Derfor står ekteskapet svakere i Den lutherske kirke

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag om hvorfor synet på ekteskapet har forandret seg så mye i Den norske (lutherske) kirke:

… Luther oppfattet ekteskapet som en verdslig ordning underlagt verdslige styremakters myndighetsområde, samtidig som det er innstiftet av Gud. Her ligger den store forskjellen: Luther avsakramentaliserte ekteskapet, sagt litt enkelt. I Den katolske og de ortodokse kirkene er fortsatt ekteskapet et sakrament, det betyr at det er uoppløselig, en hellig handling og en helt spesiell kontrakt med Gud.

Så kan vi spørre: Hva da med ekteskapets teologi? Luther mente vel at ekteskap og samliv kun var for mann og kvinne? Jo, det er nok rett, men tolkning av bibelske tekster er en dynamisk øvelse som alltid gjenspeiler vår forståelseshorisont. Det er umulig å gjøre noe annet. Hver gang vi leser et ord eller en setning tolker vi, det er slik ordene gir mening. Det gjør også at vi kommer fram til ulike standpunkt.

Et sakrament forholder vi oss annerledes til. Det er et konkret synlig tegn på Guds handling.

Jeg tror denne argumentasjonen har en del for seg, men det bør legges til at også Den anglikanske kirke ser på ekteskapet som et sakrament, et unntak blant protestantene. Man kan se at det får betydning i England, men vel ikke for Den episkopale kirke i USA.

Det er også interessant at Blystad ikke tror at bibeltolkning alene kan gi argumentene særlig mye tyngde. Det er også et nyttig innspill når man skal vurdere hvor heldige de reformatoriske prinsippene (som «sola scriptura») egentlig har vært og er.

Østereng sier mer om hvorfor han forlater Den norske kirke

Teologi, Økumenikk /

Dag Øivind Østereng skrev i går ettermiddag et innlegg på Verdidebatt (trykket i dagens Vårt Land) der han gir en videre begrunnelse for hvorfor han velger å forlate Den norske kirke. Jeg legger merke til at begrunnelsen både er rent teologisk ut fra bruddet med en tradisjonell skapelsesteologi, samt at den også gir en ganske sviende kritikk av alle (ganske konservative) som var med på kirkemøtets kompromissvedtak. Han skriver bl.a.:

… Mitt valg er ganske enkelt en naturlig konsekvens av at jeg ikke lenger deler Dnks tro på et vesentlig skapelsesteologisk og etisk spørsmål, nemlig hva som definerer og konstituerer et ekteskap. Kirken har ikke bare et ekteskapssyn, det har en lære om ekteskapet. Den læren er nå endret i strid med selve skapelsens orden, slik Skriften vitner om kjønnspolariteten som konstituerende for ekteskapet (1Mos 1,27-28; Matt 19,4-6). Denne gudbilledlige enhet mellom mann og kvinne er opphevet, og erstattet av et rent psykologisk kjærlighetsbegrep og moderne juridisk forståelse av hva som konstituerer et ekteskap. …

… Som prest med de løfter jeg har gitt kirken kan jeg ikke lenger være tro mot det løftet når vilkåret for fortsatt tjeneste hviler på følgende premisser: 1) At jeg må innrømme andre vigslede å ha den nye praksis i samme kirke, 2) at den skal gjelde over alt, også i den menighet jeg er hyrde, 3) tilslutte meg det premiss at dette ikke splitter kirkens gudstjenestelige og sakramentale fellesskap, når det bryter med Guds ord. Hvordan skal man kunne være hyrde med en slik pålagt praksis? …

… Før KM 2016 hadde kirken en velbegrunnet forskjellsbehandling av likekjønnede og ulikekjønnede par. Kirken gjorde forskjell på det som er forskjellig, begrunnet i kirkens tradisjonelle ekteskapslære. Nå har kirken endret sin lære, men har samtidig innrømmet at de som ikke kan delta i disse vielsene kan få avstå fra det. Spørsmålet har blitt et spørsmål om hva den enkelte prest mener, og nå løper alle landets lokalaviser rundt og skal finne ut hvem som er åpen og inkluderende og hvem som lever i fortiden og vil diskriminere. Disse prestene står med et svakt vern i det kirkelige system, og noen er allerede utsatt for mobbing i lokalsamfunnet. …

… Min prinsipielle begrunnelse for å forlate Dnk er at jeg ikke lenger deler Dnks tro. Der er begrunnelsen. Og jeg verken kan eller vil være prest i en kirke som ikke kan ta vare på sine prester i en tid hvor nettopp sterke krefter presser kirken fra alle hold i denne kjønnsideologiske maktspillet som samfunnet ellers nå bedriver. Biskopene har abdisert og sviktet. Vi har ingen ledere. Og det gjelder dem alle sammen.

Jeg – og sikkert mange andre – lurer på hva Østereng nå tenker å gjøre.

Nytt nummer av St Olav – bl.a. om registreringssaken

Generelt, Katolsk /

Et nytt nummer at St Olav, Katolsk kirkeblad, er ut gitt og kan leses her. I lederen kan vi lese en ryddig artikkel om bispedømmets Rettsak mot staten, der det bl.a. står:

… (det er) ingen tvil om at enkeltpersoner i bispedømmet i en periode valgte noen uheldige snarveier i forsøket på å identifisere katolikker i Norge. Denne formen for medlemsregistrering var kritikkverdig, noe biskopen og administrasjonen har beklaget offentlig en rekke ganger. Men vi mener likevel ikke at den var ulovlig og et forsøk på grovt bedrageri. Her er det en stor forskjell. Den sivile saken fikk en foreløpig konklusjon da departementet i februar i år avviste OKBs klage på vedtaket om å betale tilbake 40,5 millioner kroner. Med kommunale tilskudd og tap av tilskudd for 2015 dreier saken seg i realiteten om over 110 millioner for OKB.

Spørsmålet er hvorvidt det statlige tilskuddet Oslo katolske bispedømme har fått de siste fem årene er i samsvar med det antall personer som har hørt til bispedømmet i samme periode. Vi er overbevist om at bispedømmet ikke har fått for mye tilskudd.

