Mer om skriftemålet: Kan det settes betingelser?

Katolsk /

Når vi nå de siste dagene har snakka litt om skriftemålet, huska jeg noe jeg leste for knapt en måned siden. Biskop Gianfranco Girotti, Vatikanets ‘pønitentiar’ (dvs. ansvarlig for skriftemålssaker), sa at man aldri kan aldri kan sette betingelser for absolusjonen i et skriftemål, selv om man sterkt kan oppfordre til at alvorlige synder bekjennes til politi e.l.. Her er noe av teksten jeg leste:

A priest who confesses sexual abuse in the sacrament of penance should be absolved and should generally not be encouraged by the confessor to disclose his acts publicly or to his superiors, a Vatican official said.

Likewise, the confessor should not make the contents of such a confession public, said Bishop Gianfranco Girotti, regent of the Apostolic Penitentiary, a Vatican court that handles issues related to the sacrament of penance.

Bishop Girotti spoke in an interview published March 17 in L’Osservatore Romano, the Vatican newspaper. His comments came as church leaders were responding to the disclosure of hundreds of allegations of past sexual abuse by priests in several European countries.

Bishop Girotti spoke strictly about the response of a confessor, and not about the wider responsibility to acknowledge and investigate priestly sexual abuse outside the confessional.

When a priest confesses such acts, «the confession can only have absolution as a consequence,» he said.

«It is not up to the confessor to make them public or to ask the penitent to incriminate himself in front of superiors. This is true because, on one hand, the sacramental seal remains inviolable and, on the other hand, one cannot provoke mistrust in the penitent,» he said.

«From the confessor, (the penitent) can only expect absolution, certainly not a sentence nor the order to confess his crime in public,» he said.

Other Vatican officials, who spoke on background, said a distinction should be drawn between what a confessor requires of a penitent as a condition for absolution, and what the confessor may strongly encourage the penitent to do. …

Nyheter om to nye (gamle) overgrep i Sverige

Generelt, Katolsk /

I dag leser jeg (her i VG) om et par nye saker i Den katolske Kirke i Sverige. De er svært gamle, men bispedømmet tar dem likevel alvorlig; biskopen beklager, og man vil undersøke nærmere hva som har skjedd:

«To personer tok tirsdag kontakt med biskop Anders Arborelius i Stockholm. Biskopen skal snakke med de to for å høre deres versjon og spørre om de ønsker noen form for erstatning.

Jeg ber om unnskyldning for alle lidelsene de har vært gjennom. Vi i den katolske kirken er svært lei oss og ønsker å uttrykke vår solidaritet og medfølelse, sier Arborelius.

Han forteller at det ene av overgrepene ble begått på 1940-tallet, mens det andre skjedde på 1960- og 70-tallet. Det er ingenting som tyder på at ofrene har hatt kjennskap til hverandre, sier biskopen.

Arborelius forteller at kirken kommer til å granske overgrepsanklagene, selv om lovbruddene trolig er foreldet juridisk sett. … …

Tidligere er bare ett overgrepstilfelle kjent innen den katolske kirken i Sverige. … «Overgrepet ble kjent for tre år siden da offeret fikk en unnskyldning for et overgrep som ble begått for 50 år siden.

Intervju i Stavanger Aftenblad: “Dette har jeg visst i over 10 år”

Generelt, Katolsk /

Kjell Arild Pollestad er selvsagt ekstra godt kjent i Stavanger-området, derfor forbereder Aftenbladet mye stoff om anklagen mot ham. Bl.a. hadde de lest min blog og hadde sett at jeg i går skrev: «.. jeg er blant de mange mennesker (som innebefatter de fleste prester og andre som har vært ‘inside’ i Kirken over noen år) som har visst om dette i minst 10 år – og vi har regna med at også mange aviser har visst det like lenge.»

Dette siste ble vel bevist da en leser ga meg føgende lenke til NRK Telemarks artikkel, som sier: «Jeg hadde vært ferdig med denne saken i mange år. Men nå ringte altså VG og visste alt. Da bestemte jeg meg for å ta regien og stå fram med min historie, sier Voith.»

Vi får lese i morgen hva de ulike avisene skriver om denne triste nyheten.

(Jeg understreker at jeg ikke kjenner noe som helst til det som har skjedd de siste år i Müller-saken eller Pollestad-saken – annet enn det jeg har lest i aviser og på nettet.)

Vatikanets aktor i overgepssaker sier at større åpenhet er en fordel for Kirken

Generelt, Katolsk /

På nytt (jeg skrev også om han tidligere) har msgr. Scicluna uttalt seg om overgrepssakene i Den katolske Kirke, som han er ansvarlig for i Troskongregasjonen. Pave Benedikt skal til Malta snart (der msgr. Scicluna kommer fra), og i den forbindelse er monsignoren utspurt om mange ting. Det han sier om overgrepssaker i Kirken er viktig nok til å leses i sin helhet (besøk gjerne også min kilde):

One accusation is that people in your position have not been willing enough to be convinced of the guilt of your fellow priests.

