samtidig håper den på at Bibelselskapet vil akseptere visse mindre justeringer. Dette standpunkt høstet meget bred oppslutning under høringen. Men det kom også inn klare motforestillinger med en omfattende saklig begrunnelse. Motstanden mot overgang til Bibel 2011 ligger utelukkende på det norskspråklige plan. Mange mener at Bibel 2011 har en for moderat form av bokmål (grein i stedet for gren, fram i stedet for fram, huset ditt i stedet for ditt hus osv.). Spesielt viste det seg å være stor motstand mot å akseptere den nye oversettelse av Herrens bønn (Vår Far i stedet for Fader vår). Kommisjonen har i sine egne tekster (altså ikke-bibelske tekster) lagt seg på en mer konservativ bokmållinje.

Utfordringen er at en omfattende sammenligning mellom Gunnes’ oversettelse (som brukes i dag) og Bibel 2011 viser at Gunnes’ oversettelse på ingen måte holder mål, hverken i forhold til Vatikanets krav eller i forhold til ønsket om en nøyaktig og enkel oversettelse. Kommisjonen har derfor konkludert med at den ønsker overgang til Bibel 2011, men under forutsetning av at den får gjøre visse justeringer i denne. Noen har begeistret inntatt dette standpunkt, andre med uvilje, men under henvisning til at det ikke finnes noe bedre. Å lage en komplett katolsk oversettelse (som enkelte av høringsinstansene hadde ønsket) er urealistisk. Skulle Bibelselskapet sette seg helt imot visse justeringer ….

Jeg hører med til de som mener at katolikker ikke trenger bruke en annen type bokmål enn det som er vanlig i Norge, slik at ordet «fram» og noen få diftonger ikke bør være noe problem. Men jeg forstår ikke riktig hvorfor oversettelsen av Fadervår skal være noe tema; oversettelsen vi bruker i liturgien (og det er vel den som er viktig) trenger jo ikke være den samme som i bibeloversettelsen – det er den jo heller ikke i dag. Det de skriver om Gunnes’ oversettelsen av NT er jeg enig i, den er ikke særlig god.

Fredag siste uke av kirkeåret leser vi til Matutin:

Fra Den hellige biskop og martyr Kyprians bok «Om udødeligheten»

La oss ikke frykte døden, men tenke på udødeligheten

Vi må huske på at vi ikke skal gjøre vår egen vilje, men Guds vilje, slik Herren har sagt at vi hver dag må be om det. Hvor bakvendt og forkjært er det da at vi ber om at Guds vilje må skje, men ikke straks følger Guds viljes bud når han kaller på oss og henter oss bort fra denne verden! Bare under tvang, ikke i fri lydighet, forlater vi dette liv. Vi stritter imot av alle krefter, og som trassige slaver føres vi frem for Herrens åsyn med sorg og klage. Og så venter vi å belønnes med himmelske gaver av ham som vi så motvillig er kommet til! Hvorfor ber og bønnfaller vi da om at himlenes rike skal komme, når det jordiske fangenskap er oss så kjært? Hvorfor ber vi så ofte og inderlig om at Guds rikes dag snart må opprinne, hvis vårt høyeste ønske og vår største lyst er å slave for djevelen i denne verden, ikke å herske sammen med Kristus?

Verden hater den kristne. Hvorfor elsker du da den som hater deg? Hvorfor følger du ikke heller Kristus, han som både har kjøpt deg fri og elsker deg? I sitt brev roper Johannes ut en advarsel mot å følge kjødets lyster og elske verden: Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt som er i verden, er kjødets lyst og øynenes lyst og verdens ærgjerrighet. Men verden og dens lyst vil forgå. Den som derimot gjør Guds vilje, forblir i evighet.