… Sakens kjerne er hva som står i norsk lov og hvordan den har vært praktisert opp gjennom årene. Kulturdepartementets vedtak er basert på at medlemmer må foreta en aktiv og uttrykkelig innmelding ved flytting til bispedømmet. Men det står ingenting om dette i loven. Norsk lov slår fast at trossamfunn skal få om lag samme økonomiske tilskudd, utmålt med basis i hvor mange som hører til trossamfunnet. Videre slås det fast at trossamfunnet selv skal få bestemme hva som skal til for å bli medlem. Retningslinjene om personlig samtykke kom først i 2015 og kan ikke gis tilbakevirkende kraft. …

Jeg syns det er interessant at bispedømmet nevner nesten de samme tall som jeg regnet ut og skrev om i juli 2015, i en artikkel som jeg avsluttet slik:

… Ja, faktisk har Fylkesmannen bestemt seg for å ta fra oss ca 25 millioner kroner også for 2015, ved å stryke nesten 30.000 av våre medlemmer. Totalt vil altså Fylkesmannen ta fra OKB 105 millioner kroner i medlemsstøtte for årene 2011 til 2015, mens tallet for feilregistrerte og ubekreftede medlemmer ville innebære (bare) 20 millioner (alle beløp er statlig og kommunal støtte samlet).

Mye skryt for pave Benedikt

Katolsk, Paven /

Pope-Benedict-XVI-humility
Det er i dag 11 år siden kardinal Ratzinger ble valgt til pave og tok navnet Benedikt XVI. John Allen skriver om dette og sier også pave at Benedikt kan komme til å bli kjent for paven som foretok de store reformene. Han skriver bl.a.:

… When the American scandals erupted under St. John Paul II, the deniers had control in the Vatican and the reformers were an embattled minority. By the end of Benedict’s papacy, the situation was the exact reverse: The deniers hadn’t gone away, but they’d been driven underground.

While he was still at the Congregation for the Doctrine of the Faith, it was then-Cardinal Joseph Ratzinger who pushed for new rules to weed out abuser priests in the Pope John Paul II years and who wrote those rules into law as pope.

It was also Ratzinger who unleashed his top prosectuor, then-Msgr. Charles Scicluna, on Mexican Fr. Marcial Maciel Degollado despite the cleric’s powerful network of Vatican allies, and who sentenced Maciel to a life of “prayer and penance” in 2006.

Later, Benedict was the first pope to meet with victims of sex abuse, the first pope to apologize for the crisis in his own name, and the first pope to dedicate an entire document to the abuse crisis in his 2010 letter to the Catholics of Ireland.

Benedict laicized almost 400 priests in 2011 and 2012 alone for reasons related to sex abuse, which is almost 1 in every 1,000 Catholic priests in the world flushed out of the system in just two years.

To be sure, there was plenty of work left undone at the end of Benedict’s term, but the broad direction had been set.

Although Pope Francis is rightly celebrated for his humility and simplicity, the truth is that Benedict XVI contributed significantly to the “demystification” of the papal office well before Francis stepped onto the scene.

Here’s an example. Shortly after his election, Francis returned to the Casa del Clero in Rome where he’d been staying prior to the conclave in order to pack his own bag and pay his own bill, an episode that became part of his “man of the people” image.

Yet Benedict did much the same thing 11 years ago, returning to his apartment to pack up and then going around to thank the nuns who lived in the building for being good neighbors. In other words, Benedict was every bit as humble as his successor – arguably, in some ways, more so – even if that wasn’t always clear from his public image.

Benedict also humanized the papacy with his capacity to admit fault and to ask for help.

His 2009 letter to the bishops of the world after the Holocaust-denying traditionalist debacle is one of the most heart-felt, plaintive documents written by a papal hand you’ll ever see, and in it Benedict candidly acknowledged that he and his Vatican team had dropped the ball – not on the substance of the decision, which he defended, but on the way it was handled and communicated.

Finally, of course, there’s the fact that Benedict delivered the single most stunning act of papal humility in at least the last 500 years: His Feb. 11, 2013, decision to resign.

Pope Francis has said that in the wake of that act, resignation has now become an “institution” rather than a historical anomaly. That doesn’t even mean every future papacy will end in resignation, because some no doubt will still die in office, either as a conscious choice or simply by dint of circumstance.

Nevertheless, Benedict clearly answered the question of whether a pope even could resign in relatively normal historical circumstances – in other words, when not facing schism or invading armies – with a resounding “yes,” thereby, in ecclesiological terms, moving the papacy a huge step closer to being reinserted within the College of Bishops.

No doubt, Francis and whoever follows him will continue to build on these precedents. The fact always will remain, however, that the precedents were set by the “Great Reformer.”

Bør ikke bruke projektor i kirken

Generelt, Liturgi /

Tro det eller ei, noen av mine kollegaer (katolske prester) syns det er svært nyttig å bruke projektor i messen, for å vise bilder og sangtekster på et stort lerret. Selv syns jeg det er ganske så upassende, men har ikke yppet til strid om dette i særlig grad. Jeg leste i går om en debatt om dette emnet på MF; artikkelen har som overskrift «Vil ikke bruke projektor i folkekirken» og i ingressen står det «Mener lyset fra projektorer og skjermer tar fokuset bort fra alteret.» I selve artikkelen kan man lese:

Projektoren fikk gjennomgå i en panelsamtale på MF i forbindelse med et seminar om kirken og kirkebygg sist fredag.

På seminaret «Folkekirken og folkets kirker», arrangert av Menighetsfakultetet (MF) og KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, var bred enighet om at man ønsker flere åpne kirker. Men projektor og skjerm fikk hard medfart.

Det handler om forståelsen for hvordan vi mennesker sanser ting. Lyset fra en projektor styrer blikket og informasjonen du får fra skjermen trumfer all annen informasjon og de fire andre sansene setter i mindre grad i spill, sier universitetslektor på MF, Jan Terje Christoffersen.

Christoffersen får støtte fra resten av panelet som foruten ham består av Morten Stige fra Byantikvaren, Rådgiver for kirkekunst og interiør i Bjørgvin bispedømme Ragnhild Tveit og Kristin Gunleiksrud Raaum som er nyvalgt kirkerådsleder og generalsekretær i Norske kirkeakademier (NKA).

