TLM

Bruken av latin – fra en leser

Liturgi, TLM /

En av bloggens lesere har nylig sendt meg en kommentar, som er ganske interessant, og som jeg derfor velger å legge ut som eget inlegg:

Apropos messen på latin, eller egentlig behovet for å bli enige om fellesspråk slik jeg ser det: I sommer opplevde Norge at to byer, Bergen og Oslo, har hatt store katolske utendørs prosesjoner. Slike offentlige prosesjoner er, eller kunne ha blitt, en kraftig og tiltrengt manifestasjon av katolsk tilstedeværelse, og dermed allminneligjøring, i et sekularisert Norge. Jeg mener det ligger et stort apostolisk potensiale i å allminneligjøre seg seg selv og ikke gjøre terskelen så unødvendig høy for å komme til Kirken. Jeg mener disse unike manifestasjonene dermed reduserte seg selv en del når så og si alle andre språk enn landets eget ble brukt i stor utstrekning. Ut fra et Urbi et Orbi-perspektiv, hvem mente man å henvende seg til? Var det det “mangfoldet” som skulle vises frem igjen? Verdenskirken? Synes ikke det uansett?

Ikke misforstå, jeg synes det var praktfullt at vi kom oss ut på gatene igjen etter noen hundreår innendørs. Men jeg er redd det tildels ble en “kultur”-manifestasjon – kultur her som i multikulti. Tilskuere og forbipasserende ville “forstått” latin som uttrykk for det genuint katolske. Og så selvfølgelig norsk for å forankre det universelle og overnasjonale lokalt.

Jeg tror ikke på latin som enespråk før latinskolene igjen er et universelt og obligatorisk faktum. Men det jeg derimot har tro på er at det i land som Norge og England, med masseinnvandring, må bli mulig å enes om å opprettholde latin som Kirkens universelle språk – i kompaniskap med landets eget verniculare språk. Dette for ikke å drukne i såkalte nasjonale messer og fragmentering.

Jeg nyter forøvrig nydelige novus ordo-messer på latin her jeg bor. Imidlertid lesninger og preken på norsk – det beste fra to verdener så og si. Vi har laget fine hefter med teksten på messens faste ledd på latin/norsk og latin/englesk. Enkelt og greit, og ordningen har stor språklig dekning.

Jeg er enig i at det nokså sjelden er aktuelt å lese messens lesninger på latin (men gjerne resten av messen, og ulike faste og universelle bønner), og etter min mening var det vel dette (og nesten ingenting annet) konsilfedrene hadde i tankene, da de la noen føringer til hvordan messen burde revideres.

Og her kan jeg legge til at man når som helst gjøre også når man feirer den tradisjonelle latinske messen i dag, også kan lese lesningene direkte på morsmålet, det har pave Benedikt tydelig skrevet i sitt motu proprio om utvidet tillatelse til å bruke den gamle messen.

En liturgisk fornyelse var helt nødvendig på 60-tallet

Liturgi, TLM /

Father Z. sier seg enig i denne overskrifta, og skriver i et innlegg på sin blogg:

Under another entry, long-time and perspicacious participant Henry Edwards wrote about the Extraordinary Form: «[T]here is no doubt that the glorious Missa Cantata that is the Sunday EF norm now was not always the majority EF experience. Not for nothing is the quip that Vatican II has done more good for the EF than the OF. So even as a seriously devoted EF advocate, I certainly have no desire to “go back”.

I agree. This is not about nostalgia, either. And I have gotten into trouble with some members of trad-nation by suggesting that the intervening years taught us a great deal about how to use the older form of our Catholic liturgical worship.

Father Z. skriver også i dette innlegget (litt underlig, og kanskje litt sjokkerende vil noen tenke) at Vatikankonsilets dokument om liturgien, Sacrosanctum Concilium (les det på norsk her), «tilhører tradisjonelle/ tradisjonalistiske katolikker, ikke de liberale» – han skriver mer om denne påstanden her.

Dette blogginnlegget karakteriseres også av de usedvanlig interessante kommentarene som følger. Her er de to første – én om hva målet med liturgirevolusjonen kanskje kan være:

I tend to agree with this. From what I’ve read, a lot of people took the Mass for granted before Vatican II. Too many Masses were Low Masses and too many celebrants raced through the rubrics. I think that being deprived of the TLM for 40 years has had an impact on people and made them realize how precious of a treasure it is. It’s an interesting parallel to the Israelites’ exile in Babylon. In both cases, God’s chosen people were taking him for granted and showing him disrespect, so he took away their most prized possession (for the Israelites, the Temple, for modern Catholics, the TLM). In both cases, the loss of this possession has made people realize its value. Hopefully now that this value has been realized we can move on to reclaiming our prized possession and making it widely available to every Catholic throughout the world.

Og én kommentar som beskriver katolske messer på 50- og 60-tallet:

Much as it is nice to dream of a time when all the music was splendid, when I was a kid in the 1950s to early 60s, our New York parish we had only two Masses with music a year: Christmas Eve and Easter (the Vigil, NOT the day Mass). The only other music was at Benediction after the 11 am. People avoided that Mass because it lasted over 40 minutes.

I used to dream that it was better in religious houses, but I had a recent conversation with friars of my own province, all ordained before 1955 as to that was typical at the the daily Conventual Solemn Mass in our house of studies. The answer: the Ordinary was sung to the Plainchant melodies, but all the Propers were recto tono. The only exception to this rule was on a few solemnities they sing the Introit (we call it the Officium) and Alleluia in chant, but all the other Propers (Graduals, Tracts, Offertories, Communions) were still in recto tono. The only days all propers were actually sung was Easter and Christmas. I understand that cloistered nuns did a little better than this, but that was it.

No wonder there was such a push among secular clergy to get permissions to replace the propers with hymns. Some might consider a classic hymn better than a snippet of Latin in recto tono. If a house of regular observance couldn’t manage all the Propers, then forget the usual parish.