The accusation that it’s all in-house is very old and I think that efforts to render the process more transparent will only help the Church. The Church has to be very, very clear on a simple point: that we are interested in the truth because only the truth will set us free. When it comes to minors, the paramount concern is the safety of children in churches and in organisations run by the Church.

You went on record recently saying: «We have to get our act together and start working for more transparency in investigations and more adequate responses to the problem.» Implicit in that statement is a criticism of the Church.

Yes. That comment echoes what Cardinal Ratzinger said in his 2005 Via Crucis at a time when we were dealing with cases and trying to manage the frustration some of them made us feel because justice was not meted out as it should be. We are on a learning curve and should learn to do things more expeditiously.

You have talked of a ‘culture of silence’…

That was a reference to Italy but it does not just apply to Italy. Asia is a concern, so is Africa and other parts of the world.

Should advanced age be a factor when it comes to taking action against a priest?

It is when it comes to penalties. The main concern is that the accused priest should not be a danger to children or young people. If such priests are old or bedridden, they are supervised and that is a very important concern for the community. If they are still a risk then of course, that is another question. People of mature age have been dismissed from the clerical state by the Pope because they would not agree to be placed under supervision. There is no single solution. Every case is a unique tragedy.

What steps have been taken by the Congregation in recent years to improve the safeguards?

Promotion of a safe environment for children is left to the individual diocese. The diocese has to promote the protection of children on its own territory. It also has to be responsible for the screening of personnel – clergy and non-clergy – as well as liaising with the statutory authorities to be able to implement any safeguards. So it is not the responsibility of the Congregation to enforce or impose protection of children policies, but we are responsible for the negative side – that is, people who offend are brought to our tribunal. That is our specific role.

Does the Congregation view paedophilia as an incurable condition?

This is not a question of dogma or doctrine, but a question of psychology and human sciences – which have developed on this aspect in recent years. There are compulsive paedophiles who are sick and who cannot control their compulsion. However, most cases (60 per cent) involve ephebophilia (sexual preference for mid-to-late adolescents). If you’re talking about sexual relations with a 17-year-old, that would be heterosexuality or homosexuality. So diagnosis has to be carried out on a case by case basis and we would need expert advice before deciding.

Does the Church now just want to get rid of these priests?

Dismissing the person from the clerical state means they have no status as clergy and they cannot abuse the trust people instinctively put in clergy. We have to ensure they are not destitute – that is what Canon Law demands – but the outcome of the future of such people is a concern which the Church has to share with society.

How has this issue affected the morale of the Church – in Rome and outside of Rome?

The current pressure doesn’t help morale. But I think Catholics are used to being under pressure and this is another type. However, I find that all this pressure not only humiliates us but purifies our commitment and also gives us a deeper understanding of the virtue of hope – which is about persevering in moments of tribulation. In his encyclical Spe Salvi (Saved by Hope), Pope Benedict talks in a very beautiful way of the gift the virtue of hope gives us. In moments of great tribulation and humiliation, the virtue of hope helps us to go on, to go forward and helps us survive through the storm.

Some people have described the Church’s current predicament as a crisis. Do you see it like that?

If crisis means a turning point, then it’s welcome. Because that means that whatever good comes from this – and good will come from this – is going to change the way we look at certain problems and the way we address them. Crises are also opportunities. And these are very good opportunities for us to grow.

Vedrørende taushetsplikt og skriftemålets ukrenkelighet

Generelt, Katolsk /

Katolsk informasjonstjeneste skrev i går en artikkel med denne overskrifta, og der skriver de (helt korrekt): «Ifølge Kirkens universelle kanoniske rett er skriftemålets segl ubrytelig (Can. 983 §1 – The sacramental seal is inviolable; therefore it is absolutely forbidden for a confessor to betray in any way a penitent in words or in any manner and for any reason.), dvs at skriftemålsamtalen er underlagt absolutt taushetsplikt.»

Men så legger de til noe som jeg ikke helt klarer å gripe: «Det samme gjelder sjelesørgeriske samtaler.»

Et skriftemål er ganske klart definert (starter med korsets tegn, presten har på seg en fiolett stola, det avsluttes med absolusjonen osv.), men en sjelsorgsamtale eller sjelesørgerisk samtale kan vel være så mangt. Det kan vel være alt fra et utvidet skriftemål (altså et virkelig skriftemål) til en ganske kort og tilfeldig fortrolig utveksling av informasjon – og alle ting i mellom dette.

At prester også har taushetsplikt, på linje med leger og advokater, også rundt sjelesørgeriske samtaler – der man kanskje også skriver notater om det som er sagt, og kan gå videre med saken om nødvendig til kollegaer innen sykehuset e.l., og i noen tilfeller må anmelde en sak til politiet – er opplagt, men skriftemålets segl er vel mye mer ubrytelig enn som så?

Jeg sender en mail til Informasjonstjenesten og ber dem prøve å presisere dette bedre.

