Negativ presse i forb. med pavens besøk i England og Skottland

Skottlands kardinal Keith O’Brien sier i the Telegraph at han opplever en sterkt negativ holdning til kristendommen generelt og til Den katolske Kirke spesielt hos BBC, og at han frykter for hva som vil skje når pave Benedikt kommer til England og Skottland om kort tid:

Cardinal Keith O’Brien said the BBC’s news coverage is contaminated by “a radically secular and socially liberal mindset”. The Archbishop of St Andrews and Edinburgh said the corporation’s intolerance of religion is equivalent to its “massive” political bias against the Conservatives in the 1980s.

He also accused the corporation of plotting a “hatchet job” on the Vatican in a documentary about clerical sex abuse on the eve of Pope Benedict XVI’s visit to Britain.

Cardinal O’Brien believes that atheists like Professor Richard Dawkins are given a disproportionate amount of airtime while mainstream Christian views are marginalised. …

He said: “This week the BBC’s director general [Mark Thompson] admitted that the corporation had displayed ‘massive bias’ in its political coverage throughout the 1980s, acknowledging the existence of an institutional political bias.”

“Our detailed research into BBC news coverage of Christianity in general and Catholicism in particular, together with a systematic analysis of output by the Catholic church, has revealed a consistent anti-Christian institutional bias.”

He added that insiders at the BBC had privately admitted that there is a cultural intolerance of Christianity at the corporation.

Ny debatt om Guds eksistens?

Vi har lest i mange aviser den siste tida om ei ny bok av Stephen Hawking, som ganske kontant avviser at Gud eksisterer – bl.a. i VG og Vårt Land. Bjørn Are Davidsen skriver informativt om denne boka, som ikke er særlig ny, men nesten identisk med ei bok av samme forfatter på 80-tallet:

… Ettersom Hawkins sa omtrent det samme i sin forrige bok, er det noe uventet å høre at han ikke sa omtrent det samme i sin forrige bok. Da jeg skrev kronikk om den i Dagbladet på 80-tallet var mitt poeng forøvrig at Hawkings tanke om at en endelig helhetsteori ville gjøre Gud unødvendig, forutsatte at Gud var plassert som en del av naturen, som en fysisk forklaring.

Ja, Gud er unødvendig i fysiske formler, siden Gud ikke er en del av fysikken.

Det sier imidlertid null om Guds eksistens. Det kan nok forklare hvorfor det ikke er veldig enkelt å finne dette i noe gudsargument i filosofien, verken før eller nå. …

Les gjerne mer om dette på Dekodet-bloggen – siden Bjørn Are er dyktig og også har tålmodighet til å lese grundig gjennom, og argumentere like grundig mot ulike angrep på gudstro og kristendom (mens jeg selv ikke har denne typen tålmodighet).

Den nordiske bispekonferansen møtes i Bergen


Den nordiske (katolske) bispekonferansen møtes i disse dager i Bergen – på Marias Minde vil jeg tro ut fra bildet – der den offisielle starten på den norrdiske bispekonferansen fant sted i starten av mai 1960. Les om konferansens historie.

Vårt Land skriver i dag om møtet, og nevner nesten utelukkende det som har med overgrep mot mindreårige å gjøre. VL skriver litt om hva biskopene har bestemt, men jeg er litt usikker på hvor presist VL beskriver vedtakene. Bl.a. står det at «Presten skal tilby offeret å følge vedkommende til politiet, dersom dette er ønskelig.» og «Ved skriftemål hvor det framkommer bekjennelser om seksuelle overgrep, skal gjerningsmannen tydelig oppfordres til å melde seg for politiet.» – men at presten gjerne gjør dette, kan vel ikke være noe nytt.

Mer konkret står det om barnas (aller) første skriftemål: «Ved første skriftemål, som katolske barn gjerne går til i åtteårsalderen, skal presten sitte på en benk foran barnet. Skriftemålet skal foregå i kirkerommet, helst med andre mennesker tilstede i kirken.»

Jeg har selv mange ganger vært med på barnas første skriftemål, og da er det alltid vanlig at mange barn og voksne kateketer er samlet i kirkerommet. I Bergen satt det så 2 eller 3 presten foran i kirken (ved en knelebenk), og så gikk barna fram og skriftet når det var ledig hos en av prestene. I Stavanger gjorde vi det på samme måte, men der satt prestene bak en dør som ble lukket når et barn gikk inn – og da blir det litt mer privat, og det er ikke noen fare for at andre kan høre det som blir sagt. Den siste måten bruker man også på St Sunniva skole her i Oslo, og jeg kan ikke riktig se at den skal være særlig problematisk.

TILLEGG:
En tradisjonell skriftestol i et åpent kirkerom er jo egentlig det beste sted for et skriftemål, for der ivaretas både åpenheten og sikkerheten og det private og anonyme. Da jeg for noen år siden inviterte klassene på St Paul skole i Bergen til skrifte før påske, skrifte de mindre barna ved en åpeen knelebenk foran i kirken (mens resten av klassen satt litt lenger bak), men fra ca 7. klasse av ønsket de heller å bruke skriftestolen (noen få meter borte fra resten av klassen) pga den mer private følelsen den ga. (Og skriftestolen var egentlig også for stor for de små barna.)

Morgenbladet dømt i PFU etter ‘katolikkreportasje’

Brudd på god presseskikk, sier Pressens faglige utvalg (PFU) om Morgenbladets artikkel om en påstått «prosess». I siste PFU-møte er det avsagt to fellelser mot Morgenbladet i forbindelse med avisens artikkel «Prosessen mot Pollestad». Katolikkene Claes Tande og Ingvild Sjo vant fram med sine klager mot avisen. …

Slik skriver Vårt Land når de melder at Morgenbladet ble dømt i Pressens Faglige Utvalg nylig, etter at de i vår skrev om en såkalt ‘prosess’ mot Pollestad og beskrev to katolske prester på konkrete og lite fordelaktige måter. Deres beskrivelse av p. Voith (som de delvis allerede har beklaget – se her) og f. Tande mener altså PFU var svært kritkkverdige.

(Det de skrev om f. Tande, har jeg ikke berørt her på bloggen i det hele tatt, siden det saklige innholdet i det de skrev var ‘tatt ut av luften’, og noen konkrete beskyldinger mot ham ikke hadde noe i en avis å gjøre.)

Siste dag i USA

Siste dag i USA var jeg i sentrum av Portland, bl.a. i Powell’s (kjempestore og svært interessante) bokhandel, der jeg bl.a. kjøpte mange liturgiske bøker for 15-20 år siden, og der jeg første gang (i 1991) så tidsskriftet First Things, som jeg har lest i alle år siden, og som har betydd mye for meg.

Jeg var i dag også i byens kunstmuseum, og så bl.a. en del religiøs kunst – Jomfru Maria og Jesusbarnet, og Johnnes døperens hode.

De hadde også et maleri av Munch fra 1920 (som jeg aldri har sett før); Ung pike med landskap:

Til sist viser jeg også et maleri av Mount Hood, fjeller rett øst for Portland (1 000 meter høyere enn Galdhøpiggen):

Viktig at messen synges

Forrige søndag var i i søndagsmessen i St Mary’s Cathedral i Portland, Oregon. Det er en mye mindre kirke enn den store domkirken i Los Angeles, og mer tradisjonell i formen, men dessverre har man også der et alter uten verken lys eller krusifiks – se under.

Og felles for messene i disse to domkirkene er at presten ikke synger noe; dette er typisk for USA – og et stort tap. I Portland var salmevalget godt og musikken god, men presten ødela en hel del med sine små (men likevel svært uheldige) tillegg og forandringer i messens liturgi.

Jeg leste også nylig, i et foredrag om den nye engelske oversettelsen av messen, om viktigheten av at messen synges; både prestens bønner (som vi ofte gjør i Norge) og messens inngangsvers, offertorium og kommunionsvers:

Maybe the greatest challenge that lies before us is the invitation once again to sing the Mass rather than merely to sing at Mass. This echoes the injunctions of the Council Fathers in the Constitution on the Sacred Liturgy and reflects our deeply held instinct that the majority of the texts contained in the Missal can and in many cases should be sung. This means not only the congregational acclamations of the Order of Mass, but also the orations, the chants in response to the readings, the Eucharistic prayer and the antiphons which accompany the Entrance, the Offertory and the Communion processions. These proper texts are usually replaced by hymns or songs that have little relationship to the texts proposed by the Missal or the Graduale Romanum and as such a whole element of the liturgy of the day is lost or consigned to oblivion. For the most part, they exist only as spoken texts. We are much the poorer for this, as these texts (which are often either Scriptural or a gloss on the Biblical text) represent the Church’s own reading and meditation on the Scriptures. As chants, they are a sort of musical lectio divina pointing us towards the riches expressed in that day’s liturgy. For this reason, I believe that it is seriously deficient to consider that planning music for the liturgy ever begins with a blank sheet: there are texts given for every Mass in the Missal and these texts are intended for singing.

Kardinal George i Chicago snakket nylig også litt om det samme i et foredrag om den nye engelske oversettelsen:

The translations have been made with singing them in mind, so there should be more music in the eucharistic celebration. Liturgical musicians have been working on adaptations and new melodies for the Mass chants. …

Pave Benedikt våget å gjøre det

Biskop Marc Aillet har i lang tid feiret den nye messen på latin og vært opptatt av den liturgiske tradisjonen, og etter at den gamle messen er blitt «frigjort» har han også begynt å feire denne, og oppfordret til at denne brukes i sitt bispedømme.

I boka «The Old Mass and the New» skriver han om hvordan pave Benedikt våget å gjøre det mange ikke ville like; i forordet skriver han bl.a. dette:

… The Pope felt quite free to take his time. After «much reflection [and] numerous consultations» and not without having «invoked the Holy Spirit and trusting in the help of God», he made his decision: the old and new Missals are called to coexist in the Church, the first as the extraordinary form, and the second as the ordinary form, of the single Roman rite. People got upset, and certain bishops even gave warm expression to their «perplexity» . Yet after a few weeks the excitement subsided, and everyone agreed to respect a desire for communion that cannot be rejected. In any case, for the moment, no one has been inundated with requests.

For some, the motu proprio is a victory; for others, a non-event. There is no doubt it is in the first place a gesture toward «coming to an interior reconciliation in the heart of the Church», made in the direction of some of the faithful who have great difficulty in living their communion in practice. Might not this kind of disciplinary measure, which assuredly has a highly symbolic value, nonetheless have the salutary effect of drawing the attention of both pastors and faithful toward taking more trouble about the dignity and the sacral nature of liturgical celebration? Might not this motu proprio quite simply have the purpose of relaunching the liturgical movement, which, as we certainly have to admit, had become somewhat bogged down in the marshy meanderings of unbridled creativity and arbitrary distortions? That is the view I shall take in these pages. …

Ny bok: The Old Mass and the New

Explaining the Motu Proprio Summorum Pontificum of Pope Benedict XVI.

Denne boka utgis i disse dager på Ignatius Press (og jeg må prøve å få tak i den så snart som mulig), og folaget presenterer boka slik:

In July 7, 2007, Pope Benedict XVI released his motu proprio Summorum Pontificum, allowing for unprecedented freedom for priests to celebrate the so-called Tridentine Mass, now referred to as the «Extraordinary Form» of the Mass, as opposed to the Mass of Paul VI, or the «Ordinary Form». In this new book by French bishop Marc Aillet, the historical and cultural impetus for the motu proprio as well as the rich tradition of liturgical reform are explored.

As a priest of the Community of Saint Martin, which celebrates the Mass of Paul VI in Latin, Bishop Aillet has been committed to the promotion of liturgical reform that is rooted in tradition for many years. As bishop of the diocese of Bayonne in France, he has been instrumental in reintroducing the Extraordinary Form in his diocese.

En annen biskop sier om denne bokas tema:

«This motu proprio is by no means a step backward. The gesture of reconciliation it expresses calls with prophetic voice for a liturgical renewal based on an increased theological and spiritual appreciation of the principles of the liturgical reform of Vatican II.»

Pave Benedikts besøk i England og Skottland

Pave Benedikt kommer til England og Skottland i midten av september, og det har vært mye skriverier om besøket de siste månedene. Katolsk.no har en egen side med informasjon, Damian Thompson har vært svært kritisk til planlegginga, videoen over (fra Rome Reports) er svært positiv, det fins et eget nettsted for besøket, og innlegget under lurer på om katolikker virkelig vil slutte opp om besøket:

Francis Campbell, the British Ambassador to the Holy See, spoke to the US Catholic News Service this week about the Pope’s trip. Talking about hostility in the media, he mentioned that he preferred antagonism to indifference, “because it means you’re relevant”.

The media, certainly, are not indifferent to the Pope’s trip. But are Catholics? Rumours suggest that the Mass at Cofton Park and the vigil in Hyde Park are actually undersubscribed, and that the Church is struggling to fill the space.

Some say a lack of interest was spread by the papal visit organisers when they announced that not everyone could see the Pope and that most people would have to watch him on television. Others argue that Pope Benedict XVI is not as popular among English Catholics as John Paul II was.

Still others add that Cardinal Newman does not have a broad appeal among Catholics; he is known as a brilliant writer, but few people have read his books.

On the other hand, when Pope Benedict XVI arrives in Britain, his goodness and gentleness will be evident for all to see. Many Catholics love Pope Benedict, and their voice certainly has not been heard in the run-up to his visit. ….

Pave Benedikts studenter vil studere gjennomføringen av Vatikankonsilets vedtak

Professor Ratzingers ca 40 tidligere doktorgradsstudenter samles hvert år sammen med sin tidligere professor (nå pave) for å samtale om et viktig tema. I år valgte pave Benedikt å invitere den nye lederen av vatikanets enhetsråd, erkebiskop Kurt Koch, til å forelese om «Vatican II Between Tradition and Innovation» og om «Sacrosanctum concilium and the reform of the liturgy.»

Les mer om dette hos zenit.org.

Cannon Beach i Oregon

Torsdag formiddag var vi flere timer på og ved Cannon Beach (det viktigste stedet for min kone ved «the Oregon Coast»); bildene under viser den berømte Haystack Rock sett fra nord og deretter fra sør.

Torsdag ettermiddag forlot vi kysten og avslutta den noe hektiske første uka av vår ferie, den siste uka skal vi besøke vår familie i Portland og Eugene – og så reise tilbake til Oslo tosdag og fredag neste uke.

Om liturgiske eksperter

En amerikansk prest skriver nokså bitende om liturgien vi har hatt de siste 40 år, selv om han er glad for den nye engelske oversettelsen av messen – og håper at messefeiring ad orientem skal komme tilbake i større grad. Her er noen sitater – les gjerne alt her i First Things:

… A genius of the Latin rite has been its virile precision, even bluntness. Contrast this with the unsettled grammar of “alternative opening prayers” in the original books from ICEL (the International Commission on English in the Liturgy), whose poesie sounds like Teilhard on steroids.

They were much wordier than the Latin collects or their English equivalents, and gave the impression of having been composed by fragile personalities who had not had a happy early home life. So too, the Prayers of the Faithful cloyingly pursued “themes” usually inspired by an undisciplined concern for air pollution and third world debt. …. ….

While I am glad for the new and more accurate translation of the Mass, which is not perfection but closer to it than one deserves in an imperfect world, a far more important reform would be the return of the ad orientem position of the celebrant as normative. It is the antidote to the tendency of clerisy to impose itself on the people. When a celebrant at Mass stops and says, “This is not about me,” you may be sure he thinks it may be about him. It would be harder for him to harbor that suspicion were he leading the people humbly to the east and the dawn of salvation. … …

“Clad in his sacerdotal vestments, [the priest] sinks what is individual in himself altogether, and is but the representative of Him from whom he derives his commission. His words, his tones, his actions, his presence, lose their personality; one bishop, one priest, is like another; they all chant the same notes, and observe the same genuflections, as they give one peace and one blessing, as they offer one and the same sacrifice.

“The Mass must not be said without a Missal under the priest’s eye; nor in any language but that in which it has come down to us from the early hierarchs of the Western Church. But, when it is over, and the celebrant has resigned the vestments proper to it, then he resumes himself, and comes to us in the gifts and associations which attach to his person. … …

The Oregon Coast

Onsdag kjørte vi hele dagen langs Stillehavs-kysten, fra Eureka til Seaside (rett sør for Astoria). Det var en (for) lang kjøretur, og mens highway 101 er ganske rask i California, går samme vei rett gjennom de fleste tettstedene oppover Oregon-kysten. Men det er en flott kyst, og ganske kjølig; såvidt over 20 grader – mens man i innlandet samme dag kan ha opp mot 40. (Og fra Florence/ the Dunes og nordover kjørte vi inn og ut av en ganske kald tåke fra havet.)

Nord-California: The Redwoods og Eureka

Tirsdag var det svært varmt i «the Bay area», og i San Jose regna man med 100 gr. Farenheit (38 C) i løpet av dagen. Varmen holdt seg også da vi kom nordover, og besøkte de berømte skogene med «Redwoods». På det ene bildet under kjører jeg gjennom et tre!

Men da vi på slutten av dagen kom til Eureka – som bl.a. er kjent for sine flotte, gamle trehus – og som ligger helt ute i havgapet, falt temperaturen fra 40 til 25 grader.

Our Lady of the Angels

Søndag var vi i høymessen i den store, nye, berømte (og noen ganger kristiserte) domkirken; Our Lady of the Angels. Det var kardinal Mahony selv som feiret messen. Jeg skriver sannsynligvis noe om messen etter hvert; her er noen bilder.

The Getty Center

Lørdag var vi hele dagen (dvs. 10 timer) på the Getty Center, et museumskompleks som ble ferdig i 1997 – og hadde kosta 1,2 milliarder dollar. Slik leser vi om senteret på Wikipedia:

The Center, which opened on December 16, 1997, is also well known for its architecture, gardens, and views (overlooking Los Angeles). Besides the Museum, the Center’s buildings house the Getty Research Institute, the Getty Conservation Institute, the Getty Foundation, and the administrative offices of the J. Paul Getty Trust, which owns and operates the Center.

Bildene under viser St Katarina av Sienas mirakuløse kommunion, og Rubens: Jesus tas ned fra korset.

Fra Los Angeles

Vi er vel framme i Los Angeles. Første kvelden var vi veldig trøtte, og la oss kl 18.30, som er kl 03.30 norsk tid – etter en ti og en halv times flytur fra Amsterdam.

Fredag var vi så hele dagen i ‘the Getty Villa‘, et museum med alle slags herligheten fra gammel romersk (og gresk) tid. Lørdag skal vi være hele dagen i ‘the Getty Center‘ – faktisk er disse to museene den viktigste grunnen til at vi kom til Los Angeles.

Et par uker på reise

Når dette leses, er jeg på flyet på vei fra Amsterdam til Los Angeles. Jeg har sein sommerferie i år, og er de neste to ukene på vestkysten av USA – fra San Diego til Portland.

Jeg skriver sannsynligvis noe underveis, for vi regner med å ha internettforbindelse de fleste steder. Men jeg lover ikke mye, for vi skal treffe familie og venner, og det er 7 år siden vi sist var i USA.

Skroll til toppen