Halvparten av katolikkene ønsker den tradisjonelle latinske messen velkommen

TLM /

Også i England er katolikker mer interesserte i den tradisjonelle latinske messen enn mange tror, skriver Anna Arco i the Catholic Herald.

… The survey, which used a sample of 800 people who identified themselves as Catholic, showed that 66 per cent of practising Catholics would be happy to attend the traditional Latin Mass once a month if it were celebrated in their parishes.

… According to the survey, 43 per cent of those Catholics who practice regularly would attend Mass in the Extraordinary Form once a week. Fifty per cent of the Catholics questioned said that they would find it normal if Mass were celebrated in the Extraordinary Form alongside the Ordinary Form in their parishes. The survey also found that 60 per cent of Catholics were unaware of Pope Benedict XVI’s Motu Proprio Summorum Pontificum which lifted restrictions on the traditional Latin Mass in 2007.

John Medlin, general manager of the Latin Mass Society, said: “Broadly speaking these results are the same across Europe. They indicate that among Catholics who take interest in their faith, although there is great ignorance, once people are made aware of the Motu Proprio Summorum Pontificum there is a willingness for people in large numbers to accept the Extraordinary Form.

“Once it is explained, there is a willingness on the part of Catholics attached to the Ordinary Form for the two forms of the rite to exist quite happily side by side in the parishes, just as most of those attached to the Extraordinary Form are quite happy to accept the right of those attached to the ordinary form to have Mass celebrated in this way.”

In a statement Paix Liturgique said: “In Great Britain as elsewhere, the argument resting on the lack of interest among the faithful for the application of the Motu Proprio is unfair. When their point of view is solicited in an opinion poll the results are quite different to those obtained when one merely speaks in their name.”

Pave Benedikt våget å gjøre det

Liturgi, TLM /

Biskop Marc Aillet har i lang tid feiret den nye messen på latin og vært opptatt av den liturgiske tradisjonen, og etter at den gamle messen er blitt «frigjort» har han også begynt å feire denne, og oppfordret til at denne brukes i sitt bispedømme.

I boka «The Old Mass and the New» skriver han om hvordan pave Benedikt våget å gjøre det mange ikke ville like; i forordet skriver han bl.a. dette:

… The Pope felt quite free to take his time. After «much reflection [and] numerous consultations» and not without having «invoked the Holy Spirit and trusting in the help of God», he made his decision: the old and new Missals are called to coexist in the Church, the first as the extraordinary form, and the second as the ordinary form, of the single Roman rite. People got upset, and certain bishops even gave warm expression to their «perplexity» . Yet after a few weeks the excitement subsided, and everyone agreed to respect a desire for communion that cannot be rejected. In any case, for the moment, no one has been inundated with requests.

For some, the motu proprio is a victory; for others, a non-event. There is no doubt it is in the first place a gesture toward «coming to an interior reconciliation in the heart of the Church», made in the direction of some of the faithful who have great difficulty in living their communion in practice. Might not this kind of disciplinary measure, which assuredly has a highly symbolic value, nonetheless have the salutary effect of drawing the attention of both pastors and faithful toward taking more trouble about the dignity and the sacral nature of liturgical celebration? Might not this motu proprio quite simply have the purpose of relaunching the liturgical movement, which, as we certainly have to admit, had become somewhat bogged down in the marshy meanderings of unbridled creativity and arbitrary distortions? That is the view I shall take in these pages. …

Ny bok: The Old Mass and the New

Liturgi, TLM /

Explaining the Motu Proprio Summorum Pontificum of Pope Benedict XVI.

Denne boka utgis i disse dager på Ignatius Press (og jeg må prøve å få tak i den så snart som mulig), og folaget presenterer boka slik:

In July 7, 2007, Pope Benedict XVI released his motu proprio Summorum Pontificum, allowing for unprecedented freedom for priests to celebrate the so-called Tridentine Mass, now referred to as the «Extraordinary Form» of the Mass, as opposed to the Mass of Paul VI, or the «Ordinary Form». In this new book by French bishop Marc Aillet, the historical and cultural impetus for the motu proprio as well as the rich tradition of liturgical reform are explored.

As a priest of the Community of Saint Martin, which celebrates the Mass of Paul VI in Latin, Bishop Aillet has been committed to the promotion of liturgical reform that is rooted in tradition for many years. As bishop of the diocese of Bayonne in France, he has been instrumental in reintroducing the Extraordinary Form in his diocese.

En annen biskop sier om denne bokas tema:

«This motu proprio is by no means a step backward. The gesture of reconciliation it expresses calls with prophetic voice for a liturgical renewal based on an increased theological and spiritual appreciation of the principles of the liturgical reform of Vatican II.»

Tips fra en leser

Liturgi, TLM /

En leser tipset meg i går om to prgrammer som tar for seg deg nye og den gamle messen. Av de to programmene likte jeg best det andre, som har et langt intervju med Fr. Paul Nicholson, en kanadisk prest som også bruker den tradisjonelle latinske messen – i tillegg til novus ordo (selvsagt, siden han er sogneprest i en vanlig, katolsk menighet). Det han sier om hvorfor han begynte å feire den gamle messen, kjenner jeg meg igjen i. (Det første programmet i serien har også mye interessant informasjon, men oppleves vel som litt for amerikansk i stilen.)

Programmet jeg anbefaler mest kan sees HER – og første program i serien HER.

Synspunkter på den tradisjonelle latinske messen

Liturgi, TLM /

I bloggen ‘Som i et speil’ er det i dag kommet et innlegg kalt Ny eller gammel messeliturgi? – les det gjerne med det samme. Det er et grundig innlegg fra en person som også kjenner den gamle messen godt fra tidligere tider, og det er også et innlegg som er ganske negativt til den gamle messen. Enkelte positive elementer trekkes likevel fram, og det gjøres samtidig klart at det har vært en hel del misbruk av den nye messen de siste 40 år.

