Underlig at Vårt land trykker noe så tynt – og feilaktig

Generelt, Katolsk /

Man blir litt mismodig når Vårt Land (av alle aviser) uten redigering trykker en NTB-melding som feilaktig beskylder pave Benedikt for å ha beskyttet en prest i 1985. Brevet med Ratzingers underskrift som man viser fram, er helt misforstått – og jeg har skrevet kort om det tidligere.

Enda verre: På samme side siterer VL videre NTBs melding om at Ratzinger i 2001 sendte ut et brev som visstnok skulle hindre avsløring av pedofile prester!!??. Men det var jo i 2001 at Troskongregasjonen for første gang fikk ansvar for disse sakene, og begynte å rydde skikkelig opp.

Men VL skriver: «Lørdag ble det også kjent at pave Benedikt i januar 2001 – også den gangen som kardinal Joseph Ratzinger – ga alle biskoper ordre om at de skulle forholde seg tause om overgrep begått av kirkens menn, skriver den danske avisen Politiken.

Brudd på denne tausheten kan føre til utkastelse av kirken, ble det advart. Kardinal Ratzinger ledet på denne tiden kongregasjonen som håndterer overgrepssaker i Vatikanet.

Et tilsvarende brev ble sendt ut av pave Johannes XXIII i 1963.»

Dette er jo eldgamle og feilaktige nyheter – HER f.eks. forklarer den anerkjente journalisten John Allen hvordan dette skal forstås – i 2003!

OPPDATERING LØRDAG KL 18:
Det er jo underlig at Vårt Land skriver med to tunger i denne siste saken, for hva skriver de ikke i dagens papiravis? Jo, akkurat det motsatte om år 2001, signert Heidi Marie Lindekleiv:
«2001 står som et veiskille i kirkeretten. Da kom et dekret fra Troskongregasjonen, ledet av dagens pave, daværende kardinal Ratzinger, som innskjerpet rapporteringsplikten av det som i kirkeretten regnes som «alvorlige forbrytelser». Samtidig ble kirkerettsekspertisen i Vatikanet kraftig styrket. … «

OPPDATERING LØRDAG KL 23:
Nå ser jeg at denne saken er fjerna fra VLs forside, etter at jeg sendte et par e-poster til redaksjonen, og jeg kan heller ikke se at det er en lenke til saken på VLs samleside over sexovergrepene – men selve artikkel ligger fortsatt der, om man har den direkte adressen (se over).

Ny “sak” mot pave Benedikt i verdenspressen

Generelt, Katolsk /

I dag leser (her fra Aftenposten) vi et nytt forsøk på å sverte pave Benedikt; man viser hans underskrift fra 1985, der han ber den lokale biskop ta seg litt mer tid før han ‘laiserer’ en prest (dvs. tar fra ham presterettighetene) – eller mer presis, det er paven, Johannes Paul II, som må ta en slik enedelig avgjørelse.

Men om man leser grundigere om denne «saken» (jeg har lest her), ser vi at det dreier seg om en søknad fra presten selv om å få tre ut av den geistlige stand – og der har Vatikanet hatt en tradisjon med å ikke la dette skje for fort. Den aktuelle mannen har for lang tid siden sluttet som prest, (og han ble laisert i 1987) men i noen år jobbet han som frivillig medarbeider i en menighet (ikke noen klok avgjørelse, men den ble tatt lokalt i California). Senere forgrep han seg flere ganger (utenfor Kirken), og ble etter år 2000 dømt for et par saker, bl.a. for noe som skjedde i 1995.

Jeg kan ikke riktig forstå at dette skal være et alvorlig ankepunkt mot pave Benedikt?

Biskop Anders Arborelius har skrevet et hyrdebrev om preste-overgrepene

Generelt, Katolsk /

Stockolms katolske biskop, Anders Arborelius, har skrevet et hyrdebrev som skal leses opp i alle katolske kirker kommende søndag. Man kan lese om dette på katolskakyrkan.se, der man først finner en kort innledning: «Under de senaste två månaderna har allt fler övergrepp som präster och andra i ledande ställning i kyrkan gjort sig skyldiga till avslöjats i en rad europeiska länder.

I veckan blev det offentligt att Georg Müller, tidigare biskop i Trondheim, gjort sig skyldig till sexuella övergrepp på en minderårig och att detta var det verkliga skälet till att han lämnade sin post våren 2009.

Med anledning av detta vänder sig nu biskop Anders till alla katoliker i Sverige för att uttrycka sin upprördhet och samtidigt ingjuta mod i de troende i en tid av prövning.»

Så følger selve hyrdebrevet, der biskopen skriver:
…. Det är med stor smärta som vi tar del av informationer från olika håll om de präster, som på det grövsta har försyndat sig mot oskyldiga barn och unga och därigenom också mot Gud själv. Denna vecka fick vi också höra att en biskop i ett grannland gjort sig skyldig till detta.

Vi känner förtvivlan och avsky inför detta och framför allt ett oändligt medlidande med de barn och unga som utsatts för sådana brott. Den helige fadern lider av allt detta, som jag själv kunde konstatera när jag fick träffa honom den 25 mars. Han betonar att Kyrkan måste konfronteras med ”intensiv genomlysning och rättmätig kritik för dessa tragiska illgärningar”. Vi är alla kallade till mer bön och botgöring. Vi har alla ett ansvar för att helighet och renhet, barmhärtighet och empati sprider sig bland alla Kyrkans medlemmar.

Det är speciellt tragiskt att vi konfronteras med detta just under Prästernas år, men det kan samtidigt bli en uppmaning till mer bön och offer för prästernas helgelse. Det är svårt just nu för många präster som känner sig misstänkliggjorda fast de lever ett helgat liv.

Många lekmän kan också känna sig utpekade eller svikna. Men när vi ser hur synden finns också mitt i Kyrkan, måste vi se det som en Guds maning till djupare omvändelse. Denna reningstid är ytterst viktig och kan leda till en andlig förnyelse, om vi alla ser det som vår kallelse att gå helgelsens väg. Då kan Kyrkan gå igenom en djup rening och hennes ansikte kan ännu tydligare återspegla Jesu barmhärtiga ansikte.