OPPDATERING:
Nå (kl 14) har Informasjonstjenesten forandra og utvida artikkelen over en hel del, og uklarhetene er borte. Slik står det nå:
«I mediadebatten er det kommet frem forslag og lovtolkninger som innskrenker taushetsplikten. Rent konkret dreier dette seg om at presters taushetsplikt (jfr straffeloven § 144) skal underordnes meldeplikt (jfr straffeloven § 139), hvis man skulle få rede på overgrep gjennom skriftemål eller sjelesørgeriske samtaler. Sjelesørgeriske samtaler er ikke nødvendigvis det samme som skriftemål. I en sjelesørgerisk samtale er presten underlagt taushetsplikt slik sammenlignbare profesjonelle yrkesgrupper er det, hvor meldeplikt er et tema som diskuteres i forhold til taushetsplikten. Generelt kan det her også henvises til Vatikanets prosedyrer for behandling av anklager om seksuelt misbruk hvor det fremheves at man skal følge sivil lovgivning når det gjelder rapportering av kriminalitet til rette myndighet, og til intervju med Troskongregasjonens påtaleadvokat, Msgr. Charles J. Scicluna, som fremholder praktisering av meldeplikt når det gjelder oppdagelse av seksuelt misbruk av barn.»

“Vi har ikke noen lov i Norge som pålegger en prest å gå til politiet med opplsyninger en får i skriftemål.”

Generelt, Katolsk /

Magne Lerø skriver på verdidebatt.no det jeg siterer over. Han begynner sitt innlegg med å si at biskop Eidsvig kommer til å vinne en eventuell kamp med norske myndigheter om taushetsplikten, og han fortsetter med å sette nyhetene om overkrepene i Kirken i korrekt perspektiv:

«For tiden har vi inntrykk av at prester og biskoper som begår seksuelle overgrep er et kjempeproblem for Den katolske kirke. Når støvet har lagt seg, er det ikke sikkert det mediebildet som er tegnet samsvarer med virkeligheten. Biskop Bernt Eidsvig er imidlertid forberedt på at nye og mer belastende saker kan dukke opp. VG listet lørdag opp 12 saker som nå er kjent. En del av dem går tilbake til 50-tallet, noen til 60- tallet, og det er 20 år siden Georg Müller forgrep seg mot en korgutt.

Jarle Kallestad skriver i Vårt Land lørdag at det i perioden 2004–2008 ble anmeldt 15 000 seksualforbrytelser her i landet. Bare i 2008 ble det levert inn 669 anmeldelser for seksuelle overgrep mot barn under ni år. Utvides gruppen til 19 år, er tallet 2200. … »

Videre i innlegget skriver han mer om taushetsplikt:

«Biskop Bernt Eidsvik setter saken på spissen og sier ”at ingen forbrytelser som kommer fram under sjelesørgersamtaler kan være alvorlige nok til at det fratar prester og biskoper taushetsplikten”. Prester er de eneste du kan fortelle slike ting til og som har taushetsplikt, sier Eidsvig.

Statsråd Anniken Huitfeldt mener alle er forpliktet til å varsle for å avverge nye seksuelle overgrep mot barn, og viser til at det er en tolkning Justisdepartementet har kommet med. Hvis man får opplysning om at barn utsettes for seksuelle overgrep, så står avvergelsesplikten over taushetsplikten, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.

Det spørs om denne tolkningen av taushetsplikten holder. Jusprofessor Ståle Eskeland sier prester ikke har noen varslingsplikt, og advokat Christian Elden sier en prest har taushetsplikt uansett om det man får vite i sjelesorg er straffbart. … «

Kjell Arild Pollestad skriver i Aftenposten

Generelt, Katolsk /

Afteposten melder i kveld (mandag) at pater Pollestad vil slutte som prest, og han skriver også et langt stykke selv, der han forklarer hvordan hans motstandere har motarbeidet ham – de virkelige anklagene kommer han ikke inn på.

OPPDATERING:
Tirsdag morgen ser jeg at Stavanger Aftenblad skriver om saken. De har visst fått snakket med Pollestad, og han gir sin versjon av hva (hvor lite han mener) som skjedde under de to hotellbesøkene.

Vårt Land melder: “Overgrepsmistenkte må anmeldes, sier Vatikanet”

Generelt, Katolsk /

Vårt Land skriver i dag – en melding fra NTB: Nye retningslinjer fra paven. Prester som er mistenkt for seksuelle overgrep mot barn, må meldes til politiet, understreker Vatikanet.

Dette må man kunne si er nesten helt korrekt; det er blitt kunngjort i dag (jeg fikk det i min daglige e-post fra Vatican Information Service, med peker til nettsiden der dette kan leses), man viser til reglene som trådte i kraft i 2001, og så står det: Civil law concerning reporting of crimes to the appropriate authorities should always be followed.

Når jeg sier at det vel ikke er helt klart, så er det fordi norsk lov vel ikke sier at man er nødt til å melde til politiet for en myndig person (som vel selv må kunne få avgjøre dette), men for unmyndig person krever vel norsk lov at man alltid anmelder seksuelle misbruk. Jeg syns for så vidt diskusjonen om taushetsplikt, som kom opp på pressekonferansen fredag, og som Vårt Land skriver mye om i dag, egentlig er et blindspor. For det som sies i skriftemålet kommer ikke på noen måte videre (verken i form av notater eller i samtale med overordede eller andre), og mht andre fortrolige samtaler, stiller vel Den katolske Kirke nokså likt andre organisasjoner.