Forfatteren syns også gjerne at messen kan feires ad orientem ved en del anledninger, at det (alltid) bør være et synlig kors på alteret, og at latin kan også gjerne brukes til en viss grad – men i det store og hele er han svært glad for den nye messen. Det må han gjerne være, og jeg er også glad i den nye messen, samtidig som jeg er opptatt hvordan den best kan feires – og i det arbeidet har jeg fått svært mye hjelp av den gamle messen.

Det som skjemmer innlegget er likevel (og litt overraskende) en del faktafeil. For det ene hadde den gamle messen aldri vært helt forbudt; pave Paul VI ga helt fra starten av tillatelser til å feire den, og pave Johannes Paul II utvidet denne tillatelsen to ganger – det var opp til biskopene å godkjenne bruk av den gamle messen, og paven ba dem være generøse (men dessverre vare det få biskoper som hørte på ham). For det andre er det (selvsagt) ikke forbudt å feire messen ad orientem, faktisk forutsetter en del rubrikker i den nye messen dette, når de sier at presten skal vende som mot folket. Regelen som sier at «alteret skal bygges adskilt fra veggen», handler om nye alter, og de skal være et stykke fra veggen slik at man skal kunne bruke dem fra begge sider. For det tredje tror jeg heller ikke det er korrekt at kardinal Ratzinger i sin bok om liturgien (der han argumenterer tydelig for å feire messen ad orientem) også går sterkt inn for at canonbønna må sies stille igjen.

Akkurat det med canon er nok et avgjørende skille mellom de to messeformene. Denne bønna kan sies høyt av presten, på morsmålet, med presten vendt mot folket og nær folket. Da får alle med seg hva som skjer, og man oppfatter handlingen i stor grad som et måltid – og kanskje høytidligheten og helligheten i handlingen får mindre oppmerksomhet. Om canon sies stille, med presten vendt mot Gud (når han bærer fram messens høyhellige offer), kan det være noe mer krevende å følge med, men det høytidelige og hellige, og fokuset på Gud, er i alle fall svært tydelig.

Til slutt er det interessant for meg å lese en beskrivelse av en messe jeg selv feiret i sommer, der det i tillegg til den tradisjonelle messen var svært flott sang og musikk, og svært mange av de tilstedeværende var ikke katolikker:

Når jeg i de senere årene har deltatt i tridentinske messer, har nok menigheten vært mer samlet – de fleste kom jo nettopp fordi de likte den tradisjonelle liturgien, de var entusiastiske i utgangspunktet. Annerledes var det imidlertid da jeg i sommer deltok i en tridentinsk messe i en katedral. Den vekket sterke minner fra min ungdoms messer. Presten sto ved alteret, langt oppe fra folket i kirkeskipet. Under den eukaristiske bønnen verken hørte eller så vi hva som skjedde, med unntak av bønnen og elevasjonen ved forvandlingen. Selv hadde jeg en svært splittet vurdering av denne messen. På den ene siden syntes jeg at den passet godt i den praktfulle katedralen, og at den skapte en svært fin ramme rundt den store begivenheten som var foranledningen. Samtidig opplevde jeg på nytt det store skillet mellom menigheten og det som skjedde ved alteret.

Msgr. Nicola Bux om den tradisjonelle messen – den bør feires i hver menighet

Liturgi, Teologi, TLM /

Et intervju med pave Benedikts nære medarbeider, Msgr. Nicola Bux, fra april i år er nylig oversatt til engelsk, og kan leses i sin helhet HER.

Der sier han mye interessant om messen, bl.a. sier han at den bør feires over alt, i alle domkirker, ja i hver menighet – slik at denne gamle tradisjonen på en organisk måte får påvirke vår våte å tenke om messen på. Slik svarer han på et spørsmål om det gamle offertoriets offerfokus:

The old Offertory rite spoke eloquently to mankind about God, using profound expressions about the sacrificial power, about the nature of the Mass as a sacrifice offered to God. Can a correction in this sense be considered for the new rite [of Mass]?

It is important that the old Mass (also called the Tridentine rite but more appropriately the “rite of Gregory the Great”) become [better] known, as Martin Mosebach has recently said. This Mass received its form already under Pope Damasus and afterwards, in fact, under Gregory [the Great], and not under Saint Pius V. The only thing Pope Pius V did was to make some adjustments and to codify what already existed, retaining the enrichments of earlier centuries and putting aside what had become obsolete. With that understood, we can consider this rite of Mass, an integral part of which is the Offertory. There have been many papers written by great scholars on this subject and many have asked themselves whether it would be opportune to bring back the old Offertory, which you mentioned. However, the Holy See alone has the authority to act in this way. It is true that the logic which dictated the liturgical reform after the Second Vatican Council led to a simplification of the Offertory, because it was thought that there were several [alternative] forms of offertory prayers. In this way, the two prayers of blessing with a Judaic flavor were introduced. The secret prayer remained and became the “Prayer over the Gifts”; also the “Orate, fratres,” and those were considered to be more than sufficient. However, this simplicity, which was understood as a return to the purity of the origins, collides with liturgical tradition, with the Byzantine tradition, and with other Oriental and Occidental liturgies. The structure of the Offertory was seen by the great commentators and theologians of the Middle Age as the triumphal entry of Christ into Jerusalem, Who goes to be immolated in a sacrificial offering. It is for this reason that the offerings are already called “holy” and that the offertory was of great importance. The modern simplification, which I have described, has led many people to demand the return of the rich and beautiful prayers of the “Suscipe, sancte Pater” and the “Suscipe, Sancta Trinitas,” to mention only a few.