Så håll ut i hoppet, be ständigt och tjäna Herren och nästan med hängiven kärlek.

P. Anders Piltz skriver om presters overgrep – de svenske reglene er mye strengere enn våre

Generelt, Katolsk /

Den kjente, svenske presten og dominikaneren, Anders Piltz, skrev i går et stykke i svenske Dagen, der han beskriver hvordan han selv reagerer på medbrødres svik, men skriver at dette egentlig ikke har noe med sølibatskravet å gjøre. Implisitt forteller han også om de svært strenge kravene bispedømmet stiller til katolske prester i Sverige – og jeg nevnte nylig at også den danske katolske Kirken har blitt nødt til å stramme til reglene for prester. Kanskje vil det også bli nødvendig i Norge.

Slik skriver P. Anders Piltz:
… Sedan början av 2002 har en deprimerande mängd uppgifter om sexuella övergrepp utförda av katolska präster förmedlats av medierna. Som människa och katolik blir man förtvivlad över maktmissbruk och svek mot de mest försvarslösa och undrar när denna vidriga serie ska ta slut. Som präst blir man ursinnig och kräkfärdig på dessa kolleger som dragit skam och vanära över ett ämbete som för inte så länge sedan tycktes höjt över varje misstanke: se en amerikansk film från 1950-talet och studera prästbilden! Den celibatäre prästen representerade godhet, självuppoffring, vishet, befriande oegennytta och hopp i en cynisk omvärld.

Nu är bevisbördan omvänd. I vårt katolska stift i Sverige råder den ordningen att varje anklagelse mot en kyrkligt anställt omedelbart leder till polisanmälan och avkoppling från tjänsten. Jag får inte ens skjutsa ett barn i min bil utan vittne. Ingen annan yrkeskategori torde vara så misstänkt. Vad hjälper det då om 99 procent av prästerskapet har levt upp till sina förpliktelser? (I den svenska katolska kyrkan är ett fall från 1950-talet känt.)

Är boven den celibatsförpliktelse som sedan tusen år är förknippad med prästämbetet i den latinska riten, den vanligaste riten i katolska kyrkan (det finns 21 riter; i de andra riterna kan präster vara gifta)? Inte automatiskt. En tysk oberoende sociolog har räknat ut att risken för övergrepp är 36 gånger så hög bland vanligt folk som bland katolska präster. Den förkrossande majoriteten av förövare i samhället lever minst av allt i något celibat. I svensk lag är sexuell aktivitet med personer yngre än femton år olaglig. I den nuvarande katolska kyrkolagen medför förförelse av person under arton år ett kyrkligt straff, normalt förlust av ämbetet. … …

Flere jødiske røster forsvarer katolikkene mht overgrepsnyhetene

Generelt, Katolsk /

I believe the continuing attacks by the media on the Roman Catholic Church and Pope Benedict XVI have become manifestations of anti-Catholicism. The procession of articles on the same events are, in my opinion, no longer intended to inform, but simply to castigate.

Dette sier New York Citys tidligere, jødiske borgermrester Ed Koch – hans synspunkter ble først publisert i Jerusalem Post, og også referert til på mercatornet.com (som har et helt arsenal av forsvarsartikler).

Til spørsmålet om hvordan disse overgrepene kunne skje såpass ofte for noen år siden, og også bli dysset ned, sier han:
The primary explanation for the abuse that happened – not to excuse the retention of priests in positions that enabled them to continue to harm children – was the belief that the priests could be cured by psychotherapy, a theory now long discarded by the medical profession. Regrettably, it is also likely that years ago the abuse of children was not taken as seriously as today. Thank God we’ve progressed on that issue.

Til spørsmålet om hvorfor han så mener at Kirken angripes så kraftig, svarer han at det er pga de moralske prinsippene den står for (og som han selv ofte ikke er enig i):
The reason, I believe, for the constant assaults is that there are many in the media, and some Catholics as well as many in the public, who object to and are incensed by positions the Church holds, including opposition to all abortions, opposition to gay sex and same-sex marriage, retention of celibacy rules for priests, exclusion of women from the clergy, opposition to birth control measures involving condoms and prescription drugs and opposition to civil divorce. My good friend, John Cardinal O’Connor, once said, «The Church is not a salad bar, from which to pick and choose what pleases you.» The Church has the right to demand fulfillment of all of its religious obligations by its parishioners, and indeed a right to espouse its beliefs generally.

Den katolske Kirke i Danmark har blitt presset til å gå med på en ‘ufrivillig’ undersøkelse

Generelt, Katolsk /

Danmark ligger noen få uker før Norge mht pressens interesse for mulige sexovergep innefor Kirken. 16. mars ga biskop Kozon et intervju til Kristeligt Dagblad, der han uttalte seg ganske fornuftig, syns jeg – men det viste seg å ikke være godt nok – og bl.a. sa:

… … Hvad gør I for at hindre overgreb på børn eller hjælpe ofre for overgreb i den katolske kirke?

B: Nu har vi en beredskabsplan og en folder med oplysninger om, hvor folk kan henvende sig, hvis de har været udsat for overgreb. Her siger vi utvetydigt, at det ikke er vores ønske, at folk skal sidde inde med noget, som piner dem. Men vi kan kun lytte til dem, der måtte henvende sig.

Hvad går den beredskabsplan ud på?

B: Vi har udpeget en præst og en psykolog, som folk kan henvende sig til. De vil holde mig underrettet om, hvad de hører. Kommer der en sag, vil vi drøfte den og give den videre til et fagetisk råd bestående af en jurist og en socialrådgiver, som ikke er katolikker, og som vil rådgive os i forhold til, hvad vi videre skal gøre.

Vil I melde en præst til politiet, hvis I bliver rådet til det?

B: Nej. Det er ofrene eller ofrenes værge, der skal anmelde sager. Vi er ikke forpligtet som kirke til at anmelde, men vi vil selvfølgelig bistå ofrene i enhver form for opklaring.

Hvorfor lavede i en beredskabsplan og en folder?

B: På grund af de sager om overgreb, der har været i USA og Irland og andre steder. Vi ville gerne tilkendegive over for eventuelle ofre, at det her er noget, vi tager alvorligt, og at vi vil hjælpe dem bedst muligt.