Høyt elskede brødre: La oss heller med et udelt sinn, med en fast tro og med urokkelig mot og kraft være rede til alt Gud vil! La oss stenge dødsfrykten ute og grunne over den udødelighet som følger etter! La oss vise at det er dette vi tror!
Høyt elskede brødre: Vi må tenke over og stadig ha for øye at vi har forsaket verden og bare for en tid lever her som gjester og fremmede. La oss omfavne den dag som viser hver enkelt av oss til vårt egentlige hjem. Den dagen rykker oss bort herfra, løser oss fra tidens snarer og bringer oss tilbake til Paradiset og Guds rike.,Hvem er vel i utlendighet uten å ha hastverk med å komme hjem? Vi regner jo Paradiset som vårt hjemland. Der venter mange av våre kjære på oss. En tallrik og mangfoldig skare av foreldre, søsken og barn lengter etter oss. De er allerede sikre på at de selv er berget, men er ennå urolige for vår frelse. Å få komme til dem, se dem og omfavne dem — hvilken glede både for dem og for oss! For en fryd å være der i det himmelske rike uten å frykte døden! Hvilken fullkommen og uendelig lykke å leve evig!

Der er apostlenes herlige kor, der er alle de jublende profeter, der er martyrenes talløse skare som gjennom kamp og lidelse har vunnet seierens æreskrans. Jomfruer som i urokkelig selvbeherskelse har undertvunget kjødets og legemets begjær, feirer nå sin triumf. Barmhjertige, som har gitt de fattige almisser og rause gaver og dermed øvet rettferdighet, får nå sin lønn. I lydighet mot Herrens bud har de forvandlet sin jordiske eiendom til himmelske skatter. La oss, høyt elskede brødre, ivrige og utålmodige ile frem mot dem! Måtte Gud se at det er dette vi har i tankene. Måtte Kristus se at det er dette vårt sinn og vår tro har som forsett. Jo sterkere vi har lengtet etter ham, jo rikere gaver vil han i sin kjærlighet gi oss.

Torsdag siste uke av kirkeåret leser vi til Matutin:

Fra Den hellige biskop Johannes Krysostomos’ prekener over Matteusevangeliet.

Hvis vi er får, seirer vi; hvis vi er ulver, blir vi beseiret

Så lenge vi er får, seirer vi, og enda vi er omgitt av talløse ulver, har vi overtaket. Men hvis vi blir ulver, blir vi beseiret. For da får vi ikke hjelp av hyrden. Han gjeter jo ikke ulvene, men sauene. Når du da ikke lar ham vise sin kraft, forlater han deg og går sin vei.

Men det han sier, er følgende: «Ikke bli urolige fordi jeg byr dere å være som sauer og duer når jeg sender dere ut blant ulvene. Jeg kunne gjøre det motsatte, ikke utsette dere for noe ondt og ikke kaste dere som sauer for ulver, men gjøre dere mer fryktinngytende enn løver. Men det er rett at jeg gjør som jeg gjør. For slik får dere større ære, og slik forkynnes også min kraft.» Dette sa han nemlig også til Paulus: Min nåde er nok for deg, for det er gjennom avmakt at min kraft utfolder sin fulle styrke. «Jeg har derfor bestemt at dere skal ha det slik.» For når han sier: Jeg sender dere ut som får, sier han underforstått: «Mist ikke motet av den grunn! For jeg har full visshet om at på denne måten vil ingen kunne overvinne dere.»

Men han ville også at de selv skulle bidra med noe så det ikke skulle se ut som de fikk alt gratis og fikk sin krone uten grunn. Derfor sier han videre: Vær altså listige som slanger og troskyldige som duer. Men noen innvender: «Hva formår vår kløkt når farene er så mange? Hvordan kan vi vise kløkt når vi tumles omkring i så mange bølger? Om sauen har fått aldri så stor kløkt, hva gagner det når den er blant ulver — og så mange ulver! Og om duens troskyldighet er aldri så stor, hva hjelper det når så mange hauker forfølger den?» Nei, for disse dyrene er det nok ingen hjelp i kløkt og troskyldighet, men for dere er disse egenskaper til stor hjelp.

Men la oss da se hvilken kløkt Kristus her krever. Slangens kløkt, sier han. Slangen gir slipp på alt. Om den så må kvitte seg med deler av kroppen, gjør den gjerne det når bare hodet er i behold. På samme måte, sier han, skal også du gi slipp på alt unntatt troen: pengene, kroppen, ja livet selv. For troen er hodet og roten. Selv om du mister alt, men har troen i behold, skal du senere gjenvinne alt, ja mer enn det. Derfor sa han at vi hverken bare skulle være troskyldige eller bare kloke. Nei, han forenet disse to egenskapene, slik at de to til sammen virkelig kunne bli en dyd. Han tok slangens kløkt for at de sår du får, ikke skal føre til døden, og duens milde enfold for at du ikke skal hevne deg på dem som skader deg, og ikke forfølge dem som legger snarer for deg. For har du ikke denne troskyldige mildhet, er ikke kløkten til noen nytte.