However, only through a wider diffusion of the old Mass will this “infection” of the new Mass by the old be possible. Therefore, the reintroduction of the “classical” Mass – if you will allow me the expression – may be a factor of great enrichinment. It is necessary to facilitate a regular Sunday [festiva] celebration of the traditional Mass, at least in every cathedral of the world, but also in every parish. This would help the faithful get used to Latin and to feel themselves part of the Catholic Church. And as a practical matter, it would help them participate in Masses held during international gatherings at [various] shrines. At the same time, I think we have to avoid re-introducing things “out of context.” By this I mean that there is a an entire ritual context connected with the things expressed [by the prayers], which cannot be brought back simply by inserting a prayer; a more complex kind of work is involved here.

Kardinal Cañizares foreslår hvordan prestene kan påvirkes av den gamle messen

Liturgi, TLM /

Kardinal Antonio Cañizares Llovera ga et intervju til den tyske, katolske avisa Die Tagespost, på treårsdagen for offentliggjøringa av pave Benedikts motu proprio om den gamle messen. Dette er nå oversatt til engelsk og kan leses i sin helhet på TLM-bloggen. Her er noe av innholdet som jeg syns passer spesielt godt på prestene:

What elements of the extraordinary form might also be integrated into the ordinary form of the rite?

The sense for the mystery and of the sacred, and above all the sense for what God’s reign means. It is about the greatness of God and the mystery of God. Man really is always unworthy to share in this divine gift of the liturgy. We need again to acknowledge God’s right, the «ius divinum» – the sooner the better. Today liturgy often appears as something that man has a right to and in which he acts. This reflects the secularisation of our society, while other aspects fade behind it. This has led to the reform of the Second Vatican Council not unfolding its wealth and greatness as hoped.

What do you recommend to the priests? Where should they start?

The priests should again prepare for Mass as provided in the extraordinary form. The same goes for the penitential rite and the awareness that we are essentially not worthy of celebration, but put our trust in the mercy and the forgiveness of God and thus approach God’s presence in the celebration. A treasure that we must not forget is the offertory as it is described in the prayer texts [sc. of the extraordinary form]. That expresses a deep attitude. We should internalise it. … …

Katolsk katekisme fra 1958 – kommunionen

Liturgi, Teologi, TLM /

Etter at katekismen fra 1958 har forklart hva messeofferet er, forteller den om kommunionen – i sitt hovedpunkt 78:

I den hellige kommunion mottar vi det evige livs brød

Dagen etter den første bespisning i ørkenen sa Jesus til jødene: «Det brød, jeg vil gi dere, er mitt kjød, til liv for verden.» Da kranglet jødene innbyrdes og sa: «Hvordan kan den mann gi os sitt kjød å spise?» Jesus sa til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: hvis dere ikke spiser menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Den som spiser mitt kjød og drikker mitt blod, har det evige liv, og jeg vil oppvekke ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet føde, og mitt blod er i sannhet en drikk» (jfr. Joh.6,51-58).

I den hellige kommunion mottager vi vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, som spise til det evige liv. Himmelbrødet, som vi nyter her på jorden, er pantet på at vi engang skal oppstå og feire det evige livs måltid sammen med Kristus og alle hans helgener i vor Faders rike.

I den hellige kommunion forener Kristus, vor himmelske Herre, seg inderlig med oss, allerede her på jorden. Ved ham kommer vi også i den inderligste forbindelse med vor himmelske Fader. Fordi vi alle mottar det samme himmelske brød, det samme Kristi legeme, forenes vi også inderlig med hverandre. Den hellige eukaristi er Guds barns familiemåltid.

Gjennom den hellige kommunion forøker Kristus nådens liv i os og giver oss ny kraft til å leve som Guds barn og følge i hans, mesterens, fotspor. Han fyller os med sin kjærlighet til Faderen og til menneskene. Han renser oss for mindre synder, feil, forsømmelser og unnlatelsessynder. Våre onde tilbøyeligheter svekkes, og vi bevares for mange synder.

Ved mottagelsen av den hellige kommunion fullendes vår deltagelse i den eukaristiske gudstjeneste. Derfor er det Kirkens ønske, at menigheten ved hver messe også går til Herrens bord. Den som virkelig har vanskelig for å motta sakramentet, kan i hvert fall motta det på åndelig vis, idet han oppvekker en inderlig lengsel etter Kristus i sakramentet (åndelig kommunion). …

Katolsk katekisme fra 1958 – kommunionenLes mer »

Katolsk katekisme fra 1958 – messens offer

Katolsk, Liturgi, TLM /

I min serie fra en katolsk katekisme fra 1958 (se her) er jeg nå kommet til messen, som beskrives slik i katekismens hovepunkt 76, 77 og 78 – her punkt 77:

——————————

Under messeofferets frembærelse blir korsofferet nærværende

Paulus skriver om eukaristien: «Så ofte dere spiser dette brød og drikker kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer tilbake» (1. Kor.11.26).

Når Kirken frembærer messeofferet, frembærer Kristus midt iblant oss det samme offer som han bragte på korset. Messeofferet er det samme offer som korsofferet, fordi Kristus i begge er offerprest og offergave. I messeofferet blir korsofferet nærværende for oss.

Men messeofferet og korsofferet adskiller seg dog fra hverandre. Korsofferet var et blodig offer; messeofferet er et ublodig offer. Korsofferet ble kun bragt én gang; messeofferet skal bestandig frembæres, inntil Herren kommer igjen på den ytterste dag. Messeofferet er Den ny Pakts evige, ublodige offer.

I messeofferet gir Kristus os del i sitt korsoffer. Han gjør os delaktige i sin hengivelse til Faderen og fyller oss med den nåde, som han har fortjent os ved sin død.

Fordi messeofferet er det samme offer som korsofferet, er det mest fullkomne offer. Ved messeofferet forherliges og takkes Gud på den mest opphøyede måte, og ved messeofferet nedbes på den mest fullkomne måte Guds nåde og tilgivelse for våre synder; ved det nedkaldes et uendelig mål av velsignelse over hele verden, over alle levende og døde. Messeofferet er det mest fullkomne lovprisnings-, takksigelses-, sone- og bønnoffer.