Kan du afvise, at der finder overgreb sted i den katolske kirke i Danmark?

B: Det ved man jo aldrig, før det bliver meldt. Men jeg har ingen grund til at formode, at der foregår noget. Vi har ikke truffet særlige forholdsregler ud over at indhente lovpligtige børneattester. …

Vi har hørt om omfattende misbrug af børn i den katolske kirke i USA, Irland, Østrig, Holland og senest Tyskland. Hvorfor mener du, der er så mange sager netop i den katolske kirke?

B: Trods det tragiske i, at det foregår i den katolske kirke, skal man huske, at langt de fleste overgreb foregår i ikke-kirkeligt regi og begås af mennesker, som ikke har forpligtet sig til at leve i cølibat. Der har altid været brodne kar i alle menneskelige sammenhænge – kirkelige eller ej.

Vi skal også huske på, at det ikke er sager, som er foregået inden for de sidste 14 dage, men inden for de sidste årtier. Selvom det gør et voldsomt indtryk, så er det stadig kun en ringe del af de katolske gejstlige, der har gjort sig skyldige i misbrug. Var de her sager taget hen ad vejen, havde de stadig været beklagelige, men de ville ikke have gjort så voldsomt et indtryk. Det er en stor opsamling af sager, der skulle have været tacklet anderledes i fortiden. At det nu kommer på bordet på en gang, betyder ikke, at det kun er særligt slemt i den katolske kirke.

Men bare to dager etterpå skriver samme avis at dette budskapet er blitt svært dårlig mottatt:
… … Den katolske kirkes troværdighed i Danmark er i færd med at lide et kolossalt knæk, og skylden ligger hos kirkens overhoved, biskop Czeslaw Kozon. …

Den katolske Kirke i Danmark har blitt presset til å gå med på en ‘ufrivillig’ undersøkelseLes mer »

Deprimerende å finne så mye feilinformasjon på ett sted

Generelt, Katolsk /

Når man leser (ekstra grundig i disse dager) hva pressen skriver, finner man noe som er ganske godt og presis, og noe som har en dårligere standard. Men sjelden har jeg lest så mye vrøvl samlet på ett sted, som her på Tv2 – mine kommentarer med fet skrift:

Lite tyder på at den katolske kirke forstår hva seksuelle overgrep gjør mot barn, og at overgrepene er kriminelle handlinger [Dette forstår Kirken like godt som alle andre menensker.], sier religionsforsker Eva Lundgren til TV 2 Nyhetskanalen. Hun mener hemmeligholdelse er en ukultur i flere kirkesamfunn, men ikke alle har overgrepsarkiv slik den katolske kirke i Norge innrømmer. [Et slikt overgrepsarkiv er en fiksjon – det bør alle forstå.]

Fellesnevneren er at overgrepene holdes skjult så lenge som mulig, sier Lundgren. [Sagt om Den katolske Kirke i dag, savner dette enhver forbindelse med virkeligheten.]

Lundgren mener unge gutter er spesielt utsatt i den katolske kirken. Det er en mannlig strukturert kirke. Prestene har ikke erfaring med verken kvinner eller seksualitet. Unge gutter er tilgjengelige, og dette minner om antikkens homoseksuelle samfunn, sier religionsforskeren. [En svært drøy sammenligning.]

Lundgren mener den katolske kirken må innse at overgrepene ikke lenger kan ses på som private og individuelle. [Det gjør Kirken selvsagt ikke, hvor har Lundgren vært de siste 10-15 år?]

Stiftelsen Rettferd for taperne vil kreve det hemmelige arkivet utlevert. Nå oppfordres alle som er misbrukt i den katolske kirken i Norge om å ta kontakt. Det ser ut til at vi må gå drastisk til verks, siden kirken selv vil hemmeligholde overgrepene for å beskytte egne ansatte [Jeg trodde Ødegård var litt mer seriøs – det fins absolutt ingen slik beskyttelse for ansatte i Den katolske Kirke i dag.], sier generalsekretær Ola Ødegaard i Rettferd for taperne. Stiftelsen vil vurdere en anmeldelse av kirken til politiet.

Dagens pressekonferanse – media var for dårlig forberedt?

Generelt, Katolsk /

Kanskje hadde pressen regna med flere nye skandaler (som ikke kom), så da jeg så på dagens pressekonferanse, ble det en nokså tam affære. Den var også for enspora, og tok altfor mye opp om Kirken skulle melde saker til politiet når myndige personer forteller hva de tidligere har opplevd. Så vidt jeg vet, følger helsevesenet i Norge også den regel at myndige personer selv skal (velge om de vil) melde ting til politiet – mens det gjelder andre regler for personer som nå er mindreårige.

Hemmelighold ble det også fokusert på på en temmelig ufruktbar måte, for alle i Norge bør vite at ting som sies i skriftemålet (også i andre kirkesamfunn) ikke skal formidles videre til noe menneske. Dernest syntes jeg forholdet mellom skriftemål og andre fortrolige samtaler ble noe uklart; for om noen forteller ting til en kirkelig medarbeider, og det lages et notat på dette, som så skal bearbeides videre innen Kirken, så er det en type hemmelighet som ligner på den som fins innen helsevesenet, men skriftemålet er noe helt annet.

Det som pressen burde ha spurt om (men de regnet vel med at slikt ikke lenger skjer innenfor Kirken, eller i Norge i det hele tatt), er om Kirken bevisst prøver å dysse ned en overgrepssak de får greie på, og at man ikke lar dette få svært alvorlige konsekvenser for presten som har forgrepet seg. Det er jo dette som har vært den virkelige skandalen innefor Den katolske Kirke i flere land, men det er fortsatt uklart om dette noen gang har skjedd i Norge.

Dessuten sa biskopen ganske tydelig at dagens pressekonferanse dreide seg om overgrep mot mindreårige, ikke mot overgep prester har gjort mot voksne kvinner eller menn. Han kunne eventuelt også snakke om dette – men det ønsket ikke journalistene å følge opp.

Helt til slutt snakket Sigurd Markussen, som er kontaktperson for den fornærmede i Müller-saken. «Han bekreftet at mannen ikke ønsket at saken skulle lekke ut, og påpekte at mediedekningen har ført til en stor belastning for offeret.

