Jeg har vært hjemme på Jæren og bl.a. feiret min 60-årsdag – med min nærmeste familie. Jeg tar ikke med noe bilde fra den feiringen, men heller et bilde fra min (lutherske) konfirmasjon, 14. juni 1970. Jeg fikk nettopp dette bilde som min (nå avdøde) moster hadde tatt, der kan man se Time kirke i bakgrunnen. (Her er jeg bare 160 cm høy, men hadde allerede nr 43 i sko. Heldigvis vokste jeg både siste år på u-skolen og første år på gymnaset.)
Vi gifta oss 14. desember 1985 i Portland, Oregon. Her er vi avbilda i dag med 30 røde roser. Det lille bildet under er fra bryllupsdagen.
Vatikanradioens svenske kontor har en grei oppsummering av dokumentet «THE GIFTS AND THE CALLING OF GOD ARE IRREVOCABLE» (Rom 11:29), som nylig ble utgitt i Vatikanet, og som jeg skrev om her i går. De skriver bl.a.:
… Dokumentet med titeln «Guds gåvor och kallelser är oåterkallelig», markerar 50-årsdagen av det Andra Vatikankonciliets banbrytande deklaration Nostra Aetate «. Det presenterades vid en presskonferens i Vatikanen av kardinal Kurt Koch och Norbert Hofmann från den judisk-katolska kommissionen, tillsammans med två judiska företrädare …
Dokumentet tar vid där Nostra Aetate slutade, ett halvt sekel senare och gräver djupare in i de taggiga teologiska frågorna som står i centrum för den judisk-katolska dialogen. Det publicerades på engelska, men finns på flera andra språk. Dokumentet som är indelad i sju avsnitt, och börjar med en kort genomgång av de förändrade relationerna mellan katoliker och judar, från att ha varit fiender och främlingar till att vara vänner och bröder» – som påven Franciskus nyligen uttryckte det.
Det upprepar det faktum att kyrkans dialog med judendomen inte kan betraktas i samma ljus som den interreligiösa relationen med andra religioner, och att kristendomen inte kan inte förstås på rätt sätt utanför den judiska kultur i vilken Jesus, hans familj och hans första lärjungar levde.
Dokumentet beskrivs som en studie, snarare än officiell kyrkolära, voch texten har utarbetats mödosamt under flera år med bidrag från både judiska kollegor och Troskongregationen i Vatikanen. I grunden är ligger de olika sätt på vilket judar och kristna förstår det uppenbarade Guds Ord – genom Torahns texter för de första och genom Kristi person för de andra.
Medan kristna har tidigare sett att Kristi liv i det Nya Testamentet är ett substitut eller ersätter det Gamla Testamentets berättelser om Guds utvalda folk, bekräftar detta dokument att Guds ursprungliga förbund med det judiska folket, aldrig kan återkallas. Detta leder till de svåraste frågorna för katoliker om hur judarna kan frälsas om de inte tror på Kristus som Messias och Guds Son. Detta dokument gör inte anspråk på att ha några definitiva svar, men det uppmanar troende att fortsätta att undersöka vad man kallar detta «outgrundliga gudomliga mysterium». …
Jeg leste et innlegg i Vårt land i går, lørdag 12/12, og skrev i dag følgende leserinnlegg til avisa, som jeg håper å få inn:
Vårt Land skriver feil om jøder og Jesus Kristus
Det pavelige råd for fremme av kristen enhet utga 10/12 et dokument for å markere 50-årsjubileet for Vatikankonsilets erklæring Nostra aetate, om Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Årets dokument handler bare om forholdet til jødene, og der sier man tydelig at det egentlig blir feil å kalle jødedom en annen religion, siden den kristne tro jo utgår fra denne. Man tar også tydelig avstand fra tanken om at Guds pakt med jødene skulle være tilbakelagt eller forkastet.Dette er vel ikke så veldig nytt, men dokumentet går også litt lenger enn mange kristne vil gjøre, ved å si at katolikker ikke bør drive institusjonelt misjonsarbeid blant jøder.
Dokumentet har blitt omtalt i mange aviser og tidsskrifter rundt om i verden, mer eller mindre presist, men én svært grov feil har jeg vel bare sett i VL , som faktisk to ganger skriver: «Jøder trenger ikke tro på Jesus for å bli frelst.» og «(det) slås fast at jøder kan bli frelst uavhengig av Jesus.»
Hvis dette hadde vært sant, hadde det selv sagt vært både overraskende og svært alvorlig, men dokumentet sier faktisk flere ganger det motsatte. Dokumentets 5. avsnitt kalles Det universelle i frelsen i Jesus Kristus og Guds fortsatte pakt med Israel, og der skriver man helt først, i art. 35: «Teorien om at det kan være to forskjellige veier til frelse, en jødisk vei uten Kristus og vei gjennom Kristus, som kristne tror er Jesus fra Nasaret, ville faktisk true grunnlaget for hele den kristne tro. Å bekjenne den universelle og derfor også eksklusive formidlingen av frelsen gjennom Jesus Kristus tilhører kjernen i kristen tro. Det samme gjør bekjennelsen av den ene Gud, Israels Gud, som gjennom sin åpenbaring i Jesus Kristus har blitt fullt ut åpenbart som Gud for alle folkeslag.»