Du har ikke lenger fokus på alteret og gjør noe med kommunikasjonen i gudstjenesten, sier Tveit og fremhever også det estetiske inngrepet en skjerm til projektor utgjør. … …

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 24. april

Liturgi, TLM /

Denne søndagen feires 4. søndag etter påske etter den tradisjonelle kalenderen (5. søndag i påsketiden i den nye kalenderen), i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Dagens introitus lyder slik:

Cantáte Domino cánticum novum, allelúja: quia mirabília fecit Dóminus, allelúja: ante conspéctum géntium revelávit justítiam suam. Allelúja, allelúja, allelúja. Salvábit sibi déxtera ejus: et bráchium sanctum ejus. Gloria Patri …. – Syng en ny sang for Herren, alleluja; for Herren har gjort underfulle ting, alleluja. For hedningenes øyne har han åpenbart sin rettferd, alleluja, alleluja, alleluja. Hans høyre hånd har frelst ham: og hans hellige arm. Ære være …

Les alle dagens tekster og bønner her – og se en oversikt over vårens messer her.

Forståelig at folk blir forvirret når de leser hva paven sier om ekteskapet

Katolsk, Paven, Teologi /

I dokumentet «Amoris lætitia» har pave Frans bevisst valgt å uttale seg uklart, ser det ut til – så da kan man letter forstå oppslag som det jeg kritiserte i går. Hos Sandro Magister kan man bl.a. lese:

The deliberately vague, polyvalent form of many passages of “Amoris Lætitia” finds confirmation in the incredible diversification of comments. It should suffice to cite three conflicting ones from among the thousand that the post-synodal exhortation has prompted.

On one side is an enthusiastic Alberto Melloni – the Church historian who is also the current leader of the progressive “school of Bologna” – who hails the exhortation as the “epochal” act that has definitively liberated marriage from the “juridical-philosophical cage” of the Council of Trent with its “cold and lifeless doctrine”:

On the other side is Juan José Pérez-Soba, a professor at the Pontifical John Paul II Institute for Studies on Marriage and Family at the Pontifical Lateran University, according to whom instead, just as in the “Relatio finalis” of the synod, neither in “Amoris Lætitia” is there any explicit admission of the divorced and remarried to communion, contrary to all the expectations:

In the middle is Robert Royal, founder and president of the Faith & Reason Institute in Washington, who applauds the exhortation for its “vigorous defense of Church teaching on contraception, abortion, homosexuality, reproductive technologies, the education of children,” but at the same time criticizes chapter 8, which “hesitantly and ambivalently would like to depart from the Church’s constant teaching since the beginning, on communion for the divorced and remarried”. …

I denne artikkelen presenterer Magister også synet til P. Antonio Spadaro, S.J., som har en svært progressiv forståelse av dokumentet – og som på mange måter står pave Frans nær.

Og John Allen skriver her om hvor viktige noen av fotnotene i pavens dokument er:

Numbers 336 and 351 in Amoris Laetitia may go down as among the most famous footnotes in papal history, since that’s where the key language occurs about how discernment in cases of divorced and civilly remarried Catholics could lead to a change in their ability to receive the sacraments.

If the devil is always in the details, in the case of Amoris Laetitia, one might say, the fireworks are in the footnotes.

Fr Longenecker skriver også om dokumentet, bl.a.:

… let us consider chapter eight which people at both extremes of the American Catholic church have jumped on. In chapter eight the pope discusses appropriate pastoral approaches to those whose marital situations are “less than the Catholic ideal.” The progressives have claimed that the document allows communion for divorced and remarried people and are delighted. Conservatives agree but are dismayed. …

… In saying that some conservatives have over reacted, it must be said that some progressives have too. I had an email from one person who assumed there would be a new procedure to grant divorced and remarried Catholics a dispensation to receive communion. They wondered how a priest would go about “making exceptions” to the rule for couples in his care.

I don’t think chapter eight says any of that at all. Here, in a few points, is what the Pope is trying very hard to communicate to us:

1. Modern Marriage is a Mess – for many complicated reasons marriage in the modern world is in crisis. As a result there are many of our people who are the walking wounded.

2. The Church is Global – the Marriage Mess is different in different parts of the world for a complex series of reasons. … Cultures are different. Socio economic conditions are different. Many things are different.

3. One Pastoral Method Does Not Fit All – While we uphold the simple definition of Christian marriage as between one man and one woman for life, the situation of a polygamous culture in Africa and a no fault divorce culture in America and a machismo culture in Argentina and a cohabiting culture in Europe means that while we uphold the ideal, matching our lives to that ideal is increasingly complex and it is impossible to set out one pastoral methodology which will apply to everyone.

4. The Church is Welcoming Not Excluding – Pope Francis wants us to open the doors to those who are caught up in the Marriage Mess. This does not mean we sacrifice or compromise the ideal, but it does mean that we listen to the real life situations of real people. …

5. Priests and people should Work With the Wounded – Some people who are divorced and re-married have simply flaunted the church’s rules and could care less about the faith. Pope Francis recognizes this and condemns them. On the other hand, many are genuinely wounded, genuinely repentant and genuinely want to belong to the church and follow Jesus Christ despite their “irregular relationships.” In other words, they want to find peace, they’ve messed up and they know it and they want to find reconciliation and the way forward.

6. Those Who Fall Short of the Ideal Should be Integrated – Pope Francis want us to welcome and integrate those whose relationships are “less than ideal”. We should remember that those whose relationship are “less than ideal” are not just the divorced and remarried. There are numerous complex relationships that fall short of the Catholic ideal. These people should be welcomed into the church and asked to participate in prayer, Bible study, charitable activity, fellowship and full life in the parish except for the reception of communion

7. Integration Does Not Demand Reception of Communion – there is a very interesting observation over at Church Militant in which the author specifically quotes Pope Francis in his press conference on the way back from Mexico and the Pope specifically says “No Communion for the Divorced and Remarried.” Check out the article.