Ingen må tro at disse budene ikke kan oppfylles. For Kristus kjenner tingenes natur bedre enn noen annen. Han vet at villskap ikke slukkes med villskap, men med mildhet.

Slik leser vi i dag i Matutinbønnen:

Fra en bok av Den hellige biskop Ambrosius «Om hans bror Satyrius’ død».

La oss dø med Kristus, for å leve med ham

Vi ser at døden er en vinning og ar livet er en pine; derfor sier Paulus: For meg er livet Kristus, og døden en vinning. Hva betyr Kristus, om ikke legemets død og livets ånde? Derfor må vi dø med ham for å leve med ham. Daglig bør vi ha en viss tilvenning til og omgang med døden, for at vår sjel slik kan lære å løsrive seg fra kroppslige begjær og likesom sette seg over der hvor jordiske lyster kan nærme seg og hefte seg til den. Slik kan den ta imot dødens bilde for ikke å påta seg dødens straff.

For kjødets lov kjemper mot sjelens lov og prisgir sjelen til villfarelsens lov. Men hva er botemidlet? Hvem kan befri meg fra denne dødens kropp? Guds nåde ved Jesus Kristus, vår Herre.

Vi har en lege, la oss følge botemidler. Vårt botemiddel er Kristi nåde, og dødens kropp er vårt legeme. La oss derfor være Fremmede for legemet for ikke å være fremmede for Kristus. Skjønt vi er i kroppen, så la oss ikke følge det legemlige. La oss ikke forsømme naturens rett, men foretrekke nådens gaver.

Hva mer? Ved den enes død er verden blitt gjenløst. For Kristus hadde kunnet la være å dø om han hadde villet. Men han mente at han ikke burde flykte fra døden som noe unyttig, og at han heller ikke hadde kunnet frelse oss på en bedre måte enn ved sin død. Derfor er hans død liv for alle. Vi er merket med hans død, og vi forkynner hans død når vi ber og når vi ofrer. Hans død er en seier, hans død er et mysterium; hans død er en årlig høytid for verden.

Hva mer kan vi si om hans død, når det guddommelige eksempel viser oss at døden bare har søkt udødeligheten, og at døden har frikjøpt seg selv? Døden som er skyld i alles frelse, er derfor ikke noe å sørge over. Vi må ikke Rykte fra døden, den som Guds Sønn ikke har forsmådd og ikke har villet flykte fra.

Døden var ikke etter naturen, men den er blitt det; for Gud innførte ikke døden fra begynnelsen av, men han ga oss den som et botemiddel. Menneskenes liv ble nemlig elendig da de ble fordømt til langvarig slit og uutholdelig fortvilelse på grunn av sin synd. Det måtte gis en ende på ulykkene, slik at døden ga tilbake det som livet hadde mistet. Udødelighet er snarere en byrde enn en fordel hvis nåden ikke bidrar.

Sjelen kan fjerne seg fra dette livets omskiftelser og det jordiske legemets kaos og trakte etter den himmelske forsamling, selv om bare hellige kan nå dit. Den kan lovprise Gud likesom sitarspillerne vi finner i den profetiske lesningen: Stort og underfullt er ditt verk, Herre Gud, allmektig! Rettferdige og sanne er dine veier, folkenes Konge! Hvem skulle ikke frykte og ære ditt navn? For du alene er hellig, og alle folk skal komme og tilbe for ditt åsyn. Og sjelen skal se ditt bryllup, Jesus, hvor bruden blir ført fra jorden til Himmelen under alles gledessang — til deg kommer alt kjød — den er ikke lenger bundet av verden, men forenet ved ånden.

Dette ønsket Den hellige kong David seg mer enn noe annet, det er dette han ønsket å se og skue. Til slutt sier han: Ett lengter jeg etter, det ber jeg om: å bo i Herrens hus alle mine dager, og få se Herrens velbehag.

