Siden jeg nå (etter noen ukers pendling) har flyttet skikkelig til Stavanger, vårt flyttelass er vel i hus etc., syns jeg det var på tide å oppdatere bloggen. Derfor gikk jeg nå dag ned til Breivatnet og tok et bilde i retning den gamle domkirken. Kirken er for det aller meste skult av trærne, men nå har jeg i alle fall fått et sentralt Stavanger-motiv på toppen av bloggen.
To eksperter på antisemittisme utfordret oss i Dagen i går på hva som er Israel-vennskap og hva det betyr å bry seg om jødene som mennesker. De hevder at mange som framstår som projødiske og israelsvenner innen de lavkirkelige miljøene, i realiten ikke bryr seg om det jødiske folket og er antijødiske. Vi ønsker å ta slik anklager på alvor, men stemmer det?
På bakgrunn av Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten, og reaksjonene på denne, ba vi to eksperter på antisemittisme, religionshistoriker Terje Emberland og professor Christhard Hoffmann, om å kommentere spørsmålet om antisemittisme (jødehat) ut fra et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv.» … ….
Avisen Dagen i Bergen skriver svært ofte interessante lederartikler; sitatet over er fra lederen 21. august. Alle disse lederartiklene kan leses på internett fra denne siden.
(Oppdatert 2008: dessverre er ikke disse lenkene «i live» lenger.)
I en kommentar til min blog (fra Andreas) for noen få dager siden, henvises det til en siden med bilder av en messen feiret «ad orientem» 15. august i år – BESØK SIDEN OG SE ALLE BILDENE HER.
Bildet over er fra denne messen, og jeg syns det er interessant at et nytt alter, der presten står vendt mot folket, fortsatt står foran det gamle høyalteret i denne kirken. På en måte er det upassende at kirken har to alter på denne måten, på den annen side gir det muligheter til å feire messen vendt «mot Herren» i de mange kirkene som har både et gammelt og et nytt alter.
«Etter at Luthers 95 teser i 1517 hadde gjort Luther berømt, ble han våren 1518 invitert til å legge frem en tesesamling og forsvare den ved en disputas i Heidelberg.» Dette skriver avisen Dagen i en interessant artikkel i dag der de intervjuer Knut Alfsvår fra Misjonshøyskolen her i Stavanger – forøvrig en gammel venn fra ungdomsårene i Skolelaget.
Det er en kjent sak at denne dialogen mellom Luther (og noen av hans venner) og pavens representanter gikk veldig dårlig, i stor grad fordi de to gruppene snakket to ulike filosofiske språk. Dagens artikkel i Dagen forklarer noe av dette; hvordan Luther hadde forlatt Aristoteles’ filosofi til fordel for en filosofi påvirket av Platon. Les gjerne hele artikkelen i Dagen for å få større innsikt i dette.
PREKEN 20. SØNDAG I KIRKEÅRET – ÅR B
ST SVITHUN KATOLSKE KIRKE, STAVANGER
20. AUGUST 2006
De tre siste søndagene – da vi har feiret andre høytider, og ikke alminnelige søndager – har vi hatt evangelier fra Johannes 6. Som sannsynligvis mange vet, er dette et svært sentralt kapittel der Johannes går gjennom hva nattverden er.
(Tekstene på denne 20. søndagen i kirkeåret, år B – etter de katolske tekstrekkene – kan leses her.)
De tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) har alle med grundige fortellinger om hva som skjedde ved den første nattverden som Jesus feiret med sine disipler, dagen før han ble korsfestet. Men dette nevner ikke Johannes; det eneste han har med fra den kvelden er fotvaskingen. Johannes’ nattverdteologi (som er svært grundig, men annerledes) finnes faktisk bare her i kapittel seks i hans evangelium.