Time kirke slått opp i VG

Generelt, Teologi /

16april_timekirke_VG
I dag tidlig preger min barndoms kirke VGs (nett)forside, og i en artikkel skrives det om hvordan den norske kirkes vedtak om homofil vigsel er blitt mottatt på Jæren:

Etter at Kirkemøtet mandag vedtok å utarbeide en liturgi for å vie homofile, har flere prester reagert negativt. I Time kommune i Rogaland har en prest allerede sagt opp i protest, mens prosten vil reservere seg.

Dag Øivind Østereng, prest i Undheim gikk raskt ut i avisa Dagen og sa at han sier opp sin stilling og melder seg ut av kirken.

Også de andre prestene i Time kommune er negative til å vie homofile skriver Stavanger Aftenblad. Prosten på Jæren, Kjell Børge Tjemsland, sier til avisen at han vil reservere seg mot å vie homofile, slik vedtaket på Kirkemøtet gir anledning til.

– Jeg står for det tradisjonelle ekteskapssynet, men tar vedtaket på Kirkemøtet til etterretning. Det er min plikt å legge til rette for at homofile får vie seg med en annen prest, sier Tjemsland.

En tredje prest i kommunen, på Bryne, som jeg kjenner helt fra barndommen, har tydeligvis også reservert seg.

Helt feil overskrifter i Vårt Land – om katolsk ekteskap

Katolsk, Teologi /

«Han var utestengt fra nattverden i seks år – nå gir paven ham lov» leser vi på Vårt Lands hovednettside, men det er ikke spesielt presis formulert – selve artikkelen har overskriften «Lar gjengifte katolikker få nattverd».

I artikkelen vises det også til et oppslag høsten 2015, kalt «Hans første ekteskap varte i 12 år – ifølge paven var han aldri gift» – også en overskrift som er helt misforstått, for denne saken har jo paven ikke hatt noe som helst med.

Artikkelen fra i fjor høst forteller om en katolikk som hadde et vanskelig ekteskap i 12 år, ble skilt, og så giftet seg på nytt igjen. Etter det ventet han i over 20 år før han brakte det første ekteskapet inn for Tribunalet, som erklærte det for ugyldig – og deretter ble han viet i Den katolske kirke. Alt dette følger den katolske kirkeretten, det er ikke noe ekstraordinært i saken og den er nokså vanlig.

I artikkelen fra i fjor nevnes det imidlertid at før det andre ekteskapet ble godkjent av Kirken, hadde noen prester fortalt denne personen at han likevel kunne motta sakramentene (mest skriftemålet og nattverden) selv om Kirken vurderte hans ekteskap som ugyldig. Det er dette man kaller en «pastoral» løsning, en uoffisiell (og hemmelig) vurdering av en prest om at her må Kirkens regler settes til siden – en løsning jeg personlig (som prest) aldri har forstått grunnlaget for. Selvsagt skal en prest vise stor omsorg for medlemmer med slike problemer, men ikke bryte Kirkens regler for å løse deres problemer – dette har blitt sagt i mange pavelige dokumenter de siste 30-40 årene.

Dagens artikkel i Vårt Land omtaler denne siste saken, og man skriver: «Paven gjorde det klart at Den katolske kirke står fast ved hovedregelen om at gjengifte ikke får motta nattverd, i dokumentet som han la fram sist fredag. Samtidig åpner det katolske overhodet i en fotnote likevel opp for at det kan gjøres unntak i «visse tilfeller».»

Vårt Land har helt rett i at det er noe ulik praksis i Den katolske kirke om hva konsekvensene av gjengifte blir – noen prester følger reglene ganske nøye, mens andre mener de kan finne grunner til å bryte reglene, og det er også riktig at bispesynodene om familien og ekteskapet i 2014, og 2015, og sist ukes dokument fra disse synodene «Amoris lætitia» har vært svært opptatt av denne problemstillingen. Jeg kan likevel ikke se at pavens dokument åpner nattverdbordet for gjengifte på noen som helst generell måte – i hvilken fotnote til dokumentet står denne tillatelsen?

Mange reaksjoner på paven dokument «Amoris lætitia»

Katolsk, Paven, Teologi /

Fra det engelske Catholic Herald tar jeg med tre artikler om «Amoris lætitia». Den første artikkelen helter Amoris Laetitia: What people are saying, og den starter slik:

Church leaders have welcomed the apostolic exhortation Amoris Laetitia, which was published on Friday.

Cardinal Wilfred Napier of Durban said: “What is new about this exhortation is its tone,” that it exhorted ministers “to be warm and caring in the way they deal with people in difficult circumstances”. Archbishop Diarmuid Martin of Dublin identified “a unifying thread: The Gospel of the family is challenging and demanding, but … with the grace of God and his mercy, is attainable and fulfilling, enriching and worthwhile”.

Archbishop Mark Coleridge of Brisbane described the heart of the interview thus: “A genuinely pastoral approach to marriage and the family begins with the facts.” For Cardinal O’Malley of Boston, “Pope Francis challenges us to approach the weak with compassion.” ….

Den andre artikkelen heter When apostolic exhortations are too long all we are left with is spin, og inneholder bl.a.:

… the Pope’s recent apostolic exhortation, Amoris Laetitia, weighs in at 60,000 words or thereabouts. According to Fr Raymond de Souza, this makes Amoris Laetitia the longest document of the Papal Magisterium ever. The encyclicals of St John Paul II, which have been of lasting value to the Church, are long by the standards of his predecessors, but Amoris Laetitia beats all records.

This strikes me as unfortunate. When one writes anything – novel, article, or apostolic exhortation – one does so in the hope that it will be read as widely as possible. But when one’s apostolic exhortation is of record breaking length, the chances of it finding a wide readership become correspondingly slim. It simply won’t be read by the man and woman in the pew. The only people who will read it will be professional theologians and commentators, and many of the latter will skim read it, and mine it for quotations. Thus most people who hear about Amoris Laetitia will do so at second hand, and even then in a way that may well warp the meaning of the original. Given the unmanageability of the work itself, what we will be left with is the spin; neither will we be able to counsel people to read the original for themselves and make their own judgment.

Papal documents have been getting longer and longer of late. Perhaps one needs to remember that these are letters, like the pastoral letters that our bishops address to the faithful a few times a year and which are read out in church. A Papal letter than could be read out in all churches would really make people sit up and pay attention. …

Den tredje artikkelen heter Cardinal Burke: ‘Amoris Laetitia does not change Church teaching’, og her leser vi bl.a.:

… cardinal Burke said that “Pope Francis makes clear, from the beginning, that the post-synodal apostolic exhortation is not an act of the magisterium” and that “it is written as a reflection of the Holy Father on the work of the last two sessions of the Synod of Bishops (on the family).”

“A post-synodal apostolic exhortation, by its very nature, does not propose new doctrine and discipline but applies the perennial doctrine and discipline to the situation of the world at the time,” Cardinal Burke wrote.

The cardinal continued: “With the publication of Amoris Laetitia, the task of pastors and other teachers of the faith is to present it within the context of the Church’s teaching and discipline, so that it serves to build up the Body of Christ in its first cell of life, which is marriage and the family. …

Dag Øivind Østereng melder seg ut av Den norske kirke

Generelt, Økumenikk /

I går kveld kunngjorde Dag Øivind Østereng på sin Facebook-side at han gir opp kampen i Den norske kirke og melder seg ut. Jeg snakket med Dag Øivind om hans dilemma for flere år siden, og har fulgt hans kamp (han har vært en av de viktigste lederne i Carissimi) ganske nøye, bl.a. har han og familien hans bodd på Jæren en del år nå, og sin siste stilling i DNkrk har han på Undheim (i Time kommune), der mor mi vokste opp. Jeg har mange ganger undret meg over hvor mye og hvor lenge han har holdt ut. Slik skriver han:

Den norske kirke har i dag vedtatt en ny lære i vår kirke. En lære om at ekteskapet ikke er en ordning utelukkende for mann og kvinne, men skal forståes kjønnsnøytralt, og at liturgier som målbærer et ekteskap for likekjønnede skal innføres. Dette er en lære som er i strid med Bibelen og en samlet kirkelig og økumenisk tradisjon. Inntil i dag har det vært to syn på spørsmålet om likekjønnet samliv. Det har vært en vanskelig debatt og et problematisk syn i kirken, men vi må kunne leve med debatt og uenighet i syn. Enheten har nemlig vært begrunnet i det faktum at kirken tross alt har hatt én lære og én liturgi som har vært fastholdt gjennom kirkens vigselspraksis. I alle mine presteår har jeg viet brudepar med ordene om at Bibelen sier at ekteskapet er hellig og ukrenkelig, og ord fra skapelsesfortellingen og av Jesus om at Guds vilje for ekteskapet ligger i kjønnspolariteten som konstituerende for denne ordningen (Jfr. Matteus 19,4-6). Det å oppløse mann/kvinne som grunncellen i ekteskapet er i strid med Guds åpenbarte vilje og naturretten som kan avleses av skaperverket selv. Kirken har bøyet seg for en kjønnsideologi som er i direkte strid med Bibelens ord og det jeg som prest er forpliktet på. I dag er altså det nye at kirken har endret sin lære. …

Det er med stor sorg og dype kvaler, og samtidig med den ro som overbevisning gir, at jeg må meddele at jeg i løpet av de nærmeste ukene vil levere inn min oppsigelse og etter oppsigelsestiden tre ut av tjenesten som prest i Den norske kirke og likedan ut av Den norske kirke.

Etter det aktuelle Facebook-innlegget har også min venn Torkild Masvie skrevet om hva det koster å gi opp jobb, inntekt, pensjon, bolig, kontaktnett osv som prest, og finne noe annet å gjøre. For meg er det akkurat 22 år siden jeg ga opp min lutherske prestetjeneste og opplevde hvor vanskelig det var. Torkild har også opplevd det samme, men jeg tror nok slike praktiske ting er grunnen til at mange prester i Den norske kirke fortsatt biter seg fast.

Både Dagen og Vårt Land skriver om dette.

Fraværende ekteskapsteologi i Den norske kirke

Teologi, Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag om debatten om homofil vigsel i Den norske kirke; om hvor vennlig debatten ser ut til å være – men hvor lenge freden vil vare er vel nokså usikkert. De skriver også om at den nye liturgien for samkjønnet vigsel også vil kunne brukes når en mann og en kvinne gifter seg. Og det de der skriver overrasker meg en hel del:

En del har understreket at Åpen folkekirke strekker seg langt ved å si ja til to likestilte liturgier, selv om de bare ønsket en. Men organisasjonen får antakelig i pose og sekk med det endelige vedtaket.

Den nye liturgien vil nemlig være uten setninger som også mange heterofile opplever som fremmede: skriftsteder om å «være fruktbare og bli mange», «fylle jorden» og «forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru».

Dermed kan den nye liturgien fort bli hovedliturgien, mens den gamle blir for spesielt interesserte. Det handler bare om å være tålmodig.

Det virker som folk har mistet av syne hva som er hovedformålene med ekteskapet – og kanskje ikke så underlig; da jeg tok ekstra studier i 1997-98 som forberedelse til å bli katolsk prest, lærte jeg svært mye om ekteskapets historie og teologi som i løpet av mine seks års teologistudier på MF ikke hadde blitt nevnt med et ord.

Den katolske kirke er svært tydelig på hva som er ekteskapets to hovedformål; 1) et godt fellesskap mellom ektefellene og 2) å få barn – og da er det selvsagt naturlig å bruke tekstene fra 1. Mosebok i vielsen, om å «være fruktbare og bli mange».

AMORIS LÆTITIA – Oppsummeringen etter bispesynodene

Katolsk, Liturgi, Paven /

Oppsummeringen etter bispesynodene om familien i 2014 og 2015 ble utgitt i går, og norske nyhetskilder har meldt kort om dette, stort sett gjennom en NTB-arktikkel, som f.eks. Vårt Land har gjengitt. Denne korte gjengivelsen er korrekt på enkelt punkter, men også forholdsvis misforstått. Jeg har omstrukturert meldingen litt og gir også noen kommentarer til de enkelte artiklene.

I det nye dokumentet fra paven heter det at samboere bør ønskes velkommen og «rettledes, tålmodig og diskret». Han mener at homofile bør respekteres – men fastholder kirkens motstand mot homofile partnerskap og ekteskap.