18. oktober feires evangelisten Lukas, som var av hedensk familie og omvendte seg til den kristne tro. Han ledsaget Paulus på hans reiser og skrev Evangeliet basert på hans prekener. I Apostlenes gjerninger forteller han om den første Kirkens liv inntil Paulus’ første opphold i Rom. I Matutinbønnen leser vi fra «Prekener over Evangeliene» av Den hellige pave Gregor den Store:

Kjære brødre, vår Herre og Frelser har noe å lære oss, noen ganger ved sine ord, noen ganger ved sine handlinger. For hans handlinger er i seg selv Iære, for når han gjør noe uten ord, viser han oss hva vi bør gjøre. Slik sender han disiplene ut, to og to, for å forkynne fordi det er to kjærlighetsbud, nemlig kjærlighet til Gud og til vår neste.

Herren sender disiplene ut for å forkynne to og to, for uten ord å la oss forstå at den som ikke elsker andre, overhodet ikke bør ta på seg forkynnergjerningen.

Det er betegnende at han sendte dem ut foran seg, to og to, til hver eneste by og hvert eneste sted han ville besøke. Herren følger nemlig etter sine forkynnere; for forkynnelsen kommer først, og så kommer Herren selv for å ta bolig i vårt sinn. Først kommer belæringens ord, og såblir — ved hjelp av dem — sannheten mottatt i sinnet. Derfor sier Jesaja til dem som forkynner: Rydd vei for Herren, gjør veiene jevne for vår Gud. Salmisten bekrefter det: Rydd vei for ham som stiger opp over solnedgangen. Herren stiger opp over solnedgangen, for fra det sted hvor han steg ned ved sin lidelse, der viste han seg i stor herlighet ved sin oppstandelse. Han er nemlig steget opp over solnedgangen fordi han, da han sto opp fra de døde, hadde trådt den død han hadde lidt, under fot. Når vi forkynner hans herlighet for deres sinn, bereder vi altså vei for ham som stiger opp over solnedgangen, slik at han, når han kommer etter, kan opplyse dem ved sin kjærlighets nærvær.

La oss nå høre hva han sier til de forkynnere han sender ut: Avlingen er rik, men høstfolkene få; be derfor høstens Herre sende arbeidere ut for å høste inn grøden bans. Det er få arbeidere for en så rik høst, noe vi bare kan nevne med dyp sorg. Det finnes nok av mennesker som kan høre gode ting, men det er ingen som kan fortelle dem det. Verden er full av prester, men vi møter sjelden noen i arbeid med Guds innhøsting. Vi har mottatt presteembetet, men vi utfører ikke de oppgaver som hører med til det.

Men tenk, kjære brødre, tenk på det som er skrevet: Be høstens Herre sende arbeidere utfor å høste inn grøden hans. Be for oss at vi skal kunne utføre det arbeidet for dere som dere har rett til, at vår tunge ikke lammes når vi må formane dere, og at vår taushet ikke må anklage oss foran den rettferdige dommer når vi har tatt på oss forkynnergjerningen.

I de nye bøkene med Matutin-lesninger som for første gang er kommet på norsk, skrives det i dag (17/10) at Ignatius ble den annen biskop av Antiokia etter Den hellige Peter. Han ble dømt til å bli kastet for ville dyr og derfor sendt til Rom i 107, hvor han ble kroner med ærerikt martyrium under keiser Trajan. På reisen til Rom skrev han 7 brev til de forskjellige Kirkene hvor han klokt og dypsindig skrev om Kristus, Kirkens konstitusjon og det kristne liv. Han er blitt æret i Antiokia på denne dagen siden 4. århundrede. Deretter leser vi følgende fra hans «brev til Romerne»:

Jeg er Guds hvetekorn som skal bli malt mellom dyrenes tenner
Jeg skriver selv til alle Kirkene og lar alle vite at jeg dør frivillig for Gud, om dere bare ikke hindrer meg i det. Jeg bønnfaller dere: Ikke vis utidig velvilje mot meg! La meg bli føde for ville dyr for at det skal bli meg gitt å nå frem til Gud. For jeg er Guds hvetekorn og skal bli malt mellom dyrenes tenner, for å bli et rent Kristi brød. Bønnfall derfor Kristus for meg, om at jeg ved disse redskaper må bli et offer for Gud.