Hvem vil tørre å komme med sin historie hvis de vet at de kan risikere å få sitt navn, bilde og sin familie smurt ut over både trykte og digitale medier? spurte Markussen retorisk, og ba pressen vise omtanke.»

Dette siste, samt bildet øvers, har jeg tatt fra Aftenposten.

VG i dag – over alle støvleskaft

Generelt, Katolsk /

VGs forside i dag er et godt eksempel på useriøs journalistikk; «den katolske biskopen har et hemmelig arkiv over sexovergripere» slås det fast – og NTB har spredt dette rundt til alle andre aviser i Norge. (Noen avsier har litt tydeligere lagt vekt på at det er et mer generelt hemmelig arkiv, heldigvis.)

VGs artikkel om dette begynner slik:
«Den katolske kirken i Norge innrømmer at den har et hemmelig arkiv. Her skjules overgrep begått av kirkens betrodde menn.

I et lukket arkiv, som resten av kirken ikke får tilgang til, lagrer norske katolske biskoper sensitive opplysninger. Det bekrefter den katolske kirkens overhode i Norge, biskop Bernt Eidsvig overfor VG.

Overgrepssakene og andre personalsaker ligger i et arkiv som er stengt for andre. Her lagres sensitive opplysninger som kun biskopene skal kunne ha innsyn i. Dette arkivet har navnet «Det hemmelige arkiv», forklarer Eidsvig.

Slike «hemmelige arkiver» er vanlige i katolske menigheter. De mest lukkede, og myteomspunne, er Vatikanets hemmelige arkiver.»

Nå har biskop Eidsvig nevnt at han kjenner til noen ganske få overgrep mot mindreårige (så gamle at de aktuelle prestene ikke lenger lever), skulle han likevel ha liggende mange andre overgrepssaker i et hemmelig arkiv? Dette er vel et godt eksempel på ‘moralsk panikk‘, vil jeg tro.

Det er nok korrekt at deler av biskopens arkiver er mer hemmelige enn andre (der kan det vel ligge informasjon om prestenes egnethet, hvem som kan være aktuelle som nye biskoper, og flere andre ting), og at Vatikanet har hemmelige arkiver (som ofte frigjøres etter et visst antall år) – men gjelder ikke dette alle stater og store organisasjoner?

En vurdering av hvor mange ting i Kirken som bør være hemmelige kan sikkert være på sin plass, men det er dumt at avisartiklene nå skal bli så fordummende.

Humanetikerne kommer oss katolikker til hjelp – om moralsk panikk

Generelt, Katolsk /

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund. Og de trykket i går en artikkel med følgende overskrift: Katolikkene ofre for moralpanikk – Moralpanikken katolikkene utsettes for i dag er et kjent og beklagelig sosiologisk fenomen, mener den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne.

Artikkelen (som tar opp ting jeg nevnte på min blog nylig) starter slik:

«Det som kjennetegner en moralpanikkbølge, er for det første at problemer som har eksistert i lang tid blir rekonstruert i mediene som ”helt nye”. Dernest blir all statistikk overdrevet og fordreid, slik at det skal framstå som om problemene har økt veldig i den siste tiden.

Den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne slår fast at mediepanikk er et kjent sosiologisk fenomen. Begrepet kom først i bruk på 70-tallet for å forklare hvorfor visse problemer, og da spesielt seksuelle overgrep i religiøse miljø, ofte blir utsatt for ”sosial hyperkonstruksjon”, hevder Introvigne i en artikkel på det katolikk-baserte nettmagasinet Mercatornet.com.

Han understreker at slik mediepanikk sjelden fører noe godt med seg. For det første fordreies virkelighetsoppfatningen, slik at det blir vanskeligere å løse problemene på en effektiv måte. Dernest legger hysteriet til rette for urettmessige og undertrykkende sanksjoner mot de som rammes, understreker han. … …»

Les hele denne interessante artikkelen her – og les gjerne mer om moralsk panikk mer generelt på Wikipedia her.

Intervju med biskop Eidsvig i Morgenbladet: “Midt i stormen”

Generelt, Katolsk /

Biskop Eidsvig ble intervjuet av Morgenbladet på vei til flyplassen i Wien i går, og nå kan vi lese det her. Biskopen svarer godt og saklig for seg, og intervjuet skjemmes bare av at avisa setter som overskrift at sølibatet nok snart kan avskaffes – mens biskopen bare sier at det er et spørsmål man kan diskutere, siden det ikke er et dogme. Her er et utdrag:

Du har i ett år visst om at tidligere biskop i Trondheim, Georg Müller, hadde forgrepet seg på en mindreårig. Samtidig viser nettavisene en video fra tidligere i år der du oppfordrer til åpenhet om seksuelle overgrep i den katolske kirken. Hvordan har det vært å oppfordre til åpenhet og selv holde på slik en hemmelighet?

Det er ikke jeg som har truffet beslutningen om å tie om dette. Det har offeret selv gjort. Jeg kan oppfordre til åpenhet på egne vegne, men jeg har ikke sett meg selv som den som skal melde dette til politiet. Han er en voksen mann i dag, så det kan han gjøre selv hvis han vil.

Og det vil han altså ikke. Har det vært vanskelig å tie om noe som av hensyn til kirken kanskje burde blitt kjent, mens det av hensyn til offeret skal holdes hemmelig?

Jeg pleier ikke å ta beslutninger for andre mennesker. Sjelesørgere skal være forsiktige med det. Hvis ikke kan vi ikke regne med at folk har tillit til oss under skriftemålet. …

… Har (disse overgrepene) noe med strukturene i kirken å gjøre?

Disse avsløringene er ikke noe argument mot sølibatet, for eksempel. Det er så vidt jeg vet ikke sånn at overgrep er mer vanlige blant katolske prester enn ellers i samfunnet. Men den katolske kirken er så stor at tallene blir store. Dette er vel en ting som vil bli forsket på i tiden fremover.

Flere norske, katolske nettsteder viser til Phillip Jenkins. Han er professor i religionshistorie ved University of Pennsylvania og hans undersøkelser viser visstnok at den katolske kirken er det kirkesamfunnet der forekomsten av overgrep er sjeldnest. Fester du lit til dette?

