Teologi

St. Olav tidsskrift

St. Olav tidsskrift har nylig kommet ut med et nytt nummer, med flere interessante artikler. Jeg skal ta med noen få utdrag på min blog etter hvert, og minner også at St. Olav nå nylig har fått opp sin egen nettside på adressen http://stolav.katolsk.no (Oppdatering: sidene ble stengt vinteren 2009 pga inaktivitet.)

Her er innholdsfortegnelsen for nr. 4 – 2007:

Redaktørens hjørne: Dristige europeere – Av Henrik Holm

Den åpne kirke som kulturfenomen – Av Ola Tjørhom

Veien til Emmaus
‑ om abbè Pierre – Av Reidun Iversen

Store tanker om lite ord – Av Helge Erik Solberg

Intervju med Astrid Johannessen – På vei mot Jerusalem

Debatt: Kirken i historien og historien i Kirken – Av Henrik von Achen

En norsk studie om den store spanske dikter Calderón – Av Kåre Langvik‑Johannessen

Alvorlig talt: Kristendommens betydning for Europa – Av Janne Haaland Matlary

Bokanmeldelse: Den kristne tragedie – Av Ronny Spaans

Blikk på tiden: Glede – Av Henrik Holm

Forholdet til Kristus – det aller viktigste for pave Benedikt

Fredag kveld leste jeg en lang og svært interessant artikkel om hva som er det aller viktigste for pave Benedikt. John Allen skrev stykket etter å ha lest grundig gjennom pavens nye bok om Jesus fra Nasaret, samt å ha analysert også andre ting paven har gjort det siste året. Han skriver:

I set myself the task of studying the book «Jesus of Nazareth». The key question is, «Why this subject, and why now?» Yes, a pope talking about Jesus is hardly a thunderclap — but a pope talking about prayer or morality would be equally par for the course. Given Benedict’s fascination with liturgy, one might have expected him to turn his pen to that theme if it were purely a matter of indulging his own interests, or settling old academic scores. Yet the pope himself hinted that something more urgent is involved in Jesus of Nazareth, writing that he devoted «all his free moments» after his election to finishing the book. To be honest, that’s a bit of misdirection; popes don’t really have «free time,» and in any event, how they fill the moments in their day which are not formally scheduled usually is a good indicator of their real priorities. Thus the choice to write on Jesus, striving to put the Jesus of history and the Christ of faith back together again, is hardly casual.

What seems clear is that the motive for the book is also emerging as the core doctrinal concern of this pontificate: Christology. Put in a nutshell, Benedict’s thesis in Jesus of Nazareth is that there can be no humane social order or true moral progress apart from a right relationship with God; try as it might, a world organized etsi Deus non daretur, «as if God does not exist,» will be dysfunctional and ultimately inhumane. Jesus Christ, Benedict insists, is «the sign of God for human beings.» Presenting humanity with the proper teaching about Jesus is, therefore, according to Benedict, the highest form of public service the church has to offer.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Ekteskapsforberedelse – mange vil gifte seg

I vinter har jeg forberedt seks par som skal gifte seg til sommeren; noen par har jeg forberedt på norsk, noen på engelsk, og ett par til og med (delvis) på tysk. Noen skal gifte seg her i Stavanger (i vår egen kirke, i Domkirken og på Utstein kloster) og andre (halvparten) forbereder seg her for å gifte seg i utlandet (Spania, Frankrike og Litauen) og faktisk er alle parene økumeniske; katolsk-protestant i fem tilfeller, katolsk-ortodoks i ett.

Før en katolsk vielse må man forberede seg. Familiesenteret i Oslo katolske bispedømme har nylig utarbeida et godt undervisningsopplegg, som vi bruker der vi kan snakke norsk. På andre språk ligger det noe passende materiale på nettet, og faktisk viser det seg at Den katolske kirkes katekismes framstilling av ekteskapet er en god start for en bibelsk og teologisk forståelse av ekteskapet – og den fins på nettet på mange språk.

Her er katekismen oppsummering av hva ekteskapet er:

1659. Den hellige Paulus sier: «Ektemenn! Ha deres hustruer kjær, slik som Kristus viste sin kjærlighet til Kirken (…). Disse ordene rommer et stort mysterium, – jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken» (Ef 5, 25. 32).

1660. Ektepakten, hvor mann og kvinne oppretter seg imellom et inderlig fellesskap i liv og kjærlighet, ble grunnlagt av Skaperen og gitt særegne lover av Ham. Etter sin natur er den innrettet til ektefellenes beste, samt for å unnfange og oppdra barn. Ekteskap mellom døpte ble av Herren Kristus opphøyet til sakraments verdighet.