Jeg trykker her like godt hele bestemmelsen fra CDF (dvs. Troskongragasjonen), siden den er så aktuell i Norge akkurat nå:

Guide to Understanding Basic CDF Procedures concerning Sexual Abuse Allegations

The applicable law is the Motu Proprio Sacramentorum sanctitatis tutela (MP SST) of 30 April 2001 together with the 1983 Code of Canon Law. This is an introductory guide which may be helpful to lay persons and non-canonists.

A: Preliminary Procedures

The local diocese investigates every allegation of sexual abuse of a minor by a cleric.

If the allegation has a semblance of truth the case is referred to the CDF. The local bishop transmits all the necessary information to the CDF and expresses his opinion on the procedures to be followed and the measures to be adopted in the short and long term.

Civil law concerning reporting of crimes to the appropriate authorities should always be followed. …

Vårt Land melder: “Overgrepsmistenkte må anmeldes, sier Vatikanet”Les mer »

Newsweek skriver: In fact, priests seem to abuse children at the same rate as everyone else.

Generelt, Katolsk /

Newsweek trykte 8/4 (bare på nettsidene, dessverre) en artikkel som klart sier at prester er som alle andre mht å misbruke barn, mens folk ofte tror (pga media vil man tro) at det i Den katolske Kirke er helt annerledes enn ellers i samfunnet:

The Catholic sex-abuse stories emerging every day suggest that Catholics have a much bigger problem with child molestation than other denominations and the general population. Many point to peculiarities of the Catholic Church (its celibacy rules for priests, its insular hierarchy, its exclusion of women) to infer that there’s something particularly pernicious about Catholic clerics that predisposes them to these horrific acts. It’s no wonder that, back in 2002—when the last Catholic sex-abuse scandal was making headlines—a Wall Street Journal-NBC News poll found that 64 percent of those queried thought Catholic priests «frequently» abused children.

Yet experts say there’s simply no data to support the claim at all. No formal comparative study has ever broken down child sexual abuse by denomination, and only the Catholic Church has released detailed data about its own. But based on the surveys and studies conducted by different denominations over the past 30 years, experts who study child abuse say they see little reason to conclude that sexual abuse is mostly a Catholic issue. «We don’t see the Catholic Church as a hotbed of this or a place that has a bigger problem than anyone else,» said Ernie Allen, president of the National Center for Missing and Exploited Children. «I can tell you without hesitation that we have seen cases in many religious settings, from traveling evangelists to mainstream ministers to rabbis and others.» … …

Mer om p. Reidar Voiths sak

Generelt, Katolsk /

«Det var en prest i den katolske kirken som på 90-tallet forsøkte å voldta daværende prestestudent Reidar Voith fra Nøtterøy. Det bekrefter p. Reidar Voith overfor Tønsbergs Blad. 38-åringen er i dag prest for den katolske menigheten i Porsgrunn og Skien, og tjenestegjør i Vår Frues kirke. Det har ikke lyktes Tønsbergs Blad å få noen utfyllende kommentar om saken fra presten som skal ha begått overgrepene.»

Jeg fikk denne lenken til Tønsberg Blad fra en av bloggens lesere, der denne leseren lurer på hvorfor det ikke skjer noe mer med denne saken. Jeg er vel ikke den rette til å svare på det spørsmålet, men jeg er blant de mange mennesker (som innebefatter de fleste prester og andre som har vært ‘inside’ i Kirken over noen år) som har visst om dette i minst 10 år – og vi har regna med at også mange aviser har visst det like lenge.

Da oppslaget om p. Reidar stod i VG torsdag, regna jeg med at hele denne saken, inkl. prestens navn, ville bli offentliggjort raskt, men så langt er det bare delvis skjedd. Vårt Land skrev må om dette lørdag (og også i dag), og skrev så mye om presten (men ikke hans navn) at alle som er litt orientert innenfor Norges kultur- og kirkeliv må vite hvem han er.

Jeg er enig med bloggens leser at p. Reidar fortjener all mulig støtte (selv om han sier at han har mottat god støtte fra Kirken også i tidligere år), for det må være en enorm belastning å stå fram i media med det han opplevde.

Vårt Land har slettet feilaktig artikkel

Generelt, Katolsk /

Jeg skrev lørdag om en NTB-artikkel som Vårt land og mange andre norske aviser trykket; artikkelen inneholdt to hovepunkter, og begge var fullstendig misvisende. Først stod det om et brev med Ratzingers underskrift, som visst nok skulle vise at han ikke irettesatte en overgripende prest (men det handlet faktisk om en prest som selv ønsket å bli ‘laisert’), dernest stod det om et dokument fra Ratzinger i 2001 som skulle gjøre det vanskeligere å stoppe pedofile prester (med som alle nå bør vite, det var dette brevet som virkelig satte igang opprenskningen i Kirken).