Jeg kan verken si det ene eller det andre, jeg har bare sett utdrag av det han har skrevet. Men det jeg er sikker på, er at hvis man gjør den katolske kirken til syndebukk, overser man det meste av problemet.

Du mener overgrep alle andre steder?

Ja, den vanligste formen for overgrep er kjent i familielivet. Men som du jo sikkert vet, er overgrep underrapportert overalt. Derfor vil jeg være litt skeptisk til konklusjonene til Jenkins. … …

Hva synes du om den norske mediedekningen av Müller-saken og overgrepene i kirken generelt denne våren?

Det er adskillig moralisering ute og går, og det er aldri bra. Man trekker veldig raske slutninger. Spør du ti norske journalister om hvorvidt disse overgrepene skyldes sølibatet, sier de ja alle sammen, det er så forutsigelig at det ikke er verdt å lese. På den andre siden er det min oppfatning at de fleste journalistene, bortsett fra dem som har bestemt seg for hva du mener på forhånd da, er flinke til å lytte og fange opp nyanser. … …

Dagbladet skriver: “Færre overgrep i Den katolske kirke enn ellers”

Generelt, Katolsk /

Slik begynner en svært lang artikkel på Dagbladets nettsider – et perspektiv som ser ut til å forsvinne akkurat disse dager:

Er det større fare for at barn blir misbrukt i katolske menigheter enn i samfunnet for øvrig?

Tvert om, ifølge den amerikanske psykologiprofessoren Thomas Plante.

Han er selv katolikk, har forsket på emnet, skrevet flere bøker og behandlet offer og prester som har begått overgrep. Han kan beskyldes for å være en kristen apologet, men noen interessante påpekninger har han.

Den tilgjengelige forskningen (som er ganske god nå) tyder på at omkring fire prosent av prestene og brødrene i løpet av de siste 50 årene (og mest på 1960 og -70-tallet), har hatt seksuelle erfaringer med mindreårige (altså under 18 år). Det finnes rundt 60 000 aktive og inaktive prester og brødre i USA. Estimatet betyr at mellom 1000 og 3000 prester har inngått i seksuelle forhold med mindreårige. Det er mye. Det er 3000 for mange. Et hvert seksuelt misbruk av yngre, uansett om prester, brødre, foreldre, lærere, speiderledere eller andre som barn stoler på står bak, er forferdelig. Uansett, selv om gode data er vanskelig å oppdrive (…) ser dette tallet ut til å være signifikant lavere enn i den voksne, mannlige befolkningen, hvor estimatet er på nærmere åtte prosent, skriver Plante i denne artikkelen.

Det er altså mindre sjanse for at en katolsk prest skal misbruke barnet ditt, mener Plante, som er kritisk til kirkens håndtering av skandalen og ofrene. Han påpeker at vi forventer at prester skal oppføre seg bedre enn gjennomsnittsmannen.

Professor Philip Jenkins ved Pennsylvania State, som ikke er katolikk, skriver at katolske prester ikke ligger på toppen på overgrepsstatistikken.

I min 20-årige forskning på dette temaet har jeg ikke funnet noen bevis for at katolske prester i sølibat hyppigere er involvert i overgrep og maktmisbruk enn noe andre presteskap, og slett ikke lekfolk. …

…

Den katolske Kirke gjorde rett da den ikke anmeldte Trondheimssaken til politiet

Generelt, Katekisme /

Stavanger Afteblad trykker i kveld en NTB-melding der offerets advokat uttaler seg etter politiavhørene i dag – og hun sier bl.a.:

Etter hva min klient har forklart, er disse overgrepene ikke av en slik karakter at de skulle ha en foreldelsesfrist på 25 år. Men det er selvsagt opp til påtalemyndigheten å avgjøre dette, forteller advokat Birte Mjønes.

Det er kun i saker der strafferammen er minst 15 års fengsel at denne utvidede foreldelsesfristen gjelder. Alle lovbrudd med strafferammer under dette har foreldelsesfrist på 15 år eller mindre.

Bistandsadvokaten var til stede da den fornærmede torsdag ble avhørt av politiet i Trondheim. Hun ønsker ikke å opplyse hva mer som kom fram i avhørene.

Min klient ønsker ikke å identifiseres. Det er et viktig budskap han har bedt meg om å formidle. Det er av hensyn til familien hans og fordi det kan skremme eventuelle andre fra å stå fram, sier bistandsadvokaten.

Hun opplyser at mannen synes den katolske kirken har håndtert saken godt da den ble kjent, og at den framstillingen kirken har gitt av saken, stemmer godt med hans egen opplevelse av den.

Han er blitt møtt på en god måte i kirken, og er blitt tatt på alvor og blitt trodd hele tiden. Han er også glad for at Müller trakk seg fra stillingen. Min klient anser seg som ferdig med saken, forteller bistandsadvokat Birte Mjønes.

Pave Benedikt angripes på flere områder, men viser seg å handle rett

Katolsk /

På www.chiesa leste jeg nylig et svært sterkt forsvarsskriv for pave Benedikt. Sandro Magister regner opp seks ulike angrep på paven, og viser hvordan han i alle disse sakene likevel har handla klokt og rett, og at resultatene også (på litt sikt) viser dette. Her er litt av det han skriver om hvert av de seks områdene:

The tempest that followed his lecture in Regensburg on September 12, 2006 was the first of the series. Benedict XVI was accused of being an enemy of Islam, and an incendiary proponent of the clash of civilizations. The very man who with singular clarity and courage had revealed where the ultimate root of violence is found, in an idea of God severed from rationality, and had then told how to overcome it. … …

A second wave of accusations against Pope Benedict depicts him as an enemy of modern reason, and in particular of its supreme expression, science. The peak of this hostile campaign was reached in January of 2008, when professors forced the pope to cancel a visit to the main university of his diocese, the University of Rome «La Sapienza.» … …

A third accusation systematically hurled at Benedict XVI is that he is a traditionalist stuck in the past, an enemy of the new developments brought by Vatican Council II. His speech to the Roman curia on December 22, 2005 on the interpretation of the Council, and in 2007 on the liberalization of the ancient rite of the Mass, are thought to be the proofs in the hands of his accusers. … … (But) if there is an authentic perpetuator of the great liturgical movement that flourished in the Church between the nineteenth and twentieth centuries, from Prosper Guéranger to Romano Guardini, it is precisely Ratzinger himself. …

A fourth terrain of attack runs along the same lines as the previous one. Benedict XVI is accused of derailing ecumenism, of putting reconciliation with the Lefebvrists ahead of dialogue with the other Christian confessions.

But the facts say the opposite. Since Ratzinger has been pope, the journey of reconciliation with the Eastern Churches has taken extraordinary steps forward. Both with the Byzantine Churches that look to the ecumenical patriarchate of Constantinople, and – most surprisingly – with the patriarchate of Moscow. … On the side of the West, it is again love of Tradition that is driving persons and groups of the Anglican Communion to ask to enter the Church of Rome. …

The four Lefebvrist bishops whose excommunication Benedict XVI lifted included Englishman Richard Williamson, an antisemite and Holocaust denier. In the liberalized ancient rite, there is even a prayer that the Jews «may recognize Jesus Christ as savior of all men.» These and other facts have helped to feed a persistent protest by the Jewish world against the current pope, with significant points of radicalism. And it is a fifth terrain of accusation. … … And yet, nothing is more contradictory than to accuse Benedict XVI of enmity with the Jews.

Finally, a sixth accusation – very current – against Ratzinger is that he «covered up» the scandal of priests who sexually abused children. Here too, the accusation is against the very man who has done more than anyone, in the Church hierarchy, to heal this scandal.

With positive effects that can already be seen here and there. Particularly in the United States, where the incidence of the phenomenon among the Catholic clergy has diminished significantly in recent years. But where the wound is still open, as in Ireland, it was again Benedict XVI who required the Church of that country to put itself in a penitential state, …

Vårt Lands sjefsredaktør prøver å sette overgrepsskandalen i rett perspektiv

Generelt, Katekisme /

Helge Simonnes skriver på verdidebatt i dag et lite stykke – der jeg er enig med det meste, bortsett fra det jeg har utheva:

«Omfanget av seksuelle overgrep begått av katolske prester synes svimlende stort og blir nå utsatt for rettmessig fordømmelse. Men dette må ikke skje i så generaliserende ordelag at katolske prester generelt og Den katolske kirke fratas enhver ære.

Det er rett å moralisere når de svakeste iblant oss … blir utsatt for overgrep … Slikt skal ikke skje – og har det skjedd, må overgriperen stilles til ansvar for sine ugjerninger. …

Det er godt at samfunnet reagerer så skarpt mot slike overgrep; det har ikke alltid vært slik. Overgrep mot barn har skjedd i og utenfor kirkelige kretser, og det var en tendens til å glatte over, fortie, bortforklare. Slike barnefiendtlige holdninger er nå heldigvis forvist til de mørkeste kroker; de kan ikke tolereres i et samfunn som vet mye om hvor ødeleggende det er for et barn å bli fratatt sin barndom.

Likevel er ingen tjent med at en overgriper gjøres til et monster, enten det nå dreier seg om Josef Fritzl eller katolske prester som har falt dypt. Det er en tendens nå til at Den katolske kirke og katolske prester generelt utsettes for en type generaliserende omtale og kommentarer. Overgrepshandlingene skal fordømmes, men vi må aldri glemme at ethvert menneske har en verdi.»

Jeg kan ikke se at antallet overgrepssaker i Den katolske Kirke er svimlende stort, og jeg er glad for at det som har skjedd de siste tiåra nå kommer mer opp i dagen – både innenfor Kirken og ellers i samfunnet.

Olav Rune Ekeland Bastrup (som jeg nevnte også i går) setter i dag på nytt dette inn i en forklarende sammenheng i noen kommentarer på verdidebatt.no.

Første svarer han på dette spørsmålet:
«Finnes det statistikk som forteller at overgrep er vanligere i religiøse sammenhenger enn i sekulære? Begår prester flere overgrep enn lærere eller idrettsledere eller humanister? Uten sikker statistikk om fordeling av overgrep blir enhver synsing om «lukkede miljøer» vs. «åpne miljøer» ikke noe annet enn nettopp synsing.»

Svar: «Det foreligger en god del forskning rundt dette i USA. Lærere kommer ofte svært dårlig ut i denne sammenheng sammenlignet med prester. Det er overhodet ikke noe grunnlag for å påstå at overgrep er mer forekommende i religiøse miljøer enn utenfor. Derfor blir skjevfokuset på sølibatet som årsak til overgrepene i DKK så feil, fordi det da ville innebære at overgrep var mye mindre forekommende utenfor DKK enn innenfor, noe det beviselig ikke er. Det vi må ha fokus på er hva slags type miljøer som lettere enn andre utvikler overgrepskulturer. Noe som da går igjen er at alle former for institusjonskulturer, det være seg innenfor helse og omsorg, forsvaret, politi, skole, idrett eller kirke, med tette relasjoner mellom personer i over- og underordningsforhold til hverandre, er ynglesteder for overgrep.»

Og han skriver også:
«Jeg skal ikke mene noe om hvorvidt seksuelle overgrep mot mindreårige er mer omfattende i dag enn tidligere, for dette er det av naturlige grunner umulig å ha noen sikker empiri om. Jeg har imidlertid jobbet mye med overgrepssaker, og kan bare som en observasjon antyde at jeg tror dette er blitt et større problem i dag enn det var før. Det har ikke bare med den seksuelle frigjørinjgen å gjøre, det har også med velstandsutvikling å gjøre, med de mulighetene for å leve ut sin legning som gis gjennom f.eks. Internett og at man har økonomisk mulighet til å reise verden rundt og etablere overgrepsarenaer på trygg avstand fra samfunnet man kommer fra.

En ting er blitt klart for meg etter å ha jobbet med overgrepsproblematikk i snart 17 år: Vi snakker om et samfunnsonde av betydelig større omfang enn vi liker å tro, og det er mye større utenfor den katolske kirke enn innenfor. I det perspektiv har det enorme fokus den katolske kirke har fått ikke vært av det gode, fordi det tar oppmerksomheten bort fra problemet som et generelt samfunnsonde.»