1661. Ekteskapets sakrament betegner foreningen mellom Kristus og Kirken. Det gir ektefellene den nåde å elske hverandre med den kjærlighet Kristus har til Kirken; slik fullkommengjør sakramentets nåde den menneskelige kjærlighet mellom ektefellene, styrker den uoppløselige enhet mellom dem og helliggjør dem på veien mot det evige liv.

Kristi kors er menneskehetens frelse

Vår Herre ble trådt under føtter av døden, men til gjengjeld tråkket han på døden som på en vei. Han underkastet seg døden og gikk inn i den frivillig for å tilintetgjøre døden, mot dødens vilje. Vår Herre bar selv sitt kors, slik døden ville; men på korset ropte han høyt og kalte de døde opp av dødsriket, selv om døden ikke ville. Døden gav ham banesår ved hjelp av det legeme han hadde; med samme våpen overvant han døden.

Guddommen skjulte seg under menneskenaturen og kom på kloss hold av den morderiske død, og dermed ble døden drept. Døden drepte det naturlige liv, det overnaturlige liv drepte døden selv. Fordi døden ikke kunne sluke ham uten at han hadde et legeme, fordi helvetet ikke kunne svelge ham om han ikke hadde kjøtt, kom han til jomfruen for der å hente seg en stridsvogn han kunne kjøre ned i underverdenen på. I det legemet han tok opp i seg, stormet han dødsriket, rev opp skattkamrene der og kastet skattene for alle vinder.

Eukaristien er pant på oppstandelsen

På alle måter ugudelige er de som forkaster hele Guds råd til frelse, som benekter at legemet kan bli frelst og håner troen på dets gjenfødelse og sier at det ikke kan bli uforgjengelig. Men dersom kjødet ikke kan bli frelst, da har heller ikke Herren løskjøpt oss ved sitt blod, da er heller ikke den eukaristiske kalk samfunn med hans blod, da er heller ikke det brød vi bryter, samfunn med hans legeme. Det finnes ikke noe blod som ikke kommer fra blodårene, kjøttet og resten av det som mennesket består av, og som Guds Ord virkelig ble og slik løskjøpte oss ved sitt blod. Derfor er det apostelen sier: ”I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse».

Og fordi vi er lemmer på hans legeme og næres ved hjelp av det skapte, den skapning han selv stiller til rådighet for oss ved å la solen gå opp og la det regne slik han vil, sa han at den kalk som stammer fra skaperverket, var hans eget blod, blod som styrker vårt eget blod, og han stadfestet at det brød som kommer fra skaperverket, var hans eget legeme som nærer vårt eget legeme.

Ordinasjonen av prester – biskopenes medarbeidere

Før dagens prestevielse – for Fredrik Hansen, der jeg skal delta sammen med 30-40 prester – har jeg lest gjennom og presenterer noe av det Katekismen sier om ordinasjonens sakrament. Jeg har fornorsket noen av sitatene – de som er sitert på danske fra Vatikankonsilets Presbyterorum ordinis, og bare tatt med deler av det som står på denne siden i Den katolske kirkes katekisme.

1562. «Kristus, som Faderen helliget og sendte til verden, har ved sine apostler gjort deres etterfølgere, biskopene, delaktige i sin vielse og sin sendelse. Og med full rett har biskopene igjen i større eller mindre grad overdratt noe av sin embetsbyrde til ulike underordnede». «Deres tjenende embete er så i underordnet grad blitt gitt videre til prestene, for at disse, når de er blitt opptatt i prestestanden … skal være den biskoppelige stands medarbeidere».

1563. «For så vidt som prestenes embete er forbundet med den biskoppelige stand, har de del i den myndighet hvormed Kristus selv oppbygger, helliger og leder sitt legeme. Derfor bygger det særlige prestedømme ganske visst på de sakramenter, hvorved menneskene innvies til kristenlivet, men det meddeles allikevel et særlig sakrament, der prestene ved Den Hellige Ånds salvelse får innpreget et særlig tegn som likedanner dem med Presten Kristus, for at de personlig skal kunne virke på Kristi vegne».