Til ettertanke.
1. Hvilken forskjell er der på messeofferet og korsofferet?
2. Hvorledes gir Kristus oss i det hellige messeoffer del i sitt korsoffer?
3. Hvorfor er messeofferet det mest fullkomne offer?

HVA er det hellige messeoffer?
Det hellige messeoffer er Den ny Pakts evige, ublodige offer, ved hvilket korsofferet blir nærværende for oss.

HVORFOR er messeofferet det samme offer som korsofferet?
Messeofferet er det samme offer som korsofferet, fordi Kristus i begge ofre er offerprest og offergave.

Leveregel.
I messen vil jeg tenke på min Frelsers korsoffer og med ham ofre mig selv til Faderen.

Opgaver:
1. Sammenlign messeofferet med Den gamle Pakts påskemåltid.
2. I hvilke av Salme- og bønnebokens salmer omtales korsofferet?
3. Lær de tre bønner etter forvandlingen.

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR» – 2

Gamle tekster, Katolsk, Liturgi, TLM /

Mer fra p. Lutz’ forklaring av messen i 1928. Her er andre del av hans kapittel FRA KONSEKRATIONEN TIL «FADER VOR»:

Men først vil liturgien ved yderligere tilskyndelser fordype den stemning, som sjælen skal være grepet av ved Kommunionen. Denne forberedelse sker ved forskjellige bønner og ceremonier. Først kommer vi vore avdøde ihu:

Memento etiam, Domine, famulorum. famularumque tuarum N. N., qui nos præcesserunt cum signo fidei et dormiunt in somno pacis.

Ipsis, Domine, et omnibus in Christo quiescentibus, locum refrigerii, lucis et pacis ut indulgeas, deprecamur. Per eundem Christum Dominum nostrum. Amen.

Ihukom ogsaa, Herre, Dine tjenere og tjenerinder, som er gaat forut for os med troens tegn og sover fredens slummer (Tænk paa de avdøde du vil be for.) Dem, o Herre, og alle som hvilere i Kristus, forunde, Du, vi ber Dig, vederkvægelsens, lysets og fredens bolig. Ved den samme Kristum, vor Herre. Amen.

Hvilket vakkert uttryk: «som er gaat forut for os med troens tegn og sover fredens slummer»! De har trodd og kjæmpet, og nu hviler de i Guds fred. Sandt nok at den fred er ikke den fulde, salige fred. I skjærsilden gjennemgaar sjælen en smertefulld lutring. Den er forbundet med lidelser, hvis natur vi ikke kan utgrunde. Allikevel kan vi forestille os disse prøvelser som noget i likhet med en uendelig dyp anger, med en forfærdelig følelse av syndens andskap og av de skapte væseners intethet like overfor Guds ophøiede majestæt. De store helgener gjennemgaar saadanne prøvelser alt i det jordiske liv. Den mystiske teologi kalder dem for «purificatio-passiva» eller «sansenes og aandens mørke nat». Forbundet med den kval som følger med en uendelig længsel efter det eneste Gode, Gud, men en Gud som skjuler sit ansigt og lar sjælen føle sin landflygtighet,er disse lidelser det mest smertefulde der gives utenfor den evige død.

Men Kirkens forbøn kommer de avdøde i skjærsilden til hjælp. De har ikke ophørt at leve med Jesus og med os alle i et levendegjørende samfund. Derfor nævner vi dem ved messeofferet. Vi likesom kalder dem hen til alteret, til forløsningens kilde, forat det kristne samfund skal være fuldtallig. …

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR» – 2Les mer »

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR»

Gamle tekster, Katolsk, Teologi, TLM /

Vi fortsetter presentasjonen av p. Lutz’ forklaring av messen i 1928. Følgende kapittel kaller han FRA KONSEKRATIONEN TIL «FADER VOR»:

«Gjør dette til min ihukommelse», sa Jesus ved nadverbordet, efterat det store mysterium var fuldbyrdet. Vi adlyder denne befaling:

Unde et memores, Domine, nos servi tui, sed et plebs tua sancta, ejusdem Christi Filii tui Domini nostri tam beatæ passionis, nec non et ab inferis resurrectionis, sed et in cælos gloriosæ ascensionis, offerimus præclaræ majestati tuæ de tuis donis ac datis hostiam puram, hostiam sanctam, hostiam immaculatam, panem sanctum vitæ æternæ, et calicem salutis perpetuæ.

Derfor, Herre, ihukommer vi, dine tjenere, og hele Dit hellige folk, saavel samme Kristi, Din Søns, vor Herres salige lidelse, som ogsaa Hans opstandelse fra de døde og Hans herlige himmelfart, samt frembærer for Din ophøiede majestæt av Dine goder og gaver et rent offer, et hellig offer, et ubesmittet offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk.

Ja, vi vil altid ihukomme vor Jesus. Hans liv og død og herlighet er vor sjæls kjæreste erindring. Hvem skulde vi tænke paa, hvis ikke paa Ham? Han er os mere end alt. Heller vil vi glemme far og mor og hjem og os selv, end at tape Ham av syne. Intet er godt eller vakkert eller stort i verden foruten Gudmennesket. I Hans Person er vor natur blit frigjort fra det onde, det stygge, syndens trældom, og i en saa høi grad adlet, at den lever i personlig enhet med Guds Søn. Men nu dvæler vi ved, Jesus med endnu større kjærlighet, nu Han staar for vor troende sjæl baade som offerlam og som seierherre over døden. Som offerlam indgir Han os den medlidende kjærlighet som gjør os rede til at gaa korsets vei med Ham. Som opstanden fra de døde vækker Han i os den begeistrede kjærlighet, som jubler over Hans Triumf. I den hellige erindring frembærer presten og hele Kirken Jesu legeme og blod til Faderen. Vel er Jesus baade prest og offer, men Han er vor. Ogsaa vi ofrer Ham.