Jeg gjorde VL oppmerksom på feilen lørdag kveld, og ikke lenge etter ble den aktuelle siden borte fra nettsidene (men ikke fullstendig slettet). Nå (mandag formiddag) er siden slettet fra nettet, og jeg får følgende hyggelige melding fra VLs redaksjon:

«Som du allerede har oppdaget (jfr. bloggen din), ble artikkelen fjernet fra vår nettavis etter at du gjorde oss oppmerksom på feilen.
Vi ønsker å være så etterrettelige som mulig i journalistikken vår – også den vi videreformidler fra andre nyhetsleverandører – og setter pris på årvåkne lesere som varsler oss når noe er galt. Takk for tips!»

I går kveld søkte jeg på andre nettaviser (og fant 7-8 stk) som har samme artikkel, med tanke på å sende dem alle (pluss NTB) en oppfordring om å være litt mer kildekritiske. Det er mye arbeid – får se om jeg får tid i dag.

Biskop Eidsvigs brev til de troende om overgrep innen Kirken

Generelt, Katolsk /

Dette brevet fra biskop Bernt Eidsvig ble lest opp i alle katolske kirke i går, med en oppfordring (mot slutten av brevet) om «å se dette som et kall til å bli bedre katolikker»:

Kjære brødre og søstre i Kristus,

Denne påskeuken har vært en lidelsens uke for oss alle. Vi har ikke hatt fred til å ta den livgivende glede over Herrens oppstandelse inn over oss, men har måttet sørge over overgrep mot mindreårige begått av geistlige i Norge og andre steder. Jeg takker for at dere sammen med deres prester og meg har båret denne tunge byrde, og har vært utholdende i bønnen. Takk også for de mange tydelige ord om at dere bærer dette sammen med hele Guds kirke.

Overgrep begått av Kirkens menn er ikke Kirkens gjerning, men syndens og mørkets. Disse handlinger står i skarp kontrast til prestenes kall og løfter. Vi vil sammen gjøre bot for alle unge som har måttet lide på grunn av utroskap eller unnfallenhet fra Kirkens tjenere, det være seg geistlige, ordensfolk eller legpersoner. Når en del av Kirken lider – i dette tilfelle mindreårige overgrepsofre – vil hele Kirken lide.

Jeg håper at det vi gjennomgår er en lutring som vil føre til at Kirken fremstår som et sannferdig bilde på Kristus. Det jeg hører og ser tyder på det. Noen katolikker vil ta alvorlig anstøt av de synder det berettes om – for kortere tid eller for livet – andre vil se dette som et kall til å bli bedre katolikker, og leve sin tro i enda større trofasthet mot messebesøk, bruk av skriftemål og bønn. Slik har Kirken vokst og holdt seg sunn i tidligere trengselstider. Jeg ber dere inntrengende om at vi fortsetter å gå frem med dette mål for øye.

Be for overgrepsofrene.
Jeg ber Gud velsigne dere alle.

Oslo, den 10 april 2010.

+Bernt Eidsvig
biskop av Oslo
apostolisk administrator av Trondheim

Sr. Anne Bente Hadland: «Hemmelighold funker ikke»

Katolsk /

Sr. Anne Bente Hadland skrev i Afteposten lørdag om hvordan Den katolske Kirke heller burde ha håndtert müller-saken; de burde i juni 2009 sagt hvorfor ha gikk av. Slik skriver hun:

«Hemmelighold funker ikke» – ordene falt på et presseseminar for katolske informasjonsmedarbeidere i Roma for ti år siden. Seminaret var i regi av Opus Dei – (av alle!), og han som snakket var en tidligere pressetalsmann for den nordamerikanske bispekonferanse, som nok visste hva han snakket om.

Nå har vi lært det i Norge også – på den harde måten. Jeg betviler ikke at hensynet til offeret var avgjørende da det ble bestemt at grunnen til Georg Müllers plutselige avgang som biskop i Midt-Norge ikke skulle oppgis. Det var så mange grunner å ta av likevel. Samarbeidsproblemer over år, prester som i tur og orden hadde gitt opp og forlatt bispedømmet, og legfolk som resignert søkte seg til andre steder. Jo da, grunnene var legio. Det var bare det at for de av oss som visste litt mer om hvordan kirken fungerer, var det ikke så svært mange grunner som kunne forårsake en slik avskjed. Det kunne bare være økonomiske misligheter, alvorlig sykdom eller sex av et eller annet slag. Og så var det det siste. Men det skulle ikke sies.

Så i stedet for å styre offentliggjøringen av årsakene til hans avgang, lot man de giftige dryppene ta regien. Prisen betaler vi nå. Det finnes egentlig bare to muligheter. Slippe bomben med en gang og ha en viss kontroll, eller la tilfeldighetene overta, dryppvis, litt etter litt, til noen har fått så mye informasjon at de kan tillate seg å sprenge bomben. Og så kommer kirken etter, på defensiven, fordi den må. … …

Les hele stykket her.