Pavens bok om Jesus fra Nasaret


Father John Zuhlsdorf var sist fredag på en pressekonferanse i Roma, der pave Benedikts bok «Jesus fra Nasaret» – som utgis i dag, på hans fødselsdag – ble presentert. Han srkiver en lang tekst om boka, som jeg tar med noen klipp fra her. Les hele teksten her. (Boka kan forhåndsbestilles fra bl.a. Amazon i England – se her.)

The book is intended to be “pastoral”. At the same time it is to be “a rigorous work of theology”. I am not sure how the pastoral thing is going to work out: the Italian edition has 446 dense pages. And I mean conceptually dense. It is truly the work of Joseph Ratzinger. ….

He wrote the book duing the last few summers, which astonishes me, given his many cares. Clearly he gave a lot of thought to it before he wrote it. Thought and prayer, which turns out to be an important dimension of the book. Without snuffing out faith in his intellectual examination Pope Ratzinger remains an objective hunter after the Truth. So, the Pope puts himself into the modern public square, the post-Christian and post-modern areopagus. He does so as a man of rigorous intellectual discipline but also a man of faith. Faith not just in abstractions, but in a Person. … …

In the book, one of the Pope’s goals is to employ the historical-critical method of exegesis, a scientific method, which embraces its advantages and also recognizes its limitations. For example, in his preface he reminds us that the historical-critical method, as indispensible as it is, nevertheless is forced to leave the Word of God in the past only. But the Word is always in the now too, it is present. Exegetes must not fall into that trap. Ratzinger examines biblical with an eye to their completeness, which is not in contradiction with the historical-critical method, but develops it in an organic manner and turns it into theology true and properly understood.

Pave Benedikt som lærer

George Weigel, som har skrevet en stor biografi om Johannes Paul II, og er ‘senior fellow’ ved ‘the Ethics and Public Policy Centre’ i Washington DC, skriver i britiske The CatholicHerald en lang og interessant artikkel om pave Benedikt som lærer. Her skriver han bl.a.: Here is a master-teacher, distilling decades of research and reflection into a body of truths that he manages to convey in language and imagery accessible to those untrained in theology and philosophy – which is to say, to the overwhelming majority of the human race. The enormous crowds at his general audience addresses testify to the hunger for truth which Pope Benedict has touched.

Weigel nevner her også boka ‘Christianity and the Crisis of Cultures’, der pave Benedikt distils a lifetime of reflection on the relationship between faith and reason, and on the cultural consequences of a collapse of both faith and reason, into a challenge of prime importance for the entire world – but especially for Europe, in its current crisis of civilisational morale.

I denne boka organiserer paven sine argumenter om kulturens krise i flere hovedpunkter, og Weigel nevner fire av disse som de viktigste:

Proposition 1: We live in a moment of dangerous imbalance in the relationship between the West’s technological capabilities and the West’s moral understanding.

Proposition 2: The moral and political lethargy we sense in much of Europe today is one by-product of Europe’s disdain for the Christian roots of its unique civilisation, a disdain which has contributed in various ways to the decline of what was once the centre of world culture and world-historical initiative.

Proposition 3: The abandonment of Europe’s Christian roots implies the abandonment of the idea of “Europe” as a civilisational enterprise constructed from the fruitful interaction of Jerusalem, Athens, and Rome. This infidelity to the past has led, in turn, to a truncated idea of reason, and of the human capacity to know, however imperfectly, the truth of things, including the moral truth of things. There is a positivism shaping (and mis-shaping) much of Western thought today – a positivism that excludes all transcendent moral reference points from public life.

Proposition 4: The recovery of reason in the West would be facilitated by a reflection on the fact that the Christian concept of God as Logos helped shape the distinct civilisation of the West as a synthesis of Athens, Jerusalem, and Rome. If men and women have forgotten that they can, in fact, think their way through to the truth of things, that may have something to do with the European forgetfulness of God which Aleksandr Solzhenitsyn identified as the source of Europe’s 20th-century civilisational distress.

LES HELE ARTIKKELEN «Pave Benedikt XVI: en god lærer».

Den nye skapning i Kristus

Det er til dere jeg vil tale, nyfødte barn, dere spebarn i Kristus, Kirkens nye avkom, Faderens gunstbevisning, Moderens frukt, fromme spirer, nye skare. blomster til vår heder og frukt av vårt strev, min glede og min æreskrans, alle dere som står fast i Herren! Jeg gjør apostelens ord til mine og sier til dere: ”Natten er nesten omme, dagen er nær. Legg av mørkets gjerninger og spenn på dere lysets våpen. Lev sømmelig som ved høylys dag, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, ikke i fiendskap og nag. Nei, ifør dere Herren Jesus Kristus, og ha ikke slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær», slik at dere også ved deres livsførsel ifører dere ham som dere iførte dere i sakramentet. ”Alle dere som er døpt i Kristus, har iført dere Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus”.

