Liturgi

En av bloggens lesere har nylig sendt meg en kommentar, som er ganske interessant, og som jeg derfor velger å legge ut som eget inlegg:

Apropos messen på latin, eller egentlig behovet for å bli enige om fellesspråk slik jeg ser det: I sommer opplevde Norge at to byer, Bergen og Oslo, har hatt store katolske utendørs prosesjoner. Slike offentlige prosesjoner er, eller kunne ha blitt, en kraftig og tiltrengt manifestasjon av katolsk tilstedeværelse, og dermed allminneligjøring, i et sekularisert Norge. Jeg mener det ligger et stort apostolisk potensiale i å allminneligjøre seg seg selv og ikke gjøre terskelen så unødvendig høy for å komme til Kirken. Jeg mener disse unike manifestasjonene dermed reduserte seg selv en del når så og si alle andre språk enn landets eget ble brukt i stor utstrekning. Ut fra et Urbi et Orbi-perspektiv, hvem mente man å henvende seg til? Var det det “mangfoldet” som skulle vises frem igjen? Verdenskirken? Synes ikke det uansett?

Ikke misforstå, jeg synes det var praktfullt at vi kom oss ut på gatene igjen etter noen hundreår innendørs. Men jeg er redd det tildels ble en “kultur”-manifestasjon – kultur her som i multikulti. Tilskuere og forbipasserende ville “forstått” latin som uttrykk for det genuint katolske. Og så selvfølgelig norsk for å forankre det universelle og overnasjonale lokalt.

Jeg tror ikke på latin som enespråk før latinskolene igjen er et universelt og obligatorisk faktum. Men det jeg derimot har tro på er at det i land som Norge og England, med masseinnvandring, må bli mulig å enes om å opprettholde latin som Kirkens universelle språk – i kompaniskap med landets eget verniculare språk. Dette for ikke å drukne i såkalte nasjonale messer og fragmentering.

Jeg nyter forøvrig nydelige novus ordo-messer på latin her jeg bor. Imidlertid lesninger og preken på norsk – det beste fra to verdener så og si. Vi har laget fine hefter med teksten på messens faste ledd på latin/norsk og latin/englesk. Enkelt og greit, og ordningen har stor språklig dekning.

Jeg er enig i at det nokså sjelden er aktuelt å lese messens lesninger på latin (men gjerne resten av messen, og ulike faste og universelle bønner), og etter min mening var det vel dette (og nesten ingenting annet) konsilfedrene hadde i tankene, da de la noen føringer til hvordan messen burde revideres.

Og her kan jeg legge til at man når som helst gjøre også når man feirer den tradisjonelle latinske messen i dag, også kan lese lesningene direkte på morsmålet, det har pave Benedikt tydelig skrevet i sitt motu proprio om utvidet tillatelse til å bruke den gamle messen.

Father Z. sier seg enig i denne overskrifta, og skriver i et innlegg på sin blogg:

Under another entry, long-time and perspicacious participant Henry Edwards wrote about the Extraordinary Form: «[T]here is no doubt that the glorious Missa Cantata that is the Sunday EF norm now was not always the majority EF experience. Not for nothing is the quip that Vatican II has done more good for the EF than the OF. So even as a seriously devoted EF advocate, I certainly have no desire to “go back”.

I agree. This is not about nostalgia, either. And I have gotten into trouble with some members of trad-nation by suggesting that the intervening years taught us a great deal about how to use the older form of our Catholic liturgical worship.

Father Z. skriver også i dette innlegget (litt underlig, og kanskje litt sjokkerende vil noen tenke) at Vatikankonsilets dokument om liturgien, Sacrosanctum Concilium (les det på norsk her), «tilhører tradisjonelle/ tradisjonalistiske katolikker, ikke de liberale» – han skriver mer om denne påstanden her.

Dette blogginnlegget karakteriseres også av de usedvanlig interessante kommentarene som følger. Her er de to første – én om hva målet med liturgirevolusjonen kanskje kan være:

I tend to agree with this. From what I’ve read, a lot of people took the Mass for granted before Vatican II. Too many Masses were Low Masses and too many celebrants raced through the rubrics. I think that being deprived of the TLM for 40 years has had an impact on people and made them realize how precious of a treasure it is. It’s an interesting parallel to the Israelites’ exile in Babylon. In both cases, God’s chosen people were taking him for granted and showing him disrespect, so he took away their most prized possession (for the Israelites, the Temple, for modern Catholics, the TLM). In both cases, the loss of this possession has made people realize its value. Hopefully now that this value has been realized we can move on to reclaiming our prized possession and making it widely available to every Catholic throughout the world.