Dette kapittel seks begynner med fortellingen om brødunderet – som var teksten for tre uker siden, da vi feiret den hellige Olav. Dette, eller disse, brødunderne nevnes også i de andre evangeliene, og underet viser både at Kristus har makt til å gjøre under, og at han her gjør et under for å hjelpe sultne mennesker – dernest viser han også at menneskene lever av mer enn bare brød.
…
I går hadde jeg min siste skolegudstjeneste i Bergen. Bildet viser et ikon (laget av Solrunn Nes) som jeg fikk ved avslutningen av gudstjenesten. (Bildet er lånt fra St. Paul skoles hjemmesider.)
Teksten jeg snakket over var fra Lukas 2, da Jesus som 12-åring var i tempelet og foreldrene ikke kunne finne ham. Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og over de svar han gav. Foreldrene ble meget forbauset da de fikk se ham, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
Jeg forsøkte da å si litt om hva det er vi lærer både hjemme og på skolen og ellers i livet. Det er både praktiske og akademiske ting, ting som har med moral og oppførsel å gjøre osv. Men det som vi ikke må glemme, og i alle fall ikke på en katolsk skole; er å forberede oss ikke bare for dette livet, men også for det evige liv.
Søndag 20. august er 20. søndag i det alminnelige kirkeår og vi hører evangeliet fra Johannes 6,51-58:
Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid. Og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden.» Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: «Hvordan kan han gi oss sitt legeme å spise?» Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg. Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen, ikke det fedrene spiste, de som døde. For den som spiser dette brød, skal leve i all evighet.» Slik lyder Herrens ord.
Jeg sitter nå med prekenforberedselsen og vil fokusere på at vi nå på fjerde søndagen (selv om vi de tre foregående søndager har feiret andre høytider) leser evangelieteksten fra Johannes’ store nattverdkapittel. Hovedinnholdet i prekenen vil derfor handle om hva nattverden (Kristi offer vår våre synder) er og gir.
Joseph Ratzinger gjentok i sin siste preken før konklaven som valgte ham til pave, at vi må “ha en voksen tro,” og ikke “være barn i troen som kastes omkring av enhvert lærdoms vær.” Punkt for punkt ser vi her på spørsmål som møter pave Benedikts tjeneste.
Because modern times are leading precisely toward this, he warned: to “a dictatorship of relativism which recognizes nothing as definitive and leaves as the ultimate standard one’s own personality and desires.”
Against this “deceit of men,” Ratzinger opposed the principle that “we have, instead, a different standard: the Son of God, the true man,” who is also “the standard of true humanism” and “the criterion for discerning between the true and the false, between deception and truth.”
Slik skriver Sandro Magister en lang artikkel om pave Benedikts meninger og mål for Kirkens liv og utvikling. Det er en litt krevende artikkel å lese (på engelsk), og delvis gjentar den noe skrevet i fjor, men den er lærerik og gir en god forståelse av hvem pave Benedikt er og hva han ønsker å gjøre i sine år som pave. Hele artikkelen kan leses her.
Det 30 minutt lange intervjuet med paven som ble kringkastet sist søndag ble litt forutsigbart, mest fordi spørsmålene som ble stilt ikke viste så veldig stor innsikt – og flere av journalistene hadde litt for stor respekt for paven. Dette melder www.katolsk.no på denne siden.
Her skriver de bl.a.: Det interessante er ikke pavens delvis forutsigbare svar, men snarere at han stilte opp på alle temaer som journalistene valgte.
Men pavens svar hadde vært mindre forutsigbare dersom spørsmålene hadde vært det, rapporterer Vatikanradioen. De tyske TV-kanalene hadde nemlig sendt ned berømte nyhetsankere fra Tyskland uten spesialkunnskaper om Vatikanet. Bare Vatikanradioens Eberhard von Gemmingen, leder for radioens tyske avdeling, virket avlsappet under det forholdsvis stive og høytidelige møtet.
Det er mulig å lese hele intervjuet på svensk her, på tysk her og på engelsk her.