Ingenting her er jo nytt; vi har i mange år mottatt samboere vennlig og veiledet dem diskret. (Riktignok kan det være at noen utenlandske prester her har vært altfor strenge, jeg har hørt et par eksempler på det.) Og de homofile skal også alltid møtes med respekt, det sa f.eks. Den katolske kirkes katekisme fra 1992 veldig tydelig. Der leser vi i artikkel 2358. «Et ikke ubetydelig antall menn og kvinner viser grunnleggende homoseksuelle tendenser. Denne tilbøyelighet, som er objektivt feilrettet, utgjør en prøvelse for de fleste av dem. Disse må tas imot med respekt, medfølelse og fintfølelse. Alle utslag av urettferdig diskriminering mot dem skal unngås. …»

I tillegg taler paven varmt om kjærlighetens «erotiske dimensjon», og mener kirken bør ta selvkritikk for tidligere å ha hevdet at ekteskapets eneste formål var å få barn.

Her er det knapt grunn til selvkritikk. Kirken har jo de siste årene alltid presentert ekteskapets to hovedformål som 1) Fellesskapet mellom de to, 2) å få barn. I tidligere tider var rekkefølgen her motsatt, og plikten til å få barn kunne bli satt over utviklingen av et godt og varmt fellesskap mellom ektefellene, men det er tross alt lenge siden.

Den katolske kirke anerkjenner ikke skilsmisse, selv om den juridiske skilsmissen er et faktum. I stedet har kirken en ordning med såkalt annullering av ekteskap. Ifølge katolsk lov/ kirkerett kan begrunnelsene for annullering være at den ene parten ikke ønsker barn, (ikke virkelig lovet/ ønsket at ekteskapet skulle vare hele livet), mindreårighet ved inngåelse, tvang, og psykisk sykdom – eller at den ene parten (hadde vært gift) tidligere.

En knapp måned i forkant av bispemøtet i fjor høst sendte paven ut et brev med sju punkter skal blant ­annet føre til at prosessen tar kortere tid og koster mindre (i Norge har den alltid vært billig).

I avsnittene over har jeg presisert enkelte ting (i parentes) som var uklare og mangelfulle. Men det står likevel fast at Kirken i alle år har hatt ekteskapstribunaler, som i mange land har fungert svært godt. Nå vektlegges det (og det er det absolutt ingen uenighet om i Kirken) at tribunalene må fungere godt (og være billige) alle steder, og prosessen har også blitt forkortet noe.

Paven ser ut til å åpne døren på gløtt for at skilte katolikker som har giftet seg på nytt (med en borgerlig vielse), kan få gå til nattverd – noe reglene inntil nå har sagt de ikke kan.

I dette siste avsnittet ligger det eneste kontroversielle i dette lange dokumentet; er det mulig at katolikker som lever i et nytt (sivilt) ekteskap som Kirken ikke har godtatt (fordi de ikke har prøvd å gifte seg kirkelig, ikke har gått til tribunalet med et tidligere ekteskap eller fått avslag fra tribunalet), at disse likevel skal kunne mottatt absolusjon i skriftemålet og kunne motta kommunion i messen? I rundt 50 år har det vært prester som har ment (jeg har ikke gjort det, og forstår heller ikke grunnlaget for å kunne gjøre det) at slike likevel kan motta sakramentene, gjennom det som kalles en pastoral løsning som pr. definisjon er uoffisiell.

Det kan muligens se ut til at en slik løsning har blitt delvis eller nesten godtatt av pave Frans, men dette er ikke skrevet tydelig i dette lange dokumentet noe sted. Jeg skal nå snart kaste meg over grundige og mer teologiske analyser at dokumentet «Amoris lætitia» og se hva de «lærde mener.

Man finner hele dokumentet på engelsk her.

Man tuller ikke med sakramentene

Katolsk, Liturgi /

Ei ny bok ble nylig presentert i Roma med denne tittelen; på italiensk «Con i Sacramenti non si Scherza». Forfatter er msgr Nicola Bux, og ved bokpresentasjonen var flere viktige teologer og geistlige til stede. Flere av disse uttalte seg svært negativt om liturgiske trender i dagens Kirke, kardinal Sarah sa bl.a.: «As Pope Benedict XVI repeatedly pointed out, in the decades since the Council we have witnessed deformations of the liturgy which are hard to bear, in a never-ending crescendo.» Og: «In the church today there is too much man and not enough God”.

Fr. Anthony Ruff på liturgibloggen PrayTell syns denne massive kritikken av dagens liturgi er overdrevet og lite nyttig, og sier bl.a.:

Cardinal Burke had his own bit of gaudium and spes to add to the occasion: there has been a “deformation of the sacraments in the name of creativity” since the Council. It appears that sacraments have become “private property” in some communities. But “Christ is the protagonist, not the priest.”

The cardinals are not entirely wrong, in my view. Sure, lots of things have gone wrong with the liturgy since the Council – lots of silliness, tackiness, misunderstanding, failed experiments, and all the rest. Might as well admit that. But overall, the cardinals’ diagnosis of the situation misses the mark. Their proposals are unhelpful and could even end up doing more harm than good. I think there’s an attitude problem here. Such unrelenting negativity does not help build up the church. ….

Let’s talk about creativity. It often feels to me like Cardinal Burke, and people like him, are fighting yesterday’s battles. So much of the misplaced creativity since Vatican II, which probably peaked sometime back in the 70s or so, has long since calmed down. If one were to trek around and sit in on lots of parish liturgies, I suspect one would find more of the opposite problem, especially among younger clergy: a rigid and off-putting ritualism, a formality that feels contrived – which is deadly to the true liturgical spirit, and a legalism that gets lost in minutiae and sometimes excludes and hurts people. Rather than focusing on yesterday’s problems, it would be more forward-looking to deal constructively with today’s. Let’s talk about ascendant tendencies now that merit critique and need some gentle redirection.

Burke is on to something when he says that the priest is not the protagonist, Christ is. But I observe that there are two ways for the presiding priest to draw attention to himself: by being a game show host, and by conspicuously imposing his Tridentine piety on the community’s liturgy.