Og én kommentar som beskriver katolske messer på 50- og 60-tallet:

Much as it is nice to dream of a time when all the music was splendid, when I was a kid in the 1950s to early 60s, our New York parish we had only two Masses with music a year: Christmas Eve and Easter (the Vigil, NOT the day Mass). The only other music was at Benediction after the 11 am. People avoided that Mass because it lasted over 40 minutes.

I used to dream that it was better in religious houses, but I had a recent conversation with friars of my own province, all ordained before 1955 as to that was typical at the the daily Conventual Solemn Mass in our house of studies. The answer: the Ordinary was sung to the Plainchant melodies, but all the Propers were recto tono. The only exception to this rule was on a few solemnities they sing the Introit (we call it the Officium) and Alleluia in chant, but all the other Propers (Graduals, Tracts, Offertories, Communions) were still in recto tono. The only days all propers were actually sung was Easter and Christmas. I understand that cloistered nuns did a little better than this, but that was it.

No wonder there was such a push among secular clergy to get permissions to replace the propers with hymns. Some might consider a classic hymn better than a snippet of Latin in recto tono. If a house of regular observance couldn’t manage all the Propers, then forget the usual parish.

FSSP i USA har laget et DVD om sitt virke, som også kan sees på YouTube:

Biskop Marc Aillet har i lang tid feiret den nye messen på latin og vært opptatt av den liturgiske tradisjonen, og etter at den gamle messen er blitt «frigjort» har han også begynt å feire denne, og oppfordret til at denne brukes i sitt bispedømme.

I boka «The Old Mass and the New» skriver han om hvordan pave Benedikt våget å gjøre det mange ikke ville like; i forordet skriver han bl.a. dette:

… The Pope felt quite free to take his time. After «much reflection [and] numerous consultations» and not without having «invoked the Holy Spirit and trusting in the help of God», he made his decision: the old and new Missals are called to coexist in the Church, the first as the extraordinary form, and the second as the ordinary form, of the single Roman rite. People got upset, and certain bishops even gave warm expression to their «perplexity» . Yet after a few weeks the excitement subsided, and everyone agreed to respect a desire for communion that cannot be rejected. In any case, for the moment, no one has been inundated with requests.

For some, the motu proprio is a victory; for others, a non-event. There is no doubt it is in the first place a gesture toward «coming to an interior reconciliation in the heart of the Church», made in the direction of some of the faithful who have great difficulty in living their communion in practice. Might not this kind of disciplinary measure, which assuredly has a highly symbolic value, nonetheless have the salutary effect of drawing the attention of both pastors and faithful toward taking more trouble about the dignity and the sacral nature of liturgical celebration? Might not this motu proprio quite simply have the purpose of relaunching the liturgical movement, which, as we certainly have to admit, had become somewhat bogged down in the marshy meanderings of unbridled creativity and arbitrary distortions? That is the view I shall take in these pages. …

Explaining the Motu Proprio Summorum Pontificum of Pope Benedict XVI.

Denne boka utgis i disse dager på Ignatius Press (og jeg må prøve å få tak i den så snart som mulig), og folaget presenterer boka slik:

In July 7, 2007, Pope Benedict XVI released his motu proprio Summorum Pontificum, allowing for unprecedented freedom for priests to celebrate the so-called Tridentine Mass, now referred to as the «Extraordinary Form» of the Mass, as opposed to the Mass of Paul VI, or the «Ordinary Form». In this new book by French bishop Marc Aillet, the historical and cultural impetus for the motu proprio as well as the rich tradition of liturgical reform are explored.

As a priest of the Community of Saint Martin, which celebrates the Mass of Paul VI in Latin, Bishop Aillet has been committed to the promotion of liturgical reform that is rooted in tradition for many years. As bishop of the diocese of Bayonne in France, he has been instrumental in reintroducing the Extraordinary Form in his diocese.

En annen biskop sier om denne bokas tema:

«This motu proprio is by no means a step backward. The gesture of reconciliation it expresses calls with prophetic voice for a liturgical renewal based on an increased theological and spiritual appreciation of the principles of the liturgical reform of Vatican II.»

En leser tipset meg i går om to prgrammer som tar for seg deg nye og den gamle messen. Av de to programmene likte jeg best det andre, som har et langt intervju med Fr. Paul Nicholson, en kanadisk prest som også bruker den tradisjonelle latinske messen – i tillegg til novus ordo (selvsagt, siden han er sogneprest i en vanlig, katolsk menighet). Det han sier om hvorfor han begynte å feire den gamle messen, kjenner jeg meg igjen i. (Det første programmet i serien har også mye interessant informasjon, men oppleves vel som litt for amerikansk i stilen.)

Programmet jeg anbefaler mest kan sees HER – og første program i serien HER.