Denne verdens nytelser og alle riker her på jorden ville ikke tjene meg til noe. Det er bedre for meg å dø i Jesus Kristus enn å herske til jordens ender. Det er ham jeg søker, som er død for oss. Det er ham jeg attrår, som er stått opp for oss. Nå nærmer tiden seg da jeg skal fødes. Tilgi meg, brødre. Hindre meg ikke i å leve, søk ikke min død. Det er Gud jeg vil tilhøre! Overgi meg ikke til verden, og la meg ikke bli Forført av jordiske ting. La meg motta det rene lys, Først da blir jeg menneske. La meg få lov å etterligne min Guds lidelse. Om noen har Ham i seg, så må han forstå hva som presser meg, og hva jeg vil, og ha medlidenhet med meg.

Denne verdens fyrste vil rive meg bort fra Gud og ødelegge min hengivenhet til ham. Ingen av dere, som er vitner til dette, bør hjelpe ham i dette. Ta heller mitt, det vil si Guds, parti. Tal ikke om Kristus Jesus, mens dere samtidig streber etter denne verden. La ikke skinnsyken ta bolig i dere. Og dersom jeg, når jeg er hos dere, bønnfaller dere om hjelp, så tro meg ikke_ Dere skal heller tro på det jeg skriver til dere. Mens jeg skriver dette, lever jeg, men jeg lenges etter døden. Min kjærlighet er korsfestet, og det brenner ikke mer noen ild i meg, som gir meg kjærlighet til denne verdens goder. Men i mitt indre har jeg en kilde av Ievende vann som sier: «Kom til Faderen.» Jeg har ikke lenger behag i forgjengelig føde eller i dette livs fornøyelser. Det er Guds bred jeg ønsker, det brød som er Jesu Kristi legeme, han som er av Davids ætt, og som drikke ønsker jeg hans blod, som er den uforgjengelige kjærlighet.

Jeg vil ikke lenger leve på menneskevis, men dette ønske kan bare oppfylles hvis dere vil det. Vis meg da velvilje, så sant dere selv ønsker å finne velvilje. Ved disse få ord ber jeg dere: Tro meg. Jesus Kristus vil selv la dere forstå at jeg taler sant. Han er sannelig den munn som Faderen i sannhet har talt gjennom. Be for meg at jeg må oppnå dette. Det er ikke ifølge kjødet jeg skriver dette, men ifølge Guds tanke. Om jeg kommer til å lide, har dere villet meg godt, men om lidelsen kommer til å bli fjernet fra meg, har dere ikke holdt av meg.

Jeg skrev også om den hellige Ignatius for halvannet år siden.

På minnedagen/festen for OLAV DEN HELLIGES OMVENDELSE leste vi til matutin fra Den salige Olavs lidelse og mirakler av Den salige Eystein Erlendsson, erkebiskop av Nidaros:

Hvordan St. Olav levde og forkynte

Den gang den berømte kong Olav styrte i Norge, et meget stort land mor nord, med Danmark i sør, trådte føttene til menn som forkynte fred, som forkynte godt budskap, inn i landet. Hittil hadde disse folkeslagene vært hengitt til den vanhellige dyrkelse av avguder, forblindet som de var av overtroiske forestillinger, men nå fikk de høre om troen på den sanne Gud, og hvordan han skulle dyrkes; ja, de hørte nok, men mange nektet å ta imot den. Siden de bodde så langt mot nord, satt de fastfrosset i vantroens is i nærheten av den nordpol hvorfra all styggedom velter ut over jordens overflate. Det var derfra Jeremias så en kokende gryte komme, og det er om denne nordpolen Jesaja skrytende sier: Høyt over himmelens stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på tinghellet lengst i nord. Men den store og høylovede Herre, han som bygger sin by i nord, smeltet nordpolens isbre med milde vinder fra sør, og mildnet de ville hedningers trassige og stridbare sinn med troens varme. De fikk høre om Herren, og han sendte sendemenn til disse folkeslag, sitt ords budbringere, menn som skulle forkynne i landet den sannhet som er i Jesus Kristus, vende folk bort fra avgudsdyrkelsen, love de troende uforgjengelig liv og evig glede og skremme de vantro og vrangvillige med trussel om den kommende dom og pinsler uten ende.