Man ser så på det noe problematiske spørsmålet om hvordan man kan holde sammen sannheten at Jesus er hele verdens frelser med den andre sannheten, at Guds pakt med Israel ikke er opphevet, og man skriver i art. 37:. «Det er Kirkens tro at Kristus er frelser for alle. Det kan ikke være to måter å oppnå frelse, for Kristus er jødenes og hedningene forløser. Her møter vi et mysterium i Guds verk, som ikke egentlig er kristnes misjonærinnsats for å omvende jøder, men heller en forventning om at Herren vil sørge for at alle bli forent, når alle folk vil påkalle Gud med én stemme og tjene ham skulder ved skulder.»
Spørsmålet om hvordan jødene skal bli frelst, og hvordan de skal ledes til Jesus Kristus, er altså noe komplisert, men Den katolske Kirke gjentar også i dette dokumentet at Jesus er den eneste veien til frelse.
Oddvar Moi
katolsk prest, Oslo
I dag feiret jeg min siste messe i Peterskirken, siden vi reiser tilbake til Oslo i morgen tidlig. Jeg ble denne gang ledet til et alter jeg aldri har benyttet tidligere; den hellige Basilius’ alter. Bildet er tatt etter messen; jeg står foran alteret med noen venner som deltok – min kone tok bildet.
Om dette alteret kan vi lese:
The subject of the altarpiece is St. Basil Celebrating Mass in the presence of the Arian Emperor Valens. St. Basil is so involved in his devotion at Mass during the Feast of the Epiphany in 372 that he does not notice Emperor Valentius enter with his retinue.
Under alteret ligger den hellige Josafat – 1580-1623. Om ham kan vi lese på katolsk.no (han døde under striden mellom de ortodokse og de som ville forenes med paven i Ukraina):
… en mobb samlet seg utenfor erkebiskopens hus. Folket krevde at Elias skulle løslates og erkebiskopen straffes. Etter tidebønnen vendte Josafat uskadd tilbake til huset og lot Elias gå med en advarsel. Men folkemengden var ikke tilfreds. De brøt seg inn i huset og angrep erkebiskopens tilhengere. Josafat gikk ut til dem og talte til dem i ord som minner om den hellige Thomas Becket: «Mine barn, hva gjør dere med mine tjenere? Hvis dere har noe imot meg, så er jeg her. Man la dem være i fred.» Til folkemengdens rop: «Drep papisten!» ble han slått i hodet med en hellebard og gjennomhullet av en kule. Det lemlestede liket ble dratt ut og kastet i elva Dvina. …
… Ved saligkåringen (i 1643) ble Josafats legeme lagt i en sølvkiste gitt av prins Leo Kasimir Sapieha. I 1706 flyttet prins Karol Radzwill relikviene til sitt slott i Bila Pidlaska, men i 1712 ble relikviene overført til basilianerkirken i Bila Pidlaska. Martyrens relikvier i Polotsk kom i 1916 midt i krigssonen i Første verdenskrig, og de ble i hemmelighet flyttet til Wien. Den 12. november 1923 hedret pave Pius XI (1922-39) Josafat med en egen encyklika med tittelen «Guds Kirke» i forbindelse med 300-jubileet for martyriet. I desember ble hans relikvier utstilt for venerasjon i Stefansdomen i Wien.
Etter krigen ble Wien okkupert av de fire seiersmaktene, og i 1949 ble Josafats relikvier i hemmelighet flyttet fra den sovjetiske sonen til Peterskirken i Roma. Den 25. november 1963 installerte pave Paul VI (1963-78) Josafats relikvier i Peterskirken, under alteret for Basilios. I anledningen 400-årsjubileet for Josafats fødsel ble relikviene den 17. juli 1982 kledd i nye gevanter og en bronsemaske, donert av den kanadiske provinsen av basilianerordenen.
Jeg har lest ferdig Matthew Leverings bok Sacrifice and Community, som han avslutter på denne måten (inkludert et sentralt og interessant sitat fra pave Benedikt):
… As Dostoevsky writes, «And so, man must unceasingly feel suffering [because of man’s sin], which is compensated for by the heavenly joy of fulfilling the law, that is, by sacrifice.»
In exploring Eucharistic theology in this book, I have argued that such radical communion is attained most fully on earth in the Eucharist, which as our sacrificial sharing in Christ’s sacrifice provides a foretaste of the radical communion that is heaven. In the sacrifice-sacrament of the Eucharist, we learn charity by offering with Christ his own saving sacrifice. The sacrament of the Eucharist is a “school” of charity; it builds the Church by enabling us to enact Christ’s sacrifice with him. In the liturgy of the Eucharist, we learn “Jesus Christ and him sacrificed” and thereby we “put on the whole armor of God”. …
… All aspects – theological and liturgical – of the Eucharist should therefore express our Eucharistic sharing in Christ’s cruciform Godwardness, which deifies us. Joseph Ratzinger has described the opposite situation, in which the liturgy of the Eucharist, not understood “ecstatically” as a sacrifice, finds its ground in itself rather than in God:
“The turning of the priest toward the people has turned the community into a self-enclosed circle. In its outward form, it no longer opens out on what lies ahead and above, but is locked into itself. The common turning toward the East was not a «celebration toward the wall»; it did not mean that the priest «had his back to the people»: the priest himself was not regarded as so important. For just as the congregation in the synagogue looked together toward Jerusalem, so in the Christian Liturgy the congregation looked together «toward the Lord». As one of the fathers of Vatican II’s Constitution on the Liturgy, J. A. Jungmann, put it, it was much more a question of priest and people facing in the same direction, knowing that together they were in a procession toward the Lord. They did not close themselves into a circle, they did not gaze at one another, but as the pilgrim People of God they set off for the Oriens, for the Christ who comes to meet us.”
I would add that this “procession toward the Lord” advances only insofar as it is cruciform, that is to say insofar as the communion of the pilgrim People of God arises in and through Christ’s saving sacrifice and our Eucharistic (sacrificial) participation in it. …
Videoen under viser at pave Frans i går åpnet den hellige dør i Peterskirken, og at han og pave emeritus Benedikt går gjennom den.
De siste ukene har jeg mange morgener feiret messe ved Jesu-hjerte-alteret i Peterskirken. Det er kort vei fra sakristiet til dette alteret, og siden jeg ber sakristanene om å lede meg til et ledig alter, blir det ofte dette – siden det nå (jeg merket det så snart november begynte) er færre mennesker både i Roma og i Peterskirken, og flere ledige altere.
Om dette alteret kan vi lese følgende:
The Altar of the Sacred Heart, which on the occasion of St. Margaret Mary Alacoque’s canonization in 1923 (1920?), was decorated with a mosaic inspired by a painting by Carlo Muccioli (1857-1933).
På katolsk.no leser vi om henne bl.a.:
I mars 1824 ble Margareta Marias «heroiske dyder» anerkjent av pave Leo XII (1823-29) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Da hennes grav ble kanonisk åpnet i juli 1830 skjedde to øyeblikkelige helbredelser. Hun ble saligkåret den 18. september 1864 (dokumentet (Breve) var datert den 19. august) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 13. mai 1920 av pave Benedikt XV (1914-22) sammen med den hellige Jeanne d’Arc. Hennes tålmodighet og tillit under prøvelsene bidro sterkt til hennes helgenkåring. Hennes minnedag er 16. oktober, siden dødsdagen den 17. er opptatt av den hellige Ignatius av Antiokia. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.
Hennes visjoner og belæringer har hatt stor innflytelse på katolikkenes fromhetsliv, særlig etter at Jesu-Hjerte-festen ble forordnet for hele Kirken i 1856. Hun etterlot seg en kortfattet og rørende selvbiografi. Hun deler tittelen «Det hellige Hjertes helgen» sammen med den hellige Johannes Eudes og den salige Claude la Colombière. Hun avbildes i salesiansk ordensdrakt mens hun holder et flammende hjerte, eller mens hun kneler foran Kristus som viser frem sitt hjerte for henne.
På denne oversikten over Peterskirken er det alter nr. 44, og sakristiet er nr. 28.
John Allen skriver en artikkel der han stiller akkurat dette spørsmålet – og foreslår at fem ting kommer til å skje:
I did something that’s basically an act of madness: I delivered a set of predictions for 2016 regarding the almost metaphysically unpredictable Pope Francis. …
1. The next US cardinal Francis names will be a shocker.
It’s not clear whether Francis will create new cardinals in 2016, or whether one of them would be an American. If so, however, it probably won’t be anyone people are expecting — Archbishop Jose Gomez of Los Angeles, for instance, or Blase Cupich in Chicago.
When distributing red hats, Francis likes to bypass the usual centers of power. …
2. Francis will have a health issue.
So far, this pope has not had a serious health crisis. A bogus report in October of a benign brain tumor doesn’t count, since it fell apart almost as soon as it appeared.
On the other hand, Francis turns 79 on Dec. 17 and keeps up a schedule that would destroy people half his age. Those closest to Francis have long said they’re worried about the pope not taking care of himself, for instance by canceling his summer vacation at Castel Gandolfo. Watching him up close, he often seems visibly fatigued …
3. The pope will be a player in the US elections.
Pope Francis is likely to emerge as a major factor in the US elections in 2016, an especially plausible prospect given that five of the GOP contenders are Catholic (Jeb Bush, Rick Santorum, Marco Rubio, Chris Christie, and George Pataki; Bobby Jindal dropped out of the race in November).
One moment when the pope appears destined to inject himself into the race will come in February, when he travels to Mexico. The trip will feature a stop in Ciudad Juarez at the US/Mexico border, where Francis will make a major statement about immigration. …
4. The pope will make two significant gestures of mercy.
Francis opens his special jubilee Year of Mercy Tuesday, and at least two unscripted papal gestures of compassion may roll out at some point along the way.