Hvor stort og dyrebart dette vort offer er! Den gamle pakts ofre var urene. Det var skapte ting, det var jordens frugter eller dyr. Som skapninger var de vel gode, men de var Gud altfor uværdige. De kunde ikke paa en fyldestgjørende maate fremkalde eller gi uttryk for hjertets hele hengivelse. Det var altfor svake symboler, altfor fjerne fra den aandelige realitet, sjælens tilbakevenden til Gud. Men nu har Gud git os et rent og fuldkomment offer, det som de gamle bare var en skygge av. Jordens frugter, brød og vin, er gaat over til Jesu legeme og blod. Det er den eneste gave som er Gud værdig.

Nu følger to bønner fulde av dyp mystikk: …

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR»Les mer »

P. Lutz – Kors og alter – Konsekrasjonen

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

P. Lutz skriver her om hva som skjer under konsekrasjonen i messen, og forsvarer det katolske synet på realpresensen mot alle angrep. Bl.a. skriver han: «Med denne velsignede overbevisning bøier vi vore knær, naar presten hæver den hellige hostie og kalk. I vort hjerte roper det tilbedende: «Du er Kristus, den levende Guds Søn».

Ved Konsekrationen fuldtbyrdes det hellige offer. «Det er fuldbragt». Derved at brød og vin konsekreres særskilt, blir messen en mystisk-symbolsk fremstilling av Jesu død. Et gripende syn staar for vor sjæl: Jesus utgyder alt sit blod, blekt og dødt hænger Hans legeme paa korset. Og derved at Jesus er virkelig tilstede, stiger ogsaa Hans evige offer op til Faderen, brænder den uendelige kjærlighet i det guddommelige hjerte … «

Her er hele hans tekst:

—————— KONSEKRATIONEN ———————-

I nadverdsalen har Jesus forsamlet de tolv. Om nogen timer vil Han reise sig og gaa ut i den mørke nat til oljehaven. Men først vil Han ta avsked med disciplene. Et dypt og overjordisk vemod ligger over Hans siste møte met dem. Han vet at Han er forraadt og solgt for tredve sølvpenger. Han lider ved tanken paa at nu maa Han gaa fra sine elskede disciple. Alene skal de bli tilbake med det store hverv hvilende paa sig at dra ut og utbrede Guds rike i en fiendtlig verden. Som en ven der reiser fra sin ven, som en far der dør fra sine barn, vil efterlate et minde til dem han elsker, saaledes vil ogsaa Jesus gi disciplene og alle som ved disciplenes ord skal ta imot Hans aabenbaring, et varig vidnesbyrd om sin kjærlighet, et minde som skal trøste dem og vedlikeholde bevisstheten om at Han altid er med dem indtil verdens ende. Dette minde er Ham selv. En ven kan gi et billede av sig til avskeden. Jesus tar avsked paa en guddommelig maate. Han efterlater sig selv. Han gaar, og allikevel er Han iblandt os, den samme lærer og ven, Gud og menneske, som har levet vort liv paa jorden. Vore øine kan ikke skue Ham, men vi ser Ham med et organ som, ser dypere end vore øine og vor naturlige forstand: troen.

Qui pridie, quam pateretur, accepit panem in sanctas ac venerabiles manus suas, et elevatis oculis in cælum, ad te Deum Patrem suum omnipotentem, tibi gratias agens, benedixit, fregit, deditque discipulis suis dicens: Accipite, et manducate ex hoc omnes:

Hoc est enim corpus meum.

…

P. Lutz – Kors og alter – KonsekrasjonenLes mer »

P. Lutz – Kors og alter – CANON (til konsekrasjonen)

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

(P. Lutz forklarer her i 1928 hvordan messens KANONBØNN skal forstås. Det er akkurat den samme bønn som første eukaristiske bønn i dag, men det kan likevel være interessant å lese hvordan hva man la inn i denne bønna den gangen den tradisjonelle latinske messe rådte grunnen.)

CANON

Lovsangen er forstummet. En hemmelighetsfuld stilhet indtræder. Der er følelser som best vækkes ved sangens rythme og harmoni og inspirerer til sang, der er andre som trænger taushet for at vaagne og stemmer til taushet. Slik er den ærefrygt med hvilken vor sjæl skal samle sig i forventning om den Velsignede som kommer i Herrens navn. Men her er tausheten mere end bare stemming. Den er et symbol paa det uutsigelige som sker paa alteret.

Med dæmpet stemme læser derfor presten de følgende bønner, med stille andagtskal sjælen fordype sig i disse ældgamle, hellige ord:

Te igitur, clementissime Pater, per Jesuni Christum, Filium tuum, Dominuin nostrum, supplices rogamus ac petimus, uti accepta habeas et benedicas hæc dona, hæc munera, hæc sancta ,sacrificia illibata, in primis quæ tibi offerimus pro ecclesia tua sancta catholica, quam pacificare, custodire, adunare et regere digneris toto orbe terrarum, una cum famulo tuo papa nostro N. (et antistite nostro, N.) et omnibus orthodoxis atque catholicæ et apostolicæ fidei cultoribus.

Dig, mildeste Fader, ber og anroper vi da ydmygelig ved Jesum Kristum, Din Søn, vor Herre, at Du vil anta og velsigne disse gaver, disse frembærelser, disse hellige, ubesmittede ofre, som vi bringer Dig, fornemmelig til held for Din hellige katolske Kirke, at Du naadig vil bevare den i fred og enighet, bevogte og regjere den paa den hele jord, til like med Din tjener, vor pave N. (og vor biskop N.) samt alle rettroende bekjendere og dyrkere av den katolske og apostoliske tro.

Gud kunde forsmaa os og vore gaver, efterdi vi saa ofte har misbrukt dem og søkt os selv istedenfor Ham. Men de er nu bestemt til at bli det rene, uplettede offer, Jesu legeme og blod. Derfor maa Gud gi sin velsignelse til dem.