Skandalene i Kirken må gjøre den mer katolsk, ikke mindre

Generelt, Katolsk /

Etter tips fra en leser viser jeg til en artikkel skrevet for et par uker siden av Father Raymond de Souza. Han hevder at Den katolske Kirke ble for lite katolsk for noen ti-år siden, både læremessig, kateketisk, liturgisk, moralsk og disiplinært. De siste årene har Kirken langsomt kommet seg på beina igjen, på område etter område – også når det gjelder seksuelt misbruk av mindreårige har ting blitt mye bedre:

The sexual abuse scandals are a result of the Church’s infidelity to her own identity and mission. That demands the response of being more Catholic, not less.

Obviously that’s the case for the perpetrators of sexual abuse. Sin, especially such grievous sin and criminal activity, is a betrayal of the graces of baptism and ordination. The scandals, though, have been as much about a failure of governance and oversight; it’s from the Greek for «overseer» that we get the word «bishop».

In the 1960s, like much of society and after the Second Vatican Council, the Church simply abandoned her disciplinary life. Doctrinal dissent was not corrected, but often celebrated. Liturgical abuses, both minor and outrageously sacrilegious, were tolerated. Bishops simply stopped inquiring into priestly asceticism, prayer and holiness of life. Non-Catholics often have an image of the Catholic Church as a ruthlessly efficient organization with a chain of command that would make the armed forces jealous. The reality for most of the 1960s to 1980s was the opposite. A priest could preach heresy, profane the Holy Mass, destroy the piety of his people and face no consequences. The overseers decided to overlook everything. It is any surprise, then, that when accusations of criminal immorality emerged they too were dealt with inadequately, if at all?

Pope Benedict, in his bluntly-worded letter to Irish Catholics last week wrote that the bishops «failed, at times grievously, to apply the long-established norms of canon law to the crime of child abuse.» Too many bishops weren’t Catholic enough. They failed, for example, to follow the clear direction of the 1983 Code of Canon Law that a cleric who commits sexual sin with a minor «is to be punished with just penalties, not excluding dismissal from the clerical state if the case so warrants.»

A culture of laxity had so infected bishops that their disciplinary muscles had severely atrophied. It was not as if they were vigilant rulers in all aspects, but perversely indulgent of sexual abuse. Indulgence was shown to abuses of all kinds. So latitudinarian had the clerical culture become that even modest attempts at doctrinal discipline were widely mocked — or do we forget that the progressive press, inside and outside the Church, calling Joseph Ratzinger «God’s Rottweiler»?

The great task for the Holy See then has been to restore those disciplinary muscles. On doctrine, a universal catechism was issued in 1992 to make plain the orthodox teaching of the Church. In the liturgy, instruction after instruction has declared the age of endlessly inventive innovations to be over. The Holy See wrested control over translations of the Mass away from national bishops’ conferences, deeming a failure three decades of rhetorically insipid, theologically dubious and linguistically dishonest work.

On sexual abuse? In the late 1990s Cardinal Ratzinger launched a review of how such cases were being handled. In 2001, he and Pope John Paul II lost patience. That year — before, it should be noted, the explosion of the American scandals in 2002 — local bishops were told they no longer could handle the canonical aspects of such cases on their own authority. All cases of sex abuse had to be reported to Rome. The age of majority was raised from 16 to 18, the statute of limitations was extended and often lifted altogether, and speedier dismissals from the priesthood were authorized. If local bishops would not govern, then the Holy See would intervene directly.

Like doctrine and liturgy, the attempt was to effect a culture change — precisely because any existing rules are useless in a culture of laxity. It takes time to change a culture, but what does culture change in the Church look like?

Les hele artikkelen her.

Journalister gir blaffen i sin egen standard for å angripe paven

Generelt, Katolsk /

I går kunne vi i nesten alle norske nattaviser (jeg nevnte at til og med Vårt Land trykket den) se kardinal Ratzingers signatur på et brev, og en underlig, helt fri, oppdiktet og feilaktig forklaring på hva brevet handlet om. Mange katolikker syns disse useriøse angrepene på pave Benedikt nå går for langt, og bl.a. har Phil Lawler skrevet en ypperlig beskrivelse av akkurat denne «nyheten»:

We’re off and running once again, with another completely phony story that purports to implicate Pope Benedict XVI in the protection of abusive priests.

The «exclusive» story released by AP yesterday, which has been dutifully passed along now by scores of major media outlets, would never have seen the light of day if normal journalistic standards had been in place. Careful editors should have asked a series of probing questions, and in every case the answer to those questions would have shown that the story had no «legs.»

First to repeat the bare-bones version of the story: in November 1985, then-Cardinal Ratzinger signed a letter deferring a decision on the laicization of Father Stephen Kiesle, a California priest who had been accused of molesting boys.

Now the key questions:

• Was Cardinal Ratzinger responding to the complaints of priestly pedophilia? No. The Congregation for the Doctrine of the Faith, which the future Pontiff headed, did not have jurisdiction for pedophile priests until 2001. The cardinal was weighing a request for laicization of Kiesle.

• Had Oakland’s Bishop John Cummins sought to laicize Kiesle as punishment for his misconduct? No. Kiesle himself asked to be released from the priesthood. The bishop supported the wayward priest’s application.

• Was the request for laicization denied? No. Eventually, in 1987, the Vatican approved Kiesle’s dismissal from the priesthood.