Dette virker sakramentet, for det er det nye livs sakrament. Her og nå utvirker det forlatelse for alle forgangne synder, men det fullbyrdes først ved de dødes oppstandelse. ”For dere er begravet med Kristus ved dåpen til døden, slik at, som Kristus oppstod fra de døde, skal også dere vandre i et nytt levnet». Nå vandrer dere i tro, for så lenge dere har hjemme i dette dødelige legeme, er dere borte fra Herren. Men dere har en trygg og sikker vei frem til ham dere går i møte, for denne veien er det mennesket Kristus Jesus ville bli for oss.

Ny bok om skapelse og evolusjon


«Darwin kan ikke bevises», sier Pave Benedikt XVI, ifølge Vårt Land, og «kommer med kritiske kommentarer til Darwin.

I en ny bok hyller paven fremskrittene som vitenskapen har gjort, samtidig som han stiller kritiske spørsmål ved evolusjonsteorien. Dette skal være første gang Benedikt uttaler seg offentlig om sitt syn på skapelse og utvikling etter at han ble valgt til pave for to år siden.» LES VL’s ARTIKKEL.

På nettestedet til Sankt Ulrich Verlag finner vi en omtale av den nye boka (som så langt ikke er utkommet på engelsk). Her refereres det til kardinal Schönborns artikkel om evolusjon i New York Times i 2005, som skapte stor interesse og store kontroverser.

Dette førte til at kardinalen ble invitert til den årlige samlinga av Razingers studenter, som i fjor høst samlet seg til samtaler om skapelse og evolusjon. Denne boka referer så det som ble diskutert på dette møtet. Dieser Band dokumentiert die aufsehenerregende Tagung, zu der Papst Benedikt XVI. im Jahr 2006 in die päpstliche Sommerresidenz Castelgandolfo über das Thema „Schöpfung und Evolution“ eingeladen hat: mit den dort gehaltenen Vorträgen aus Naturwissenschaft, Philosophie und Theologie sowie der Diskussion, an der Papst Benedikt XVI. selbst durch viele Gesprächsbeiträge teilgenommen hat.

Italias forhold til “den nye” paven

Fr. John Zuhlsdorf skrev nylig en interessant artikkelen om hva slags krefter pave Benedikt kjemper med og mot i Italia, og hvordan pavens forhold til Italia har utviklet seg. Denne posten har ligget og «ventet» på min blog en ukes tid, og jeg har ikke hatt tid til å skrive noe mer av egne tanker om hvordan pave Benedikt påvirker Kirken og Italia. Men les dette selv, og dann deres eget inntrykk.

In Italy, Pope Benedict is making a huge splash. Since he was elected, the left-wing has gone nearly insane with confusion and rage. The main-stream press is waging a bitter campaign against him and the Church. The problem is that he is hugely popular especially among young people who are beginning to ask questions of their teachers and others about things they are not supposed to question (the left-wing agenda). Since the education system in Italy has been run by Communists for decades, this question asking trend is a very bad development. And… it is the Pope’s fault! If John Paul captured the imagination of young people and drew them in, they are now listening to Benedict with rapt attention. He is the only great public figure saying anything new or that makes sense. While the secularists are all shrieking about «thinking outside the box», the Pope is the only one really doing it.

Benedict XVI is handling a great number of very difficult issues both in Italy itself, in larger Europe, and within the Church. There is huge tension now because he just isn’t doing what every splinter group thinks he ought to be doing. Instead the Pope is being the Pope.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Himmelbrødet og frelsens kalk

Det som den salige Paulus lærer, er nok til å gi dere full forvissning angående de guddommelige mysterier dere er blitt funnet verdige til å ta del, for dere er nå blitt samme legeme og samme blod som Kristus. Han sier nemlig: ”For i den natt da han ble forrådt, tok vår Herre Jesus Kristus et brød, takket, brøt det, gav det til sine disipler og sa: ta og ét, dette er mitt legeme”. Han tok også kalken, takket og sa: ”Ta og drikk, dette er mitt blod”. Siden han om brødet sier rett ut: ”Dette er mitt legeme», hvem skulle senere vage a motsi ham? Og siden han forsikrer: ”Dette er mitt blod», hvem skulle trekke det i tvil og si at det ikke er hans blod?