Det hellige offer frembæres for hele Kirken, og det vi ber om er Kirkens, fred. Den trænger at verges, fordi den altid er utsat for angrep fra fiendtlige magter. En sneversynt politik, en falsk filosofi, en falsk mystik lurer altid paa Jesu Kirke for at undergrave dens fred, Den trænger ogsaa enhet i den ene sande tro. Den trænger især at styres med visdom og kraft. Derfor blir offeret specielt frembaaret for bærerne av Kirkens autoritet, paven og biskopene, forat de skal faa del i Jesu egen visdom og seierrike magt.

Nu kommer vi selve menigheten ihu og alle vore bekjendte. …

P. Lutz – Kors og alter – CANON (til konsekrasjonen)Les mer »

P. Lutz – Kors og alter – Prefasjonen og sanctus

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

P. Lutz skriver i sin bok så om PREFASJIONEN OG SANKTUS (se forrige del her).

——————–

Sekreten sluttet med den formel: «Han som lever og regjerer med Dig og den Helligand fra evighet til evighet. Amen.»

Men ved de sistle ord : «Per omnia sæcula sæculorum» hæver presten sin røst til en høitidelig sang:

PREFATIONEN.

Den skal gi uttryk for den glæde vi føler over Jesus, hvis komme som offerlam er forestaaende, hvis død vi mindes og som allikevel er konge i evighet.

Prefationen begynder med en vekselsang mellem presten og menigheten, for at utfolde sig til den store «Eucharisti» eller taksigelse.

Pr. : Dominus vobiscum. – Herren være med Eder.
Tj. : Et cum spiritu tuo. – Og med din aand.

Atter det samme ønske om at alle skal være sig Jesu nærværbevisst, Jesu usynlige iboen, i sin Kirke.

Pr. Sursum corda!
Tj. Habemus ad Dominum.

Opløft Eders hjerter!
Vi har opløftet dem til Herren.

Det er en opfordring til at løfte os over nuet, over jorden, og med en inderlig længsel at hige efter him len. Den kristnes liv skal altid være præget av evighetstanker. Altid skal han, med sine tanker og ønsker staa høiere end verdens forkrænkelige ting.

I sin tilværelse utenfor Kirken er han vel nødt til at sysle med alslags timelige ting, vor materielle natur kræver det. Imidlertid skal bevisstheten om vort aandelige liv og om vor evige bestemmelse gi os kraft nok til at indordne alt det timelige under det evige. Vort hjerte skal altid være opløftet. Men nu især skal vi i aanden stige op, til et høiere plan, hvor de sedvanlige bekymringers eller fornøielsers larm ikke naar op, hvor verdens uro stilner av, hvor vi i ophøiet ensomhet med Gud kan faa en lysning ind i os av det hellige mysteriums fred.

«Opløft Eders hjerter» roper Kirken til alle dem som er altfor mottagelig for verdens forkrænkelige glæder, til alle dem som arbeider og sliter og ofte er fristet til at glemme det høiere liv, hvis spire de bærer i sig selv, til alle dem som føler en tung sorg tære paa sit hjerte. …

P. Lutz – Kors og alter – Prefasjonen og sanctusLes mer »

P. Lutz: Kors og alter – ‘De døptes messe’ – Offertoriet

Liturgi, Teologi, TLM /

I starten av mai skrev jeg følgende: «I serien av gamle katolske bøker på norsk er vi nå kommet til ‘KORS OG ALTER. Eftertanker over messeofferet og messeliturgien’, av J. Lutz. prest i dominikanerordenen – 1928. Dette er en bok på 140 sider, der de første 45 er en innledning og forklaring av hva messens offer er, og de neste nesten 100 sidene er en forklaring til messens ledd.» Jeg skrev mer om boka her og hele første del av boka er skannet inn og kan leses her

Nå arbeider jeg med siste del av messeliturgien – DEl III. DE DØPTES MESSE – og under tar jeg med hva p. Lutz skriver om offertoriet:

———————————

Med «Credo» avsluttes katekumenernes messe, og nu begynder den egentlige offerritus. Brød og vin frembæres. I de første tider pleiet menigheten processionsvis at gaa frem for at lægge brød paa alteret. En del av det blev brukt til selve messeofferet og til menighetens kornmunion, resten blev utdelt til de fattige. Senere blev denne ceremoni forenklet og antok den nuværende form. Presten tar brød og vin, som paa forhaand er blit bragt paa alteret, og ber over dem de liturgiske velsignelser, mens koret synger en antifon (Offertorium), som atter uttrykker dagens idé.

Denne ritus, omend den kaldes «ofring», er ikke det egentlige offer, dette fuldbyrdes først ved konsekrationen. Den har bare som formål at vie brødet og vinen, at unddra dem den almindelige bruk ved at lægge dem, frem for Guds ansikt, at hellige dem ved bønner og velsignelser til den ophøiede handling de er bestemt til. Ut fra den tanke taler liturgien i ofringsbønnen allerede om «det ubesmittede offer» og om «frelsens kalk».

Suscipe, sancte Pater, omnipotens, æterne Deus, hanc immaculatam hostiam, quani ego indignus famulus tuus offero tibi, Deo meo vivo et Vero, pro innumerabilibus peccatis et offensionibus et negligentiis meis, et pro omnibus circumstantibus, sed et pro omnibus fidelibus christianis, vivis atque defunetis, utmihi et illis proficiat ad salutem in vitam æternam. Amen.

Motta, hellige Fader, almægtige, evige Gud, dette ubesmittede offer hvilket jeg, Din uværdige tjener, bringer Dig min levende og sand Gud, for mine utallige synder, forseelser og forsømmelser og for alle tilstedeværende samt for alle troende kristne, saavel levende som avdøde, forat dette offer maa bli mig og dem til frelse og evig liv. Amen.