Flere overgrep innenfor Kirken i Norge – i dette tilfellet en ung, voksen mann

Generelt, Katolsk /

Om overgrep mot en da værende prestestudent kan vi lese i VG i dag:

I 15 år har Reidar Voith (38) gruet seg til å fortelle om det han opplevde som ung prestestudent. Han er nå prest i den katolske kirken Vår Frues kirke i Porsgrunn

– Det var absolutt en drøy sak for meg. Jeg pleier å si at jeg har bodd ti år i helvete og vet hvordan det er der, sier Voith til VG. …

Pater Reidar Voith forteller til VG at han på 1990-tallet to ganger ble utsatt for det han karakteriserer som misbruk av voldelig og seksuell art fra en eldre prest, som i praksis fungerte som hans mentor. Voith var i begynnelsen av 20-årene da episodene skjedde.

Da jeg rapporterte dette ble jeg trodd og fikk støtte fra Kirken. Hvis ikke hadde jeg ikke sittet som sogneprest i dag, sier han.

Mer enn noe annet opplevde jeg det som et gedigent svik fra denne personen. Når man er utsatt for noe slikt, er man forferdelig sårbar, sier Reidar Voith.

… Da Voith varslet om episodene, opplevde han at folk ikke visste hvem de skulle tro på. Jeg opplevde at jeg mistet venner, de jeg satte mest pris på og var sammen med. Dette er nok også grunnen til at mange menigheter forsøker å ordne opp i slike saker i minnelighet, sier han.

Ble du presset til å ikke koble inn politiet?

Nei, jeg valgte bevisst å ikke politianmelde min sak. Det ble håndtert på en god måte av den katolske kirkens ledere. Min sak – enn så trist den er, tjener kirken til ære, sier han.

Voith forteller at han gikk til daværende biskop i Oslo Katolske Bispedømme, Gerhard Schwenzer. Jeg opplevde at han trodde meg og stilte opp for meg.

Da de katolske etterforskerne ble sendt til Norge på ordre fra daværende kardinal Ratzinger, som nå er pave Benedivt XVI, ble Voith avhørt grundig om sin sak. … Voith sier hans forklaring til pavens etterforskere var årsaken til at presten måtte forlate sin stilling. …

Hvorfor valgte du likevel å bli prest?

Jeg var selvsagt rasende og full av hat over det jeg ble utsatt for. Men jeg er glad i kirken, og tenkte at det som skjedde var på tross av kirkens lære og det den står for. Min kjærlighet til kirken er ikke rokket ved, sier Reidar Voith.

Men det er klart det var tilleggsaspekter ved saken at jeg var prestestudent: Hadde jeg troverdighet og var jeg egnet som prest etter det jeg var utsatt for? Det kan jo være et spørsmål om man er i stand til å utføre sin prestegjerning etter slike opplevelser. Heldigvis kom jeg gjennom det.

Biskop Müller har fortsatt noen (få) offentlige messer i Tyskland

Generelt, Katolsk /

Adresseavisa melder i dag at biskop Müller har feiret ca 10 messer i et sykehuskapell i Tyskland siden nyttår – som vikarprest. Slik skriver avisa:

«Müller har holdt rundt ti offentlige gudstjenester som prest og geistelig, han har steppet inn når det har manglet prest. Det har alltid vært en kirkemedarbeider eller en eller flere andre geistelige med, bekrefter presseansvarlig Roland Knillmann ved det katolske sykehuset Franziskus-Hospital like utenfor Osnabrück nordvest i Tyskland.

Ifølge Knillmann har Müller aldri brukt noen av embetstegnene som en biskop har. Gudstjenestene har vært åpne for nonnene på stedet, pasienter ved sykehuset samt befolkningen i tilhørende Georgsmarienhütte.

Har det vært unge messetjenere på gudstjenestene?

Vi har både voksne og barn som er messetjenere, og vi har ikke oversikt over hvem som har vært på de gudstjenestene Müller har holdt, sier Knillmann.

Skal han fortsette å holde prekener nå som overgrepssaken er kjent?

Vi må snakke med han når han kommer tilbake. Müller er for tiden på reisefot, og vi vet ikke hvor han er. Det er for tidlig å si noe om dette ennå, informasjonen vi fikk i dag var ny for oss, sier Knillmann.

Han understreker at de ikke visste noe om misbruket. Nyheten har overrasket og berørt de ansatte på sykehuset veldig.»

Biskop Eidsvig uttaler senere i artikkelen at han ikke kjente til dette, og reagerer sterkt på opplysningene om de offentlige messene. Det virker, syns jeg, som om man ikke har klart å balansere offerets behov for stilleht om saken, med behovet for full informasjon i det området Müller nå bor.

Men i vår mediatid er det vel umulig at noe skal gjøres kjent i Tyskland, men ikke i Norge, og det kan vise seg at man mot offerets ønske burde ha offentliggjort hele sannheten i fjor. Ikke offerets navn, selvsagt, men i 1990 var forholdene i Trondheim så små at det skulle lite til å finne ut hvem det var. Et skikkelig dilemma for Kirken altså.

“Varsleren” i Trondheim uttaler seg til Adresseavisa

Generelt, Katolsk /

Jeg vet ikke om det som står i Adresseavisa i dag er korrekt i alle detaljer, men det virker nå som (det nå voksne) offeret ikke har varslet om overgrepet i det hele tatt – det var denne varsleren som tok saken opp. Og han var (positivt) overraska over at Kirken behandla saken så hurtig, samtidig som han er kritisk til at ikke hele sannheten kom fram i fjor. Det kommer også fram at ikke alle var fornøyd med at han fortsattte sin kontakt med offeret.

Det springenede punktet i saken ser ut til å være i hvor stor grad man skal ta hensyn til offerets ønsker; skal man fullt ut gjøre som han ønsker (som Kirken ser ut til å ha gjort), eller burde man ha insistert på at den virkelige grunnen til biskop Müllers avgang skulle ha blitt offentliggjort i fjor?

Her er et utdrag fra Adresseavisa:

Jeg ble kjent med overgrepene i midten av januar 2009. Årsaken til at fikk vite om saken var kanskje at jeg hadde vært kritisk til Müllers lederstil. Etter min mening bedrev han ren mobbing av de andre geistlige, sier varsleren.