Furthermore, instead of just railing at silly creativity (and I’m capable of that too – my personal liturgical tastes can tend toward the elitist and elegant), why don’t we talk about why it went off the rails at times? A little understanding and empathy would be helpful.

Problemer i Den norske kirke

Generelt, Teologi /

Jan Ove Ulstein skriver i dagens Vårt Land (så langt har jeg ikke sett det på nett) om hvor store problemer det kan bli i Den norske kirke når man åpner for samkjønnet vigsel:

Diskusjonen er heftig om kor kyrkjesplittande det vil vere med ein liturgi for samkjønna ekteskap. Er det mogleg å ha kyrkjefellesskap, nattverdfellesskap, med slik usemje? Dreier det seg om det sentrale i luthersk teologi, om ein har same evangelium?

Bispemøtet gjekk som kjent inn for eit kompromiss med å ha to liturgiar for ekteskap. Det var ei kompromiss og ei realitetsorientering frå mindretalsbispane. Kyrkjemøte-medlem Harald Hegstad, sjølv motstandar av likekjønna ekteskap, slutta seg til det og grunngav det i Luthersk Kirketidende (og i Dagen og Vårt Land/Verdidebatt.no). Han viste til den fundamentale paragrafen i den augsburgske vedkjenninga (Confessio Augustana, CA), artikkel VII, der vilkåret for einskap i kyrkja er semje om evangeliet og forvalting av sakramenta.

Han vart angripen for det synet av Bernt Oftestad som meinte han ikkje var i pakt med den historiske meininga i CA VII. Ekteskapet er i CA kopla til den guddommelege naturretten og er ikkje adiaforon (mellomting der det er råd å vere usamde). …

Eg ser at det er eit mangfald ute og går når det gjeld stikkordet «evangelium». Knut Alfsvåg med fleire seier at alt Jesus forkynte, er ein del av evangeliet, inklusivt samlivslæra. Og ein frigjeringsteologi vil også utvide og tale om evangeliet for fattige – og for alle marginaliserte.

Min vesle observasjon er at her er partane ikkje nødvendigvis usamde om evangeliet, men om lova. Ein er usamd i om homofit samliv skal vedkjennast som synd eller om det er eit ope kjærleiksforhold. Min konklusjon utifrå CA er at her kan ein ha same syn på evangeliet, som svar på spørsmålet om korleis eit syndig menneske kan få ein nådig Gud, men ha ulikt syn på kva som er ei sann Guds lov. …

Jeg syns nok selv (når jeg ikke er lutheraner lenger) at en så snever definisjon av «evangelium» som enkelte her bruker, er lite nyttig, og at Den norske kirkes problem er at de er uenige både om hva Guds evangelium og Guds lov er.

Presten og folket vender seg sammen mot krusifikset

Liturgi /

Santa-Misa-Brighton
Mine liturgiske studier i vinter har bekreftet det jeg allerede visste, og alle liturgihistorikere nå vet, at Kirken i tidligere tider ikke feiret messen med presten vendt mot folket. Noen teologer begynte likevel å agitere for dette ca 1930, og på midten av 60-tallet ble dette plutselig det normale i Den katolske kirke. Jeg syns det er svært unaturlig at presten ser på folket når han ber til Gud (i andre deler av messen er det derimot naturlig at prest og menighet ser på hverandre), og jeg finner det derfor lindrende at et stort krusifiks på alteret mildner denne kontakten, som pave Benedikt foreslo som en nødløsning – for i alle fall på kort sikt vil det nok ikke tillates at jeg «snur alteret». Fr Ray Blake skriver likevel på sin blogg at denne nødløsningen ikke er så veldig god:

… we had used the so called ‘Benedictine arrangement’, which really is odd, with a small altar especially, people criticised it as «the priest hidden behind bars [candlesticks]», it seems odd to me to have a crucifix for the priest in front of him, with the corpus facing him and one behind him facing the people …

At the same time there was a study group in the parish who read Ratzinger’s Spirit of the Liturgy and Michael Lang’s Turning towards the Lord, about the same time I attended a conference of about a hundred priests, at which Archbishop Di Noia spoke and the consensus was that the liturgy and consequently the life of the whole Church would benefit by a return of ad orientem worship.

When eventually we restored the church and there was a sanctuary floor the altar was designed for Mass to be celebrate both ways, initially I celebrated all the Masses, except in the Old Rite facing the people but it was they, certainly the servers, and those involved in the liturgy who urged facing east. I left it up to them and the sacristy staff to decide, I would celebrate Mass in either direction but found that generally it was arranged ad orientem.

There was no serious outcry, for most people it just seemed natural, even now visitors might tell me my preaching is shocking, or complain about the absence of guitars or rhythmic beat in our music but rarely, if ever, about the orientation of our worship. Our bishop at the time expressed some concern in one his friendly letters but when I cited a letter from the CDW, with its protocol number, which pointed out that the choice of orientation was entirely up to the priest I heard no more about it. …

Fr Blake viser også til at kardinal Sarah, prefekt for liturgikongregasjonen, skrev om dette 12. juni 2015 i L’Osservatore Romano, bl.a.:

Contrary to what has sometimes been maintained, it is in full conformity with the conciliar Constitution—indeed, it is entirely fitting—for everyone, priest and congregation, to turn together to the East during the penitential rite, the singing of the Gloria, the orations, and the Eucharistic prayer, in order to express the desire to participate in the work of worship and redemption accomplished by Christ. This practice could well be established in cathedrals, where liturgical life must be exemplary.

Rhinen renner ut i Tiberen

Katolsk /

16april_rhinen_tiberen Jeg har nå begynt å lese (en Kindle-utgave av) boka The Rhine Flows Into the Tiber, jeg leser den utvidede utgaven fra 1991 kalt The Inside Story of Vatican II: A Firsthand Account of the Council’s Inner Workings. Boka er visst kjent for å være faktabasert, og velger ikke side i diskusjonene i særlig grad – slik ser det også i starten av boka. Amazon skriver om den:

Only two years after the Second Vatican Council concluded in 1965, Catholics around the world welcomed the publication of The Rhine Flows Into the Tiber, a history of the Council published worldwide in four languages. Widely hailed for its balanced, factual reporting, this eye-opening insider’s account was written by Rev. Ralph M. Wiltgen, a priest and professional journalist who was an eyewitness with unparalleled access to the principal figures and events of the Council. The Inside Story of Vatican II is a revised, updated edition of that ground-breaking contemporary account, which details in particular the crucial influence on the Council’s proceedings exerted by its German-speaking bishops. As Catholics continue to debate the meaning and impact of Vatican II, they will find this book an indispensable guide for understanding what actually took place there behind the scenes.