Dette landet var det kong Olav styrte, slik vi har fortalt. Enda han var hedning, var han god av natur, og hans edle sinn gjorde ham snar til å handle på rettskaffent vis. Da han i England hadde fått visshet om Evangeliets sannhet, trykket han troen til sitt bryst, og med et fromt sinn skyndte han seg til byen Rouen for der å få motta dåpens nåde. Da han var blitt renset i frelsens bad, ble han med ett et nytt menneske, og, slik apostelen sier, da han var blitt begravet med Kristus .i dåpen til døden, glemte han det som lå bak og strakte seg etter det som lå foran, han vandret i det nye levnet han hadde mottatt, og overholdt nøye alt troen bød. Han foraktet alle tomme Fornøyelser, og det jordiske rikets herlighet holdt han for liten å være i forhold til himmelrikets sødme. Selv om han levde i kongelig prakt, var han fattig i ånden, og alt mens han var opptatt med jordiske gjøremål, grunnet han over det som hører himmelen til. Det som Guds lov forbyr, avskydde han på det sterkeste, det den påbyr, lå ham varmt på hjertet. Og ikke slo han seg til ro med egen frelse, men han forsøkte med stor iver å omvende til troen de folkeslag han ved Guds forsyn var blitt satt til å lede. Etter den nye tingenes orden tok kongen på seg apostelens verv, og høvdingen forkynte Kristi ords nåde overalt og for alle. Det var ikke få den forkynnelsen nåde som var utgytt på hans lepper, førte fra å dyrke onde demoner til å anerkjenne og ære sin skaper. Det var heller ikke få som hans beundringsverdige Fromhet og liv i streng kyskhet inspirerte til å gi avkall på verden og til å elske det himmelske fedreland. For hvem var så vrang, hvem var så forherdet at han ikke måtte bøye av for den gode kongens milde ord, ord fylt av åndelig visdom! Hvem var så sløv og så treg at han ikke ble vakt av hans enestående livsførsel!

Slik leste vi i tidebønnene (matutin) på denne minnedagen for den hellige Teresa av Avila (les mer om henne her):

La oss alltid minnes Jesu Kristi kjærlighet

Fra verker av Den hellige jomfru Teresa av Jesus – fra «Boken om mitt liv»:

Med Jesus Kristus som hjertevenn ved vår side, med en slik kaptein — den første til å påta seg lidelsen — kan vi utholde alt. Han hjelper oss og styrker oss; han svikter oss aldri; han er vår sanne venn. Og jeg innser, og har innsett det klart etterpå, at for å være Gud til behag og kunne motta hans store nådegaver, går veien gjennom Kristi allerhelligste menneskenatur, som Hans Majestet selv sier han har velbehag i. Dette har jeg sett og erfart utallige. ganger. Herren selv har sagt meg det. Jeg har klart innsett at det er gjennom den porten vi må gå om vi vil at den høyeste Majestet skal vise oss sine store hemmeligheter.

Slik er det at Deres Nåde, min Herre, ikke må ta noen annen vei, selv om De befinner Dem på kontemplasjonens tinde; her kan man vandre trygt. Fra denne vår Herre er det at alt som er godt, kommer til oss. Han selv vil gi den rette undervisning. Det beste forbilde får vi ved å betrakte hans liv. Hva mer kan vi ønske oss enn en slik venn ved vår side, en som ikke svikter oss i våre prøvelser og trengsler slik som våre venner her i verden gjør? Lykksalig den som i sannhet elsker ham og alltid har ham hos seg. La oss se på den ærerike Sankt Paulus, som alltid hadde Jesu navn på leppene fordi han alltid bar ham dypt i sitt hjerte. Etter at jeg forstod dette, har jeg nøye betraktet noen av de store kontemplative helgener og deres liv, og de fulgte heller ingen annen vei. Sankt Fransiskus viste det med sine sår, Sankt Antonius av Padua med Jesusbarnet, Sankt Bernard med sin kjærlighet til Kristi menneskenatur, Sankta Katarina av Siena og mange andre som Deres Nåde kjenner bedre enn jeg.