La oss derfor med full visshet spise av brødet og drikke av kalken som av Kristi legeme og blod. I brødets skikkelse får du legemet, i vinens skikkelse får du blodet, slik at du, ved å få del i Kristi legeme og blod, blir samme legeme og samme blod som han. På denne måten blir vi ”Kristusbærere», siden hans legeme og blod blir spredt rundt i våre legemsdeler. Slik blir vi, ifølge den salige Peter, delaktige i den guddommelige natur.

Salving i den Hellige Ånd

Dere er blitt døpt i Kristus, dere har iført dere Kristus og er blitt likedannet med Guds Sønn. Gud hadde nemlig forutbestemt oss til å bli hans barn, og han har gjort oss likedannet med Kristi herlighetslegeme. Dere er blitt Kristi, den salvedes, likemenn og kalles med rette ,salvede». Gud sier om dere: ”Rør ikke mine salvede». Dere er de salvede, for dere har fått den Hellige Ånds merke. Og alt skjedde med dere i bilder, for dere er Kristi bilder.

Da Kristus hadde vasket seg i jordanelven og latt vannet komme i berøring med guddommens legeme, steg han opp av det. Da kom den Hellige Ånd med selve sitt vesen over ham – likt hvilte over likt. Også dere ble salvet da dere var steget opp av døpefontens hellige vann. Dette var avbildet av den salving Kristus ble salvet med, det vil si den Hellige Ånd.

Dåpen er tegnet på Kristi lidelse

Dere ble leiet frem til den guddommelige dåps hellige dam, slik Kristus ble båret fra korset til gravmælet foran oss. Og hver enkelt av dere ble spurt om dere tror på Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Dere avla denne frelsende bekjennelse, og tre ganger ble dere dykket under vann og tre ganger kom dere opp igjen. Slik uttrykte dere på symbolsk vis Kristi tre dager lange opphold i graven. Slik vår Frelser tilbragte tre dager og tre netter i jordens skjød, slik etterlignet dere ved den første oppstigning Kristi første dag i graven, og ved nedstigningen etterlignet dere natten.

Den som er ute om natten, ser slett ingenting, men den som er ute om dagen, vandrer i lys. Da dere var under vannet, så dere ingenting, slik som om natten. Da dere kom opp igjen, var det som om dagen. Dere døde og fødtes på en og samme tid, for dette frelsende vann er både deres grav og deres mor.

Nattverdens mysterium

Denne uka var det i Den katolske kirke tidligere innvielse av de nydøpte i Kirkens største mysterier, siden de ikke kunne få lære noe særlig om f.eks. nattverden før de var døpt – som de ble påskenatt. Jeg kikket på noen av Kirkens mysterier, og kom nokså tilfeldig over et dokument om nattverden fra 1982: Nattverden – Herrens måltid. Uttalelse fra den katolsk-lutherske samtalegruppen i Norge.

Jeg tillater meg å sitere litt fra dette dokumentet, som fortsatt er svært aktuelt, og jeg siterer fra det som skaper mest problemer i forholdet mellom lutheranere og katolikker i synet på nattverden. Fra dokumentets del II. 2 Nattverden og Kristi korsoffer:

I henhold til Jesu innstiftelse feirer vi nattverd til minne om ham som døde for våre synder og oppsto til vår rettferdiggjørelse. Derfor betegner vi ofte nattverden som et minnemåltid, hvor vi «forkynner Herrens død inntil han kommer». (1. Kor. 11:26.) (Jfr. her det såkalte anamnetiske aspekt.) Når det i innstiftelsesordene tales om å feire nattverdmåltidet «til minne om» Jesus Kristus, (1. Kor. 11:24 f) betyr det ikke bare at vi tenker på ham, men det innebærer også at han selv kommer til oss og at vi – når vi mottar brødet og vinen – ved Guds nåde får del i fruktene av hans korsoffer. I tilslutning til «Herrens måltid», § 56 bekjenner vi sammen at dette offer er det en gang for alle fullbyrdede offer for verdens synder. Det kan verken gjentas, erstattes eller utfylles. (Jfr. også §§ 38 og 61.) Nattverden er Guds gave til oss, og vi vender oss i denne hellige handling til Gud med lovprisning og takk for hans gave og med bønn om at nattverden må styrke oss til kjærlighetens tjeneste for vår neste. Takken og tjenesten skal være vårt åndelige offer. (Jfr. Rom. 12:1, Hebr. 13:15, 1. Pet. 2:5.)