Man kan lese mer om forfatteren, Fr Ralph M. Wiltgen, her, og han hadde følgende utgangspunkt for å skrive boka:

He holds the theory that the council was a theological dispute that pitted the churches of the countries where the Rhine flows (Austria, Germany, France, Switzerland, Netherlands and Belgium, which where more liberal), against other churches (Spanish-speaking, Portuguese-speaking, English-speaking and Italian, which were more traditionalist). … The book received the Nihil Obstat and Imprimatur in 1966 by later cardinal Terence Cooke though many members of the church appeared under a grim light.

Katolikker kan ikke glede seg over reformasjonen

Katolsk, Økumenikk /

Troskongregasjonens leder, kardinal Gerhard Müller, har nylig sagt dette, at katolikker ikke kan feire at reformasjonen begynte for snart 500 år siden (skriver Catholic Herald):

The German cardinal said in a new book-length interview: “We Catholics have no reason to celebrate October 31, 1517, the date that is considered the beginning of the Reformation that would lead to the rupture of Western Christianity.” …

… Cardinal Müller says in the new book: “If we are convinced that divine revelation is preserved whole and unchanged through Scripture and Tradition, in the doctrine of the Faith, in the sacraments, in the hierarchical constitution of the Church by divine right, founded on the sacrament of holy orders, we cannot accept that there exist sufficient reasons to separate from the Church.”

The remarks will cause a stir, coming a year before the 500th anniversary of Reformation Day. Extensive celebrations and commemorations are planned in Germany and elsewhere. ….

Fr Alexander Lucie-Smith skriver også om dette i Catholic Herald, bl.a.:

The reminder from the ever excellent Cardinal Müller that the Reformation is nothing to celebrate, while a statement of the obvious – after all, how can one celebrate disunity? – still leaves us with a question: just how are we to mark the 500th anniversary of Martin Luther’s revolt against Church doctrine?

Just ignoring it would not be right. The Reformation was a huge event and we are still living with its consequences, no one can deny. Much better that we should mark the anniversary in a way that deepens our understanding of it. Why did it happen? What can we learn from it? And what can we do, five centuries on, to heal the breaches created then? …

Han skriver så litt om hvorfor reformasjonen skjedde; tidligere trodde man det var fordi datidens katolske kirke hadde spilt fallitt og mistet oppslutning (men dette har vist seg å være feil), dernest nevner han politiske grunner (at noen herskere dermed fikk mer makt), og til slutt nevner han en ting som Den katolske kirke delvis var ansvarlig for, nemlig uklarheten om hvordan man blir frelst. Men i vår tid er jo ikke mennesker i moderne land interessert i å bli frelst – og så avslutter han artikkelen sin slik:

I think the best way to mark the Reformation is to emphasise that the Church can only be universal, that is Catholic, in that Christ only brought one revelation, and only founded one Church. The idea of a national church is completely absurd. Coupled with this there needs to be a strong presupposition in favour of internationalism (which, as my Brexiteer MP and I agreed, was quite in keeping with leaving the EU, as that institution is not to be confused with Europe itself).

Finally, I think we need to make the Reformation anniversary into a celebration of the role and nature of the papacy as the focus of unity and guarantor of doctrinal truth, for the splintering of Protestantism (of which Luther would not have approved, I feel) is the best advert for the papacy ever devised. Instead of asking the question “How can I be saved?” we need to turn our attention to the question “What is the Church?”

Konvertitter forblir katolikker

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Jeg må innrømme at jeg har hørt denne «sannheten» i Norge noen ganger de siste 2-3 årene; at en stor prosent av menneskene som blir opptatt i Den katolske kirke i voksen alder (konvertitter) forlater Kirken igjen ganske snart. Dette samsvarer ikke med min egen erfaring, men det har blitt påstått. Nå kan det se ut til at denne «sannheten» aldri har vært korrekt (skriver Catolic Herald):

For several years now, I have been hearing a “fact” stated with the utmost confidence: that a large proportion of adults entering the Church through the RCIA end up lapsing within the space of a year or two. I have even heard some depressingly precise figures quoted – 50 per cent, 75 per cent, even 90 per cent – along with authoritative, albeit non-specific, appeals to “a study from the United States”.

You have probably heard something similar yourself. Perhaps it flashed through your mind recently, briefly souring the joyful moment as you clapped those white-clad, beaming-faced “world’s newest Catholics” at your parish’s Easter Vigil.

Well, let me tell something. This week I was in Washington DC, among other things visiting the Center for Applied Research in the Apostolate (CARA). This is Georgetown University’s crack team of social scientists, who have been providing empirically rigorous yet pastorally useful answers to all manner of Catholic questions for over 50 years. (They have also partly inspired the creation of at least one other research centre, likewise based at a leading Catholic University in a major capital city.)

To be perfectly blunt, if there really is a “study from the United States” on the perseverence (or not) of adult converts, the good folks at CARA would not only know about it, but there’s a very good chance it would be theirs in the first place. Here’s the thing, though. No such study, showing a significant and imminent falling away of RCIA-ers, exists. What CARA do, however, is a raft of evidence suggesting precisely the opposite. All this is clearly set out in two blog posts, one from February of this year and the other from 2014, both of which I urge you to read.

The most recent, though modestly described as “a quick back of the envelope reality check”, is in fact a clever use of some very robust data sources. This estimates that something like 84 per cent of all American former RCIA-ers still regard themselves as Catholic. Given that, according to my own analysis of similar sorts of data, only 64 per cent of US cradle Catholics still identify as Catholic, that’s not bad going at all. …

Skroll til toppen