Man kan også lytte til hele intervjuet på engelsk fra denne lenken – og hele intervjuet på tysk her (begge i ram-format).
MARIAS OPPTAGELSE I HIMMELEN PREKEN
ST SVITHUN KATOLSKE KIRKE, STAVANGER
13. AUGUST 2006
15. august har tradisjonelt vært den største Mariafesten i årets løp, i tillegg til hennes uplettede unnfangelse 8. desember, Herrens bebudelse 25. mars, og mange andre mindre fester. Det er jo vanlig at de helliges dødsdag – som er deres fødsel til det nye liv – er den dagen som feires mest, og Kirken har feiret denne festen på den 15. august fra 400-tallet. (I vårt bispedømme flyttes festen til nærmeste søndag, siden dagen ikke er fridag i Norge, og vi helst vil feire den så stort som mulig.)
Dagen feires av alle de gamle kirkene – dvs. katolske og ortodokse kirker, men blant protestantene – som i Norge i dag – er den nesten eller helt glemt. Faktisk er det blitt slik at forholdet til Maria (og andre helgener) er det som i dag skiller katolikker og protestanter mest fra hverandre. Andre vanskelige spørsmål, som hvordan vi blir rettferdiggjort for Gud, har nå langt på vei blitt løst – og ang. andre spørsmål som har med selve troen på den Treenige Gud å gjøre, har jo katolikker og det tradisjonelle protestantiske kirkene alltid vært enige.
…
Dette er visst det første intervjuet en pave har gitt, til journalister fra de tyske kanalene ARD, ZDF, Deutsche Welle og Radio Vatican.
Intervjuet ble gjennomført for over en uke siden, men skal sendes i morgen, søndag 13. august
Da får vi vite hva paven har uttalt seg om (visstnok om Midtøsten, Kirkens situasjon i Tyskland og kvinnenes plass i Kirken) og hva han har sagt.
Denne festen har fra 400-tallet blitt feiret 15. august over hele kristenheten – helt til protestantene tok den bort (!). Dagen er den størte festdagen for Maria, Gudefødersken (Theokotos), gjennom hele kirkeåret. Dette gjelder Maria som andre helgener; dødsdagen, som samtidig er fødselen til det evige liv, er den viktigste dagen å markere.
Jeg jobber nå med prekenen til i morgen, men som forberedelse kan man lese dagens tekster og bønner/antifoner.
Katolsk.no har også mer informasjon denne høytiden, som i vårt bispedømme feires søndagen som faller nærmest 15. august – i år søndag 13. august.
Å pakke alle sine saker i esker, bære alle store og små ting ut av leiligheten og inne i en stor varebil med henger, kjøre dette store lasset fra Bergen til Stavanger, for til slutt å bære alt sammen opp i ny leilighet, er ikke noe spesielt morsomt, men nå er det i alle fall gjort. Jeg reiste opp til Bergen torsdag og kom tilbake fredag, og nå gjenstår det (bare) å montere bokhyller, får bøker og kjøkkenutstyr og diverse annet på plass.
Kontoret mitt er også blitt pusset opp siste uken, så nå skal jeg (endelig) få litt mer orden både på papierer, datamaskiner, klær o.a..
Jeg må innrømme at jeg har blitt ganske engasjert i debatten rundt Jostein Gaarders innlegg i Aftenposten for noen dager siden, der han ser ut til å fradømme staten Israel enhver rett til å eksistere. De siste dagene har jeg derfor fulgt ekstra nøye med på den interessante bloggen dokument.no
Jeg har alltid har vurdert Israel som andre stater, dvs. rent politisk, men bl.a. siden jeg bodde i Jerusalem et halvt år i min ungdom, har jeg vel et litt nærmere forhold til landet enn mange andre. De siste årene har verdensopinionen (og enda mer opinionen i Norge) snudd kraftig i Israels disfavør, uten at jeg har gjort det samme. Jeg tror dessverre ikke at mange av palestinerne/araberne/muslimene ønsker å la Israel få leve, heller ikke innefor de opprinnelige grensene. Hvis ikke Israel klarer å forsvare seg, så blir landet utslettet, så alvorlig tror jeg det er. At Israel kan gjør enkelte feilvurderinger (genertelt, og spesielt nå i denne krigen) er opplagt, men at de kjemper desperat for å overleve som stat, kommer sjelden frem i norske medier.