Jeg vet at det gikk ut melding fra erkebiskopen i Norden om at det ikke skulle være noen kontakt mellom meg og fornærmede. Kanskje det var fordi jeg var kritisk til Müller. De var nok opptatt av å holde saken skjult, også. De vil helst ha bukta og begge endene, sier mannen når Adresseavisen møter ham.

Varsleren fikk inntrykk av at det fungerte godt med psykologen og støttepresten som den katolske kirken nedsatte i saken. Da han torsdag 4. juni fikk høre at Müller kom til å varsle sin avgang på kommende søndags høymesse, ble han svært overrasket.

Jeg hadde ikke forestilt meg at det ville skje så raskt. For min egen del vil jeg si jeg ble lettet og glad da saken ble kjent i går. Det var ikke riktig at den ble holdt hemmelig. Menigheten burde straks ha fått høre sannheten om hvorfor han måtte gå. Jeg synes at Müller slapp for billig, sier mannen.

Kulturminister Anniken Huitfeldt med interessante synspunkter på Trondheims-saken

Generelt, Katolsk /

Jeg syns Anniken Huitfeldts uttalelse til Adresseavisa i dag er interessant, på to måter: 1) At overgrep mot barn er et generelt problem i samfunnet, som samfunnets organer ofte ikke klarer å behandle på en god måte, og 2) at det ikke er opplagt at andre bør melde slike saker til politiet, offerne (om de er voksne) må få avgjøre dette selv.

Her er en del av det hun sier:
Ap-politikeren omtaler saken som trist. Det vi vet er at når det er fokus på overgrep i ett miljø, så dukker det ofte opp flere saker. Flere står fram og forteller sine historier, sier hun.

Ministeren understreker at dette kan skje i alle miljøer. Hun er ikke fornøyd med måten det norske samfunnet forholder seg til overgrep mot barn. Samfunnet er ikke lydhøre nok overfor barna. Mange ofre forteller at de har forsøkt å si fra mange ganger, men at de ikke er tatt på alvor.

Huitfeldt har i dag vært i samtaler med biskopen i Oslo og Trondheim, Bernt Eidsvig. Hun sier den katolske kirke tar overgrep mer på alvor nå, enn tidligere. Tidligere ble prester beskyldt for overgrep kun flyttet til en annen posisjon. Her måtte biskopen forlate sin stilling, sier hun.

Hva synes du om at forholdet ikke ble meldt til politiet?

I saker der barn er involvert går meldeplikten over taushetsplikten. Men når offeret er voksent og saken foreldet, må man ta en individuell vurdering. Ministeren har forståelse for at voksne som varsler om overgrep i barndommen, ikke ønsker å gjennomgå en rettssak eller lese om saken i avisen.

Msgr. Torbjørn Olsen forklarer katolsk kirkerett for Afteposten

Generelt, Katolsk /

Afteposten hadde tidligere i dag et intervju med msgr. Torbjørn Olsen (bosatt i Tromsø), som på en grei måte forklarer litt om katolsk kirkerett, og om regler som gjelder spesielt for misbruk av barn. Her er et utdrag av intervjuet:

Vi er et sosialt fellesskap og et samfunn, noe vi har vært i 2000 år. Kirken har eksistert i tider med et sivilt samfunn, og i tider uten et sivilt samfunn. Og spesielt når det sivile samfunnet ikke fungerer, har det vært helt nødvendig at vi har våre egne regler, forklarer monsignore Torbjørn Olsen. Han er en av Norges fremste eksperter på katolsk kirkerett, og har både en teologisk embedseksamen og en juridisk doktorgrad innen den katolske kirke.

Kirkeretten har utviklet seg gradvis siden kirken ble etablert for 2000 år siden, men i år 1140 ble den første katolske lovsamlingen etablert. Fra middelalderen satte kirkeretten sitt preg på de sivile domstolene, forklarer Olsen, og mener at forskjellen på forsett og uaktsomhet er begreper som kommer fra kirkeretten.

Olsen vil ikke svare på om katolikkene anser den katolske kirkeretten som overordnet den norsk rett. Det er ikke slik at den ene retten ekskluderer den andre, de overlapper hverandre, sier Olsen. …

… For prester som har brutt tillitten er det imidlertid ikke bare å be om tilgivelse. Da er det vanligere å fjerne presten fra sin posisjon i det religiøse fellesskapet, og frata dem rettighetene til å være prest. … …. Det er viktig at det er rettsbeskyttelse for enkeltpersoner også. Også innenfor kirkeretten skal man være uskyldig inntill det motsatte er bevist.

I 2001 kom det reviderte regler for overgrepssaker inn i kirkeretten, og spesielt foreldelsesfristene ble klargjort. I overgrepssaker regner vi alle under 18 år som mindreårige, og foreldelsesfristen begynner først å løpe når offeret blir 18 år. Vanligvis er foreldelsesfristene 10 år, men paven kan oppheve disse.

«Går dere til politiet når dere får kjennskap om overgrep?»
Det er ulike regler i ulike land. I Norge er det ikke anmeldelsesplikt, og vi kan ikke konstruere en plikt som ikke finnes, sier Olsen og understreker at kirken vil forholde seg til hva offeret ønsker. Primært mener vi at en forbrytelse skal anmeldes sivilt også, og vi vil støtte og oppfordre offeret til dette. Men veldig mange av bispedømmene rundt om i verden praktiserer anmeldelse på kirkens initiativ også, men her handler det om å tilpasse seg de lokale forholdene.

«Hvorfor må vatikanet involveres i en straffesak som skjer i Norge?»
Ved at sakene behandles av en sentral domstol er vi sikre på at det blir lik behandling over hele verden, og spesielt viktig er det i slike overgrepssaker som dette, sier Olsen.

Rettsprosessene er noe ulike for ulike «lovbrudd». Dersom det er mistanke om overgrep, skal det straks varsles til den såkalte troskongregasjonen i Vatikanet. … De begjærer en lokal etterforskning og dom, som blir overvåket fra Vatikanet. Dersom saken blir anket, er det en egen domstol ved troskongresjonen som behandler saken. Dette gjør at man får mest mulig lik behandling på alle saker, sier Olsen.

Skroll til toppen