Med vinen blandes litt vand. Det er sandsynlig at Jesus selv gjorde det ved nadverden, efter orientalsk skik. Men Kirken lægger en dyp symbolsk betydning i denne ritus. For det første skal den minde os om at blod og vand fløt ut av Jesu side, da den blev aapnet ved et lansestøt (Joh. 19, 34). Vandet betegner ogsaa daaben som faar sin helliggjørende virkning av Jesu blod. Paa samme tid er denne blanding av vin og vand et symbol paa Guds Søns menneskevorden. Vandet betyr den menneskelige natur, som inderlig er forenet med den guddommelige i Jesu person. Dette antydes i den vakre bøn som presten ber, naar han helder vandet i kalken:

Deus qui humanæ substantiæ dignitatem mirabiliter condidisti et mirabilius reformasti : da nobis per hujus aquæ et vini mysterium ejus divinitatis esse consortes, qui humanitatis nostræ fieri dignatus est particeps, Jesus Christus, Filius tuus, Dominus noster, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus sancti, Deus, per omnia sæeula sæculorum. Amen.

Gud Du som har vidunderlig skapt den menneskelige natur i dens værdighet og efter dens fald endnu vidunderligere har fornyet samme, la os ved dette vands og denne vins hemmelighet faa del i Hans guddom, som har fornedret sig til at vorde delagtig i vor menneskehet, Jesus Kristus, Din Søn, vor Herre, som lever og regjerer med Dig i den Helligaands enhet, – Gud, fra evighet til evighet. Amen.

Men der er især en tanke av den største betydning, som skal anskueliggjøres, ved denne blanding, en tanke som atter og atter vender tilbake i liturgiens forløp, fordi den utledes av messeofferets inderste væsen: Det er ikke Jesus alene som blir frembaaret som offer, men vi alle med Ham. …

P. Lutz: Kors og alter – ‘De døptes messe’ – OffertorietLes mer »

Har pavens brev ‘Summorum Pontificum’ vært en suksess?

Liturgi, Paven, TLM /

The Catholic Herald stiller dette spørsmålet tre år etter at dokumentet ble offentliggjort – les det her. De skriver innledningsvis at det er gått tre år, og bare i begrenset grad blir det nå feiret flere tradisjonelle latinske messer enn før – mens noen i 2007 hadde regnet med en rask og ktaftig økning. Kanskje må vi rett og slett være tålmodige, sier de til slutt, før de spør leserne om deres mening. Og mange lesere svarer, bl.l. slik:

Three years in not a very long time–especially not in terms of the Church–and I would argue that there has been a sea-change (in the United Kingdom at least) since His Holiness published the Motu Proprio: Summorum Pontificum. Even if the Faithful are still not able to attend an EF Mass on a Sunday at a normal time, or the numbers haven’t turned up as expected, or the Bishops are still reluctant in some places, the fact that the Mass is available and slowly becoming part of the norm, is pretty tremendous. I also believe–and the evidence is unfortunately only anectdotal–that Summorum Pontificum has vastly improved the Novus Ordo. …

I would say that SP has been a success. It trumped the reluctance of Bishops to allow the usus antiquior and has encouraged many priests to learn how to say it. I have met dozens of priests who have only begun to say the old Mass since SP and I am sure that there are many more in the pipeline. In terms of negotiations with the SSPX, it has removed an important stumbling block.

I agree too that it has helped priests to say the new Mass more reverently and to understand some elements of that form of the Mass better, with more awareness of our liturgical tradition. For the people of God, it has brought a much needed sense of the sacred, and an opportunity to participate at Mass with greater freedom of choice in the manner of participation. In terms of the spiritual life of the Church, it has been a much needed element of Pope Benedict’s reforms.

… The more I read about Pope Benedict the more I am convinced that he is not seeking to make an instant, revolutionary impact on the Church, but to lay foundations that will be built on by his successors for generations to come. Like Rome itself, he thinks in centuries. That’s the best way to understand Summorum Pontificum. Three years on the Motu Proprio has not revolutionised worship around the world. But Benedict XVI never suggested it would. But in a century’s time worship around the world will be deeply marked by his reforms.

Hvordan reagerte du på det som skjedde for tre år siden?

Paven, TLM /

For tre år siden i dag (kl 12.00) ble pave Benediks brev motu proprio (på eget initiativ), der han ‘frigjorde’ den tradisjonelle latinske messen, offentliggjort. Selv hadde jeg da i flere måneder allerede tenkt mye på dokumentet som det ryktes skulle komme, og var svært ivrig etter å få høre hva det sa, og til å lære meg denne gamle messen (som jeg aldri hadde sett før, ikke en gang på video). Jeg kan ikke riktig forklare hvorfor jeg var så ivrig; det må ha vært noe som stemte med min liturgiske utvikling mer generelt.

Father Z. kjente den gamle messen godt fra før 2007, og han skriver i dag dette om hva han gjrde for tre år siden:
Three years ago … I got up at Oh-dark-hundred to post the text of Benedict XVI’s long-expected Motu Proprio (I had an advance copy under embargo until noon Rome time). The click of the ENTER button was a blessed sound. Then I stuck the Veuve into the fridge for later.

Summorum Pontificum will prove to one of the most important events of Pope Benedict’s pontificate. In this document he gave a great gift to the Church especially because it is such a great gift to priests. Once priests learn the older form of Holy Mass – and this is especially true for younger priests – they never say any Mass in the same way again. The older form teaches them something new about themselves as priests and about what and who they are at the altar. In turn, this has a ripple effect on people around them.

Summorum Pontificum is part of Pope Benedict’s «Marshall Plan» to revitalize our Catholic identity. Let’s use this entry for your reflections on Summorum Pontificum three years later. The document went into force on 14 September 2007, but it was released today: 07-07-07.

Post here your reflections and observations. Let’s not use this thread for discussion. Just post your own points without engaging others directly. And pray for Pope Benedict!

Hvordan opplevde dere lesere dagen for tre år siden, og hvordan har dere opplevd den tradisjonelle latinske messen siden den tid?

Skroll til toppen