First, he may offer a hand to divorced and civilly remarried Catholics. The question of whether they could receive Communion was hotly debated at the recent Synods of Bishops on the family, and while there was no consensus, there was agreement that the Church needs to do a better job of making them feel included.
Second, and possibly more quickly, Francis may offer pardons to least some of the five people currently facing a Vatican criminal trial for leaking secrets. …
5. Resistance to Francis’ initiatives will continue, but shift.
All along, there’s been resistance to Francis in some quarters inside and outside the Catholic Church. In 2016, that blowback will almost certainly continue, but it may become less about left vs. right and more about north vs. south and rich vs. poor.
A sign of things to come appeared before Francis’ November trip to Africa with a controversial essay by an editor for a web site operated by the largely progressive German bishops’ conference, suggesting that Francis may have an overly romanticized vision of the global South and an overly negative approach to Europe. …
Jeg har akkurat lest ferdig kapittel 2 i Matthew Leverings bok Sacrifice and Community (som jeg skrev om her), et kapittel han kaller The Eucharist and Expiatory Sacrifice. Her sier han først at reformert jødedom og noen moderne kristne teologer egentlig ikke ønsker å snakke om soning for synd i det hele tatt. Levering, derimot, siterer Aquinas og Paulus svært grundig og viser at og hvordan menneskenes synder måtte sones for Gud, og hvordan Kristi offer på korset gjorde akkurat dette. Deretter knytter han dette sonofferet til eukaristien, og viser hvordan dette offeret gjentas i messens hellige offer «not as a distinct oblation, but a commemoration of that sacrifice which Chist offered». Og så avslutter han kapittelet slik:
… avoiding an idealist account of the Eucharist does require recognizing as the fulfillment of the «practice of Israel,» the expiatory character of Christ’s sacrifice within the created order constituted by relationships of justice. The Eucharist as a sacramental-sacrificial participation in Christ’s expiatory sacrifice, configures and nourishes Christ’s mystical body … (p 94)
I går hadde vi en fin tur til Castel Gandolfo, en kort togreise 20 km sørøst for Roma. Vi besøkte Palazzo Apostolico, der det var et fint museum som viste bilder og informasjon om pavene som hadde vært der, og også utstyr som ble brukt av pavene i tidligere tider. Fra «palasset» er det også flott utsikt over Lago Albano (som ett av bildene viser). Vi gikk også en lang tur rundt det meste av innsjøen – det var knapt 15 gr og lett overskyet.
Bildet over viser meg ivrig studerende, onsdag morgen 2. desember. Det var nydelig solskinn og behagelig å sitte ute fra kl 09 – litt før 12 ble det nesten litt for varmt, så jeg pakket sammen og gikk på kontoret (på Det Norske institutt). Det har blitt kaldere i Roma også de siste ukene, ganske kjølig etter kl 16, og sola går ned rundt kl 17 – men jeg forstår at det er en del bedre enn slaps o.l. i Norge. Vi har vært heldige og hatt mye fint vær i november, og også nå i starten av desember, mens det var noe mer regn i oktober – men da var det samtidig ganske varmt.
Jeg merker at det er lavsesong i Roma nå; det merker jeg tydelig når jeg feirer messe i Peterskirken om morgenen (07.30), og det er forholdsvis glissent på kafeer o.l. rundt om i byen. De som kjenner byen godt sier at det vil ta seg opp i midten av desember og holde seg ut januar. Februar er en rolig måned igjen, og så er det visst fullt av turister igjen fra mars og ut oktober.
Boka jeg leser på bildet er The Late Medieval English Church: Vitality and Vulnerability Before the Break with Rome, av G. W. Bernard. Amazon skriver om boka:
The later medieval English church is invariably viewed through the lens of the Reformation that transformed it. But in this bold and provocative book historian G. W. Bernard examines it on its own terms, revealing a church with vibrant faith and great energy. Bernard looks at the structure of the church, the nature of royal control over it, the clergy and bishops, the intense devotion and deep-rooted practices of the laity, anti-clerical sentiment, and the prevalence of heresy. He argues that the Reformation was not inevitable, nor made unavoidable by the defectiveness, corruption, superstition or outdatedness of a church ripe for a fall: the late medieval church had both vitality and vulnerabilities, the one often linked to the other. The result is a thought-provoking study of a church and society in transformation.
Jeg har, som jeg skrev i går, begynt å lese Matthew Leverings bok Sacrifice and Community: Jewish Offering and Christian Eucharist. Her skriver Levering om sakramental/eukaristisk realisme eller idealisme, og starter med å undersøke hvordan Det nye testamente og den første kristne liturgien bygger på jødenes forståelse og tempeltjeneste. Det er tydelig at levering selv har mer tro på en liturgisk realisme heller enn en idealisme; slik omtaler og siterer han den jødiske teologen Wyschogrod, som skrev slik på 90-tallet:
For Wyschogrod, to conceive of a communion with God outside such sacrifice is to fall into rationalism. He writes: “Above all, sacrifice is not an idea, but an act. Prayer and repentance are ideas. They are contemplative actions, of the heart rather than the body. For this reason, rationalists of all times have been delighted by the termination of the sacrifices. For them, the “service of the heart” is self-evidently more appropriate for communication between man and their rational God than the bloodbaths of a Temple-slaughterhouse.”
It follows that the communion, from our side, is only real if sacrificial. Sacrificial worship affirms that communal sacrifice is the only posture in which we can, as creatures, truly enter into communion with God. Wyschogrod states: “Enlightened religion recoils with horror from the thought of sacrifice, preferring a spotless house of worship filled with organ music and exquisitely polite behavior. …”
Non-sacrificial communion involves neither the human being’s true (completely dependent) self, nor God’s presence transforming and embracing the full human being.
Jeg begynner nå å lese boka Sacrifice and Community: Jewish Offering and Christian Eucharist, skrevet av professor Matthew Levering og utgitt i 2005. Starten på bok virker lovende; Levering viser når og hvordan også katolske teologer (Luther hadde allerede gjort det) begynte å hevde at eukaristien hadde lite med offer å gjøre. (Det er ett av temaene jeg gjerne vil finne mer ut om disse studiemånedene.) På amazon.co.uk omtales boka bl.a. slik:
This book explores the character of the Eucharist as communion in and through sacrifice. Drawing on Jewish reflection upon the Aqedah (the near–sacrifice of Isaac by Abraham in Genesis), as well as on other critical analyses of sacrifice in Scripture, the book shows that communion is not possible without the reconciliation attained by sacrificial self–giving love. Following the insights of St Thomas Aquinas, the author argues that all aspects of Eucharistic theology, including metaphysical doctrines such as transubstantiation, depend upon recognizing that communion cannot be separated from its sacrificial context.
The book will stimulate discussion because of its controversial critique of the dominant paradigm for Eucharistic theology, its reclamation of St Thomas Aquinas s theology of the Eucharist, and its response to Pope John Paul II s Ecclesia de Eucharistia. …
Jon D. Levenson points out that Israel, marked by desire to be in communion with the all-holy God, recognizes that such communion is possible only, after sin, through sacrificial offering.
Jeg leste i dag tidlig en artikkel skrevet av P. Cassian Folsom, O.S.B., som tar opp dette temaet. Der skriver forfatteren bl.a.:
… For some 1600 years previously, the Roman rite knew only one Eucharistic Prayer: the Roman canon.
In the average parish today, Eucharistic Prayer II is the one most frequently used, even on Sunday. Eucharistic Prayer III is also used quite often, especially on Sundays and feast days. The fourth Eucharistic prayer is hardly ever used; in part because it is long, in part because in some places in the U.S. it has been unofficially banned because of its frequent use of the word «man». The first Eucharistic Prayer, the Roman canon, which had been used exclusively in the Roman rite for well over a millennium and a half, nowadays is used almost never. As an Italian liturgical scholar puts it: «its use today is so minimal as to be statistically irrelevant».
This is a radical change in the Roman liturgy. Why aren’t more people aware of the enormity of this change? Perhaps since the canon used to be said silently, its contents and merits were known to priests, to be sure, but not to most of the laity. Hence when the Eucharistic Prayer began to be said aloud in the vernacular, with four to choose from — and the Roman canon chosen rarely, if ever — the average layman did not realize that 1600 years of tradition had suddenly vanished like a lost civilization, leaving few traces behind, and those of interest only to archaeologists and tourists.
What happened? Why did it happen? How should we respond to the new situation? These questions are the subject matter of this essay.
Til spørsmålet om hvorfor dette skjedde, skriver han bl.a.:
1. Advances in liturgical studies
The first reason is quite straightforward. Decades of scholarly research in the area of the anaphora, both eastern and western, had resulted in a considerable corpus of primary texts and a corresponding body of secondary literature. …
2. Dissatisfaction with the Roman Canon and architectural functionalism
A second reason for the change from one Eucharistic Prayer to many was dissatisfaction, on the part of some liturgical scholars, with the Roman canon. I would like to argue that there is a connection between this dissatisfaction and 20th-century architectural functionalism.
The man who best illustrates this theory is Cipriano Vagaggini. In Vagaggini’s book on the Roman canon, prepared for Study Group 10 of the Consilium (the group responsible for implementing the Council’s reform), the basic argument in favor of change is that the Roman canon is marred by serious defects of structure and theology. Vagaggini summarizes his argument in these words: «The defects are undeniable and of no small importance. The present Roman canon sins in a number of ways against those requirements of good liturgical composition and sound liturgical sense that were emphasized by the Second Vatican Council.»
The structural defects show themselves in the disorderliness of the Canon, according to Vagaggini. It gives the impression of an agglomeration of features with no apparent unity, there is a lack of logical connection of ideas, and the various prayers of intercession are arranged in an unsatisfactory way. …
Not only is the Roman Canon marred by structural defects, according to Vagaggini, but there are a number of theological defects as well. The most grievous of these theological problems is the number and disorder of epicletic-type prayers in the canon and the lack of a theology of the part played by the Holy Spirit in the Eucharist.
Liturgical historian Josef Jungmann counters this critique of Vagaggini’s by pointing out that Vagaggini is a systematic theologian who wanted to impose a certain preconceived theological structure on the Eucharistic Prayer. Since Vagaggini had a particularly keen interest in the pneumatological dimension of the liturgy, his new Eucharistic Prayers (III and IV) give a decided emphasis to the Holy Spirit.
Jungmann refers to Vagaggini’s famous book, Il senso teologico della liturgia to reinforce his argument. What we have here, says Jungmann, is the personal theology of the author, not the universal theology of the Church. …
Verken Jungmann eller Bouyer (jeg har nettopp lest dem begge) er enige i at det er noen strukturelle eller innholdsmessige problemer med første eukaristiske bønn – tvert imot, Bouyer har ikke annet enn godt å si om den. Og P. Folsom er nok en forsiktig mann, for det eneste han foreslår at man skal gjøre med denne situasjonen, er som prester å bruke første eukaristiske bønn oftere.
Som vi leste i Aftenposten i går – og jeg nevnte her – jobber ikke politiet i Oslo med anmeldelsen mot OKB for øyeblikket. Det fikk sjefredaktør Simonnes i VL til å skrive på Verdidebatt:
Provoserende sent av politiet i Oslo
Oslo-politiet må få beskjed om at etterforskningen av Oslo katolske bispedømme ikke kan trekkes ut i langdrag.
Det er ikke hverdagskost at et trossamfunn og deres ledere blir siktet for grovt bedrageri i mange millioners-klassen. Saken har skapt voldsom furore i Oslo katolske bispedømme
Det er tusenvis av medlemmer som opplever å være berørt. Ledelsen i Oslo-politiet ser ikke ut til å forstå hva det betyr for et trossamfunn å ha en slik anklage hengende over seg.
Ifølge Aftenposten har politiet i Oslo i høst nedprioritert etterforskningen i saken der Oslo katolske bispedømme er siktet for å ha jukset med medlemslister. I vår lå også saken urørt i flere uker. Det er nå usikkert om en eventuell tiltalebeslutning vil foreligge før jul, slik politiet har signalisert tidligere. ….
På en måte er jeg enig – i alle fall i at myndighetene behandler oss ganske dårlig når det gjelder denne støtten/ skatterefusjonen – men jeg tillot meg likevel å skrive dette svaret til Simonnes:
Er det ikke heller departement og regjering vi venter på?
Men kanskje denne sendrektigheten fra politiet kan forstås på en litt annen måte:
Ved å si at Fylkesmannen i Oslo og Akershus dummet seg ut da de i februar politianmeldte Oslo katolske bispedømme før saken var grundig nok utredet. Det skrev tidligere sivilombudsmann Fliflet ganske tydelig i et vedlegg OKB i august la ved sin anke til Fylkesmann og departement. Politiet vurderte heller ikke denne saken grundig nok før de gikk til en helt unødvendig dramatisk aksjon.
Nå i høst har de norske styresmaktene for alvor begynt å vurdere om (det nye) kravet om aktiv innmelding i trossamfunn virkelig kan opprettholdes – representanter for de nordiske folkekirkene er i høst blitt innkalt til samtaler med Fylkesmannen, siden de i flere år har hatt en praksis lignende OKB. Så langt vet ingen hva konklusjonene vil bli – for katolikkene eller de nordiske folkekirkene.
Så hvordan kan politiet vurdere en anmeldelse når det er full forvirring om det som er gjort – å melde personer inn i trossamfunn uten deres aktive medvirkning – er lovlig eller strengt forbudt? Det kan være at politiet nedprioriterer saken fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere den. Men jeg er enig i at det hadde vært mye bedre at de hadde sagt rett ut hva de tenker.
Og til slutt: Det er egentlig statsmakten, departement og regjering, som kan løse denne saken for katolikkene i Norge. Deres svar vil avgjøre om vi skal måtte gi fra oss 20 eller 105 millioner i stat- og kommunestøtte – som jeg har skrevet om her – og det er de som egentlig bestemmer hvordan denne politianmeldelsen skal avgjøres.
Jeg leste i dag ferdig Boyers bok EUCHARIST, der han tydelig skriver hvordan eukaristien best bør forstås; som en ihukommelse og takksigelse for Mirabilia Dei, Guds store frelseshandlinger. Det blir feil (skriver han) å fokusere på takken for den hellige kommunion (den kommer mer som et resultat av vår takksigelse for Guds store gjerninger og Kristi tilstedeværelse) og heller ikke på fellesskapsmåltidet (som også er et resultat av det samme). Helt på slutten av boka skriver han mye godt om den (nye, han skrev boka i 1968) tredje eukaristiske bønn (som er bygget på den galliske/spanske tradisjonen, men den andre eukaristiske bønn har han lite godt å si om; den er bygget på Hippolyts bønn, som (sier han) helt sikkert ikke har noe med den gamle romerske liturgien å gjøre. Forhåpentligvis vil jeg kunne klare å samle meg til å skrive litt mer om denne boka.
Jeg leste også i dag et intervju med Dr. Keith Lemna: Rev. Louis Bouyer: A Theological Giant – Dr. Lemna har studert Boyers bøker svært grundig, og i intervjuet sier han bl.a.:
Who was Fr. Louis Bouyer?
Dr. Lemna: Louis Bouyer was a priest of the Oratory, a convert to Catholicism from Lutheranism, which he had served as a minister, an eminent liturgiologist and historian of spirituality, an influential scholar of Newman (whose studies of Newman helped to pave the way for Newman’s eventual beatification), and, perhaps most importantly of all, one of the greatest Catholic theologians of the twentieth century.
What were some of Fr. Bouyer’s significant contributions in the realm of Catholic theology?
Dr. Lemna: Fr. Bouyer is known most of all as a scholar of liturgy and spirituality, and it is in these areas that his work has exercised its most overt impact on the course of Catholic theology as a whole. In the area of liturgy, Bouyer, himself drawing on the work of Dom Odo Casel, is the figure who is most responsible for the emphasis that has been placed in recent decades on the theme of the «Paschal Mystery» as central for understanding the mystery of the faith, and he, as much or more than anyone, oriented sacramental theologians to a focus on the liturgical event as the basis for theological reflection on the nature and meaning of the sacraments.
What were some of his key works?
Dr. Lemna: … Similarly important is his book on the Eucharist, Eucharistie, one of three seminal studies of Christian liturgy done in the twentieth century (along with Josef A. Jungmann’s The Mass of the Roman Rite, and Dom Gregory Dix’s The Shape of the Liturgy). In this book, Bouyer explores the theology and historical development of the Church’s Eucharistic prayer. He argues for the importance of developing a theology of the Eucharist based on attention to the act of the liturgy, rather than a theology about the Eucharist that takes its starting point in abstract metaphysical concepts that are then applied to the reality of the Eucharist. He shows the roots of the Christian Eucharist in Jewish Temple and synagogue practices, going beyond Casel’s thesis that the Church had borrowed its liturgical forms from the Greco-Roman mystery cults.
What influence did his work have on the Second Vatican Council?
Dr. Lemna: It is difficult to assess the precise influence that Bouyer’s work had on the council. By the time that the council had convened, many of Bouyer’s ideas had become common currency among some of the theologians who were present at the council, even if they were not influenced by Bouyer. Bouyer was a theological expert relied upon by the Church in the period surrounding the council, and he was greatly trusted by Paul VI, who appointed him to the first International Theological Commission after the council and who had wanted to name him a cardinal. Bouyer refused the offer, arguing that it would cause too much trouble for the Holy See. He had been engaged in fierce polemics with the later generation of liturgists in France, and his reputation had suffered as a result. …
What are some aspects of Fr. Bouyer’s work that are deserving of more study and consideration?
Dr. Lemna: … I think that the biggest obstacle to furthering his thought is that Bouyer wrote in a very polemical style at times, in a way that was off-putting to both «traditionalist» and «progressivist» camps in theology. But the old battles that fueled those polemics are largely a thing of the past by now, and most of the participants in those battles are dead. Bouyer could be equally sharp toward neo-Thomists, Rahnerians, and toward theologians influenced to a great extent by liberal Protestantism. …. Despite his penchant for polemics, his overall vision of the unity of Catholic doctrine, of the connection between theology and Christian life, and his unrivalled sense of the central importance of sacred liturgy for theology and for the existence of the Church stands out over and beyond all of the heated disputes. Cardinal Lustiger had said that Bouyer was perceived as «untimely» and «unwelcome» to the «very generations» to whom he was «providentially sent.» But perhaps in our time we can begin to see more clearly precisely how lucid and comprehensive—and, one might even say, «forward-looking»—was Bouyer’s vision of Catholic theology. …
I kveld leser jeg i Aftenposten at politiet har tatt en pause i etterforskningen av Oslo katolske bispedømme, etter at Fylkesmannen i Oslo og Akershus i februar anmeldte biskopen og økonomen i bispedømmet for bedrageri av 50 millioner kroner. Slik skirver de:
…Det er forøvrig bare én etterforsker som har jobbet med saken. Aftenposten får opplyst at hun «i noen uker» har vært flyttet over til en annen sak. Det understrekes at etterforskeren ikke er tatt av saken, og etterforskningsleder ved Finans- og miljøkrimseksjonen, Rune Skjold, sier at hun «forhåpentligvis er tilbake for å jobbe med den i løpet av desember».
«Jeg vil ikke spå noe tidspunkt for etterforskningsslutt», sier Skjold. …
«Vi er skuffet over at påtalemyndighetene ennå ikke har kommet med en konklusjon. Et helt bispedømme med over 130.000 medlemmer venter på hva som skjer i denne saken, og vi hadde håpet på en avklaring før jul. Det er en stor belastning å leve i en uavklart situasjon, og det er en stor belastning for alle involverte at denne saken drar ut i tid», skriver Wade. …
…OKB har gjennom flere redegjørelser hevdet at de ikke har gjort noe ulovlig. Kirken er uenig i at medlemskap krever «aktiv og uttrykkelig» innmelding eller bekreftelse, og mener det avgjørende er om de registrerte faktisk var katolikker da de ble registrert.
Det er selvsagt ubehagelig å måtte vente i måned etter måned på en avklaring. På den annen siden kan det være en fordel at man først får svar fra myndighetene og juridiske eksperter (event. domstolene) om det er nok at disse registrerte medlemmene virkelig er katolikker, eller om de i tillegg også må registrere seg ekstra og aktivt her i Norge. Da vil man få svar på om det er 10 eller 50 millioner statlige kroner OKB har mottatt for mye.
Lørdag ettermiddag gikk vi for å se på den store og berømte kirken San Lorenzo Fuori le Mura – som ligger litt utilgjengelig til bak Termini, utenfor den gamle bymuren. På vei dit gikk vi forbi Forum og kirken Santa Maria in Aracoeli – som jeg har sett flere ganger før, men ikke i år – så vi gikk innom en liten tur (se under).
Vi kom så til den hellige Laurentius’ kirke, og her viser jeg fem bilder, bl.a. av pave Pius IX, som etter eget ønske er gravlagt her.
På vei hjem utpå kvelden (etter pizza ikke langt fra Colosseum) gikk vi forbi Panteon, og så at Santa Maria sopra Minerva (der hl Katarina av Siena ligger under høyalteret) var åpen og orgelet spilte – der hadde jeg heller ikke vært innom før på denne turen.
Siden jeg nå for alvor begynner å lese p. Louis Bouyers bøker om liturgi (først med boken Eucharist), innser jeg at jeg nok burde ha gjort det tidligere. Jeg publiserer her innlegg på min blogg som jeg skrev for snart seks år siden, der det refereres til Bouyer og hans nokså karakteristiske jødiske synspunkter på teologien. Slik skrev jeg for seks år siden som innledning til et sitat: I John Baldovins bok (som jeg nevnte HER), som i utgangspunktet er kritisk til kritikerne av den nye messen, men som gjengir disse kritikernes synspunkter ganske så presist, er det også en beskrivelse av pave Benedikts/ kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene, bl.a. dette:
Of all the liturgical questions on which he has written, Cardinal Ratzinger has clearly created the most stir with his attitude toward the orientation of the priest-celebrant at Mass … To understand the stance he has taken, one must appreciate his theory of the development of church architecture. Basically he has accepted the theories put forward by Louis Bouyer in his famous Liturgy and Architecture. Bouyer argued a direct link between the architecture of Jewish synagogues and the development of Christian church buildings, with the latter oriented toward the east instead of toward Jerusalem. In place of the ark containing the Torah, Christians set up the cross of Christ. Ratzinger sees in the «orientation» (literally east-facing) of Christian churches an attitude of eschatological expectation. The cross symbolizes the returning Christ, who will rise like the sun. Thus the priest in offering the sacrifice faced east and the altar was placed near the eastern apse of the church building. Ratzinger emphatically insists that in the early church it was never a question of «facing the people» (versus populum) or not but rather one of orientation. …
For Ratzinger the position of the altar is «at the center of the postconciliar debate.» Having the priest face the people has caused a fundamental shift, essentially a novelty, in the meaning of the liturgy which now looks like a communal meal.» As we have seen above, he rejects this as a one-sided interpretation that fails to take the sacrifice aspect of the liturgy into account. To make matters worse, the liturgy now becomes primarily a matter of roles, since the priest’s role has been so greatly accentuated and others need to have their functions too. The problem with all this for Ratzinger is that the liturgy devolves info a «self-enclosed circle» rather than worship directed toward God. There is some accuracy to his criticism of a liturgy that has focused more and more on the role-and personality of the priest. The great irony here is that in the pre-Vatican II liturgy the priest was not all that important (except when he sang badly). The «success» of the liturgy had little to do with his personality, except for the fact that people might prefer the piety and devotion of one priest over another. Now, I would agree, too much can depend on the personality of the priest, who must exercise enormous self-discipline in not succumbing to the temptation to put himself forward.
In his reply to Pierre-Marie Gy, Ratzinger has recently reiterated that he does not necessarily want a return to the eastward position. He regards his own stance as rather nuanced. It involves three factors:
1. He thinks there should be a separate space for the proclamation of the Word.
2. In large churches where the apse altar is a great distance from the people, an altar should be constructed closer to them.
3. Altars need not be «turned around» again. Instead, the «liturgical East» can be symbolized by a cross in the center of the altar toward which both priest and people face.
He puts the last point this way: «To be able to fix our gaze, all of us together, on him who is the Creator, the one who receives US into the cosmic liturgy, and who shows us also the path of history; this is what would enable us to recover the dimension of deep unity that exists between the priest and the faithful within their common priesthood.” Elsewhere he had already regarded moving the cross on the altar to one side an absurd phenomenon in the liturgical reform. I think it is fair to say, however, that he wishes that the altars had never been «turned around.»