• Did Kiesle abuse children again before he was laicized? To the best of our knowledge, No. … …

… …

There is a scandal here, indeed, but it’s not the scandal you’re reading about in the mass media. The scandal is the complete collapse of journalistic standards in the handling of this story.

“Den katolske kirke har ikke vært et fristed for pedofile menn”

Generelt, Katolsk /

Jeg refererte også til Olav Rune Ekeland Bastrup for noen dager siden, men i går skrev han en ny (god og nødvendig) kommentar til et innlegg på verdidebatt.no:

«Når Olsen skriver at deler av den katolske kirke har vært et fristed for pedofile menn, så bygger han ikke på fakta, men på inntrykkene som den enorme medieoppmerksomheten i det siste har skapt. Mediene kunne med letthet vendt fokuset mot idrett eller skole og utløst det samme rabalderet om man hadde villet, for seksuelle overgrep mot mindreårige er omtrent dobbelt så ofte forekommende her som i religiøse miljøer. Det viser forskning fra USA. At det slippes lys og luft inn i den katolske kirkes mørkeste kroker, føles som en lettelse, men en uheldig bivirkning av at spotlighten så ensidig nå står på kirken, er at oppmerksomheten tas bort fra det generelle samfunnsonde som overgrepsproblematikken utgjør. Og her snakker vi om et virkelig stort samfunnsonde.

Olsen peker selv på miljøer med tette relasjoner mellom voksne og barn som utsatte for å utvikle overgrepskulturer. Det er helt korrekt. Alle slike miljøer, de være seg innenfor kirken, idretten, skole eller forsvaret, er i så måte utsatt for å utvikle parallellkulturer der det lett etableres andre normer for sosial atferd. Og det er mot slike parallellkulturer vi må ha vår oppmerksomhet rettet.

Når det gjelder den katolske kirke, så er overgrepsproblematikk ikke noe nytt. Derimot er oppmerksomheten rundt dette forholdsvis ny i det sivile samfunnet. Går vi 30-40 år tilbake i tid, så var den vanlige reaksjonsform i den katolske kirke å tilby terapi til prester som hadde forbrutt seg. I det sivle samfunnhet ville knapt nok det ha skjedd. Det var mer regel enn unntak at saker som dette ble henlagt av påtalemyndigheten noen tiår tilbake. Og på 1960- og 70-tallet ble terapi gjerne sett på som løsenet på nærmest hva som helst. Kirken var faktisk tidlig ute med i det hele tatt å ta tak i denne problematikken med midler man trodde hjalp.

Først etter hvert fikk samfunnet øynene opp for hvor alvorlig overgrepsproblematikken er. Og først etter hvert erkjente man at i forhold til overgripere er terapi er ineffektivt middel. Vi ser ikke lenger på pedofili som en følelsesmessig forstyrrelse som kan repareres, men som kriminalitet. Og det er dette nye syn på pedofili, som i det sivile samfunnet er knapt mer enn ti år gammelt, som Kirkens tilnærming til problemet ikke er ajourført med. Det tror jeg man kan regne som sikkert at den blir nå.»

Her er en lenke til dette innlegget og alle kommentarene.

Hvem har ansvaret for overgrepssaker i Kirken?

Generelt, Katolsk /

Enkelte misforståelser (eller løgner) må man tydeligvis korrigere mange ganger, før folk (kanskje) legger merke til det. Når dukker det på nytt opp et rykte (til og med i Vårt Land!) om at Ratzinger i 2001 ga beskjed om at seksuelle overgep i Kirken skulle holdes skjult – mens akkurat det motsatte jo var tilfelle.

For noen dager siden trykte jeg et utdrag av en artikkel om disse tingene i St Olav, og tok bl.a. med:

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?

I 2001, ved det pavelige dokumentet Sacramentum sanctitats tutela, ble en del alvorlige forbrytelser forbeholdt behandling i Troskongregasjonen i Vatikanet, da ledet av kardinal Ratzinger. En av disse var seksuelle forbrytelser begått av klerikere (prester, diakoner og biskoper) mot mindreårige. Mindreårige defineres her som under 18 år, uavhengig av for eksempel den seksuelle lavalder i et gitt land. Hvis slike saker meldes et lokalt bispedømme, har biskopen der ansvar for å foreta en innledende undersøkelse. …. ….

Nå har hele denne artikkelen blitt lagt ut på verdidebatt.no – les den gjerne her.

“Sex-misbruket av elever i skolen er hundre ganger større enn misbruket i kirken”

Generelt, Katolsk /

I Vårt Lands papiravis i dag hadde Jarle Kallestad en god artikkel som setter de siste dagens fokus på Den katolske Kirke i perspektiv. Her er en del av den:

I femårsperioden fra 2004 til 2008 ble det her i landet anmeldt nærmere 15.000 seksualforbrytelser. Bare i 2008 ble det levert inn 669 anmeldelser pa det som i offisiell statistikk er omtalt som «seksualkriminalitet» mot barn under ni år. Utvider vi med aldersgruppen 10-19 blir antallet nærmere 2.200. På ett år. I Norge. De fleste av disse sakene er aldri i nærheten av mediedekning som den i Trondheim.