Forøvrig er også den kristne avisen Dagen et meget sterkt unntak når det gjelder dekningen av Israel, ofte har de helt nye perspektiver på det som skjer der.
PREKEN SØNDAG 6. AUGUST 2006
ST SVITHUN KATOLSKE KIRKE, STAVANGER
FESTEN FOR HERRENS FORKLARELSE
1)
Hvorfor denne spesielle søndagsfeiringen?
Det er sikkert mange som er kommet i kirken denne søndagen og regnet med at det skal være en vanlig ‘grønn’ søndag, men så stiller prestene i hvite klær og dagen heter Festen for Herrens forklarelse! Mange av dere husker nok flere av de spesielle søndagene, som Olsok på eller nær 29. juli (sist søndag) og Marias opptakelse i himmelen, på eller nær 15. august, i år feires den store dagen neste søndag.
Men festen vi feirer i dag er sjeldnere, og feires på en søndag bare når 6. august faller på en søndag, som i år – og sist gang i år 2000. Kirken har et godt utarbeidet system for hvordan ulike dager skal feires; vanlige minnedager faller f.eks. alltid bort hvis de faller på en søndag, mens de store høytidene alltid skal feires, og i vårt bispedømme flyttes flere av disse til nærmeste søndag, for at flest mulig skal delta.
…
Jeg sitter nå og legger siste hånd pår min preken for denne helgen og Den katolske kirke feirer Festen for Herrens forklarelse (på fjellet). De som vil forberede seg til søndagsmessen på forhånd, kan lese tekstene her: Prekenen skal jeg legge ut senere.
Det er min første søndag i Stavanger, så det er en litt spesiell dag for meg. Men ikke så spesielt som det kunne ha vært; siden min mor bor ikke langt herfra, har jeg deltatt i søndagesmessene her ca 3 ganger i året i over ti år, og preket flere ganger her også tidligere.
Kardinal Johannes Willebrands døde 1. august, 96 år gammel. 
Helt fra 1960 til 1989 var han en av de viktigste personene i Den katolske kirke i det økumeniske arbeidet. Frem til 1968 var han nestkommanderende under kardinal Bea i Enhetsrådet, før han selv hadde hovedansvaret frem til han gikk av i 1989, og ble etterfulgt av kardinal Cassidy (som igjen ble etterfulgt av nåværende leder, kardinal Kasper).
På www.katolsk.no’s sider er det mye informasjon om ham, bl.a. dette:
«Da «Sekretariatet for fremme av de kristnes enhet» ble grunnlagt av den salige pave Johannes XXIII (1958-63) under forberedelsene til Det annet Vatikankonsil, ble Willebrands den 28. juni 1960 utnevnt til sekretær og dermed nestkommanderende under kardinal Augustin Bea SJ. Han deltok på Det annet Vatikankonsil (1962-65) som ekspert.»
«Den 12. april 1968 ble han president for Sekretariatet for kristen enhet etter kardinal Bea og overtok dermed ledelsen av økumenikken i det som senere ble omdøpt til «Det pavelige råd for kristen enhet». I denne stillingen preget han de økumeniske bestrebelsene i en vanskelig tid.»
«(Han hadde også vært biskop i Utrecht i Nederland), men i desember 1983 la han ned dette embetet … og han konsentrerte seg deretter om arbeidet i Enhetsrådet. Med sin person sto han som garantist for linjen fra Det annet Vatikankonsil også i vanskelige tider, for eksempel da dialogen med den anglikanske kirken var anstrengt på grunn av spørsmålet om ordinasjon av kvinner.
Vervet som president for Enhetssekretariatet beholdt han til den 12. desember 1989, etter at han var fylt 80 år. Da hadde han i tre tiår vært pioner for økumenikken og preget den katolske verdenskirkens tilnærmingspolitikk overfor de andre kristne konfesjonene.»
Avisen Dagen hadde i går en lederartikkel der de vurderer angrepet på protestantenes rene skriftprinsipp, og skriver bl.a.: «Fleire av dei konservative prestane som har forlate Den norske kyrkja (Dnk), har hevda at Bibelen åleine ikkje er nok. Vi treng teologien frå kyrkjefedrane eller den historiske teologiske tradisjonen for å verna om sann kristentru. Seinast i går hevda tidlegare prest i Den norsk kyrskja, no prest i Den nordisk-katolske kyrkja, Ottar Myrseth, dette i Dagen.»
Dagen er ikke helt enig i dette (ikke uventet) og skriver ganske reflektert over dette emnet her:
Christer Gulbrandsen skrev i går om » Religionenes perverse plass i samfunnet», jeg svarte ham her på min egen blogg, og i dag får jeg et svar fra ham – som kan leses her.
Jeg legger inn et svar på hans blogg, men publiserer det også her. Noe av det han nå skriver syns jeg er en forbedring, mens på andre omsråder har innlegget samme svakhet.
Som svar på min kritikk; .. han ingen steder føler behov for å forklare hvorfor de verdslige livssynene er sanne. Han tar dette for gitt, på sammen måte som han tar for gitt at religioner er overtro. skriver han f.eks. nå: Problemet mitt er nok heller det at jeg kanskje var uklar. Jeg vil ikke undertrykke religionene.
Det høres jo fint ut, men på den annen side hopper han helt bukk over det han skrev i første innlegg, i tredje avsnitt: Religionene kaster opp «falske og gagnløse guder», som erstatning for det menneskelige. For hva er den guddommelige kraft, annet enn en personifisering av summen av menneskers, dyrs og naturens handlinger eller hendelser? Hva er guddommene, annet enn en rasjonalisering av det tilfeldige? Det var slike uttalelser jeg vurderte (og fortsatt vurderer som helt useriøse), og som han forhåpentligtvis ikke mener (?).
Han gjentar også det som nok er hovedpoenget i hans innlegg: – jeg ønsker bare at de skal miste sin privilegerte plass i samfunnet. Jeg ser at han skriver dette, og forstår på en måte at han irriterer deg, og for 50 år siden hadde han nok hatt et poeng. Men i dag har vel kristendommen blitt så marginalisert i samfunnet, at jeg ikke kan se at den på noen måte har en priviligert plass. Statskirken (der jeg selv ikke er medlem) er et nok et punkt som kunne vært vanskelig, men den har mistet veldig mye av sin autoritet, og kirken selv har i flere år ønsket å løsrive seg fra staten, men noen politikere holder igjen (sannsynligvis fordi de da mener de kan kontrollere kirken bedre).
Til slutt om trosfriheten, der han skriver: Moi lurer på om jeg vil avskaffe trosfriheten. Svaret på det er et klart og tydelig «nei». Men jeg mener at de gangene det er konflikt mellom religiøse verdier og menneskerettighetene, må menneskerettighetene gå foran. Her syns jeg nok han slår deg selv på munnen, siden dette blir en begrenset trosfrihet. Og også menneskerettigheten selv sier at trosfriheten skal være absolutt.
1. august skal jeg flytte fra Bergen (og St. Paul menighet) og begynne å arbeide i Stavanger (i St. Svithun menighet).
På mange måter er det trist å flytte (og mye praktisk arbeid, som skal gjøres denne og neste uke), men på den annen side var det vel på tide å flytte fra Bergen etter såpass mange år – 11 år i byen og 6 1/2 år som kapellan i menigheten.