Når katolikkene lærer at nattverden – foruten å være en gave fra Gud – også rettes til ham som et virkelig offer, bygger de på den overbevisning at Kristi korsoffer og messeofferet er numerisk identiske. Messeofferet føyer intet til korsofferet. Jesu offer på Golgata blir nærværende på en ublodig måte i nattverden. Jesus Kristus selv er offergaven, hengitt til oss og for våre synders skyld. Samtidig er Jesus presten som ofrer seg selv til Faderen for oss og i vårt sted som den nye Adam. (Jfr. Rom. 5:12-21.) Fordi vi er syndere, er vi ute av stand til selv å frembære et offer til Guds velbehag. Derfor bærer Jesus dette offer frem som den nye stamfar og representant for hele menneskeslekten. Dette gjelder både de levende og de døde, hvis tro Gud alene kjenner. Dermed er vi alle inkludert i Kristi offer. Bare fordi vi slik er tatt med i hans offer, kan vi si at vi (dvs. Kirken, bestående av både Kristus som hodet og oss som lemmene) frembærer et virkelig sonoffer når vi feirer nattverden.

Katolikkene mener at man overser et sentralt bibelsk aspekt (Kristus som ofrer seg til Faderen som representant for menneskeheten, jfr. Rom. 5) når man reduserer offeraspektet ved nattverden til bare et takkoffer vi frembærer for Gud.

Kristus er oppstandelsens og livets opphav

Det er gleden over vår gjenvunne frelse Paulus minnes når han utbryter: ”Som døden kom inn i verden gjennom Adam, slik får verden frelsen tilbake gjennom Kristus”, og videre: ”Det første menneske var fra jorden og var jordisk; det annet menneske er fra himmelen og er himmelsk», og han legger til: ”Likesom vi har båret den jordiskes bilde», det vil si det gamle menneskets bilde i vår misgjerning, ”slik skal vi bære den himmelskes», hvilket betyr at vi er godtatt, forløst, forsonet og renset og eier den frelse i Kristus som er blitt menneskeheten til del.

Derfor sier apostelen også: ”Begynnelsen er Kristus», det vil si at det er han som er opphav til oppstandelse og liv, ”deretter de som hører Kristus til», hvilket betyr at de som lever etter det forbilde på renhet som han satte,

Kristus måtte lide og slik gå inn til sin herlighet

Selv om Kristus ved alt han sa og gjorde, til fulle viste at han er Gud og altets Herre, sa han til disiplene da han ville dra opp til Jerusalem: ”Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til hedningene og yppersteprestene og de skriftlærde, og han skal bli pisket og hånet og korsfestet”. Dette sa han fordi det var i samsvar med det profetene hadde spådd om det endelikt han skulle få i Jerusalem.

Siden da den guddommelige Skrift alt fra begynnelsen av hadde forutsagt at Kristus skulle dø, og lide før han døde, slik hadde den også forutsagt hva som skulle skje med hans døde legeme etter døden. Den sier også at Gud, som dette skjer med, er ute av stand til å lide og er udødelig. Ellers ville han jo ikke være Gud, med mindre vi trenger inn i ikarnasjonens virkelighet og der finner grunnlaget for på rett og verdig vis å kunne bekjenne begge deler, det vil si både at han led og allikevel var ute av stand til å lide.

Kristi seiersrop

Forstå da, mine kjære, på hvilken måte påskens mysterium både er nytt og gammelt, både evig og timelig, både forgjengelig og uforgjengelig, både dødelig og udødelig: Det er gammelt ifølge Loven, nytt ifølge Ordet, timelig gjennom forbildet, evig gjennom nåden, forgjengelig gjennom fåret som slaktes, uforgjengelig gjennom livet fra Herren, dødelig gjennom graven i jorden, udødelig gjennom oppstandelsen fra de døde. Loven er gammel, men Ordet er nytt; forbildet er timelig, men nåden evig, fåret er forgjengelig, men Herren uforgjengelig, han som ble slaktet som et lam og oppstod som Gud. «Han ble ført bort som et får for å slaktes», men han var intet får, ja, som et umælende lam, men han var intet lam.

Herrens nedferd til dødsriket

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket. Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, han som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme og ropte ut: «Jeg hører fottrinn av en som kommer!» Og mens han talte, trådte Herren inn.

Kraften i Kristi blod

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som ar tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

”Slakt et årsgammelt lam», sier Moses, ”og smør blodet å dørene». Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod rine befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side.

Skroll til toppen