… Hvor skjer overgrepene, og hvem er overgriperne? Studier fra USA viser at inntil 85 prosent av seksuelle overgrep finnet sted hjemme eller i nabolaget. Overgriperne er familiemedlemmer, barnevakter, naboer eller venner av familien.

Er prester verre enn andre? Amerikanske studier kan tyde på det motsatte. Ifølge en undersøkelse gjengitt i Washington Post for en del år siden var under 1,5 prosent av 60.000 katolske prester anklaget for seksuelt misbruk av barn. New York Times skrev på samme tid at 1,8 prosent av samtlige katolske prester ordinert fra 1950 til 2001 er møtt med denne typen anklager.

Psykologiprofessor Thomas Plante ved Santa Clara University sier at omtrent alle prester som misbruker. barn, er homofile. USA Today har sammenholdt en rekke rapporter om prester som overgripere, og kommet til at 85 til 90 prosent av oftene er gutter eller unge menn.

Professor Philip Jenkins skriver i boka Pedofile og prester at mellom 1,2 og 1,7 prosent av amerikanske prester er pedofile. Andelen er noe høyere blant protestantiske enn blant katolske prester.

… Professor Plante, som har skrevet flere bøker om temaet, mener at det i dag kan slås fast med betydelig sikkerhet at rundt fire prosent av det katolske – presteskapet i USA de siste 50 år har hatt seksuelle erfaringer med mindreårige. Til sammenligning sier professoren at nærmere åtte prosent av den samlede mannlige befolkning har hatt denne typen seksuelle erfaringer.

The Catholic League, en organisasjon som forsvarer kirkelige interesser i den amerikanske samfunnsdebatten, viser til studier som underbygger oppfatningen om at pedofili og seksuelle overgrep mot barn er like utbredt og vel så det i utenomkirkelige sammenhenger. Blant annet er 6.000 ledere i amerikansk idrett dømt for seksuelt misbruk av mindreårige.

Midt på 90-tallet offentliggjorde professor Charol Shakeshaft en undersøkelse blant 225 lærere som hadde tilstått seksuelt misbruk av barn. Ingen av lærerne var rapportert til myndighetene, og bare én prosent hadde mistet retten til å undervise. Sammen med kollega Audrey Cohan hevder Shakeshaft at opptil fem prosent av lærere i den amerikanske skolen misbruker barn seksuelt.

Professor Shakeshaft, kjent som ekspertkommentator hos Oprah Winfrey og. utreder for USAs utdanningsdepartementet, er blitt mer og mer overbevist om at mediedekningen er kommet ut av proporsjoner. «Tror du at Den katolske kirke har et problem? Sex-misbruket av elever i skolen er hundre ganger større. enn misbruket i kirken» sier hun.

Tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer uttaler seg om overgrepssakene

Generelt, Katolsk /

Jeg kan være enig med uttalelsene til Rieber-Mohn langt på vei, bl.a. i at Vatikanet ikke har lært seg i behandle moderne presse, men det er ikke slik at Vatikanet nå lenger er ‘snille’ mot overgriperne – de er strengere enn de fleste nasjoner i verden. Til det han sier under, lurer jeg også på om man har rett til å anmelde ting som har skjedd mot ønsket til et myndig offer?

Fra Vårt Land:
Georg Fredrik Rieber-Mohn mener paven er preget av en foreldet tankegang og mediestrategi. Dette handler om en kultur som stikker dypt i det gamle hierarkiet i Den katolske kirke, sier Rieber-Mohn i et intervju med Ringerikes Blad.

Vatikanet takler ikke den nye tids krav til informasjon og åpenhet. Kirken må rydde opp internt med en ny mediestrategi, ny tankegang og nye mennesker i viktige posisjoner, sier Rieber-Mohn, som er formann i menighetsrådet i St. Theresia kirke i Hønefoss.

… Tenk på alle de nonner og prester i verden som har anstrengt seg til det ytterste for å leve riktig i sine liv. Men så er det altså noen forferdelige mennesker som ikke bare bryter verdslig lov, men også bryter med hele sitt kall – i den grad de i det hele tatt har hatt et kall. De har begått de groveste synder og fornekter det de egentlig skal stå for, sier Rieber-Mohn til avisen.

… Den tidligere høyesterettsdommeren og riksadvokaten understreker at det eneste å gjøre nå er å få alt fram i lyset og ta ondet ved roten. Han mener kirken ikke må unnlate å anmelde overgrepssaker til politiet.

Når det dreier seg om et offer som er under den seksuelle lavalder på 16 år, er det i utgangspunktet et straffbart forhold, forutsatt at forholdet ikke er foreldet. Men er det en mulighet for at forholdet er straffbart, så skal det anmeldes. Kirken kan ikke bare tro at det ikke er nødvendig å anmelde saken, sier Rieber-Mohn, ifølge Ringerikes Blad.

Han påpeker at den eneste måten å få avklart om en anklaget er skyldig eller ikke i overgrep, er gjennom full etterforskning av et uavhengig organ som politiet.

Skroll til toppen