I bloggen ‘Som i et speil’ er det i dag kommet et innlegg kalt Ny eller gammel messeliturgi? – les det gjerne med det samme. Det er et grundig innlegg fra en person som også kjenner den gamle messen godt fra tidligere tider, og det er også et innlegg som er ganske negativt til den gamle messen. Enkelte positive elementer trekkes likevel fram, og det gjøres samtidig klart at det har vært en hel del misbruk av den nye messen de siste 40 år.

Forfatteren syns også gjerne at messen kan feires ad orientem ved en del anledninger, at det (alltid) bør være et synlig kors på alteret, og at latin kan også gjerne brukes til en viss grad – men i det store og hele er han svært glad for den nye messen. Det må han gjerne være, og jeg er også glad i den nye messen, samtidig som jeg er opptatt hvordan den best kan feires – og i det arbeidet har jeg fått svært mye hjelp av den gamle messen.

Det som skjemmer innlegget er likevel (og litt overraskende) en del faktafeil. For det ene hadde den gamle messen aldri vært helt forbudt; pave Paul VI ga helt fra starten av tillatelser til å feire den, og pave Johannes Paul II utvidet denne tillatelsen to ganger – det var opp til biskopene å godkjenne bruk av den gamle messen, og paven ba dem være generøse (men dessverre vare det få biskoper som hørte på ham). For det andre er det (selvsagt) ikke forbudt å feire messen ad orientem, faktisk forutsetter en del rubrikker i den nye messen dette, når de sier at presten skal vende som mot folket. Regelen som sier at «alteret skal bygges adskilt fra veggen», handler om nye alter, og de skal være et stykke fra veggen slik at man skal kunne bruke dem fra begge sider. For det tredje tror jeg heller ikke det er korrekt at kardinal Ratzinger i sin bok om liturgien (der han argumenterer tydelig for å feire messen ad orientem) også går sterkt inn for at canonbønna må sies stille igjen.

Akkurat det med canon er nok et avgjørende skille mellom de to messeformene. Denne bønna kan sies høyt av presten, på morsmålet, med presten vendt mot folket og nær folket. Da får alle med seg hva som skjer, og man oppfatter handlingen i stor grad som et måltid – og kanskje høytidligheten og helligheten i handlingen får mindre oppmerksomhet. Om canon sies stille, med presten vendt mot Gud (når han bærer fram messens høyhellige offer), kan det være noe mer krevende å følge med, men det høytidelige og hellige, og fokuset på Gud, er i alle fall svært tydelig.

Til slutt er det interessant for meg å lese en beskrivelse av en messe jeg selv feiret i sommer, der det i tillegg til den tradisjonelle messen var svært flott sang og musikk, og svært mange av de tilstedeværende var ikke katolikker:

Når jeg i de senere årene har deltatt i tridentinske messer, har nok menigheten vært mer samlet – de fleste kom jo nettopp fordi de likte den tradisjonelle liturgien, de var entusiastiske i utgangspunktet. Annerledes var det imidlertid da jeg i sommer deltok i en tridentinsk messe i en katedral. Den vekket sterke minner fra min ungdoms messer. Presten sto ved alteret, langt oppe fra folket i kirkeskipet. Under den eukaristiske bønnen verken hørte eller så vi hva som skjedde, med unntak av bønnen og elevasjonen ved forvandlingen. Selv hadde jeg en svært splittet vurdering av denne messen. På den ene siden syntes jeg at den passet godt i den praktfulle katedralen, og at den skapte en svært fin ramme rundt den store begivenheten som var foranledningen. Samtidig opplevde jeg på nytt det store skillet mellom menigheten og det som skjedde ved alteret.

Kardinal Antonio Cañizares Llovera ga et intervju til den tyske, katolske avisa Die Tagespost, på treårsdagen for offentliggjøringa av pave Benedikts motu proprio om den gamle messen. Dette er nå oversatt til engelsk og kan leses i sin helhet på TLM-bloggen. Her er noe av innholdet som jeg syns passer spesielt godt på prestene:

What elements of the extraordinary form might also be integrated into the ordinary form of the rite?

The sense for the mystery and of the sacred, and above all the sense for what God’s reign means. It is about the greatness of God and the mystery of God. Man really is always unworthy to share in this divine gift of the liturgy. We need again to acknowledge God’s right, the «ius divinum» – the sooner the better. Today liturgy often appears as something that man has a right to and in which he acts. This reflects the secularisation of our society, while other aspects fade behind it. This has led to the reform of the Second Vatican Council not unfolding its wealth and greatness as hoped.

What do you recommend to the priests? Where should they start?

The priests should again prepare for Mass as provided in the extraordinary form. The same goes for the penitential rite and the awareness that we are essentially not worthy of celebration, but put our trust in the mercy and the forgiveness of God and thus approach God’s presence in the celebration. A treasure that we must not forget is the offertory as it is described in the prayer texts [sc. of the extraordinary form]. That expresses a deep attitude. We should internalise it. … …