Vi må overgi oss helt i Guds hender og vandre denne vei i frihet. Hvis Hans Majestet ønsker å gi oss den høye rang av kammerherrer og la oss kjenne sine hemmeligheter, må vi ta imot det med glede.

Til slutt vil jeg si at alltid når vi tenker på Kristus, må vi minnes med hvilken kjærlighet han har gitt oss så mange nådegaver og det store kjærlighetspant som bevis på hvor høyt han elsker oss; kjærlighet avler kjærlighet. Og selv om vi er helt i begynnelsen og bare er elendige skapninger, må vi bestrebe oss på alltid å ha dette i tankene så vi kan vekke kjærligheten i oss; for hvis Gud en gang gir oss den nåde å prente kjærligheten inn i våre hjerter, vil alt bli lett. På kort tid vil vi ha oppnådd meget uten det minste besvær.

Den ganske så moderne redaktøren av bloggen PrayTell var i Amsterdam for et par uker siden, og gikk da til messen i den berømte Dominicuskerk, og skriver om besøket:

My first indication that Give Us This Day wouldn’t be of much use was when I looked at the Order of Worship handout. No Penitential Act, Gloria, or Collect. No first reading, responsorial psalm, second reading, Alleluia, or Gospel. Rather: song, prayer by female prayer leader, song repeated; welcome talk by another woman; song; a man read from Dorothee Sölle; homily by another woman; song; and on to the collection with piano intermezzo. Uh, no Nicene Creed. Then a table prayer with sung elements (no Sanctus) led by seven people (5 women, 2 men, none vested), and sharing of the bread and wine. Then general intercessions, blessing, and song. Coffee served at the platform.

I was flabbergasted by all this, to say the least. ….

Det var nok ingen gyldig katolsk messe som ble feiret denne dagen, og i en kommentar til innlegget (men så ble det tidlig stengt for flere kommentarer) skriver Paul Inwood:

… First of all, I agree that the Dominicuskerk is on the edge of the radar. It is heading towards what Huijbers and others described as a “post-Christian” incarnation. From what AWR says, it has moved even further than the last time I was there. I think the primary value at play in the gathering is that it is the assembly that confects the Eucharist: i.e. all are concelebrants in a deeper sense than RC theology would currently accept. Young people have drifted away because the advanced theological options espoused by communities such as this are simply too hard work for them.

Secondly, in earlier days the bishops recognized that by alienating themselves they would not help the pragmatic Dutch Church to get through the post-VII transition. A bishop like Zwartkruis would take tea every Sunday afternoon with his married clergy and his priests who had “left” but who were still actively ministering and had not been laicized (people like Oosterhuis, who BTW is a text writer rather than a composer). They would discuss pastoral strategy. This was not officially known, but many were aware of it.

A new generation of conservative bishops, led by the likes of Simonis, put paid to any future dialogue. A significant proportion of the Church simply went underground, and is still there. People are still attending some form of Eucharist — and it may bear some resemblance to AWR’s experience — just not visibly, unlike the Dominicuskerk folk; and so those people do not form part of the official statistics. In fact the bishops would prefer not to acknowledge their existence at all.

Thirdly, this is not just a Catholic problem. Non-catholic Christians in Holland are in the same situation. Official numbers have plummeted. Unofficial numbers are not accurately known any longer. …

I går kveld (vigilen) og i dag (høytiden) har vi feiret høytiden for Marias opptagelse i himmelen. Begge messene har samme presfasjon, som – etter en vanlig innledning og før en vanlig avslutning – tydelig uttrykker den katolske læren om denne høytiden:

I sannhet, det er verdig og rett,
vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
ved Kristus, vår Herre.

I dag er Jomfru Maria, Guds mor, tatt opp til himmelen.
I henne har den seirende Kirke sitt utspring;
hun er bildet på den fullkommenhet Kirken engang skal eie,
og for ditt folk på vandring mot deg er hun håpets og trøstens kilde.
Du ville ikke overgi hennes legeme til gravens oppløsning,
for av henne var det din enbårne Sønn ble født,
han som er livets opphav.

Derfor priser vi deg med englers kor,
idet vi med glede bekjenner: