P. Lutz om AVLATEN – Forord

Katolsk, Teologi /

Slik skriver p. Lutz i forordet til boka om AVLATEN:

For protestantene er avlaten noget av det man pleier å kalle for katolsk overtro. Ordet vekker tanken om Romerkirkens såkalte store frafall fra evangeliet, og om Luthers modige opptreden mot en forvansket kristendom. Hans første reformatoriske dåd var jo en utfordring til en offentlig diskusjon om avlaten. Det blir derfor særdeles vanskelig å hevde avlatslæren overfor protestanter. Å påvise dens evangeliske opprinnelse er jo det samme som å stemple Luthers første fremstøt som uberettiget, og i det minste, delvis å berøve ham den ros som hele den protestantiske verden har tilkjent ham: å ha ført de kristne tilbake til det rene evangelium.

Til tross for den motvilje, eller nettopp på grunn av den motvilje avlatstroen vekker, skal foreliggende lille bok ut i verden. Dens hensikt er å vise hvordan avlaten henger sammen med det ekte opprinnelige evangelium. Den som gjør sig den umake å lese boken til ende med oppriktig vilje til å sette sig inn i den katolske tankegang og til å holde de gjengse fordommer på avstand, vil nok finne noget annet i avlaten enn det skremsel man har gjort den til. Går vi til bunns i den, så står vi ansikt til ansikt med realiteter, som taler det mest gripende sprog til ethvert kristent hjerte: Frelsesmysteriet og «De helliges samfunn».

Det var især dette siste mysterium, De helliges samfunn, jeg ønsket å fremkalle en klarere bevissthet om. At jeg tok avlaten som utgangspunkt er noget nesten tilfeldig. Jeg kunde likeså godt velge noget annet. Ti De helliges samfunn er på sett og vis det sentrale dogme. Er vi blitt klar over dets sanne innhold, så er det ikke vanskelig å forstå meningen av de dogmer som pleier å være gjenstand for kontrovers mellom katolske og, konservative protestantiske teologer. Læren om kirken som et både synlig og åndelig samfunn, om autoriteten, om åpenbaringens dogmatiske karakter, om tradisjon, om helgendyrkelsen og bønnen for de levende og de avdøde, de gode gjerningers solidariske verdi og annet viser sig da i sin organiske sammenheng med evangeliet.

Var det engang avgjort at avlatslæren skulle bli utgangspunktet for denne utredning, kunde jeg selvfølgelig ikke unngå å uttale mig om Luthers teologi. Denne teologis grunnprinsipper er nokså fremmede for de norske kristne. …

P. Lutz om AVLATEN – ForordLes mer »

Avlaten og de helliges samfunn – p. Lutz

Katolsk /

Sist uke skrev jeg om avlaten, og refererte til et leserinnlegg jeg hadde fått trykket i Vårt Land. Skal vi være helt ærlige, må vi nok innrømme at også katolikker i vår tid har en nokså uklart syn på hva avlaten er. Derfor var det ekstra passende at jeg sist uke også fikk en gammel, norsk, katolsk bok som hansler om dette:

AVLATEN OG DE HELLIGES SAMFUNN

AV A. J. LUTZ, prest i dominikanerordenen

St Olavs forbunds forlag. Oslo 1930.

Innholdsoversikten ser slik ut, og jeg kommer til å trykke utdrag av boka her på bloggen ganske snart:

Forord
I. Om de timelige syndestraffer.
II. Av hvilken art er de timelige syndestraffer?
III. Skjærsilden
IV: Er læren om de timelige straffer uevangelisk overtro?
V. Vår avlatspraksis er så gammel som selve Kirken.
VI. De helliges samfunn.
VII. Hvem er «de andre» som soner for oss?
VIII. Den «åndelige skatt» er vår felles eiendom.
IX: Hva avlaten forutsetter hos oss.
X. Andre innvendinger mot avlaten.
XI. De egentlige årsaker til den lutherske uvilje mot avlaten.
XII. Uviljen mot avlaten har ingen hjemmel i den kristne troslære.
XIII. Hva som ligger til grunn for avlaten.
XIV. Taler Bibelen om avlaten?
Slutningsord.

Debatt om Den katolske Kirke på verdidebatt.no

Data/blogg, Katolsk /

Jeg publiserte mitt leserinnlegg til Vårt Land sist lørdag på verdidebatt.no og responsen har dessverre vært som man noen ganger opplever det; mange kommentarer, men av den mer ekstreme typen. Se gjerne her hvordan det har gått.

En person har også fått blod på tann og ønsker å fortsette kritikken av vår Kirke – se her.

Erkebiskop Koch uttaler seg om messefeiring og Vatikankonsilet

Liturgi /

I et langt intervju på spansk på GaudiumPress snakker den nye lederen av Vatikanets enhetsråd, erkebiskop Kurt Koch, om hvordan Vatikankonsilets dokument om liturgien, Sacrosanctum Concilium, virkelig snakker om liturgien. De som kan spansk kan lese det her.

Noe av intervjuet er oversatt til engelsk, bl.a. dette som handler om messefeiring versus populum, bruk av latin og messen som et offer:

Gaudium Press – These two views [of the Church as People of God and as Mystery] also influence one’s position on the liturgy. How should the liturgy be understood today?

All those things that some people say that was new after the Second Vatican Council were not a theme of the Constitution on the Liturgy [Sacrosanctum Concilium]. For instance, celebrating the Eucharist facing the faithful was never an object of Tradition. The Tradition had always meant celebrating facing East, because that was the position of the resurrection. In Saint Peter’s Basilica, the celebration took place facing the people for a long time because that was the direction facing East. The second thing was the vernacular language. The Council wished that Latin remain the language of the liturgy.

Yet all those very deep, fundamental, things of the liturgical Constitution, are still ignored by many. For instance, the entire liturgy and the Paschal liturgy. The Easter of mystery, of death, and of the resurrection of Jesus Christ. One cannot celebrate the Paschal [mystery] without sacrifice, and that is the theme that is mentioned in theology. Because the Constitution on Revelation [Dei Verbum] is not yet known in the Church either. We still have much to do in order to receive the Council.

Slik skal messen ikke feires

Katolsk, Liturgi /

Jeg leste nylig om noen som hadde vært på besøk i Irland og opplevd at en ukedagsmesse tok 11 minutter og en søndagsmesse 25 minutter! Når vi leser slikt er vi alle lykkelige over at slike ting (nesten) aldri skjer i Norge:

During our vacation stay in Ireland, Leila and I took a short walk to the local parish church on a Saturday morning to attend Mass. The experience was a revelation.

The priest said all the prayers at such a breakneck speed that I could not make out the individual words. The congregation matched his pace with the responses. I could barely keep up the recitation of Lord’s Prayer. The readings were a blur. There was no homily. Mass was over in 11 minutes.

We tried the same parish again for Sunday Mass, but we had not read the bulletin carefully. We thought we were arriving 5 minutes before the designated time; actually we were 25 minutes late. Sunday Mass had already ended!

Fortunately there was another parish nearby, where the Mass was celebrated at a comparatively sedate pace. But the frantic rush to finish the Eucharistic liturgy as quickly as possible was shocking.

Men blant kommentarene er det også en irsk katolikk som er flyttet til USA og også klager over messene der, der en ukedagsmesse tar 50 minutter og en søndagsmesse 1 time og 20 minutter – men IKKE pga høytidelig feiring, men fordi en drøss av menensker plent må gjøre unødvendige ting:

I have to report the opposite extreme since I married a US citizen and moved here from Ireland. Sunday Mass at 1 hour 20 minutes and weekday Mass at 50 minutes is excruciating. The sermons are memorable only for their length and the Church is a hive of ushers, readers, singers all busying up the service and detracting from the sense of solemnity. All this with (yes) 5 minutes for the Eucharistic prayer. I was used to 40 minutes of reverence on a Sunday, 20 on a weekday. Now it’s bustling tedium.

Dette kan man gjøre om man er registrert i to trossamfunn

Generelt, Katolsk /

I sagaen om dobbeltregistrering i to trossamfunn, der vår kirke taper flere millioner kroner hvert år, og der vi til og med blir anklaget for å prøve å lure staten, fikk vi for et par dager siden hjelp av Vårt Land. De hadde ringt til flere fylkesmenn, og hos én av disse fikk de opplyst litt om en «angiverordning», der den som er registrert to steder, og ikke vet hvilket trossamfunn man står i i tillegg til der man ønsker å stå, kan ringe et nummer og så få dette opplyst pr brev. Og så må man dernest selvsagt kontakte dette andre trossamfunnet, og sørge for at man blir strøket.

Det er ikke lett å ordne opp i dette rotet, altså, og enda mer underlig er det at ingen i Den katolske Kirke hadde fått noen opplysninger om denne tjenesten – som man kan lese om her, og der det bl.a. står:

«I samarbeid med departementet har Brønnøysundregistrene etablert en tjeneste som gjør det mulig per telefon å be om innsyn i hvilke(t) tros- eller livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, man eventuelt står oppført som medlem i. En utskrift av hvilke(t) tros- eller livssynssamfunn som den enkelte er registrert som medlem i, sendes i brevs form til den det gjelder.

Telefonnummeret til Brønnøysundregistrene, der den registrerte kan kreve innsyn i opplysninger om seg selv, er 75 00 75 00.»

Dominikanere avlegger løfter i 1964

Katolsk /

Se denne flotte videoen fra livet til dominikanere i USA fra 1964, den viser løftesavleggelse, messefeiring og andre ting fra deres daglige liv. (Jeg viser ikke til denne videoen av annen grunn enn at jeg finner den inspirerende, og finner ikke noen grunn til å sette et kunstig skille mellom før og etter 1970.)

Følgende tekst er lagt ut sammen med videoen:

Excerpts from «And the world looks at us», a 1964 Dominican Province of Saint Joseph vocation film written by Fr. Dominic Rover, O.P., and narrated by Dana Elcar. The original film was 28 min in length.

The scenes included here were filmed at St. Stephen Priory in Dover, MA, the Dominican House of Studies, Washington, D.C., and St. Dominic Church, Washington, D.C.

From the archives of the Dominican Theological Library http://www.dhs.edu at the Dominican House of Studies, Washington, D.C.

Audio lectures by Fr. J.F. Hinnebusch on the history of the Dominican Order are available at http://dominicanhistory.blogspot.com

For information about the Dominican vocation visit http://www.dominicanfriars.org

http://dhspriory.org

Leserinnlegg i Vårt Land: Avlat og syndstilgivelse

Katolsk /

Jeg fikk i dag mitt leserinnlegg om avlat på trykk i Vårt Land – i et ganske stort oppslag, der de bare hadde redigert ganske litt av mitt (reviderte) innlegg, bl.a. hadde de tatt bort alle sitater fra forrige ukes artikkel (som jeg reagerte på). Slik framstod mitt innlegg i Vårt Land:

Har avlat noe med syndstilgivelse å gjøre? Alle som kjenner katolsk lære, vet at svaret på det spørsmålet er: nei.

Den katolske kirkes katekisme definerer avlat slik i artikkel 1471: «Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut.»

Forklart med enkle ord handler det om at synden har to effekter i oss; skyld overfor (mennesker og) Gud, og en forringelse av vår relasjon til mennesker og til Gud, uvaner som det senere kan bli vanskelig å bryte med etc. Syndeskylden blir tilgitt av Gud, av nåde, uten at vi har fortjent det, gjennom sakramentene dåp og skriftemål – og ved mindre synder rett og slett ved å be Gud om tilgivelse. Effekten av synden, som ofte kalles syndestraffen, må vi arbeide mer med selv. Mennesker som lever i nådens stand, dvs har fått sine synder tilgitt, skal komme til himmelen etter sin død, men da må de fleste av oss første få renset bort den negative effekten av vår synd i skjærsilden, før vi kan se Gud åsyn til åsyn. Og det er her avlat kommer inn; ved at effekten av vår synd, den timelig straffen for våre synder, blir ettergitt.

Sammenblandingen av syndens skyld og syndens effekt/timelige straff var en av hoved-misforståelsene under reformasjonen, men etter svært mange runder med oppklaring de siste tiårene trodde vi katolikker at uklarheten var ryddet av veien. Jeg lurer da på hvorfor Vårt Land har en stor artikkel lørdag 24. juli, med overskrifta «Syndfri i sommersol», skrevet av en av avisas egne journalister, der vi bl.a. kan lese at pilegrimene til Santiago loves full syndsforlatelse.

Artikkelen er ganske morsomt skrevet, og tar opp bl.a. at ikke alle pilegrimer er like fromme eller katolske, og at det også er en del turistgimmik i Santiago. Det er helt sikkert korrekt og må gjerne skrives, men samtidig venter vi at en avis som Vårt Land vet forskjell på avlat og syndstilgivelse. Dessuten bør alle som er teologisk oppegående vite at denne muligheten for å motta avlat gjelder katolikker, og at bare katolikker kan motta kommunion og skriftemålets sakrament i vår Kirke. (For ordens skyld: Jeg utelukker her at hele artikkelen er satirisk ment, og at journalisten skriver om «syndstilgivelse» vel vitende om at han selv og alle lesere selvsagt vil vite at katolikker aldri ville kunne tenke seg å knytte syndstilgivelse til slike ytre handlinger – men til Guds nåde alene.)

Avslutningsvis kan jeg forklare litt mer om ikke-katolikkers adgang til sakramentene i Den katolske kirke. Det er en viss åpning for ortodokse kristne, men for andre ikke-katolikker er regelen at de ikke har adgang til noen av vår kirkes sakramenter – bortsett fra om man ber om dem når man er i dødsfare. I Norge klager en hel del protestanter på at vi ikke åpner for felleskommunion, og dermed skulle man jo tro at dette er godt kjent. På den annen side kunne vi nok ha kommunisert dette oftere og tydeligere, og det bør vi kanskje gjøre – men så vil vi heller ikke framstå som for altfor uvennlige.

Min reaksjon på Vårt Lands artikkel sist lørdag handler mest om at vi katolikker er blitt vant med at avisa viser forståelse for og innsikt i katolsk lære og trosliv – men der skuffet altså denne artikkelen oss ganske mye.

Oddvar Moi – katolsk prest, Oslo

Katolsk katekisme fra 1958 – Om de siste ting

Katolsk, Teologi /

Det siste jeg tar med fra den katolske (danske) katekismen fra 1958 handler om de siste ting:

«Kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.»

MENNESKELIVETS AVSLUTNING

Vår prøvetid her på jorden ender med døden og den særskilte dom. Deretter kommer vår sjel enten i Himmelen eller i skjærsilden eller i helvetet.

Døden og den særskilte dom

I forfølgelsestidene i det 3. århundre hadde den hellige biskop Cyprian styrket sine troende med disse ord: «Kun den frykter døden som ikke kjenner Kristus.» Da han selv en dag blev slept for retten og hørte sin dødsdom, sa han: «Gud skje takk.» På retterstedet knelte han for siste gang ned og bad. Derpå reiste han seg, og etter at der var blitt utbetalt 25 gullstykker til bøddelen, bandt han selv bindet for øynene og tok imot det drepende hugg.

Alle mennesker skal dø, fordi Adam, det første menneske, syndet. «Ved ett menneske kom synden inn i verden, og døden ved synden» (Rom.5,12).

Kristus har tatt døden på seg i fullkommen lydighet og reneste kjærlighet. Etter hans forbile skal også vi i lydighet og gudhengivenhet ta imot døden av den himmelske Faders hånd.

Kristus har gjennom sin død skjenket oss det evige liv. Han har forvandlet døden, så den nå for det menneske som dør i Kristus, er porten til det evige liv.

Vi vet ikke når og hvor og hvorledes vi skal dø. Men ett vet vi: når vi dør som Guds barn, er vi frelst i all evighet; men dør vi i dødssyndens tilstand, er vi evig fortapte. Derfor må vi alltid leve som Guds barn. Da er vi alltid beredt til døden.

Ved døden adskilles vår sjel fra legemet. Legemet overgis til jorden og oppløses. Men vår sjel kan ikke oppløses, fordi den er ånd.

Straks etter døden kommer vår sjel for Guds domstol. Den må avlegge regnskap over for Gud for alle tanker, ord og gjerninger og all unnlatelse av det gode. Denne dom er den særskilte dom. «Som det nå er fastsatt for menneskene, at de en gang skal dø, og deretter følger dommen» (Hebr. 9,27). Etter den særskilte dom kommer sjelen enten i Himmelen, i skjærsilden eller i helvete.

HVORFOR skal alle mennesker dø?

Alle mennesker skal dø fordi Adam, det første menneske, syndet.

HVORHEN kommer sjelen straks etter døden?

Straks etter døden kommer sjelen for Guds domstol for å avlegge regnskap for alle tanker, ord, gjerninger og for alt det gode, man har unnlatt å gjøre.

Leveregel: Jeg vil alltid være beredt til å dø. Jeg vil også ofte be om en god dødstime.

Skriftsted: «Salige er de døde, som dør i Herren; for deres gjerninger følger dem» (Åp. 14,13).

Bønn: » Fra en plutselig og uforutsett død, frels oso, o Herre » (Bønn i allehelgenslitaniet).

Fra prefasjonen i requiemmessen: «For for dine troende, Herre, forandres livet, det berøves dem ikke, og når den jordiske hytte, hvori de har bodd, oppløses, beredes der dem en evig bolig i Himmelen. »

Helgenene lærer oss: «Den som har levd godt, kan ikke dø ondt, men det er meget vanskelig for den, der har levd ondt, å dø godt» (St. Augustin). – «Det er ikke døden som vil hente mig, men den gode Gud» (Therese av Lisieux).

Som man tror, så lever man, Som man lever, så dør man, Som man dør, så blir man.

Katolsk katekisme fra 1958 – Avlat

Katolsk, Teologi /

Etter et par ukers opphold publiserer jeg nå enda et stykke fra den danske katolske katekismen fra 1958 – Om avlat:

Hvert 25. år forkynder Paven et «hellig år» (også kalt «jubelår»). Han oppfordrer de troende til å komme til den evige stad, til å omvende seg fra synd, til å skrifte og til å motta Herrens legeme; de skal besøke Roms hovedkirker og der be i den hellige Faders intensjon. Alle som gjør det, kan vinne en fullkommen avlat. I det følgende år kan det hellige års avlat vinnes i hele verden.

Kristus har gitt sin Kirke makt til også utenfor botens sakrament å ettergi straffer, som vi har fortjent for våre synder. Han sa til apostlene: «Alt hva dere løser på jorden, skal også være løst i Himmelen» (Matt. 18,18). Med denne myndighet ettergir Kirken os ved avlat timelige straffer for synder, som vi allerede har oppnådd tilgivelse for. Straffer for ennå ikke tilgitte synder kan ikke ettergis.

Kristus har ved sin lidelse og død fortjent oss ettergivelsen av alle syndestraffer; dog fortsetter Kirken med gjennom sine helgener i forening med Kristus å øve soning og bot. I denne samlede skatt av Kristi og helgenenes soning («fortjenester») er der overfor Gud øvet en uendelig fyldestgjørelse, som kan komme oss alle til gode igjennom Kirkens avlat.

Ved en fullkommen avlat ettergis alle timelige straffer. Eksempler på fullkommen avlat er den allerede omtalte jubileums-avlat, Portiuncula-avlaten og den særlige avlat for.

Ved en ufullkommen avlat ettergis kun en del av de timelige straffer. En avlat på f. eks. 1 år eller på 40 dager (en quadragéne) betyder så megen ettergivelse av straff som man tidligere vandt ved å gjøre offentlig kirkebot gjennom 1 år eller 40 dager. Hvor meget det så er, ved kun Gud. Nesten all avlat, som vinnes, kan gjennom forbønn tilvendes sjelene i renselsesstedet.

For å vinde avlad må man være i nådens stand og utføre de foreskrevne gode gjerninger eller bønner. Den som skrifter hver 14. dag eller kommunicserer nesten daglig, kan til enhver tid vinne den avlat, for hvilken skriftemålet er en uttrykkelig betingelse.

HVA ettergis oss ved avlaten?

Ved avlaten ettergis der oss timelige straffer for synder vi allerede har oppnådd tilgivelse for.

HVA er nødvendig for å vinne avlat?

For å vinne en avlat må vi være i nådens stand og utføre de foreskrevne gode gjerninger eller bønner.

Leveregel. Jeg vil oftere søke å vinne avlatt for sjelene i skjærsilden

Samtale om troen: Noen sier: «Når synden er ettergitt, er også straffen ettergitt.» – Vi svarer: «Gud ettergav David hans store synd, men ikke hele straffen. Profeten Natan sa til han: «Herres har utslettet din synd. Men sønnen som blev født deg, skal dø» (2.Sm.12,13-14). – Det er en feil oppfattelse å mene at synder blir tilgitt ved avlat. Det er en ond beskyldning mot Kirken å hevde at den selger avlat eller endog ettergir fremtidige synder for penger!

Syndfri i sommersol – men har avlat noe med syndstilgivelse å gjøre?

Katolsk /

Jeg har skrevet et leserinnlegg til Vårt Land, som jeg forstår skal trykkes fredag eller lørdag. Det dreier seg om at landets viktigste kristne dagsavis – i året 2010 – klarer å blande sammen avlat (der syndens timelige straffer blir ettergitt) med selve syndstilgivelsen. Jeg skal offentliggjøre mitt leserinnlegg her så snart det står i avisa, men i dag trykker jeg utdrag fra VLs opprinnelige artikkel, som for det aller meste er blitt barbert bort fra mitt leserinnlegg slik VL kommer til å trykke det:

«Vårt Land har en stor artikkel lørdag 24. juli, med overskrifta «Syndfri i sommersol», skrevet av en av avisas egne journalister, der vi bl.a. kan lese:

Full syndsforlatelse venter pilegrimene som går inn i Santiago de Compostela i det hellige året 2010. … Denne sommeren gikk jeg inn i Santiago de Compostela. … Ja, og så var det fryktelig nære på at jeg ble fri for all synd. Jeg skal snart forklare hvordan. … når de har vandret minst de ti siste milene til Santiago i et hellig år får alle sine synder tilgitt. Det er ventet at over 200.000 mennesker vil fullføre i år.

Det vil si, det er ikke nok bare å gå. Det er et par ekstra, obligatoriske øvelser man må gjennom når man kommer fram. Jeg hadde ikke full renvaskelse for øyet da jeg begynte min pilegrimsreise, men tenkte at det var for dumt å ha kommet den lange veien uten å benytte seg av muligheten. På en plakat på pilegrimskontoret fant jeg oppskriften.

Først gikk jeg gjennom en hellig port på baksiden av katedralen. Mennesker av alle slags avskygninger sto på en rekke som strakte seg innover i kirkerommet. …

Neste punkt på programmet var å gå gjennom Fadervår og be for paven. Allerede ber begynte et par lavkirkelige fibre i kroppen min å protestere vagt. …

To punkter igjen på lista nå. Det første var nattverd, som de er romslige på i pilegrimsbyen. Siste punkt var å gå til skrifte. …. Der stokket det seg helt for meg. jeg klarte ikke å gå bort. Det var derfor jeg i starten av denne kommentaren skrev at jeg var fryktelig nære på å bli fri fra synd. Jeg kom langt. Men det holdt ikke helt inn i mål.

Artikkelen er ganske morsomt skrevet, og tar opp bl.a. at ikke alle pilegrimer er like fromme eller katolske, og at det også er en del turistgimmik i Santiago. Det er helt sikkert korrekt og må gjerne skrives, men samtidig venter vi at en avis som Vårt Land vet forskjell på avlat og syndstilgivelse.»

Helligdomsarmen i Nidaros

Generelt, Katolsk /

Jeg var et par dager i København sist uke, og på Nationalmuseet så jeg den opprinnelige helligdomsarmen, der et av Den hellige Olavs leggbein var oppbevart. Man kan lese mer om armen her, og se bilder av armen og teksten slik det nå ser ut i København under.

En kopi av armen og den opprinnelige relikvien kan man nå se i St Olav domkirke i Oslo.

Fem karmelittnonner var også oppført som medlemmer av et annet trossamfunn!

Generelt, Katolsk /

For noen dager skrev jeg om hvordan Vårt Land skrev med store typer at «(Den katolske) Kirken krevde 1,4 millioner for mye.» Jeg har hatt flere runder med Vårt Land om dette, men de er ikke villige til å beklage eller forandre det aller minste på det de skrev – selv om de kjenenr den fulle bakgrunnen for problemene. Jeg kommer ikke lenger med dem, men foreslo i min siste mail til redaksjonen at overskrifta heller burde vært: «Fikk beskåret sin statsstøtte med 1,4 millioner, men burde ha fått 20 millioner mer».

Katolsk.no skriver også om dette, og nevner som et særdeles underlig eksempel at fem karmelittnonner i Tromsø i år var dobbeltregistrert – det samme var tilfelle med biskop Eidsvig for noen få år siden. På katolsk.no skriver man også:

… årsaken til «talltullet» ligger ikke hos Den katolske kirke, men hos myndighetene. Det er flere grunner til at bispedømmet søker om støtte for «for mange» medlemmer. Blant de viktigste er:

1. I 2006 sendte myndighetene brev til alle som da var dobbeltførte. De som oppga at de ikke (lenger) ville tilhøre et minoritetssamfunn men (gå over til) DNK er nå registerført der, men uten at Den katolske kirke får vite hvem det gjelder. Ved stikkdato i år utgjorde de 887 personer. Vi skulle gjerne ha strøket dem, men vi vet ikke hvem de er – fordi den samme myndigheten som deler ut støtte ikke forteller oss det.

2. For nyfødte barn som døpes i Den katolske kirke skal det sendes en melding om dette til DNK. Dersom barnet døpes sent, eller dåpsmeldingen ikke behandles raskt, vil barnet etter visse regler automatisk bli meldt inn i DNK. Selv om disse forholdene ryddes opp i året etter vil de fremstå som dobbeltførte ett år.

Intensjonen ved den nye ordningen for statsstøtte var at kirkesamfunnene skulle likestilles, og motta tilskudd basert på det reelle antall medlemmer. Den katolske kirke i Norge har over dobbelt så mange medlemmer som vi søker støtte for. Myndighetenes krav til 11-sifret fødselsnummer ved innmelding gjør at vi ikke kan ta med alle våre medlemmer i søknaden om statsstøtte. Den norske kirke har statlig tilgang på fullt fødselsnummer på sine medlemmer (aktive som inaktive), mens de øvrige trossamfunn må selv innhente dette fra den enkelte. I tillegg har mange innvandrere ikke fødselsnummer, men et såkalt D-nummer – dette setter vedkommende i stand til å betale skatt, men utløser ikke statsstøtte til det kirkesamfunnet han eller hun tilhører.

Det er altså ikke snakk om at Den katolske kirke prøver å tilrane seg for mye statsstøtte. Vi har en grunnlovfestet rett til likebehandling med DNK. Gitt vårt faktiske medlemstall medfører det i hvert fall dobbelt så stor statsstøtte som dagens. Praksisen ved tildeling av støtte fraraner oss denne.

Vi vil ikke ha støtte for andre enn våre medlemmer. Problemet er at vi med dagens praksis mister støtte for mange som beviselig er katolikker og trofast betaler sin skatt.

Jeg har også tidligere nevnt msgr. Nicola Bux

Katolsk /

Når jeg ser gjennom min gamle blogg, ser jeg at jeg der har nevnt msgr. Bux flere ganger i 2008 og 2009:

I mai 2008: Om konselebrasjoner.

I august 2008: Kunsten å feire liturgien.

I oktober 2008: Om bibellesningene i messen.

I oktober 2009: Presentasjon av hans bok: La riforma di Benedetto XVI

Les gjerne disse interessante innleggene.

Msgr. Nicola Bux – et stort alterkors må være sentrum i messefeiringen

Katolsk /

I intervjuet med msgr. Bux (ser her) kan man også lese hva han mener om alterkors:

… having the cross at the center of the altar is a way to bring to mind what the Mass is. I do not speak of a “miniature” cross but of a cross such as can be seen. The dimensions of the cross should be proportional to the ecclesial space. It should be brought back to the center [of the altar], aligned with the altar, and everybody must be able to see it. It should be the focal point of the faithful and of the priest, as [the former Cardinal] Joseph Ratzinger says in his Introduction to the Spirit of the Liturgy. It should be in the center, independently of the celebration, even if it is Mass “facing the people.” I insist on a cross that is clearly visible. Otherwise, what is the use of an image that cannot be sufficiently profited from? Images refer to the prototype. We all know that historically there have been those who were against the use of images, for example Epiphanius of Salamis, or even the Cistercians; however, the cult of images prevailed at Nicea II in 787, on the foundation of what Saint John Damascene said: “The image recalls the exemplar.” This is still valid for our so-called Civilization of the Image. In an era in which vision has become the favored medium of our contemporaries, it does not suffice to have a little cross that lies flat or an illegible “sketch” of a cross, but it is necessary that the cross, along with the figure of the Crucified, be clearly visible on the altar, regardless of the angle from which it is viewed.

Msgr. Nicola Bux om den tradisjonelle messen – den bør feires i hver menighet

Liturgi, Teologi, TLM /

Et intervju med pave Benedikts nære medarbeider, Msgr. Nicola Bux, fra april i år er nylig oversatt til engelsk, og kan leses i sin helhet HER.

Der sier han mye interessant om messen, bl.a. sier han at den bør feires over alt, i alle domkirker, ja i hver menighet – slik at denne gamle tradisjonen på en organisk måte får påvirke vår våte å tenke om messen på. Slik svarer han på et spørsmål om det gamle offertoriets offerfokus:

The old Offertory rite spoke eloquently to mankind about God, using profound expressions about the sacrificial power, about the nature of the Mass as a sacrifice offered to God. Can a correction in this sense be considered for the new rite [of Mass]?

It is important that the old Mass (also called the Tridentine rite but more appropriately the “rite of Gregory the Great”) become [better] known, as Martin Mosebach has recently said. This Mass received its form already under Pope Damasus and afterwards, in fact, under Gregory [the Great], and not under Saint Pius V. The only thing Pope Pius V did was to make some adjustments and to codify what already existed, retaining the enrichments of earlier centuries and putting aside what had become obsolete. With that understood, we can consider this rite of Mass, an integral part of which is the Offertory. There have been many papers written by great scholars on this subject and many have asked themselves whether it would be opportune to bring back the old Offertory, which you mentioned. However, the Holy See alone has the authority to act in this way. It is true that the logic which dictated the liturgical reform after the Second Vatican Council led to a simplification of the Offertory, because it was thought that there were several [alternative] forms of offertory prayers. In this way, the two prayers of blessing with a Judaic flavor were introduced. The secret prayer remained and became the “Prayer over the Gifts”; also the “Orate, fratres,” and those were considered to be more than sufficient. However, this simplicity, which was understood as a return to the purity of the origins, collides with liturgical tradition, with the Byzantine tradition, and with other Oriental and Occidental liturgies. The structure of the Offertory was seen by the great commentators and theologians of the Middle Age as the triumphal entry of Christ into Jerusalem, Who goes to be immolated in a sacrificial offering. It is for this reason that the offerings are already called “holy” and that the offertory was of great importance. The modern simplification, which I have described, has led many people to demand the return of the rich and beautiful prayers of the “Suscipe, sancte Pater” and the “Suscipe, Sancta Trinitas,” to mention only a few.

However, only through a wider diffusion of the old Mass will this “infection” of the new Mass by the old be possible. Therefore, the reintroduction of the “classical” Mass – if you will allow me the expression – may be a factor of great enrichinment. It is necessary to facilitate a regular Sunday [festiva] celebration of the traditional Mass, at least in every cathedral of the world, but also in every parish. This would help the faithful get used to Latin and to feel themselves part of the Catholic Church. And as a practical matter, it would help them participate in Masses held during international gatherings at [various] shrines. At the same time, I think we have to avoid re-introducing things “out of context.” By this I mean that there is a an entire ritual context connected with the things expressed [by the prayers], which cannot be brought back simply by inserting a prayer; a more complex kind of work is involved here.

Vårt Land svarer på min kritikk om støtte til medlemmer

Generelt, Katolsk /

Jeg kritiserte tidligere i dag (skrev en mail til dem) bl.a. Vårt Land for å ha skrevet at Den katolske kirke krevde for mye penger av staten for sine medlemmer. Etter noen timer svarte de meg slik:

«Vi er vel kjent med at innrapportering av dobbeltmedlemmer skjer hvert år og ikke er noe forsøk på juks. Dette fremgår også av NTB-saken som vi har publisert.

Problematikken som særlig er knyttet til opprettelsen av sentralt medlemsregister for Den norske kirke på slutten av 90-tallet, er et omfattende tema som vi har skrevet om en rekke ganger. Vi må imidlertid kunne skrive om denne tematikken uten å trekke opp det historiske bakteppet i sin fulle bredde.

Også problemet med at de utenlandske statsborgerne ikke er formelle medlemmer hos dere, er vi kjent med og har omtalt tidligere.

Ut ifra de regler som gjelder, er det imidlertid et faktum at kravet fra OKB var 1,4 millioner for høyt.»

Jeg er glad for at VL viser at de har kjennskap til denne saken i hele sin bredde, men jeg tror de bommer litt når de tror at alle som leser avisa husker eller kan dette, spesielt når katolikkene er blitt nevnt spesielt i artikkelen, mens departementet jo har sendt tilbakemelding til alle livssynssamfunn som har bedt om statsstøtte/skatterefusjon. Dessuten er det feil at katolikker skal ha kommet med noe spesielt krav; vi har sendt inn informasjon om alle som er registrert som katolikker, slik myndigheten ber om – verken mer eller mindre. At noen av våre medlememr er dobbeltregistrert, er dumt for oss, bl.a. fordi vi taper penger på det – og jeg våger å påstå at det i et stort flertall av tilfellene ikke er vår feil at våre medlemmer også er registrert i andre trossamfunn.

(Og det underlige er, at jeg er sikker på at VL er enig i den konklusjonen. At de likevel ønsker å skrive som de gjør her, er et myserium for meg.)

Den opprinnelige artikkelen om medlemstall hadde også mye korrekt og interessant informasjon

Generelt, Katolsk /

Jeg skrev tidligere i dag om «nyheten» om at Den katolske Kirke prøvde å snyte staten ved å kreve for høyt tilskudd. I den opprinnelige artikkelen i Dagsavisen står det nemlig også bl.a. at vi kanskje snart vi få bekjed om hvor en person er registrert i tillegg til i Den katolske Kirke, slik at vi endelig får muligheten til å rette opp våre medlemslister:

«… Politisk rådgiver Roger Solheim i Kultur- og kirkedepartementet understreker at departementet er opptatt av at ingen skal få utbetalt støtte for dobbeltmedlemskap.

For å kontrollere medlemmene må vi bruke fødselsnummer, noe som vanskeliggjør innsyn fra andre av personvernhensyn. Vi har nå nedsatt et religionspolitisk utvalg som skal se på støtteordningene for medlemskap i tros- og livssynssamfunn. Utvalget vil også se på kontrollmulighetene, og vurdere å åpne for partsinnsyn, sier Solheim.

Dersom de ulike trossamfunnene får innsyn i hvilke medlemmer som er dobbeltregistrert, håper myndighetene at de korrigerer sine medlemslister og rapporterer inn et mer riktig antall medlemmer hvert år. Utvalget går imidlertid sakte fram, og vil ikke legge fram sin utredning før ved utgangen av 2012.»

Katolsk registeransvarlig, Vidar Eide, uttaler seg også om problemet: » … Eide, sier personvernhensyn gjør at de ikke får tilgang til opplysninger om hvem som har meldt seg inn i andre tros- eller livssynssamfunn. I 2006 begynte fylkesmennene å kontrollere de oppgitte medlemmenes fødselsnumre opp mot Folkeregisteret.

Hadde vi fått vite hvem som ikke skal stå oppført hos oss, ville vi slettet dem fra vårt register. I mellomtida er vi nødt til å oppgi dem som medlemmer og kreve støtte for dem …» (siden vi jo ikke vet at de ikke er katolikker, og ikke hvor de også er registrert).

Endelig presenteres det også korrekt hvordan dette tilskuddet/skatterefusjonen regnes ut (i tillegg til at tall om dobbeltregistrering fra andre trossamfunn også presenteres): «Livssynssamfunn med mer enn 500 medlemmer og trossamfunn utenfor Den norske kirke får et årlig medlemstilskudd fra staten. I 2010 er støtten 378 kroner per medlem. Tilskuddet fastsettes hvert år ut fra hvor mye staten har i utgifter til Den norske kirke, fordelt på statskirkens medlemmer.»

Men hvordan kan man da forklare overskrifta som har gått Norge rundt i dag – om at Den katolske kirke prøver å snyte staten?

Flere uetterrettelige artikler om Den katolske kirke

Generelt, Katolsk /

«Krevde 1,4 million kroner for mye» kan man lese at De katolske Kirke gjorde i fjor, både i Dagbladet og Vårt Land – Dagsavisen trykket visst også dette, og noen sa de hadde hørt det på dagsnytt!

Man blir på nytt matt over alt tullet som spres i aviser og av andre nyhetsformidlere; man skulle tro at journalister aldri hadde hørt om de gjentagne problemene det har vært med Den norske kirkes medlemsarkiv – som Stortinget ikke vil gi nok penger til, slik at det kunne bygges opp på en skikkelig måte, som nå etter flere år korringeringer er blitt en del bedre, som som ennå mangler en del. Man skulle også tro at folk hadde hørt om de ca 100 000 polakkene som bor i Norge, der 95% av dem er katolikker, men vel ikke mer enn 15% av dem er registrert så langt. Og det samme gjelder katolikker fra mange andre land; «underregistrering» hadde nok vært en bedre beskrivelse at antaller katolikker i Norge.

Vårt Land skriver følgende: «Det katolske kirkesamfunnet oppga totalt 58.042 medlemmer i fjor. Hvert medlem ville gitt 357 kroner på bankkontoen. Men 3.795 av medlemmene var også registrert i andre tros- og livssynssamfunn. Fylkesmannen og Brønnøysundregistrene avdekket det kunstig høye medlemstallet og hindret dermed at den katolske kirken fikk nesten 1,4 millioner kroner for mye utbetalt, skriver Dagsavisen. I 2008 krevde Oslo katolske bispedømme statstilskudd for 53.565 medlemmer. Fylkesmannen underkjente 2.570 av dem som dobbeltregistrert og reduserte utbetalingen til kirken med 860.000 kroner.»

At NTB og de fleste aviser roter må vi visst akseptere, men når det gjelder vår Kirke forventer jeg litt mer av Vårt Land, derfor skrev jeg nylig til redaksjonen: «Jeg viser til artikkelen dere nettopp har lagt ut på nett. Jeg underer meg fortsatt over at VL trykker NTB-artikler så ukritisk – spesielt overskrifta er her svært misvisende.

For det første er det jo her ikke snakk om statsstøtte, men om refusjon av kirkeskatt – som alle trossamfunn utenom Den norske kirke får i retur av staten. For det andre er vel hovedproblemet fortsatt at Den norske kirke har for mange medlemmer i sitt register – bl.a. blir jo alle barn (under 18 år) automatisk regnet som tihørende Den norske kirke hvis en av foreldrene er medlem der. F.eks. vil barn som er døpt katolsk bli dobbeltregistrert av denne grunn, hvis vi ikke klarer å gi beskjed at de er døpt katolsk tidsnok. (En stor del av årets dobbeltregistrerte ligger faktisk her.) Dessuten har Den katolske kirke et stort problem med underregistrering av katolikker fra utlandet som nå bor fast i Norge. Det er snakk om en underregistrering på flere titusener.

Artikkelen er altså samlet sett svært misvisende, og overskrifta «Krevde 1,4 million kroner for mye» faktisk absolutt usann. Forhåpentligvis kan dere korrigere dette nokså snart.»

Etter denne innledende delen av NTBs artikkel kommer det litt mer (og korrekt) informasjon.

Skroll til toppen